Ei hel uke har passert siden siste fylling, men jeg visste rett og slett ikke hvordan jeg skulle ordlegge meg. Hva skulle jeg si for å oppdatere prosessen? Har hele tiden sagt jeg ønsker å blogge uten filter. Er det for ille, så lar man bare vær. Ord har makt og man kan faktisk få poenget ut uten å bruke for krasse ord. Denne gangen er det annerledes.
Selv om jeg tviler på at det ville skje, så er det alltid en sjanse. For å si det slik ønsker jeg ikke at kirurgen min skal lese alt om hvordan jeg opplevde den siste timen i frykt for at han da ikke skal utføre den beste jobben han kan. Har rådhørt meg i øst og vest, alle sier det samme. Måten jeg ble møtt på var ikke greit. Det var en passiv aggressiv tone under hele timen, noe kamuflert som dårlig humor.
Selve operasjonen som skal være i januar/februar var ett kapittel jeg så fram til med glede. Endelig skulle jeg bli hel igjen, nå sitter tvilen dypt i meg. Vet ikke hva jeg kan forvente lenger, alt er så usikkert.
Nå ble dette veldig høytflygende siden jeg ikke ønsker å gå ut med alt som ble sagt. Kanskje jeg skriver om det på et senere tidspunkt når jeg føler meg tryggere til å gå ut med det. Når det er nevnt er jeg fornøyd med størrelsen nå, håper bare kirurgen holder seg til den… For det ga han ikke uttrykk for å ville gjøre
Legger ved noen bilder fra siste fylling
Fylling av ekspander
Noen dager senere
Ønsker å vise litt hvor forskjellig puppen kan se ut, alt etter vinkel og skygger. Det er kanskje en B-cup nå, ikke noe større. Men ser ekstremt sort ut om skyggene ligger på en viss måte. Den vil som nevnt før IKKE se slik ut på slutten. Det er en grunn til at jeg kaller puppen Lumpy, den er bare som en rund ball for øyeblikket. Eneste funksjonen ekspanderen har er å strekke huden slik at de kan lage ett nytt bryst.
En dag skal jeg slippe kompresjonsbh
Denne har vært en knallgod venn igjennom det hele, fikk den i posten av ei utrolig koselig dame. Har en sports BH som er i bruk når kompresjonsbrystholderen er til vask. Siden jeg bare har to å velge i mellom så blir det håndvask. Har grei rutine med å vaske den når jeg skal vaske skrotten selv. Legger den i vasken å henger den opp når jeg kommer ut av dusjen.
Vi lever i en merkelig verden, der åpenhet er en god ting, så lenge det ikke er for åpent. Der både media og folk flest gjerne vil se de grufulle historiene, men ikke alle ønsker å se veien tilbake eller kronikerne. Regner med en del har stilt seg spørsmål ved bildene jeg deler, hvorfor i alle dager ønsker jeg å vise fram puppen? Hallo, så teit!
For det første liker jeg ikke å vise hud, en av grunnene du ikke kommer til å se meg først løpende ut i havet. Pushet grenser i sommer å delte faktisk en familietur med strand og sjø. Var ganske stolt over at jeg turte. Fra øyeblikket jeg ble syk bestemte jeg meg for å ikke være så jævla redd for hva andre måtte tenke og mene om meg og mitt utseende. Uniboob or not. Det skulle ikke være bilde av en karikatur eller bikkja den dagen jeg falt bort
Så tilbake til puppen, det er en del av min reise mot å bli hel igjen. Kanskje virket forrige innlegg noe sytete, men jeg skal leve i denne kroppen i mange år. Ønsker ikke å utsette den for flere skalpeller enn nødvendig, og er derfor opptatt av at resultatet blir bra ved første forsøk. Er griseredd for å velge feil. Trodde tattoveringer var en permanent ting man måtte tenke grundig over, men etter jeg startet å fylle puppen oppdaget jeg at det finnes mer permanente og større avgjørelser å ta.
Legger ikke ut bilder kun for min egen del, den største grunnen er damer som skal igjennom det samme. Selv stilte jeg utallige spørsmål i en facebook gruppe, jeg var usikker og fant god støtte og trøst der. Hvordan ville det se ut med ekspander protese rett under huden? De sendte meg bilder av seg selv, utrolig hvor beroligende det var å se bilder fra andre som hadde vært igjennom det samme. Men noe manglet, prosessen. Hadde enda ingen forestilling om hvordan det skulle være å få puppen gradvis fylt. Bestemte meg for å vise det hele fra start til slutt. Mitt håp er at damer som skal igjennom det kan finne en form for trøst i å lese og se hvordan det hele foregår
Den neste grunnen er at jeg har fått så utrolig mange kommentarer angående “puppejobb”, spesielt fra mannfolk. Det er ingen quick fix puppejobb, og kjenner jeg blir irritert når folk ikke forstår at en rekonstruksjon er mer komplisert enn som så. Og da har enda jeg den enkle operasjonen i forhold til de som utfører DIEP eller LAT, der man man transplanterer en lapp fra magen eller ryggen. Jeg er heldig som kan få det gjort med ekspander protese.
Eksempler på brystrekonstruksjon
DIEP flap
LAT flap
Ekspander protese
Som dere ser er det jeg har ett mindre inngrep sammenlignet med de to andre. Min ligger heller ikke under muskelen, forklaringen var at de går mer og mer bort ifra det når det gjelder rekonstruksjon. Mange reagerte på måten muskelen fikk brystet til å bevege seg under trening.
De bruker en magnet for å finne ventilen, og på undersiden (helt inn mot muskelen) er det en metallplate slik at de ikke kan stikke hull på implantatet når den fylles
Håper det ga noen svar på hvorfor jeg blottlegger meg såpass i disse dager
Han komplimenterte puppen å sa jeg var en av de få ekspanderprotese fikk et så fint utseende på, and this is not the final form! Hadde jo selv sett for meg at overgangene skulle vises mye tydeligere enn det de gjør. De forberedte meg jo på det siden jeg er tynn. Kirurgen anbefalte ikke å gå noe større, da ville det se ut som to ballonger. Spurte angående brystvorte, på grunn av plasseringen av arret mitt er det usikkert om rekonstruksjon var beste alternativet. Jeg åpnet en ny runde med spørsmål om tattovering, nærmere bestemt 3D tattovering. Hadde de gode tattovører på sykehuset? Han mente de var god, men ventetiden kunne strekke til hele 3 år. Merkelig at det er så lang ventetid på noe så lite. Tankene mine fløy til hvor god er egentlig en sykepleier som har fått ett kurs? Er det kanskje da mer gunstig å se etter en ordentlig tattovør som kan vise meg hva han har gjort tidligere? Realisme er viktig for meg
Men så det største spørsmålet, er jeg fornøyd med størrelsen?
Nevner det igjen, begge skal bli fikset. Så det blir ikke så ujevnt til slutt.
Helt ærlig ser jeg ikke den store forskjellen siden sist, føler den, men ser den ikke. Han la inn 70ml, det er ikke så veldig mye. Totalt sett har jeg 200 – 210ml i puppen nå. Føler meg så utrolig usikker på om jeg er fornøyd… Eller burde jeg ringe dem å få en til fylling? De skal tross alt kutte i kroppen min enda en gang, å da ønsker jeg at noe skal skje. Det viktigste for meg er symmetri, men det hadde vært utrolig deilig å endelig kunne kjøpe klær som sitter. Eksempelvis har jeg nå på meg en helt vanlig t-skjorte ifra H&M som jeg aldri har kunne brukt fordi det ble en stor tom lomme i fronten. Den er litt mer fylt, men ikke optimalt fylt til at jeg ville brukt den til vanlig. Er redd for å bli missfornøyd begge veier, for liten eller for stort.
Det er utrolig vanskelig å ta bilder som viser ordentlig hvordan det ser ut størrelses messig. Skygger kan både får det til å se mindre eller større ut enn hva puppen er i virkeligheten. Det jeg også har i tankene er at den kan bli mindre etter neste operasjon, han visste ikke hvor stor/liten den ble da. Kanskje 170ml, kanskje 210ml. Enkelt og greit fordi han må få begge puppene så lik som overhodet mulig. Akkurat nå tror jeg (ikke sikker) at jeg enten er en god A eller liten B cup.
De første to nettene har jeg våknet med smerter, stiv og støl. Ikke så rart når det sprenger og strekker på i brystet. Kirurgen har satt meg opp til neste operasjon allerede, han anslo januar/februar så ville jeg ligge på bordet igjen. Må derfor bestemme meg fort om jeg skal kontakte dem igjen eller ikke.
Kan mildt sagt si jeg ble rimelig stresset denne omgangen. Satt i en time å ventet før telefonen plinget “kom til rom 28”. Snek snuten nølende inn døren, hadde jeg gått feil? Viste seg at kirurgen min var på operasjon så fikk en kvinnelig lege. Mamma som var med meg så at jeg pustet ut, hun ruslet derfor tilbake på jobb. Hadde vært så nervøs for å stille spørsmål angående størrelsen. Denne dama hentet fram en kurv med implantat, målte opp mot sine, forhørte seg om hva pleieren tenkte. Det føltes så befriende å sitte der på bordet med den skarpe lampen lysende ned over meg når hun tok seg tiden til å svare. Fortalte henne hva noen damer på ei rekonstruksjonsgruppe hadde sagt angående å tappe ut om det ble for stort. Hun var helt enig, null problem!
Å gå fra skit nervøs til avslappet var en fantastisk følelse!
Og med det kunne fyllingen begynne, for de som ikke takler å se på slikt anbefaler jeg å hoppe over videoen.
Breast reconstruction with expander implant to stretch the skin. This is round two with filling it
Hvorfor vise dette? Har nevnt det før, men nevner det igjen. For det første er det mange damer som skal igjennom det samme. For det andre synes jeg det er viktig at folk ser hva en rekonstruksjon innebærer. Det er ingen quick fix til nye pupper, det er en lang prosess.
Dette er en av de gangene jeg er glad for å ha nedsatt følighet i brystet, kjenner ikke så mye til nåla eller når de pumper den opp. På slutten blir det ett press å man vet det er på tide å stoppe. Men selv om jeg ikke kjenner så ekstremt mye der og da er det en påkjenning for kroppen. Dagen etterpå våknet jeg iløpet av natten på grunn av smerter på undersiden av brystet. Regnet med det var strekken som begynte å sette inn. Endte med å sove i over 12 timer, med en rimelig utslitt og trøtt dag derpå. Smertene kommer og går, men det må man nesten bare regne med. Jeg tenker ihvertfall det ville vært unaturlig å ikke merke noe som helst. Til dere som skal igjennom det, snakker mer irriterende smerte og ikke uutholdelig.
Hvorfor ser puppen så rar ut?
Har gitt den kallenavnet Lumpy altså klumpen. For den ser relativt klumpete ut. Som en rund sak plassert midt på. Stikker også litt ut på siden, og der føles det ut som jeg klemmer på en litt tykk pose med bittelitt vann i. Resten av brystet er rimelig hardt, men ikke slik som etter operasjonen.
Til dere som skal igjennom det, pust rolig, den skal IKKE se slik ut
De er rimelig flink til å gjenta seg selv “puppen kommer ikke til å se fin ut med ekspander, ta det med ro. Den skal ikke se slik ut. Dette er kun for å strekke huden”. Som nevnt ser den nå ut som en klump, den ser også ut til å sitte høyere enn det naturlige brystet. Alt dette fikser de når den skiftes til permanent implantat, da med dråpeform. I samme slengen fikses det friske brystet for å få symmetri
Før jeg forlot hadde jeg en rekke med spørsmål, hvor lenge må jeg ta det med ro? Hvor lenge må jeg bruke kompresjons bh både dag og natt? Siden jeg har ekspanderen over muskelen kunne jeg forsiktig begynne å løfte 2kg og to uker senere øke til 3kg. Gradvis økning over tid med andre ord. BHen må jeg fortsatt bruke i to uker til både natt og dag (totalt 6 uker), og deretter kun dag i 6 uker. Kunne slutte litt før, men de så helst man brukte den såpass lenge. Glemte å forhøre meg om når jeg kan løfte armen høyere enn hjertet, om noen vet så legg gjerne igjen en kommentar
Har faktisk glemt hvor mye de fylte brystet denne gangen, sånn går det når man har teflonhjerne. To uker til neste fylling, får se om det blir siste eller om det blir en runde til. Føler meg litt mer avslappet når jeg vet de kan tappe ut om det blir for stort.
Nevner det igjen, dette er bare en av flere metoder for rekonstruksjon. Og det er ikke den største operasjonen i forhold til mange av de andre. Det finnes også en metode som ikke krever kirurgisk inngrep, men den er enda litt i forsøksstadiet.
Onsdag var dagen da jeg skulle inn å få fylt opp puppen. Beklager at det har tatt noe tid, fulle dager og lite energi. Så hva skjedde?
Plastikk kirurgisk har flyttet til den nye fløyen på sykehuset, moderne greier, ingen luke å melde seg i, bare en maskin og noen tall på en skjerm. Var rimelig utålmodig og nervøs der jeg satt å ventet, gu så treg han var! Plutselig fikk jeg en melding på telefonen “kom t rom 28”, siden den var på dialekt regner jeg med han skrev den selv. Fant fram til rom 28 der vi ble møtt av kirurgen, en pleier og en student. -Hvordan har du det? spurte han, la fram at jeg hadde hatt en del smerter og at brystet var hardt som betong med masse humper og dumper. Smerter måtte jeg regne med og de humpene var nok arrvev inni brystet, alt så ellers fint og normalt ut. Han viste meg med fingeren hvor det var ekstra hardt, her ligger ventilen.
La meg ned på bordet, ovenfor meg hang han en pose saltvann og i hånda holdt han en stor sprøyte. Han brukte en magnet til å finne ventilen på brystet. Nå skulle det skje! For å si det slik, det var ingen liten sprøyte som skulle inn i brystet. Akkurat i det øyeblikket var jeg ganske glad for manglende følighet i huden, kjente ingenting.
Det hele var noe surrealistisk, lå der å lo. Kjenner ingenting men ser brystet bli større. Ser huden strekkes, men null følelse. På ett punkt kunne jeg kjenne det sprengte på litt, men ikke så mye. Kirurgen sa vi går til 100ml, et greit tall å huske. Noe usikker på om han fylte 100ml i nå, eller om det totalt er 100ml med de 40ml fra operasjonen. Etterpå føltes puppen helt kald, kjente det skvulpet att og fram inni der. Det tok ei stund før vesken fikk kroppstemperatur
Han regner med en fylling til, men vi skulle se det an neste gang. Jeg ønsker ikke å ende opp med å se helt merkelig ut, men vil heller ikke legge meg under kniven for å ende opp med ingenting. Idag har jeg problemer med å finne BH i liten nok størrelse. Og siden jeg ikke har brystvev blir den aldri til å se ut som en normal pupp.
Man kan se kantene på protesen bedre nå, men kirurgen har sagt at ekspanderen vil se noe merkelig ut. Han har nok rett i det, som en rund klump mitt på. Det røde under er på grunn av BHen, så det ser noe merkelig ut på bildet. Vet liksom ikke hvor langt jeg skal gå, om jeg blir nødt til å krangle. Hva om jeg angrer om den blir for liten eller for stor? Er ikke vandt til å ha noen pupp på den siden nå… Den føles ihvertfall mindre hard nå enn før fyllingen, noe av smertene er også borte. Klarer liksom ikke få meg til å kjenne ordentlig på den, puppen føles så fremmed, så kald. Den er ikke en del av meg, tar nok ei stund å venne seg til den
Er greit på etterskudd med denne. Onsdag var det klart for troll-kontroll igjen, også kjent som kreftkontroll. Var så sliten den dagen og dagen derpå at det ikke ble noe skriverier. Fredag dro jeg med familien på besøk til min søster, da forsvinner fort en hel dag.
Nok bortforklaringer og tilbake til saken. I forkant er jeg som mange andre direkte skit nervøs før kontroll. Som nevnt tidligere “det skjer ikke meg” filteret er visket ut. Logisk sett vet man jo at det mest sannsynlig går greit, men styggen på ryggen roper høyere enn fornuften.
Troppet opp på kreftavdelingen tidlig på morgenen, venterommet var fullt. Merkelig, så tidlig på morgenen. Klokken nærmet seg timen min. BLODPRØVEN! Hadde surret det helt bort, skulle vært her en time tidligere å fått tatt den. Typisk meg. Tenkte det var greit å få sagt ifra til sekretærene, de ba meg forøvrig bare vente på legen.
Det var ikke min lege, men ei dame jeg har møtt en gang før. Hyggelig det er hun, men det er noe med det å ha sin egen onkolog. En form for trygghet å vite at han eller hun kjenner deg og din historie. Vi pratet om hvordan ting gikk, men straks fatiguen kom på bordet kom også tårene.
“Lite visste jeg at kreften skulle snu livet så oppned…”
Temaet rundt etterdønningene av kreften knekker meg alltid. Drømmene mine ser så langt unna ut, og enda lengre nå når jeg må bo hjemme hos mamma. Man skal ikke trenge å bo hos sin mor når man er 32, men det jeg får i AAP strekker ikke til noen husleie. Rundt meg ser jeg folk kjøper leilighet, bygger hus, studerer eller jobber. Og jeg… Ja, jeg eksisterer bare. Tar opp plass og føler meg greit i veien. Som et torn i siden på samfunnet.
Legen gjorde seg klar til å undersøke meg. Eh.. jeg har vært operert, rekonstruksjon. Hun konkluderte med at det derfor ikke var store poenget i å undersøke. Du blir nok undersøkt stadig nå som du er i gang. Egentlig ikke, kirurgen kjenner ikke på lymfene eller den friske puppen. Følte meg ikke så troll-kontrollert etter timen…
Så var det den blodprøven da. Pleieren stakk, men ingenting skjedde. Fanget selve definisjonen på “poking around” på snapchat. Hun måtte starte forfra å fikk omsider til å stjele litt blod fra denne skrotten. Hadde jeg bare ikke vært slikt et surrehode så kunne jeg hatt svaret på blodprøvene. Det å ikke vite i seg selv er noe som skaper en uro i meg.
Tok turen ned på Vardesenteret for en kopp kaffe og koselig prat. Endte med å bli der til nærmere stengetid. Alltid så koselig der nede. Selv om jeg blir ganske sliten når rommet er fullt av folk.
Bussturen hjem derimot var ikke like koselig. Den har en tendens å riste en god del, og for hver hump eller risting kjentes det godt på det opererte brystet. Smerten ilte og stakk hele veien bak skulderbladet. Trodde det skulle bli bedre når jeg gikk av, men da var kroppen så utkjørt at hvert ett steg ble smertefullt.
Første oktober, starten på rosa sløyfe, men også dagen da jeg skulle trilles inn på operasjonsstuen. Dagen der jeg skal starte prosessen med å bli hel, rekonstruere det brystet kreften tok. Nervene i høygir, hvordan skulle det bli? Ikke var det på sykehuset heller men en privatklinikk inne i sentrum. Så uvant. Lokalet var ryddig, litt mer varme enn kalde sykehuskorridorer. På bordet lå en bok om botox, hvordan se vakrere ut. Ganske tydelig at dette ikke var sykehuset nei, her var plastic fantastic i fokus. Ikke helt min greie, egentlig noe jeg tar avstand ifra. Et usunt og urealistisk bilde av skjønnhet som kun kan oppnås ved å tukle med det naturen har gitt oss.
Mamma er sammen med meg, greit med støtte. Vi er de første på plass og omsider kommer kirurgen min inn døren med skjerfet om halsen. Morgen. Han stopper ikke opp men skynder seg videre. Omsider roper han oss inn på kontoret sitt. Han er munter, kanskje fordi det er mandag? Eller kan det komme av at han ikke er i de kalde sykehuskorridorene? Praten går, han forklarer og viser. Tusjen kommer fram, på tide å bli tegnet på. Jeg spøker om at halve kunstverket blir satt før de tar kniven fatt. Han sier seg enig.
Nå var det ekte, nå skulle det begynne! Først en prat med anestestilegen, aldri har de satt seg ned og personlig pratet med meg før. Fra sykehuset er jeg vandt til at man legger seg i en seng, tar to smertestillende og venter. Her var det smertestillende, muskelavslappende og en morfintablett, deretter rett inn på operasjon. Jøss, så fort alt går!
Plutselig var det gjennomført. I det man våkner kan ting føles litt merkelig, denne gangen snakket jeg engelsk. En stemme i hodet mitt sa “snakker jeg engelsk?”, så spurte jeg om akkurat det på engelsk “am I speaking english?”. Sykepleierne lo litt og jeg beklaget så mye for omlegging av språk. Noe var annerledes denne gangen enn ved andre operasjoner, skalv så jeg dirret. De sa det var normalt, men jeg likte det ikke. Spiste litt mat sakte, gikk på do. Alt føltes som det gikk saktere enn ved tidligere operasjoner. Omsider fikk jeg reise hjem.
På vei hjem stoppet mamma for å handle litt garn. Jeg er vandt til å være i høvelig grei form etter operasjoner så det var helt greit for meg. Idet hun starter bilen for å kjøre videre så kommer en ubeskrivelig kvalme over meg, åpner vinduet, føler all farve forsvinner fra ansiktet. Mamma måtte få legitimasjonen min for å hente ut smertestillende. Når jeg omsider kom hjem kastet jeg jakken på soveromsgulvet og kravlet i seng. Hvile ville nok hjelpe. Åh nei… noe kommer opp. Ropte etter mamma, hun hørte ikke. Hoppet opp og strakk armen etter søppelbøtten, glemte i øyeblikket at jeg var operert. Spydde som en gris. Slik gikk resten av dagen, sov og spydde helt til kvelden omsider kom. Aldri har jeg før vært så dårlig etter en operasjon. Men det som slo meg mest var at jeg fikk flashback til cellegiften. Følte meg like elendig, med unntak av jeg ikke kjente noe gift herje i kroppen. Gråt ved tanken.
Neste dag ble mest brukt til soving og resten av uken ble forholdsvis rolig. Gjorde alt jeg kunne for å ikke stresse meg selv, det siste jeg ønsket var en kraftig fatigue smell midt i det hele.
FREDAG, tid for DUSJ og fjerning av bandasje!
Endelig kom dagen da jeg kunne dusje, og med det fikk jeg også fjerne den enkle stive bandasjen. Om du ikke liker operasjonssår så stopp å lese her. Gledet meg til å endelig få bandasjen bort, mer bevegelighet skulle bli deilig!
Det skulle også bli utrolig godt å kunne puste litt etter så mange dager med sportsbh på, den skulle forøvrig også få seg en real vask. Følte alt stinket.
Fjerning av bandasje
Skal si det var godt å få av bandasjen! Huden har blitt ganske sår både fra den og konstant bruk av sportsbh. Befriende å ha den av en kort stund. Måtte flire litt, den ekspanderprotesen med smålige 40ml er nesten like stor som mitt friske bryst. De ser lik ut når jeg har sportsbh på som klemmer det friske litt inn. En merkelig følelse å ha to små kuler i stedet for en. Siden det gjenværende brystet er så lite skal de forstørre det for å skape mer symmetri. Spent på hvordan det hele ender opp. Før operasjonen fryktet jeg at kanten på protesen skulle vises kjempegodt, foreløbig kan jeg ikke se antydning til den.
Jeg er heldig! Mange damer må igjennom en mye større operasjon enn dette for å bli hel igjen. Siden huden min ikke har vært strålet og derfor tåler å bli strekt kunne de legge inn eskapanderprotese. Den skal fylles gradvis inntil de oppnår ønsket størrelse. Noen får den lagt under muskelen, men i følge kirurgen min har de gått mer over til å legge den rett under huden.
Forsøkte å kamuflere friskpuppen litt. Er det nødvendig egentlig, eller tåler dere såpass? Stiller spørsmålet fordi den skal også opereres nær slutten for å få symmetri. Så selv om den har blitt spart er den en del av historien. Puppehistorien, for en merkelig tanke.
Hvorfor blottlegge meg selv igjennom prosessen?
Grunnen til at jeg deler prosessen er todelt. For det første har jeg fått alt for mange kommentarer som “har du fått deg nye pupper nå?” eller “du burde be om kjempestore!”. Det virker som friskuser tror det er en vanlig brystforstørring, en av de mange plastic fantastic operasjonene. De forstår ikke at mitt bryst vil aldri se eller føles normalt ut. Og prosessen i seg selv er ikke så rett fram som en vanlig puppejobb, selv om jeg har en av de “enklere” metodene.
For det andre ønsker jeg at damer som skal igjennom det samme kan se prosessen fra start til slutt. Både på godt og vondt. Selv er jeg en person som liker å være forberedt og da er det fint å høre fra noen som har vært der. Nå er det slik med brystrekonstruksjon at alle resultatene kan bli svært forskjellig, men det gir ihvertfall en indikasjon på hva man muligens kan forvente. Og jeg vet at jeg ikke var alene med å lure på hvordan ekspander direkte under huden ville se ut.
Siden jeg er litt Quasimodo for tiden klarer jeg ikke sitte så lenge ved dataen, men det blir bedre for hver dag som går. Må nevnes at jeg kjeder meg utrolig fort, så dette er delvis tortur for en gamer. Forsøker å unngå ekstra stress siden jeg kjenner kroppen tåler mindre enn vanlig før fatiguen griper tak, så her er det rolige dager med Netflix og Life is strange. Er det noe du ønsker at jeg skal ta mer opp angående rekonstruksjonen så legg gjerne igjen en kommentar eller send meg en epost
Oktober er her, med det også rosa sløyfe. Men i år blir startskuddet for den rosa måneden litt annerledes for min del. Første oktober trilles jeg inn på operasjonsstuen. Tiden er her for brystrekonstruksjon. I årevis har jeg slitt og strevd med å oppnå høy nok vekt til å få lov til å gjennomføre operasjonen. Og i alle år har jeg sett for meg at jeg ville juble og hoppe av glede når dagen var der, men slik ble det ikke. Aldri før har jeg vært nervøs og redd for en operasjon, men denne gangen er jeg rett og slett drit redd. Ikke for at noe skummelt skal skje, ikke for at de skal skjære i kroppen min. Har hatt mange operasjoner tidligere, men de alle har en ting tilfelles. Når man var ferdig på operasjonsbordet, så var man også ferdig. Det var ikke flere turer som stod i kø, man kunne se resultatet ganske umiddelbart. Nå vet jeg ikke, har ingen aning om det blir til å se kjempe stygt ut om 1 år, eller om jeg vil elske det. Hva om de ødelegger det friske brystet når de forstørrer, hva om de ødelegger rumpe, mage eller lår ved senere fett transplantasjon. Ønsker jeg å ofre en del av kroppen til fordel for en annen? Hva om symmetrien blir helt på bærtur og ingen BH vil passe? Spørsmålene er så mange.
Brystet blir aldri den samme Det er en ting jeg vet og som jeg har akseptert, brystet blir aldri det samme. Men jeg ønsker å se og føle meg hel igjen, ønsker at det skal være estetisk pent nok til at man ikke trenger å gjemme det. Har sett mange bilder av både fine og mindre fine rekonstruerte bryster. Og tror ikke noen i denne situasjonen ønsker å havne i sistnevnte kategori, spesielt ikke når du er ung og har et helt liv framfor deg. Ønsker å lukke ett kapittel og starte på et friskt og nytt
Brystkreft er ikke bare vakker rosa En ting som provoserer meg sterkt er når folk tror at brystkreft er en “vakker” kreftssykdom på grunn av den rosa fargen. Ja, folk har sagt det og folk kommer til å si det flere ganger i diverse kommentarfelt iløpet av oktober. Helt siden jeg fikk kreft ble det viktig for meg å dokumentere livet, og denne fasen er virkelig verd å dokumentere. Ønsker derfor å hoppe litt ut av komfortsonen å dele hvordan brystkreft ser ut. Hvordan det faktisk ser ut når man mangler ett bryst (eller to), er amputasjon vakkert? For ikke å nevne hvordan vi føler oss med alle senskadene som herjer i kroppen, men mange av de vises jo ikke. Nerveskader, smerter, fatigue med mer. Valgte å ikke fikse eller trikse med bildene for ønsket at den uredigerte virkeligheten skulle bli presentert
Litt om årets aksjon Jeg som mange andre gledes over at brystkreft settes på agendaen og penger samles inn til forskning. I år som i fjor er fokuset på senskader. Når det gjelder senskader så må det nok minst to år på rappen til for å få folk der ute til å forstå litt mer av hva vi går igjennom. Det er enda en god andel som tror at når siste dag med behandling er over, så er vi så god som ny. Enda flere er det som ikke forstår seg på mange av senskadene, spesielt de usynlige, som kronisk fatigue. Flere overlever, men desto flere må leve med følgene. 30% av kreftpasienter får senskader, er samfunnet klar til å ta imot oss, til å tilrettelegge for mange med nedsatt arbeidskapasitet? Foreløbig er svaret nei.
Rosa forskning til alle farver Når rosa sløyfe har fokus på senskader så vil det også si at årets fokus gagner ALLE krefttyper. Det skaper mer bevissthet rundt hva vi opplever i etterkant. Mer penger til forskning på hvordan de forhåpentligvis kan forebygge senskader under behandling. Eller kanskje sikte enda høyere, en behandling som ikke gir slikt. Hvem vet hva tiden vil bringe
Fredag var tiden for årets mammografi, skulle tro man begynte å bli vandt til det. På ett vis er man det, men på ett annet blir aldri kroppen helt enig
Det handler ikke om det som kan skje,
det handler om det som skjedde
Nei vi kan ikke bare tenke positivt eller ikke bekymre oss, dette er en storm vi må stå igjennom. Når vi er ferdig, så kan vi sakte men sikkert senke skuldrene igjen.
Ei uke før mammaografi (eller kontroll) så begynner nervene hos meg, kroppen blir anspent og gråter lett. Dro til legen med kjeven fordi den gjorde så vondt, fikk ikke til å åpne den ordentlig. Han konkluderte med at jeg nok ubevisst var anspent, og knep tenner ekstra om natten. Rett og slett stress, nerver og uro som forplanter seg i hele kroppen. Han har ett poeng angående natten også siden jeg har våknet av utallige mareritt
Jeg går rett tilbake til den dagen, alle følelsene, luktene. Det alvorlige uttrykket til sykepleieren. Hvordan jeg iakttok ultralyden idet biopsinålen ble skutt inn i brystet med ei voldsom fart. Den rolige stemmen til legen. Alt er tilbake på en og samme gang. Den logiske siden av meg vet at det mest sannsynlig ikke er noe, men filteret som de fleste av oss har er borte, “det skjer ikke meg”. En ganske naturlig tanke for de fleste, ellers ville vi alle gått rundt med konstant angst og ikke turt å krysse gata. “Det skjer ikke meg” filteret eksisterer ikke fordi det har skjedd. Har man først opplevd sin egen dødelighet og hvor fort livet kan snu, så vil nok det filteret alltid være litt svakere enn det engang var.
Til vanlig får jeg vite resultatet etter kort tid, kan senke skuldrene og trekke pusten. Drar hjem å bruker noen dager på å lande ordentlig. Denne gangen ble det annerledes, legen hadde dratt hjem for dagen og jeg kjenner en uro av å ikke vite. Fikk beskjed om at fastlegen ville sende meg brev med svaret, og att jeg skulle bestille time hos han om 3 uker. For hva? Ble mer forvirret enn klok.
Må si jeg synes de faktisk bør være pliktig å gi beskjed så fort som mulig, det er direkte tortur for en tidligere kreftpasient å gå i uvisshet, ventende. Ring meg omså om brevpost tar for lang tid. La meg få puste!
Er alltid nervøs i forkant av kontroll, selv om jeg innerst inne vet at sjansen for at noe skal være i ulage er liten. Slik oppdages som oftest imellom kontroller uansett (tro det eller ei). Det er en nervøsitet som er vanskelig å beskrive, er ikke slik at tankeboksen surrer og går. Den sitter mer i kroppen, anspent, som noe tynger over deg.
Helt siden sminkekurset way back when har jeg klistret litt i trynet i forkant av sykehusbesøk el. Det høres kanskje helt feil ut, bruker du tid på å pynte deg for å dra på sykehuset? Det handler ikke om å pynte seg, men om å føle seg bedre enn hva man egentlig er. Om å kunne gå med hodet høyt hevet selv om kroppen innvendig føles som dritt.
Tantungen min ble med, jeg hadde vell ikke hår sist hun var med på noe slikt. Blodprøven ble unnagjort i en fei, den dama var dyktig å stikke! Så var det bare å vente på timen min… Heldigvis har man Vardesenteret hvor man kan slå ihjel litt ventetid sammen med gode folk. Tantungen dro med min søster på shopping, å jeg lusket meg opp på kreft poliklinikken.
Legen var litt forsinket, men slikt skjer. En ting er sikkert, å kunne ha den samme legen betyr utrolig mye. Man lærer seg å kjenne personen, vet hvor han står, og ikke minst mye mindre repetisjon siden han vet alt allerede. Og legen lærer seg å kjenne deg som pasient, hvilke endringer han kan se med det blotte øyet siden sist, og hva som trenger mest fokus iløpet av timen.
Hos meg er stort sett fokuset fatigue… Han er ærlig på en god måte, noe jeg liker. Ett eksempel fra timen, “Du vil nok alltid ha fatigue, mye ligger i å akseptere det. Jeg tror det vil bli bedre”, sa han trøstende. Han sminker ikke på sannheten, han gir meg ikke falske forhåpninger, men samtidig gir han alltid ett håp om bedring. Vi snakket litt rundt planene jeg har lagt for sommeren, der jeg ønsker å sakte bygge meg opp igjen. En liten bekymret rynke kom fram i pannen. Jeg vet denne mannen ofte nevner fysisk aktivitet, så hvorfor den rynken? “Ikke sett for høye krav til deg selv, da kan du bli skuffet”. Jeg er enig med han, det er en av grunnene til at så mange nyttårsforsetter sprekker. Får ta det rolig, ikke pushe for hardt, ikke bli skuffet om jeg ikke når toppen. Vi pratet litt rundt andre øvelser, nevnte at uttøying/strekk er noe min kropp liker godt når den har vondt. Han var enig i at variasjon var lurt, og litt er bedre enn ingenting, spesielt litt strekkeøvelser var bra.
Legen nevnte att man blir eldre etter cellegift. Det visste jeg, og refererte til en artikkel jeg hadde lest. Sa til han at når jeg fylte 30 spøkte jeg med at jeg egentlig ble 50, så når blir jeg snart 52! Er vell ikke rart vi føler oss medtatt etterpå?
La fram to DUMME spørsmål. Legen hevdet det ikke fantes dumme spørsmål, bare dumme svar. “Neglene mine er ikke som før, må bruke neglelakk konstant. Også har jeg dun i ansiktet og bart!” Han lo litt “må nok gi deg ett dumt svar”. Det stemte, både negler og hår i ansiktet var vanlig….Hurra! Det kom av at eggstokkene hadde vært slått av over tid. Pratet ikke så mye rundt neglene, han bare bekreftet det.
Ellers var både arret, lymfer og blodprøvene gode. Ny time om 6 måneder… Han ønsket å se hvordan det gikk med meg, kreften var han ikke så bekymret for lenger (ingen lovnad, det nevner han alltid). Noen tårer ble det underveis rundt frustrasjonen over situasjonen. Det var ikke dette som var planen.. Jeg skulle ikke bo på et rom hos mamma, med en fatigue-skrott og fattig (mer om det i ett eget innlegg).
Nede på Vardesenteret fikk jeg litt champagnebrus i fancy glass for å feire vell gjennomført kontroll. Det er de små tingene som teller. Er så utrolig glad for at de er der, selv om jeg ikke har fått kommet meg dit like ofte som før.
Gjorde egentlig alt for mye i går etter sykehuset, skulle plantet stumpen godt ned i sofa. Blir alltid sliten etter kontroll. Som om noen har tatt en stor stein av skuldrene dine, og du bare synker sammen i etterkant. Men neida, denne dama tok seg en tur på butikken, middagslaging og rydding i skuffen til mamma. Idag kjenner skrotten det godt, å da mener jeg veldig godt! Lærer aldri… Og typisk meg er også at jeg da lett tar til tårene, så går rundt å sipper for meg selv…
