Kom over en artikkel fra ScienceDaily som tar for seg senskader etter mobbing. De sier faktisk at mobbing kan gi verre senskader enn mishandling (merk, kombinert kan det være enda verre). Senskader kan komme mange år etter at mobbingen faktisk fant sted!
Professor Wolke said: “The mental health outcomes we were looking for included anxiety, depression or suicidal tendencies. Our results showed those who were bullied were more likely to suffer from mental health problems than those who were maltreated. Being both bullied and maltreated also increased the risk of overall mental health problems, anxiety and depression in both groups.”
Jeg er en av de som fikk senskader etter intens mobbing på barneskolen.
Jeg har derfor en bønn til dere foreldre med barn og tenåringer i hus. Har fortalt om dette før, så vi tar en kjapp oppsummering. Oppsummeringen er ment for å gi dere ett tydelig bilde av hvordan livet kan arte seg etter man har vært utsatt for mobbing. Eller, senskader som psykologen min kalte det.
Barneskolen var for meg ett rent helvete. Jeg ble mobbet på skolen daglig, alt fra stygge bemerkninger til utfrysning. Det var veldig mye psykisk mobbing. jeg var liten og tynn (4 år i klær og 9 kg som 7 åring). Og tok veldig lett til tårene, det gjør jeg den dag idag også. De elsket det, de frydet seg når jeg gråt. Det var som om målet deres var å få meg til å gråte. Jeg trenger ikke lukke øynene for å få den samme følelsen i brystet, den vonde smerten. Den smerten bør ikke barn trenge å føle. Du kan lese mer om hva de gjorde fra ett tidligere innlegg om saken, her. Følelsen er vanskelig å beskrive til en som aldri har vært utsatt for mobbing. Følelsen av å være alene, smerten, tårene som trenger seg på, ingen som forstår. Man føler seg verdiløs. Ett lite barn skal ikke slite med slike tanker.
Ungdomsskolen var de beste årene i mitt liv, venner og alt var flott. Jeg bygget meg opp, det tok tid og viljestyrke utav tusen! Men jeg fikk det til, ene og alene fordi mobberne ikke var i min klasse. En ny sjanse. Så kom videregående, vi ble splittet på ny. Jeg ble aldri mer mobbet, jeg stod opp for de svake. Ble regelrett forbanna om jeg så noen harselere med andre. Men jeg falt sammen, ble deprimert. Visste ikke hva det dreide seg om på den tiden, bare at noe ikke var riktig. Angsten kom, depresjon ble verre. Selvskading ble min måte å kontrollere smerten. I 2004 døde min far, jeg seilte rett utfor. Samtidig som jeg dalte mer fikk jeg også hjelp. Innså hvilken vei jeg var på tur ned.
Vennene forsvant. Delvis fordi pappa døde, og de var for unge til å vite hvordan de skulle forholde seg til meg i etterkant. Og delvis fordi noen flyttet tilbake til hjemstedet sitt, eller lengre sør i landet for videre skolegang. Slik er det den dag i dag. Mange bekjente, ingen kaffebesøk venner. Har egentlig ikke tort å etablere alt for sterke vennskap, da jeg er vant til at man plutselig sitter igjen alene. Nå har jeg heldigvis Vardesenteret, en av grunnene til at jeg har kommet meg igjennom behandlingen.
Egentlig skulle jeg ha fortsatt lengre med terapien i første omgang, men jeg ønsket å fullføre videregående. Fraværet steg, jeg hadde erklæring fra legen om hvorfor. Jeg sov hver andre natt, det var eneste måten å få blund på øynene. Dårlig hukommelse og møkk sliten, men jeg kom meg igjennom det. Det tok noen år ekstra, men jeg fikk fullført tegn form farge og generell studiekompetanse var i boks.
Resten kan vi oppsummere enda kortere: Terapi og medisiner igjen. Forsøk på videre skolegang (lærerskolen). Mer terapi og medisiner. Endelig seponert fra medisinene, fikk meg jobb. Sluttet å røyke og forbedret livsstilen. Brystkreft! Nå skal jeg jobbe meg tilbake, på nytt! Men min CV vil for alltid være hullete.
Min bønn til dere foreldre
Jeg ber derfor dere, kjære foreldre. Om deres barn blir mobbet, ta det seriøst. Få det til å stoppe!
Jeg ber derfor dere, kjære foreldre. Om deres barn er en mobber, ta det seriøst! Få han/hun til å stoppe!
ALDRI bruk denne setningen “mitt barn gjør ikke slikt”. Ditt barn kan være den mest perfekte engel hjemme, men den trenger ikke være det mot andre barn.
Du ønsker ikke, att ditt barn skal slite senere i livet.
Du ønsker ikke, att ditt barn skal være skyld i å ødelegge en annens liv.
Jeg ber derfor dere, kjære foreldre. Om å være et godt forbilde for barn og unge. Ikke sjikaner andre verken muntlig eller skriftlig (netthets/sms).
I skrivende stund er det vårtegn ute, sola skinner og tiden går mot sommer. Men…det er noe som står iveien for det å virkelig glede seg til sommeren.
Jeg har alltid vært en frostpinne, men denne vinteren har vært annerledes. Min samboer kjøpte meg svalbarddyne, med den tanken at jeg fryser lett. Han tenkte selvfølgelig på hvordan det brukte å være, eller? Jeg fryser jo nå også, men i neste øyeblikk renner svetten. Den dyna overtok han i vinter.
Fryser og neste sekund koker man over. Desginet under FEC kurene.
Nå brukte det faktisk å være verre. Under FEC kurene varierte det på minuttet, ble derfor inspirert til å designe ett broderi angående saken. Merk bildet ovenfor er ikke brodert, det er bare slik det ser ut når man ser “ferdig produkt” i programmet.
Jeg har enda hetetokter… hetetokter som får meg til å tro man har badet i lava. Jeg kunne lett ha hilst på han der nede uten problemer når disse hetetoktene står på. En hel vinter der kulde har vært det minste av mine problemer, hete er verre enn å fryse. Du kan ikke kle av deg ditt eget skinn!!
Sommeren nærmer seg med stormskritt. Jeg venter tålmodig på at kroppen skal vende tilbake til normalen. Trodde denne Zoladexen skulle være ute av kroppen nå (en sprøyte som har slått av eggstokkene mine, og derfor kastet meg inn i overgangsalderen), eller er det cellegiften som har forårsaket det?
Når hetetoktene slår inn for fullt ønsker du å kaste av deg klærne, hodeplagg, alt som kan bidra til å holde på varmen. Men det kan du ikke… du kan ikke gå naken på handletur. Jeg har funnet ut den beste måten er å sette seg ned, å vente til det siger over. Problemet er bare når det ikke siger over med det første…
Jeg spør meg selv, hvordan i heiteste skal jeg overleve på varme sommerdager? Hvordan skal jeg få sove i en leilighet som fort når 40 grader? Vi har vifte som man kan fylle kaldt vann og isbiter på, men det varer ikke hele natten. I tillegg blir man ganske sår i halsen av å ligge i trekk (sirkulerer støv) i flere netter. Hvordan skal jeg kunne gå lengre turer om jeg plutselig står fast på grunn av en enormt hetetokt som kommer rullende inn over meg.
Gruer meg til å danse med den varme djevelen til sommeren!
PS: Drit i å gjør narr av noen med hetetokt, det er langt fra gøy. Hjelp de heller med å få det bedre, en kald klut om så.
Har gruet meg til denne dagen i svært lang tid. Skal ikke påstå at tannlegen er min favoritt, langt derifra. Faktisk var jeg ganske livredd dem som barn. Såpass mye at jeg fikk instrumentene til å flyge veggimellom etter et kraftig spark. Og en stakkars tannlege som fikk oppleve hvor hardt en barnetann føles på fingeren, speilet sprakk og fingeren blødde.
Men man blir eldre, man lærer seg å akseptere frykten. Hopp i det, bli ferdig med det! Etter flere hopp i det blir man mer og mer vandt til situasjonen. Det hjalp jo selvfølgelig på at man ikke hadde hull i ungdomsåra. En ting som er bra med slik frykt, man passer på tennene! Man gjør alt i sin makt for å unngå hull. En gang hadde jeg ikke vært hos tannlegen på 6 år. Ikke på grunn av frykt, men renspikka latskap. Da fikk jeg følgende tilbakemelding hos tannlegen. Ingen hull, kun ett begynnende hull som de ikke gjør noe med. Dette begynnende hullet hadde jeg da hatt i seks år allerede. Ros hos tannlegen for god puss og bruk av tanntråd.
Jeg dro ikke til kontrolltimen i 2014, oppdaget kulen i brystet rett før. Kan vell si det havnet lengre ned på listen. Jeg var derfor ekstra spent på hvor mye skade cellegiften hadde gjort.
Jeg satte meg på venterommet, hele 30 minutter før tiden. Ei hyggelig dame kom å hentet meg for å ta bilder, samtidig informerte hun om at det kunne bli ekstra venting. De hadde datatrøbbel på Kvaløya og alle derfra måtte komme til Kroken for hastesaker. Jeg satte meg ned å ventet, så på de samme bildene på veggen som man har gjort i årevis. Ikke stort er forandret, bordet og stolene har blitt fornyet. Det samme gamle tannlegekontoret, føles egentlig litt godt at det er noe kjent ved det hele.
Nye stoler og bord. Veggdeteppet er den samme gamle.
Som vist i bildet ovenfor ser dere den flotte veggteppet som noen barn har laget. En ting fanger øyet mitt hver eneste gang jeg ser det, en pære som skiller seg ut.
Dette fjeset gjør meg alltid litt glad
Kan ikke gjøre annet enn å smile når jeg ser den turtles pæra, den skiller seg ut fra alle de andre.
Endelig var det min tur, fulgte etter den hyggelige tannpleieren. Skled opp i den vanlige grå tannlegestolen, og begynte å forklare at jeg hadde fått cellegift i 6 måneder. Munnhulen hadde fått gjennomgå med nedsatt spyttproduksjon, tannkjøttet føltes som sand. Sår flere steder, og noen akkurat nå. Forklarte videre at jeg hadde gjort alt i min makt for å unngå hull og sår. Jeg ramset opp tyggis, zendium, corsodyl og corsodaily, tanntråd, Xero rinse, gel og drops… Hun lo litt, zendium brukte hun også siden den ikke inneholdt såpe. Før jeg la meg ordentlig til rette i stolen informerte jeg om at tennene mine har blitt missfarvet, muligens corsodyl?
Jeg la meg ned, hun stilte stolen i riktig høyde. Åpnet munnen, hun pirker litt rundt før hun sier – Ja, dette er typisk corsodyl missfarging. Med mindre man hadde sår i hele munnen anbefalte hun å bruke corsodyl på en q-tip i stedet, og ikke mer enn to uker (med like langt opphold). Det var jo et greit tips jeg gjerne skulle ha visst mye tidligere.
Hun undersøkte videre, klappet litt ekstra med pirkeren sin på en visdomtann. – Jeg ser du har blitt informert tidligere om at du hadde ett begynnende hull. Det er fortsatt begynnende, men følg ekstra godt med, vær nøye med pussen her. Jeg kunne nesten ikke tro det, var det alt? Puss litt ekstra på det begynnende hullet som har vært slik i en årrekke? Hun forstod hvorfor den ikke hadde fått så nøye puss iløpet av disse månedene, og kunne se på tennene at det hadde bygget seg opp. Som tannleger flest begynte hun å prate om hvorfor det blir slik når spyttproduksjonen minker. Er jo greit å lære litt når man først er i stolen, selv om jeg har blitt litt selvlært på akkurat det med spytt.
Etter sjekk av både tenner og tannkjøtt var det på tide å rense. Hun trakk fram en stor svart greie. Tennene mine skulle nå bli spylt med saltvann, hun satte igang. En fin tåke av saltvann føyk ut av munnen min, tilogmed brillene fikk seg en dusj. Strålen var ganske hard, og vannet hadde en merkelig smak. Jeg lå der å tenkte, dette er jo nesten som å sandblåse tennene, eventuelt høytrykksspyler. Alt av det stygge forsvinner av den harde strålen. Når hun var ferdig fikk jeg skylt munnen, vannet var rødt etter pirking og spyling. Jeg røyste meg fra stolen, gikk bort til speilet. Gransket meg selv, så mye bedre tennene ser ut. Ikke kritthvit, men det brune imellom tennene er borte. Det som hadde kommet iløpet av disse månedene. Skylte brillene i vasken og tørket saltvann bort fra ansiktet.
Har aldri vært så glad for å betale 1120 kroner. En litt fattigere pengebok, men forlot med ett bredere glis enn da jeg gikk inn.
Vi måtte jo nyte godværet litt, så ble en kjapp tur ned i fjæra. Hva er det typiske bildet å ta på Tomasjord?
Vraket selvfølgelig! Oimara som det egentlig heter. Skipet har vært strandet i fjæra i over 100 år. Vi anser det som ett vakker skue, ett landemerke! Begynner å falle litt sammen.
Skyfri himmel, litt kjølig vind. Hva annet kan man forvente på kysten? Nydelig vær!
Menneskesøppel møter natur! Fantastiske naturen som kan gjøre ett stygt dekk vakker.
Det var en hel del søppel slengende rundt.
Vi har typen hund som gjerne kan sitte å nyte. Ifølge han luktet det svært godt i fjæra idag. Tisping?
Er så uendelig glad i Jesper min<3
Jesper <3
Skal nevnes at vi ikke gikk den korte veien ned, men kombinerte med handlingen. Handlet først, så ruslet vi i fjæra. Deretter KJØRTE vi hjem! Jeg har ikke energi nok til å gå begge veier nå fortiden. Men vi fikk ihvertfall vært litt ute! Er fornøyd med det.
I går kveld kom jeg over denne tråden på Reddit. Med overskriften “Teacher notices student has given up on social interaction. Finds out he likes counterstrike. Solicits CS subreddit. Big game gear company offers to provide free gear and autographs to facilitate a tournament or club to help the student”
Etter å ha lest en så hyggelig tilbakemelding måtte jeg nesten finne ut hva læreren hadde skrevet.
Snakk om omsorgsfull lærer! Som virkelig tar ett ekstra steg for eleven sin.
Det er absolutt ingen dum idé å organisere LAN. Det er mest sannsynlig flere elever med samme interesse, de trenger bare å finne hverandre. Så slipper han kanskje å spise lunsj alene. Jeg la linken til redditen der de trekker frem SteelSeries sin kommentar øverst på siden, men velger her å legge ved linken til selve tråden med læreren. Overse toskene, de finnes alltid på et slikt fora.
Skal sies, jeg elsker SteelSeries. Har prøvd Razer, men det var ikke noe for meg. Smak og behag I guess.
Kom over en artikkel i Nord24 angående en ny type kreftmedisin. Denne ville gjøre det mulig for personer å leve med kreft. Høres lovende ut tenkte jeg, hurra for forskning!
Selskapet som jobber med å utvikle medisinen heter Lytix Biopharma. Skal nevnes at jeg blir litt glad når jeg ser så mange lokale aktører som eiere av selskapet. Så mange lokale som forsker på nye metoder innen kreft.
Men så gikk tankene mine litt videre, det jeg savner i slike artikler er gjerne litt mer dybde. Forstår at den vanlige mannen i gata kanskje har null interesse å lese om alle typer kreft. Men det kunne vært en separat artikkel, av typen ønsker du å vite mer klikk her. For sannheten er kreft er ikke bare én sykdom, men veldig mange. Brystkreft i seg selv er ikke bare én, men flere forskjellige.
Den typen jeg hadde het trippel negativ, den er kjent for å være av den hissige sorten. Det finnes ikke så mye god informasjon om den på norsk, men ganske mye på engelsk. Her må vi alltid trå varsomt, så man ikke får feil informasjon av Dr. Google, eller blir skremt. Men realiteten er, vi har ikke så veldig mange alternativer. Andre brystkreft typer har en eller annen form for medisin de kan ta. Mange slipper f.eks. cellegift i det store og hele, da de har medisiner som fungerer på deres type kreft.
Den eneste behandlingen jeg vet av er noe som heter Avastin, men er usikker på om det fungerer. Det jeg har lest er at den skal brukes i kombinasjon med cellegift. Da var man tilbake til den cellegiften igjen, den slipper vi visst ikke unna.
Søker du på den norske wikipedia etter ordet Brystkreft nevnes ikke trippel negativ en eneste gang. Forsåvidt nevnes ikke de andre typene ved navn heller. Så her kan vi greit si, skal du lære om brystkreft er wikipedia ikke plassen.
Den første setningen du leser er som følger: “Brystkreft er kreft i brystkjertelvev. Det er fra puberteten konstant påvirket av østrogen”.
Selv på kreftforeningenes sider mangler det info om behandling av trippel negativ!
Forsøkte å søke på brystkreftforeningen uten hell!
Dette er egentlig ganske skammelig!
Tankene etter å ha lest en lovende artikkel gikk til de damene som opplever å få metastatisk trippel negativ. En frykt flere av oss kjenner på, da vi vet at overlevelsesprosenten er drastisk mindre enn andre typer brystkreft.
Jeg linket til artikkelen på en gruppe på facebook for kvinner med trippel negativ brystkreft. Med teksten:
“De fleste av oss vet at det ikke er så mange alternativer til de med TN som opplever at den sprer seg. Tro om dette hadde fungert på oss? Uttrykksikonet smile
Bare jeg som ønsker mer dybde i slike artikler? Og tenker kreft er ikke bare kreft, men så utrolig mange forskjellige sykdommer.”
Ei dame der oppfordret meg til å sende mail til Lytix Biopharma. Om denne medisinen hadde fungert for trippel negativ hadde vært sensasjonelt! Det hadde virkelig vært noe stort. Damene ønsket også å sende mail, så la ved mailadressen i kommentarfeltet. Vi sente, og vi ventet på svar.
Omsider fikk vi alle samme svaret. De kunne dessverre ikke gi oss noe klart svar, men de sa heller ikke klart nei.
Svaret vi mottok.
Her kan du lese mer om studien. Kanskje er dette noe for deg?
Jeg velger å leve med trua, håpet, ønsket om at vi en dag får en medisin utenom cellegift for trippel negativ.
Eller steinhard trening! Det kommer helt an på hvordan man ser det.
Klokken 10.00 var seks flotte damer klar til dagens trening på fysioterapien ved UNN. Dette var min første gang, jeg var derfor veldig spent på hvordan dette skulle gå. Kom jeg til å klare det? Vi ble geleidet til gymnastikkrommet av ei hyggelig jente.
Vi startet med rolig oppvarming, merket allerede her at jeg begynte å bli sliten. Gu så dårlig kondis jeg har fått. Litt tøy og bøy. Gu så stiv jeg har blitt… Brukte jo å være relativt myk! Jeg hadde vært så opptatt med å huske å pakke ned skoene, at jeg hadde glemt vann. Er det mulig. Hun hentet ett glass til meg, så jeg fikk i meg litt veske. Hvem skulle tro man ble tørst av så lite?
Fysioterapeuten (eller hva hun enn er) la ut flere matter, og noen stasjoner uten matter. Alt fra roing, stepping, balanse og knebøy. Her fikk jeg virkelig se hvor mye muskelmasse kroppen har mistet.
Jeg var utpeiset, kjente hjerte dunke i brystet. Ga alt jeg klarte, alt jeg klarte var ikke i nærheten av det man engang kunne. Som ei klok dame sa, jeg tar utgangspungt i når jeg var på mitt laveste. Det hørtes egentlig meget fornuftig ut, for jeg må nok innse at denne sommeren blir jeg ikke like pigg som ifjor.
Det var klart for 20 min avspenning. Vi la oss ned på mattene, hun satte på en CD med rolige lyder og en kvinnestemme som guidet oss mildt igjennom det hele. Pust dypt inn, å ut. Legg hånden på mellomgulvet, kjenn på pusten. Føl hendene dine, kjenn at de blir varm og tung, slapper av. Det jeg merket meg var hvor sammenknytt jeg egentlig var i alle kroppsdelene. En etter en slappet musklene mer og mer av. Selv kjeven var anspent, tærne, hele meg. Ble døsig der jeg lå. Dame over høytalleren guidet oss til en sandstrand, med bilder av ting vi følte passet inn der. Fikk lemus i foten, det forstyrret turen til stranda litt. Fysio dama kom å skuvde skuldrene mine nedover, behagelig. Sovnet nesten av der jeg lå.
Avslappingen var over, jeg følte meg groggy, som når du akkurat har våknet fra en middagslur. Det gjorde seg med litt avspenning på slutten, man fikk hentet seg litt inn igjen.
En utenforstående ville nok ledd å sagt, den timen der er jo gymnastikk for småbarn. Ikke når du har kroppen til ei støl dame på 90! Når kroppen er avstivet i muskler og ledd. Sett en bolle med iskrem i mikroen i 3-4 min, når du tar den ut… hvor mye is er det igjen? Du kan mest sannsynlig drikke den. Der har du musklene mine nå, det er ikke stort igjen. Rompa henger ikke bare av vekttap i seg selv, men muskelmasse som har vitret bort.
Det var virkelig motiverende å trene sammen med damer som var eller har vært på samme nivå. De som forstår at ok, du ble ganske andpusten av å gå i sirkel til oppvarming. Ok, du klarer ikke å steppe med knærne høyt og hurtig. OK, du husker ikke hva man skulle gjøre på neste øvelse enda du har forsøkt å observere alle. Merket at hodet glemte mer jo lengre ut i treningen man kom, jo mer sliten jeg ble. Kan ikke si jeg ble svett, ikke den type sliten. Kroppen klarte bare ikke mer enn det den ga der og da. Satser på at det blir bedre fra gang til gang.
Som ei sa, det kan virke demotiverende å trene sammen med kvikke friske damer. Eller ei som nevnte at hun hadde medlemskap på et treningsstudio men følte det ble for tung. Nei, dette fungerer bedre. Her kan man trappe opp som man selv ønsker. Og ikke minst, jeg kunne trene uten hodeplagg med Gollumstyle sveis, å ikke en kvekk bryr seg!
Flere av damene ønsket trening to ganger i uken. Jeg ser virkelig fordelen, vi får vedlikeholdt fremgangen bedre. Og om vi kommer oss i form fortere, så kommer man seg hurtigere tilbake til hverdagen med jobb eller skole. Denne fordelen er ikke bare vår, men samfunnets.
Etter treningen gikk flere av oss ned på Vardesenteret. Litt kaffe og god prat, så busset jeg hjem sammen med ei. Til vanlig ville jeg ha blitt lengre på Vardesenteret, men merket at jeg måtte begrense meg selv. Bør bli flinkere til å se at nå har jeg bruktopp energilageret mitt for idag. Treningen tok sitt, og det lot jeg den gjøre. Jeg trenger virkelig å jobbe meg tilbake. Skrev meg opp på listen til neste Torsdag, klar til ny økt da.
Vell hjemme, sliten i kroppen og toppen. Men mestringfølelse ut av tusen, gir meg selv en klapp på skuldra! Blir jo sliten av å gå opp trappen hjemme, å har idag kommet meg igjennom ett helt treningsopplegg.
Kom over en rørende video på reddit, en herre med stadium 4 brystkreft som følger sin datter til alteret. Dette fikk meg til å tenke… hvorfor undersøker ikke mannfolk brystene sine?
Når man hører brystkreft tenker man ofte på damer. Farven for aksjonen i oktober er rosa, og vi tenker gjerne på det som en typisk jentefarve. Men visste dere at menn også kan få brystkreft? Det er kanskje ikke like allment kjent, og mange menn opplever det hele som tabu.
Årlig rammes 10-20 menn av brystkreft. På grunn av tabu rundt menn og brystkreft kommer de ofte for sent til undersøkelse og behandling, kreften har rukket å spredd seg (metastatisk brystkreft). Noen tenker kanskje det er en muskelknute eller en fettkul, føyer det av veien og utsetter. Det går sikkert over av seg selv tankegang. Selv jeg trodde det var en fettkul, hadde ikke dratt til legen om ikke min mamma oppfordret meg til det. Gå til legen!
Det mest vanlige symptomet hos menn er en smertefri kul nær sentrum av brystvorten, det er her det meste av brystvevet hos menn er. Dette betyr ikke at man skal utelukke andre kuler, få også de undersøkt av lege. Brystvorte som trekker seg innover er også en indikasjon. I bunn og grunn, de samme symptomene gjelder for kvinner gjelder også for mannfolk.
Arvelig kreft hos menn er mer vanlig enn hos kvinner, ca. 20% av menn med brystkreft har genetisk tilknytning.
Menn får samme behandling for brystkreften som damer, men om jeg har forstått det riktig så får alle menn fjernet hele brystet.
Facebook har mange grupper for pasienter med brystkreft. For en tid tilbake kom temaet opp angående menn i disse gruppene, noen mente det var greit, andre ikke. Det er et dilemma, for mange kvinner ønsker å ta opp tema som går på intime soner, men ikke i nærvær av menn. Forståelig, vi er sårbare på mange områder der. Jeg vet om en gruppe som per idag har mannfolk som medlemmer, ønsker derfor å nevne den. Menn trenger også en trygg havn, noen de kan stille spørsmål til.
Jeg er så uendelig lei av å være sliten. For å si det enkelt, jeg er konstant sliten… Men enkelte dager er verre enn andre.
Vet ikke helt hvordan man kan beskrive denne typen sliten og trøtt. Det er ikke den formen man kjenner etter en lang dags arbeid. Det er ikke den formen man kjenner etter en natt uten søvn. Det er ikke den formen man kjenner etter…. ja, listen kunne fortsatt i det vide og brede. Sannheten er at jeg aldri før har kjent en slik slitenhet. Da mener jeg, før jeg startet med cellegift vell og merke. For da skal jeg love deg jeg var sliten, spesielt etter FEC når man sov i en uke. Det er en kjent sak at fatigue er vanlig etter kreftbehandling (stråling og/eller cellegift). Det står også i samtlige epikriser at jeg hadde fatigue etter kurene, og lavt det ene og det andre på blodverdiene.
Bare for å få det ut av verden skal jeg få legen til å undersøke blodet neste gang… om det er noe der, så kan man ihvertfall gjøre noe med det.
Det er litt skremmende at man blir så vant til å være sliten at man føler seg unormalt opplagt på en god dag. Man føler at man kunne ha besteget det største fjellet, gått den lengste turen! Det bruker ikke å vare lenge…noen timer med kvikkhet er bedre enn ingenting.
Denne måtte jeg bare ta med, skal sies jeg lo når jeg så den. Det er så meg! Jeg har min egen strategi når jeg skal dusje. Legger en håndduk klar som jeg kan sette meg på. Du skulle bare ha visst hvor slitsomt det egentlig er å dusje! Jeg må ta en pust i pakken, å sitter derfor like gjerne å tørker meg. Det kan greit ta 15-20min før jeg er ferdig med operasjon tørke seg etter dusjen. Noen ganger hender deg jeg blir mer lufttørket enn med håndduk. Dusjing må derfor planlegges nøye.
Alt jeg gjør blir jeg sliten av. Spilling, tv titting, prate med folk, handletur, boklesing, hekling, blogging, surfing på nett…ALT! I går hadde jeg en forholdsvis bra dag, trodde jeg. Dro ned til min bror, jeg ble kjørt enda det ikke er langt. Satt der i noen timer, pempet kaffe, pratet skit og dullet med babyen. Kjente jeg var for sliten til å gå hjem, ringte derfor etter samboeren. Vell hjemme var det tid for mat, pizza ble bestilt. Jeg ble sittende i sofa, under bleddet i timer. Når man er så sliten at det å strekke seg etter fjernkontrollen føles som en bragd, da skal jeg love deg slitenheten fortjener ett eget navn.
Det føles som om øyeeplene mine vil hoppe ut av skallen. Muskler og ledd verker, hele kroppen føles generelt mørbanket. Hodet er surrete. Jeg blir som en grinete tenåring, skal ingenting til før man blir sinna eller frustrert. I det siste har jeg begynt å få vondt under føttene når det står på også…
Så har vi chemo brain og hetetokter. Begge deler får jeg mer av når fatigue setter inn, noe som ikke gjør dagen enklere akkurat. Bruker mengder med energi på å konsentrere meg, forsøke å formulere setningene, huske hva jeg skulle si eller gjøre. Samtidig som jeg tørker svette fra pannen, river av meg hodeplagget. Det teite er at jeg også sliter med å få sove på kveldene, har piller til krisesituasjoner. Har slitt med søvn før, og fører derfor et strikt regime. Legger meg samtidig med samboeren, har klokken på ringing slik at jeg kommer meg opp i dugelig tid. Det bruker å være alt fra 08.00 til 10.30, avhengig av når man fikk sove.
Forsøker å gi meg selv en dag på og en dag av. Det vil da si ikke en fra morgen til kveld dag, sist jeg gjorde det ble jeg liggende på sofa i flere dager. Men noen timer der jeg gjør ting i forskjellig aktivitet. Tirsdager bruker å være Vardesenter dag. Torsdag skal jeg forhåpentligvis kreke meg på lett fysisk aktivitet, trening i regi av Vardesenteret. Må begynne å gjøre noe. Hadde tanker om å trene meg opp når jeg var ferdig med taxol, som er snart to måneder siden! Men har vært alt for utslitt, og det har kommet ting i veien for den torsdagtrimmen.
Det å være helt uten aktivitet i hverdagen tror jeg kan gjøre vondt verre!
Målet er fortsatt turer til sommeren, i denne farten blir de turene noe amputert i forhold til hva jeg så for meg. Har fortsatt håpet, men er langt fra klar til noen topptur.
Hvor henter du energien fra? Jeg lei av å være sliten..
Som nevnt tidligere har jeg slitt med angst og depresjon tidligere. Jeg har gått til terapi og fått medisiner, zoloft (fikk en annen før det igjen) også kjent som antidepressiva. Noen måneder før diagnosen hadde jeg trappet ned på zoloft, sluttet helt. Verden smilte, jeg følte meg for første gang på lenge som et menneske. Et menneske som kunne le på ekte, som ikke bare var apatisk, vandrende i min egen boble. Det er et av problemene med slike medisiner, man blir nummen.
I løpe av de årene lærte jeg å ta på meg en maske, det ble så vanlig at den kom på av ren automatikk. En maske som for omverden får meg til å virke noenlunde normal. Joda, det er episoder der masken ikke holder, der den brister, men man forsøker.
Som nevnt i ett tidligere innlegg, jeg aldri fikk den gledesfølelsen som jeg forventet når cellegiften var over. Jeg hoppet ikke i taket av lykke. Noen uker før siste dose merket jeg at humøret sank, litt etter litt falt man ned i ett hull. Tenkte det bare var jeg som var merkelig, det kan da ikke være at jeg ikke ønsker å bli frisk? Jo, det ønsker jeg, vil jo være frisk. Hvorfor denne motstridende følelsen?
Jeg la ut et innlegg på en facebookgruppe for kvinner med brystkreft, Brystkraft heter den. Jeg ble litt sjokkert over svarene, men samtidig lettet. Jeg var langt fra den eneste som hadde det på dette viset. Har jo hørt historier før om folk som opplever traumer, som danser litt med døden. De kan lett bli deprimert i etterkant, men det gjelder da ikke meg? Jeg har da ikke vært igjennom noen traume? Aldri har jeg tenkt på det slik, jeg har bare latt meg fyke igjennom systemet. Pumpet opp på en “dette skal jeg klare” holdning har jeg tatt tak i rekkverket og seil utfor i stor fart.
Tenkte som så, jaja rett i etterkant er det vell greit. Følelsene har enda ikke justert seg, men det kommer seg nok. I skrivende øyeblikk velger jeg å avholde medisiner og annen form for terapi. En ting er at man har gjort det over lengre tid før, og jeg ønsker ikke å bli avhengig av antidepressiva igjen. En annen ting er at om det er helt naturlig, bør man ikke la seg selv kjenne på det? Leve igjennom det. For ja, man kjenner jo at man lever på et vis.
Men jeg er skjør, som glass og redd for fremtiden… reagerer på alt. Leser en glad nyhet, griner. Leser en trist nyhet, griner mer. Dette går litt sammen med fatigue, jo mer sliten jeg er… jo lettere kommer tårene. Jeg kan regelrett grine for alt. Ikke bare er jeg ekstra utsatt for å klappesammen, men hukommelse og konsentrasjon er fraværende, formulering av ord og setninger svikter. Man blir frustrert, spesielt om man er i en debatt/diskusjon i det øyeblikket. Man føler seg missforstått, å forsøker for harde livet å argumentere, men ordene glipper, forsvinner ut i løse luften. Noen ganger får jeg et press inni meg, dette boblende presset kan eksplodere i enten sinne eller gråt. Begge deler er av en og samme mynt, bare forskjellig utfall i situasjonen. Jeg er også livredd for fremtiden. Ikke bare for tilbakefall, men for at jeg ikke skal sette spor etter meg. For at jeg ikke skal oppnå noe. Livredd for fremtiden! Jeg er også redd når folk missforstår meg, eller om de gjorde det. Redd for å bli sett på som en idiot som egentlig bare er til bry.
Tankene flagrer, og ikke alltid til noen gode plasser. Støtt og stadig får min indre demon bekreftelse på hvor lite verd jeg er. Om noen glemmer meg av, når andre reagerer på mine utbrudd, når jeg eksploderer av ingenting. Når jeg er sliten får min indre demon spillerom, den klarer å ta over kontrollen. All logikk forsvinner, alt overtolkes.
Tanker og spørsmål som kan surre i et slikt hode er: Hvorfor sløste de bort så mye ressurser på meg? Hvorfor skal jeg stå opp om morgenen når alt går galt uansett? Om jeg ikke står opp, hvorfor er jeg her da? Når de allikevel glemte meg av i angitt situasjon, vil de da merke om jeg er borte? Sa jeg noe feil, dummet jeg meg ut? Om jeg forpester de rundt meg, får de til å føle seg nedfor. Ville det ikke da være lettere uten? Om det blir en neste gang, skal man la naturen gå sin gang?
Jeg har ikke oppnådd en dritt, verken utdannelse eller jobb.
Jeg eksisterer kun, opptar bare plass på kloden.
Husk, jeg har vært på andre siden av gjerdet. Jeg vet hvordan det er å være den som sitter igjen. Jeg ber derfor deg kjære leser om å ikke overtolke mine tanker, det er akkurat det… kun tanker i et sinn som der og da føler seg ganske verdiløs.
Eksempel fra dagen idag. Jeg våknet glad og fornøyd, hadde en god plan for dagen klar. Siden det er tett i tett med bursdager fremover gikk jeg igjennom gaveposen. Fant da ut at en gjenstand til en av gavene var ødelagt. Denne gjenstanden var selve rammen til gaven, uten den er resten bare fjas. Får ikke tak i en slik på nytt. Litt av tanken bak gaveposen var også at jeg skulle kunne handle ting rimelig utover året, så slapp jeg store utgifter til bursdager og jul. Måneder med planlegging rett i dass.
Krøllet meg sammen i sengen igjen, ble liggende å se i taket. Var faen liten vits å stå opp om man møter dagen med noe surt tenkte jeg. Pokker heller! Min samboer kommer for å trøste, hjelpe, kall det hva du vil. Det hjalp ikke, jeg ble enda mer deppa. Hulket og gråt. Jeg gråt over en gjenstand som kostet 30 kroner! Eller, nei, egentlig ikke. Det er mer sammensatt enn som så. Om du tar en liten stein å legger i en dunge for hver gang en negativ ting skjer, så blir det veldig mange steiner. Om du i tillegg rister litt på steinhauen (sliten i kroppen og toppen), så skal du se at byggverket raser sammen ganske fort.
Ser på klokken, nå er den snart 13.00. Å der røyk planene for resten av dagen! Planen var å komme seg avgårde tidlig på handling, slik at jeg fortsatt skulle ha energi når man vandret på kjøpesenteret. Med fatigue gjelder det å planlegge etter energimengde. Jeg visste at med en handletur senere på dagen, så ville jeg lide utpå kvelden. Nå skulle det vise seg at jeg ville merke det tidligere enn som så…
Vi kom oss avgårde på Jekta. Lite visste jeg at det var noe bryllupsgreier over hele senteret, masse folk. Flere ganger måtte jeg sette meg ned å ta en pust i bakken. Sliten i kroppen og toppen, hetetokter, stressa av folkemengden. Dette skulle bli en interessant handletur. I hovedsak var vi ute etter en gave til min bror, jeg hadde sett den her tidligere. Da hadde min samboer sagt -Vi vet nå hvor de har den, kan kjøpe senere. Dette er lenge siden vell å merke. Plutselig hadde bare dagene passert, han har bursdag i morgen. Vi gikk fra butikk til butikk… ingen hadde den inne. Kjente frustrasjonen boblet opp innvendig. Holdt meg sammen, må ikke la tårene komme på en offentlig plass. Lar jeg tårene slippe fram, så får jeg ikke skrudd de av. Da renner det bare ustanselig.
Vi gikk fort videre. Etter å ha vandret igjennom hele neste butikk spurte jeg om min samboer kunne betale. Jeg måtte sette meg, ellers hadde jeg blitt bedre kjent med gulvet. Trives ganske godt med forholdet jeg og gulvet har til nå, trenger ikke å møtes noe nærmere. Benken var opptatt, to jenter tok opp en hel stor benk. De satt på midten med pikkpakket rundt seg. Jeg klarte ikke stå. Sank på huk ved siden av benken… de fikk bare se dumt på meg tenkte jeg. Jeg dreit i det, må man sitte, så må man! Jeg er for høflig til å be de flytte seg. Når de gikk satte jeg meg på benken, det samme gjorde en annen mann. Og enda var det god plass der. Tufsete jenter som breier seg ut.
Vi dro hjem. I bilen klarte jeg ikke holde alt tilbake lengre, tårene kom. Ingen eksplosjon, bare tårer. Min samboer spurte om han skulle kjøre meg hjem. Jeg var for sliten til å røyse meg. Så ble sittende i bilen… han løp inn på pyramiden for å se om de hadde gaven til min bror der. Ingen hell. Han handlet mat, og jeg satt i bilen. Øynene føltes som de var på vei ut av skallen. Kroppen føltes mørbanket. Åh, så sliten….
Hvorfor skriver jeg om noe som egentlig er så privat? Fordi det er mange som er i samme situasjon. Ikke bare er det mange der ute som sliter i hverdagen generelt, og med lange køer til psykolog blir det ikke bedre. Det er vanskelig nok å ta det steget, spesielt første gang. Men det bør være mer fokus på slikt etter kreftbehandling, etter traumatiske situasjoner i det hele og store. Det bør være en del av behandlingen! Etterbehandling generelt mangler, og mange blir gående rundt fortvilte. Uten å egentlig vite hva som skjer nå. Vi får en følelse av å bli kastet ut, nå får du klare deg selv. Alle bør idet minste få tilbudet om å snakke med noen, andre bør kanskje overtales litt. For ja, jeg var gira hele veien, ingenting som tilsa at jeg skulle falle tilbake på gamle tankemønster. Å har du ikke vært der før, så er det kanskje ikke like lett å se tegnene.
Etter å ha pratet med X antall personer har jeg enda ikke møtt noen som direkte har jublet når de var ferdig behandlet. Glad for at det var over ja, men ingen jubel eller gledesfølelse. Flere har spurt om jeg har blitt deppa eller merket noe til angst. Første gangen jeg fikk spørsmålet hadde jeg enda noen måneder igjen med behandlingen, da var svaret nei. Nå er det motsatt.
Beskrivelser som går igjen er å synke i et dypt sort hull. Støtteapparatet er borte, man føler seg alene. Redd og usikker på fremtiden.
Ha tålmodighet med oss, vi er bare mennesker ikke roboter. Kroppen trenger å komme seg, men det gjør faen meg hauet også!
Mvh
Mia
Alle bildene er funnet på det O’store internett. Søkte bare etter quotes, å ga en god faen i hvor de befant seg 🙂
