Puppefylling

Onsdag var dagen da jeg skulle inn å få fylt opp puppen. Beklager at det har tatt noe tid, fulle dager og lite energi. Så hva skjedde?

Plastikk kirurgisk har flyttet til den nye fløyen på sykehuset, moderne greier, ingen luke å melde seg i, bare en maskin og noen tall på en skjerm. Var rimelig utålmodig og nervøs der jeg satt å ventet, gu så treg han var!  Plutselig fikk jeg en melding på telefonen “kom t rom 28”, siden den var på dialekt regner jeg med han skrev den selv. Fant fram til rom 28 der vi ble møtt av kirurgen, en pleier og en student. -Hvordan har du det? spurte han, la fram at jeg hadde hatt en del smerter og at brystet var hardt som betong med masse humper og dumper. Smerter måtte jeg regne med og de humpene var nok arrvev inni brystet, alt så ellers fint og normalt ut. Han viste meg med fingeren hvor det var ekstra hardt, her ligger ventilen.

La meg ned på bordet, ovenfor meg hang han en pose saltvann og i hånda holdt han en stor sprøyte. Han brukte en magnet til å finne ventilen på brystet. Nå skulle det skje! For å si det slik, det var ingen liten sprøyte som skulle inn i brystet. Akkurat i det øyeblikket var jeg ganske glad for manglende følighet i huden, kjente ingenting.

 

Det hele var noe surrealistisk, lå der å lo. Kjenner ingenting men ser brystet bli større. Ser huden strekkes, men null følelse. På ett punkt kunne jeg kjenne det sprengte på litt, men ikke så mye. Kirurgen sa vi går til 100ml, et greit tall å huske. Noe usikker på om han fylte 100ml i nå, eller om det totalt er 100ml med de 40ml fra operasjonen. Etterpå  føltes puppen helt kald, kjente det skvulpet att og fram inni der. Det tok ei stund før vesken fikk kroppstemperatur

Han regner med en fylling til, men vi skulle se det an neste gang. Jeg ønsker ikke å ende opp med å se helt merkelig ut, men vil heller ikke legge meg under kniven for å ende opp med ingenting. Idag har jeg problemer med å finne BH i liten nok størrelse. Og siden jeg ikke har brystvev blir den aldri til å se ut som en normal pupp. 

 

Man kan se kantene på protesen bedre nå, men kirurgen har sagt at ekspanderen vil se noe merkelig ut. Han har nok rett i det, som en rund klump mitt på. Det røde under er på grunn av BHen, så det ser noe merkelig ut på bildet. Vet liksom ikke hvor langt jeg skal gå, om jeg blir nødt til å krangle. Hva om jeg angrer om den blir for liten eller for stor? Er ikke vandt til å ha noen pupp på den siden nå… Den føles ihvertfall mindre hard nå enn før fyllingen, noe av smertene er også borte. Klarer liksom ikke få meg til å kjenne ordentlig på den, puppen føles så fremmed, så kald. Den er ikke en del av meg, tar nok ei stund å venne seg til den

Hva tenker dere, stort eller smått?

En puppete hilsen

Mia

#brystkreft #brystrekonstruksjon #ekspanderprotese #livetetterkreft #tilbaketillivet #puppefyll

En klumsete troll-kontroll

Er greit på etterskudd med denne. Onsdag var det klart for troll-kontroll igjen, også kjent som kreftkontroll. Var så sliten den dagen og dagen derpå at det ikke ble noe skriverier. Fredag dro jeg med familien på besøk til min søster, da forsvinner fort en hel dag.

Nok bortforklaringer og tilbake til saken. I forkant er jeg som mange andre direkte skit nervøs før kontroll. Som nevnt tidligere “det skjer ikke meg” filteret er visket ut. Logisk sett vet man jo at det mest sannsynlig går greit, men styggen på ryggen roper høyere enn fornuften. 

Troppet opp på kreftavdelingen tidlig på morgenen, venterommet var fullt. Merkelig, så tidlig på morgenen. Klokken nærmet seg timen min. BLODPRØVEN! Hadde surret det helt bort, skulle vært her en time tidligere å fått tatt den. Typisk meg. Tenkte det var greit å få sagt ifra til sekretærene, de ba meg forøvrig bare vente på legen.

Det var ikke min lege, men ei dame jeg har møtt en gang før. Hyggelig det er hun, men det er noe med det å ha sin egen onkolog. En form for trygghet å vite at han eller hun kjenner deg og din historie. Vi pratet om hvordan ting gikk, men straks fatiguen kom på bordet kom også tårene. 

“Lite visste jeg at kreften skulle snu livet så oppned…”

Temaet rundt etterdønningene av kreften knekker meg alltid. Drømmene mine ser så langt unna ut, og enda lengre nå når jeg må bo hjemme hos mamma. Man skal ikke trenge å bo hos sin mor når man er 32, men det jeg får i AAP strekker ikke til noen husleie. Rundt meg ser jeg folk kjøper leilighet, bygger hus, studerer eller jobber. Og jeg… Ja, jeg eksisterer bare. Tar opp plass og føler meg greit i veien. Som et torn i siden på samfunnet.

Legen gjorde seg klar til å undersøke meg. Eh.. jeg har vært operert, rekonstruksjon. Hun konkluderte med at det derfor ikke var store poenget i å undersøke. Du blir nok undersøkt stadig nå som du er i gang. Egentlig ikke, kirurgen kjenner ikke på lymfene eller den friske puppen. Følte meg ikke så troll-kontrollert etter timen… 

Så var det den blodprøven da. Pleieren stakk, men ingenting skjedde. Fanget selve definisjonen på “poking around” på snapchat. Hun måtte starte forfra å fikk omsider til å stjele litt blod fra denne skrotten. Hadde jeg bare ikke vært slikt et surrehode så kunne jeg hatt svaret på blodprøvene.  Det å ikke vite i seg selv er noe som skaper en uro i meg.
 

 


Tok turen ned på Vardesenteret for en kopp kaffe og koselig prat. Endte med å bli der til nærmere stengetid. Alltid så koselig der nede. Selv om jeg blir ganske sliten når rommet er fullt av folk.

Bussturen hjem derimot var ikke like koselig. Den har en tendens å riste en god del, og for hver hump eller risting kjentes det godt på det opererte brystet. Smerten ilte og stakk hele veien bak skulderbladet. Trodde det skulle bli bedre når jeg gikk av, men da var kroppen så utkjørt at hvert ett steg ble smertefullt. 

Vell hjemme var det straka vegen rett på sofa!

En klumsete hilsen

Mia

#tilbaketillivet #kreftkontroll #brystkreft #fatigue #senskaderetterkreft

 

Den glemte gruppen; brystkreft rammer ikke bare kvinner

Det er noe som ikke snakkes så mye om, selv ikke i brystkreft miljøet. Den glemte gruppen, de som gjerne trår ekstra stille rundt sin diagnose. Menn med brystkreft. De aller fleste av oss anser det som en kvinnelig sykdom. Det skinner i rosa, de runde sirklene som guttungene tegner på strekfigurene, de som vi gir mat til våre barn med.  Essensen av kvinnelighet. Brystkreft, det høres ikke så mannlig ut.

De finnes, men de er ekskludert og bortgjemt

De er få, under 1% av alle brystkrefttilfeller er menn. I 2016 var tallet 31 stykker mot 3371 kvinner, det sier litt. Siden det ikke er så kjent at også menn kan få brystkreft tas ikke symptomene på alvor og de kommer seg ofte sent til legen. Akkurat derfor er det ekstra viktig at vi får dem opp og fram i lyset. Kanskje vil de bli mer inkludert og akseptert av det øvrige brystkreftmiljøet. Dessverre opplever mange per idag at de er ekskludert fra flere nettfora akkurat på grunn av kjønnet sitt. Kvinner føler de ikke kan snakke om dameting med de få mannfolkene til stede. Jeg tror disse mannfolkene ville vært meget forståelsesfull og berikende for miljøet. Ved å lukke de ute vil de fortsatt føle seg bortgjemt og glemt. Sammen kan vi fjerne tabuet, det evinnelige sløret som dekker de til. Sammen kan vi få flere menn til å ta symptomene på alvor tidlig nok. Det skal ikke så mye til


Delt og fortalt med tillatelse


Dette er Terje, en av de få mannfolkene med brystkreft jeg har fått gleden av å bli kjent med. En av de få som var stille om sin diagnose. Møtte Terje på kafe for koselig prat for en god stund siden. Han tok hånden min å ba meg kjenne på brystet hans “kjenner du noe som mangler?” Litt fortumlet visste jeg ikke helt hva jeg skulle svare. For hva sier man egentlig? Du har ikke bryst høres direkte slemt ut. Han fortalte sin historie, den var gripende. En ensom beretning i en verden der så mange blir rammet av kreft. Terje delte dette bildet på en av de mer “åpne” facebook gruppene nylig, en av de få gruppene med menn, de fleste pårørende. 

“Også menn kan få brystkreft. Men det er ikke lett å stå fram. Sjøl sier jeg at jeg har kreft i brystet. Blir litt mer mannlig. Blir det fokusert litt mer på at også vi kan bli rammet av brystkreft, så vil det også bli lettere for oss og ikke føle oss som glemt” – Terje

Terjes ord sier det meste. Har alltid hatt stor tro på at vi er sterkere sammen, uavhengig av diagnose. På meg virker det derfor ekstra viktig å inkludere de av våre egne som er en så liten og bortgjemt gruppe. Tenk på de livene som kan reddes om både damer og menn var mer bevisst på at dette ikke bare er en kvinnesykdom. Og akkurat nå i oktober under rosa sløyfe passer det absolutt best å bringe fram at også menn kan rammes. Kanskje blir de en gang årets tema 

Vær bevisst, ta symptomene på alvor
La oss stå sterke sammen!

En bevisstgjørende hilsen

Mia

#brystkreft #mennmedbrystkreft #mennbrystkreft #sammenervisterke #kreftsaken #rosasløyfe

Steg 1: Operasjonen og uken etter

Første oktober, starten på rosa sløyfe, men også dagen da jeg skulle trilles inn på operasjonsstuen. Dagen der jeg skal starte prosessen med å bli hel, rekonstruere det brystet kreften tok. Nervene i høygir, hvordan skulle det bli? Ikke var det på sykehuset heller men en privatklinikk inne i sentrum. Så uvant. Lokalet var ryddig, litt mer varme enn kalde sykehuskorridorer. På bordet lå en bok om botox, hvordan se vakrere ut. Ganske tydelig at dette ikke var sykehuset nei, her var plastic fantastic i fokus. Ikke helt min greie, egentlig noe jeg tar avstand ifra. Et usunt og urealistisk bilde av skjønnhet som kun kan oppnås ved å tukle med det naturen har gitt oss. 

Mamma er sammen med meg, greit med støtte. Vi er de første på plass og omsider kommer kirurgen min inn døren med skjerfet om halsen. Morgen. Han stopper ikke opp men skynder seg videre. Omsider roper han oss inn på kontoret sitt. Han er munter, kanskje fordi det er mandag? Eller kan det komme av at han ikke er i de kalde sykehuskorridorene? Praten går, han forklarer og viser. Tusjen kommer fram, på tide å bli tegnet på. Jeg spøker om at halve kunstverket blir satt før de tar kniven fatt. Han sier seg enig.

Nå var det ekte, nå skulle det begynne! Først en prat med anestestilegen, aldri har de satt seg ned og personlig pratet med meg før. Fra sykehuset er jeg vandt til at man legger seg i en seng, tar to smertestillende og venter. Her var det smertestillende, muskelavslappende og en morfintablett, deretter rett inn på operasjon. Jøss, så fort alt går!


 

Plutselig var det gjennomført. I det man våkner kan ting føles litt merkelig, denne gangen snakket jeg engelsk. En stemme i hodet mitt sa “snakker jeg engelsk?”, så spurte jeg om akkurat det på engelsk “am I speaking english?”. Sykepleierne lo litt og jeg beklaget så mye for omlegging av språk. Noe var annerledes denne gangen enn ved andre operasjoner, skalv så jeg dirret. De sa det var normalt, men jeg likte det ikke. Spiste litt mat sakte, gikk på do. Alt føltes som det gikk saktere enn ved tidligere operasjoner. Omsider fikk jeg reise hjem.

På vei hjem stoppet mamma for å handle litt garn. Jeg er vandt til å være i høvelig grei form etter operasjoner så det var helt greit for meg. Idet hun starter bilen for å kjøre videre så kommer en ubeskrivelig kvalme over meg, åpner vinduet, føler all farve forsvinner fra ansiktet. Mamma måtte få legitimasjonen min for å hente ut smertestillende. Når jeg omsider kom hjem kastet jeg jakken på soveromsgulvet og kravlet i seng. Hvile ville nok hjelpe. Åh nei… noe kommer opp. Ropte etter mamma, hun hørte ikke. Hoppet opp og strakk armen etter søppelbøtten, glemte i øyeblikket at jeg var operert. Spydde som en gris. Slik gikk resten av dagen, sov og spydde helt til kvelden omsider kom. Aldri har jeg før vært så dårlig etter en operasjon. Men det som slo meg mest var at jeg fikk flashback til cellegiften. Følte meg like elendig, med unntak av jeg ikke kjente noe gift herje i kroppen. Gråt ved tanken.

Neste dag ble mest brukt til soving og resten av uken ble forholdsvis rolig. Gjorde alt jeg kunne for å ikke stresse meg selv, det siste jeg ønsket var en kraftig fatigue smell midt i det hele. 

FREDAG, tid for DUSJ og fjerning av bandasje!

Endelig kom dagen da jeg kunne dusje, og med det fikk jeg også fjerne den enkle stive bandasjen. Om du ikke liker operasjonssår så stopp å lese her. Gledet meg til å endelig få bandasjen bort, mer bevegelighet skulle bli deilig!


Det skulle også bli utrolig godt å kunne puste litt etter så mange dager med sportsbh på, den skulle forøvrig også få seg en real vask. Følte alt stinket.

Fjerning av bandasje

 

Skal si det var godt å få av bandasjen! Huden har blitt ganske sår både fra den og konstant bruk av sportsbh. Befriende å ha den av en kort stund. Måtte flire litt, den ekspanderprotesen med smålige 40ml er nesten like stor som mitt friske bryst. De ser lik ut når jeg har sportsbh på som klemmer det friske litt inn. En merkelig følelse å ha to små kuler i stedet for en. Siden det gjenværende brystet er så lite skal de forstørre det for å skape mer symmetri. Spent på hvordan det hele ender opp. Før operasjonen fryktet jeg at kanten på protesen skulle vises kjempegodt, foreløbig kan jeg ikke se antydning til den. 

Jeg er heldig! Mange damer må igjennom en mye større operasjon enn dette for å bli hel igjen. Siden huden min ikke har vært strålet og derfor tåler å bli strekt kunne de legge inn eskapanderprotese. Den skal fylles gradvis inntil de oppnår ønsket størrelse. Noen får den lagt under muskelen, men i følge kirurgen min har de gått mer over til å legge den rett under huden.

Forsøkte å kamuflere friskpuppen litt. Er det nødvendig egentlig, eller tåler dere såpass? Stiller spørsmålet fordi den skal også opereres nær slutten for å få symmetri. Så selv om den har blitt spart er den en del av historien. Puppehistorien, for en merkelig tanke. 

Hvorfor blottlegge meg selv igjennom prosessen?


Grunnen til at jeg deler prosessen er todelt. For det første har jeg fått alt for mange kommentarer som “har du fått deg nye pupper nå?” eller “du burde be om kjempestore!”. Det virker som friskuser tror det er en vanlig brystforstørring, en av de mange plastic fantastic operasjonene. De forstår ikke at mitt bryst vil aldri se eller føles normalt ut. Og prosessen i seg selv er ikke så rett fram som en vanlig puppejobb, selv om jeg har en av de “enklere” metodene. 

For det andre ønsker jeg at damer som skal igjennom det samme kan se prosessen fra start til slutt. Både på godt og vondt. Selv er jeg en person som liker å være forberedt og da er det fint å høre fra noen som har vært der. Nå er det slik med brystrekonstruksjon at alle resultatene kan bli svært forskjellig, men det gir ihvertfall en indikasjon på hva man muligens kan forvente. Og jeg vet at jeg ikke var alene med å lure på hvordan ekspander direkte under huden ville se ut.

Siden jeg er litt Quasimodo for tiden klarer jeg ikke sitte så lenge ved dataen, men det blir bedre for hver dag som går. Må nevnes at jeg kjeder meg utrolig fort, så dette er delvis tortur for en gamer. Forsøker å unngå ekstra stress siden jeg kjenner kroppen tåler mindre enn vanlig før fatiguen griper tak, så her er det rolige dager med Netflix og Life is strange. Er det noe du ønsker at jeg skal ta mer opp angående rekonstruksjonen så legg gjerne igjen en kommentar eller send meg en epost

En puppete hilsen

Mia

#brystrekonstruksjon #brystkreft #tilbaketillivet #rosasløyfe #kreft #operasjonsarr #gledermegtilåblihel #minhistorie