Som nevnt skjer det litt vell mye personlig i livet akkurat nå, så har vært en del fraværende. En annen ting er at timen til mammografi nærmer seg, og hodet mitt spinner som det aldri har gjort før.
Denne gangen havner selve mammografien helt tilfeldig på samme dag som jeg fikk telefon om diagnosen (4 august), dobbel dose altså! I morgen 31. juli er dagen da jeg og mamma satt på bryst diagnostisk senter. Da det ble gjennomført trippeldiagnostikk og timene tikket og gikk. Er ikke redd selve timen, men hele tiden har man surrende “hva om?”. Samtidig blir man påminnet den frykten man hadde den dagen. Husker hvordan toneleiet til sykepleieren endret seg, og hvordan legen så på meg med et bekymret blikk. De sa det ikke så friskt ut, de visste men kunne ikke si. Alt vender tilbake, hver minste detalj er brent inn i hukommelsen
Litt rart at dette brystet faktisk ikke eksisterer lengre…
For ikke å snakke om påminnelsen om at man fikk senskader som nekter å slippe grepet. Savnet og lengselen etter den man engang var.. Frykten det gir for fremtiden, hva om man aldri blir bra? Hva om this is it? Det å akseptere i stedet for å kjempe imot er noe jeg har jobbet hardt med, og fortsatt ikke har lært å mestre.
Som oftest holder jeg motet oppe til en viss grad, men enkelte ganger blir det for mye. Den siste tiden har jeg virkelig merket det, og i dag tok det helt over med panikk angst fra en annen verden… Hvorfor nevner jeg det? Hvorfor skal jeg IKKE nevne det? Det er en realitet mange sliter med, og jeg er nok ikke den eneste som er redd for hva fremtiden bringer.
Er fanget på en emosjonell bergogdalbane, og uansett hvor høyt jeg roper nekter de å stanse den! Heldigvis vet jeg av erfaring at bergogdalbaner ikke bare går nedover, men også oppover.. Får holde ut, kanskje går det oppover rundt neste sving.
Med det trekker jeg meg tilbake å slapper litt av…
En frustrert hilsen
Mia
#bergogdalbane #kreft #brystkreft #framtid #redsel #angst #personlig #virkeligheten
