Oktober er her, med det også rosa sløyfe. Men i år blir startskuddet for den rosa måneden litt annerledes for min del. Første oktober trilles jeg inn på operasjonsstuen. Tiden er her for brystrekonstruksjon. I årevis har jeg slitt og strevd med å oppnå høy nok vekt til å få lov til å gjennomføre operasjonen. Og i alle år har jeg sett for meg at jeg ville juble og hoppe av glede når dagen var der, men slik ble det ikke. Aldri før har jeg vært nervøs og redd for en operasjon, men denne gangen er jeg rett og slett drit redd. Ikke for at noe skummelt skal skje, ikke for at de skal skjære i kroppen min. Har hatt mange operasjoner tidligere, men de alle har en ting tilfelles. Når man var ferdig på operasjonsbordet, så var man også ferdig. Det var ikke flere turer som stod i kø, man kunne se resultatet ganske umiddelbart. Nå vet jeg ikke, har ingen aning om det blir til å se kjempe stygt ut om 1 år, eller om jeg vil elske det.  Hva om de ødelegger det friske brystet når de forstørrer, hva om de ødelegger rumpe, mage eller lår ved senere fett transplantasjon. Ønsker jeg å ofre en del av kroppen til fordel for en annen? Hva om symmetrien blir helt på bærtur og ingen BH vil passe? Spørsmålene er så mange. 

Brystet blir aldri den samme
Det er en ting jeg vet og som jeg har akseptert, brystet blir aldri det samme. Men jeg ønsker å se og føle meg hel igjen, ønsker at det skal være estetisk pent nok til at man ikke trenger å gjemme det. Har sett mange bilder av både fine og mindre fine rekonstruerte bryster. Og tror ikke noen i denne situasjonen ønsker å havne i sistnevnte kategori, spesielt ikke når du er ung og har et helt liv framfor deg. Ønsker å lukke ett kapittel og starte på et friskt og nytt

Brystkreft er ikke bare vakker rosa
En ting som provoserer meg sterkt er når folk tror at brystkreft er en “vakker” kreftssykdom på grunn av den rosa fargen. Ja, folk har sagt det og folk kommer til å si det flere ganger i diverse kommentarfelt iløpet av oktober. Helt siden jeg fikk kreft ble det viktig for meg å dokumentere livet, og denne fasen er virkelig verd å dokumentere. Ønsker derfor å hoppe litt ut av komfortsonen å dele hvordan brystkreft ser ut. Hvordan det faktisk ser ut når man mangler ett bryst (eller to), er amputasjon vakkert? For ikke å nevne hvordan vi føler oss med alle senskadene som herjer i kroppen, men mange av de vises jo ikke. Nerveskader, smerter, fatigue med mer. Valgte å ikke fikse eller trikse med bildene for ønsket at den uredigerte virkeligheten skulle bli presentert

Litt om årets aksjon
Jeg som mange andre gledes over at brystkreft settes på agendaen og penger samles inn til forskning. I år som i fjor er fokuset på senskader. Når det gjelder senskader så må det nok minst to år på rappen til for å få folk der ute til å forstå litt mer av hva vi går igjennom. Det er enda en god andel som tror at når siste dag med behandling er over, så er vi så god som ny. Enda flere er det som ikke forstår seg på mange av senskadene, spesielt de usynlige, som kronisk fatigue. Flere overlever, men desto flere må leve med følgene. 30% av kreftpasienter får senskader, er samfunnet klar til å ta imot oss, til å tilrettelegge for mange med nedsatt arbeidskapasitet? Foreløbig er svaret nei. 

Rosa forskning til alle farver 
Når rosa sløyfe har fokus på senskader så vil det også si at årets fokus gagner ALLE krefttyper. Det skaper mer bevissthet rundt hva vi opplever i etterkant. Mer penger til forskning på hvordan de forhåpentligvis kan forebygge senskader under behandling. Eller kanskje sikte enda høyere, en behandling som ikke gir slikt. Hvem vet hva tiden vil bringe

En nervøs puppe hilsen 

Mia

#brystkreft #rosasløyfe #rosasloyfe #rosaoktober #brystrekonstruksjon #fatigue #tilbaketillivet #plastiskkirurgi #senskaderetterkreftbehandling #nyttkapittel