Det kan kanskje høres snålt ut, men var like nervøs før møtet på NAV som jeg er i forkant av kreftkontroll. Det henger nok sammen med en frykt over å plutselig ikke ha annet enn hybelkaniner å vise til, å knapt det. Å leve med ekstremt dårlig økonomi i et land der penger ikke er den største bekymringen til folk flest gjør noe med en…
NAV har som kjent flyttet til den gamle politistasjonen i Tromsø, har ikke vært innenfor dørene i de nye lokalene. Min samboer var med, trengte støtte og en som kunne hjelpe med å huske det som ble sagt. Vi fant to ledige stoler og ventet på timen min. Det første jeg merket var lydene i rommet, et eneste sammensurium av bakgrunnsstøy, musikk og ulyder. Fatiguen taklet det ikke å begynte å snike seg kraftigere innpå tidligere enn antatt. Farsken, ikke NÅ!
Ei hyggelig dame kom å hentet oss, hun geleidet oss igjennom en labyrint av hvite korridorer. Møtet gikk overraskende fint! Vi ble enige om å ta neste møte i mars for å se nærmere på utdanning. La fram alt av tanker jeg hadde rundt både utdanning, men også mulighet for å kunne teste min arbeidsevne. Tenker som så, viser det seg at hodet og kroppen ikke klarer studier eller jobb, så er det faktisk greit å vite hvordan man ligger an. Ny aktivitetsplan ble skrevet og signert.
Må ærlig innrømme at dette innlegget får være så kort som det er, eier ikke fnugget av energi etter det møtet…
Forsøker å få gjort litt rydding og vasking ferdig før advent, vi har nemlig et lite juletre som vi bruker som helgekalender. Hadde vært greit å fått det opp før desember er over. Så har det seg slik at fatigue + julevask = Dårlig kombo. Når man er dausliten etter å ha tatt ei hylle i veggseksjonen, ja da lurer man på hvordan denne historien skal ende. Heldigvis har jeg en flott samboer som hjelper til… men får jo dårlig samvittighet av å se han ta den tyngste børen hele tiden.
Skal love dere mangelen på energi merkes på denne årstiden når presset om å ha det pent og pyntet er større enn størst. Noen vil si, du trenger ikke! Men man ønsker jo selv også å faktisk ha det koselig i juletiden. Det vil lette trykket i desember også om det meste er unnagjort allerede nå, da er det bare en lett omgang som skal til før selveste julaften.
IKKE farsken om fatiguen skal stoppe meg, SKAL ha kos i adventstiden koste hva det koste vil!!
Magisk Liv la ut en utfordring i går, men ble overasket når det bare var en som deltok. Jeg hadde rett og slett ikke fått det med meg, men aldri for sent til å delta. Gå direkte til innlegget hennes, –Slik skal du se ut nå i vinter. Hun utfordrer folk til å legge ut bilde av seg selv slik de naturlig ser ut på FB siden hennes. Kanskje liker den naturlige deg sminke, eller har håret i hestehale? Poenget er at det skal være den virkelige deg.
Har meg en liten (litt lengre enn lang) pause fra husvasken, så slengte ut ett bilde av meg uflidd og margsliten. Hun spurte egentlig bare etter et ekte bilde, men tenkte jeg ga henne et øyeblikksbilde. Bruker som regel sminke når jeg går ut døren, men doller meg ikke opp for å gjøre husarbeid. Hva er vitsen når man skal bli svett og jævlig før man er ferdig?
Det første jeg bruker å gjøre når jeg kommer inn døra hjemmer er å slenge puppene i skapet og kle på meg de videste og beste slummeklærne. Går aldri med “vanlige” klær innomhus, hjemme skal man slappe av.
Gi bort dagen var egentlig i vinter, men en glipp gjorde at Vardesenteret ikke ble med i den omgangen. En hjertelig gave kommer aldri for sent! En hel gjeng fra Vardesenteret ble invitert med ut på lunsj i går, meg inkludert. Lunsj blir kanskje ikke det rette ordet, vi kan heller kalle det en tidlig middag. Egon sparte ikke på godsakene for å si det mildt, her fikk vi ordentlig servering med nydelig hamburger og tilbehør.
Bare så det er nevnt, standard hamburgerbrød fra Egon ser mye bedre ut enn dette, mitt er glutenfritt. Klager ikke, tvert om var jeg meget fornøyd med endelig en plass som kunne servere ordentlig mat. Smakte utmerket!
Du la kanskje merke til den røde kulen på pinnen? Den er langt fra spiselig, det er en rød klovnenese. Artig vri å dandere den på hamburgeren, måtte selvfølgelig prøves ut.
Kanskje det er en slik man burde ha på nesen når kulda biter i? Vet ikke helt om jeg kledde å være klovn, litt i største laget kanskje.
Tusen hjertelig takk til Vardesenteret som drar meg med ut av huset. Hva i alle dager skulle hele den gjengen ha gjort uten dere? Tenk på det! Og sist men ikke minst, tusen takk til Egon Tromsø som ga bort en herlig lunsj (eller tidlig middag). Snakk om å være hjertegod <3
Lenge har jeg tenk å skrive noen ord om den vanvittig lange høsten i år, men har hele tiden beholdt håpet, snart måtte Kong Vinter stikke innom. Når jeg idag leste i avisen Nordlys at rekorden fra 1944 var slått når det gjaldt den manglende snømengden klarte jeg ikke mer. Tenk, det er altså 72 år siden vi sist opplevde noe lignende. Den gang da våknet Tromsøs befolkning opp til hele 5 cm nysnø, i år måler vi sånn cirka NULL! Det du ser på bildet er IKKE snø, det var rett og slett Herr Frost som kom innom å ga oss noen kalde dager, litt hvit pynt på bakken var gaven fra den karen. Som ei fristerinne holdt han oss for narr… se hva jeg har, men du får ikke. Bare se, ikke lage snøballer eller snuse inn herlig vinterduft.
På onsdag ble jeg nesten litt glad, det dalte noe hvitt fra himmelen. Fine små korn, såvidt man kunne ane dem imot lyset fra lyktestolpene. Kunne det virkelig være snø? HURRA! Jublet, endelig skulle den mørke høsten bli farget hvit. Samme kveld tok vinden de få kornene å blåste de til havs… faen!
Får trøste meg med de få bildene jeg har fått knipset av hvit rim…for slik er det ikke nå. Herr Frost liker å leke med følelsene våre, han stakk faen meg av! Vi fikk noen dager med plussgrader å alle tegn til hans eksistens ble hvisket ut…poff!
Så hvordan ser egentlig Tromsø ut akkurat nå i slutten av November? Tja, vi kan vell greit si at det var litt trist å se de dandere grana i sentrum uten et eneste hvitt snøfnugg rundt… Satt i bussen, men det måtte dokumenteres… aldri i mitt liv har jeg sett lignende! Det er ikke kødd, for sist jeg sjekket eksisterte ikke denne damen i 1944.
GRÅTER INNVENDIG!!
Nå er det faen meg nok, hvor i snasen blir det av selveste Kong Vinter? Om noen treffer på han, be han pelle seg dit han hører hjemme… altså HIT!
Da hadde jeg pakket siste runde med Hjelpeposen, nå er det tomt for produkter hjemme hos meg. I går ble over 47 Hjelpeposer pakket og klar til levering, men i denne omgangen ble det litt annerledes. Etter å ha pakket de siste 12 stråleposene ble det en litt annen vri. Siden jeg var fri for det meste av produkter laget jeg koseposer som kan gå til både stråling og cellegift, det blir på en måte en fellespose. Kunne sikker ha tynnet det ut å laget noen med kun nycodent sugetabletter, men det føltes feil, det skal være en følelse av å få noe i posene.
Håp for framtiden Håper å kunne lage flere Hjelpeposer i framtiden, men kan ikke bruke vår lille leilighet som lager. Har siden 2015 bodd med en vegg av pappesker, føles litt godt å få leiligheten til bake nå mot jul. Men samtidig trist, for nå er det tomt med forsyninger til flere hjelpeposer.
Kun magasinene, resten av produktene utgjorde halve veggen i seg selv.
Litt pussig å se på bildet over, å vite at de aller fleste magasinene er faktisk utdelt. De har forhåpentligvis vært med på å gjøre ventetiden litt kortere, fjernet noen tanker, og ellers bare vært lett underholdning til noen som trengte det.
Det har blitt mange gode stunder og minner når Hjelpeposen har blitt utlevert, mange smilende ansikter og gode klemmer
Tusen takk til flotteste Vardesenteret som har latt meg oppbevare Hjelpeposen hos dem, og som har hjulpet meg med å dele de ut Når andre pakket julegaver i fjor, så pakket vi Hjelpeposer
Skulle ønske man hadde vært flinkere til å notere ned hvor mange poser som har blitt laget, begynte litt sent med slikt. Etter litt utregninger er omlag 250 Hjelpeposer som er pakket og utlevert, eller de siste er jo ikke levert enda. I tillegg er det en god knippe ungdomsposer fra Ung Kreft som er levert til de mellom 15 og 35 år.
Min samboer sa i går noe jeg ikke har tenkt på: “Tenk, det er over 250 personer du har gitt gave til… har du tenkt på det?”
Om du kjenner noen, eller selv har behov for Hjelpeposen eller ungdomsposen så er det bare å stikke innom Vardesenteret i Tromsø (UNN).
Har du noen innspill til hva som fungerte, eller hva man burde gjøre annerledes gi meg gjerne tilbakemelding. Tusen takk til alle som har hjulpet meg å få levert Hjelpeposen i rette hender <3
Har likt å brodere fra jeg var ei lita jente, men aldri har jeg hengt opp et broderi på veggen i min egen stue. Men jeg elsker å gi selvlagde ting i gave til de som betyr noe for meg, de som man vil gjøre noe ekstra for.
Eget design– Blomster og hjerter
Naken i hagen
Er glad i bestemor og bestefar, de har alltid betydd mye for meg. Det man lager med egne hender er skapt av kjærlighet, og gies derfor kun til de man er veldig glad i. Blir like glad hver gang jeg ser bildene utstilt i stua, ekstra koselig <3
Man kan da ikke gjøre mindre stas på mannfolka, så i ekte Movember stil ble det blå sløyfe pepperkaker! Siden jeg er så utrolig flink å bake kjøpte jeg ferdig pepperkakedeig fra Bakehuset nord-norge. Hadde forberedt meg på at det skulle bli klissete, så kjøpte mel i tilfelle. Men skal innrømme at jeg tok feil av Bakehusets evner til å lage pepperkakedeig. Kan ikke si så mye om smaken siden jeg ikke kan spise gluten, men med tanke på hvor mange gubben “prøvesmakte” så føler jeg meg trygg på at de var spisende.
Hvordan beholde formen på pepperkakene etter kjevling og utstempling? Det vanligste problemet når det gjelder pepperkaker er at figuren krøller seg når man skal løfte den fra benken. Vi har vell alle opplevd en veldig lang og mager gris, eller et veeeldig høyt og skakk juletre. Sløyfer er ikke noe enklere, etter mye slit i oktober fant man omsider på et triks eller to.
Steg for steg – Klipp bakepapiret i to – Kjevle en del av deigen flat – Bruk den tynneste steikespaden du kan oppdrive. Lirk den under, litt litt rynker kan forekomme men de retter seg ut – Løft forsiktig deigen opp ved hjelp av stekespade og ei flat hånd. Legg den på ene halvdelen av bakepapiret – Stikk ut kakene, så mange du klarer – Fjern deigen rundt
Det ble ikke rent lite pepperkaker, noe min samboer var svært glad for
Denne gangen laget jeg melisglasur med eggehvite, den ble utrolig god å jobbe med, anbefales å prøve ut!
Oppskrift på melisglasur: 500 gram melis 100 gram eggehvite (ca. 3 egg) En liten sprut sitronsaft
Pisk i miksmaster og ha i konditorfarge om du ønsker farge på glasuren.
Brukte nesten en hel liten tube med blå konditorfarge, men den nektet å bli mørkere. Laget en hvit bare for å vise at joda, de er faktisk blå.
Pepperkakene ble levert til Vardesenteret UNN (Tromsø), håper mange kan kose seg med dem til kaffen i løpet av Movember
Du vil kanskje tenke det var da svært til klaging i det siste, vell det gir jeg meg katta i. Faktisk er det ikke så dumt å løfte litt på fasaden til tider å vise hva som rører seg bak forhenget. Min hverdag i et nøtteskall.
Det ironiske med fatigue er at man til tider ikke får sove på natten, har innsovningstabletter men bruker de kun til nød. Problemet er jo at man aldri vet når de behøves. Så noen ganger blir man liggende å vri seg i timer. Wops, klokken ble plutselig 3 på natta, alt for sent til å stappe en i gapet nå, sovner vell snart. Når klokken bikker 5 begynner man å bli relativt utålmodig!
I slike stunder tror jeg Ole Lukkøye og John Blund har gått til streik SAMTIDIG!
Tror jeg pent smekker en lapp opp merket ‘ute av stand’ midt i panna. Noen dager er det best å holde seg hjemme på sofa. Om det blir lite blogging til tider, så er det årsak nummer en.
I dag kjenner jeg at denne kroppen og toppen begynner å bli lei. Ikke en kjeft fortalte meg hvordan tiden etter kreftbehandling kom til å bli, det kunne vi ikke vite er svaret man får. Nei, men når så mange sitter å føler seg innelåst i en kropp som ikke fungerer så bør det vell kanskje nevnes? Ja, da tar man ihvertfall bort sjokkfaktoren om det skulle skje. Hadde det vært motsatt ville man da ha priset seg lykkelig, heldige meg som slapp!
Så her sitter man med vondt i hvert et fiber i kroppen, trøtt fra morgen til kveld, men ute av stand til å sove ordentlig (ironisk nok). Øyne som ønsker å trille ut av skallen, og et hode som ikke klarer å henge med. I går kveld mistet jeg på nytt evnen til å konversere, det skjer fra tid til annen i liten eller stor skala. Som oftest bare ett og annet ord, men å ikke klare en eneste setning er i drøyeste laget. For å si det mildt, da spretter tårene i øst og vest! Forestill deg at du plutselig glemmer alt av ord du skal si, du stuttrer fram noe men det henger ikke på greip. I ren frustrasjon klarer du å rope -JEG KAN IKKE PRATE, SÅ GLEM DET! Det krever ekstremt av den lille energien man har å prøve å virke tilnærmet normal, unngå å tråkke for mye i salaten. Fungerer visst best på formiddagen, etter middagstid er det ikke mye igjen å hente.
Vet jeg er langt fra alene om å ha det slik, men det snakkes ikke om, VI snakkes ikke om. Friskuser anser oss som frisk fra kreften, og derfor uviktig, det at vi sliter kommer vell bare av latskap egentlig? Den sorgen man har etter den man engang var kan ingen forstå med mindre de har opplevd det selv. Frustrasjonen av å være fastlåst men aldri bli helt bra. Da er det vell ikke så rart at det tærer på psyken også, et menneske består av mer enn bare en fysisk kropp.
Hadde en bedre periode for en stund siden, men det var en kortvarig glede. Og når jeg sier bedre periode så betyr ikke det tjohei nå kan jeg løpe på fjellet bra, men dugelig, trenger ikke ligge på sofa hver dag bra. Dessverre så har vekta en tendens til å dale når toppene er som verst, noe som setter meg langt tilbake.
Hvor er denne etter kreft-friskusen som man ofte hører om? Når skal hun komme å dunke på døren min, ta over kroppen å oppnå alle mål som var satt før kreften kom inn i bildet. Det teite er, i dette tilfellet ødela ikke kreften meg, men behandlingen. Hadde man derimot ikke tatt behandlingen ville nok historien endt på en mer trasig måte… men det betyr ikke at man ikke skal kunne sørge over det man har tapt. Så er du en av dem som roper, du bør være glad for at du lever! Da bør du hente empatien fram ifra skapet, loftet eller hvor enn du har rotet den bort. Har aldri sagt jeg ikke er glad for at jeg lever, men du kan jo få prøvekjøre denne skrotten før du uttaler deg.
Tiden etter kreftbehandling er for meg alt annet enn rosenrødt, tror heller jeg er å danser i slowmotion rundt på tornene, med manglende konsentrasjon er det lett å tråkke feil. Au, au, au!
