Når kirurgen rykker håpet bort under deg..

Som sikkert mange av dere vet har jeg enda ikke fått rekonstruert brystet, grunnen har vært for lav vekt. Fra første møte med plastikk kirurgen ble planen lagt, både for hvilket inngrep jeg skulle ha, men også for hvilken vekt jeg måtte nå. Det ga meg et mål, noe å jobbe imot! Idag ble håpet rykket bort under meg…

 

Min kirurg er borte, vet ikke hvor, så ble tildelt en annen. Når jeg åpnet brevet for en stund siden reagerte jeg, en frykt kom sigende over meg… Hva om denne kirurgen plutselig endevender alt av planer? Nei, han kan da ikke det han må da forholde seg til det som står skrevet, eller? Min frykt skulle vise seg å bære på noe sannhet

Hadde mamma med meg, godt er det… tror ikke jeg ville taklet den timen alene. Det første han begynte med var vekta, han ville ha meg opp 10 kilo. Her følte jeg meg stolt over å ha gått opp 2 kilo, så vil han ha ytterlige 10? Alt det strevet føltes nå forgjeves, stoltheten ble til en hard knute i magen. Det kommer ikke på tale utbrøt jeg, og henviste til min tidligere kirurgs uttalese “50 er nok urealistisk for deg, men 45 bør du være”. Den setningen har vært min krykke, de 45 kiloene mitt mål. Etter litt diskusjon gikk han tilslutt med på å forholde seg til den avtalen som var gjort…

Han begynte å prate om operasjonen, jeg påpekte at min tidligere kirurg hadde sagt den friske skulle forstørres for å få symmetri. Avfeiende begynte han å prate om offentlige midler og at de bare rekonstruerte det som var nødvendig, det de var pålagt. Noen hadde små, andre store, vil man ha større må man gjøre det selv. Ble paff, husker ikke ordrett hva jeg sa, men fikk ihvertfall sagt at jeg var blitt fortalt at det ikke fantes proteser i min størrelse og det var på grunn av symmetrien ikke for å få store. La til at jeg nå bruker løsprotese på den friske også, for det finnes rett og slett ikke noe som passer meg. Hele planen, hele drømmen ble lagt i grus på en kort konsultasjon… Han ville ikke fortelle meg planen videre, det måtte vi se på om 6 måneder. Målet mitt ble rykket vekk…

Her trodde jeg min tidligere kirurg var av det bestemte slaget, han sa alltid hvordan ståa var, ærlig og rett fram. Denne mannen var derimot blottet for alt som kan kalles medmenneskelighet. Den største forskjellen på konsultasjonene var at min tidligere kirurg var opptatt av å snakke om det estetiske, at resultatet skulle bli bra og at jeg skulle ha det best mulig. Han her var mer opptatt av å snakke “offentlige midler” også kjent som penger, og det tekniske rundt inngrepet… Hva er viktigst for deg som person, som menneske? Ikke undersøkte han meg, så hvordan kan han si noe uten å ha sett hvordan kroppen min er…

Vet han hvor hardt jeg jobber, hvordan jeg presser i meg mat til jeg blir kvalm? Vet at hvor redd jeg er for at denne påtvungede spisingen over evne skal gjøre så jeg får spisevegring? Tror egentlig ingen vet med mindre de har vært der selv… Magen min BULER, den er ikke flat… Den er konstant uggen og full av mat, enda viser ikke vekta den største økningen. I sommer har jeg jobbet hardere enn noen gang, med kvalmen opp i halsen tvinger jeg nedpå enda en næringsdrikk etter å ha inntatt en dobbel porsjon middag

Etter konsultasjonen gikk jeg ned på Vardesenteret, både gråt og lo om hverandre. Godt å bare få lettet litt på frustrasjonen, men også tatt del i samtaler om helt andre ting

Skal det være nødvendig å bruke det lille man har for å krangle over egen helse?

En smule forbanna, men mest sliten, skuffet og trist…

Mia

#kirurgi #brystkreft #rekonstruksjon #brystrekonstruksjon #operasjon #tilbaketillivet #vardesenteret #mistethåpet #helse #norskhelsevesen

Troll-kontrollen ble ikke som forventet

De fleste kjenner følelsen av å ha forberedt seg til noe, så blir det ikke helt som forventet. Kast på dårlig søvn og nervøsitet til de grader så har du meg i går…

Først startet det med at de brukte ca. 10-15 minutter på å fylt noen glass blod. Etter gjentatte stikk hentet hun endelig ei som kunne hjelpe til, to stykker for å tappe litt av ei stusselig åre. Måtte flire, tror jaggu meg blodårene mine var like trett og morgengretten som meg

Lusket meg ned på kreft poliklinikken, en times venting. What to do? Som vanlig ser “litt opp i åra” mennesker på meg med skråblikk, hva gjør du her? Kjedsomheten tok over og jeg begynte å leke meg med snapchat filter. Tenkte, føkk this, alt som kan roe nervene duger. De samme skrå blikkene ble nå enda kvassere. Men vet du, det dreit jeg i!

Ei dame ropte navnet mitt… hva ei dame? Hun forklarte at legen min dessverre var borte, så hun var vikar for han. Kjente hjertet sank, hva faen? Hvor er den snille, ærlige og rolige legen min? Var så steike forberedt på å møte han at alt annet forsvant, alle spørsmål jeg skulle stille. Ja, til og med det vanlige spørsmålet om hvordan blodverdiene ser ut. Dama var hyggelig, smilende og veldig positiv. Har ikke et vondt ord å si om henne, annet enn at hun ikke var min lege… Det er noe med å ha den faste trygge rammen. Vi snakket ikke bare om helsen min og senskadene (der fatigue er verstingen), men også NAV og økonomien. Tårene presset seg på, men klarte å holde meg. Hun bemerket hvor flink jeg var igjennom timen, ja man stålsetter seg og bruker alt man har svarte jeg. Så stilte hun det beste spørsmålet jeg har hørt, ønsker du at jeg skal kontakte nav for deg? Ja gjerne! Etter litt tafsing på brystet og brystveggen var konklusjonen ingen troll denne gangen heller. Før jeg forlot betrygget hun på samme vis som min faste onkolog, vi er positiv. 
 

Etter timen bar turen ned på Vardesenteret

Det er så godt å senke skuldrene, la nervøsiteten slippe taket litt på en trygg plass. Etter to kaffekopper (å jeg som skulle slutte) og en rikelig dose skravling bar turen hjemover

Tromsø viste seg fra sin beste side med nydelig vær

 

I de tidlige morgentimer idag ringte telefonen, ok var ikke så tidlig 10.00. Det var kreftlegen fra i går, hjertet sank fortere enn en stein. Alltid når en slik lege ringer kjenner jeg nervene hoppe. Har du kommet deg opp spurte hun leende? Nei, ruller nok enda, svarte jeg med et smil hun sikkert hørte igjennom telefonen. En av de mange problemene mine er å komme meg opp, må varme opp kroppen først. Hun lurte bare på om jeg hadde vært i kontakt med en kreftkoordinator, svaret var nei. Hva med en kreftsykepleier, ja under behandlingen. Hun bemerket at slikt kunne man benytte seg av i ettertid også, å siden jeg hadde senskader så kunne kanskje en kreftsykepleier eller koordinator hjelpe meg med NAV. Ja, selvfølgelig ønsker jeg all den hjelpen jeg kan få! Når batteriene er bunnflate så føles alt slikt overveldende, spesielt den siste tiden. Tårene presset seg på jeg var så glad! Flott svarte hun, da sender jeg inn så vil nok noen ta kontakt.  Hva kan jeg si…for ei dame!

Da er det bare å vente på telefon!

Neste nervøse tur innom sykehuset er på fredag. Hvordan får friske folk tid til alt? Føler jeg går imellom senga og kontroller av noe slag

En noe lettet hilsen

Mia

#helse #tilbaketillivet #kreft #brystkreft #senskader #fatigue #kreftkontroll 

Driter i hva som er fornuftig – Stakk til skogs!

Har vært sykt inaktiv på de fleste fronter, ikke energi eller ork til noe. I går rørte jeg ikke en finger før i 18.00 tiden, da kreket jeg meg over på datamaskinen. Har mye som skulle vært gjort, men lite energi til å gjøre det…

I går var det nydelig vær, etter jeg hadde lempet søpla dit den hører hjemme vurderte jeg å gå en tur. Men først måtte man hjem å skifte, når man kom inn døra innså man at nei, dette orket ikke kroppen. Idag er været like flott, enda en gang ville jeg gå tur. Det betyr å tilsidesette det jeg bør gjøre. En setning fra kvelden på The Edge om fatigue ringte i øret mitt, “gjør det som gjør deg godt”. De snakket om å droppe husvask til fordel for en tur i skog og mark. Tygget litt på tanken. Jeg gjør det, jeg driter i hva som er fornuftig og bør gjøres!

Stakk til skogs for en dose D-vitamin og frisk luft!


Blåbær!


Husket heldigvis min trofaste camelback, det var så varmt!

Løvet gulner, men sommeren gir oss noen dager til

Gikk ikke langt, men fikk litt utsikt

Kroppen kommer nok til å si kraftig ifra, men det var verd det!

Hvordan er været der du bor?

En sliten men fornøyd hilsen

Mia

#helse #personlig #hverdag #livetetterkreft #fatigue #utslitt #helse #utpåtur #friluft #skogogmark