Hadde bestemt meg for at nå skulle jeg jaggu ta bussen til Vardesenteret. Nå når immunforsvaret skal være høyere enn det noen gang har vært iløpet av seks måneder. Etter å ha kledd på meg ansiktet gløtter jeg på klokken, 10.42, bussen skulle gå 10.46. Orker jeg å vente 15 minutter ekstra? Nei, stressende flyger jeg opp og ned trappen. Kaster alt jeg måtte trenge øverst i vesken, og løper ut døren. Idet jeg setter nøkkelen i låsen kommer bussen, heldigvis skulle noen andre på. Jeg rakk den.
Når bussen stanser i byen kommer en mann med rød jakke stigende på, han setter seg ved siden av meg. Han ser på meg og spør -Denne bussen går til sykehuset? Jeg svarer -ja, det gjør den. Han forteller om den gangen han tok feil buss når han skulle til flyplassen, han lo godt. Vi prater smått og stort om stormen som herjet, at den ikke var kommet hit. Det var storm i lofoten forteller han. Samtalen går, han var en lett mann å prate med. Vet ikke hvordan, men vi kom inn på temaet helse. Han nevner at han gikk på cellegift. Jeg ser på han og sier, -Så du er i den båten du også? Jeg er akkurat ferdig. Praten gikk enda mer, vi flirte og delte litt god galgenhumor rundt cellegift. Han fortalte om krefttypen hans, en svært sjelden sort. Hva den går utpå velger jeg å ikke skrive om, det er hans personlige historie. Jeg nevner Vardesenteret, og han forteller at han brukte å være der før i tiden. Men nå når han var ved sykehuset sist, så var de ikke i 9’ende. Informerer han om at de har flyttet til pasienthotellet.
Skravla går på oss begge idet vi går av bussen. Når vi kom til B fløya ser han på klokken, det var enda lenge til han hadde time. Han ler, å sier han like gjerne kunne bli med på Vardesenteret en tur.
Jeg håper han hadde en hyggelig stund sammen med oss på Vardesenteret, og at han stikker innom neste gang han er i Tromsø.
Ønsket bare å dele denne lille historien med dere. For hvor ofte treffer man noen så tilfeldig, en man kan prate så lett med? Som det også viser seg at man har noe tilfelles med på det viset. Jeg kommer nok ikke til å glemme det møtet med det første.
Idag er det to uker siden jeg hadde min siste Taxol kur. Hvordan er formen? Den har ikke forandret seg stort skal jeg si deg.
Jeg er stiv og støl i hele kroppen, leddene stivner om jeg sitter forlenge. Her er forlenge ikke lenge i det hele tatt, muligens 5 min. Musklene mine føles som de har fått seg noen salige slag overalt. Sliten og trøtt sånn ca. konstant, men må jo kjempe seg litt igjennom det. Blir smågal av å sitte i sofa dagen lang. Har fortsatt munntørrhet, og da er selvfølgelig alle andre slimhinner også like tørre.
Føler meg som ei dame på 90 år.
Humøret mitt er som en yoyo, Chemobrain og fatigue er en dårlig mix. Det virker som jo mer sliten jeg er, jo mer slår chemobrain inn. Jeg sliter med å finne de riktige ordene, formulere setninger korrekt, og henge med i samtaler. Hukommelsen er ikke til å stole på, så der må det meste noteres ned. Forsåvidt hadde jeg dårlig hukommelse før også, men det finnes grenser.
Her om dagen fikk min bror smake på frustrasjonen min. Vi hadde en samtale eller diskusjon i bilen, jeg merket at konsentrasjonen begynte å svikte. Klarte ikke henge med, og følte meg derfor overkjørt i samtalen. Etter å ha forsøkt en stund å avrunde, og ikke minst klamret meg til å henge med i svingene, eksploderte jeg. I etterkant av eksplosjonen følte jeg det var min feil, klarte ikke stoppe å gråte. Var så dritt lei av å føle meg syk i kropp og sinn! Og ikke minst lei av følelsen av å være i veien, at andre må ta hensyn. Alt man ønsker er å fungere som normalt, men det er ikke slik livet fungerer for øyeblikket. I følge onkologen kunne det ta 1-2 år før man er tilbake til normalen fysisk, men bedre måned før måned.
Er sliten av å være meg.
Ikke alle dager er dritt, selv om mange består av en liten smule lort nå og da. Min flotte tantunge Live kom med en liten overraskelse til meg. Hun hadde laget en flott tegning! Slike små gleder kan bli så utrolig store.
Tegnet av Live 9 år.
Hun sa det skulle forestille en sløyfe, vi ble enige om at den kunne tolkes. Vi hadde nemlig forrige helg tolket Sigurd sine hjerter. Han tegner de som rumper, viste seg at vi kunne gjøre de hjertene om til mye rart.
Igår dro jeg til legen å fikk forlenget sykemeldingen min. Samtidig fikk jeg medikamenter for underlivet, endelig. I følge onkologene var ikke det noen vits å fikse på slikt sålenge jeg fikk cellegift, nå er tiden inne. Tok samtidig en urinprøve, i tilfelle det var infeksjon der også. Hver lille ting som kan forbedres er en god ting!
Siden jeg fortsatt er relativt skallet har jeg anskaffet noen flere hodeplagg, både vanlige luer og chemo beanies. Håret begynte å gro under Taxol kurene, men det går sakte! Har litt gal professor stil på sidene.
Litt hår på sidene, forsøker å danne meg crazy professor stil!
Hodeplaggene jeg kjøpte igår. Disse får man tak i på Centimeter (rett ovenfor Nerstranda i Tromsø)
Chemo beanies.
I det siste har jeg falt for brun og lilla, gull (smykker) har også funnet sin vei inn blant farvevalget. Det er ganske stor forandring for ei som har brukt sort og bittelitt rødt tidligere, alle smykker bestod da av sølv.
På bilder ser man ikke helt hvordan hodeplaggene ser ut bak, slik ser de ut (var litt vanskelig å ta bilde alene).
Siden/bak.
Bergans luen jeg kjøpte på XXL for noen dager siden.
Lilla Bergans of Norway
Idag skulle jeg egentlig ha dratt til Vardesenteret, kjenner det gnager litt innvendig fordi jeg ikke har kommet meg dit. Skal dra med mammas hund til dyrelegen, så hadde blitt så knapt med tid der. Får ta det i morgen istedet. Min ukentlige dose Vardesenter må man ha.
Min kjære samboer har bursdag idag, fyller hele 28 år. Den skal feires til helga, da har man bedre tid til å stelle i stand noe. Også har resten av familien bedre tid, noen bor jo ikke her i byen.
For en tid siden var Vardesenteret i nyhetsbildet, i den forbindelse ble de kontaktet av Essens Dagspa i Tromsø. De ønsket å gi noen som manglet bryn nye friske øyenbryn, Sleek Brow. Jeg hadde ingen øyenbryn, noe vi faktisk pratet om på Vardesenteret så tidlig som i går. Hilde tok meg til siden å spurte om dette kunne være noe for meg. Absolutt! Idag ringte hun for å avtale nærmere, vi ble enige om at jeg skulle stikke innom Essens Dagspa klokken 12.00.
Jeg har en tid nå plagdes en god del med å få tegnet de på. Noen dager ser jeg lettere forbauset ut med et hevet øyenbryn. Jeg kjøpte meg derfor et kit med sjablonger, i håp om at det skulle være enklere. Var forsåvidt det, men er fortsatt en prosess å måtte tegne på øyenbrynene vær morgen.
Det å miste håret på hodet gjorde meg ingenting, men øyenbryn og vipper var verre. En ting er at de faktisk har en funksjon, spesielt vippene. Men øyenbrynene er selve rammen til ansiktet, uten dem ser man for sykere ut, stusselig rett og slett.
Kom meg fort til byen, hele 20 min før tiden. Satte meg i et koselig lite ventehjørne inne på Essens Dagspa. Har aldri vært på slike fjonge plasser, så dette ble en ny opplevelse.
Ikke bare det at jeg ikke har vært på slike for meg eksklusive, flotte steder, jeg har rett og slett ikke hatt råd. Ikke tidligere, og ihvertfall ikke nå. Derfor betydde dette ekstra mye! Jeg har alltid sett for meg at slikt som dette er det bare rikinger som har råd til, muligens fordi jeg er vant til en fatterslig livsstil. For alt jeg vet tar vanlige mennesker seg råd til å dulle litt ekstra med seg selv. Jeg derimot er mer vant til å handle på salg, lappe sammen brukte ting, og ellers gjøre det beste utav det lille man har.
Ble møtt av en hyggelig dame som geleidet meg inn på et lite koselig rom. Det var en slik benk som kan minne deg om den de har på legens kontor. Forskjellen var at denne var dandert med et mykt og godt pledd. Hun begynte å forberede blandingen som hun skulle bruke til å lage brynene. Hun fortalte at dette var relativt nytt, forstod det slik at det derfor ikke var så veldig mange som hadde prøvd det ut på nåværende tidspunkt (ihvertfall ikke her). Gøy å være litt forsøkskanin også.
Hun spurte om hun kunne få ta før og etterbilde, selvfølgelig kunne hun det. Idet hun ruslet ut døren for å hente mobilen sin dempet hun belysningen. Det var rolig, behagelig musikk som fylte rommet. Omsider var hun tilbake, å påtegning av hjelpelinjer ble satt igang. Brynene ble laget med en gel som hun påfører ved hjelp av en tynn metallpinne. Forsiktig formet hun brynene i strekbevegelser, på det viset fikk de en tekstur som kan minne om hår.
Jeg spurte hva slike bryn egentlig ville koste, 990,- i første omgang. Etter det anbefalte hun at man kom ca hver 3 uke for å holde de ved like, det ville da være noe rimeligere for etterfylling av brynene, 650,-
Sleek Brow vil vare i 3-4 uker, de faller ikke rett av men vil gradvis forsvinne i takt med syklusen til huden. Etter 24 timer kan jeg bruke sminke på/rundt området igjen. Ellers er det ikke stort man skal tenke på. Unngå sol, svette, saltvann og oljebasert makeupfjerner da det kan gjøre at de faller fortere av.
Før og etterbilder.
Ikke ett eneste tegn til bryn.
Sleek brow!
Siden jeg allerede var på farten tok jeg turen innom Vardesenteret. Var helt i hundre etter endelig å ha bryn som faktisk skal sitte en stund! Tenk å kunne våkne opp i morgen, å faktisk slippe å tegne dem på. Etter hyggelig småprat med alt fra pasienter, frivillige, ansatte og en student bar turen hjemover.
Det er litt merkelig, vi får dekt hodeplagg/parykk inntil 5470,- men hva med brynene? Nå har det kanskje ikke vært så mange alternativer tidligere, da burde vi om så ha fått sjablonger og sverte/blyant til å tegne dem på selv. Som nevnt har ikke det å mangle hår gjort meg så mye, jeg har jo hatt mange flotte hodeplagg å dekke blankskallen med. Vipper og bryn har det vært verre med. Nå når de har et slikt alternativ som dette bør det kunne dekkes på et vis, om så at vi som ønsker det kunne ha brukt en slant av de 5470,- på akkurat dette. Jeg er ikke så storforlangende at jeg trenger en egen pott til bryn.
Jeg har ikke brukt å vært så fjong av meg, men etter kreften har slikt fått en ny betydning. Som nevnt i et tidligere innlegg har sminke vært min måte å ta tilbake litt av kontrollen, men jeg ser også hvor mye små ting som vipper og bryn faktisk har å si. Man vet vell ikke hva man mister før det faktisk er borte. Ikke minst, hvilken funksjon disse små hår tustene har. Holder vind, regn, rusk og rask unna øynene mine, det er ingen dårlig jobb.
Nå har jeg fått rammen tilbake i ansiktet! Tusen takk til Vardesenteret ved UNN som tenkte på meg og mine manglende bryn. Og takk til Essens Dagspa som spanderte disse flotte brynene. Dere skulle bare ha visst hvilken forskjell en slik handling gjør. Blir absolutt til å anbefale dere videre, ble godt tatt imot og gikk ut derifra lykkelig og ett par bryn rikere.
Her om dagen ble jeg oppringt av Marianne fra Vardesenteret, hun inviterte meg med på lunsj med Vardesenteret. Jeg ble så overlykkelig, så godt å vite at de tenker på meg. Jeg har virkelig satt pris på at Vardesenteret har vært der igjennom behandlingen min, ett fristed på sykehuset. Kommer nok til å bruke dem en god stund fremover enda. Friskmeldt fra kreften er ikke det samme som å være frisk.
Først ønsker jeg å fortelle litt om hva denne dagen dreier seg om. Jeg hadde aldri hørt om denne dagen, Gi bort dagen, 26. februar er datoen. Denne dagen gir noen bort noe til de som trenger det. Vardesenteret hadde da søkt om å motta en slik gave, i den forbindelse ble Scandic Grand Tromsø giver.
Jeg dro først til Vardesenteret, når klokken nærmet seg busset vi sammen til byen. Praten gikk med en av de flotte damene som bruker å komme innom. Vi måtte vente litt på tre stykker da de hadde behandling først. Slik er det når man er midt oppi det. Man kan ikke planlegge dagene 100% hele tiden, ting forandres underveis. Gjorde forøvrig ingenting å vente, det flotte personalet på Scandic Grand Tromsø tok godt imot oss. Vi slo oss ned i sofa, å kunne forsyne oss fritt av kaffe.
Før vi visste ordet av det var tiden inne, vi ble geleidet til bordet. Etter noen minutter kom de siste inn døren, da var det klart for mat. Vi fikk et helt rom for oss selv. I ettertid summet jeg litt rundt tanken om hvor bra det egentlig var. Det at vi ikke satt ute blant andre gjorde at vi lettere kunne la praten gå, temaene trengte vi ikke skjerme fra omverden. Det er ikke alle som er bekvem med at andre skal få vite eller høre om deres problemer. Nå var det strengt tatt ikke så mye problemer det var snakk om, men tips og triks angående hårmanken, eller skal vi si manglende hårmanke.
Maten skulle inntas på Gründer Café & Bar, som er tilknyttet hotellet. Her hadde de ikke spart på maten, det skal være sikkert. Etter drikkebestillingen kom fatene med lekker dandert luns,j ala kyllingsmørbrød med salat og potetbåter inn døra. Jeg gafflet nok nedpå litt mer enn magen klarte, det var så utrolig godt!
Lunsj! Nam nam nam!
Praten og latteren satt løst rundt bordet. Dager som dette kan man ikke få for mange av, litt energiboost i hverdagen. Så mange flotte mennesker man blir kjent med. Det er litt vanskelig å forklare, den umiddelbare sammenknyttingen man får med andre som er/har vært i samme båt. Jeg klarte ikke å fullføre tallerkenen, forsøkte så godt jeg kunne, men magen sa stopp. Så kom en hyggelig kar inn med enda en liten overraskelse, Panna Cotta. Hadde jeg ant det, så skulle jeg ha spart litt mer plass. Ikke at det gjorde noe, klarte å presse den inn.
Nydelig Panna Cotta!
Jeg fikk forøvrig også testet de nye øyenbrynene. Er enda ikke helt vant til tykkelsen, men det går seg nok til.
Nye falske øyenbryn.
En kilo tyngre og mange timer senere er jeg enda like mett!
For en utrolig flott dag sammen med den hjertegode gjengen fra Vardesenteret. Retter også en stor takk til Scandic Grand Tromsø som serverte denne nydelige lunsjen.
