Så mange planer, så mange drømmer. Utdanning, jobb, hus og familie. Alt skulle klaffe, alt skulle passe inn i rammen. Uheldige år hadde allerede forsinket mine planer nok, var på vei til å vinne alt tilbake. Så slo trollet ned, kreftskit… Dette går bra sa de, du er så ung og sprek. Fylt med mot og vilje, med håp. Bare jeg kommer meg igjennom dette så skal alt bli bra… Så skal alt bli normalt.
Overlevde! Liker egentlig ikke å bruke det ordet, men er ihvertfall her enda. Ting ble aldri slik de hadde forespeilet, kom meg aldri. Livet stanset. Det tar bare litt tid sier de, 3 år etter har det bare falt mer i grus. Fatiguen gjør det umulig for meg å ta utdanning eller jobbe. Det konstante jaget etter å komme meg opp i vekt gjør meg enkelte dager kvalm og uvel. Noen dager griper fatiguen så kraftig tak at jeg ikke klarer å tenke, ikke klarer å bruke kroppen slik jeg ønsker. Senil light, tåkehode, konstant influensafølelse, smerter, det er min hverdag. Drømmer meg tilbake til når man var full av energi men tok det forgitt…
Her sitter jeg, snart 32 år gammel på ett soverom hjemme hos mamma. Depresjonen og angst for fremtiden har grepet tak. Vet med meg selv at jeg ikke vil takle ett liv fra hånd til munn, spesielt ikke når man er så sliten i tillegg. En ting er sikkert, bekymringer gjør deg ikke friskere…
Drømmer om å leve, ikke bare eksistere… Drømmer om å ta utdanning. Drømmer om å jobbe, med uansett hva, så lenge det gir meg trivsel, en følelse av å bidra og få mat på bordet. Drømmer om å fungere slik jeg engang gjorde.
Drømmer om å være fri til å leve.. for akkurat nå holder min egen kropp meg fanget
Aldri vær så dum at du blir syk, for ikke bare skal du slite med deg selv. Du skal også høre fordømmende og nedsettende kommentarer fra både øst og vest om disse udugelige snylterne som går på NAV, en såkalt NAVer. Til deg som kommenterer slikt, vi kan gjerne bytte kropp. Men jeg tror IKKE du kommer til å trives i min…
Er alltid nervøs i forkant av kontroll, selv om jeg innerst inne vet at sjansen for at noe skal være i ulage er liten. Slik oppdages som oftest imellom kontroller uansett (tro det eller ei). Det er en nervøsitet som er vanskelig å beskrive, er ikke slik at tankeboksen surrer og går. Den sitter mer i kroppen, anspent, som noe tynger over deg.
Helt siden sminkekurset way back when har jeg klistret litt i trynet i forkant av sykehusbesøk el. Det høres kanskje helt feil ut, bruker du tid på å pynte deg for å dra på sykehuset? Det handler ikke om å pynte seg, men om å føle seg bedre enn hva man egentlig er. Om å kunne gå med hodet høyt hevet selv om kroppen innvendig føles som dritt.
Tantungen min ble med, jeg hadde vell ikke hår sist hun var med på noe slikt. Blodprøven ble unnagjort i en fei, den dama var dyktig å stikke! Så var det bare å vente på timen min… Heldigvis har man Vardesenteret hvor man kan slå ihjel litt ventetid sammen med gode folk. Tantungen dro med min søster på shopping, å jeg lusket meg opp på kreft poliklinikken.
Legen var litt forsinket, men slikt skjer. En ting er sikkert, å kunne ha den samme legen betyr utrolig mye. Man lærer seg å kjenne personen, vet hvor han står, og ikke minst mye mindre repetisjon siden han vet alt allerede. Og legen lærer seg å kjenne deg som pasient, hvilke endringer han kan se med det blotte øyet siden sist, og hva som trenger mest fokus iløpet av timen.
Hos meg er stort sett fokuset fatigue… Han er ærlig på en god måte, noe jeg liker. Ett eksempel fra timen, “Du vil nok alltid ha fatigue, mye ligger i å akseptere det. Jeg tror det vil bli bedre”, sa han trøstende. Han sminker ikke på sannheten, han gir meg ikke falske forhåpninger, men samtidig gir han alltid ett håp om bedring. Vi snakket litt rundt planene jeg har lagt for sommeren, der jeg ønsker å sakte bygge meg opp igjen. En liten bekymret rynke kom fram i pannen. Jeg vet denne mannen ofte nevner fysisk aktivitet, så hvorfor den rynken? “Ikke sett for høye krav til deg selv, da kan du bli skuffet”. Jeg er enig med han, det er en av grunnene til at så mange nyttårsforsetter sprekker. Får ta det rolig, ikke pushe for hardt, ikke bli skuffet om jeg ikke når toppen. Vi pratet litt rundt andre øvelser, nevnte at uttøying/strekk er noe min kropp liker godt når den har vondt. Han var enig i at variasjon var lurt, og litt er bedre enn ingenting, spesielt litt strekkeøvelser var bra.
Legen nevnte att man blir eldre etter cellegift. Det visste jeg, og refererte til en artikkel jeg hadde lest. Sa til han at når jeg fylte 30 spøkte jeg med at jeg egentlig ble 50, så når blir jeg snart 52! Er vell ikke rart vi føler oss medtatt etterpå?
La fram to DUMME spørsmål. Legen hevdet det ikke fantes dumme spørsmål, bare dumme svar. “Neglene mine er ikke som før, må bruke neglelakk konstant. Også har jeg dun i ansiktet og bart!” Han lo litt “må nok gi deg ett dumt svar”. Det stemte, både negler og hår i ansiktet var vanlig….Hurra! Det kom av at eggstokkene hadde vært slått av over tid. Pratet ikke så mye rundt neglene, han bare bekreftet det.
Ellers var både arret, lymfer og blodprøvene gode. Ny time om 6 måneder… Han ønsket å se hvordan det gikk med meg, kreften var han ikke så bekymret for lenger (ingen lovnad, det nevner han alltid). Noen tårer ble det underveis rundt frustrasjonen over situasjonen. Det var ikke dette som var planen.. Jeg skulle ikke bo på et rom hos mamma, med en fatigue-skrott og fattig (mer om det i ett eget innlegg).
Nede på Vardesenteret fikk jeg litt champagnebrus i fancy glass for å feire vell gjennomført kontroll. Det er de små tingene som teller. Er så utrolig glad for at de er der, selv om jeg ikke har fått kommet meg dit like ofte som før.
Gjorde egentlig alt for mye i går etter sykehuset, skulle plantet stumpen godt ned i sofa. Blir alltid sliten etter kontroll. Som om noen har tatt en stor stein av skuldrene dine, og du bare synker sammen i etterkant. Men neida, denne dama tok seg en tur på butikken, middagslaging og rydding i skuffen til mamma. Idag kjenner skrotten det godt, å da mener jeg veldig godt! Lærer aldri… Og typisk meg er også at jeg da lett tar til tårene, så går rundt å sipper for meg selv…
