Er greit på etterskudd med denne. Onsdag var det klart for troll-kontroll igjen, også kjent som kreftkontroll. Var så sliten den dagen og dagen derpå at det ikke ble noe skriverier. Fredag dro jeg med familien på besøk til min søster, da forsvinner fort en hel dag.

Nok bortforklaringer og tilbake til saken. I forkant er jeg som mange andre direkte skit nervøs før kontroll. Som nevnt tidligere “det skjer ikke meg” filteret er visket ut. Logisk sett vet man jo at det mest sannsynlig går greit, men styggen på ryggen roper høyere enn fornuften. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Troppet opp på kreftavdelingen tidlig på morgenen, venterommet var fullt. Merkelig, så tidlig på morgenen. Klokken nærmet seg timen min. BLODPRØVEN! Hadde surret det helt bort, skulle vært her en time tidligere å fått tatt den. Typisk meg. Tenkte det var greit å få sagt ifra til sekretærene, de ba meg forøvrig bare vente på legen.

Det var ikke min lege, men ei dame jeg har møtt en gang før. Hyggelig det er hun, men det er noe med det å ha sin egen onkolog. En form for trygghet å vite at han eller hun kjenner deg og din historie. Vi pratet om hvordan ting gikk, men straks fatiguen kom på bordet kom også tårene. 

“Lite visste jeg at kreften skulle snu livet så oppned…”

Temaet rundt etterdønningene av kreften knekker meg alltid. Drømmene mine ser så langt unna ut, og enda lengre nå når jeg må bo hjemme hos mamma. Man skal ikke trenge å bo hos sin mor når man er 32, men det jeg får i AAP strekker ikke til noen husleie. Rundt meg ser jeg folk kjøper leilighet, bygger hus, studerer eller jobber. Og jeg… Ja, jeg eksisterer bare. Tar opp plass og føler meg greit i veien. Som et torn i siden på samfunnet.

Legen gjorde seg klar til å undersøke meg. Eh.. jeg har vært operert, rekonstruksjon. Hun konkluderte med at det derfor ikke var store poenget i å undersøke. Du blir nok undersøkt stadig nå som du er i gang. Egentlig ikke, kirurgen kjenner ikke på lymfene eller den friske puppen. Følte meg ikke så troll-kontrollert etter timen… 

Så var det den blodprøven da. Pleieren stakk, men ingenting skjedde. Fanget selve definisjonen på “poking around” på snapchat. Hun måtte starte forfra å fikk omsider til å stjele litt blod fra denne skrotten. Hadde jeg bare ikke vært slikt et surrehode så kunne jeg hatt svaret på blodprøvene.  Det å ikke vite i seg selv er noe som skaper en uro i meg.
 

Tok turen ned på Vardesenteret for en kopp kaffe og koselig prat. Endte med å bli der til nærmere stengetid. Alltid så koselig der nede. Selv om jeg blir ganske sliten når rommet er fullt av folk.

Bussturen hjem derimot var ikke like koselig. Den har en tendens å riste en god del, og for hver hump eller risting kjentes det godt på det opererte brystet. Smerten ilte og stakk hele veien bak skulderbladet. Trodde det skulle bli bedre når jeg gikk av, men da var kroppen så utkjørt at hvert ett steg ble smertefullt. 

Vell hjemme var det straka vegen rett på sofa!

En klumsete hilsen

Mia

#tilbaketillivet #kreftkontroll #brystkreft #fatigue #senskaderetterkreft