Jeg har nevnt tidligere at NRK har vært på besøk. Nå er artikkelen endelig ute på nett, må si jeg ble ganske fornøyd. Gøy å lese hva Joar Vitterø, professor i samfunnspsykologi mente om bruk av humor.
Er det jeg sier, humor er beste medisin. Selvfølgelig klarer man ikke å holde seg på topp konstant, hendelsen med all ventingen når jeg fikk veneport er jo et klassisk eksempel. Så for å ikke skremme nye lesere vil jeg gjerne anbefale noen innlegg her på bloggen.
Takk til helsenorgeSelv om ikke alt går på skinner bestandig så fortjener de flittige folkene en stor takk.
Dette er bare noen av innleggene, om du har tid eller ork, så kan du greit lese hele veien fra start til slutt. For ja, jeg skriver vær eneste gang det skjer noe. Her får alle ta del i hvordan det er å ha kreft, eller hadde kreft vil jeg si, den er jo tross alt kappet bort.
Til alle damer, gled dere over brystene deres uansett størrelse! Og uansett hvor gammel dere er, undersøk dem ofte. Det gjorde ikke jeg, kunne ikke falle meg inn at en skulle få kreft i en alder av 28. Det er jo slikt gamlinger får. For en annen ting en bør merke seg, yngre får visst oftere den aggressive typen kreft (trippel negativ). Min kul trodde jeg var en vanlig fettkul, slik som bikkjene får. Det var ingen smerte, bare en kul, da kunne det vell ikke være så farlig? Ta alle endringer seriøst, gå til legen.
Nå er det snart oktober, og er det noe vi trenger så er det mer støtte til forskning. Ja, jeg er faktisk nå såpass egoistisk å sier at vi trenger mer forsking på akkurat trippel negativ brystkreft, det eneste jeg klarer å oppdrive på nett er fra 2013. Det står ingen plasser om de faktisk har fått denne medisinen steget videre! Om noen vet noe mer angående den saken, skriv gjerne til meg.
Klem på puppene dine daglig, det kan redde livet ditt!
Startet dagen 06.30, måtte dusje før operasjonen. Skulle møte opp ved avdelingen 07.45, vi møtte selvfølgelig i god tid. Ble tatt imot av en hyggelig sykepleier som kunne informere meg om at jeg stod først i køen til operasjon. Jeg fikk på meg et lite bånd rundt armen, av den søte gammeldagse typen. Noe ventetid regner man alltids med, men denne gangen skulle det vise seg å bli en prøvelse i seg selv.
Kirurgisk dagbehandling, det bør da gå fort?
Vi ventet og ventet, ingenting skjedde. Ei dame på samme rom ble kjørt avgårde til operasjon. Pleieren kom inn å informerte om at de hadde tatt noen andre før meg, uten å gi henne beskjed. Hun beklaget på det dypeste. Jeg synes man skal merke seg at hun var alene på avdelingen, hun hadde nok mange baller i luften samtidig. Jeg tipper sykdom hos resten, det går jo mye slikt nå. Jeg var trøtt, sulten og ikke minst tørst. Fikk ett glass vann jeg kunne drikke, men våget ikke drikke hele. Jeg visste jo aldri når de kunne komme å hente meg. Og jeg har en tendens til å måtte på do når det er lite gunstig.
Jeg hadde humøret i behold ganske lenge, men selv jeg har en grense. Fikk ut litt frustrasjon på facebook, noe klaging kommer det fra meg også. Når de hentet neste person fra rommet, da kjente jeg noe tok over inne i meg. Frustrasjonen veltet ut, sulten rev i kroppen, tørsten slet på slimhinnene i munnen. Tårene presset seg på. Jeg klarte ikke holde det tilbake, grensen min var nådd.
Når jeg endelig ble kjørt ned beklaget pleieren seg, om hun hadde visst dette så hadde jeg blitt sent hjem i stedet. Hun sa det var noen hastesaker som hadde kommet inn, jeg fikk trøste meg med at de var sykere enn meg. Der og da hjalp det litt, for det var tross alt sant, akkurat nå er jeg ikke så syk.
Ventet i omlag ca 6 timer før jeg ble kjørt opp til operasjonsstuen, klokken var ca. 13.45. Var ikke helt fri for venting der heller, men 10 minutter er småtteri i forhold. To hyggelige damer kom å hentet meg. Denne operasjonsstuen var noe annerledes enn den jeg var på sist. Her trillet de inn hele sengen, så hoppet jeg over på operasjonsbordet. Anestesilegen var en hyggelig herre ved den fengende navnet Ole Lykkøye. Ja, det stod faktisk på navnelappen hans. Veneflonen ble satt i hånden og jeg var klar til å få pumpet inn alt av medikamenter. Han ga meg en solid dose med morfin, rommet begynte å surre. Jeg advarte han om at jeg blir ganske så skravlete av morfin. Han spurte om jeg ønsket å bli sløv eller sove, jeg valgte sove. Tiden går så mye fortere når man sover. Husker ikke når jeg forsvant inn i drømmeland. Tror jeg var ferdig ca. 15.45, noe usikker.
Veneport.
Våknet av at en kar stod ved sengen min, han ventet sammen med meg til de kom for å frakte meg til avdelingen. Han informerte meg også om at jeg måtte på rønken for å ta bilde av lungene. Hvorfor det? For å se om det er hull i lungen, standard prosedyre. Better safe than sorry tenkte jeg. Når de kom å hentet meg ble jeg informert om at jeg var flyttet til en annen avdeling, urologisk. Dagkirurgen var stengt. Tenkte ikke større over det. Ble kjørt inn på rommet, her fikk jeg hilse på en av damene jeg skulle dele rom med. Husker ikke hva hun het, i øyeblikket var jeg enda dopet og skravlet i vei som bare det.
Så ventet man på rønken, ting tar tid. Har ingen aning om hvor lenge vi ventet, men det skal mye til for å overstige grensen fra tidligere på dagen. Rønken var fort unnagjort, tror aldri jeg har vært borti kjappere. Trengte ikke gå ut av sengen engang.
Man blir støl av å ligge i en seng hele dagen.
Tilbake på avdelingen ventet vi nå på svar. Det kunne da ikke ta så lang tid? Der tok jeg feil. Det var ikke stort vi kunne gjøre. Mobilene var snart tomme for strøm, heldigvis hadde Sigurd kjøpt en ekstra ladder imens jeg ble operert.
Tiden gikk, Jesper hadde nå vært hjemme alene i nesten 11 timer. Stakkars hund! Vi hadde hele veien tenk, snart, snart får man dra, snart kommer de. Når Sigurd forlot tok det ikke lange tiden før pleieren kom inn på rommet. Rønken bildene var fine, intet hull i lungen. Nå kunne jeg endelig få mat i skrotten, så kunne jeg dra hjem. Men nå var jo Sigurd borte! Jeg sendte han melding, han måtte skynde seg. Fikk følelse av at de ville ha meg ut ganske fort. Jeg spiste en skive og drakk litt saft, samt tok to paracet. Jeg spurte pleieren litt om smerte og sårstell, men hun virket nølende. Jeg forstår hvorfor, jeg tilhørte jo ikke avdelingen engang. Men jeg manglet svar. Ingen kom å pratet med meg angående hvordan operasjonen gikk eller tiden etterpå. Jeg har ikke den fjerneste anelse om alt gikk på skinner eller ikke inne på operasjonsstuen, jeg sov jo!
Jeg fikk med meg litt ekstra bandasje og paracet, men måtte spørre etter det.
Klokken 19.20 var vi på vei hjem, ca 12 timer tilbragt på UNN. Sykehuset virket øde i forhold til vanlig, her var det ikke mange menneskene. En kunne tydelig se at dagen var over. Absolutt hele dagen har forduftet på sykehuset, mest i venting.. Kan ikke si jeg var i godt humør når jeg forlot sykehuset, tvert om. Følte meg ekstremt fortvilet. Føltes som man ble kastet på dør med null informasjon, annet enn hva man selv klarte å karre til seg ved å spørre. Skal man ikke ha en samtale etter operasjonen?
På denne tiden er det ganske rolig på UNN
Når jeg begynte å bevege meg merket jeg at det faktisk er vondere enn når jeg fjernet brystet. Rart? Håper det forsvinner fort, har i underkant av en god uke til før neste kur.
Man kan se kulen fra veneporten.
Når man ankom hjemme og fikk satt seg ned kom man på hva som stod i brosjyren man fikk fra pleieren ved dagkirurgien. Dette har ikke jeg fått!
Hvor er mitt identifikasjonskort?
Som trøst til en sulten mage bestilte vi pizza fra Yonas, det smakte. Da har man hatt en god utblåsning om dagens frustrerende venting og det er på tide med total avslapping!
Dagen startet helt vanlig, morgenstellet ble gjort uten noe nevneverdig. Men så, i formiddag skulle jeg en tur på do. Ja, på dass faktisk… Som et lite eksperiment hadde jeg latt dotten gro. Når en var ferdig, så merker jeg at noe var rart, ser ned…masse hår på papiret! Napper forsiktig i dotten. Har du sett, dotten løsner!
Stilte meg foran speilet, førte fingrene igjennom håret. Jøss, alt løsner jo! Tenk at det kan skje så fort, i morges satt jo håret fast i skallen! I dag er det faktisk presis 14 dager siden kuren. Var litt gøy å nappe ut hår på det viset. Men så slo det meg, det kan bli litt grisete med masse hår overalt. Valgte å vente til Sigurd kom hjem fra jobb, trengte litt hjelp til å fikse hodehåret. Dotten friserte jeg selv, var kanskje en dårlig idé med det eksperimentet.
Når man røyter mer en bikkja, da er det på tide å klippe håret!
Etter en kjapp middag, som bestod av lekker klassisk Grandiosa var vi klar for frisering. Sigurd inntok rollen som frisør meget seriøst. Først hadde han det litt gøy på min bekostning, ved å lage fartsstripe over hodet. Forsøkte å ta bilde av det, men farvene og utseendet generelt på bildene var som fra en annen verden. Dine øyne ville falt ut av synet, velger derfor å spare deg kjære leser.
Her skal det klippes!
Sigurd var en dyktig frisør, selv om jeg satt med frysninger av duringen fra barbermaskinen. Noen lange hår var det her og der, gjør ingenting. De faller fort av, de fleste kunne jeg bare lette av allerede nå. Forhåpentligvis vil det korte håret ikke merkes så veldig i leiligheten. Hadde jeg behold det lenger ville jeg jo hatt storproduksjon av hybelkaniner. Vet ikke helt om det er marked for hybelkaniner?
Shit, snauskalla!
Det var ikke så enkelt å koste av seg håret, så her måtte det dusjes. Hadde egentlig ikke tenkt å dusje før i morgen. Skal få operert inn veneport (VAP), og da må jeg dusje før operasjonen. Ganske greit at håret falt før man skal opereres. Hadde vært ganske dumt å røyte på dette viset i morgen tidlig, uten tid eller mulighet til å få fjernet manken.
Noen hårtuster stikker hit og dit, men det er ikke så heftig! De faller nok av snart.
Da hadde man fått skylt bort overflødig hår, og klar til å dra på en kort handletur med mamma, bror og hans kone. Første turen ut med hodeplagg på grunn av manglende hårmanke. Er spent på hvor lang tid det tar før alt faller helt av. En ting jeg merket meg, nå følte jeg nesten at en måtte sminke seg litt. For å kompensere kanskje? Er nok bare en vanesak. Ser jeg allerede kaster hodeplagget innendørs med kjente og kjære. Delvis siden min søster hadde så steike god fyring borte hos mamma. Hvem trenger syden når man kan svettes ut av huset?
Going pirate style, Mia – En pupp tar kvelden snart. I morgen er en lang dag, spent på hvordan det blir å få satt inn VAP.
I dag var det sminkekurs på agendaen. Jeg dro litt tidligere bort til sykehuset slik at jeg kunne ta ut medisinene til neste kur først. Deretter bar det opp på Vardesenteret.
Det var allerede kommet noen damer som skulle delta på kurset. Sakte men sikkert kom det flere damer inn døren. Vi satt oss i sofa imens damen på vardesenteret ryddet klart på bordet. Det ble deretter dekket på med en sminkeveske, speil og sminkeinstruksjoner. Klokken 13.00 satte vi alle oss rundt bordet, 10 flotte damer var tilstede på kurset.
Skjorten min glefser i speilet.
Så var det på tide å starte. Vi begynte med en real ansikts vask, lerretet må jo være rent og pent før man setter ordentlig i gang. Det var en entusiastisk dame som ledet kurset, hun guidet oss igjennom vært eneste produkt. For å si det slikt, ALT i vesken ble brukt. Tror aldri jeg har hatt så mye kremer og sminke på meg i historien. Latteren satt løst rundt bordet. Jeg har ikke peiling på sminke, takk og lov for at jeg ikke var alene om den saken. For en herlig gjeng damer som kunne spøke om det meste under hele kurset. Utrolig så forandret enkelte ble, som et nytt menneske. Skal ærlig innrømme at det er vanskelig å gjengi eksakt hva som foregikk under kurset, da jeg ikke har peiling på slikt. Hodet mitt er ganske sliten nå i etterkant, greit at man fikk med seg et lite skriv. Anbefaler sminkekurs til alle kreftrammende kvinner! Det er kun fire ganger i året, det neste er i november. Påmelding via Vardesentert!
Er vell greit alt man trenger. Kan ikke komme på noe som manglet i den sminkevesken. Den sprayen bakerst var digg! Frisk dusj for ansiktet.
Etter sminkekurset kom to damer fra Centimeter, de hadde hendene fulle av utstillings hoder med og uten hår. Noen hadde bare deler av hår, for eksempel kun en lugg. Det var faktisk ganske smart, så kan luggen stikke fram under luen. Nå begynte lue prøve runden. Alt fra latter til ærlige kommentarer føk på kryss og tvers over bordet. Ente med å kjøpe meg en caps, skal se an hva jeg trenger senere. Ender nok garantert tilbake på Centimeter i løpe av vinteren! Dette er plassen for alle som trenger stilige hodeplagg, anbefales på det sterkeste! En annen ting som er verd å merke seg, de har begynt å ta inn brukte parykker å sender dem til Serbia. Så om du har en parykk du ikke trenger, kost støv av esken og lever den inn hos Centimeter.
Ferdig sminket og ny caps!
Hva annet som har skjedd den siste tiden spør du? Vell jeg fikk denne meldingen fra min samboer i går!
De ringte, de kom!
Det var en hyggelig dame fra NRK som ringte. Vi avtalte at hun kunne komme bortover 11.30. På grunn av nattens snøfall måtte hun ta taxi bortover. Jeg kjente chemo-brain kicke inn under intervjuet. Snublet i setninger, glemte ord, sa sikkert noe feil også. Etter en god dose prat skulle hun ta noen bilder. Vi bestemte oss for å gjøre det ute. Både naboer og bilister fikk sikkert ett flott syn. Der jeg stod, i klumper, på en støyvoll og flashed den ikke eksisterende puppen. Forresten kan jeg si det slikt? Flashe? Det er jo ingenting der. Kan jeg da per definisjon gå toppløs ute? Det skal jeg faen meg gjøre til sommeren isåfall!
Jeg ønsker ikke å avsløre for meget om hva artikkelen kommer til å handle om. Det er ingen hemmelighet at den selvfølgelig blir å omhandle kreft, det sier jo seg selv. Det skulle forøvrig være en lengre artikkel, er ganske så spent selv. Den skulle komme ut til helgen, da er den å finne på NRK sine nettsider. Så følg med da!
***
Det skal ikke så mye til fortiden før jeg er sliten. Så etter denne økten er kroppen kaputt. Nå skal det bli godt med litt avslapping, men først skal vi hente den nyeste Loot Craten!
Nyt dagen! Det har ihvertfall jeg gjort, og det skal jeg fortsette med de neste timene!
I dag er det en uke siden første kuren med FEC100. Skal ærlig innrømme at uken ikke har vært noen dans på roser akkurat, eller kanskje jeg danset mest på torner.
Har vært konstant små uggen/kvalm. Først i går begynte det å slippe taket, den kvalmende klumpen i halsen forsvant. Endelig tenkte jeg, endelig skal jeg kunne spise. Det går sakte framover, magesekken er skrumpet inn. Og kvalmen ulmer opp straks magesekken strekker seg litt for mye, i denne sammenheng er litt for mye en liten yoghurt. Jeg som er så glad i mat til vanlig får nå kvalme fornemmelser bare jeg tenker på mat. Håper stadig neste dag blir bedre enn den forgående.
Jeg fikk litt sjokk når jeg så på vekten, i dag viste den 44,4 kg. På en uke har jeg gått ned 3,3 kg. Her har jeg slitt og strevd i ett år med å snu livsstilen min. På denne tiden i fjor veide jeg 60 kg, som da var 10 kg over min normalvekt. Ikke overvektig direkte, men bare i overkant. Min spede kropp har en tendens til å vise vær minste lille ekstra kilo, er jo ikke store området å fordele slikt på (152). Nå føler jeg rake motsetningen, nå vil jeg ikke ned i vekt. Jeg føler kroppen vil takle kuren mye bedre om den har litt ekstra energilager å ta av. Håper på at vekten stanser der den er nå (eller går litt opp), men ikke mer ned. Kjøleskapet vårt har aldri noensinne vært så fullt av forskjellig mat. På et punkt føltes det ut som jeg sultet ihjel i huset til heksa i Hans og Grete (bare en sunnere heks).
I går spiste jeg ett helt pizzastykke til middag, følte meg uendelig stolt!
Skal sies at jeg har fått luktesansen til bikkja i løpe av disse dagene. Han kan godt få den tilbake.
La oss snakke om hvor mye spyttet betyr for oss. Har du noen gang tenkt over hvor godt det er å ha kjeften full av spytt? Det hadde ikke jeg heller, ikke før nå. Når du føler tannkjøttet skrumpe inn som en rosin, tungen fester seg til ganen. Når du ikke klarer å svelge, fordi det ikke er noe spytt å svelge… men kroppen fortsatt ønsker å gjøre det. Da er det bare å hive seg over vannglasset å bruke det som svelge hjelp, ellers føles det som halsen snører seg sammen. Gud hvor jeg savner spyttet mitt. Jeg forsøkte å spise ett polarbrød, men måtte gi opp. Det gjorde fysisk vondt i kjeven av å tygge, i tillegg måtte jeg drikke for å få ned vær eneste tygge. Dette har faktisk også bedret seg, om det er fordi jeg har anskaffet hjelpemiddel, eller om det er tiden vet jeg ikke.
Mitt arsenal mot tørre slimhinner i nese og munn.
Som vist på bildet ovenfor er det en del hjelpemiddel. Xero serien anbefales til alle som sliter med munntørrhet! Jeg har ikke prøvd Nycodent salvia dropsene, kjøpte de kun på grunn av beholderen, slik at det ikke ligger drops i hele veska. På kvelden tar jeg Xero rinse, skal love deg at det ikke er noe vanlig munnskyll. Det er som om du heller en annen manns spytt med mild jordbærsmak i munnen. Deilig. Før jeg legger hodet på puta tar jeg litt Xero gel, det legger seg som et belegg i munnen å holder munnhulen fuktig igjennom natten. Kombinasjonen av de to har gjort at jeg kun våkner en gang i løpe av natten! Før det våknet jeg vær eneste time. I natt var første natten med nesesprayen, og første morgenen uten hodepine! Alle tipsene er hentet fra Brystkraft gruppen på facebook (lukket gruppe). En gruppe med herlige damer som har vært eller går igjennom det samme.
Når vi snakker om å våkne, min indre klokke har fått det for seg at jeg skal våkne 09.26. Det har skjedd siden dag en etter kuren. For enkelhets skyld kunne den godt strekt seg til 09.30.
En annen effekt av kuren er energien, mulig på grunn av matmangel at jeg har så ekstremt lavt energinivå. Jeg har vært både på Pyramiden og Jekta, men har vært så utslitt når jeg kom hjem. Har aldri følt en slik utmattelse før. Ikke etter timer på fjellet, eller de gangene man døgnet når man var yngre. Ingenting kan måle seg med den utmattelsen jeg har følt disse dagene. Bare det å sitte i sofa og brodere er slitsomt. Det eneste som piffer meg opp når det gjelder aktivitet er små turer ut med hunden. Den friske luften gjorde godt mot kvalme klumpen i halsen.
Så har vi neulastaen, den flotte sprøyten som er til mitt eget beste. Den ga meg både muskel og ledd/skjelett smerter (som nevnt tidligere), heldigvis var det kortvarig.
Det var faktisk såpass ille på et punkt at jeg sa til Sigurd -Om det ikke blir bedre, så vil jeg heller risikere tilbakefall eller spredning enn cellegift.
Nå kommer dagene der jeg skal holde meg unna syke mennesker. Siden formen har tatt seg opp vurderte jeg å dra en tur på vardesenteret, men siden jeg allerede er små forkjølt fant jeg ut at en ikke orker å friste skjebnen. Det siste jeg trenger nå er å bli ordentlig syk. Man blir jo litt små paranoid når man leser statuser på facebook der en etter en ligger syke.
Jeg ville ikke ønsket dette på min verste fiende. Om det viser seg at det faktisk bare er den ene uken man er kvalm *bank i bordet*, så skal jeg alltids klare å tyne meg igjennom det. Kjenner jeg allerede gruer meg til neste kur.
Er så uendelig glad for at jeg har min samboer Sigurd. Hva skulle jeg gjort uten han? Han kjører meg til sykehuset, sitter ved sengen min når jeg ble innlagt. Han lager mat til meg, rydder og vasker. Og på toppen går han på jobb!
Det har gått hardt utover økonomien, det er alltids noe som trengs, noe som skal kjøpes. Om det være mat, sengsett, tannkrem eller drops. Alle små ting koster. Kontoen min er snart tom, lurer på når pengene fra NAV kommer?
***
Nå håper jeg det kun går oppover i formen. Må jo være klar til sminkekurs neste uke!
Nyt spyttet i kjeften. Nyt maten du spiser. Nyt energien du har. Nyt at kroppen ikke har vondt. Nyt at du ikke er kvalm.
Nyt ALT!
Jeg skal ihvertfall nyte hvert eneste lille gode øyeblikk!
Dagen var kommet, men både jeg og min samboer var innstilt på at denne skulle gå bra. Jeg spurte damene på Brystkraft hva de hadde brukt å spise etter kurene, å handlet inn deretter. Regnet med at mye av maten ikke ble til å falle i smak hos meg, men det fikk så være. Bedre med for mye enn for lite.
Klokken 09.00 skulle vi være på kreft poliklinikken. Det kom og gikk folk, men ingen som ropte mitt navn. Heldigvis er det ganske så behagelige stoler på venterommet der. Etter 45 min gikk jeg å forhørte meg i skranken, jeg måtte stikke hodet inn til pleierne å høre med dem. Greit nok det. Jeg møtte på en hyggelig pleier, hos henne fikk jeg de pillene jeg ikke hadde fått tatt hjemme, og beskjed om at det kunne ta en 30 minutter før kuren kom.
Siden det kunne ta en stund før kuren kom dro min samboer å handlet litt. Jeg tok turen opp til vardesenteret. Der fikk jeg smake noen nydelige hjemmelagde kjeks, å pratet litt med de som var tilstede. Skal ærlig innrømme at hodet mitt er som bomull nå, så husker ikke alle hendelser de siste dagene i detalj. Derfor er det ganske greit å knipse en del bilder i tillegg.
Fikk en nydelig rosa sløyfe fra vardesenteret. Som hun sa, en liten lykke amulett til kuren. Den fortjente plass ved siden av kreftforeningens pin.
Omsider var klokken klar for å ta kuren, jeg ble tatt godt imot av opptil flere pleiere. Alle var smilende og glade, det hjelper på når man møter så muntre mennesker. Siden min samboer var på handling kunne jeg like greit sitte i fellesrommet med resten som fikk kur. Noen leste, noen så litt uggen ut. Kunne tydelig se at det var forskjellige kurer ut fra posene. En pleier legger hånden min på en myk pute, og plasserer en varmeflaske over hånden. Skulle visst gjøre det enklere for henne å sette veneflonen på det viset. Jeg nøt bare varmen fra flasken siden jeg generelt bruker å være relativt kald på hendene.
Skal sies hun var flink å stikke. Veneflonen var på plass å man var klar til å begynne, i første omgang litt saltvann.
En hyggelig pleier tok bilde for meg. Startskuddet med saltvann.
Jeg kjente det ilte kaldt igjennom blodåren, ikke ekkelt, bare kaldt. La faktisk ikke merke til at neglelakken min matchet veneflonen før en pleier bemerket det. Etter en stund kom hun med tre små poser, F, E og C. E var rød, minnet meg om slike tulleposer man kjøper på nett. Hun koblet til en av de små blanke posene.
Snop eller dusjsåpe i den røde kanskje?
Det var egentlig bare å lene seg tilbake å slappe av i mens man fikk kuren. På et punkt begynte jeg å lekke, eller det ble ihvertfall vått rundt veneflonen/tapen. Vi fant ingen kilde, så da satser man på at det ikke var noe cellegift som stakk av. Fikk både frukt, is-vann og gulrotkake i mens man satt der å ventet på at kuren skulle bli ferdig. Skylling med saltvann imellom vær pose. Når jeg skulle spise appelsin begynte det å pipe, jeg tenkte ikke noe over det. Vi var jo flere i rommet, og det pep alltid når en pose var ferdig. Neida, nå var det jeg som bøyde armen slik at det ble knekk på slangen. Når pleieren peilet seg inn på meg måtte jeg le litt og si -Er det jeg som piper? Ja, det var nok det.
Så var tiden inne for siste pose, E. Den beryktede røde posen, den som ser ut som dusjsåpe eller godteri. Sigurd syntes den minnet om lakrissnøre på bildet.
Lakrissnøre?
Etter siste pose med cellegift fikk jeg skylt litt saltvann igjennom på nytt. Mamma kom innom en liten tur for å se til meg, jeg var fortsatt i god form. På turen hjem skulle Sigurd hente mamma, da hun hadde fått fikset noe med bilen sin. Jeg kjente en uggen følelse i halsen, så valgte å dra hjem. Skiftet til slummeklær i det jeg kom inn døra. Var fortsatt ellers i god form, spiste greit, pratet som bare det. Sa til Sigurd jeg må enda nyte å være på topp, jeg akter å holde meg oppe så lenge som overhodet mulig!
Hadde godt selskap av sykepleier Jesper i sofa.
Jeg ble trøtt, tenkte en blund kunne ikke skade, man må lytte til kroppen. Hadde jo også hørt at ganske så mange sov i 3-4 dager i strekk etter kuren. Jeg ruslet opp på rommet å la meg til å sove. Våknet i 16.00 tiden, forsøkte å sove mer, men fikk ikke til. Kvalmen kom i bølger over meg, visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Forsøkte å ta mer kvalmestillende uten funksjon. Det eneste jeg klarte å gjøre var å puste, dypt inn og dypt ut. Forsøkte å kontrollere kvalmen, lite visste jeg at dette ville gjøre det hele verre.
Jeg ropte på Sigurd, sa til han at jeg ikke taklet dette mer, det gikk bare ikke. Hva skulle jeg gjøre? Forsøkte litt til, så ringte jeg til sykehuset. Først til kreft poliklinikken, de hadde stengt. Deretter til sentralbordet, ble satt over til sengepost, ringte sentralbordet igjen, så ble en satt over til vakthavende kreftlege. Litt mye att og fram, men så lenge man får tak i den man skal snakke med. En hyggelig kreftlege ba meg komme inn til sengeposten. Når vi ankom var det ingen på vaktrommet, Sigurd forsøkte å dunke på døren, ingen der. Omsider kom det en ung sykepleier, det første hun sier etter å ha hilst på oss var -Du ser litt blek ut… fikk seng med en gang. Åh, så godt å legge seg ned etter den rusleturen til og fra bilen.
Det var ikke en god dag.
Pleierne og legen var eksemplarisk! Blodtrykket var ok, feberen var ok. Kun kvalmen…og prikkingen. Den uendelige prikkingen i hender og knær. De forstod ikke helt hva det kom av, hun måtte forhøre seg med en annen lege. I mens jeg lå der å ventet ble prikkingen verre, den gikk til føttene og kinnene. Når fingrene mine begynte å stramme seg, da ble jeg redd. Klarte ikke å rette ut fingrene i det hele tatt. Overlegen sa det kunne komme av pustingen min. Når jeg har forsøkt å kontrollere kvalmen med dype pust, så har jeg egentlig pustet for dypt, for fort. Det merkelige er, jeg har hyperventilert før, jeg har hatt angst. Dette var bare helt merkelig. Jeg fikk to vival for å slappe av, hun sa de skulle hjelpe mot kvalme også. Det kunne jeg informere henne om at de ikke gjorde, jeg var fortsatt like kvalm. Når fingrene/hånden endelig slapp taket gjorde det utrolig vondt. Straks jeg flyttet litt på hånden ynket jeg fram et lite -Au… Fikk noe reisesyktabletter (50mg), da kvalmen slo ekstra inn hver gang jeg snudde meg. De hjalp en hel del! Men tross to vival (10mg totalt) så fikk jeg ikke sove, var kun sløvet ned. Fikk da litt sovetabletter i tillegg, sov nesten hele natta, våknet noen ganger.
Illustrasjonsfoto. Sigurd kommenterte årene på halsen min også, jeg ba han ti i still der og da. He.
Dagen etter var formen mye bedre. Var fortsatt uggen, men det regnet jeg med og ikke minst, det overlever man! Jeg ble på avdelingen til de fikk satt neulasta, som jeg skal ta etter hver FEC100 kur. Neulasta skal få opp nivået av hvite blodceller i beinmargen, så immunforsvaret kommer seg fortere. Som Onkolog Blix sa, immunforsvaret går helt ned, men med denne sprøyten kommer du deg fortere opp igjen. Jeg spurte overlegen om det var mulighet for at jeg kunne få bli lagt inn neste gang, det var ingen problem. Kjente jeg pustet lettet ut, neste gang kan de flotte pleierne ta vare på meg fra dag en. Litt dumt jeg ikke husker navnet på dem alle, for de fortjener absolutt en god dose takk. Så til alle pleiere og leger ved kreft poliklinikken og sengeposten, takk for at dere er fantastiske!
Vi tok oss en kjapp tur opp på vardesenteret før vi dro hjem igjen. Var litt koselig å slå av en prat før man vendte nesen hjemover. Kjente jeg var sliten i kroppen og trengte en hvil. Før jeg dro fikk jeg en flott lue med meg, tusen takk til ei ved navn Eva som har laget den. Og tusen takk til alle de fantastiske menneskene i Kjærlighet og varme på veien, dere aner ikke hva et lite hodeplagg kan bety for noen som skal/har mistet håret. Nå venter jeg bare på at håret mitt skal falle av, jeg har ihvertfall en god lue å bruke på hodet nå når det er høst. Tenk, en så liten ting kan bety så uendelig mye.
Tusen takk til Eva og til Kjærlighet og varme på veien <3 Jeg ser nok ikke helt topp ut på bildet, var tross alt dag 2 etter kuren.
Nå er det dag 3 etter kuren, er fortsatt uggen/kvalm, men klarer å holde det i sjakk med medisinen. Må bare huske å spise, uten mat blir man ikke akkurat bedre. Har blitt hektet på melon av alle ting. Fargen byr meg litt imot, men smaken er så herlig. Fikk samboeren til å kjøpe honningmelon, får se om smaksløkene liker den også. Det er noe med at melon er saftig samtidig som den smaker godt. Muligens fordi jeg tørster konstant. Vann har fått en heslig bismak, så har litt sitron i vannet.
Neulastaen har begynt å fungere, kjenner det i muskler og bein. Overlegen ved sengeposten hadde rett, det føles ut som man har influensa i kroppen. Glemte bare å høre med henne hvor lenge den influensafølelsen varer. Fikk med meg noen paracet i tilfelle smertene ble for meget, forsøker å unngå å ta for mye piller, så de ligger fortsatt urørt.
Min samboer har vært fantastisk, hva skulle jeg gjort uten han? I dag kom han hjem fra handletur med en søt nattdrakt til meg. Er det noe jeg kommer til å trenge så er det slikt. Spesielt dagene etter kur, så jeg ikke ødelegger sengsettet alt for mye.
Nattdrakt fra min kjære <3
Tross innleggelsen har det hele til nå gått bra vil jeg påstå. Noen humper i veien må man regne med. Håper formen er mye bedre i morgen (eventuelt i kveld) så man får ruslet litt tur med hunden, frisk luft er bra for hodet. Vondt skal vondt fordrive, er det ikke så man sier?
De siste dagene har en video av kreftpasienter som danser gått som en farsott i media. Reaksjonene har vært blandet, noen har elsket den, andre har hatet den. Alle har rett til sitt eget synspunkt. Men når en forsker uttaler seg til VG, å kaller det for en runkevideo, da gikk det litt over streken. Kjære Runi Børresen, er du sikker på at det ikke er ditt eget synspunkt som trer frem?
I kommentarfeltet fant var det en kar som sa det veldig fint, han hadde også et sitat som Runi Børresen absolutt bør lese!
Velger å ta med hele teksten, har markert med gul der han siterer. Merk dette er et svar til ei som mener videoen fremstiller kvinner med kreft i et dårlig lys.
Jeg har aldri hatt noe godt selvbilde, spesielt ikke når det gjelder kropp. Kan ikke si jeg har så godt selvbilde idag heller, og mye på det O’store internett kunne jeg vært foruten. Har alltid vært missfornøyd med mine egne bryst, men når puppen forsvant skjedde det noe med meg. Å ha den perfekte kropp var ikke like viktig lenger, å ha bryst i det hele og store var ikke så viktig lenger! Det å fjerne kreften er viktigere! Men vet dere hva som er nesten like viktig, å beholde humøret. Som nevnt i tidligere innlegg har jeg slitt med depresjon, jeg har også hatt mitt å stri med. Jeg vet hvor mye en god latter gjør med et menneske, hvor viktig det er å le, smile, leve.
For tre måneder siden ville nok sikkert jeg også reagert med avsky på videoen. Når jeg startet den tenkte jeg først, denne er alt for lik originalen, kjedelig. Så brått forandret den seg, de zoomet inn på arrene. Jeg kjente en tåre presse på, flere arr, flere smil, mer glede. Der satt jeg å så på en “runkevideo” og gråt mens jeg smilte. Hva er greia?
Saken er den jeg ble så ufattelig glad av å se en gjeng muntre damer (og en mann) danse, le og nyte livet! Samtidig følte jeg med dem når jeg så arrene, jeg kjenner den smerten. Jeg ser vene porten på brystet til hun ene (en kul under huden), å vet at jeg snart også skal få en slik. Jeg ser når hun tar av seg parykken, og tenker det der er meg i slutten av denne måneden. Det gjorde meg ikke trist, men glad. Ikke fordi jeg skal gå igjennom det samme, men fordi denne gjengen klarte å beholde smilet sitt! Det skal være en video for å oppfordre til aktivitet/trening, men for meg ble den like mye en video for å leve livet, smile og le.
Om man synes denne videoen viser perfekte kropper har man rotet seg langt ut på vidda. Her er det damer i en ganske så vid aldersgruppe 20-50 år, altså ikke bare ungdom. Damene har alle fasonger, tykke lår, tynne lår, mage, lav og høy. Om du bare ser bevegelsene går det deg kanskje hus forbi at de er så forskjellige. Her er det absolutt ikke det perfekte som er i fokus.
Jeg ber deg derfor om å se forbi bevegelsene (om de plager deg), se heller gleden de får av å være aktiv, av å være sammen. Se heller arrene deres, tross hva de har vært igjennom (er igjennom, noen er fortsatt under behandling) så er de glad i livet.
Jeg har selv sprengt mine egne grenser, min egen komfortsone. Enkelt og greit fordi man ser noe annerledes på livet etter å ha vippet på stupet. Jeg ønsker å fortsette med å sprenge mine egne grenser. Om jeg gir opp livet, setter meg ned og er stakkarslig, så har kreften vunnet. Selvfølgelig er det lov å være syk, det kommer nok jeg også til å være. Jeg vet for eksempel ikke hva morgendagen vil bringe, da starter jeg på cellegift (FEC100), kroppens reaksjon er for meg uviss i dette øyeblikk. Ja, jeg er redd, nervøs, gruer meg enormt til morgendagen. Men man må bare hoppe i det. Det ville vært unormalt om man ikke gjorde seg noen tanker rundt egen situasjon. Men det betyr ikke at kreften kan ta fra meg de små gledene i livet. Når man er “syk” lærer man seg å nyte vært eneste lille gode øyeblikk.
Velger å si “syk”, for onkolog Blix sa det så fint -Du er ikke syk. Og vi skal sørge for å holde det slik. Det kan være en fin mantra, jeg er ikke syk!
Når du møter en kreftpasient, ikke sykeliggjør oss. Hei oss frem! Vi trenger oppmuntring, ikke nedtrykking.
Legger ved to videoer fra youtube. Først selve musikkvideoen, deretter historien bak videoen. Anbefaler alle å se den siste, der får du litt av historien til damene.
Remake Eric Prydz’s sexy Call on me
The full story!
Til sist ønsker jeg at ALLE skal leve livet fullt ut! Du vet det kanskje ikke nå, men tro meg, livet er til for å leves! Gled deg over de små øyeblikkene, gå ut, se løvet falle, nyt høstluften. Se på ditt barn, ditt kjæledyr, kjæresten din, foreldrene dine. Se smilet deres, se øynene deres, nyt at de er der, nyt at du har noen i livet. Beveg armer og bein, nyt at du har en kropp som fungerer. Le, mye og ofte! Gråt av glede, lev livet!
For en flott dag! Har vært på shopping med mamma, søster og tante. Målet var å anskaffe litt hodeplagg før jeg begynner med cellegift. Jeg like å ha litt unna vei, så kan man slappe litt mer av senere.
Første stopp var en gammel sliten frisørsalong, her skulle de visst ha noe. Etter å ha subbet foran kassen en stund ble vi geleidet av en dame inn på bakrommet. Her var det isoporhoder med parykker oppetter veggene. Jeg syntes de så litt trist ut, alle i samme mellomblonde farve. Rommet i seg selv så glemt ut, slitt. Hun hentet fram noen kurver med hodeplagg. Det var en rød stram lue med en rosett på, ikke akkurat egnet for min aldersgruppe. Kun to plagg som jeg så kunne ha egnet seg, en lue i vinduet og en som var plassert på et isoporhode. To av hvor mange? Jeg trenger flere enn som så. Tror min søster merket at humøret mitt nå var ganske på bunn, hun tok hånden må skulderen min og guidet meg ut av det lille rommet. Var ganske så furten, og litt småsint når vi gikk ut av salongen. Overgangsalderen eller bare frustrasjon, hvem vet?
Vi begynte å vandre til neste salong. På veien ble vi stoppet av en hyggelig jente utenfor Egon, hun ga oss gratis kaffe og en flaske Imsdal. Etter litt googling og spørring guidet hun oss på riktig vei til salongen. Humøret stiger ganske fort opp igjen når man møter hyggelige mennesker.
Når vi trødde innenfor dørterskelen til denne salongen var det som en annen verden. Det første vi ser er salgskurven, som tilfeldigvis er fylt med akkurat de hodeplaggene jeg var ute etter! 100 kr per stykk, og 3 for 2! Selv salgskurven hadde bedre utvalg en den forrige salongen. Det er en familiesvakhet å kaste seg over alt som har ordet SALG. Vi enset ikke engang å forhøre oss med hun som jobbet det, så hun tok heller kontakt med oss. Først hadde hun tenkt å sette meg opp til en time, siden hun ville gå igjennom hodeplaggene sammen med meg. Selv var hun opptatt med en kunde, forståelig nok, det er tross alt en frisørsalong. Men endte med at hun hentet to kurver som var fulle av enda flere hodeplagg, disse til fullpris.
Vi leitet og rotet igjennom kurvene, noen ble prøvd, andre fnøs man av. Men i det hele og store et strålende utvalg av hodeplagg i forskjellige varianter. Ente opp med hele åtte stykker. Seks av disse var fra salgskurven, og kom derfor på 400 kroner totalt. Tilsammen kom alle åtte på 1250 kroner. Da har jeg enda 4220 kroner å bruke på hodeplagg! Nå er jeg nok ikke så heldig neste gang at en finner en hel del på salg. I tillegg er vinteren rett rundt hjørnet, så må nok se an hva man trenger. Tenker det er ganske greit å få testet ut hvilke hodeplagg man liker og/eller trenger.
Lekte litt detektiv når jeg kom hjem. For de som måtte være interessert så er samtlige hodeplagg fra Hats for you.
To av hodeplaggene jeg fant i salgskurven! Det først er Mia-En Pupp Pirate style! Nummer to velger jeg å kalle casual-fjong.
Hvem skulle tro man kunne bli så glad av å finne hodeplagg til et fremtidig hårløs hode!
Da har man endelig kommet seg inn døra hjemme, det er kveld. En kan greit si at dagen har vært lang, men innholdsrik.
Våknet 07.00, satt på med mamma til UNN, hun skulle på jobb. Jeg hadde time 10.00, men siden jeg har begynt å bli litt forkjølt tenkte jeg det var greit å få tatt blodprøven (selv om pleieren hadde sagt jeg egentlig ikke trengte). Etter blodprøven lusket jeg meg opp til vardesenteret.
Hadde tatt med meg gaven til den eldre herren som har hurtigruten som hobby. Har skrevet om han tidligere, han har fått en spesiell plass hos meg i min reise til nå. Mitt kjære søskenbarn jobber på hurtigruten, jeg spurte han for omlag to uker siden om han kunne skaffe denne herren noen fine ting der ifra. I helgen var jeg hos han å hentet tingene, så utrolig snilt gjort å finne noen småting til meg. Damene på vardesenteret kunne informere at han var på sykehuset idag. Jeg drakk kaffe og pratet med de rundt bordet mens jeg ventet på at han skulle dukke opp. Der kom han! Han hadde fått vite at en ung dame ventet på han oppe ved vardesenteret, men han visste ikke hvem. Gjett om han ble overasket! Han hadde egentlig ikke tenkt å komme opp rett etter strålingen, skulle vente til litt senere. Takk og lov for at han kom, så en fikk levert gaven.
To grønne luer fra hurtigruten og en slipsnål. Tusen takk til mitt søskenbarn som skaffet tingene.
Når klokken nærmet seg 09.50 gikk jeg ut i gangen å møtte mamma. Hun skulle være med ned til D2, Kreftpoliklinikken. Her skulle jeg møte onkolog Blix, han holdt til på stråle i dag, så vi ruslet over gangen. Jeg velger å gå på etternavn med han, da hans fornavn er det samme som min fars (bonus; Blix gir meg assosiasjoner til en kjeks). Onkolog Blix var en hyggelig kar som gikk sakte men sikkert igjennom det meste, kan ihvertfall ikke komme på noe han kunne ha glemt. Først pratet vi litt rundt både diagnosen min, cellegift og behandlingen med hormon blokkere. Deretter måtte han kjenne på alt av lymfer for å se at alt var som det skulle. Eller som han sa spøkefullt “Det er slik vi blir kjent”.
Jeg stilte alt fra alvorlige til teite spørsmål. Dessverre er hodet mitt ganske kokt nå på kvelden (lang dag), så husker nesten ingenting av det jeg spurte om. Heldigvis har man fått en god del skriftlig. Onkolog Blix ga streng beskjed, fikk jeg 38 grader i feber skulle jeg ikke sove på saken, da skulle jeg kontakte lege pronto! Kunne godt ringe fastlegen, om ikke det funket så var det bare å ringe rett til kreftpoliklinikken. Han satt meg også opp til å få VAP (Venous Access Port). Med den slipper blodårene mine all stikkingen, og de slipper litt av den sterke cellegiften. Man kunne visst bli litt stiv og ekkel i årene av den. Samtalen tok ca. en time, mamma måtte løpe på et møte. Og siden printeren ikke ville samarbeide (lite blekk?) måtte Blix låne hos sykepleierne på andre siden av gangen.
VAP. Slik skal min plasseres. Blir da ett snitt der selve VAP’en er, og ett snitt ved halsen. Dette blir dag kirurgisk, mest sannsynlig lokalbedøvelse.
Vi ruslet over, jeg satt meg på venterommet. Skal sies at dette venterommet har mye mer behagelige stoler enn andre plasser på sykehuset, ihvertfall de plassene jeg har sett. Tilfeldigvis havnet jeg ved siden av noen bøker, så jeg sitter å leser titlene mens jeg venter. Kommer da over denne boken, og tittelen pluss forsiden var en smule sjokkerende. Såpass at jeg bare måtte ta bilde av den, fortet meg før noen andre så hva jeg holdt i hånden.
Etter en liten stund kom onkolog Blix tilbake, i hånden hadde han en hel bunke med resepter. Det var ikke småtteri tenkte jeg! Vi fant oss en stol og gikk igjennom papirene. Det meste viste seg å være kvalmestillende. Jeg ble litt bekymret, hvordan i alle dager skal jeg huske hva som er hva, og når en skal ta hva? Rakk nesten ikke tenke ferdig setningen før Blix trakk fram et ark med en ryddig og grei liste over medisiner og dager.
Jeg antar de er vant til at det kan gå litt i ball. Greit å ha en plan klar!
Fikk med meg alle reseptene å ruslet opp til apoteket. Jeg hadde rent glemt å spise, så kjøpte meg en pølse på kiosken først. Den smakte ikke noe særlig, så etter to tygger kastet jeg den i søpla. Det var en eldre dame som stirret på meg i det jeg kastet pølsa, blikket hennes ropte “KASTER DU MATEN?”. Gikk inn på apoteket å trakk en kølapp. Var litt kø, så forberedte meg på litt ventetid. En gutt satt ved siden av meg, plutselig gir han meg kølappen sin å sier at han måtte stikke. Rakk såvidt å presse fram et “Tusen takk…” før han var ute av syne. Vi liker at folk gjør slike små snille ting i hverdagen! Jeg plasserte min lapp ved maskinen, slik at neste kunne hoppe litt i køen. Det ble straks min tur, stakkars damen som måtte gå igjennom alle reseptene. Ting tok tid! En av medisinene, en sprøyte (Neulasta) måtte oppbevares kaldt. Hun pakket den derfor inn sammen med et kjøleelement, skulle da ha en god del timer på meg. Når man omsider var ferdig ga hun meg posen, den var tung. Skal jeg virkelig ta så mye medisiner?
Jeg rotet fram en av eskene, Zoladex. Plasserte pakken øverst i posen, lett tilgjengelig. Jeg måtte tilbake til kreftpoliklinikken for å få satt den. Det er hormon blokkerne jeg skal ta. Må ta denne sprøyten vær fjerde uke. Regnet meg fram til at neste gang blir da samme uken som jeg skal ligge å være “syk” av cellegift. Vi krysser alt som krysses kan om at dette går greit når dagen kommer.
Først nå ser jeg at det faktisk står på pakken angående når jeg skal ta den. Kun denne gangen det ble før cellegift.
En koselig pleier ved navn Mette fikk den store æren til å sette sprøyten i magen min. Hun var kjapp og effektiv, fikk ikke med meg at hun trakk den ut. Slik skal det gjøres. Noe ubehagelig var den selvfølgelig, men ikke så ille som antatt. Hvor teit er det ikke at jeg fikk mensen senere på dagen. Hadde en følelse at den ville komme, så jeg var forberedt (hadde satt inn plugg, som jeg liker å kalle det).
Venter på at Mette skal komme å sette sprøyten med Zoladex.
Må vell bare bli vant til å bli stukket i magen.
Min bestemor er også på sykehuset fortiden, uten at jeg skal gå noe nærmere inn på hvorfor hun er her. Jeg gikk derfor en tur opp til henne når jeg var ferdig med å få satt sprøyten. Min søster ringte, de var på vei til byen en tur. Når jeg var ferdig hos bestemor gikk jeg en tur til opp på vardesenteret. Ventet der på min søster og tantungen, skulle sitte på med dem hjem. På vardesenteret var det nå to nye personer (begge pårørende). Rakk ikke prate så veldig mye med dem før jeg måtte dra, det måtte forsåvidt de også. Håper de begge benytter seg flittig av vardesenteret, det er greit å ha en plass som en kan koble litt av fra vanlig sykehushverdag.
Flott pin fra Kreftforeningen! Den skal brukes flittig.
Jeg dro med min søster og tantungen på Pyramiden, de ønsket å kjøpe en liten gave til bestemor. Deretter dro vi hjem slik at jeg fikk lagt Naulstaen i kjøleskapet, og ikke minst hentet hunden. Stakkars, han nektet jo å skite i morges. Det var alt for tidlig for han, pluss at det regnet. Han var desperat! Jeg bar han i bilen, vi kjørte bort til min mor (som enda var på jobb). Jeg og tantungen spaserte en tur med begge hundene. Senere dro vi tilbake til sykehuset for å treffe bestemor (og en del av slekta). Møtte på den eldre herren igjen, han hadde vært å snakket med juristene på vardesenteret. Så utrolig bra at de har slike tilbud! Omsider bar turen hjemover. Jeg er utrolig sliten etter en lang dag.
Nå venter jeg bare på overgangsalderen!
Nedenfor er det mest for spesielt interesserte. Medisiner, epikrise og FAC
La oss starte med et lekkert bilde av arsenalet av medisiner! Her kan vi leke -kjenner du noen av disse pillene, sprøyte eller flytende middel?
Her er vi forberedt på å bekjempe kvalme.
Har delt epikrisen fra onkolog Terje i to deler. Her er første, angående diagnosen og samtalen vi hadde.
Andre del, planen videre.
Nå gikk det ikke 14 dager, men ca 1 uke.
Her er litt kort og enkel info om de første fire kurene med cellegift jeg skal ta, FEC.
Til info har man fått rekvisisjon til hodeplagg. Jeg velger å ikke bruke parykk. Jeg gleder meg også til å få en flott farge på urinen!
