I fjor solgte jeg for rosa sløyfe, hadde stands, farvet håret rosa og holdt foredrag. I år har senskadene etter kreftbehandlingen grepet et større tak, jeg kunne rett og slett ikke love meg bort en hel måned. Det er veldig dumt når man gjerne ønsker å bidra, men man kan ikke annet enn å være ærlig med seg selv.
Det ble fort mange timer med salg av rosa sløyfe i 2015
Ikke minst fikk jeg tatt en rosa selfie sammen med tantungen, men det bildet beholder jeg privat. Det får holde med bilde av meg alene
Og for å sette prikken over i’en fikk man hilst på denne knallgode dama!
Får dårlig samvittighet for å ikke kunne bidra mer… skulle så gjerne samlet inn i både øst og vest. Men dessverre har man ikke kontroll over helsa, den kjører sitt eget løp. Møtte ikke på noen som stod på stand, så kjøpte årets sløyfe på apoteket. Det viktigste er at man støtter saken, og jeg fikk enda ei sløyfe til samlingen min.
Håper damene fikk samlet inn kjempemasse her i byen, men også over hele landet!
Da er oktober over for denne gang, og søndag er en passende dag å presentere tre heldige vinnere av Pokemon Go oktober konkurransen!
Og vinnerne for hvert lag ble *trommevirvel*
Team Valor – Weedle fanget i en kopp, av Astrid-Helen
Team Mystic – Pidgey blir til middag, av Jason Følg gjerne Jason sin blogg keepingupwiththearmstrongs, eller følg med på the unboxing champion på youtube, Nerd of the North
Team Instinct – Alene i mørket, av Lill Lill la med en liten historie til bildet som var så fint skrevet at den bør deles.
«Som gul spiller føler jeg meg ganske alene, spesielt siden jeg er godt voksen og ikke har en mengde venner som spiller. Overta gymmer kan være vanskelig når nesten alle er level 8-10, må likevel prøve en gang iblant. Bildet er tatt når jeg er på vei til gymmen “The Larch”. Den var “bare” level 7, og dermed overkommelig. Denne gymmen ligger inne i skogen, og jeg måtte virkelig overvinne mørkeredselen. Men – det gikk veldig bra, og etter hvert vente øynene seg til mørket, det ble nesten litt koselig der inne i skogen.»
Smykkene de heldige vinnerne skal få tilsendt
Det er kun fantasien som setter grenser, og noen ganger er et fint bilde med en god Pokemon Go historie en like verdig vinner. Har sendt epost til alle dere som vant, straks jeg får svar med adresse blir smykkene sendt i posten. Er det noe jeg liker, så er det å gi bort støff som kan glede andre! Håper dere blir fornøyd med smykkene når de ankommer. Tusen takk til alle som deltok!
Når du gir et bidrag til Kreftforeningen så er du med på å skape håp. Din lille mynt kan være med på å utgjøre en forskjell i større skala. Fredag var det utdeling av forskningsmidler ved Kreftforeningen i Tromsø. I fjor fikk jeg æren av å holde en appell, i år lyttet jeg i salen. Er så heldig som ble invitert til å komme å ta del i en slik begivenhet. Jeg er ikke pressen, jeg skriver det slik det sees og oppleves. Det er derfor verken overdreven eller satt på spissen i noens favør, det er slik det er. På fredag fikk jeg på nytt treffe et knippe fabelaktige forskere som fortalte om deres prosjekt. Dette er menneskene bak tittelen forsker, mennesker som du og meg. Mennesker som ønsker å gjøre en forskjell.
Den flotte 10 år gamle jenta Mathea som har vært i media for å ha gitt sine bursdagspenger til saken var også der, for en herlig unge! Hun var så flink når hun gikk fram helt alene å fortalte hvorfor hun hadde valgt å gi penger til kreftforeningen i stedet for å ønske seg gaver. Så ung, med et så stort hjerte <3
Forskningsgjengen i Tromsø, dette er nok bare noen av dem.
Hva går pengene til lokalt i Tromsø?
Totalt deles det ut 179,2 millioner til kreftforskning, pengene er fordelt på 34 prosjekter. Og i lille Tromsø er vi så heldige å få 6,6 millioner til to forskningsprosjekt! Det er kun de beste i klassen som får tildelt midler, så dette er noe vi kan være stolt av.
Det ene prosjektet i Tromsø går ut på å finne biomarkører slik at de kan diagnostisere og behandle lungekreft tidligere. Det andre prosjektet gikk ut på å bruke immunforsvaret for å skreddersy en behandling. De to forskningsgruppene samarbeider på flere områder, og vi fikk lagt fram følgene senario: Tenk om du kunne gå til legen å ta en blodprøve for å finne ut at om var i faresonen for å utvikle lungekreft, vi kunne ha startet forebyggende behandling med engang! En av forskerne hadde en fin måte å forklare immunforsvaret og immunterapi. Immunforsvaret holdes fanget som slaver av kreftcellene, med immunterapi skaper de opprør i slaveleiren og går imot kreftcellene.
Det gjør ihvertfall noe med meg å se ansiktene til de som får pengene, høre på hva de skal bruke dem til. Se mennesket bak tittelen forsker. De kronene du gir går til noe godt, de går til en håpefull framtid.
La oss snakke medisinsk mirakel Tidligere i uken var jeg i avisen og talte imot healere som hevder de kunne kurere kreft. Årets apell ble for meg en motvekt og viser til hvor store mirakler medisinen kan gjøre. Fikk pratet litt med den herren som skulle holde appellen før oppstart. Han hadde i 12 lange år gjennomgått behandling for malign melanom, også kjent som føflekkreft. Operasjoner, kurer, medisiner opp, ned og i mente. Men ingenting stoppet spredningen fra å komme tilbake, han var det som er kjent som uhelbredelig. Så fikk han heldigvis immunterapi, den dere kanskje har lest om i media. INGEN spor av kreft! Litt leende sa han, og jeg fikk ingen bivirkninger heller. Og dette tok Norge seg i lang tid ikke råd til. Nå er det slik at den funker ikke på alle, men omlag 50%. Men 50% er mer enn ingen, det er mange liv. Her snakker vi medisinsk mirakel, og jeg satt å pratet med han. En sterk historie som bringer håp til andre, skolemedisin funker!
Underholdning som ga gåsehud av Robaat (tidligere Bonbons)!
To utrolig hyggelige damer med gode hjertelige smil. Trenger egentlig ikke si noe om underholdningen, men heller la dere få oppleve en av den vakreste nordnorske sangen jeg noen sinne har hørt. En fortryllende stemme som ga gåsehud.
Robaat – Finnsæter
Tusen takk til Kreftforeningen for at jeg fikk komme, det er alltid like spesielt å se menneskene som bringer håp. Og jeg håper på fremtiden innen kreftbehandling. Jeg håper på flere historier som i appellen fra den gode herren, flere som går fra uhelbredelig til ingen spor av kreft.
Klikk på bildet for å gå direkte til artikkelen i avisen Tromsø. Torsdag 27.10.16
Det er ikke sikkert alle har fått det med seg, men forrige helg var det alternativmesse i Tromsø. Ikke noe uvanlig, helt greit, folk koste seg som hør og bør. Men så våknet vi til nyhetsoppslag i lokalavisen Tromsø, der Geir Amdal i Keshe Foundation uttalte seg om at de kunne kurere kreft. Ikke bare lovet de det, de frarådet ordinær behandling. Les gjerne artikkelen fra helga å si hva du synes om saken, Fraråder syke mennesker ordinær kreftbehandling: – Vi kan kurere alle typer kreft.
Kan mildt sagt si det kokte inni meg! Er det noe jeg er opptatt av så er det korrekt og trygg informasjon. Det er allerede nok av myter rundt kreft som gjør pasienter utrygge, som gir skyldfølelse i bøtter og spann. Det siste noen trenger i en sårbar situasjon er å høre slikt. Det er ganske stor forskjell på å anbefale noen å drikke chaga, til å si rett ut at man kurerer kreft. Hadde de hatt en kur, så ville de ikke stilt på alternativmessen i lille Tromsø, men vært en verdensnyhet. Slengte ut en liten kommentar under artikkelen på facebook.
Ja, det gjorde meg rasende forbanna! Avisen Tromsø ringte, de hadde lest kommentaren under artikkelen på nett. Kunne jeg tenke meg å stille til intervju, de ønsket å høre hva noen som hadde opplevd kreft tenkte om saken. Selvfølgelig stilte jeg, skulle bare mangle. Alt for å snurpe kjeften til slike kyniske og pengegriske mennesker som ikke eier skam. De livnærer seg av mennesker i en sårbar situasjon.
Sitter i spenning å venter på hva deres neste trekk blir. Skal ærlig innrømme at jeg håper de blir straffeforfulgt og virkelig får kjenne på en saftig straff og ikke bare et lite dask på lanken.
Hva mener du om slike?
En arg hilsen
Mia
PS: Dette innlegget var mest ment til de som ikke leser avisen Tromsø daglig.
Mandag hadde jeg time på hånd og plastikk kirurgisk, endelig skulle jeg få vite hva som gjør at hånda valgte å gå i dvalemodus. For en tid siden tok jeg MR, spent på om det ga noen svar. De har et bittelite venterom på avdelingen som var stappe fullt av folk. Overhørte at noen hadde ventet i over en time, sukk…dette kom til å ta tid.
Arkivfoto av hånda fra tidligere, oppstegnet område sover
Omsider var det min tur, en hyggelig kar ropte meg inn. Han ba meg legge begge hendene på benken framfor meg, han kjente og gransket dem omhyggelig. Med et lite sukk sier han, vi så ingenting på bildene fra MR… Noen ganger kan det være en tumor som presser på nerven… han ble litt stresset, altså når jeg sier tumor mener jeg IKKE kreft! En tumor kan være mye forskjellig. Tror han kom på hva som stod i journalen min, å tok seg selv i at ordet tumor er skummelt for slike som meg. Han fortsatte, nå sier jeg ikke at vi ikke tror på deg, for det gjør vi. Resultatene fra nevrologisk viser jo at du har nedsatt følsomhet, vi vet bare ikke årsaken. Sa til at at intensiteten er nå varierende, og ikke konstant slik som før. Med andre ord, til tider bedre.
Overlegen kom inn, ei hyggelig og direkte dame. Hun førte fingeren sin lett over hånden min, si hvor du mister følelse. Samme område som sist. Hun spurte de samme spørsmålene som har vært stilt flere ganger, har du slått deg? Hvordan skjedde det? Har du fått veneflon? Nei, våknet slik og nei. Ingen logiske forklaringer på hvorfor hånda sover. Overlegen ser litt forfjamset og oppgitt ut, du må jo ha gjort noe?
Vi ble enige om å se det an, blir hånda verre så tar jeg kontakt med fastlegen for videre henvisning. Ellers så tror de begge (og nevrologen forsåvidt) at det vil gå over med tiden. Kanskje får jeg aldri vite hva som egentlig er årsaken til at den sovnet.
Tiden flyr så utrolig fort sammen med min kjære, plutselig har hele 10 år passert!
Jeg skal ikke gjøre dette om til noe det ikke er, for er det noe vi aldri har brukt å gjort så er det å feire årsdagen vår. Vi er rett og slett ikke det klissete romantiske rosenrøde paret. Passer meg ypperlig! Hvorfor skal man feire for å føle seg tvungen til å vise at man elsker noen en dag i året (eller to for de som feirer valentine). Hvorfor ikke vise at man elsker den personen hver eneste dag? Blir mye mer rørt av de små hverdagslige tingene, som en god middag, eller når han tok vare på meg når jeg var syk. Jeg lover dere det er slettes ikke alle som hadde holdt ut en slik prøvelse, the ultimate love test!
Som regel har dagen forbigått i stillhet, men noen ganger har Facebook vært så snill å minne oss på den. Ikke at det har gjort noen stor forskjell, annet enn at man kanskje har skrevet en setning. Resten av dagen har vært som alle andre dager, sammen med min kjære.
Siden samfunnet forventer at vi gjør noe storslagent utav 10år dagen så slår vi på stortrommen å bestiller
Glutenfri hot Tako pizza fra Yonas!
Beste pizza i byen!
Missforstå meg rett, vi kan være en grei dose romantisk, men vi trenger ikke en spesiell dag å knytte det til, i tillegg betyr de små tingene mye. Eksempelvis anser jeg det som en utrolig søt gjerning at gubben hopper i bilen for å kjøpe meg bomullspads på en søndag. Eller de gangene han har kommet hjem med blomster på en helt vanlig hverdag, en kaktus som druknet sist, men søtt var det. For ikke å snakke om alle de gangene han har vært min knight in shining armor ingame, ikke alle som har en personlig healer.
Vi trenger ingen spesiell dag fordi vi vet at vi for alltid vil være like ung som den dagen vi møttes. Alle utfordringer og opplevelser gjør vi sammen. Latter deles og tårer tørkes.
Du kom inn i livet vårt på en spesiell tid Lenny, vi hadde akkurat mistet pappa, kanskje formet det deg litt. Mamma skulle egentlig ikke ha en hund akkurat da, men var nysgjerrig på rasen. Vi kom inn døren hos oppdretteren din, alle de andre valpene hoppet og raste rundt, men ikke du. Du kom bort til mamma å satte deg rett framfor føttene hennes, så opp på henne med trillrunde øyne. Det var ikke mamma som valgte deg, det var du som valgte henne.
Fra den dagen du kom hjem til oss ble det mer liv i huset, latter og store doser kos. Du var aldri spesielt leken av deg, elsket helst å ligge på sofa i mellom føttene for ekstra varme. Tenk at du var så glad i alt som levde, dyr som mennesker. Du var pasifist å skydde unna konfrontasjoner og krangling. Hvem skulle tro en hund forstod slikt? Du gjorde deg til lags med alle! Ja, unntatt tisper, de hadde du erfart at kunne kjefte litt til tider så hvorfor ta risken.
To gode kompiser deler gjerne en fot på sofa
Du hadde et spesielt lynne, og det å ta vare på andre stod høyt. Glemmer aldri hvordan du voktet over tantungen når hun var liten. Du lå i trappen med utsikt inn mot rommet, passet godt på. Skrek hun, så hentet du min søster. Du var spesiell på alle mulige måter.
Hva, er ikke dette min plass?
Lenny du var ikke ‘bare’ en hund, du var familie. Du var min lille bror, og Jesper sin beste venn.
Dessverre ble du gammel og syk, 12 år på potetene. 12 år der vi har fått overdose av kos og lykke når man har trødd innenfor dørstokken hos mamma. 12 år der du har snorket som en gammel gubbe, til både latter og irritasjon.
Du ble slapp i armene mine, veterinæren la deg pent på pleddet ditt, kort tid etter fikk du den siste sprøyten og sovnet inn. Hele tiden koset og susset jeg deg på hodet, vet hvor glad du var i hodekos. Mamma merket med en gang når du dro, akkurat når hun sa “han har gått…” så ble øynene dine matt. De glinset ikke lenger. Veterinæren hadde forberedt oss på dine siste pust, de var små, nesten umerkelig, du var klar for å slippe mer smerter.
Lenny, det kommer aldri til å være en hund som deg, du var unik. Bilde fra den siste turen 20.10.16. Du var ikke helt enig i at løvet på bakken fikk deg til å se flott ut
Når man har morgenrutiner så regner man med de utføres på autopilot. Ja, kunne du glemt tannpussen? Jeg har til og med en ganske så slavisk rekkefølge på badet. Kledde på meg fjeset i morges, slik mange gjerne gjør når man skal ut å møte andre mennesker. Kom hjem å oppdaget at jeg hadde greit glemt mascaraen. Ikke første, og garantert ikke siste gangen.
Det høres kanskje ut som en liten filleting, men her er greia. Alle de små filletingene må vi fatigue-dyr konsentrere oss dobbelt og trippelt opp for å gjøre, hver bidige dag. Ting som du tar for gitt, ting som jeg brukte å ta for gitt. Det stjeler av energien, det stjeler valutan min! Jeg har bare en viss ‘sum’ energi daglig, gir jeg av pengepungen så vokser det ikke magisk tilbake. En hvil på sofa funker ikke, batteriene er defekt og laddes ikke.
De små dagligdagse tingene som man ellers ikke tenker over stjeler utrolig mye. Bare det å ordne seg ny saft kan være utfordrende. Plutselig ligger både den gamle saftskvetten og glasset nederst i søppelbøtta. For i et lite øyeblikk klarte man ikke å holde fokus, man klarte ikke konsentrere seg nok om en oppgave som i seg selv skal være jævlig enkel! Forestill deg mange slike ‘små’ øyeblikk hver eneste dag, hver eneste time.
Er det rart man blir frustrert?
Energi er min valuta, å noen ganger mister jeg kronestykker på veien ut av badet…
Jeg er så glad som får leve i oktober
Som får oppleve nytt liv røre seg i blant løvet
Sopp og snegler hjelper til
Bryter ned
Er så glad man får se skogen skifte farge
Se den brenne bort det gamle
Døden kan være vakker
Den glutenfrie pepperkakedeigen kom direkte fra frysedisken på Coop Obs! Stemmer, jeg orket ikke å bruke hundrevis av kroner på spesialmel når jeg sånn ca. aldri baker. Da er det faktisk rimeligere å kjøpe ferdig. (Fria glutenfrie pepperkakedeig)
Glassuren var både kjøpt ferdig på tube og laget av ekte melis. Den ferdigkjøpte ble så klumpete, men sikkert kjempefin til å dekorere pepperkakehus eller andre små detaljer. Hjemmelagd glasur av kun melis og vann, ble faktisk ganske så fornøyd med konsistensen.
Er ikke den skapte baker
Kranglet en del med deigen, den var sykt klissete! Ikke kan man bruke mel for å jevne ut klisset når det er glutenfritt (ikke hadde jeg mel heller). De skulle kjevles til 1mm, EN MILLIMETER, er du klar over hvor tynt det er? Hvordan få sløyfene til å bevare formen når de er supertynn og klistret seg fast i benken? Klipp et bakepapir i to, kjevle ut en liten del av deigen. Lett lefsa forsiktig over, stemple ut sløyfa. Fjern deigen rundt med en sløv kniv. Vips, ferdig og fin sløyfe klar til steking! Tok litt ekstra tid, men de behold i det minste formen. Noen ble brent, men det får så være. De ble utnyttet til forskning, hvordan få glasur dandert på!
Glasur eksperiment
Ferdigglasuren på tube ville ikke jevne seg ut, men kun ligge i streker. Etter litt prøving og feiling ble det sikksakk mønster, alle andre forsøk ser ikke ut i måneskinn. Så forferdelig at jeg begynte å betvile at det ville bli noen dekorasjon på pepperkakene, vurderte å bare la de forbli brun.
Tuben varte ikke evig…melisen måtte fram fra skapet. Innså at det er årevis siden jeg laget glasur sist, hvordan gjorde man det igjen? Bør skammes, men måtte google… Og google hevdet man skulle bruke eggehvite, kan ikke huske det, men har ikke Mr. Google alltid rett? Egg eide jeg ikke, ble derfor kun melis og vann fra springen. Forsøkte meg forsiktig fram… konditorfarge hadde man heldigvis husket. Første omgang ble det for lyst, nesten hvitt. Vi prøvde igjen, det ble ihvertfall rosa, godtatt kan vi si!
Å dele det gode med flotte folk Kan ikke sitte hjemme å gomle i meg Rosa sløyfe pepperkaker helt alene. Tok derfor med meg 20 stykker til godeste Vardesenteret, de ble godt tatt imot og dandert på et fint fat. Håper de smakte <3
