Heldigvis skjer det ikke så ofte, men det skjer. Noen mennesker er nesten besatt av å ha det verst. Jeg liker å kalle det diagnosekrigen, når ble det egentlig viktig å ha det ille? Skal jeg trekke konklusjoner kan det nesten virke som mange (ikke alle) slike anser sykdom som et statussymbol, å jo verre du har det jo høyere status har du iblant de syke. For meg klinger det ikke riktig.
Licensed from: cynoclub / yayimages.com
Som først nevnt er det ikke ofte man møter på slike, å jeg husker enda den sjokkerende følelsen jeg satt igjen med første gangen. Da var det ei som hadde fått seg til å svare i et kommentarfelt på nett, der hun i det vide og brede skrev at brystkreft ikke var farlig. Hun hadde selv hatt det, å skiftet dekk på bilen samme dag som operasjonen (brystbevarende). Fint for henne da, vi er ikke alle lik. Hun traff en nerve hos meg når hun skrev at ingen døde som følge av brystkreft idag… Og selvfølgelig var den kreftsykdommen hun nå hadde fått mye verre!
Nå ønsker jeg å nevene at joda noen sykdommer er verre enn andre, men ingen kan si til noen at den de har ikke er ille nok. Alle har rett til å føle på både angst og glede. Selv om noen har flere senskader og andre mindre betyr ikke at de med mindre ikke sliter i hverdagen. At noen smiler betyr ikke at de er glade hele tiden. At noen har familie betyr ikke at de ikke er ensom.
“Manipulasjon, overkjørt og underbygget”
Har folk nært meg som har både livstruende og sterke kroniske smerter, ikke en eneste gang har denne personen underbygget min kreftssykdom eller senskader. Men for litt siden fikk jeg oppleve ei som virkelig gjorde det, å da med samme diagnose. Ingen navn nevnt. Det var skremmende, for alle som hun kom nært ble overkjørt. Deres kreftsykdommer var ikke viktig, de var ikke like ille, ingen dødsdom i hennes syn. Våre senskader var mild, selv om vi ikke opplevde det slik. Alt vi sa eller gjorde ble snudd til å omhandle denne personen. Men vi kunne si ifra, vi kunne velge å ikke ta del. Ikke alle kan ta det valget. Vi var med på noe som skulle være et talerør for å skape bevissthet rundt våre senskader, men det ble ikke slik. Så langt der ifra. Manipulasjonsteknikkene stod høyt, ble stemplet den eneste vennen, og om vi dro og “talerøret” ble borte så ble også livslinen til personen slettet (for meg virket det som en selvmordstrussel). Alt i alt var det ikke sunt og energitappende å bli trykt ned hele tiden.
“Egosentrisk offerolle”
Det jeg registrerer når det kommer til slike mennesker er at de ofte snakker om seg selv. Om noen i ei diagnosegruppe på facebook spør etter råd, så må de gjerne svare langt og utbrodert om hvorfor det ikke hjalp for dem. Ofte mye utenfor tema som blir nevnt bare for å fylle på. Helt greit, hadde det vært om strikking eller matlaging, men når svarene fort kan bli direkte skremmende for en allerede sårbar motpart da klarer ihvertfall ikke jeg å se på. Det mest sjokkerende var når ei takket nei til en medisin etter at vedkommende hadde skrevet mye skremsel. Jeg følger en gylden regel, skal du si noe negativt så følg det alltid opp med noe positivt.
“Avhengighet;
Alkohol for en alkoholiker, nikotin for en røyker”
Dette kan høres slemt og brutalt ut, men slike personen trenger ikke medlidenhet for de plagene de fremlegger. Det er som alkohol for en alkoholiker, eller nikotin for en røyker. Det nærer noe i dem som de føler de trenger, å være låst i en konstant offerrolle. Les gjerne litt mer om det her “Få pasienten ut av offerrollen”
“Vær bevisst, våg å si ifra”
Det jeg håper folk får utav innlegget er å være bevisst på slike mennesker, ikke tro alt som blir sagt. Våge å stå fram å si hvordan ting virkelig er slik at de som er ekstra sårbar ikke blir skremt unødvendig. Husker hvordan jeg selv sugde til meg det meste som en svamp. Og da er det kanskje ekstra viktig at vi som har noen år bak oss våger å korrigere feilinformasjon og skremmende kommentarer. Selv om vi innerst inne vet at ett slikt menneske kommer til å eksplodere i vinkel når de føler at noen sier dem imot.
Men jeg har også ett håp, at slike mennesker får den hjelpen de trenger. For det må være sårt å hele tiden skulle ha det verst. Å føle man må konkurrere om den høyeste men sykeste pidestallen iblant alle som er syk. Kan ikke forestille meg hvor utmattende det må være å hele tiden strebe etter å ha det verst
Vær åpen og forståelsesfull mot alle du møter. Trenger noen å lette hjerte sitt, lytt mer enn du prater. Ikke mål hva du har opp mot hva de har, det hjelper dem ikke. Gi heller velmente gode råd, vær en veileder i ukjent terreng.
En utblåsende hilsen
Mia
#diagnosekrig #jeghardetverre #fatigue #senskader #kreftsykdom #brystkreft #offerrollen #psykatri #helse
