Oktober og rosa sløyfe begynner i morgen, og vi retter fokuset mot frontpartiet, også kjent som puppene. For at dere skal kunne få lengst mulig tid til å svinge heklenåla legges dette innlegget ut først av alt som måtte omhandle rosa sløyfe. Det er mange måter å skape bevissthet rundt brystkreft, håndarbeid er en av dem. Du kan vise det ferdige produktet til kjentfolk, eller kanskje foretrekker du at samtalen kommer naturlig når folk spør hva i all verden du sitter å hekler på. Å kunne prate åpent om brystkreft er en ideell måte å skape bevissthet til både damer og menn der ute. Ikke glem å be de støtte rosa sløyfe i samme slengen, vi trenger mer forskning!
Klikk på bildene for å komme til oppskriften
Heklet Rosa sløyfe sjal Fikk ikke brukt sjalet så mye ifjor siden det ble ferdig mot slutten av oktober, men i år skal det fram! Kan også lages som skjerf med sløyfene ‘andre veien’
Heklet Rosa sløyfe (oppskrift) og den tredje brystvorten (tips til en god idé) Du finner oppskrift på sløyfene ved å klikke på bildet, bruk de som dekorasjon eller lag de til en pin. Anbefaler å avstive dem om de skal brukes som pin. Brystvorten kan jeg ikke gi mønster på, men det er lov å prøve seg fram på egen hånd.
Heklet meg nye pupper (tips til en god idé) Siden jeg mangler pupp var ikke valget vanskelig når jeg oppdaget denne oppskriften i boken hekling for menn. Monterte på ei rosa sløyfe for å pynte den litt. En av disse puppene ble gitt bort til en heldig vinner i fjor etter en konkurranse på bloggen, ei flott dame klarte å gjette riktig total sum innsamlet iløpet av rosa sløyfe.
Skriv gjerne til meg om du vurderer å hekle noen av disse iløpet av oktober
Dette innlegget ble originalt skrevet i 2015, men la det på is en lang stund i den verste perioden med flykningkrisen. Var nylig ferdig med behandling, og det gjenspeiler seg nok i bildene. Det blir aldri noen riktig eller politisk korrekt tid å publisere innlegget, så nå orker jeg ikke vente lengre. Håper dere tar den med et smil slik det er ment!
Har du noen gang blitt kontaktet av tilfeldige mennesker på facebook? Det har jeg, noen ganger prater jeg med dem. Jeg er nysgjerrig av natur, å tenker kanskje de har noe spennende å fortelle. Dette mennesket kalte seg Vera Causa, som er latinsk og betyr ‘real cause’. Det i seg selv burde jo ha gitt meg et hint om hva som var i vente.
I starten foregikk samtalen ganske uskyldig, men litt etter litt begynte han å spørre meg ut angående religion. Han var muslim, å hadde en oppgave, å konvertere meg. Gang på gang forklarte jeg han at det aldri ville skje. Han syntes det var trist at de tillot meg å være ikke-troende, stakkars, jeg ville jo havne i helvete sammen med alle de andre utroende. Som om noen kunne bestemme det for meg… Jeg forsøkte å forklare han hva det ville si å ha frihet til å velge sin egen tro. Hva det ville si å respektere andre menneskers syn på verden og det som måtte komme etter døden.
Etter ganske mange lovnader om at jeg, og alle andre infidels kommer til å ende i evig fortapelse dypest ned i helvete skrev jeg følgende:
I will say this only once. I am not interested in talking about doomsday or God. I do not care. I do not believe, and therefore there will be no hell in my mind. Nothingness. So stop trying to convince me, because you have failed from the first time you talked about it. I respect all religions, as long as the person do not push it down my throat. As I respect your decision to believe, so shall you respect mine to not believe. Equal respect for other humans, no matter what path they are following. Freedom of religion.
Hans svar var ikke like forståelsesfult sett med mine øyne:
How can i respect someone who worship the cross for example ? if I worship my god the only god and my religion tells me that whoever whorship another god will be in hell ? i can’t lie to people just because they enjoy it..
Men han ga seg ikke, han skulle fortsatt konvertere meg. Redde meg fra evig fortapelse. Jeg sluttet å skrive, begynte å svare ved bruk av sitatbilder og meme. Det endte med at jeg måtte lage noen selv, bare for å holde flyten gående. Noe egnet seg virkelig ikke i bloggen, og når han gikk over streken valgte jeg å svare med ordentlig krutt. Tok et lite utdrag fra den ekstremt lange samtalen, det kan derfor virke som samtalen hopper til tider.
Kos dere!
Han ble stille over lengre tid, men ga aldri opp å konvertere meg. Greia er at jeg stoppet å svare om han nevnte Gud eller dommedag. Kutte han helt sier du? Nja, han har en viss underholdningsverdi. Kan jo anse det som et lite eksperiment, hvor lenge vil han forsøke å få meg over på den ‘rette vei’? Første gang han skrev til meg var 25. juni 2015, han har tålmodighet, det skal han ha!
Jeg stiller derimot følgende spørsmål…. Er det greit at folk holder på slik? Om jeg hadde bedt han ryke og reise, så hadde jeg blitt stemplet som den slemme. Jeg hadde vært… skal vi trekke kortet, rasist! Er det riktig? Jeg kjenner mennesker fra hele verden via spilling og internett generelt. En ting krever jeg fra dem alle, en felles respekt og folkeskikk! Kultur og religion er den tynneste unnskyldningen som finnes når det gjelder oppførsel over internett. Kjenner folk fra dypeste Kuwait, Hellas, og Egypt for å nevne noen. Hva har de jeg fortsetter å prate med tilfelles? Folkeskikk.Det eksisterer over hele verden, noen bare velger å ignorere det.
Forsåvidt tror jeg han bor i Norge, siden han har linket meg norske sanger og skrevet enkelte norske ord.
Har du truffet på noen slike på det O’store internett?
Mvh
Mia
PS: Han tar fortsatt kontakt i flekkene, sist var juli 2016.
Vi tok oss en liten svipptur innom SMAK – Nordnorsk matfestival, gledet meg til å få se hva de forskjellige hadde å by på. Skal være sikkert at det var mye flott å både skue og bite på.
Sykt trøtt i trynet, men sånn er man bare nå om dagen
Fra vi er små lærer vi å vente på tur, men jaggu må det ha hoppet over noen generasjoner! Første køen jeg stilte meg i ble jeg dytter lengre og lengre bak, omsider kom man seg fram igjen… ei dame smetter inn framfor nesen min. Kjente irritasjonen boble innvendig, voksne menneske se til svarten å stå i kø som resten av oss! Snudde på helen og sa høyt og tydelig:
Nej, hær orke ikkje æ stå med sånn bølling fra voksne folk!
Det slo meg at de som var verst med bølle var godt voksne folk over 50, lærte ikke de som oss andre å vente på tur? Pust med magen, smaksprøvene stikker ikke av. Det er totalt unødvendig å bruke albuer for å bane seg vei, det gjør faktisk vondt å få slikt i siden. Jeg er ikke den som tyr til slikt for å nå fram til noe, det er unødvendig og direkte frekt. Blir stadig overrasket over voksne folks oppførsel i større forsamlinger…
Noen vil kanskje si på godt nordnorsk, pell dæ hjæm om du ikkje takle litt bølling. Det er ikke snakk om å ikke tåle bølling, det er snakk om normal folkeskikk og mangel på den. Jeg forventer faktisk at VOKSNE mennesker skal klare å unngå å peise albuen i sidemannen for å være først til mølla.
Så til alle dere som føler en viss nød til å bølle, SLUTT MED DET!
God køkultur ved Duttas!
Er det ikke samtidig merkelig at straks man fjerner ordet gratis og legger til et fabelaktig produkt som hele byen elsker, ja da er det plutselig skikk på folket også! Eller kan det komme av at i det øyeblikket vi var ved Duttas så bestod køen av en yngre skare? Hvem vet, det hele blir spekulasjoner. Måtte le litt når jeg så hvor den lengste køen befant seg, skal være sikkert at Tromsøfolket elsker Duttas. Hun er her store deler av sommeren og noe i løpet av vinteren, men jaggu på en storslått matfestival så flokker vi oss til den lille vogna da også. Samboeren var målbevisst å satte stø kurs til enden av gågata der Duttas var observert.
Registrerte en annen plass som hadde kølapp system, genialt i slike settinger!
Om vi ser bort i fra bøllefrø så var det en flott dag i byen med blide mennesker på alle kanter
Kunne ikke motstå å ta bilde av Bukta folket som serverte mat fra Sjarken Teddy. For et fantastisk sprell som får folk til å smile.
Tradisjoner, gammelt og nytt i skjønn harmoni i hele sentrum
Den saltfjell steika var utrolig god!
Det lukter nydelig kaffe fra Bønner i byen idet vi passerte teltet deres
Her var ikke bare maten gjennomført, men jentene så ut som de var tatt rett fra fortiden. Fire flotte jenter som serverte tradisjonsmat fra nord.
Dette så utrolig spennende ut, men jeg tåler dessverre ikke slikt. Om noen fikk smakt de vaffel aktige sakerne fortell meg gjerne hvordan det smakte
Sist, men ikke minst, EKTE Italiensk is fra Lofoten!
En kald men fin dag Det ville blitt en veldig lang blogg om jeg skulle lagt ut alle de lekre rettene og flotte folkene. Bør nevnes at bondenes marked holdt til i kirkeparken. På SMAK fant vi alt fra blodpannekaker, pølser, reinskav, hjemmelaget brunost, gomme, real turmat, vårruller, grillspyd av ymse sorter og listen går videre i det vide og brede. Det ble en noe kald men fin time i byen sammen med gubben og mamma. Magen er fornøyd etter en mengde smaksprøver og det saftigste grillspydet jeg har smakt på evigheter.
Har du vært på SMAK, eller noen andre matfestivaler? Hva synes du om bølling, eller er du kanskje et bøllefrø selv?
Da var tiden der igjen, kontroll på kreftpoliklinikken hos min faste onkolog. Skal ærlig innrømme at man hadde litt nerver i forkant, hvem har ikke det når skrotten skal sjekkes for troll?
Det var såvidt han fikk fullført setningen -Hvordan har du det?Jeg har tenkt på deg. Før krana hos denne dama sto på vidt gap. Ja, da snakker vi ikke bare om snakketøyet, men tårene spratt. Slik går det når frustrasjoner, bekymringer og nerver slippes løs på en og samme gang etter ett eneste spørsmål.
Vi pratet mye om fatiguen, og hvor mye den kontrollerer/hemmer meg i hverdagen. Selv om jeg vet svaret spurte jeg igjen, hvor lenge vil det være slik? Onkologen skulle ønske han hadde en krystallkule, men dessverre har han ikke det. Så hva kunne jeg gjøre da, noen andre ting man kan teste på for å se om de gir utslag? Ingenting, blodprøvene var fine sa han. De hvite kunne vært litt høyere, lå på 3,3, men han var fornøyd med det. Kan jeg piffe de opp på noen måte? Han tenkte nok at jeg overdrev å sa, hvorfor skal du det? Jeg utbrøt, vil at alt skal være på linja bra. Han lo litt, de er ok.
Det eneste tipset han egentlig kunne gi var mer næring og trim, jeg gjør jo begge delene allerede… Forsøker ihvertfall så godt jeg kan. Til de som ikke vet det, så sliter jeg med undervekt i tillegg. Fortalte hvor mye jeg savner turer på fjellet, men klarer ikke, funker ikke når kroppen er kaputt. Ja, man måtte nok gjøre omstillinger i livet for å få det til å gå. Han hadde stor forståelse for at hverdag er tøff med ekstra påkjenninger.
Alt så friskt ut Etter klagekoret fra meg utførte han den kliniske undersøkelsen. Rart at man før kviet seg for å gå til legen, og nå er det så normalt å bli tafset på at jeg skravler i vei når han holder på. Lymfene på halsen og under armen, det gjenværende brystet, arret og lysken. Han fant ingen troll, enda godt! Han henter fram stetoskopet for å lytte på både hjerte og lunger, lytter seg fra hjertet og over mot ryggen. God musikk!
Husk at du kan velge hvem du skal gå til, sa han rolig. Inni meg hoppet jeg, hva? Skal han slutte? Forsiktig spurte jeg, hva mener du? Det var helt fritt opp til meg hvilken lege jeg ønsket å gå til. Jeg skulle ikke behøve å tenke, bah, time igjen hos han der. Skal gå til deg! Svarte jeg bastant uten å mukke. Kanskje han trodde jeg ikke likte svarene hans siden jeg stiller så mange spørsmål, men jeg liker ærlighet. Finnes det ingen gode svar, så finnes det ikke. Er fult klar over at han ikke kan trylle, men kommer fortsatt til å spørre. Tenker som så, man forspør seg ikke. Er verre å gå rundt å gnage på noe ubesvart.
Avtalte ny time om 6 måneder, sa at hver 3 måned ble litt var litt tett for min smak. Han var enig. I neste pust sier han, da blir det faktisk 2 års kontrollen din! Jøss, det har han jo rett i. Neste gang er det 2 år siden man var ferdig med behandlingen. Onkologen sa han var forsiktig optimist, han trodde det ville gå bra med meg. Men 100% sikker kan han aldri si.
Husk det, ta det med deg, jeg er optimistisk sa han idet jeg skulle gå ut døra.
Føler jeg meg ordentlig sikker og kontrollert? Tror faktisk aldri man vil føle seg helt trygg etter å ha følt kreft på kroppen. Det skjer ikke meg filteret er fjernet, man har smakt litt på hva det vil si å være en dødelig av kjøtt og blod.
Før sommeren fikk jeg en mail med spørsmål om jeg kunne tenke meg å holde et foredrag for studenter i videreutdanning kreftsykepleie. Fokuset skulle ligge på det å få en kreftsykdom, sjokk, krise og mestring. Hvordan det var å gjennomgå behandling med kirurgi, cellegift/cytostatika og et lasteplan med bivirkninger. Men også fokus på informasjonsbehov, og ikke minst pårørendes rolle igjennom det hele.
Fatiguen har grepet et solid tak i meg den siste tiden, var veldig spent i forkant på hvordan det skulle ende opp. Ville hodet holde igjennom det hele? Det klarte seg, men merket helt på slutten at fokuset begynte å gli, ordene stokket seg. Ærlighet varer lengst, sa rett ut til dem hvorfor.
Det var utrolig givende å få snakket med et knippe årvåkne studenter som brenner for å spesialisere seg innen kreftsykepleie. Glemte å si at de kunne stille spørsmål underveis, men vi tok det på slutten. Omsorgsgenet er nok ganske høyt hos disse sykepleierne, for jeg tror de holdt de største spørsmålene tilbake, kanskje i frykt for å tråkke feil. Om det noen gang skulle blitt gjort igjen ville jeg understreket at nå er tiden for å stille akkurat de spørsmålene man ellers ikke våger å stille.
Føler du noen gang på dødsangst? Ei våget å stille et av de litt tyngre spørsmålene (kan ikke si om det er ordrett gjentatt). Svaret var kort og enkelt ja, jeg er jo menneske. Og jeg merker det ekstra godt når kontroller nærmer seg, eller når noen rundt dessverre faller bort til den hersens sykdommen. Tror den følelsen er ganske menneskelig, spesielt når man har stått med begge beina i en slik sykdom selv. Krefttrollet vil nok alltid sitte der, filteret med ‘det skjer ikke meg’ er borte. Men man må huske å leve, å tenke på tilbakefall daglig ville gjort de fleste tullerusk.
Håper studentene fikk noe ut av foredraget, at de kanskje på en enklere måte kan trå i pasientens sko. For empati tror jeg de har i bøtter og spann allerede. Vi mennesker er forskjellige, og vil reagere ulikt på slike opplevelser. Min historie er bare en av veldig mange der ute.
Fatiguen har virkelig grepet et solid tak de siste ukene… Utrolig irriterende og frustrerende, det er så mye jeg gjerne skulle ha gjort. Jeg er her, men klarer ikke blogge like aktivt. Klarer ikke delta på små ting som Pokemon Go, den som fikk meg ut og i aktivitet i sommer.
Med en intens følelse av influensa i kroppen er sofa en god plass
Du er ung, du kommer deg fort sa de. Det går i bølger, er utmattet konstant, men noen ganger er man mer enn ‘bare’ utmattet. Det føles som om noen har rullet meg inn i et teppe for så å hoppe og danse på toppen, et mørbanket stykke kjøtt. Burde egentlig henge et skilt rundt halsen, ute av drift! Kanskje vil ikke folk heve øyenbrynet når jeg sier eller gjør merksnodige ting om man er så tydelig. Noen ganger er det bare slik når man lever med fatigue, men lei blir man uansett av å aldri føle seg frisk. Influensafølelsen får meg støtt til å hente temperaturmåleren i et håp om at man er ‘vanlig’ syk. Men etter uker vet jeg med meg selv at nei, det er en god fatigue-topp som river og sliter i kroppen atter engang.
Fikk muligheten til å delta på kunstterapi på Vardesenteret, etter en noe tung tid kom det som bestilt. Visste ikke helt hva det gikk ut på, tenkte vi skulle sikkert male eller tegne følelser. Det var ikke slik som jeg så for meg, det var bedre!
Etter en kort innledning med et lite dikt som brøt isen i rommet og guidet meditasjon for å løse opp spenninger i kroppen var vi klar. De ga oss en ‘enkel’ oppgave, å tegne oss selv som et tre. Jeg begynte, men innså fort at min idé ville ikke bli ferdig på noen timer, skrapet bildet og startet på en enklere utgave.
Eier ikke jeg tegneferdigheter, men vet du, det trenger man ikke for å være med
Kunst delen var unnagjort, nå startet terapi delen. Lite visste jeg at det å tegne meg selv som et tre skulle gi så mye. Skal ikke gå i detalj rundt hva vi luket ut av treet, det blir for omfattende og privat. Men kan i korte trekk si hva det symboliserer, noe jeg ikke tenkte spesielt over når det ble tegnet.
Jeg føler meg vissen, utslitt og gammel. En ung kropp kan være missvisende, den kan være fatigue sliten med vonder både her og der. Tviholder på bladene mine, vil ikke miste det lille man har igjen av seg selv, eller de jeg er glade i. Noen har allerede falt… Det største ønsket er å være det lille bladet, som i et tappert forsøk strekker seg opp. Helst skal hele kronen være grønn.
De ba meg snu arket, hva ser du nå?
Ja, nå ligger alle bladene på bakken… da har jeg jo mistet dem! Nå står det grønne helt alene, utbrøt jeg litt tvilende over hva de akkurat hadde bedt meg gjøre. Ønsket de at jeg skulle miste bladene mine? Hun ene ser litt på meg, smiler å sier, det vil komme en ny vår. Selvfølgelig, bladene MÅ slippes for å få plass til nye grønne friske blader! Ting tar tid, kanskje må man vente litt lengre før man blir bra. Hva blir bladene på bakken til spør hun forsiktig? Det står stille hos meg, løv svarer jeg nølende. Løv blir til jord sier hun, det blir til næring. Jeg hoppet nesten i stolen, det gjør jo det! Noe du ønsker å tilføye bildet? Jeg tegnet røtter som kunne suge til seg næringen. Mye kom frem, blant annet lå formidlingsevnen i stammen. Det gir mer enn det tar å kunne hjelpe andre via bloggen, foredrag eller annet engasjement.
Som nevnt en veldig forenklet skildring av hva som foregikk under kunstterapien når min tegning skulle under lupen. Mye mer detaljerte og personlige ting ble nevnt, man velger helt selv hvor dypt man ønsker å dele. Kan kanskje virke høytflygende for noen å tegne seg selv som et tre, men tro meg det lå mer i det enn å holde en fettstift mot papiret. For å si det litt flåsete, man får et litt tydeligere bilde over ens egen person.
Anbefales på det sterkeste!
En sliten men fornøyd hilsen
Mia
PS: Dette er ved Vardesenteret i Tromsø (UNN) på torsdager, påmelding via telefon senest onsdag. Du finner all informasjon om Vardesenteret deres nettside, følg linken.
Gode flotte Frodith har en liten tirsdags-utfordring på bloggen sin idag, klikk deg inn å bli med du også. Skal gjøre mitt beste med valgt bilde. Men vær advart, jeg er IKKE god til å dikte!
Det er godt å vite at noen har tråkket stien før
Noen med trygge, store og voksne steg vet hvor den går
Hvor den leder
I helga har vi slappet ordentlig av og spilt World of Warcraft – Legion. Joda, min samboer har spilt andre ting også. Trengte å koble helt av, å kroppen var for sliten etter ei lang uke til å springe ute med Pokemon Go.
Man kan vell greit si at håndarbeid er avslappende, men det er jaggu meg spilling også. Selvfølgelig kan man bli irritert når man plages, men det kan man bli på heklekroken også når den ikke gjør som man ønsker.
Har testet ut demon hunter, og akkurat dinget 110. Ble litt skuffet over demon hunter, så håper det blir bedre nå når man er topp level. Er også spent på hva spillet vil by på videre, har jo ikke all verdens tid og energi til å spille. Finnes det noe for oss som går casual?
Til nå har jeg kost meg og nytt storyen, er enda ikke ferdig med alle zones. De som kjenner meg vet at jeg må gjøre ALT world content, quester here I come!
Det har heldigvis vært mindre kø i helga, muligens fordi vi har holdt oss på fra formiddagen. Torsdag var det ubeskrivelig, eller egentlig ikke, er jo ikke første gangen de bommer.
Nesten 5000 i kø, tok 2 timer!
Selv om jeg spilte alliance forrige expansion også, så føles det litt merkelig. Horde ligger liksom mitt hjerte nærmest, men slik går det når de fleste bekjente skifter side.
Om du er Alliance på Silvermoon så ikke nøl med å hviske en PM ingame, Lilleskyggen er navnet.
Som nevnt kom jeg ikke til å skrive noe iløpet av uken som gikk, det var rett og slett alt for mye på tapeten. Har vært så sykt utpeiset at sofa har vært min nærmeste kompis. Mye jeg ønsket man hadde energi til å gjøre, men så var det den prioriteringen da… Skal sies at jeg noen dager bommet totalt, som på torsdag når jeg dro med mamma til Jekta. Samboeren skulle hente meg en knapp time senere, men så ble han forsinket fra jobb. Å der gikk jeg da, fatiguebefengt og med en kropp som begynte å si kraftig ifra om at nå var det nok!
Det jeg vil anse som viktigst iløpet av uken var å få svar på hvorfor hånda ikke vil våkne
Mandag var jeg innom plastikk- og håndkirurgisk, etter konsultasjon satt jeg egentlig igjen med enda flere spørsmål. Hun syntes det var noe underlig at hånda var nummen på øversiden, men ikke i håndflaten. Hun summet litt rundt hva det kunne være, den nerven, eller muligens den, kanskje senskader etter cellegift?
Kirurgen hentet fram et hjul med metallpigger. Hun ba meg lukke øynene og si når jeg kjente et stikk, eller når det var fingeren hennes som berørte hånden min. Til tider syntes jeg det ble litt mye finger, finger, finger, og andre ganger ble jeg svært usikker. Var det noe kaldt metallisk mot hånden? Svarte etter beste evne. Hun konkluderte med at jeg kjente mindre i området, sammen tegnet vi opp hvor jeg er nummen. Glad det ikke går helt ut til fingertuppene, men unntak av tommelen.
Hun så jeg var satt opp til time for nevrofysiologisk undersøkelse i november, men ønsket å få meg inn tidligere. Gikk ned på Vardesenteret når jeg var ferdig med den polikliniske undersøkelsen, og før jeg visste ordet av det kom telefonen fra nevrofysiologisk. De lurte på om jeg hadde mulighet å komme innom allerede torsdag, selvfølgelig!
Torsdag troppet jeg opp klar til en nevrofysiologisk undersøkelse av hånden.
Ei hyggelig dame møtte meg, hun var læring å lurte på om det var greit. Selvfølgelig, alle må lære en gang. Først kjente hun på hendene mine, de var veldig kald poengterte hun. Kalde hender kan visst gi forsinkelser i avlesningen, så her måtte det et varmebad til. Der satt jeg med begge hendene i en metallbolle med varmt vann, ganske godt egentlig.
Så var tiden inne for å sette igang, hun festet elektroder både her og der. Sporte og grov på hva alt var og hvordan det funket, nysgjerrig som jeg er. Skulle få Elektromyografi (EMG) for å måle den elektriske aktiviteten i musklene. Deler av undersøkelsen ble utført av denne hyggelige teknikeren med en fancy tittel som jeg ikke husker.
Hentet fra O’store internett
Hun kjørte strøm via den hvite greia som vist på bildet. Hånden hoppet og spratt som bare det, null kontroll. Ganske ekkelt enkelte plasser, som bak på albuen eller i fingrene. Hun flyttet elektrodene rundt å testet flere forskjellige nerver. Det hele tok omlag 45 minutter (hun var som nevnt lærling), deretter kom ei inn for å se om hun hadde gjort alt riktig. Litt mer strøm ble kjørt igjennom her og der før de anså seg ferdig og klar til å tilkalle legen.
Når legen kom inn ønsket også hun å kjøre litt strøm til igjennom på enkelte områder, samtidig som hun sporte om alle mulige saker. Hadde jeg gjort noe unormalt, slått meg, vondt i nakken, dårlig søvn? Listen med spørsmål var lang, men jeg hadde ingen unormale svar å gi.
Klar til neste del av undersøkelsen
Hun stakk en nål inn i armen og leste av signalene, maskinen begynte å bråke. Jeg sa spøkefullt, det var da svært til lyd på den der, hvorfor gjør den det? Hun forklarte at nålen ble stukket inn i muskelen, og lydene var nervesignaler i muskelfibrene. Hørtes nesten ut som radiosignaler, skurring. Når jeg bøyde armen eller løftet på fingrene endret lyden seg til en mer tsk tsk tsk tsk. Ble tapet i hytt og gevær etter alle nålestikkene.
Har bokstavelig talt lyttet til kroppen!
Konklusjon: Om jeg forstod henne riktig var det nervus medianus som var påvirket, den samme som ligger i klem når noen får Karpaltunnelsyndrom. Nerven har visst flere forgreninger, og min fikk problemer litt lengre opp på armen enn håndleddet. Akkurat denne delen av nerven går til huden, og jeg mangler derfor følighet i området, men har fortsatt bevegelighet/funksjon. Hun sa det ville mest sannsynlig gå over av seg selv. Hvor lenge? Var mitt øyeblikkelige spørsmål. Det kunne gå alt fra tre måneder til ett år. Hvorfor nerven er i klem er et annet spørsmål, håper MR kan gi ett svar. Legen nevnte en cyste kunne være årsaken… Vet ikke helt hva jeg synes om det.
Veldig greit å få et svar på hvorfor den aldri våknet. Har din hånd sovnet over lengre tid uten noen forklaring?
