Lenge har jeg grublet over hvor jeg står helsemessig, egentlig vet jeg ikke. Noen dager er bedre enn andre, men en ting er klart… jeg er ikke der jeg ønsker å være. Kanskje kommer jeg dit fort, kanskje sakte, muligens aldri.
Kan ikke leke Gud, så det er ikke helt opp til meg. Det eneste jeg kan gjøre er å være ærlig med meg selv, se mine begrensinger. Forsøke å gjøre alt jeg ellers kan for å bevege meg i riktig retning, trene, spise sunt og sørge for nok hvile i slagene. Forøvrig fikk man beskjed hos en spretten kar på Montebello at vi skal bytte ut ordet trene med å leve. Tygg litt på den å si det høyt, idag har jeg levd litt.
Som nevnt har dette vært pågående over tid. Håpet jo akkurat at tiden ville være på min side å gjøre det bedre, men slik ble det ikke. Noen perioder ble det tvert om verre. Slik er livet folkens. Jeg tenkte som så at turen til Montebello ble litt av refleksjonspakken min. Jeg tillot meg selv å være meg i to uker, med både mine begrensinger og styrker. Det var sykt godt! Dere aner ikke hvor deilig det var å ikke ‘leke’ sterk, men samtidig pushe seg selv til å få til mer. Merket at på det viset kom jeg faktisk lengre, både fysisk og psykisk. Jeg fikk anledning til å se hele bildet.
For noen dager siden skrev jeg innlegget En god dose frustrasjon og skyldsfølelse etter samtale om ernæring. Da kjente jeg på det igjen, hvordan min rolle som frivillig og tidligere kreftpasient kunne krysses. For akkurat etter den timen hadde jeg behovet som mange av gjestene til Vardesenteret har, jeg trengte en plass å være meg. Dro hjem å reflekterte enda mer rundt saken, og kom greit fram til at jeg trenger tid til å fokusere på min egen helse. Livet skjer, alle har en kropp å ta vare på. Absolutt alle kan få skrantende helse av forskjellige årsaker, det er ikke bare meg.
Man kan ikke hjelpe andre før man har hjulpet seg selv
Det var en veldig vanskelig avgjørelse, men jeg har herved permittert meg i mitt frivillige arbeid inntil videre. Kommer sterkere tilbake når helsa sier jeg er klar for det. Det er nok garantert ikke det siste fra denne kanten for å si det slik!
Mvh
Mia
PS: Aldri vær redd for å spør meg om ting, er fortsatt like engasjert som jeg alltid har vært. Det verste du kan få er et nei, akkurat nå passer det ikke.
Trykk på bildet for å lese gjesteinnlegget i Kreftforeningens blogg, der jeg reflekterer over hva Vardesenteret betydde for meg under behandling. Et fristed som jeg ble så glad i at jeg startet som frivillig der når min tid som kreftpasient var over. Med det håper jeg at jeg kan være med på å gi noen den samme opplevelsen som jeg fikk første gang man trådde over dørstokken.
PS: Steike så annerledes jeg egentlig ser ut på det bildet!
Møtte opp på sykehuset til oppfølging hos Klinisk ernæringsfysiolog i de tidlige morgentimer. Hun jeg har til vanlig var borte, så fikk ei jeg aldri hadde møtt før.
Vi mennesker går ikke overens med alle, og med noen blir det rett og slett en uheldig blanding. Det skulle jeg få erfare idag…
Dama er sikkert flink i faget, men vi kommuniserte meget dårlig. Hun ordla seg på en måte som ble mer sårende enn hjelpsom hos meg i øyeblikket. Det var nok sikkert ment på en helt annen måte enn hvordan det ble presentert. Tenkte med meg selv, hadde dette vært mitt første møte med en klinisk ernæringsfysiolog så hadde jeg aldri dratt på flere timer.
Noen setninger som satt en støkk i meg:
“Om DU vil opp i vekt så gjør du…”
Ville jeg ikke opp i vekt så hadde jeg aldri takket ja til den første timen i fjor hos klinisk ernæringsfysiolog. Jeg hadde heller aldri ringt å etterlyst timen som uteble. Følte jeg ble anlagt skyld, som om det var min feil at vekta dalte. Om jeg ikke gjorde slik hun sa, spiste det hun foreslo, så gjorde ikke jeg nok. Ikke alle liker kalde pannekaker. Fikk absolutt ingen god følelse der jeg satt…
“Du er ikke underernært, bare undervektig”
Man trenger ikke være tynn for å være underernært, det er jeg fult klar over. Men hun vet ikke etter noen minutters prat om hva jeg egentlig får i meg av næring iløpet av dagen. Bare undervektig? Ja, så er jeg bareundervektig da… det var visst ikke så big deal i følge henne. Spurte forøvrig hva som skjer om man er undervektig eller detter lengre ned i vekt over tid, svaret var ingenting. Så hvorfor ønsket samtlige leger at jeg skulle få hjelp til å komme meg opp i vekt da? Er holdningen at man bare er undervektig, hvorfor skal jeg streve med å nå normalvekten? Den setningen fikk meg til å føle meg sytete og at jeg var der uten grunnlag.
“Det gjør ingenting så lenge du ikke får vondt når du sitter, kjenner bein”
Nei, for det kunne hun gjette seg til bare ved å se på meg? Fortalte at jeg ikke kan sitte på trestoler, da får jeg vondt i halebeinet. Kan heller ikke sitte inntil stolrygger over lengre tid, siden ryggraden stikker ut å gjør vondt. Observer meg å du vil se at jeg ofte sitter langt fram på stolen for å unngå akkurat det. Problemet med ryggen merket jeg ekstra godt under flyturen til og fra Gardermoen.
Lite utsnitt av ryggraden
“Du ser ikke avmagret ut”
Nei, det håper jeg da inderlig ikke….
Hvor ble det av et stabilt måltidsdøgn?
Fra heftet Smått men godt – Enkle tips for å få nok næring når matinntaket er lite.
Forsøkte etter beste evne å fortelle hva jeg har prøvd tidligere, mine begrensninger i forhold til matinntak. Og ikke minst hvordan jeg skal kunne trene meg opp fysisk uten å forbrenne alt som inntas. Det var lite interessant, hun ville heller prate om hvordan jeg kunne mikse Calogen (fettmulsjon) inn i kosten. Måten det ble lagt fram var motsatt av hva jeg har hørt og tenkt tidligere. Her var det ikke snakk om stabil måltidrytme, men kun fokus på mengde kalorier. Hvordan skulle jeg gjøre det den dagen jeg skal over på et normalt kosthold, det fikk vi ta når den dagen kom. Det blir helt feil hos meg, jeg jobber mot å få et normalt måltidsdøgn (flere mellommåltid) og anser næringsdrikk som tillegg i kosten.
Forlot med skyldfølelse Jeg så sikkert ut som en pisket hund idet jeg forlot… skyldfølelsen gnagde i meg. Tok turen til Vardsenteret, men tross hyggelige samtaler om helt andre tema klarte ikke følelsen å slippe taket. Når jeg da begynte å fortelle om hendelsen kom tårene, frustrasjonen og skyldfølelsen boblet fram. Noen ganger hjelper det å lette frustrasjonstrykket. Fikk noen gode og oppmuntrende ord med meg på veien hjem fra sykehuset.
Den samtalen på under 30 minutter tok all energien jeg hadde, og jeg måtte derfor takke nei til en avtale jeg hadde gledet meg til. Slik er livet med fatigue, små ting kan suge ut energien.
Vi tok oss en liten snartur til Falcon Lost i går. Liten er vell å ta mildt i, det tok sin tid, vi fant fort ut at tre mann var alt for lite til å få gjort dette effektivt. Mot kveldingen klarte vi skiten, men før den tid skulle vi få smake på en av de flotte buggsene i The Division.
Først nabber jeg det til med å faktisk BOMME på døren når man skal stikke av, er det mulig…tydeligvis. Alle dauer, og vi får en herlig liten overraskelse. Den evige optimisten Fierze slenger ut en liten ønsketenking -Vi klarte det tror æ… najs. Er lov å drømme mann.
Nei, jeg har ikke mandig stemme. Du klarer så vidt å høre meg via mikrofonen til min samboer enkelte ganger. Bestemte meg for å være en slik kjedelig person denne omgangen som hadde mikrofonen på mute.
I dagens tidsalder krever jo alle bevis for både det ene og det andre, ens ord er liksom ikke godt nok. Såh, her er et lite bevis, noe større får dere ikke.
Ellers kan jeg vell si at man ble litt skuffet, det var jo bare en endeløs plaff ned mobs fest. Spring, plant, spring tilbake… Man brukte lang tid, i ett eneste rom! Det kunne ha vært, litt mer. De har jo flere missions i spillet, der man faktisk går igjennom noe. Dette virket som det var skrapet sammen hurtig, null tilfredsstillelse, manglet totalt wow-faktor.
Samboeren var først ut, han snurret nålen, vi ventet i spenning… omsider landet den landet på valgene tutti-frutti eller sure-sokker. Han førte en mot munnen, tygget sakte. Plutselig ble han mer avslappet -Jeg tror dette er tutti-frutti….nei, vent…FY FAEN! Ansiktet hans vrengte seg i de rareste grimaser, men han fikk den omsider ned.
Det var min tur å snurre nålen, den landet på det samme som min samboer, tutti-frutti eller sure-sokker. Med tanke på hans uttrykk ønsket jeg ikke sure-sukker. Jeg måtte da få noe godt siden han var uheldig? Jeg fant en i mengden og la den på tungen. Tygget sakte… -Tutti-frutti! Nei…Å FYTTI FAEN!! Dette klarer jeg ikke å få ned…seriøst, det er verre når jeg puster. ÅÅÅH… Smaken skiften helt plutselig retning, det var som de hadde lagt et lag med tutti-frutti bare for å lure meg i starten. Jeg begynte å tørr brekke meg, med knyttet neve klarte jeg å tvinge den ned. Nå forstod jeg reaksjonen til min samboer.
Min samboer sprang til vasken, å brakk seg med lydeffekter. Han ropte med ergrelse, -SPY! DET VAR SPY!! Jeg håper du får den… Så snill du er kjæresten min, det håper ikke jeg. Han gliser idet jeg tar en imot munnen. Djevelen håper virkelig jeg får noe stygt. Dette spillet gjør oss skadefro og vonde med hverandre, på en god måte selvfølgelig.
Vi fortsatte spillingen, alt smakte vondt, selv de som skulle smake godt. Baby wipes var som å spise såpe, et øyeblikk føltes det som om såpebobler ble dannet i gapet. Tannkrem var slettes ikke så ille, sammenlignet med mange av de andre. Holdningen i kroppen ble krokete, knærne trukket opp, jeg satt evig beredt på å få en katastrofefølelse i kjeften.
Men det verste var etterpå… de sure-sokkene nektet å forsvinne. For hvert et åndedrag kom eimen og smaken opp av halsen… å fy faen, jeg kan ikke puste uten å få flash back. Samboeren hentet Skittles i skapet, spis, det hjelper. Åååh, så fruktfullt og godt, herlig forfriskende. Nei, der sluttet det å fungere. Nøtter, drikke, forsøkte det meste, alt fikk en forvrengt smak av sure-sokker.
Så her sitter jeg og heser og peser med en følelse av å fått trødd en gammel sur gymsokk i kjeften!
Har du spilt, og hvilken smak sitter som støpt i minnet?
Iløpet av de to ukene med kurset Energibalanse i hverdagen – Ernæring og fysisk aktivitet har jeg fått en mengde verktøy og ny lærdom. Nå når man har kommet hjem skal disse verktøyene sakte men sikkert taes ibruk for å nå målet. Når det er sagt så betyr ikke det at man skal hoppe ut å bruke alt på en og samme gang. Det var noe vi fikk tydelig forklart, da ville man oppleve å gå på en smell. Gjøre feil, bli demotivert og til slutt stoppe hele greia. Ja, slik alle de på nyttårsforsett gjør før januar har passert.
Mine to største utfordringer Fysisk og mental fatigue
Influensasymptomer med muskel og leddvonder, feberfølelse. Opplever nedsatt muskelkraft, ikke bare på grunn av tap av muskler, men varierende ut fra fatiguen. Nedsatt hukommelse, konsentrasjon, reaksjon og koordinasjon, som skaper store utfordringer i hverdagen. For å si det mildt føler man seg lettere idiot til tider. Fatiguen kan variere fra ok (konstant trøtthet), til at man ikke takler en dusj og blir sofaliggende i flere dager.
Undervektig Ved oppstart av cellegift veide jeg 50 kg, nå ligger jeg på 37,9 kg (gikk opp fra 37,5 kg på Montebello). Når kroppen ikke hadde mer fett å ta av begynte den å tære på muskelmassen. Resultatet er en kropp som har svinnet hen, det er ikke mye til rumpe, pupp og lår igjen. Men det er ikke det største problemet, det verste er at kroppen ikke fungerer som den burde når massen er så lav. Skal man kunne yte trenger den en plass å hente energien ifra.
Hvorfor bedre akkurat disse utfordringene?
Disse to utfordringene er ikke de eneste jeg har etter behandling, men det er de som hindrer meg mest i hverdagen. Det er de som setter opp sperren for hvordan fremtiden kan utvikle seg videre. Uten et hode og en kropp som fungerer vil det være tilnærmet umulig for meg å gå ut i studier til høsten. Jeg vil også trenge mer vekt på kroppen for å få et pent resultat av rekonstruksjonen. Så slipper man kanskje komplikasjoner og gjentatte inngrep/fettpåfylling for å få symmetri.
Hva har jeg lært?
Det eneste som har dokumentert virkning mot fatigue er fysisk aktivitet, som igjen henger sammen med kostholdet. Minuset mitt her er at jeg ikke skal bruke mer enn hva jeg tar inn. Er jeg for aktiv vil den energien jeg har spist iløpet av dagen forsvinne like fort ut igjen. Det er ikke gunstig i forhold til vektøkning.
Muskler veier mer enn fett sier du… hjelper lite når kroppen ikke har nok til å danne muskler. Vi fikk beskjed om å legge sten for sten, mestre en ting om gangen. Var fokuset på ernæring, så var det der man skulle bygge først. Jeg ønsker å jobbe litt med begge delene siden jeg elsker turer i skog og mark. Må bare sørge for at jeg spiser mer enn aktivitetsnivået.
Nede ved sør mesna
Endringer og bruk av verktøy i hverdagen
Ernæring
Berikelse av maten og faste måltider er veien å gå. Lærte at fint brød er bedre for de med lav matlyst, siden det ikke metter i like stor grad. På det viset kan man få mer mat i skrotten. Mindre brød, mer pålegg var en god anbefaling å ta med seg. Rapsolje var et godt alternativ til å berike maten istedet for å bruke meieriprodukter som i stor mengde over tid kan gjøre mer skade (høyt kolesterol, hjerte og kar sykdommer). Under den individuelle samtalen fortalte klinisk ernæringsfysiolog at jeg kunne anse en neve nøtter som mellommåltid, eller et glass melk (det trengte ikke være fast føde).
Min kostsirkel er totalt motsatt fra en som skal ned i vekt, der halvdelen er erstattet med grønnsaker, frukt og bær. Det viser jo bare til at man skal tenke seg grundig om hvem man gir anbefalinger til når det gjelder kost.
Fysisk aktivitet Som nevnt skal jeg ikke bruke mer enn hva jeg tar inn, noe som kan bli vanskelig å balansere. Når det er sagt kommer jeg til å begynne med lengre turer med hunden og styrketrening hjemme. Styrketrening blir ikke hver dag, men fastsatte dager i uken. Vi fikk også beskjed om å akseptere at det ville være perioder der kroppen rett og slett ikke klarer fysisk aktivitet.
Styrketrening på Montebellosenteret
Fatigue… Som sykepleieren sa, om det fantes tryllestøv for å bli kvitt fatigue så skulle hun ha brukt det. Det eneste jeg kan håpe på er at fysisk aktivitet og ernæring kan bedre situasjonen. Vi fikk en kort innføring i kognitiv terapi og flere bøker som var anbefalt å lese. Det er ikke til å skyve under en stol at når man går i en slik situasjon føles mye ekstremt håpløst ut, og man snakker seg selv mer ned enn opp. Endring av tankemønster kan være med på å gjøre pakken av terskler mer overkommelig.
Nå har solen kommet hit nord og D vitamin lagret vil bli fylt mer opp, hvem blir ikke litt kvikkere på den tiden av året? Om det hjelper på plagene forøvrig er en annen sak.
Mine SMART mål
Det er mulig jeg sikter høyt, men å velge noe annet ville vært å lyve til meg selv.
MÅL: Studier til høsten og fremtidig rekonstruksjon
Hva
Forbedre kondisjon, øke muskelmasse og opp i vekt
Hvordan
Lengre turer med hunden
Stavgang (intervall)
Styrketrening (vektstang)
Regelmessige og berikede måltider
Hvorfor
Mer utholdenhet
Få muskelmasse tilbake
Mestre fysisk og mental fatigue
Få opp vekten slik at jeg får mer energi, trivsel og rekonstruksjon av bryst
Min samboer sier aldri til meg når tiden er inne til å fornye kontrakten på leiligheten. Jeg er fult klar over årstiden, men aldri presis når det skal skje, det har variert litt i årenes løp.
For de som ikke visste det mistet vi nesten leiligheten samme sommeren som jeg ble syk. Vi pakket og solgte unna mye og mer, fult klar for å flytte. Eneste problemet var at vi ikke hadde noen plass å flytte til… Boligmangel og skyhøye priser gjorde ikke saken enklere. Vi tok turen i banken, men fikk blankt nei på lån. Søkte om kommunal bolig, men også der fikk vi nei, vi var ikke prioritert. Forsøkte det meste, men ingenting kunne sikre oss tak over hodet.
Hva skjer egentlig med alle de som ikke blir prioritert, må de bo på gata i verdens rikeste land?
For oss ordnet det seg, vi fikk til slutt leie videre. Heldigvis… For kort tid etter fikk jeg diagnosen brystkreft. Jeg tror det berget oss og forholdet at taket over hodet idet minste var intakt iløpet av den perioden. En liten smule trygghet i en ellers utrygg hverdag.
Nå kunne samboeren ringe å meddele at vi får leie ett år til! Da kan vi senke skuldrene dette året også, men straks solen titter fram igjen til neste år vil bekymringene komme. En dag håper jeg vi kan ha en trygg bopel, en plass vi kan kalle vår egen. En plass vi sammen kan bli gammel og grå. I mellomtiden får vi leve litt utrygt fra år til år. Skal love dere det er ikke enkelt å leve utrygt, man våger ikke å planlegge noe for fremtiden. Siden det havner rett før sommeren kan vi heller ikke sette på kalenderen at man skal reise bort, før vi vet ordet av det må man flytte.
I ett år til kan vi senke skuldrene, puste ut og søke trygghet under taket.
Har du vurdert Energibalanse i hverdagen – Ernæring og fysisk aktivitet hos Montebellosenteret, men er litt usikker på hva det dreier seg om? Jeg vil her forsøke å ta for meg hva to ukers kurset inneholder, men ber dere være klar over at det kan variere fra gang til gang. Dere er også mennesker som vandrer på to bein, og har ulike forutsetninger og forventninger til et slikt opphold.
Ja, så enkelt kan det sies i en setning. Det handler om å finne balansen imellom fysisk aktivitet, hvile og kosthold. Man skal lære seg å spise sunt og bli mer aktiv i hverdagen, men samtidig følge dine egne begrensinger (slik mange av oss har etter behandling). Ikke bruk mer energi enn man kan gi ut. Vi fikk streng beskjed om å legge sten for sten, begynne i det små. Legger man for stort på helt i starten går man i den klassiske nyttårsforsett-fellen som halve Norge begår år etter år.
Kort om de forskjellige elementene i kurset, merk at dette er bare en liten smakebit på hva vi lærte.
Samtalegrupper
Vi ble delt inn i samtalegrupper ut fra farge. På gruppen jeg og min samboer havnet på var det kun andre par, på det viset får man så likt utgangspunkt som det lar seg gjøre. Her skulle vi i første omgang prate litt rundt våre forventninger, og sette ned noen felles punkter. Vi satte oss SMART mål under oppholdet og til vi skulle reise hjem. Iløpet av de to ukene møttes gruppen jevnlig for å reflektere rundt felles og egne mål. Vi ga input til hverandre om løsninger på hindringer som man møter i hverdagen. Ikke alt er som på tv, så ikke la deg skremme av samtalegruppen.
Foredrag om kosthold – Ernæringsfysiolog og Klinisk ernæringsfysiolog
Vi fikk den samme leksen som alltid. Spis variert, men alt med måte. Ikke overdriv inntaket av bearbeidet og rødt kjøtt, ikke drikk mye alkohol. Begrens mengden sukker og salt i maten. Men vet du, alt dette er råd til en generelt sunnere livsstil. Tenk forebyggende mot mange livsstilsykdommer (og kreft). Få det meste kroppen trenger via kosten, så slipper du tilskudd.
Det viktigste når det gjelder kreft er å vite hvem du gir rådet til.
To eksempler på totalt forskjellige levesett ut fra personen det gjelder. Her er en kostsirkel for noen som skal ned i vekt, mye grønt på tallerkenen, mindre av alt annet.
Klarte ikke å finne en kostsirkel på internett som viser slik jeg skal leve nå for å gå opp i vekt. I bunn og grunn totalt motsatt av den du ser ovenfor. Jeg skal ha mye kjøtt og annet snadder, mindre grønt og brød. Siden jeg ikke klarte å oppdrive noen på nett, låner jeg denne fra foredraget.
Matverksted
Mat er ikke bare teori, det skal faktisk lages og spises. Vi hadde en felles økt med gruppen der vi fikk lage sunn og god frokost/lunsj. Siden jeg ikke skal ha gluten og laktose tilrettela de det slik at all maten ble laget laktosefri og glutenfri. De neste matverkstedene var valgfri, dessverre fikk ikke jeg anledning til å delta på dem.
Hjelper Sigurd med grøten.
Alle laget hver sin rett, jeg fikk æren av å lage muffin (de stod enda i ovnen når bildet ble tatt).
Fysisk aktiviteter etter kreftbehandling foredrag – Idrettspedagog
Foredraget handlet litt om endringene som kommer under og etter behandling, der fatigue er en av de hyppigste senskadene. Det ble anbefalt å holde seg aktiv både under og etter kreftbehandling, da det har vist seg å gjøre bivirkninger mildere. Anbefalt er 30 minutter moderat trening om dagen (kjenn at du puster). Men man skal merke seg at iløpet av de to ukene snakket vi mye om hvor hardt man skal pushe seg, at noen ganger holder det å gå til postkassen.
Livsstilsendring foredrag – Fysioterapaut, treningsekspert VG vektklubben og personlig trener
Denne dama var opptatt av at trening skulle være gøy, hun viste oss en liten snutt der trappen har blitt omgjort til et piano for å illustrere hvor enkelt det kan være. All aktivitet er aktivitet, de små hverdagslige handlingene våre kan være med på å endre livsstilen vår. Eksempelvis parker litt lengre unna døren når du skal på butikken. Ta trappen istedet for rulletrapp og heis. Et punkt som for meg er meget viktig, husk å hvile, tenk balanse! Spesielt med fatigue er det lett å trå over grensen for så å bli sofaliggende i X-antall dager.
Mestringsstratergier i en rehabiliteringsprosess – Spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering
Denne karen var utrolig morsom og brutalt ærlig. Han satte oss virkelig på plass med hvor teit man er som går rundt å bekymrer som over ting man ikke får gjort noe med. Legg det i komposthaugen, å bruk det til å dyrke noe vakkert når tiden er inne. Du har sikkert forstått at han snakket en del rundt kognitiv terapi og metakognitiv terapi. Han ønsket også at vi skulle bytte ut enkelte ord som trening med å leve. Vi ente med å ofte referere til denne karen under resten av kurset. Lev i nuet, nyt, gi litt faen!
“Jeg ser så mange med vonde rygger og nakker. Det er så fint å komme til Montebello, det er så deilig å møte en skikkelig kreftpasient…for da er det ikke noe tull altså!”
Fysiske og valgfrie aktiviteter Vi fikk muligheten til å prøve ut mange forskjellige aktiviteter. Bassengtrening, intervall med stavgang, trugetur, styrke med vektstang med mer. Det var egentlig bare fantasien som satte grenser. En ting skal jeg si dere, staver er ikke bare for eldre! Om du sitter med den tanken, rull den inn i et mykt teppe og kast den til havs. Her vil nok årstiden bestemme litt hva som lar seg utføre. Eksempelvis er det nok dårlig med skigåing og trugetur på sommerstid.
De valgfrie aktivitetene var ikke bare fysisk, det var alt fra matverksted, klatring til foredrag. Her ble vi oppmuntret til å tenke på vårt eget behov, å velge ut ifra det. Mine valg falt derfor på foredrag/samtale om fatigue over to økter, gruppesamtale for oss skal OPP i vekt og individuell samtale med klinisk ernæringsfysiolog (fikk epikrise med meg hjem). Skulle ønske jeg hadde mulighet til å delta på mange av de andre aktivitetene, men har bare en kropp dessverre. De understreket også at hvile er en valgfri aktivitet som vi ikke måtte glemme.
Har du noen spørsmål om hvordan jeg ellers opplevde kurset, så ikke nøl med å ta kontakt. Det vil komme flere innlegg, blant annet hva jeg personlig har fått utav det og målene jeg har satt.
Det var veldig merkelig å våkne til måkene som skrek i morges. Ingen utsikt over Montebellosenteret utenfor vinduet, ingen lange korridorer med dekorative dører, ingen hilsninger på morgenkvisten av trøtte men blide fjes. Ingen ansatte som sprang med støvsugeren, danderte frokost og satte oss igang med God morgen møte. Det var bare oss to og den våte snuten til bikkja.
Etter litt rulling i senga kom vi oss fort opp. Jeg stilte meg spent på vekten, hadde maten fra Montebello gjort utslag? Jeg fantaserte rundt å lage et innlegg med tunge nyheter, kiloene har lagt seg på beinet. Trådde spent opp, tallene lyste imot meg, 37,9 kg. Det var litt skuffende, trodde strengt tatt det skulle være mye mer enn som så. Men tok meg litt i det, har jo vært aktiv i 2 uker. Og hva har jeg lært fra foredragene, skal ikke gi ut like mye som jeg tar inn. Altså har jeg brukt litt for mye av drivstoffet per dag enn hva jeg burde for å få enda mer vektøkning.
De fleste av dere vet at jeg har fatigue, og ikke rent lite heller. I noen perioder går det høvelig greit, andre ligger man langflat på sofa. Etter dag en på Montebello gråt jeg på rommet, var så søkke sliten. Kom jeg til å klare den overveldende planen, alle de aktivitetene? Fant fort ut at så lenge man er i bobla går det på et vis, man pusher seg til det ytterste. Uke 2 var mer avslappende, da valgte man mer fritt ut fra energinivået.
Første uken
Når vi var på vei hjem med toget begynte hodet mitt å koble mer av, ordene stokket seg som perler på ei snor. Krevde stor konsentrasjon å føre en samtale. Som ei knall dame sa idet ordene begynte å gå i surr -Nå beveger du deg ut av bobla.
Kan greit si at to uker med Energibalanse i hverdagen var verd det. Har så mange nye verktøy i bagasjen at jeg må bruke helga til å reflektere litt, sortert ut noe av det man har tatt med seg hjem. Da snakker jeg ikke bare faglig, men også alle de gode menneskene man har møtt. Rørende og lærerike historier som man har høstet fra hverandre. Det er så rart å ikke spise lunsj sammen med dem akkurat nå. Savner dere alle sammen <3
Fritid på Maihaugen
Det er så flott å vite at det finnes en slik plass som virkelig tar livet etter kreft på alvor. De ‘friske’ rundt oss forstår ikke helt hvordan det er å leve med endringene som mange opplever av kreft og etter kreftbehandling. På Montebellosenteret får vi og våre pårørende virkelig se at man ikke er alene. Det hjelper så utrolig mye å snakke med likesinnede, andre som er i samme båt. Ikke bare for meg, men også min samboer trenger å føle at han ikke er alene som nærstående.
Home sweet home, Tromsø <3
Vi skal nå legge beina høyt og slappe ordentlig av i helgen. Jeg har lagt inn bestilling på sprø kyllingvinger med hotsauce, ris og laktosefri rømme. Til dessert blir det nydelige krokodiller som jeg fikk tilsendt fra flotteste Elevele rett før vi reiste. Neste gang tar vi med oss tøfler eller tilsvarende, så deilig å gå rundt uten sko, ingen svette tær i heimen!
En hel uke på Montebello har passert, vi er rimelig sliten både fysisk og mentalt. I helga har vi helt fri å skal bare nyte, men litt opplevelser måtte vi jo få. Har jo lært oss at vi skal leve i nuet, og ta vare på øyeblikket. Som så mange andre bestemte vi oss for å ta bussen til Lillehammer, for oss to bar turen først til Maihaugen.
Maihaugen er et friluftsmuseum med over 200 bygninger igjennom tiden. Vi vandret rundt i omlag 2 timer, holdt på å fryse fingrene av meg. Hit ønsker jeg å dra på sommerstid, når de har dyrene ute og det kanskje er enda mer liv. Jeg husker dessverre ikke årstallet på alle bygningene, skal prøve å skrive på de jeg vet.
Så herlig å vandre inn i små bakgater, bortgjemte tun og igjennom høye porter. 1700 tallet
En liten tur i kirka
Sniktitter litt inn på fortiden 1700 tallet
Alt var lagt opp så fint at du virkelig fikk en opplevelse av å vandre igjennom tiden. Og ikke minst forskjellige levesett, fra fisking til venstre og livet på setra til høyre.
Vi tok også en tur til byen på tidlig 1900 tallet, se for deg disse gatene fulle av blide folk på en varm sommerdag. 1900 tallet
En liten tur på Narvesen for å kjøpe litt snop kanskje? 1900 tallet
Sigurd vurderer å kjøpe seg litt lesestoff, men tror han bommet på døren gitt. Papirhandelen er der borte kjære. 1900 tallet
Bør nevnes at jeg fant ut at disse små husene er som skapt for meg. Kanskje jeg har havnet i feil tidslinje? Sigurd derimot ble ganske krokbøyd, ellers ville han ha skallet i taket.
Det var et lite museum innendørs også, mye var veldig interessant. Nå har det seg slik at min bestefar var møbelsnekker å faktisk laget møbler med rose utskjæringer og den slags. Derfor var ikke disse verkene det som ga meg den store wow-faktoren.
Tannlegen delen derimot….
1900 tallet
Som tatt ut fra en grøsser!
Selv om vi idag tenker det ser barbarisk ut, så var det nok nytt og revolusjonerende på den tiden. Utrolig at noen klarte å gå med dette i kjeften.
Vi rakk ikke stikke innom OL museet, etter to iskalde timer med vandring var det på tide å trekke ned mot Lillehammer. Hadde noen innkjøp som skulle gjøres før turen bar tilbake til godeste Montebellosenteret.
Anbefaler virkelig å ta turen til Maihaugen om du plutselig befinner deg i området rundt Lillehammer. Det er en opplevelse, en reise igjennom tiden.
Mvh
Mia
PS: Vit at jeg eksisterer selv om man er bortreist i to uker, har ikke forduftet.
