Her om dagen ble jeg oppringt av Marianne fra Vardesenteret, hun inviterte meg med på lunsj med Vardesenteret. Jeg ble så overlykkelig, så godt å vite at de tenker på meg. Jeg har virkelig satt pris på at Vardesenteret har vært der igjennom behandlingen min, ett fristed på sykehuset. Kommer nok til å bruke dem en god stund fremover enda. Friskmeldt fra kreften er ikke det samme som å være frisk.
Først ønsker jeg å fortelle litt om hva denne dagen dreier seg om. Jeg hadde aldri hørt om denne dagen, Gi bort dagen, 26. februar er datoen. Denne dagen gir noen bort noe til de som trenger det. Vardesenteret hadde da søkt om å motta en slik gave, i den forbindelse ble Scandic Grand Tromsø giver.
Jeg dro først til Vardesenteret, når klokken nærmet seg busset vi sammen til byen. Praten gikk med en av de flotte damene som bruker å komme innom. Vi måtte vente litt på tre stykker da de hadde behandling først. Slik er det når man er midt oppi det. Man kan ikke planlegge dagene 100% hele tiden, ting forandres underveis. Gjorde forøvrig ingenting å vente, det flotte personalet på Scandic Grand Tromsø tok godt imot oss. Vi slo oss ned i sofa, å kunne forsyne oss fritt av kaffe.
Før vi visste ordet av det var tiden inne, vi ble geleidet til bordet. Etter noen minutter kom de siste inn døren, da var det klart for mat. Vi fikk et helt rom for oss selv. I ettertid summet jeg litt rundt tanken om hvor bra det egentlig var. Det at vi ikke satt ute blant andre gjorde at vi lettere kunne la praten gå, temaene trengte vi ikke skjerme fra omverden. Det er ikke alle som er bekvem med at andre skal få vite eller høre om deres problemer. Nå var det strengt tatt ikke så mye problemer det var snakk om, men tips og triks angående hårmanken, eller skal vi si manglende hårmanke.
Maten skulle inntas på Gründer Café & Bar, som er tilknyttet hotellet. Her hadde de ikke spart på maten, det skal være sikkert. Etter drikkebestillingen kom fatene med lekker dandert luns,j ala kyllingsmørbrød med salat og potetbåter inn døra. Jeg gafflet nok nedpå litt mer enn magen klarte, det var så utrolig godt!
Lunsj! Nam nam nam!
Praten og latteren satt løst rundt bordet. Dager som dette kan man ikke få for mange av, litt energiboost i hverdagen. Så mange flotte mennesker man blir kjent med. Det er litt vanskelig å forklare, den umiddelbare sammenknyttingen man får med andre som er/har vært i samme båt. Jeg klarte ikke å fullføre tallerkenen, forsøkte så godt jeg kunne, men magen sa stopp. Så kom en hyggelig kar inn med enda en liten overraskelse, Panna Cotta. Hadde jeg ant det, så skulle jeg ha spart litt mer plass. Ikke at det gjorde noe, klarte å presse den inn.
Nydelig Panna Cotta!
Jeg fikk forøvrig også testet de nye øyenbrynene. Er enda ikke helt vant til tykkelsen, men det går seg nok til.
Nye falske øyenbryn.
En kilo tyngre og mange timer senere er jeg enda like mett!
For en utrolig flott dag sammen med den hjertegode gjengen fra Vardesenteret. Retter også en stor takk til Scandic Grand Tromsø som serverte denne nydelige lunsjen.
Jeg var mildt sagt sinnssykt trøtt i morges. Det var noe smelling i nabolaget i natt, noe som resulterte i en livredd hund. Han skulle selvfølgelig redde alle i huset, ved å vekke oss i flere time. Heldigvis hentet min søster meg, hun skulle være med på sykehuset. Ganske greit å ha noen som kan lytte til legen, og skyte inn ekstra spørsmål.
I første omgang var det blodprøve, tok den på poliklinikken siden jeg ikke hadde legetime før 10.20. Omsider var tiden der, min siste legetime før cellegift. Det var Terje, eller gammellegen som han kaller seg, overlegen ved avdelingen. Fikk stilt noen spørsmål om veien videre. Svaret var vell egentlig greit nok, jeg må ta tiden til hjelp. Han sa det kunne ta 1-2 år før man var helt fin, men ville bli bedre måned for måned. Liker når de er ærlig, jeg trenger det. Pynting på sannheten er jeg ikke interessert i. Min søster stilte spørsmål angående prevensjon og graviditet. Det hadde jeg ikke engang tenkt på i farta. Han anbefalte å bruke prevensjon i tiden fremover, eggene mine hadde fått hard medfart.
Han ytret også sin mening angående at det var dritt at jeg fikk kreft i ung alder, men vi var enige om at det var flaks i uflaks at det ikke hadde spredd seg videre. Terje er som en god ærlig bamse, fikk en klem før jeg forlot kontoret hans. Siden bruk av Zoladex for å slå av eggstokkene er relativt nytt, så skulle han undersøke nærmere om det trengs en sprøyte til. Mest sannsynlig fikk jeg min siste sprøyte forrige uke. I samme slengen skulle han sende henvisning til plastikk kirurgene, så får man en samtale med dem om veien videre angående rekonstruksjon.
I mitt naive sinn hadde jeg forestilt meg at det skulle være enklere angående tannlege. Neida, først må jeg dra dit å få dokumentert skadene på tennene. Så må jeg be om et skriv fra en av legene ved kreftpoliklinikken, deretter søke om å få det dekt. Det skal da ikke være nødvendig med så mye arbeid, når det er viden kjent at cellegift/lav spyttproduksjon/tørre slimhinner går utover tennene!
Siste Taxol!
Tid for kur, min søster ble med meg inn. Hadde håpet det skulle være litt mindre folk på bakrommet, men det gikk greit. Tiden tikket og gikk, det gjorde også kuren. Skravlet litt med min søster, og heklet litt når hun var å strakk på beina.
Omsider var min siste dose med cellegift (taxol) inntatt! Noen bilder for å forevige øyeblikket.
Siste posen er inntatt! Har snudd den for å skjule min personalia.
Siste cellegift/saltvann selfie på dass!
Og omsider siste gang jeg ble koblet fra. Samme pleieren som ga meg min første sprøyte med Zoladex på kreftpoliklinikken, var også hun som koblet meg av idag. Jeg måtte si til dem før jeg dro -Ikke for å være frekk, men håper jeg slipper å sitte i den stolen igjen. De lo og forstod det godt, men jeg var hjertelig velkommen innom av andre grunner. Fikk en klem før man forlot avdelingen.
Siste frakoblingen!
Hadetbra veneportnåla! Du har vært god å ha!
Før vi forlot sykehuset tok vi turen innom Vardesenteret. Koselig å få sagt hei før man fartet hjemover.
Det er med blandede følelser jeg forlot kreftpoliklinikken. Hva nå? Det forventes at man skal være overlykkelig, glad. Det er vanskelig å sette fingeren på min følelse. Jeg er glad for å slippe mer cellegift, men samtidig var det noe fast i hverdagen. Jeg føler ingen jublende glede…
Jeg har hatt kampmaska på og har vært bestemt på å komme meg igjennom alt. Sålenge jeg fikk behandling visste jeg at kreften ikke hadde mulighet. Nå blir alt så usikkert… Føler meg nervøs for fremtiden, både når det gjelder min egen form fysisk og psykisk. Hvor lang tid vil det ta før man er sitt gamle jeg? Vil det noen gang skje? Psykisk, tvilsomt… man er nok merket for livet på den kanten. Fysisk, puppen er borte og selv en erstatning vil aldri bli en ekte pupp. Men den delen bekymrer meg ikke så mye her og nå, kanskje senere i fremtiden. Jeg tipper reaksjonen rundt det vil komme når man begynner å røre i gryta angående rekonstruksjon.
Det føles som et sort hull man blir sugd ned i. Ordene er enkel -Jeg vet ikke. Jeg vet ingenting om fremtiden, verken jobb, utdanning, barn, hus, kreft. Jeg vet absolutt ingenting… det skremmer meg. Liker ikke å leve i uvisshet. Det sies at det er 3-5 år der det er størst sjanse for tilbakefall. Med andre ord bør jeg få farta på meg om jeg ønsker barn. Sånn i tilfelle monsteret skulle komme tilbake, for tror ikke eggstokkene vil takle noen runde to. Om de taklet denne runden da, det vil jo tiden vise. Terje anbefalte å ha slikt på vent, i første omgang skulle jeg komme meg til hektene… og det kunne ta tid. Han vet nok hva han prater om.
Det forventes at jeg skal juble over å være ferdig. Jeg lever ikke opp til forventningen. Presset om gledesfølelse sender meg derimot i motsatt retning, blir ganske trist.
Nå skal det sies at vi er en familie som generelt har mildt sagt jævlig med uflaks! Joda, vi har blitt sterkere på grunn av det, men det setter sine spor. Ett av de sporene er akkurat gledesfølelse. Hver gang jeg virkelig gleder meg, eller senker skuldrene etter en krisesituasjon..så skjer det noe, helst verre. Et eksempel er når vi i vår/sommer ikke fikk forlenget kontrakten til leiligheten. Vi pakket alt, klar til å flytte. Omsider fikk vi heldigvis lov til å bo her, vi senket skuldrene. Som lyn fra klar himmel, PANG du har kreft. Slik er livet, en serie uheldige hendelser!
Jeg våger derfor ikke akkurat nå å kjenne på noen følelse av glede, i frykt for at noe verre skal skje. Jeg har holdt meg oppegående i lang tid nå, til tross for en kropp som har vært fullstappet av gift. Nå er luften på vei ut av ballongen. De følelsene andre kanskje har kjent på underveis bobler seg vei til overflaten hos meg nå…
Du vet du har trippel negativ kreft når du pakker Zoladex sprøyta i veska på morgenen. Hvem skulle tro man lot seg frivillig kjemisk steriliseres? Ja, for det er faktisk det jeg er. Det er som når mannfolk ikke kan få den opp! Hvordan hadde du følt det? Det er en evig ørken der nede, mulig man får sandkorn i trusa om man hopper. Dette er heldigvis siste gang jeg får sprøyta. Så om en måneds tid skal virkningen begynne å fordufte. Hvor fort man går tilbake til normalen er meg uvisst.
Den følelsen når man pakker sprøyta i veska.
Så over til den vanlige cellegift dagen. Startet som vanlig med blodprøve og legetime. En legetime som gikk veldig kjapt, jeg hadde forsåvidt ingenting nytt å forhøre meg om. Eller skal vi si, ingenting nytt som jeg kom på der og da. Hukommelsen er jo ikke som den en gang var. Blodprøvene mine var gode, så gode som de kan bli. Jeg spurte legen om jeg fortsatt skal få redusert dose -Ja, kroppen din takler ikke vanlig dose på noen som helst måte. Greit svar det, da får det bli redusert denne gangen også.
Filmet litt når jeg ble koblet til veneporten. Klikk for å se større om du ønsker å lese hva veneport er.
Kur nummer 11, jeg er ganske stolt over å ha kommet så langt! Selv om jeg vet at det ikke hadde vært min feil om man måtte ha kuttet av tidligere, det er visst ganske vanlig.
Drypp, drypp, drypp eller tjakka tjakka tjakka
Under kuren ente jeg opp med å lytte til lydene rundt om i lokalet. Kunne nesten vært en sær form for musikk… tanken gjorde meg litt uvel, den musikken skulle ikke jeg ha hørt på!
Etter kuren tok jeg turen innom Vardesenteret. Ble litt overasket idet jeg kom inn døra, jeg hadde ikke fått med meg at det skulle være sminkekurs. Tok meg en kaffe imens jeg ventet på at de skulle starte, tenkte jeg da skulle gå ut på gangen å sette meg. Ble enda mer overasket når Nordlys TV kom på besøk, ikke nok med det, de skulle også lage en avisartikkel både på web og papir. Så følg med folkens!
Hilde og Marianne + alle de frivillige er gull verd! Dere aner ikke hvor godt det er å ha en trygg havn å dra til. En plass der man kan være seg selv med sykdommen. En plass der alle forstår hvorfor man er sliten, lei, eller glad. Der man ikke trenger å forklare alt, dere bare forstår. Der man blir tatt vare på både på gode og dårlige dager. En plass man kan møte andre i samme situasjon.
Sammen med pårørende, venner, bekjente så kan man selvfølgelig både prate og le. De kan være forståelsesfulle og varme, men ikke alle kan sette seg ordentlig inn i situasjonen. På Vardesenteret går denne delen automatisk, dere vet, alle som kommer innom har vært der på en eller annen måte. Selv om lokalene per dags dato er litt i minste laget, så er det en varm og hjertegod plass. Jeg håper dere en dag får drømmen oppfylt med ordentlige lokaler.
Med større lokaler kunne dere holdt kurs samtidig som andre besøker senteret, uten å sitte på gangen. Kanskje man skulle ha ropt det høyt slik at de får fart på sakene? For behovet for Vardesenteret er absolutt der! Håper flere finner fram til dere. Det er nok mange som lar seg skremme, å tenker det eneste man gjør er å prate om kreft. Langt der ifra! På Vardesenteret kan det være alt fra dårlig eller god humor til alvorlige temaer. Alt etter hvem som sitter rundt bordet, praten går veldig lett.
Vardesenteret kan ikke forklares, det må oppleves! Du må også gi det noen sjanser, de første turene kan gjerne være bli kjent runder. Du må bli litt varm i trøya før du virkelig får sett nytten av senteret. Det går fort, man blir så godt mottatt.
Etter cellegift og Vardesenter bar turen til Jekta. Kjenner jeg har slitt meg selv ut nå… kan det med å overdrive!
I mitt søk etter noe enkelt å hekle ble mye printet ut fra det O’store internett. Ente opp med dette teppet, har gjort mine egne endringer underveis. Jeg merket meg også at det ble mye googling for å forstå de forskjellige maskene, og generelle råd. Jeg lager derfor en oppskrift som går fra start til siste slutt. Legger også ved videoer fra youtube som viser hvordan de forskjellige maskene skal utføres, og en video om hvordan du snur arbeidet/lager ny rad.
Om du ønsker større eller mindre teppe velger du selv. Mitt teppe ente opp ca 71×75 cm. Jeg trengte 8 nøster merinoull og 1 nøste babyull til kanten. Jeg måtte kjøpe ett ekstra nøste fordi jeg fant ut at jeg ville lage en fastmaske runde rundt teppet før jeg begynte på kanten. Hadde jeg kommet på det tidligere så hadde det holdt med 7 nøster.
Forkortelser:
LM – Luftmasker
FM – Fastmasker
KJM – Kjedemasker
ST – Stav
Man bruker LM som juksemasker. Derfor vil du noen ganger se f.eks 3 LM før du fortsetter på ST.
(Helt nederst legger jeg inn videoer til de forskjellige maskene og hvordan du starter en ny rad/snur).
Om du ønsker samme størrelse som mitt teppe trenger du 7 nøster merinoull og 1 nøste babyull.
Oppskrift på babyteppe i valgfrie farver.
Garn: Merinoull på selve pleddet, og babyull til kanten.
Nål: Nummer 4 til teppet og 3 til kanten.
1. Legg opp 110 LM i kjede. Snu arbeidet. Ja, fysisk snu det. Du jobber fra høyre mot venstre. Teppet blir derfor likt på begge sider, med unntak av kanten.
2. Hekle 1 LM og hekle så FM i alle LM. Snu.
3. Hekle 3 LM (1 ST). Hopp over en FM. Hekle ST i alle FM ut. Snu.
4. Hekle ST hele veien, den siste staven fester du i de 3 LM fra forrige runde. Fortsett slik til du synes arbeidet er langt nok, eller du er tom for garn. (spar litt garn til neste punkt, det glemte jeg…)
5. Hekle FM rundt hele teppet med merinoull. Dette er for å gjøre det enklere å hekle selve kanten etterpå. I tillegg ser overgangen penere ut når du skifter farve til kanten. I hjørnene hekler du 3 FM i samme hull. Anbefaler å markere den midterste av de tre til neste runde, slik at du stadig hekler 3 nye FM i den midterste hjørnemasken. Du kan bruke tråd i en annen farve til å markere, sikkerhetsnål el. Hver omgang avslutter du med en KJM.
6. Skift over til babyull, ta frem heklenål nummer 3. Hekle FM rundt hele teppet. Husk 3 FM i hvert hjørne.
7. Jeg hadde fem omganger FM, du velger helt selv hvor mange omganger med kant du ønsker.
8. Denne er ikke nødvendig, men om du ønsker en liten prikk over i’en så kan du avslutte kanten med krepsemasker. Krepsemasker er speilvendt i forhold til resten av arbeidet.
Slik ser hjørnene ut. Krepsemasker går motsatt vei!
9. Det siste du gjør er å dampe arbeidet. Da vil også noen krøller jevne seg fint ut. Du er nå ferdig!
Hekleskole med Hege og Drops fra youtube. Det finnes mange andre videoer der ute, så bare let om disse ikke passer for deg. Noen ganger er det best å se fra flere.
Også under cellegiften kom heklingen godt med. Tiden går så mye fortere når man har noe å henge fingrene i. Også er det en god åpning til samtaler med hyggelige mennesker.
Teppet begynner å ta form, men var litt i minste laget.
Nå begynte delen som jeg fikk litt problemer med. Min samboer hevder jeg var for perfeksjonist, å minnet meg på X antall ganger at det var mitt første hekleprosjekt. Jeg og kanten var ikke venner mot slutten, har ikke tall på hvor mange ganger den ble rekket opp. Enten ble det for stramt eller for slakt, men det fikk duge til slutt.
Den kanten var litt krangelaktig til tider.
Avleverte teppet til mamma for damping, deretter ble det levert til lille prinsessa.
Lille babyen har fått teppet sitt.
Teppet består i hovedsak av staver, kanten av fastmasker med krepsemasker ytterst. Greit prosjekt å starte med når man lærer seg å hekle.
Jeg hadde ikke akkurat noe strikketøy, men fortsatte heklingen. Jeg driver nå med å lære meg bestemor/oldemorruter, hva det skal bli vet jeg ikke helt enda. Er forsåvidt ferdig med en babyteppe til lille Ada. Skal vise dere det når alle tråder er festet og det har blitt dampet.
Vi var to stykker som heklet, hos resten av folket gikk strikkepinnene hurtig. Hun jeg ble operert sammen med var også der, så koselig å se at det går bra med henne. Var greit å få sett henne igjen, hun reiser hjem i morgen. Håper hun får en god tur, og ikke minst gode dager fremover. Snakket også med ei som ikke er stort eldre enn meg, 33 år. Ganske greit å ha noen yngre å prate med også, utrolig koselig dame.
Lillian fra Heklekroken var også på Vardesenteret i forbindelse med strikkekvelden. Hun og admin (initiativtaker og oppstarter) av Kjærlighet og varme på veien er de som står bak lureprosjektet på Vardesenteret i Tromø. Lillian tar imot luer, som hun deretter leverer videre. Om du liker håndarbeid, og gjerne ønsker å støtte en god sak i samme slengen så anbefaler jeg å strikke eller hekle luer. Da kan du få varmet mange trengende hoder til kreftsyke pasienter som har mistet håret. Gå gjerne inn på facebook siden deres for mer informasjon. Dette gjelder forøvrig ikke bare i Tromsø, Kjærlighet og varme på veien har blomstret og lue-prosjektet er i de fleste byer som har Vardesenter.
Tidligst tirsdag kom admin av gruppen ramlende inn døren på Vardesenteret med en stor pose ny strikkede luer. Tenkte tilbake til når jeg fikk min lue, hvor mye det faktisk betydde. Det varmet virkelig helt inn i hjerterota. Enda hadde jeg hår på det tidspunktet, jeg visste jo at håret ville falle av om kort tid. Inni posen med lua lå en lapp Kjærlighet og varme på veien, bakpå lappen stod det “klem fra Eva”. Kommer nok aldri til å glemme hva som stod på den lappen.
Lua jeg fikk fra Vardesenteret. Tusen takk Eva, hvem enn du er. Jeg var ganske redusert på dette bildet, rett etter FEC kur.
Hun fra heklekroken hadde med seg flere ferdige kit. Det var veldig vanskelig å velge en, alle var så fine! Det var en rosa med brystkreftsløyfe. En lue de kalte Størelua, kunne minne litt om Marius mønsteret bare med kreftsløyfen rundt. For de som ikke ønsket å lage lue hadde hun med oppskrift og garn til tøfler eller skuldervarmer/sjelevarmer. Det var så mange som ønsket oppskriften på sjelevarmeren at de måtte ta kopi. Nydelig og enkel! Den skal selv jeg klare å strikke.
Jeg valgte Bitta-lue kit. Om ikke jeg strikker den, så kanskje jeg klarer å fri til mamma? Trenger meg en ny lue, de blir ganske slitt når man ikke har hår som varmer. Vises ikke så godt på bildet hvor pen den faktisk var, en nydelig kant nederst. Hun hadde strikket et eksempel til alle luene.
Alt man trenger til å lage en fin lue.
Alt i alt en flott kveld! Det ryktes at det blir heklekveld neste gang. Gleder meg allerede!
Nå er filmen Fifty shades of Grey rett rundt hjørnet. Det skrives og synes i alle kriker og kroker, blogger, aviser og nyhetene. Noen har lest boken, andre ikke. Det har vært rykter rundt denne boken i lang tid. I 2013 bestemte jeg meg for å snuse på hva det var alle snakket om. Sjangeren var ikke helt min greie, så det ble lydbok samtidig som man spilte World of Warcraft (eller var det D3 på menyen, husker ikke helt). Skal si skuffelsen ble stor!
I dagens mediabilde snakkes det om filmen, men det er boken som ligger i grunn. Det snakkes om at den er voldelig mot kvinner, viser til noe foraktelig. Men det folk glemmer her er at å bli tatt med rå makt er en av de fantasiene til kvinner som rangerer høyt. Det vises også tydelig når man ser på hvor populær boken ble blant kvinner. Søk etter vanlige sexfantasier hos kvinner, så finner du selv flere kilder. Sitat fra KK.
– Å bli tatt med makt/kraft er en av de vangliste sexfantasiene til kvinner. Opp gjennom tidene har kvinner vært skambelagte og redd for å bli fremstilt som horete. I fantasien kan de derimot drømme om å bli tatt med storm av en dominant mann.
– Da kan de føle seg fri og gi slipp på kontroll, men det betyr ikke at de vil at det skal skje i virkeligheten, forklarer Schmidt.
I en eldre artikkel på nettstedet klikk.no (2011) finner vi en artikkel med en litt annen liste. På nummer en her finner vi fantasien om en fremmed mystisk mann. Noe som man strengt tatt kan si Grey er når Anastasia møter han for første gang. Også her finner vi fantasien om å bli tvunget til sex, nå blir hun strengt tatt ikke tvunget i boken. Andre punkter på fantasilisten til klikk.no er å tjene penger på sexuelle tjenester, gruppesex, sex på offentlig sted, ekshibisjonisme/vise seg fram og Voyeurisme/se på når noen har sex. Alle disse kunne vært argumentert mot et dårlig kvinnesyn, om det kom fra menn. Men hva er argumentet når det er kvinner selv som har disse fantasiene?
Vi kan således argumentere motsatt. Ønsker ikke kvinner at andre kvinner skal få oppleve sine seksuelle fantasier via litteratur? Hvorfor frarøve kvinner sine fantasier? Som det nevnes i samtlige artikler rundt temaet fantasier hos kvinner, de ønskes ikke nødvendigvis å leve de ut i virkeligheten. Det er en grunn til at man bruker ordet, fantasi.
Da ville jeg faktisk heller rettet søkelyset mot unge jenter, som kanskje ut ifra boken vil tro man får orgasme ved den miste berøring. Jeg ville rettet søkelyset mot de som kanskje tar steget mot å utføre handlingene i virkeligheten. Den gruppen ville jeg ha oppfordret til å tenke seg godt om først.
Nedenfor vil jeg lime inn ett notat jeg skrev på facebook i november 2013. Det tar for seg hvor lite BDSM Fifty shades of Grey egentlig er, og hvordan den kan gi unge jenter et feil inntrykk av sex. Det hardeste som skjer igjennom hele boken er syv smekk på stussen! Litt spanking vil jeg påstå skjer i de fleste soverom. Når det gjelder argumentet om voldtekt, så skriver de en kontrakt seg imellom. For de som er interessert kan den leses her. Man kan også snu hele greia, boken kunne like gjerne handlet om en ung dum jente som får en BDSM mann til å ha vanlig sex, eller vanilla sex som han kaller det.
Denne lille parodien er mer voldelig!
Så har du blitt spanket, eller er du den som spanker. Gratulerer, du er like hardcore som Christian Grey!
Mvh
Mia
Jeg gir dere herved min gamle bokanmeldelse på Fifty shades of grey.
Fifty Shades og Grey, hvorfor du IKKE bør lese boken!
OffentligVennerVenner unntatt bekjenteKun megEgendefinertNære vennerTromsø, Norway-områdetSe alle lister …FamilieBekjenteGå tilbake
OBS! Spoiler!
Siden jeg hadde litt ekstra tid, bestemte jeg meg for å “lese” boken. Rettere sagt, jeg lastet ned lydboken.
Det har vært mye snakk rundt Fifty shades of Grey. Så grafisk, BDSM, herlige karakterer, er noe av det som har blitt nevnt. Skuffelsen ble stor!
Først har vi Anastasia Steel, som er ubeskrivelig naiv. Ikke har hun eid en pc tidligere, noe de fleste har i dagens samfunn. Igjennom hele boken bruker hun ord som viser til hvor umoden hun er, og snakker om sin indre gudinne vær gang temaet sex er i bildet. Alt er, “…so hot!” hele tiden. Jeg lar meg ikke overbevise.
Deretter har vi mannen hun faller for, Christian Grey. Her oser det av klisjer! Han er rik, høy og mørk, vakker. Men han har også hatt en traumatisk barndom (frem til han ble 4år). Hans biologiske mor er en narkoman hore. Når han fylte 15 år ble han dratt inn i en verden med BDSM av venninnen til hans adoptivmor.
Så da har man dekket de typiske klisjeen. Nå hva med det grafiske seksuelle innholdet i boken? Lite eksisterende, spesielt med tanke på BDSM. Det snakkes om og rundt, men lite som faktisk skjer. Han har lister med regler, og Ana får selvfølelig skrive på hva hun liker og ikke liker. Men siden hun er jomfru, ble det litt vanskelig. Grey har aldri hatt normal sex, eller vanilla sex som han sier. Han elsker ikke, han puler.
Her er det boken tipper, etter setningen “First, I dont make love. I fuck …hard.”. Da har man en forventning om at det akkurat er slik boken bør gå frem. Nei, som nevnt ender det med vanilla sex. Uansett hvor mange ganger han forklarer til henne hvordan han vil ha det, hva en Dom og Sub er, så bringes hennes dumme side fram. Hun forstår bare ikke. I slike øyeblikk ønsket jeg å slå hull i min audiobok (da den ikke var laget av papir), for å trykke det inn i hodet hennes. Han sier det jo rett ut!
To ganger i boken kan det være noe som tilnærmet kan minne om BDSM, men det er mildt. For jeg vil påstå at noe i denne grenen skjer på de fleste soverom. Han smekker rumpen hennes, første gangen blir hun tent. Føler seg skyldig i ettertid, som om hun ikke hadde blitt forklart alt i forkant. Siste gangen er mot slutten av boken, da hun vil se hva det virkelig kan innebære. Han gir da syv harde smekk (mener det var syv, kan være antallet er noe feil), hun teller mens han slår. Her tipper hun over kanten, dette vil hun ikke være med på. I en bok som skal handle om BDSM hadde jeg forventet mer en to omganger med smekking. Hvor er det grafiske?
Boken er også full av irritasjonsmomenter. Vet ikke om det står skrevet i den norske versjonen, men i den engelske foregår det en hel del mumling. Mumler søtt, mumler tørt, mumler svakt. Snakk for faen!
Enkelte plasser virker det som forfatteren E L James har lite å skrive om. Da tenker jeg spesielt på mailene de sender til hverandre. Greit nok at hun leser opp dato, tid, emne, til og fra på første mailen. Men når dette gjentar seg i det uendelige blir det rett og slett slitsomt. Det er snakk om direkte mail samtaler, unødvendig å nevne tid når det kun er minutter som har passert. En annen ting som forundrer meg, hvorfor maile? De kunne enkelt ha brukt skype, chattet. Ingen mailer slik til hverandre i dag.
Som nevnt er Ana ekstremt naiv, alt må repeteres til henne. Hun bruker også ord og uttrykk som virkelig understreker hvor korttenkt hun er. “…so hot”, hennes indre gudinne, “holy fuck”.
Feil fremstilling av sex!
Som nevnt er Ana jomfru. Det som forundrer meg er at hun får orgasme ekstremt fort. Bare ved å trekke på brystvortene hennes får hun orgasme. Ved PIV (Penis i Vagina) får hun også orgasme nesten med en gang. Liten tid brukes på forspill. For en uerfaren ung pike vil jeg påstå dette er en vesentlig del som mangler! Det lille av forspill som nevnes er overfladisk. Hun er også verdensmester i å suge, svelge sæd første gang. Ingen øvelse, teknikken er der. Jeg ville trodd en mann, som vet hun er/var jomfru ville minnet henne på at en ikke skal bruke tenner. Hun gjør heller ikke det, men det er elementer som mangler. Elementer som forfatteren kunne brukt i boken, opplæring av den uerfarne? I tillegg er første gangen relativt ubehagelig for de fleste damer. Man blør, det gjør vondt, man klarer ikke å slappe 100% av. Ikke Ana, hun merket kun litt blod…etterpå. Nå er slikt forskjellig fra person til person, men å være så komfortabel første gang?
Bekymringer!
Min første bekymringer rundt boken fikk jeg faktisk fra Reddit.
“Wife is reading 50 shades of Grey. Help please.
My wife is reading the 50 Shades of Grey books. At first I thought this was a good thing. She is all of a sudden more interested in sex. Then we go to the movies. She decides that she needs to suck me off in the theatre. Kind of dangerous and exciting but mostly dangerous.
Now she has watched a movie and she wants me to re-enact the scene from Irreversible in a public place with her. I’m kind of opposed because I am worried about getting arrested and I am not sure that that kind of thing is what she really wants.
A little help her please?”
Slike ting bør være greit for begge parter! Det er ikke noe man bare hopper ut i. Det er slikt som skaper bekymring. Dama som nevnes her har hatt sex før, hun vet heldigvis hvordan ting kan gå (tror jeg). Men hva om ei naiv jomfru leser boken? Joda, hun må nok være en smule dum, men de finnes. Vil hun da tro at hun skal få orgasme så enkelt? At det å suge noen ved første forsøk er så enkelt? Ingen prøv og feil, alt skal være perfekt første gangen? Ingen smerte, helt avslappet første gangen?
Nei, jeg ser ikke hvorfor denne boken er så fantastisk! Om noen vet hvorfor, vennligst fortell hva som gjør boken så bra? Har jeg gått glipp av noe?
Dagen startet med en blodprøve, deretter legetime. På venterommet ble jeg sittende å prate med en hyggelig dame. Jeg har møtt henne flere ganger tidligere, koselig å ha noen å skravle med. Hun er på sin siste FEC kur! Håper hun får bedre dager når de late dagene etter FEC er overstått.
Selv om man skal få cellegift kan man jo “pynte” seg litt. Dvs påtegnet øyenbryn, kajal, øyenskygge, litt concealer under øynene og øredobber. Mest fordi man ser ekstra sykelig ut når rammen i ansiktet er borte, les øyenbryn.
Siden jeg ikke hadde så mye annet å spørre legen om denne gangen, benyttet jeg anledningen til å forhøre meg om diverse andre ting.
– Hva er sjansene for tilbakefall? Han svarte som så at det var mindre sjanse for tilbakefall med tanke på at det ikke hadde spredd seg til lymfeknutene, men han kunne ikke si noe konkret.
– Om det kommer tilbake. Hvor kan jeg regne med å få det. Rundt om i kroppen, eller den andre puppen? Han informerte om at det som oftest viste seg i/rundt arrvevet. Også her kunne han ikke si noe absolutt sikkert.
Forstår det, det er ingen garanti for noe som helst. Virket som man skulle ha litt i bakhodet angående hissigheten til svulsten. Det er jo forsåvidt derfor de gir meg en såpass kvass behandling. Man kan vell bare satse på det beste i det lange løp.
– Hva skjer etter jeg er ferdig? Jeg skal jo ikke ha stråling. Han lo litt, ja du er jo faktisk ferdig snart. Da ville jeg bli innkalt til kontroller. Minimum skal man ha en kontroll i året, men han regnet med jeg ville bli innkalt oftere.
– Rekvisisjon til protese/hodeplagg? Hvor mange og hvilken type protese har man rett på? Joda, det skulle han fikse til meg. Han mente det var to proteser i året. Hvilke typer, det hadde han ikke kunnskap om. Kanskje pleierne visste noe mer (jeg glemte å høre med dem).
Det var egentlig ganske greit å få snakket litt ut om diverse, er jo ting jeg har lurt på en tid. Samtidig visste jeg vell innerst inne at de ikke kunne gi meg noe konkret svar. Delvis fordi de ikke vet, delvis fordi enkelte kanskje misstolker det de sier. Ikke vet jeg, for alt jeg vet kan jo jeg også ha misstolket.
Endelig tikket svaret på blodprøven inn. Alt så bra ut, verdiene hadde økt. Var det jeg visste, jeg har kjent det på kroppen! Man har blitt bra vant til å være sliten, når sliten føles bra i forhold til dødssliten. Rar måte å beskrive det på, jeg vet. Men sofaliggende, apatisk, orker ikke strekke seg etter fjernkontrollen derfor ser man Hotell fucking cæsar sliten er ekstremt! Den formen for sliten har jeg ikke vært denne uken, håper det blir lenge til neste gang, helst aldri.
Kuren kunne settes igang, jeg hadde med meg boken om Trippel negativ (som jeg var så heldig å fikk låne av ei hyggelig dame). Litt lesestoff er greit når man får kur.
Litt lesestoff
Det enkelte små ting i boka som jeg biter meg merke til. Statistikk kan brukes til så mangt, og man må alltid ha i bakhodet at det er bare statistikk, ikke fakta. I følge boken (og andre kilder) er det trippel negativ fremtredende hos afro-amerikanske kvinner, greit nok det. Men så kom jeg over dette…
Hum?
Sier du det ja… null barn og har aldri ammet. Jeg måtte le litt, her kjente jeg meg ikke igjen. Men som sagt, det er bare statistikk, ikke fakta.
Så over til neste som fikk meg til å tenke litt. Noen vil kanskje ikke tenke at dette har noe med meg å gjøre, men de fleste husker nok bare den lille nette Mia. Det er få som har lagt merke til den Mia som var 60 kg med stor mage. 60 kg og stor mage, ler meg skakk tenker dere kanskje nå. Men dere må ha i bakhodet at med mine 152 på sokkelesten er faktisk 60 kg overvektig. Da var min BMI 25,97. Min normalvekt ligger på ca 50 kg, og 40 kg igjen er undervektig. Jeg har altså en variasjon med 10 kg i begge ender fra undervektig til overvektig. Jeg har vært begge endene. Akkurat nå ligger jeg på ca 43 kg, er enda innenfor normalen når det kommer til BMI. En kilo ned, og det klassifiseres som undervektig. Så små er marginene når man ikke har så mye høyde å fordele vekten på.
Det som er enda mer interessant er at jeg la om både kosthold og levesett rett før man oppdaget kreften. Har hørt flere som har gjort det samme. Kan det være at man merker noe underbevisst, at kroppen krever en sunnere livsstil?
Sier ikke at jeg har det, men interessant.
Hvordan tester man seg for slikt? Skulle gjerne ha gjort det, bare for å utelukke det. Jo mer man kan utelukke, jo bedre er det vil jeg påstå. Gener er jo ikke helt kartlagt, kan det være at en og samme familie kan ha lignende tendenser og være mer utsatt? Nå bare tenker jeg høyt, eller skal vi si skrivende.
Etterhvert kom også hun jeg hadde pratet med tidligere inn på behandlingsrommet. Vi ble sittende å skravle om løst og fast til kuren min var over. Ønsket henne lykke til med siste runde FEC, deretter bar turen innom Vardesenteret.
De to damene som vanligvis er der var på kurs idag, helt greit det. Jeg fikk hilse på to nye fjes, hyggelige damer begge to. Omsider var tiden inne for å vende nesen hjemover, jeg sendte melding til mamma.
Imens jeg stod å ventet på at mamma skulle hente meg ved hovedinngangen la jeg merke til en ung gutt. Før hadde jeg nok ikke lagt merke til han, eller hva som feilet han. Jeg kjente igjen posene på stativet, flere stykker. En med saltvann, og flere med cellegift, blant annet en som hadde en rød pose utenpå. Jeg hadde sett akkurat de posene før, på behandlingsrommet. I tillegg var det ikke et hårstrå å spore på hodet. Tenk, jeg hadde nok ikke lagt merke til han før, men nå gjorde jeg det. Han rullet seg røyk, rød 3. Etter en tur på kiosken dyttet han stativet framfor seg og ut døren. Jeg gikk ut for å vente på mamma, gutten dyttet fortsatt stativet nærmere røykeskuret. En gang hadde nok jeg gjort det samme, om det ikke var for at jeg sluttet å røyke for over et år siden. Jeg tenkte hvor stusslig det egentlig så ut, samtidig forstod jeg han. Tro hvor gammel han er, 17, 18 kanskje 19. Men utseendet kan bedra, han kan se eldre eller yngre ut på grunn av manglende hår.
Mamma kom kjørende, jeg satte meg inn i bilen. Så litt på den vakre lille babyen, tantebanet. Vi dro en kjapp tur på K1, min bror trengte minnebrikke til kamera og noen kroker til å feste på veggen. Deretter bar turen til Pyramiden, jeg kjøpte inn litt garn, så er jeg forberedt til neste prosjekt.
Nå er det snart middag med påfølgende daffetid på sofa. Merker at jeg har gjort litt vell mye til å være kurdag, kjenner det opp i halsen, på øynene og i kroppen generelt.
Hørt om hun som klarte å sende patolog rapporten til NAV? For de som ikke vet hva det er, det er rapporten fra patologen som sier alt om svulsten min. Detaljerte beskrivelser fra de mottok en bøtte som inneholdt mitt høyrebryst, hvordan de skar i den, til hva de fant ut om svulsten.
Min fantastiske kjærest skulle legge sykemeldingen i en konvolutt, deretter i vesken. Han hadde tatt det eneste brevet han så, som da viste seg å være patolog rapporten min. Den ble derfor lagt i postkassen på NAV sine lokaler. Der kan du snakke om ei som var så frustrert at hun både skalv og grein i øyeblikket. Jeg så for meg at en tjomsing satt å koste seg med patolog rapporten min!
Når jeg får en snev av panikk og frustrasjon klarer jeg ikke samle tankene helt. Jeg ringte Sigurd, -Kordan i hælvette skal æ få den tilbake? Min samboer så ut som en pisket hund i bilen. Han så rett fram, uten å si noe på hele turen til NAV. Jeg gikk inn i forveien, han betalte for parkeringen. Heldigvis var det ikke kø. Jeg hadde bestemt meg for å ikke grine, men klarte ikke holde meg. Sippet som bare det til han bak skranken, imens jeg forklarte situasjonen. Han ropte på en annen kar, de skrev ned kontaktinformasjonen min, samt fødsels og personnummeret. Jeg forklarte utseendet på konvolutten. Postkassen var allerede tømt kunne han meddele. Vi ble enige om at jeg skulle vente litt mens han sprang for å se etter brevet.
Vi satt oss ned for å vente, forberedt på at dette kunne ta tid. Min kjærest hadde fortsatt ikke sagt stort, bare ytret noen ord nå og da. Jeg sa til han at jeg ikke var sint, ble bare frustrert. Skuldrene hans slappet mer av, -Ja, no har du enda et kapittel til boka di. Jeg bruker å spøke med at han jeg skal lage en bok “Sigurds sitater og andre rariteter” skal den hete.
Mannen fra NAV kom plutselig ned trappen, det tok ikke lange tiden. Den var på logistikk sa han, de hadde lagt den til side. Mest sannsynlig hadde de sett at den ikke hørte hjemme der. Tusen hjertelig takk! Sa jeg med et stort glis. Han flirte litt, -Husk å lever sykemeldinga. De fikk mange store stjerner i boka fra meg den dagen.
Nå ligger patolog rapporten trygt plassert her hjemme.
Idag var jeg på handletur med mamma, brodern, hans kone og lille babyen. Min bror fant en slik flott greie på Jula, vaskrenser. Personlig får jeg assosiasjoner til Donald av disse. Han utbrøt, – sett denne på hodet! Jeg flirte litt av han, -ja, det hadde vært gøy. De første sekundene tenkte jeg ikke over at jeg var skallet, så plutselig som lyn fra klar himmel. FAEN jeg er jo skallet, kanskje det funker. La oss prøve! River av meg hodeplagget, bror klasker den på hodet mitt. Javisst sugde den seg fast. Hans kone knipser noen bilder, på ett ser jeg helt for jævlig ut. Det bildet måtte på facebook! Jeg holdt på å knekke sammen i latter. En ansatt klarte ikke å skjule at han flirte i det han passerte oss. I det øyeblikket han suste forbi stod jeg å drog i den for å få den av hodet. Den satt godt fast skal jeg si deg.
Hørt om hun som jublet fordi hun får gift pumpet i kroppen? Idag gjorde jeg det.
Cellegift, oh yeah!
Har vært litt nervøs over hva legen skulle si idag, ble det kur eller var blodverdiene enda for lave? Når jeg endelig fikk snakke med legen i 09.00 tiden kunne nervøsiteten lette litt. Blodverdiene hadde gått opp til 1, så de var akkurat ok for å si det slik. Blodprosenten var også ok, forholdene tatt i betraktning. Han ringte overlegen å forhørte seg litt angående kur eller ei. De kom fram til at jeg hadde to muligheter, kutte kuren tidlig, eller lavere dose. Jeg valgte å prøve en runde med lavere dose i første omgang, så ser vi hvordan formen er neste uke. Det ble derfor 75% taxol idag. I forhold til hva tenker du kanskje, det husker ikke jeg! Blir legetime neste gang også, så får man se hvordan uka har gått. Legen ba meg være ærlig, slik at de ikke overkjører kroppen helt. Selvfølgelig er jeg ærlig, når det står på helsa kan det lønne seg. Det er nok en grunn til at man ikke skal bite ting i seg, å leke tøff.
Fikk også med meg patolog rapporten, det var interessant lesning. Klarte ikke å holde meg å begynte å le høyt når jeg leste deler av den på behandlingsrommet. Det var tre ark, det første spesifikkt, punktvis om svulsten min. Ark nummer to begynte slik:
Der brøyt jeg ut i latter. En bøtte med puppen min i? Jeg ser det for meg, puppen som ligger å skvulper i bøtten.
Tredje og siste ark viser noen kunstneriske ferdigheter. Håper ikke det er realistisk tegnet, tror ikke puppen min så slik ut!
Må nesten høre med Sigurd om puppen min så slik ut.
Kuren gikk sin vante gang, jeg koset meg litt med hekling på slutten.
Så gjør vi så når vi cellegift får.
Jeg hadde nevnt for legen at jeg trengte ny sykemelding, men tror vi begge glemte det av. Fikk en pleier til å springe å gi han beskjed, kort tid etter fikk jeg sykemeldingen i hånda. Enda bra man husket det før man forlot sykehuset!
Etter kuren bar turen ned på Vardesenteret. Der satt allerede noen rundt bordet å småpratet. Ei dame som jeg møtte sist var også der, hun hadde dessverre fått noen dårlige nyheter. Hva de innebar er hennes historie å fortelle. Om hun leser dette, jeg ønsker deg alt godt. Når du kommer deg igjennom dette stykket av livet så håper jeg du endelig kan senke skuldrene, slappe av og være med familien. Dere fortjener et avbrekk! Sats på det, se framover, den dagen du er ferdig kan dere alle trekke dere litt bort fra hverdagens fjas og mas. God bedring <3
Jeg fikk lånt en bok hos henne, gleder meg til å lese den! Det er ikke like enkelt å finne stoff om trippel negativ brystkreft. Takker og bukker.
Ser fram til interessant lesning.
Nå er jeg spent på hvordan kroppen vil reagere etter denne uken. Blir energinivået til å være levelig, eller blir det enda ei uke på sofa? Første gode dagen min på to uker var igår. Når jeg sier god dag, så må man ta i betraktning at kroppen er full av gift. Er litt vanskelig å forklare hvordan det føles, har vandret slik så lenge nå at man nesten har glemt hvordan det føles å være “normal”. Jeg ser frem til den dagen.
Som nevnt måtte jeg hoppe over en uke. Det som da har skjedd er at den medisinske lukten forsvant. Nesen blir jo ganske fort sliten av lukter, jeg merket derfor fort når den kom tilbake. Nå stinker jeg! Er det saltvannet, cellegiften eller bare noe fra avdelingen som har satt seg i nesen?
Samboeren er på møte idag, så det blir pai i microen. Enkelt og greit.
