Lenge siden sist

Det har vært en god stund siden jeg oppdaterte bloggen. Kan greit sies at livet har vært en karusell med mye opp og ned.
Ikke minst samfunnstabuer som de fleste ikke prater så mye om. For hva forventes når du er 35 år og voksen? At du skal ha stabil jobb, eget hjem og familie. Slik har ikke min tilværelse endt opp. Prisene i denne byen og på landsbasis er vanvittige!

Meg

Så hva har jeg gjort?

Flyttet inn hos min mamma, her har jeg bodd en god stund, snart 5 år faktisk. Er evig takknemlig som har ei så god mamma som tok meg inn når jeg stod på bar bakke. Det har også gitt meg muligheten til å spare til fremtiden, en fremtid som så ganske mørk ut når jeg ble ufør. En framtid som enda ikke er helt på plass, som enda er uviss på mange områder. Tabuet og skammen ved å være 35 år med ett liv som ikke henger sammen er høy. Alle vet hva samfunnet tenker om slikt. Og alt går tilbake til når jeg fikk kreft, når jeg måtte velge bort utdanningen. Når fatiguen grep tak i etterkant, når jeg forsøkte år etter år å komme meg på beina. De fleste ser kun personen, men ikke hva som ligger bak fasaden. Ingen ser ditt indre og hva den enkelte måtte kjempe med på daglig basis.

Gikk lenge i terapi, i ett forsøk på å lære meg å akseptere livet slik det har blitt. Det mentale slitet ble bare verre, og omsider innså jeg at terapien funket mot sin hensikt. Etter år og veldig mange timer ble jeg mer nedslått enn noe annet. Forsøker nå på min egen måte. Hva mener jeg med at det ikke funket? Psykologen ga meg direkte og indirekte skylden for barnløshet og en vanskelig situasjon som jeg enda ikke føler meg klar til å dele offentlig. En situasjon som for mange vil virke totalt utenkelig for dem.

Operasjoner og enda flere operasjoner. Har rett og slett begynt å miste tellingen på hvor mange ganger jeg har måtte lagt meg på benken for rekonstruksjon. Kan vell greit si jeg begynner å bli rimelig lei. Den forrige gikk ikke slik den skulle, fikk meg en real nedtur i etterkant. Kroppen får en hard påkjenning, så ser man at resultatet bare faller ifra hverandre. Den gangen skulle jeg heve det friske brystet og fylle fett på det rekonstruerte. Den friske datt ned igjen etter kort tid, og magen fikk ett hakk i seg etter fett-transplantasjonen. Nylig hadde jeg enda en operasjon, er nå på uke 4 etter. Må enda vente 2 uker før jeg får lov å bruke overkroppen og brystmuskulaturen normalt. Det som var annerledes denne omgangen var smertene, vondt har man alltids etter noen har kuttet i deg, men det finnes grenser.  Sa i fra til kirurgen, han lo “gratulerer, du er operert”. Omsider fikk sykepleierne han tilbake, han satt en blokkade og smertene forsvant. Dagen derpå var de tilbake. Nervesmerter som ikke ga seg med det første. Har brukt mye lengre tid å komme meg denne omgangen.

Håper inderlig dette er den “siste” runden med operasjon. Vet det blir flere i framtiden da implantat må skiftes ut, men det vil i det minste gi en pause fra operasjoner år etter år.

Det er ekstremt mye annet som har skjedd, kunne sikkert ha skrevet en bok om alt skulle nevnes. Så får holde med disse få, som da er kappet ned betraktelig.


Ikke alt har vært elendig

Gikk langt ut av komfortsonen min å reiste til USA, nærmere bestemt Los Angeles. Og det under covid! Mamma fulgte meg til danmark for skifting av fly, utrolig glad for at hun ble med. Jeg har reiseangst, og bare det å ta en uvant buss kan være vanskelig. Men det gikk greit, kom meg begge veier helskinnet. Krevdes en god del ekstra papirarbeid og ikke minst pcr tester på grunn av covid. Rett før jeg skulle reise endret USA reglene, slik at jeg måtte ha negativ pcr 24 timer før avreise. Det var stress og dyrt, men fikk det til. Var i Los Angeles i ca 5 uker, fantastisk vær. Varmere temperaturer enn sommeren i nord-norge, men føltes ikke stekende på kroppen.

 



Tror det som gjorde sterkest inntrykk på meg var Skid Row. Aldri har jeg sett så mange hjemløse, så mye fortvilelse samlet på ett sted. Vi har ikke den type hjemløse her i landet, du så de over alt. Sittende på gaten i skitne klær, tydelig påvirket av stoff. Folk gikk helst ikke ut alene når det var mørk, da man aldri kunne vite hva som kunne skje. Og noe skjedde jo faktisk når jeg var der, en mann angrep politiet med kniv å ble skutt rett utenfor der jeg bodde.

Det har også kommet en søt liten ramp inn i familien, to faktisk. Den første en liten nevø, men han legger jeg ikke ut bilde av. Den rampen jeg derimot kan dele bilde av er valpen, en søt liten en med kvasse valpetenner som hun nå har begynt å miste

Det var en kort oppdatering fra denne kanten, håper det står bra til med dere alle. Både i bloggverden og utenfor

-Mia