Det er som nevnt en underskriftskampanje gående mot FCI, for å stanse avgjørelsen om å endre opprinnelsesland til de Tibetanske hunderasene. Kort fortalt ønsker FCI å endre opprinnelsesland fra Tibet til Kina på flere raser. Etter mitt syn er det hele et politisk spill, som ikke bør blandes med hunder. Man kan ikke endre historie med et pennestrøk!
Dette gjelder følgende raser: Tibetansk mastiff, Tibetansk terrier, Tibetansk spaniel, Lhasa apso og Shih tzu. Du kan lese det tidligere innlegget rundt saken her, ‘Made in Tibet… Not China!’
Kjenner jeg er lykkelig på vegne av alle Norske eiere, vår klubb hørte på oss. De tenker på både oss og hundene, de tar tak, de skriver hva man synes om at FCI tar avgjørelser på dette viset. Tusen hjertelig takk for at dere støtter oss Norsk Kennel Klubb! Idag gjorde dere oss stolte.
Her kan du lese hva NKK selv skriver på sine sider angående FCIs avgjørelse, ‘Kontroversiell avgjørelse’. Skal sies at valget av overskrift klinger bra.
Skriv under du også! For øyeblikket har 6582 stykker signert, det trengs minst 918 til. Men flere jo bedre, ‘We belong to Tibet, not China!’
Nå venter vi i spenning på respons fra FCI, om de i det hele tatt orker å respondere på alle mailene de får nå om dagen. Håper ikke NKK drukner i innboksen, de bør bli tatt seriøst med tanke på at de faktisk er en kennel klubb.
Jeg og Jesper hilser fra stolte nord, å sier NEI til FCIs avgjørelse. Hans historie er fra Tibet, IKKE Kina!
Sender en liten hilsen til alle eiere med tibetanske raser der ute.
Eier du en tibetansk rase? Uansett om du eier eller ikke, hva synes du om at hundens opphavsland plutselig skal endres til Kina? Hvordan kan man blande politikk og hunderaser? Hvordan skal hundens historie nedskrives om noe så vesentlig endres?
For de som leste bloggen på søndag, så fikk dere kanskje med dere at jeg gruet meg til dagens bursdags markering. Det ble noen søvnløse netter og tårer som rant dagene i forkant. Hele muligheten til å feire med de nærmeste ble ødelagt av planer som ble endret, glemsel, dobbeltbooking av dagen, og noen forstod kanskje ikke hvor viktig dagen var for meg. Ikke bare en vanlig bursdag. Selv om det ikke ble noen markering, fikk jeg ihvertfall smile istedet for å gråte. Først dro jeg å lette etter ny datastol sammen med mamma, hjalp å gjøre noe annet enn å sitte alene hjemme når samboeren var på jobb. Deretter handletur sammen med min gode storesøster og søskenbarn. Søster spanderte lunsj (sushi) på meg, og tankene ble litt skjøvet bort. Når Sigurd (min samboer) var ferdig på jobb dro vi hjem for å reise litt tilbake i tiden.
I dagens samfunn er vi veldig digitalisert, vi føler oss gjerne avkappet fra verden uten telefon og internett tilgang. De fleste som kjenner meg og min samboer vet at vi er ivrige datanerder. Vi vier ikke all fritid til spilling, men bruker noen timer om dagen. For min del kan jeg like greit bruke fem timer i sofa å hekle, eller fem timer foran datamaskinen. Nå skal jeg ikke hevde vi avkappet oss helt fra teknologi idag, men vi valgte å gjøre noen aktiviteter som alt for sjeldent blir dratt frem.
Vi gjorde noe som bringer fram konkurranseinstinktet, en liten dose frustrasjon, men også mye latter og glede. Sammen hoppet vi inn i tidsmaskinen, å reiste tilbake til en svunnen tid. En tid der folk samlet seg rundt bordet til gode samtaler, latter og gøy. Brett og kortspill.
Min gode samboer fant fram Disney monopol, UNO og Scrabble, satte en grei skål med potetgull på bordet å var klar til noen timer med ‘gammeldags’ moro. Vi startet med Disney monopol.
Finnes det noe søtere monopol enn Disney? Gjør nok ikke det nei. Kampen var igang, hvem skulle vinne?
Jeg landet galant på ‘Magiske øyeblikk’ etter ganske kort tid, det første kortet jeg trekker er følgende.
Jeg har bursdag!
Skulle vært flere spillere, så hadde jeg kanskje blitt litt rik.
Jeg fant meg fort en egen taktikk, første runde tenkte ikke min samboer større over det. Han tapte derfor meget kjapt, andre runde var han observang og ødela litt for meg. Man har ‘kjøretøy’, jo flere man har jo mer penger håver man inn. Disse er veldig fin å ha, siden de er jevnt spredd utover hele brettet. Det er derfor høy sannsynlighet for at din motspiller vil lande på en av disse, opptil flere ganger utover i spillet. Neste taktikk var å snike til seg både ‘tryllestøv’ og ‘tryllestav’, som er to plasser på spillet. Alene gir de ikke så veldig mye, men litt. Sammen gir de deg gull og grønne skoger!
De beste plassene på Disney monopol.
På grunn av disse flotte plassene som gjorde at min samboer måtte punge ut tapte han hele to omganger. Siste omgang var det bare flaks at jeg fikk begge, han hadde da planlagt å stjele ihvertfall en slik at jeg ikke skulle få x10 av terningkast.
Det som er litt teit med Disney monopol er at ikke alle kort gir noen logisk premie eller straff. For eksempel må du betale 15 kroner i bot når du kjørte for fort, men får 150 kroner for å lufte bikkja. Jeg vant hele 10 kroner i en skjønnhetskonkurranse. Der Sigurd utbrøt -Dæsken, nu va du skjønn! Ja, man må være sykt lekker for å vinne 10 kroner!
Sigurd sitat – Dæsken, nu va du skjønn!
Dessverre måtte Sigurd, som i runde en, pantsette alle eiendommene sine. Mine fabelaktige trylleplasser tappet han fort for penger!
Og, siden jeg ble ganske rik, så fikk jeg også flottet meg med å sette ut noen hus. Dette skulle bli min samboers undergang, der røk de siste kronene. Æddabædda!
Nananana, du tapte!
Jeg er en så god vinner at det er helt sykt, seiersropene spratt i veggplatene. JEG ER RIK!
Neste spill på agendaen var scrabble, det måtte jeg bare gi opp før vi var kommet ordentlig igang. Hodet mitt var så sliten at jeg endte med å stirre blankt på brikkene. Mitt hode fungerer ikke så godt etter behandlingen, det har enda ikke rettet på seg. Føler meg ganske dum når det skjer, men vet jo hvorfor. Klarte rett og slett ikke sette sammen ord, selv om de lyste rett imot meg. Klarte ikke tenke.
Vi gikk derfor over til å spille UNO. Lenge siden sist, så vi hadde glemt reglene. Selvfølgelig hadde vi også rotet bort regelheftet, så google ble vår redning. Vi fant fort ut at de reglene som stod der var litt for enkel. Mulig det finnes flere andre måter å spille på, men klarte ikke å finne dem. Vi laget derfor våre egne hottentott regler for å avansere det bittelitt.
De reglene gikk kort fortalt ut på at man måtte legge på høyere tall, null fungerte som ess. Det var ikke lov å legge serie, heller ikke flere av samme kort. Spillet blir på den måten noe lengre, og vanskeligere å vinne. Kortstokken måtte gjenbrukens siden vi gikk tom for kort å trekke, bare for å nevne det kunne man bare trekke et kort om man ikke hadde noe på hånden.
Litt UNO på slutten.
Tror vi spilte i omlag fire timer før vi ga oss, koselig å fjase bort litt tid sammen med min kjære. Det fikk hodet til å være opptatt, og tankene om den tapte bursdags markeringen ble skjøvet litt på avstand.
Noen få uker etter bursdagen min ifjor oppdaget jeg kulen i brystet, nærmere bestemt i juli. Det vil da si at jeg har vært syk stortsett hele året som 28 åring. Bursdagen på mandag skulle derfor være ekstra spesiell. Den skulle markere slutten på året som syk, og starten på et nytt år som frisk.
Men slik skulle det ikke gå.
Noe dukket opp, slik at planene måtte endres. Gikk greit å sette feiringen til lørdag, men straks etter fikk man beskjed om at det ikke passet. Jeg ga beskjed om at søndag ikke passet for meg, den ville ødelegge planene om den perfekte smørgåstårta, som jeg hadde lovet tantungen siden i vinter. Denne skulle bli fabelaktig, og med de ferskeste rekene man kunne oppdrive. Jeg hadde gledet meg til akkurat dette i lengre tid, det var uaktuelt å gå ned på standaren.
Denne dagen skulle være spesiell, alle skulle være samlet, den beste tårtan skulle serveres. Og jeg kunne med hode høyt hevet markere starten på et friskt år som 29 åring.
Ingen kunne endre planene sine, det blir ingen bursdag. Det blir ingen markering av at helvetes året er over, det blir ingen markering på starten av at friskt år som 29 åring.
Jeg har nevnt før mine følelser rundt det å føle seg glemt. Når det er en dag som er så viktig for meg, så stikker det ekstra dypt. Man føler seg iveien, bortkastet, som en verkebyll som gnager på de rundt. Man føler seg lite verdifull.
Er det hele min feil? Det er slik jeg ble forespeilet det, min feil at jeg ikke kunne føye meg til å feire på søndag. Nå tenker jeg, hvorfor i pokker skal jeg føye meg når det skal være min dag?
Da kommer også tanker som… hadde jeg vært verd å sette av tid for om jeg lå på mitt siste? Eller hadde jeg da også bare vært i veien? Hvorfor er jeg ikke verd nok til å sette av tid til å feire at endelig skal livet komme seg til hektene igjen? Er ikke mitt liv verdifullt nok til å feires?
For å være ærlig begynner jeg å bli piss lei av ting går i dass. Jeg har sagt det før, må lære meg at å glede seg til noe er unødvendig. 90% av gangene blir man slått rett ned. Ikke hjelper slikt på verken selvbilde, eller det å jobbe seg tilbake til hverdagen.
Faktum er at det ikke er uvanlig å ha tanker rundt livet og døden, spesielt ikke etter behandlingen. I stunder som dette dukker slike tanker opp, var det verd det? Er det verd det om det friske året skal starte med tårer? Om det blir en omgang nummer to, skal man da orke å gå igjennom noe slikt igjen? For det er tydeligvis ikke viktig nok til å markere. Jeg er ikke viktig nok.
Klokken er sent på natt, eller tidlig morgen, alt etter hvordan man ser på det. På grunn av lite søvn er nok dagen i seg selv ødelagt. Natt til mandag vet jeg kommer til å bli et helvete, for hodet mitt kommer til å fortelle meg -denne dagen skal forhåpentligvis være once in a lifetime, men ingen er her til å markere den sammen med deg, hilsen hodet.
Joda, min samboer og bikkja er her, men blir ikke stort med markering når det er bare oss. Han spurte om vi skulle gå ut å gjøre noe… jeg måtte avslå. Mandagen kommer jeg for det første til å være stup trøtt på grunn av lite søvn, for det andre blir jeg nok til å hikste og gråte fra morgen til kveld. Kan ikke si jeg gleder meg…
Alle operasjonene kan ikke sammenlignes i smertenivå på hvordan det er å føle seg så uviktig, så bortkastet. Skulle ønske jeg kunne ta hånden inn i brysthulen og lette trykket på hjertet, men det går ikke.
Er det verd det når man ikke får sove på natten, men omsider klarer å gråte seg i søvn?
Practise as you preach! Jeg har lenge sagt at filteret er fjernet, tabu stempler skal rives av. Derfor velger jeg også å dele de følelsene som ikke er like gode å kjenne på.. de følelsene man gjerne holder tett om. Det er mye som ikke deles i bloggen, men denne dagen var alt for spesiell for meg til å gå udelt. Der er ikke så lenge siden det var i media om barn som var alene på bursdagen sin, eller ikke ble invitert i andres. Den følelsen av ensomhet på en dag som har sterk symbolikk er like jævlig uansett alder.
Vi kastet oss i bilen å kjørte til landet som lurer oss med små tall på prislappene, såkalt Euro. På grunn av en natt med ganske lite og dårlig søvn forsov vi oss litt, kom oss derfor ikke ut døren så tidlig som planlagt. Hvilket land skulle vi til? Finland, selvfølgelig.
Alltid når man kjører denne veien passerer man Piggstein i Balsfjord, men aldri har man tatt seg tid til å ta noen bilder av den. Synes den er flott jeg!
Så utrolig mange lag med navn og bilder som folk har laget, såvidt man klarer å skimte steinens naturlige farge. Her er det nok brukt det meste, maling, spray, tusj. Hva enn som kan brukes til å tegne, kludre eller skrive med.
Farverikt
Turen bar videre, omsider ankom man lille Tromsø, også kjent som Kilpis eller ved dets fulle navn Kilpisjärvi. Den delen av Finland som gjerne ønsker å gå under betegnelsen Lappland, jeg er uenig. Jeg har et navn som passer mye bedre, snopland. Eventuelt kan vi bare kalle det lakritsipiippu maa! Om finsken min er helt på jordet, så er det fullt lov å korrigere den.
Disse staute skapningene ønsker oss alltid velkommen før man trår inn på K-Market, kilden til alt snop.
De ser så glade ut. Den kaninen helt til høyre er absolutt kulest av alle utskjæringene rundt butikken.
I Snopland var det utrolig nydelig vær, solskinn og vindstille da vi ankom. Det var en hel del Tromsø folk der, men kan ikke sammenlignes med påsketider. Som vanlig brukte vi ikke lange tiden på butikken, men vognen ble fylt til kanten kjappere enn du kan snu deg rundt tre ganger.
Favoritt området vårt på K-Market er en hylle fylt med flytende greier.
Energidrikk
Den bittelille butikken har ti ganger bedre utvalg enn de største butikkene her i byen! Da snakker jeg ikke bare om energidrikke, men alt egentlig. Skamme seg burde vi, godt utvalg trekker folk. Godt utvalg er bra! Jeg er ikke noe glad i sukkerbrus, får så ekkelt belegg på tennene. Kan ikke skryte av utvalget når det gjelder sukkerfri energidrikke her i landet, Norge altså. Tilogmed den blå Monster har begynt å forsvinne fra flere og flere butikkhyller.
Vi forlot butikken med en god andel poser og 157,66 Euro fattigere, tilsvarer 1408 norske kroner med dagens valutakurs. Nesten så man ble redd for at de skulle ta ekstra betaling for bruken av papir til kvitteringen.
Det ble jo en liten kvittering.
På turen hjem stoppet vi innom Vollan Gjestestue, der møtte vi min søster og tantungen. Godt å se ungen igjen, blid som alltid. Vi hadde kjøpt dem en liten gave, to flasker sprudlevann, en pakke mummi kjeks, wasabi popcorn og en pose peanøtt ‘potetgull’. Ungen skulle til pappaen sin, så hun sendte kjeksen hjem med min søster. Hun fikk streng beskjed om å ikke spise den opp! Artige ungen.
Det er alltid like koselig å beskue Den sovende soldat på vei hjem, også kjent som Blåtinden (1180 moh). Dette skuet gir meg alltid gode minner tilbake til kjøreturene fra barndommen, da pappa alltid pekte ut Den sovende soldat. Klarer du å se han?
Hunden var hoppende glad idet vi kom oss inn døra hjemme, er så godt å komme hjem til en slik velkomst. Vi gjennomgikk fangsten før man stablet bort varene.
Grei fangst.
Skal vi si oss fornøyd med fangsten? Det mest fornuftige må være kotelettene. Skal nevnes at det er unormalt at vi idet hele tatt har noe fornuftig med oss hjem fra lille Tromsø. Ja, da tenker jeg på noe i kategorien mat og ikke snop eller junkfood. Her er noen av de beste, men kanskje ikke sunneste sakene vi fikk med oss hjem.
Sigurds beste fangst! 1 liter Madcroc og en liten med fersken smak.
Jeg er fortiden hekta på sterke saker, jo mer futt jo bedre. Sigurd har alltid likt grillsmak, han har en tendens til å prøve ut det meste som har grill eller taco smak. Som nevnt kjøpte vi også en pakke med wasabi til min søster.
Poppende fellesfangst! Skal bli gøy å prøve disse.
I Finland gir de oss forbrukere gjerne litt større forpakning. I Norge er vi traus og kjedelig, holder oss til det samme gamle. Her er en norsk liten som jeg hadde liggende i skapet, de to andre er fra Finland. De hadde også denne typen i liten forpakning, men hvorfor kjøpe smått når man kan kjøpe stort?
Bittelille traurige Norge, store flotte Finland. En lang dag som ga god fangst. Hvordan har du brukt dagen?
Idag var jeg gjest hos Juntafil på NRK P3, ledet av Tuva Fellmann. Her fikk jeg anledningen til å fortelle min historie om brystkreften, med mer. Juntafil er i hovedsak et radioprogram som tar for seg tema om kropp og sex, temaet brystkreft passet derfor svært godt inn. Det gledet meg at Tuva ønsket å prate litt mer utvidet rundt det å ha brystkreft. Hvordan det faktisk er å sitte igjen med en pupp, eller null for de det gjelder. Hvordan sexlysten var under og etter behandlingen. Temaer som man ellers skyver litt under teppet, som helst ikke snakkes så meget om.
Jeg elsker å rive av tabuplasteret!
Elsker at det blir mer fokus på de bivirkningene man helst ikke snakker om. Og hvordan det er å leve med en pupp, noe som er forskjellig fra kvinne til kvinne. Noen er sikkert mer vant til fokus på brystene, som en del av deres kvinnelige vesen. Andre, inkludert meg har aldri hatt noen store pupper å skryte av. Har derfor vært under pupperadaren i hele mitt snart 29 år gamle liv. Men sex er viktig for de fleste av oss, å det går ikke bare utover meg. Det går også utover min flotte kjærest. Takk og lov for at jeg har en samboer som er så forståelsesfull, jeg er heldig.
I studio!
Noe ble feilsagt, men slik er det når man skal være på radio. En av de feilene jeg ønsker å rette opp her og nå er, hormonpiller. Det skulle selvfølgelig være antihormon. Om jeg hadde hatt mulighet kunne man ha pratet i det vide og brede rundt behandling, bivirkninger, de forskjellige typene brystkreft med mer.
Du kan lese web artikkelen fra intervjuet her. Der har de også snakket med spesialsykepleier Vibeke Jensen Simonsen. Det Simonsen nevner angående at dette ikke gjelder alle er svært viktig. Det er også noe av det første man får vite når man starter med cellegift, ikke sammenlign deg med andre, ikke hør på Dr.Google. Vi er alle forskjellige og kan derfor reagere ulikt på behandlingen.
For min del håper jeg det meste løser seg ettersom hormonene begynner å få fart på seg igjen!
Jeg har sagt det før, men velger å si det enda en gang. Kreft diskriminerer ikke. Din kroppsfasong, alder, levemåte har ikke noe å si. Selvfølgelig er enkelte grupper mer utsatt, men man kan aldri si at man er utenfor all risiko for å få kreft. Skulle gjerne ønske det fungerte slik, for da kunne vi alle levd etter en gitt mal, men slik er det altså ikke.Vi mennesker har en tendens til å tenke ‘det skjer ikke meg’. Naturlig nok, ellers hadde vi vært ganske nervøse konstant. Men uten å være nervøs, kan man leve etter beste evne. Det vil si, for eksempel å kjøre etter fartsgrensen. Ikke løpe over veien når det er trafikk. Enkle grep i hverdagen, med andre ord.
Jeg håper at de kvinnelige lytterne av Juntafil kanskje tenker seg en ekstra gang om, kanskje de kjenner litt ekstra på brystene sine neste gang de dusjer. Vanskeligere er det faktisk ikke! De aller fleste brystkreft tilfeller blir oppdaget ved selvundersøkelse. Finner du noe unaturlig, ikke anta at det er noe harmløst som en fettkul bare fordi du er ung. Oppsøk legen, det er bedre å være på den sikre siden. Hadde ikke min mamma bedt meg gå til fastlegen, så kunne min kreft ha rukket å komme seg lengre. Det er derfor takket være min mamma at den ble oppdaget så tidlig!
Til de mannlige leserne og lytterne av Juntafil, det samme gjelder faktisk dere. Menn kan også få brystkreft. En annen ting dere bør undersøke i dusjen er testiklene, noe jeg vet de fleste mannfolk verdsetter mer enn noe annet. Ta godt vare på juvelene.
De siste dagene har det vært opprør på en internasjonal facebook side for Tibetansk spaniel. Det viser seg at FCI, the world canine organisasjon nylig har fått det for seg at de skal endre opphavsland på flere raser. Nærmere bestemt tibbetanske raser fra Tibet til Kina. Vi som eier gjeldende raser mener dette ikke henger på grep. Rasenavnet har historisk betydning, og bør ikke blandes med politikk.
Raser som får endret opphavsland er: Do-Khyi/Tibetansk mastiff, Tibetansk terrier, Tibetansk spaniel, Lhasa apso og Shih tzu.
Som nevnt har alle disse rasene lang historie fra Tibet. For å vise hvorfor dette opprører så mange gir jeg dere litt kort historisk om de forskjellige rasene.
Tibetansk mastiff – En primitiv hunderase. De første nedskrevne beretningene om rasen er fra 384?322 f.Kr. Historien er noe tåkete, men i hovedsak brukt som vakthund iTibet. Tibetansk mastiff er også kjent under det tibetanske navnet Do-Khyi.
Tibetansk terrier – Er ingen terrier slik som navnet kan antyde. Tibetansk terrier er en 2000 år gammel rase som ble ansett som lykkebringende og hellig. Tibetanerne kalte rasen for Dhoki apso eller Tsang apso.
Tibetansk spaniel – Ingen vet sikkert når tibbene oppstod, men antas å være rundt 3000 år gammel. Munkene i Tibet fikk gjerne tibber i gave av lokalbefolkning eller pilegrimer. De fungerte som vakthunder på tempelmurene, hvor de varslet ifra til de større vakthundene. Tibbene ble også brukt som sengevarmer/fotvarmer på kalde kvelder. Tibetansk spaniel, er ikke en spaniel slik navnet antyder. På tibetansk kaller man denne hunden Jemtse apso.
Lhasa apso – Deler mye av historien sin med Tibetansk spaniel. Hevdes å være en urhund, nøyaktig alder er vanskelig å si. I likhet med de andre små rasene ble også Lhasa apso gitt i gave til de tibetanske munkene. De fungerte som vakthund på tempelmuren og sengevarmer/fotvarmer på kalde kvelder.
Shih tzu – Vanlig i østre tibet, rasen antas å være ca. 1000 år gammel. Eneste hunden som Kina nevnes i historiske beretninger.
Jesper stammer fra Tibet, ikke Kina!
Med så sterk historie i grunn blir det helt feil å endre opphavsland. Greit nok at Tibet er under Kina idag, men den gang var det ikke slik. Man kan ikke endre flere tusen års historie med ett pennestrøk. Hvordan har de tenkt å praktisere dette? Skal alle tekster korrigeres til at det står Kina som oppghav? Hvordan skal det forklares historisk? Var de ikke tempelhund hos Tibetanske munkene? Hvordan har de tenkt å praktisere det i forhold til navn på rasene? Enten har de ordet tibetansk i navnet, eller så er navnet i seg selv tibetansk (se historie).
Hvorfor blande politikk og opphavet til de forskjellige rasene?
Lenny er fra Tibet, ikke Kina!
Når man nå trykker seg inn på FCI popper følgende opp. De har med andre ord registrert at folk er hissige.
Hva så om deres Kinesiske medlem fortryllet FCI med deres flotte ord? Det bør fortsatt ikke endre opphavslandet, noe slikt kan ikke endres. Jeg gremmes over at de blander politikk og hundenes historiske opphav. Med Kinas hunde/kattekjøtt festival fersk i minnet, der dyrene tortureres før de avlives. Ønsker jeg enda mindre at min hund skal assosieres med dem. Å bruke det som et argument, at det skal være med på å endre befolkningens tankegang er frastøtende. Dette virker mer som ett politisk spill for å blidgjøre Kina, eller et feilslått forsøk på å sette Kina i et ‘hundevennlig’ lys. Etter gitte hendelser ønsker vi nå å boikotte World Dog Show 2019, som skal holdes i Kina.
Jeg har forsøkt å holde blogginnlegget mest mulig rundt de tibetanske rasene og endringene som følger. Det er mye jeg kunne ha skrevet angående Tibet og Kina, men velger å ikke gå nærmere inn på det i akkurat dette innlegget. Yulin Dog Meat Eating festival har jeg forsøkt å blokkere, da bilder og tekst fra den setter tårekanalene i full sving hos meg. Men jeg har signert det som kan signeres i ett tappert håp om å få festivalen stanset. Kanskje kan også saken angående de tibetanske rasene være den ekstra klossen som kreves for å få tårnet til å velte.
Det er ikke mange timene inn i dagen, å jeg kjenner allerede fatiguen ta tak i kroppen. Det er ikke unormalt, men sjeldent jeg orker å nevne det. Har laget ett eget innlegg om saken, men da når jeg ikke var sliten i øyeblikket. Er man sliten, så er man sliten, da er ikke skribling prioritert.
Grunnen til at det nevnes nå er at tidligst igår leste jeg noen damer som pratet rundt temaet. Spesifikt hva de skrev skal jeg ikke nevne, da gruppen er lukket. Men det får meg til å tenke rundt hvordan andre ser deg. Noe av det som ble tatt opp gjaldt kommentarer fra friske mennesker. Kan ikke si jeg føler noen virkelig forstår hva det vil si, stadig får man kommentarer i retning -Da kan du ta deg av de små lette oppgavene. Nei, ligger man paddeflat så er man faktisk akkurat det. Ikke kan jeg forutse når jeg vil bli sliten. Det kan være om en time, eller i morgen.
I går kunne jeg noenlunde si at i morgen kommer jeg til å være sliten. Etter operasjoner har jeg en tendens til å bli lykkelig og kvikk, som om kroppen er pumpet på endorfiner. Holder derfor ut i ganske mange timer på denne ‘rusen’. Idag derimot har jeg dalt, det svir på brystet der veneporten en gang satt. Ikke smertefullt, bare ubehagelig. Det verker i muskler og ledd, jeg lå en times tid i senga før jeg klarte å rulle ut.
Er du vant til å være trøtt og sliten, så tilpasser kroppen seg. De dagene man er kvikk, så føler man seg som en superkvinne. Kan gjøre alt! De som sliter med fatigue er ikke ‘bare’ trett, det er en form for ekstrem tretthet/slitenhet i kroppen som ikke kan beskrives med ord. Det verste for meg er ikke direkte å være trett, men å slite med hukommelsen og konsentrasjonen… Man føler seg rett og slett som en idiot til tider. Det har vært studer der jeg har grått i fortvilelse over å ikke henge med. Jeg må slå av alt bakgrunnsstøy når jeg snakker i telefonen, eller skriver blogg. Før elsket jeg å ha nyhetene på i bakgrunnen konstant. Les mer of fatigue på kreftforeningens sider.
“Tretthet er ikke nødvendigvis synlig for andre, mange ser langt mer friske og opplagte ut enn de faktisk er. Dette kan igjen medføre forventninger fra andre som det er viktig å snakke om.”
Tygg litt på den. Ofte vil du heller ikke høre noen si at de er trett, vi ønsker å være ferdig med å være ‘syk’. Vi ønsker ikke å hele tiden føle oss som en byrde. Om vi begynner å snuble i ordene, sitte der med et apatisk blikk. Da begynner man nok egentlig å bli ganske så sliten.
Torsdag var jeg hos onkologen på kreft poliklinikken, fredag fikk jeg telefon fra dagkirurgien. En hyggelig dame ved navn Tone ringt, hun spurte om det passet at jeg kom innom på mandag for å fjerne veneporten. Selvfølgelig kunne jeg det. Hadde time 09.00, møtte opp litt før tiden. Det er fire måneder siden siste cellegift, veneporten skulle egentlig ha vært ute for lenge siden.
På vei til dagkirurgi
Det er ombygging på store deler av UNN, dagkirurgien har derfor flyttet til noen ‘legoklosser’. Litt trangt, men ellers helt greie lokaler. Ble møtt av Tone, hun husket meg fra den gang jeg satte inn veneporten. Er egentlig ikke så rart, det var da jeg måtte vente i veldig mange timer. Det var en del endringer i reglene på avdelingen, blant annet fikk man ikke lov å ha noen med seg inn på rommet, det skulle være minst mulig prat og av hygieniske årsaker. Alt av eiendeler måtte låses inn i et skap på venterommet, fikk ikke engang ha mobilen med inn. Da ble det ikke noe bilde av sykehusmote 2015. Ganske dumt, siden mobilen er greit tidsfordriv når man ligger der å venter.
Tiden tikket og gikk. På grunn av manglende underholdning føltes det ut som en evighet og litt til. Omsider kom en mor med sin datter inn, gjorde ingenting for meg at de pratet. Nesten så jeg ville si -Dere trenger ikke å hviske, det er koseligere å vente når det er litt liv her. For det er jo sant, bakgrunnsstøy gjorde ventetiden litt mer tolerabel. Når jeg ligger slik å venter slår det ikke feil at jeg må tisse. Forsøkte å holde meg i det lengste, omsider måtte jeg høre om hvor doet var lokalisert. Jeg måtte subbe meg ut i gangen, med et klede rundt livet slik at man ikke flekket ræva til alle som gikk forbi. Det var opptatt, så måtte stå der i sykehusmote 2015 og bastskjørt som pleieren kalte det.
Gikk inn på rommet 09.00, ca. 10.30 ble jeg trillet inn på operasjonsstuen. Vet ikke om jeg vil kalle dette en operasjon, det er jo bare ett lite snitt. Sa klart ifra at jeg ville ha veneporten med meg hjem. Hadde også mannet meg opp til å være våken under inngrepet, tenkte dette var ikke store greiene, burde derfor klare det. Men nei, denne tøtta har sovnet fort. Plutselig våknet jeg på rommet, før jeg åpnet øyene stiller jeg følgende spørsmål til pleieren -Hvor er veneporten? Jeg var bombesikker på at fordi jeg sovnet, så hadde de sikkert glemt at jeg skulle ha den. Pleieren sier muntert -Den har du i hånda. Stemte det, jeg holdt godt om ett plastbeger. Tvingte øynene opp for å se, veneporten var der. Pustet lettet ut, jeg skulle få kompisen med meg hjem.
Kompisen min
Jeg og veneporten har blitt gode venner i løpe av månedene med cellegift. Det å fjerne den blir for meg som å lukke kapittelet, men samtidig ønsker jeg ikke å skilles helt fra den. Greit å ta vare på kompisen sin, ett minne om tiden vi har hatt sammen.
Pleieren kunne informere om at inngrepet tok ca. 20 minuttet. Hvor lenge jeg egentlig har sovet, nei du det vet jeg ikke. Etter en brødskive, eple juice og kaffe kvikknet man fort til. Kjente jeg begynte å bli utålmodig, tenkte på Sigurd som satt å ventet. Stakkars mann! Etter maten kom pleieren å fjernet veneflonen, nok saltvann for denne gang. Vandret ut til Sigurd ca. 13.10.
Før jeg dro måtte jeg betale 75 kroner i materialavgift. Skulle tro det var en selvfølge at bandasjer ble brukt under og etter man har blitt kuttet i. Det er ikke første gangen man må betale for slikt. Vil det ikke være dyrere om man får en eventuell infeksjon som følge av at man ikke skifter på såret?
Selvfølgelig er det den varmeste dagen på lenge når jeg akkurat har fått skjært litt på kroppen. Men formen er fin, så jeg ruslet en liten tur på vardesenteret. Sigurd tok seg en snartur innom jobb imens jeg tok meg en kaffe i godt selskap.
Håper det er like godt vær fremover. Lengter etter å rusle tur i skog og mark.
Når jeg fikk satt inn veneporten skulle det holdes tørt i 10 dager. For meg er plasten bare pjesk, et irritasjonsmoment. Denne gangen skal det holdes tørt i to dager, skal nok overleve to dager med plast over bandasjen. Etter det anbefalte pleieren å ha tape over sårene, slik at stingene ikke skraper mot klærne. Har tape i massevis, null problem.
Bandasjert igjen.
Det føles litt godt å tenke at dette forhåpentligvis blir den siste bandasjen på en god stund, ihvertfall 1 års tid. Det er godt og trist på samme tid å bli kvitt veneporten, kompisen min. Jeg har tidligere sagt at jeg ønsket en kuttefri sommer, kanskje det er derfor solen titter fram idag? NÅ kan sommeren starte!
4. mai ble jeg kontaktet av en hyggelig mann ved navn Stig Brøndbo. Stig jobber som rådgiver ved seksjon for forskningstjenester ved UiT, en del av jobben hans er å skrive reportasjer for kunnskapsmagasinet Labyrint. Bare ved å lese de første setningene i mailen han sendte meg merket jeg at nysgjerrigheten tok hold, hva kan dette dreie seg om tro? Han forklarer at ett av forskningsprosjektene de har gående på UiT omhandler pasienthistorier, hvordan pasienten skriver om seg selv og sitt sykdomsbilde. Selvfølgelig ønsket jeg å være med på dette! Vi avtalte tid og sted.
Fra artikkelen i utgave 2 av Labyrint.
Jeg møtte Stig ved hovedinngangen på UNN 6. mai klokken 10.00. Sammen gikk vi til UiT, der møtte vi to damer fra forskningsgruppen. Man kan nesten ikke kalle dette et intervju. Vi satt der alle fire, å pratet rundt temaet. Stig stilte noen ledende spørsmål, forskerne fikk pirket på ting de lurte på. Blant annet spurte Linda Nesby om det lå en dypere mening bak ett blogginnlegg som omhandlet søppel. Ganske greit for både meg og henne å få klarert, at nei, det innlegget handlet faktisk bare om søppel. Koselige damer som virkelig satte fart på samtalen. Jeg var nesten like nysgjerrig som forskerne, hvorfor får vi denne trangen til å dokumentere?
Bilde fra Labyrint.
Var noe redusert mot slutten, men det gikk greit. Vi tok turen innom ett fotostudio, Stig fikk knipset noen bilder. Han spurte om det var noen spesielle bilder jeg ønsket, så kunne han ta dem her og nå. Men det kom jeg ikke på i farta. Skal sies at modell, det blir jeg aldri.
Fredag dumpet endelig Labyrint ned i postkassen. Hadde gledet meg lenge til å endelig få lese artikkelen i sin helhet, ble ikke skuffet. Til dere som holder til på UiT, se etter utgave 2 av kunnskapsmagasinet Labyrint.
I artikkelen kan du lese om alt fra dagens måter å formidle pasientfortellinger, blogg eller bok. Du kan lese om gamle tekster og vampyrer. Sist men ikke minst, du kan lese om hva forskerne selv sier angående saken. Jeg kan ikke avsløre alt, da har dere jo ingenting å lese i Labyrint.
Dette kan bli spennende å lese om en gang i fremtiden når forskninggruppen har kommet lengre i forskningen. Hvorfor får man en trang til å dokumentere? Hvorfor skriver du blogg?
Som jeg har nevnt mange ganger er det ikke alltid jeg bruker protesen, det har flere grunner. Men jeg skulle da ønske at den friske puppen, selv om den er liten, hadde fått den støtten den fortjener.
Setter dette inn først så folk slipper arr bilder på facebook.
For en tid siden erget jeg meg såpass mye over dette at jeg bestemte meg for å gjøre ett forsøk. Fant en gammel BH i skapet, fjernet cupen og prøvde den på. Joda, den støttet den friske, men det så ganske merksnodig ut med en spile der det ikke var noen pupp.
Litt gøy å se hvor mye pupp som egentlig er borte. Mange ser bare arret, men tenker ikke over at en pupp faktisk er større enn som så. Det meste av arret befinner seg under huden.
Jeg fant fram litt stoff, klippet stykket høvelig til og sydde det på for hånd. Brukte spilen som mal, slik at den fikk noenlunde samme form. Dette ble ikke noe vidunderlig håndarbeid, kall det gjerne en prototype.
Skulle egentlig ha festet skulderstroppen på den puppeløse siden ser jeg nå i ettertid. Ellers ble jeg faktisk ganske fornøyd, den har fasongen til brystholderen, men er flat så jeg ikke trenger å bruke protesen. Det er vanskelig å finne noe som jeg kan bruke uten protese, men samtidig holder formen og støtter den friske puppen.
Den eneste måten jeg har kunne gjort dette til nå har vært ved bruk av sports BH, eller lignende myke brystholdere. Siden jeg har små bryster ønsker jeg ett lite løft, uten det må nesten cupen være svakt vattert. Men føler jeg mangler støtte, ikke har jeg råd til dyre sports brystholdere.
Som nevnt, og vist, har jeg ganske små bryster. Det er derfor mye sannsynlig at de med større bryster har et enda større problem om de måtte ønske å legge protesen i skapet. De blir gjerne litt skjev i kroppen som følge av tyngdeforskjell og manglende støtte. Denne ideen bør være mulig å videreutvikle slik at også de kan få litt ekstra støtte på den friske puppen.
Har du noen lure løsninger når protesen ligger i skapet, men du samtidig ønsker å støtte den friske puppen?
