Jeg har ikke skrevet blogg på en stund nå, over en uke faktisk. Dette kommer derfor til å bli litt langt. Har vært helt utmattet den siste tiden, kur nummer 8 tok virkelig på kroppen. I begynnelsen tenkte jeg at man skulle klare ting som før, ente med at jeg nesten svimte av på en liten spasertur. Måtte ringe Sigurd å be han gå imøte med meg, greit å ha noen der i tilfelle man deiser i bakken. Etter det ble jeg for det meste liggende på sofa…

Har fått noen ekstra bivirkninger siden sist også. Jeg blir spesielt tungpustet når jeg blir sliten, skulle tro noen campet på brystkassen min. Nevropatien har meldt seg, heldigvis ikke så mye. Det er numment og prikker litt i fingrene, er høvelig konstant. Har også en følelse av å være pløsete i fingrene. Men jeg får enda til å hekle for å si det slik, god måleenhet for hvor ille eller bra det er. Vil påstå det er greit så lenge jeg kan gjøre håndarbeid. I føttene merker jeg stortsett ingenting, kun ved temperaturforskjeller. Jeg har også vondt under neglene til tider, vet ikke hva det kommer av. Også har vi den intense trøtt/slappheten. 

I helgen var jeg å fikk en kjapp innføring i hekling hos mamma, det skulle vise seg å komme godt med.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Tirsdagen kom og det var på tide med ny kur. Slik skulle det ikke bli. Fikk beskjed om at blodverdiene mine var for lave, det ble derfor utsettelse til Torsdag. Greit for meg egentlig, kroppen følte seg elendig. Tok meg en tur på Vardesenteret, koselige samtaler. Nå skal jeg ærlig innrømme at jeg ikke husker hvem og hva man pratet om på tirsdag. Hukommelsen har blitt hakket verre. Det ble en god dose sofatid før torsdag, heldigvis hadde jeg heklingen.

Kjedelig å bare ligge på sofa…

Så skjedde det noe enda mer merkelig. Jeg tilbragte det meste av tiden som nevnt på sofa, altså minimal bevegelse. God matlyst, spiste så det holdt. Overspiste meg på pizza, til grensen vondt i magen. Det var altså verken matmangel eller sult her i huset. Jeg veier meg morgen og kveld for å holde et ekstra øye med vekta, siden jeg gikk ned så mye under fec kurene. Først merket jeg meg at jeg veide mer på morgenen enn kvelden. Hvordan kan man gå ned iløpet av dagen? Neste dag ble jeg litt skremt for å si det mildt. Jeg har vært stabil på 44 til 44,4 kg siden fec…nå viste vekta noe helt annet, å det på noen få dager.

For langt ned..

Torsdagen kom, jeg gikk til blodprøvetakinga. Tenkte som sist at det kunne være greit å få tatt blodprøven tidlig, så den var klar til klokken 9.00. Det var en ung jente som skulle ta prøven, hun stakk og stakk, men ingen dråper med blod kom. Jeg informerte henne om at jeg hadde VAP, så i verste tilfelle kunne jeg ta prøven på avdelingen. Hun sa at hun ikke ville rote mer, og beklaget unødvendig stikking. Jeg informerte om at det sikkert ikke var hennes feil, men årene.

Null blodkontakt.

Vagget meg ned til avdelingen. Satt på venterommet å heklet imens jeg ventet på at pleierne skulle bli ferdig med morgenmøtet. Fikk tatt blodprøven, siden det nå ville være litt ventetid gikk jeg på Vardesenteret. En kaffekopp og litt småprat senere gikk jeg tilbake. Hadde ikke hørt at de hadde forsøkt å nå meg per telefon. De kunne informere om at blodverdiene mine fortsatt var lave, de hadde ikke endret seg i noen retninger. Siden jeg liker å vite hva som foregår med min egen kropp, så måtte jeg forhøre meg om hva som egentlig var lave. Svaret var de nøytrofile ligger på 0,9 (Heter det nøytrofile eller neutrofile? Eller er det to forskjellige?). Immunforsvaret mitt er derfor ikke helt topp. Spurte også om det kunne være en av grunnene til at jeg er så ekstremt trøtt og sliten, svaret var ja, det hadde nok sin innvirkning på det. Jeg må derfor vente til tirsdag, har også legetime da, sånn sett passet det bra. Da får man forhørt seg litt ekstra med legen om hvordan kroppen oppfører seg nå om dagen. 

Jeg holdt på å takke for meg, snu og gå…enda med nålen i veneporten. Måtte le når jeg innså hva jeg var på vei å gjøre. Hadde nok ikke vært noen krise, skulle jo på Vardesenteret uansett, kunne jo bare spasert tilbake. Fikk meg en koselig dag på Vardesenteret. Møtte ei med samme type brystkreft som meg, hun var typen menneske som det var utrolig enkelt å prate med. Nå har jo jeg også fjernet alle filter, men tror hun taklet det bra, og forstod at jeg ikke hadde noen imot å dele verken det ene eller det andre.

Jeg ser ikke vitsen i filter lenger, er så mye enklere å bare si ting som de er. Hvorfor skal jeg trå på eggeskall rundt min egen situasjon? Om noen ikke takler å høre, så får de la vær å spørre. Nå gjelder ikke dette (som jeg vet) noen av de jeg har møtt til nå.

En annen dame kom også innom. Hennes historie rørte ved meg, så mye uflaks. Det skulle ikke vært mulig. Når man hører slikt legger man virkelig merke til hvor heldig man har vært. Ønsker henne alt godt, håper hun får en god tid fremover, det fortjener hun.

En eldre herre er snart ferdig med sitt opphold på UNN. Trønderen med de grove vitsene og godt humør. Håper han får gode nyheter fra legene, slik at han kan nyte hjemreisen og tiden i etterkant. Selv om jeg ikke husker alle navn, er svært dårlig på navn. Så husker jeg deres vesen, denne herren er et slikt godt menneske.

Hadde egentlig tenkt meg på strikkekveld på Vardesenteret, litt trist at man ikke kom seg dit. Først dro vi til ny leiligheten til min bror og hans kone. Jeg satt for det meste på en stol å sang for babyen. Koselig å dulle litt med henne imens de fikk organisert litt saker. Plutselig gikk strømmen, i hele landsdelen. Bemerket meg at det var trafikk kaos på øya, alle trafikklysene hadde jo også røket. Bestemte meg derfor for å ta turen til mamma, min søster og tantungen skulle også komme dit. Fikk hilset litt på dem, så gikk luften helt ut av meg. Strikkekveld kommer sikkert igjen en annen gang.

Jeg hadde fått kulden helt inn til beinet i den kalde leiligheten til min bror. Satt inne hos mamma med jakken på, til tross for fyr i peisen og masse stearinlys. 

Tromsø var mørklagt i noen timer.

Rett før distriktsnyhetene kom strømmen tilbake. Vi så litt nyheter, så ga jeg opp. Måtte hjem til sofaen. Det teite er, uansett hvor trøtt jeg var, så fikk jeg ikke sove på natten. Vi gikk tidlig til sengs, og jeg lå enda våken klokken 1.00. Omsider sovnet man, men ente med å våkne X antall ganger iløpet av natten. Så lenge man fikk litt søvn er jeg fornøyd egentlig.

I morges veide jeg 43 kg, så den stiger sakte men sikkert ser det ut til. Greia er at jeg kan jo ikke overspise heller! Litt ekstra mat har det blitt, bare for å dytte vekta i riktig retning. 

Verken vektnedgangen eller immunforsvaret hjelper noe på energinivået mitt. Det minner meg litt om de siste dagene etter fec100. For å si det slik, å gå i bratt terreng, en varm sommerdag uten et vindpust kan ikke måle seg med dette. Å ligge febersyk med influensa, kan ikke måle seg med den intense følelsen kroppen min gjennomgår nå. Jeg er så sinnsykt sliten trøtt og slapp! Hvor lenge dette kan henge i kroppen når jeg er ferdig med cellegiften er meg uvisst, håper det passerer med tiden.

Nå skal jeg slenge meg på sofa med heklingen igjen. Skal forsøke å få oppdatert jevnlig, men kan ikke love noe. Jeg lar kroppen bestemme litt over hva som gjøres iløpet av dagen. 

Mvh

Mia

#cellegift #strømbrudd #taxol #utsettelse 

I går fikk jeg runde 8 med Taxol. Jeg hadde fått beskjed om at jeg skulle ha legetime, siden immunforsvaret var så lavt sist gang. Jeg troppet derfor opp ekstra tidlig, tok blodprøve og ruslet til avdelingen. Legen, denne gang en kvinne kom å hentet meg før 09.00. Til min store glede så blodprøvene bra ut, og kuren ble bestilt. Det slår meg at det kanskje høres merkelig ut, men jeg koset meg når jeg fikk cellegift. Som jeg også har gjort så mange ganger før. Nå er det ikke cellegiften i seg selv som skaper kosen, men folkene man møter på, samtalene man har imens giften pumpes inn. Det kunne nok ha vært mye hyggeligere, uten giften. Men man kan ikke få i både pose og sekk her i livet. Noen ganger må man bare gjøre det beste av en kjip situasjon.

 
Skylling med saltvann før kur.

Denne gangen tok det enormt lang tid før kuren kom. To stykker rakk å bli ferdig imens jeg ventet, det vil si hun siste ble ferdig samtidig som meg. Begge de to damene satt jeg å skravlet med. Først en eldre hyggelig dame, som nå fikk zometa mot benskjørhet. Hun sa det var noe helt annet å komme hit for “kur” når hun var frisk. Nå kunne hun senke skuldrene og på et vis nyte behandlingen av fagkyndig personell. Denne damen var så livlig og full av glede, enda hadde hun hatt to forskjellige typer brystkreft. Hormon følsom i det ene brystet, og trippel negativ i det andre. Snakk om uflaks. Hell i uhell hadde det aldri vært spredning til lymfene! Litt av ei dame som visste hva det ville si å være glad i livet. Ihvertfall slik jeg oppfattet henne ut fra måten hun pratet på.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Når hun var ferdig tok neste dame plassen hennes. Også henne ble jeg sittende å prate med, hun hadde jeg visst snakket med tre uker tidligere. Hun hadde hørt på min anbefaling angående Vardesenteret, og kunne nå meddele at hun trivdes godt der. Gledelig å høre. Hun hadde endelig fått seg Veneport, og FEC kurene gikk over all forventning bra. Blir så glad når det går bra med folk. 

Etter kuren tok jeg turen ned på Vardesenteret som vanlig. Det var en ny frivillig der, ei jente på 18 år. Spurte om det var personlige grunner til at hun valgte å være frivillig, hun sa ja. Mer enn det orket jeg ikke greve i den saken. Sørget bare for å si til henne hvor bra det var at hun ønsket å være frivillig, håper hun trivdes på Vardesenteret. Koselig jente. Er godt å se at de får litt yngre med seg.

Mamma og lillebror hentet meg, de hadde vært på handling. Vi hentet hunden, så ble jeg med mamma hjem til henne. Hun hadde strikket ferdig en kofte til meg, nydelig ble den! Mamma laget middag til oss, så Sigurd kom rett fra jobb til dekket bord. På kvelden var jeg sykt trøtt, klokken kunne ikke gått saktere… Når den bikket  21.00 klarte jeg ikke mer. Til min store fortvilelse ente jeg med å våkne før 01.00 på natten, skal si jeg ble både forbannet og frustrert. Takk og lov for sovetabletter!

 
Mamma har strikket denne nydelige koften til meg. Tusen takk mamma! <3 

Jeg hadde nemlig blitt lokket tilbake til Vardesentret med lovnad om solboller. Kjente jeg gledet meg til å dra ut døren i morges. Denne gangen skulle man ta taxi til UNN, uten å trenge å bli stukket med nåler eller pumpet full av ulumskheter. Denne gangen var det for ren kos. De to nye frivillige var der, begge ung. Etterhvert kom jeg i prat med en hyggelig dame, som kjenner søsteren til Sigurd. Verden er ikke så stor, selv ikke på Vardesenteret. Gode samtaler og solboller ble det!

Solboller på Vardesenteret.

Nå skal resten av kvelden nytes. Er ganske kaputt i kroppen, den tåler som nevnt ikke så meget. Er bra heldig som har to gode gutter her hjemme, men bare en av rasen homo sapiens. Den andre har fire ben og lyder navnet Jesper, ryktes at han er ei bikkje, altså en hund på fin-Norsk. Avslutter med to bilder av meg og godgutten <3

Jesper gutt. Det klesplagget er ikke av forfengelighet, men av nødvendighet. Han har nylig vært operert på baken.
 

Vi er noen trøttinger begge to.

Da gjenstår bare fire runder Taxol, med andre ord en måned igjen! TJOHEI!

Mvh

Mia 

#cellegift #taxol #strikking #kofte #vardesenter 

I all hovedsak var det derfor man dro til UNN, fysioterapi. Jeg bestemte meg for å dra tidlig slik at jeg kunne tilbringe litt tid på Vardesenteret også. Man må til tider ha en dose Vardesenter. Jeg kom inn døren og til min glede var rommet fullt av folk. Ente med å sitte å prate sammen med en eldre herre. Vi snakket om alt fra hjerteproblemer til fjelltur. Han fortalte meg at han og noen andre herrer hadde en hytte langt oppe på fjellet, de hadde tilogmed vært på Norge rundt med hytten sin! De var alle pensjonister, sprek som bare det. Selv på vinteren brukte de ikke ski, men beina. Vi var tross skapt med føtter for å bruke dem sa han. 

Man kunne nesten ha dokumentert og skrevet bok av alle de utrolige historiene folk forteller. Jeg elsker å lytte til historier fra både fortid og nåtid. Enkelte har bare en fortellergave, man lever seg ordentlig inn når de beretter. 

Den eldre herren fortalte at han hadde vært på sykehuset i to måneder. Heldigvis hadde han Vardesenteret. Jeg har møtt han der tidligere også, da satt han å koste seg med kryssord. Det er noe eget med å tilbringe tiden på Vardesenteret, sammen med folk som forstår hva du går igjennom. Det er en usagt forståelse for hverandres situasjon. Det er et avbrekk i en dag der du enten er sliten og innendørs, eller tilbringer på sykehuset med cellegift. Rundt meg vet folk hva som skjer, men ikke alle har opplevd det på kroppen. Jeg kan fortelle, men de kan ikke sette seg inn i følelsen. På Vardesenteret møter du de som vet, uten at du trenger å fortelle. Det er en lettelse i seg selv. Gleder meg til de får flyttet til et varig lokale. Forhåpentligvis større, noen av tankene og drømmene er så utrolig flott. Da blir nok mange flere til å kunne bruke Vardesenteret, å virkelig se hva det hele dreier seg om. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Fysioterapi på UNN

Da var det på tide med fysioterapi. Jeg ruslet opp og satte meg på venterommet. Endelig min tur, endelig skal armen fikses. Den unge studenten var med idag også. Etter at fysioterapeuten hadde strukket armen min litt fikk studenten prøve seg. En kneppe eller knipselyd kunne plutselig høres, kjente noe slapp taket inne i armen. Studenten ble ivrig -Jeg hørte det! Fysioterapeuten stilte han noen spørsmål, for læringens del. Skal ærlig innrømme at hun var så god til å forklare, veilede han, at jeg fant meg selv også denne gangen nikkende interessert når hun forklarte. Det tok 15 minutter så var det meste sletnet over, armen føltes så utrolig mye bedre ut. Selvfølgelig litt øm etter strekkingen, men ingenting i forhold til hvordan den hadde vært.

Jeg ringte mamma når jeg var på vei ned til Vardesenteret igjen. Fortalte at jeg var ferdig og at hun kunne plukke meg opp utenfor pasienthotellet. Vi skulle nemlig til Brensholmen, på besøk til min søster og tantungen. Lenge siden sist jeg var der ute, godt å komme seg en litt lengre tur ut. Men kjente jeg var trøtt og sliten, det hadde allerede vært en lang dag. Tåler jo ikke så meget for tiden før jeg er tappet for energi. Mamma lagde fiskeboller i hvitsaus med bacon, potet og gulrøtter til. Det smakte.

På vei hjem stoppet vi innom Jekta. Mamma skulle bytte noe på Bagorama. Det ente med at hun kjøpte to vesker i samme slengen. Den ene fikk jeg. Tusen takk snille mammaen min. Den var nydelig.

Lyke vesken jeg fikk hos min gode mamma

Når jeg kom hjem slappet jeg litt av med serie og puslespill. Finner det avslappende å pusle. Hodet er opptatt, letende etter detaljer. Jeg har det med å måtte holde meg opptatt. Det kan jeg forsåvidt skrive mer om en annen gang, det vil ta sin tid å forklare hvorfor og hvordan. 

En 0,5l Red bull for å vise størrelsen, hadde ikke banan. 118,4 x 84,3 cm
 

Jeg var alt for trøtt og sliten i går til å skrive blogg når jeg kom hjem. Idag har jeg kun slappet av, å selv da ente jeg med å sovne på sofa. Føler jeg kunne trengt litt frisk luft, men kroppen følger ikke helt med. Kanskje vi tar det i morgen, nå er det mer pusling på agendaen.

Mvh

Mia 

#fysioterapi #vardesenter #brensholmen #puslespill #unn #brystkreft  

I går hadde jeg runde 7 med Taxol, jeg klarte ikke å skrive på bloggen, var alt for sliten. Det er en ting som har endret seg de siste gangene, blir mer og mer sliten. I følge planen skulle jeg ha legetime klokken 9.00. Ble derfor nødt til å ta blodprøven oppe, og ikke på poliklinikken. 

Dekorasjon på behandlingsrommet. Maleri av Tromsdalstinden. Det er visst en tidligere pasient som har malt det.

Enda en engangslege, aldri sett han før. Han var ihvertfall hyggelig, det er alltids et pluss. Men det han startet med var ikke like positivt -Det spørs om vi vil gi deg kur idag. Jeg kjente det rykket til, ble lettere sjokkert. -Jaha? Hvorfor ikke? Immunforsvaret mitt var gått ned, det lå nå på 0,9. Han så helst at det var på over 1. Jeg fikk se en graf over hvordan det hadde ligget an i løpe av hele kuren. Ved fec svingte det veldig, men da hadde jeg jo flere uker imellom hver kur. Nå gikk det gradvis nedover. Jeg er derfor ekstra spent på hvordan det ser ut til neste gang. Vi ble enige om å kjøre på med kuren denne gangen også, så fikk vi heller se hvordan det var neste uke. Jeg skal derfor ha både blodprøve og legetime da også, skulle jo egentlig ha bare hver tredje uke. Slik har det ikke blitt.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Kuren ble satt igang. Rommet var fult av folk. Blide pleiere sprang fra den ene til den andre, hentet drikke og frukt. De er noen flotte engler alle sammen.

Odd Fellow var innom med kaker og kaffe. Hele rommet blomstret opp når de kom inn. Så lite skal faktisk til for å gjøre noen glade, en kaffekopp.

Kake og kaffeservering av Odd Fellow.

Etter kuren tok jeg turen innom Vardesenteret. Det var ganske mange mennesker der når man kom inn. Som vanlig var det god stemning. Det var også ei der som satt ved siden av meg under kuren. Jeg er så dårlig på både navn og ansikter, så jeg kan ikke si om jeg har sett henne før. Men det var en annen dame der som jeg har sett tidligere, hyggelig med noen kjente fjes.

Senere kom en eldre dame, hun har jeg tatt kur sammen med hver eneste tirsdag siden jul. Jeg kjenner henne ikke, men vi har utvekslet noen ord nå og da. Koselig å bli litt bedre kjent med henne. Vi begge melte oss på fotokurs i mars. Det er enda lenge til, men vil forsøke å komme meg litt mer ut når jeg er ferdig med behandlingen.  

Jeg måtte innom apoteket før man dro hjem, hadde fått resept på mer sovemedisin. Omsider kom Sigurd å hentet meg. Vi dro på Jekta for å lete etter puslespill. Jeg har vært alt for sliten til å sitte ved dataen, pusle kan jeg gjøre imellom hvileøktene. 

3000 brikker skal sorteres.
 

Jeg er så sykt sliten nå. Det kan ikke beskrives, det river og sliter i kroppen daglig. Dessverre kan man ikke sove hele dagen, ikke at jeg hadde fått det til uansett. Det skal derfor bli litt godt å ha en slapp aktivitet å holde på med, noe som ikke krever så alt for mye.

Idag (onsdag) har hunden blitt operert. Han hadde en stor byll bak ovenfor halen. Matmorhjertet mitt fikk ganske så vondt når han ligger å lager pipelyder på gulvet. Engelen min har vondt, og han forstår ikke hvorfor. Han søker til oss, han vil ligge inntil. Slik han ofte gjorde som valp. Det hjelper å bare sitte ved siden av han på gulvet.

Måtte ofre puta jeg har i stolen min. Vet han liker å ligge på den.

I morgen blir det fysioterapi, deretter en tur til Brensholmen. Kommer sikkert til å være helt kaputt når man kommer hjem, men det er verd det! 

Jeg er så sliten etter å ha skrevet dette…så orker ikke lese igjennom for å dobbeltsjekke om det ble ordentlig skrevet. Om man leser på de første postene mine, og til nå..så kan man nok tydelig se forskjell. Forskjell som kommer ene og alene av at man er utslitt.

Mvh

Mia 

Hadde fysioterapi time idag, endelig skal armen fikses. Først tok jeg en snartur innom Vardesenteret. Som vanlig var det mange koselige mennesker der, man treffer alltids på noen nye. En ting som er sikkert, har til nå likt alle jeg har møtt. Jeg er glad i å prate, så gode samtaler setter jeg virkelig pris på. 

Vardesenteret. Du finner dem i etasjen under resepsjonen i gamle pasienthotellet. 

Timen hos fysioterapeuten nærmet seg, jeg ruslet opp til B8. Hun hadde med seg en læring, var visst hans første uke der. Stakkars, han virket så blyg til å starte med. Fysioterapeut damen sier -Du må ta av deg på overkroppen. Jeg flirer og sier spøkefullt tilbake -Da håper jeg han tåler å se en pupp! Hyggelig var dem begge to. Hun var veldig flink til å guide han, stille spørsmål på hvorfor han gjorde slik, og hva han kjente når han han førte hånden på det viset, over her og der. Han måtte svare så godt han kunne, vise at han forstod. Jeg likte læringsmetodene hennes! Han fikk kjenne på arret, hun forklarte at det var løst og fint, ingenting som var grodd fast. Kjente på årene, strakk godt ut. Jeg spurte for å få det bekreftet, hva som egentlig var galt med armen? Lymfeårebetennelse sa hun, ingenting farlig. Forsøkte å google det når jeg kom hjem, men fant ingenting i forhold til cellegift. Mulig jeg bare er dårlig å google. Man kan tydelig se og kjenne åren som går opp igjennom armen. Den strammer skikkelig til, det eneste som hjelper er å strekke ut. Jeg fortalte henne at jeg har gjort nettopp dette, helt riktig sa hun. Jeg skulle bare fortsette med å strekke ut armen, hun viste meg noen øvelser som var gode. Hun forklarte også at man ofte kunne høre en kneppelyd når man strakk ut, det var åren som “revnet”, ikke vondt og helt normalt. Om jeg forstod det riktig. Hun nevnte også at det ikke var vanlig at de som bare hadde fjernet en lymfeknute fikk dette.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg måtte legge meg på benken, nå skulle det strekkes. Hun strakk armen min opp, masserte eller klemte litt på åren. Det gjorde vondt, men godt på samme tid. Ordentlig utstrekning.  Lærlingen fikk selvfølgelig også prøve seg, med hennes veiledning fikk han greit til øvelsene. Straks han blir varm i trøya, så tar han det nok enda lettere. Han skal være med neste gang også, alle må lære en gang. Jeg så at huden min flasset der hun hadde gnikket. Huden min er så sykt tørr! 

Når man var ferdig med strekking og massering av årer bar turen ned til Vardesenteret igjen. Enda mer koselig prat, nøtter og litt potetgull. Ingen aning hvilken type det egentlig var, men godt var det. Lenge siden jeg har smakt potetgull som ikke hadde for mye krydder/salt.

Vardesenteret stengte egentlig 14.00 idag, men fikk sitte litt lenger. Mamma og min bror var på Jekta, de skulle hente meg når de var ferdig å handle. Så bar turen hjem, merket jeg var sliten. Blir så utrolig fort sliten nå om dagen, men var forberedt på det egentlig.

Før jul fikk jeg et sår imellom skulderbladene, tenkte det var ekstremt tørr hud som hadde utviklet seg til et sår. For en tid siden fikk jeg et nytt sår, på venstre side, under brystet. Dette var mindre, flatt som det forrige, men på grunn av den runde formen tenkte jeg det kanskje hadde vært en kvise. Helt til i går, da dukket enda et sår opp. Denne gangen på låret, samme fasong som forrige. Tilsynelatende dukker de opp helt plutselig. Jeg spurte på brystkraft gruppen om noen hadde vært borti lignende. Noen få personer sa de hadde slike sår, ei sa det hun hadde het Lichen planus. Tre ganger har jeg også hatt sår i munnen, da spesielt på kinnet. Vondt som fy! At noe så lite kan gjøre så vondt er utrolig. Ikke vet jeg hva dette er, skal høre med legen på tirsdag. Om jeg klarer å huske det, har skrevet det ned ihvertfall. 

Såret på låret. Har et lignende på venstre side av kroppen, “under” brystet.

Om noen har peiling på hva tullesårene kan være, så rop ut. Irriterende er de ihvertfall. 

Nå skal denne slitne kroppen slappe av. Forhåpentligvis sovner man ikke av på sofa idag også…

Mvh

Mia
 

Jeg møtte opp som vanlig, det var flere enn bare jeg som vandret litt hvileløst rundt på venterommet. Når skulle behandlingsrommet åpne? Vi var klar! Omsider åpnet det, rett inn døren, opp i stolen, nålen på brystet, saltvann i åren. Klar til kur. 

No need to worry!

Det var flott stemning i lokalet. To eldre herrer satt å skravlet om løst og fast, drakk kaffe og koste seg. To damer utvekslet strikke oppskrifter, samtalen gikk naturlig rundt strikking. Jeg spilte på mobilen og observerte de blide ansiktene. Fullt hus. Noen var selvfølgelig litt nervøse, litt usikre kanskje. Men de slappet mer av etterhvert som giften begynte å bli pumpet inn. Forstår de godt på mange måter. Jeg la merke til at 6 av 7 pasienter, meg inkludert, brukte briller. Det var også en ting å legge merke til.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Denne gangen bestemte jeg meg for å ikke dra hjem med engang. Jeg ville forsøke noe nytt. Vandret ned på Vardesenteret når kuren var over. Trøtt som vanlig, meg jeg stod han av. Det er så lett på Vardesenteret. Kom inn døra, der sitter noen mannfolk å snakker om løst og fast. God stemning. Praten gikk og det viste seg at verden ikke er så stor, da han ene hadde tilknytning til Brensholmen. 

En dame kom også innom, hyggelig og vi fant fort tonen. Hun hadde også brystkreft. Vi pratet om alt fra erfaringer, helsevesen til hvilken mat man skal spise. Avblåste noen myter, klarer ikke dy meg. 

Jeg satt på med min mamma hjem, men først hentet vi min bror, hans kone og babyen i byen. Spiste middag når min samboer kom, det ble enkelt idag. Men, jeg klarte ikke å stå imot søvnen. Det ble en time på øyet, mindre enn hva jeg bruker ihvertfall. Da vet jeg at det lar seg faktisk gjøre. Selv om jeg til tider var så trøtt at man ble fysisk uvel. Kan ikke sove bort dagen, snur døgnet. Skader ikke å prøve ut nye metoder for å holde det noenlunde i orden. 

Nå skal man ut i kulda med bikkja! Må få snasket meg til å kjøpe uteklær snart, er så sykt kaldt ute! Kanskje jeg da hadde hærtes å gå litt lengre turer?

Mvh

Mia

 #taxol #cellegift #unn #vardesenter #brystkreft

Jeg sitter å leser på reddit, kommer da over denne mannen, han er 54 år og har htt 27 operasjoner. Jeg har lest X antall krefthistorier der inne fra folk som har kommet i økonomiske vansker. Hver gang blir jeg like målløs, tenk å måtte velge kun deler av behandlingen, for de har ikke råd til alt. Tenk å måtte jobbe samtidig som du gjennomgår en så tøff påkjenning, både mentalt og fysisk. Og dette skjer rett over dammen, i et land som vi ikke ser på som fattig.

Denne mannen har ikke bare hatt kreft, han har også blitt skutt. 

Historien om hvordan han ble skutt.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Men det er ikke her jeg reagerer kraftigst, selv om antallet operasjoner har sin wow faktor. Jeg reagerer når folk kommer med økonomiske uttalelser, som mangler empati. Er det rart så mange blir økonomisk ruinert av sykdom, noe vi tar for gitt at man ikke trenger å betale for. Nei, med hoder som tenker som dette er det faktisk ikke så rart. 

Et utvalg av hva folk kan skrive.

Nå er det en kjent sak at Internett generelt ikke er en vennlig plass. Selv her i godeste Norge er folk på hugget, spydig og direkte frekk med hverandre. Mobbing har også blitt mer vanlig. Hva hadde alternativet til denne mannen vært, å dø? Skulle han bare lagt seg ned i en grøft å latt livet sive ut av han, fordi det koster penger å foreta operasjonene. 

Forøvrig har han visst ikke forsikring i følge ett svar han gir noen, om det stemmer vet jeg ikke.

Forsikring? 

Andre igjen lurer mer på hva operasjonene kostet, og hvordan han betaler for dem.

Gjeld og ca hva operasjonene kostet.

Når man leser slik blir jeg ekstra takknemlig for at jeg ikke trenger å ta en så stor økonomisk del av kaka selv. Uten jobb, uten egen leilighet, dyrt som det er her… nei, da hadde jeg faktisk ikke hatt råd til behandling. Enkelt og greit. 

Men jeg undres hva som får folk til å være så ekstremt negativ til å hjelpe hverandre? For det er jo i bunn og grunn det vi gjør. Vi betaler skatt for fellesskapets beste. Derfor forstår jeg også når man blir sint av at de samme skattepengene går til tulle ting, som gulldass! Men aldri har jeg sett noen sint over at liv blir reddet… aldri har jeg hørt noen ytre, – Du er syk og sluker derfor skattepengene mine!

Vi skal være takknemlig for at vi kan bli syke uten å bli ruinert! Det er ikke billig å være syk, alltids noe man trenger som ikke blir dekt. Men man sitter ikke igjen med gjeld etter å ha betalt sin egen behandling. Vi tar det ofte forgitt at vi ikke trenger å betale slikt. Noen ganger er jeg glad for å bo i velferdsstaten Norge.

Mvh

Mia

 #velferdsstaten #velferd #helsenorge #syk #reddit