Alt annet enn A4

Det har vært en god stund siden jeg oppdaterte bloggen. Kan greit sies at livet har vært en karusell med mye opp og ned.
Ikke minst samfunnstabuer som de fleste ikke prater så mye om. For hva forventes når du er 35 år og voksen? At du skal ha stabil jobb, eget hjem og familie. Slik har ikke min tilværelse endt opp. Prisene i denne byen og på landsbasis er vanvittige!

Så hva har jeg gjort?

Flyttet inn hos min mamma, her har jeg bodd en god stund, snart 5 år faktisk. Er evig takknemlig som har ei så god mamma som tok meg inn når jeg stod på bar bakke. Det har også gitt meg muligheten til å spare til fremtiden, en fremtid som så ganske mørk ut når jeg ble ufør. En framtid som enda ikke er helt på plass, som enda er uviss på mange områder. Tabuet og skammen ved å være 35 år med ett liv som ikke henger sammen er høy. Alle vet hva samfunnet tenker om slikt. Og alt går tilbake til når jeg fikk kreft, når jeg måtte velge bort utdanningen. Når fatiguen grep tak i etterkant, når jeg forsøkte år etter år å komme meg på beina. De fleste ser kun personen, men ikke hva som ligger bak fasaden. Ingen ser ditt indre og hva den enkelte måtte kjempe med på daglig basis.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Gikk lenge i terapi, i ett forsøk på å lære meg å akseptere livet slik det har blitt. Det mentale slitet ble bare verre, og omsider innså jeg at terapien funket mot sin hensikt. Etter år og veldig mange timer ble jeg mer nedslått enn noe annet. Forsøker nå på min egen måte. Hva mener jeg med at det ikke funket? Psykologen ga meg direkte og indirekte skylden for barnløshet og en vanskelig situasjon som jeg enda ikke føler meg klar til å dele offentlig. En situasjon som for mange vil virke totalt utenkelig for dem.

Operasjoner og enda flere operasjoner. Har rett og slett begynt å miste tellingen på hvor mange ganger jeg har måtte lagt meg på benken for rekonstruksjon. Kan vell greit si jeg begynner å bli rimelig lei. Den forrige gikk ikke slik den skulle, fikk meg en real nedtur i etterkant. Kroppen får en hard påkjenning, så ser man at resultatet bare faller ifra hverandre. Den gangen skulle jeg heve det friske brystet og fylle fett på det rekonstruerte. Den friske datt ned igjen etter kort tid, og magen fikk ett hakk i seg etter fett-transplantasjonen. Nylig hadde jeg enda en operasjon, er nå på uke 4 etter. Må enda vente 2 uker før jeg får lov å bruke overkroppen og brystmuskulaturen normalt. Det som var annerledes denne omgangen var smertene, vondt har man alltids etter noen har kuttet i deg, men det finnes grenser.  Sa i fra til kirurgen, han lo “gratulerer, du er operert”. Omsider fikk sykepleierne han tilbake, han satt en blokkade og smertene forsvant. Dagen derpå var de tilbake. Nervesmerter som ikke ga seg med det første. Har brukt mye lengre tid å komme meg denne omgangen.

Håper inderlig dette er den “siste” runden med operasjon. Vet det blir flere i framtiden da implantat må skiftes ut, men det vil i det minste gi en pause fra operasjoner år etter år.

Det er ekstremt mye annet som har skjedd, kunne sikkert ha skrevet en bok om alt skulle nevnes. Så får holde med disse få, som da er kappet ned betraktelig.

Ikke alt har vært elendig

Gikk langt ut av komfortsonen min å reiste til USA, nærmere bestemt Los Angeles. Og det under covid! Mamma fulgte meg til danmark for skifting av fly, utrolig glad for at hun ble med. Jeg har reiseangst, og bare det å ta en uvant buss kan være vanskelig. Men det gikk greit, kom meg begge veier helskinnet. Krevdes en god del ekstra papirarbeid og ikke minst pcr tester på grunn av covid. Rett før jeg skulle reise endret USA reglene, slik at jeg måtte ha negativ pcr 24 timer før avreise. Det var stress og dyrt, men fikk det til. Var i Los Angeles i ca 5 uker, fantastisk vær. Varmere temperaturer enn sommeren i nord-norge, men føltes ikke stekende på kroppen.

Tror det som gjorde sterkest inntrykk på meg var Skid Row. Aldri har jeg sett så mange hjemløse, så mye fortvilelse samlet på ett sted. Vi har ikke den type hjemløse her i landet, du så de over alt. Sittende på gaten i skitne klær, tydelig påvirket av stoff. Folk gikk helst ikke ut alene når det var mørk, da man aldri kunne vite hva som kunne skje. Og noe skjedde jo faktisk når jeg var der, en mann angrep politiet med kniv å ble skutt rett utenfor der jeg bodde.

Det har også kommet en søt liten ramp inn i familien, to faktisk. Den første en liten nevø, men han legger jeg ikke ut bilde av. Den rampen jeg derimot kan dele bilde av er valpen, en søt liten en med kvasse valpetenner som hun nå har begynt å miste

Det var en kort oppdatering fra denne kanten, håper det står bra til med dere alle. Både i bloggverden og utenfor

-Mia

Vet jeg ikke har blogget på lenge, det har vært mye og mange grunner. Har alltid skrevet om ting som skjer, kontroller, operasjoner el. Ikke bare for dere, men for min egen del også. Denne gangen har det vært annerledes, skal nevne litt rundt hvorfor

5 juni ble jeg rullet inn på operasjonsbordet 

Rett etter operasjonen

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

I forkant av operasjonen hadde jeg kommet over en pressemelding fra FDA. Det angikk sikkerheten til to merker med implantat, og ett av de er av typen jeg har. Det var også angående risiko for å få large cell lymphoma av enkelte implantat. På kreftkontrollen tok jeg det opp med onkologen. De var klar over det, å hadde faktisk hatt ett møte om saken. Han anbefalte meg å skrive brev til kirurgen, fikk svar fra han, men følte de var noe høytflyvende. Alt dette resulterte i nerver på høygir, mye angst og usikkerhet. I tillegg til at jeg gruet meg til selve operasjonen. Dette skulle bli så avgjørende for hvordan jeg blir seende ut resten av livet. Er ihvertfall slik det føles. Har hatt mange operasjoner, men denne toppet lista over nervøsitet. Og det er blant noen av grunnene til at jeg ikke har skrevet så mye. Hadde nok med å holde meg selv samlet

Så var dagen der helt plutselig. Først en prat med kirurgen, han nevnte at han hadde fått brev fra flere. Vi pratet litt lutt kreftrisikoen og generelt rundt inngrepet. Slappet litt mer av, men var fortsatt spent på hvordan det egentlig kom til å bli. Etter å ha vært flat i mange år, og nå ha en plastklump som føltes hard og ubekvem gru gledet jeg meg.

Sykepleierne, anestesien, alle var så herlige. Kunne ikke møtt mer hjertegode mennesker som tok godt vare på meg. De sørget for at jeg ikke skulle få de samme skjelvingene som sist ved å pakke meg ordentlig inn under operasjonen. Når man møter slike mennesker føles alt så mye lettere. Legen kom for å snakke med meg, men vet enda ikke helt hva som ble sagt. Han nevnte noe om at implantatet var lagt under muskelen, men vi hadde pratet om over. Ble greit forvirret, og er det enda en måned etter.

AVDUKINGEN

De første dagene knasket jeg smertestillende og sov for det meste. Liker ikke piller, så holdt det til ett minimum for så å gå over til å kun ta de før leggetid. Hadde ikke så veldig vondt helt egentlig, mest stiv og støl. Etter dager uten dusj føltes det godt å få vasket kroppen. Ikke minst var jeg spent på hvordan det så ut. Reagerte på at den ene puppen var lavere og større enn den rekonstruerte. Alle rundt meg sa den var sikkert bare hoven.

Elendig forsøk på å vise litt av forskjellen, sees bedre i virkeligheten

Tiden gikk, men ingen forskjell. Etter som sårene grodde litt mer prøvde jeg forsiktig med en BH, den rekonstruerte fyller ikke cupen like godt. Med kompresjons BH ender den opp med å sitte skjevt da den strekker seg mer over til den ene siden. Noe jeg ser kan komme til å bli veldig ubehagelig når jeg skal over til vanlig BH, og ikke minst vanskelig å finne en som passer til begge. Kan aldri bruke spiler slik det er nå siden den ene puppen sitter lavere. Alt jeg ønsket var symmetri! Nå føler jeg meg egentlig like skjev som tidligere. Og tilleggs problemer med å finne noe som passer, ett problem jeg håpet på å bli helt ferdig med når kapittelet skulle lukkes.

Har enda ikke vært på noen kontroll etter operasjonen, så vet ikke hva kirurgen vil si på forskjellen. Føler meg rådløs, å gruer meg til å ta det opp med han. Hva om han sier jeg må leve med å være skjev? Min drøm er å kunne gå inn på en butikk å kjøpe de klærne jeg liker, ikke trenge å gjemme meg under store t-skjorter. Hver for seg ser de bra ut, men sammen matcher de ikke. Er forholdsvis ung enda, å skal ha puppene mine i mange år. Ønsker å føle meg bekvem med dem. Det er rart nok at de ikke føles som vanlige bryst, hardere, falskere.

Om du har noen gode råd på veien setter jeg stor pris på det

En rådløs hilsen
-Mia

Ei hel uke har passert siden siste fylling, men jeg visste rett og slett ikke hvordan jeg skulle ordlegge meg. Hva skulle jeg si for å oppdatere prosessen? Har hele tiden sagt jeg ønsker å blogge uten filter. Er det for ille, så lar man bare vær. Ord har makt og man kan faktisk få poenget ut uten å bruke for krasse ord. Denne gangen er det annerledes.

Selv om jeg tviler på at det ville skje, så er det alltid en sjanse. For å si det slik ønsker jeg ikke at kirurgen min skal lese alt om hvordan jeg opplevde den siste timen i frykt for at han da ikke skal utføre den beste jobben han kan. Har rådhørt meg i øst og vest, alle sier det samme. Måten jeg ble møtt på var ikke greit. Det var en passiv aggressiv tone under hele timen, noe kamuflert som dårlig humor.

Selve operasjonen som skal være i januar/februar var ett kapittel jeg så fram til med glede. Endelig skulle jeg bli hel igjen, nå sitter tvilen dypt i meg. Vet ikke hva jeg kan forvente lenger, alt er så usikkert.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Nå ble dette veldig høytflygende siden jeg ikke ønsker å gå ut med alt som ble sagt. Kanskje jeg skriver om det på et senere tidspunkt når jeg føler meg tryggere til å gå ut med det. Når det er nevnt er jeg fornøyd med størrelsen nå, håper bare kirurgen holder seg til den… For det ga han ikke uttrykk for å ville gjøre

Legger ved noen bilder fra siste fylling

Fylling av ekspander

Noen dager senere

Ønsker å vise litt hvor forskjellig puppen kan se ut, alt etter vinkel og skygger. Det er kanskje en B-cup nå, ikke noe større. Men ser ekstremt sort ut om skyggene ligger på en viss måte. Den vil som nevnt før IKKE se slik ut på slutten. Det er en grunn til at jeg kaller puppen Lumpy, den er bare som en rund ball for øyeblikket. Eneste funksjonen ekspanderen har er å strekke huden slik at de kan lage ett nytt bryst.

En dag skal jeg slippe kompresjonsbh

Denne har vært en knallgod venn igjennom det hele, fikk den i posten av ei utrolig koselig dame. Har en sports BH som er i bruk når kompresjonsbrystholderen er til vask. Siden jeg bare har to å velge i mellom så blir det håndvask. Har grei rutine med å vaske den når jeg skal vaske skrotten selv. Legger den i vasken å henger den opp når jeg kommer ut av dusjen.

En usikker hilsen

Mia Continue reading “Del 5: Lite koselig på siste fylling”

Vi lever i en merkelig verden, der åpenhet er en god ting, så lenge det ikke er for åpent. Der både media og folk flest gjerne vil se de grufulle historiene, men ikke alle ønsker å se veien tilbake eller kronikerne. Regner med en del har stilt seg spørsmål ved bildene jeg deler, hvorfor i alle dager ønsker jeg å vise fram puppen? Hallo, så teit!

Licensed from: maya2008 / yayimages.com

For det første liker jeg ikke å vise hud, en av grunnene du ikke kommer til å se meg først løpende ut i havet. Pushet grenser i sommer å delte faktisk en familietur med strand og sjø. Var ganske stolt over at jeg turte. Fra øyeblikket jeg ble syk bestemte jeg meg for å ikke være så jævla redd for hva andre måtte tenke og mene om meg og mitt utseende. Uniboob or not. Det skulle ikke være bilde av en karikatur eller bikkja den dagen jeg falt bort

Så tilbake til puppen, det er en del av min reise mot å bli hel igjen. Kanskje virket forrige innlegg noe sytete, men jeg skal leve i denne kroppen i mange år. Ønsker ikke å utsette den for flere skalpeller enn nødvendig, og er derfor opptatt av at resultatet blir bra ved første forsøk. Er griseredd for å velge feil. Trodde tattoveringer var en permanent ting man måtte tenke grundig over, men etter jeg startet å fylle puppen oppdaget jeg at det finnes mer permanente og større avgjørelser å ta.

Legger ikke ut bilder kun for min egen del, den største grunnen er damer som skal igjennom det samme. Selv stilte jeg utallige spørsmål i en facebook gruppe, jeg var usikker og fant god støtte og trøst der. Hvordan ville det se ut med ekspander protese rett under huden? De sendte meg bilder av seg selv, utrolig hvor beroligende det var å se bilder fra andre som hadde vært igjennom det samme. Men noe manglet, prosessen. Hadde enda ingen forestilling om hvordan det skulle være å få puppen gradvis fylt. Bestemte meg for å vise det hele fra start til slutt. Mitt håp er at damer som skal igjennom det kan finne en form for trøst i å lese og se hvordan det hele foregår

Den neste grunnen er at jeg har fått så utrolig mange kommentarer angående “puppejobb”, spesielt fra mannfolk. Det er ingen quick fix puppejobb, og kjenner jeg blir irritert når folk ikke forstår at en rekonstruksjon er mer komplisert enn som så. Og da har enda jeg den enkle operasjonen i forhold til de som utfører DIEP eller LAT, der man man transplanterer en lapp fra magen eller ryggen. Jeg er heldig som kan få det gjort med ekspander protese.

Eksempler på brystrekonstruksjon 

DIEP flap

LAT flap

Ekspander protese

Som dere ser er det jeg har ett mindre inngrep sammenlignet med de to andre. Min ligger heller ikke under muskelen, forklaringen var at de går mer og mer bort ifra det når det gjelder rekonstruksjon. Mange reagerte på måten muskelen fikk brystet til å bevege seg under trening.

De bruker en magnet for å finne ventilen, og på undersiden (helt inn mot muskelen) er det en metallplate slik at de ikke kan stikke hull på implantatet når den fylles

Håper det ga noen svar på hvorfor jeg blottlegger meg såpass i disse dager

Plastpupp hilsen

Mia

#brystrekonstruksjon #helsefilter #brystkreft #mentorprotese #brystimplantat  #diepflap #latflap

Mandag hadde jeg ny runde med puppe-fylling. Er alltid pissnervøs, uansett om jeg vet at selve prosessen ikke er noen “big deal”.

Kirurgen var på jobb å tok seg av fyllingen. Smokk smekk, alt gikk fort unna!
 

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Han komplimenterte puppen å sa jeg var en av de få ekspanderprotese fikk et så fint utseende på, and this is not the final form! Hadde jo selv sett for meg at overgangene skulle vises mye tydeligere enn det de gjør. De forberedte meg jo på det siden jeg er tynn. Kirurgen anbefalte ikke å gå noe større, da ville det se ut som to ballonger. Spurte angående brystvorte, på grunn av plasseringen av arret mitt er det usikkert om rekonstruksjon var beste alternativet. Jeg åpnet en ny runde med spørsmål om tattovering, nærmere bestemt 3D tattovering. Hadde de gode tattovører på sykehuset? Han mente de var god, men ventetiden kunne strekke til hele 3 år. Merkelig at det er så lang ventetid på noe så lite. Tankene mine fløy til hvor god er egentlig en sykepleier som har fått ett kurs? Er det kanskje da mer gunstig å se etter en ordentlig tattovør som kan vise meg hva han har gjort tidligere? Realisme er viktig for meg
 

Men så det største spørsmålet, er jeg fornøyd med størrelsen?
 

Nevner det igjen, begge skal bli fikset. Så det blir ikke så ujevnt til slutt.

Helt ærlig ser jeg ikke den store forskjellen siden sist, føler den, men ser den ikke. Han la inn 70ml, det er ikke så veldig mye. Totalt sett har jeg 200 – 210ml i puppen nå. Føler meg så utrolig usikker på om jeg er fornøyd… Eller burde jeg ringe dem å få en til fylling? De skal tross alt kutte i kroppen min enda en gang, å da ønsker jeg at noe skal skje. Det viktigste for meg er symmetri, men det hadde vært utrolig deilig å endelig kunne kjøpe klær som sitter. Eksempelvis har jeg nå på meg en helt vanlig t-skjorte ifra H&M som jeg aldri har kunne brukt fordi det ble en stor tom lomme i fronten. Den er litt mer fylt, men ikke optimalt fylt til at jeg ville brukt den til vanlig. Er redd for å bli missfornøyd begge veier, for liten eller for stort.

Det er utrolig vanskelig å ta bilder som viser ordentlig hvordan det ser ut størrelses messig. Skygger kan både får det til å se mindre eller større ut enn hva puppen er i virkeligheten. Det jeg også har i tankene er at den kan bli mindre etter neste operasjon, han visste ikke hvor stor/liten den ble da. Kanskje 170ml, kanskje 210ml. Enkelt og greit fordi han må få begge puppene så lik som overhodet mulig. Akkurat nå tror jeg (ikke sikker) at jeg enten er en god A eller liten B cup.

De første to nettene har jeg våknet med smerter, stiv og støl. Ikke så rart når det sprenger og strekker på i brystet. Kirurgen har satt meg opp til neste operasjon allerede, han anslo januar/februar så ville jeg ligge på bordet igjen. Må derfor bestemme meg fort om jeg skal kontakte dem igjen eller ikke.

Noen der ute med gode råd?

En puppeforvirret hilsen

Mia

#brystrekonstruksjon #brystkreft #kreft #tilbaketillivet #rekonstruksjonetterbrystkreft #ekspanderprotese

Kan mildt sagt si jeg ble rimelig stresset denne omgangen. Satt i en time å ventet før telefonen plinget “kom til rom 28”. Snek snuten nølende inn døren, hadde jeg gått feil? Viste seg at kirurgen min var på operasjon så fikk en kvinnelig lege. Mamma som var med meg så at jeg pustet ut, hun ruslet derfor tilbake på jobb. Hadde vært så nervøs for å stille spørsmål angående størrelsen. Denne dama hentet fram en kurv med implantat, målte opp mot sine, forhørte seg om hva pleieren tenkte. Det føltes så befriende å sitte der på bordet med den skarpe lampen lysende ned over meg når hun tok seg tiden til å svare. Fortalte henne hva noen damer på ei rekonstruksjonsgruppe hadde sagt angående å tappe ut om det ble for stort. Hun var helt enig, null problem! 

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Å gå fra skit nervøs til avslappet var en fantastisk følelse!

Og med det kunne fyllingen begynne, for de som ikke takler å se på slikt anbefaler jeg å hoppe over videoen.

Breast reconstruction with expander implant to stretch the skin. This is round two with filling it

Hvorfor vise dette?
Har nevnt det før, men nevner det igjen. For det første er det mange damer som skal igjennom det samme. For det andre synes jeg det er viktig at folk ser hva en rekonstruksjon innebærer. Det er ingen quick fix til nye pupper, det er en lang prosess.

Dette er en av de gangene jeg er glad for å ha nedsatt følighet i brystet, kjenner ikke så mye til nåla eller når de pumper den opp. På slutten blir det ett press å man vet det er på tide å stoppe. Men selv om jeg ikke kjenner så ekstremt mye der og da er det en påkjenning for kroppen. Dagen etterpå våknet jeg iløpet av natten på grunn av smerter på undersiden av brystet. Regnet med det var strekken som begynte å sette inn. Endte med å sove i over 12 timer, med en rimelig utslitt og trøtt dag derpå. Smertene kommer og går, men det må man nesten bare regne med. Jeg tenker ihvertfall det ville vært unaturlig å ikke merke noe som helst. Til dere som skal igjennom det, snakker mer irriterende smerte og ikke uutholdelig. 

Hvorfor ser puppen så rar ut?

Har gitt den kallenavnet Lumpy altså klumpen. For den ser relativt klumpete ut. Som en rund sak plassert midt på. Stikker også litt ut på siden, og der føles det ut som jeg klemmer på en litt tykk pose med bittelitt vann i. Resten av brystet er rimelig hardt, men ikke slik som etter operasjonen.

Til dere som skal igjennom det, pust rolig, den skal IKKE se slik ut

De er rimelig flink til å gjenta seg selv “puppen kommer ikke til å se fin ut med ekspander, ta det med ro. Den skal ikke se slik ut. Dette er kun for å strekke huden”. Som nevnt ser den nå ut som en klump, den ser også ut til å sitte høyere enn det naturlige brystet. Alt dette fikser de når den skiftes til permanent implantat, da med dråpeform. I samme slengen fikses det friske brystet for å få symmetri

Før jeg forlot hadde jeg en rekke med spørsmål, hvor lenge må jeg ta det med ro? Hvor lenge må jeg bruke kompresjons bh både dag og natt? Siden jeg har ekspanderen over muskelen kunne jeg forsiktig begynne å løfte 2kg og to uker senere øke til 3kg. Gradvis økning over tid med andre ord. BHen må jeg fortsatt bruke i to uker til både natt og dag (totalt 6 uker), og deretter kun dag i 6 uker. Kunne slutte litt før, men de så helst man brukte den såpass lenge. Glemte å forhøre meg om når jeg kan løfte armen høyere enn hjertet, om noen vet så legg gjerne igjen en kommentar

Har faktisk glemt hvor mye de fylte brystet denne gangen, sånn går det når man har teflonhjerne. To uker til neste fylling, får se om det blir siste eller om det blir en runde til. Føler meg litt mer avslappet når jeg vet de kan tappe ut om det blir for stort.

Nevner det igjen, dette er bare en av flere metoder for rekonstruksjon. Og det er ikke den største operasjonen i forhold til mange av de andre. Det finnes også en metode som ikke krever kirurgisk inngrep, men den er enda litt i forsøksstadiet. 

En puppete hilsen

Mia

#brystkreft #brystrekonstruksjon #ekspanderprotese 

Onsdag var dagen da jeg skulle inn å få fylt opp puppen. Beklager at det har tatt noe tid, fulle dager og lite energi. Så hva skjedde?

Plastikk kirurgisk har flyttet til den nye fløyen på sykehuset, moderne greier, ingen luke å melde seg i, bare en maskin og noen tall på en skjerm. Var rimelig utålmodig og nervøs der jeg satt å ventet, gu så treg han var!  Plutselig fikk jeg en melding på telefonen “kom t rom 28”, siden den var på dialekt regner jeg med han skrev den selv. Fant fram til rom 28 der vi ble møtt av kirurgen, en pleier og en student. -Hvordan har du det? spurte han, la fram at jeg hadde hatt en del smerter og at brystet var hardt som betong med masse humper og dumper. Smerter måtte jeg regne med og de humpene var nok arrvev inni brystet, alt så ellers fint og normalt ut. Han viste meg med fingeren hvor det var ekstra hardt, her ligger ventilen.

La meg ned på bordet, ovenfor meg hang han en pose saltvann og i hånda holdt han en stor sprøyte. Han brukte en magnet til å finne ventilen på brystet. Nå skulle det skje! For å si det slik, det var ingen liten sprøyte som skulle inn i brystet. Akkurat i det øyeblikket var jeg ganske glad for manglende følighet i huden, kjente ingenting.

Det hele var noe surrealistisk, lå der å lo. Kjenner ingenting men ser brystet bli større. Ser huden strekkes, men null følelse. På ett punkt kunne jeg kjenne det sprengte på litt, men ikke så mye. Kirurgen sa vi går til 100ml, et greit tall å huske. Noe usikker på om han fylte 100ml i nå, eller om det totalt er 100ml med de 40ml fra operasjonen. Etterpå  føltes puppen helt kald, kjente det skvulpet att og fram inni der. Det tok ei stund før vesken fikk kroppstemperatur

Han regner med en fylling til, men vi skulle se det an neste gang. Jeg ønsker ikke å ende opp med å se helt merkelig ut, men vil heller ikke legge meg under kniven for å ende opp med ingenting. Idag har jeg problemer med å finne BH i liten nok størrelse. Og siden jeg ikke har brystvev blir den aldri til å se ut som en normal pupp. 

Man kan se kantene på protesen bedre nå, men kirurgen har sagt at ekspanderen vil se noe merkelig ut. Han har nok rett i det, som en rund klump mitt på. Det røde under er på grunn av BHen, så det ser noe merkelig ut på bildet. Vet liksom ikke hvor langt jeg skal gå, om jeg blir nødt til å krangle. Hva om jeg angrer om den blir for liten eller for stor? Er ikke vandt til å ha noen pupp på den siden nå… Den føles ihvertfall mindre hard nå enn før fyllingen, noe av smertene er også borte. Klarer liksom ikke få meg til å kjenne ordentlig på den, puppen føles så fremmed, så kald. Den er ikke en del av meg, tar nok ei stund å venne seg til den

Hva tenker dere, stort eller smått?

En puppete hilsen

Mia

#brystkreft #brystrekonstruksjon #ekspanderprotese #livetetterkreft #tilbaketillivet #puppefyll

Er greit på etterskudd med denne. Onsdag var det klart for troll-kontroll igjen, også kjent som kreftkontroll. Var så sliten den dagen og dagen derpå at det ikke ble noe skriverier. Fredag dro jeg med familien på besøk til min søster, da forsvinner fort en hel dag.

Nok bortforklaringer og tilbake til saken. I forkant er jeg som mange andre direkte skit nervøs før kontroll. Som nevnt tidligere “det skjer ikke meg” filteret er visket ut. Logisk sett vet man jo at det mest sannsynlig går greit, men styggen på ryggen roper høyere enn fornuften. 

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Troppet opp på kreftavdelingen tidlig på morgenen, venterommet var fullt. Merkelig, så tidlig på morgenen. Klokken nærmet seg timen min. BLODPRØVEN! Hadde surret det helt bort, skulle vært her en time tidligere å fått tatt den. Typisk meg. Tenkte det var greit å få sagt ifra til sekretærene, de ba meg forøvrig bare vente på legen.

Det var ikke min lege, men ei dame jeg har møtt en gang før. Hyggelig det er hun, men det er noe med det å ha sin egen onkolog. En form for trygghet å vite at han eller hun kjenner deg og din historie. Vi pratet om hvordan ting gikk, men straks fatiguen kom på bordet kom også tårene. 

“Lite visste jeg at kreften skulle snu livet så oppned…”

Temaet rundt etterdønningene av kreften knekker meg alltid. Drømmene mine ser så langt unna ut, og enda lengre nå når jeg må bo hjemme hos mamma. Man skal ikke trenge å bo hos sin mor når man er 32, men det jeg får i AAP strekker ikke til noen husleie. Rundt meg ser jeg folk kjøper leilighet, bygger hus, studerer eller jobber. Og jeg… Ja, jeg eksisterer bare. Tar opp plass og føler meg greit i veien. Som et torn i siden på samfunnet.

Legen gjorde seg klar til å undersøke meg. Eh.. jeg har vært operert, rekonstruksjon. Hun konkluderte med at det derfor ikke var store poenget i å undersøke. Du blir nok undersøkt stadig nå som du er i gang. Egentlig ikke, kirurgen kjenner ikke på lymfene eller den friske puppen. Følte meg ikke så troll-kontrollert etter timen… 

Så var det den blodprøven da. Pleieren stakk, men ingenting skjedde. Fanget selve definisjonen på “poking around” på snapchat. Hun måtte starte forfra å fikk omsider til å stjele litt blod fra denne skrotten. Hadde jeg bare ikke vært slikt et surrehode så kunne jeg hatt svaret på blodprøvene.  Det å ikke vite i seg selv er noe som skaper en uro i meg.
 

Tok turen ned på Vardesenteret for en kopp kaffe og koselig prat. Endte med å bli der til nærmere stengetid. Alltid så koselig der nede. Selv om jeg blir ganske sliten når rommet er fullt av folk.

Bussturen hjem derimot var ikke like koselig. Den har en tendens å riste en god del, og for hver hump eller risting kjentes det godt på det opererte brystet. Smerten ilte og stakk hele veien bak skulderbladet. Trodde det skulle bli bedre når jeg gikk av, men da var kroppen så utkjørt at hvert ett steg ble smertefullt. 

Vell hjemme var det straka vegen rett på sofa!

En klumsete hilsen

Mia

#tilbaketillivet #kreftkontroll #brystkreft #fatigue #senskaderetterkreft

Det er noe som ikke snakkes så mye om, selv ikke i brystkreft miljøet. Den glemte gruppen, de som gjerne trår ekstra stille rundt sin diagnose. Menn med brystkreft. De aller fleste av oss anser det som en kvinnelig sykdom. Det skinner i rosa, de runde sirklene som guttungene tegner på strekfigurene, de som vi gir mat til våre barn med.  Essensen av kvinnelighet. Brystkreft, det høres ikke så mannlig ut.

De finnes, men de er ekskludert og bortgjemt

De er få, under 1% av alle brystkrefttilfeller er menn. I 2016 var tallet 31 stykker mot 3371 kvinner, det sier litt. Siden det ikke er så kjent at også menn kan få brystkreft tas ikke symptomene på alvor og de kommer seg ofte sent til legen. Akkurat derfor er det ekstra viktig at vi får dem opp og fram i lyset. Kanskje vil de bli mer inkludert og akseptert av det øvrige brystkreftmiljøet. Dessverre opplever mange per idag at de er ekskludert fra flere nettfora akkurat på grunn av kjønnet sitt. Kvinner føler de ikke kan snakke om dameting med de få mannfolkene til stede. Jeg tror disse mannfolkene ville vært meget forståelsesfull og berikende for miljøet. Ved å lukke de ute vil de fortsatt føle seg bortgjemt og glemt. Sammen kan vi fjerne tabuet, det evinnelige sløret som dekker de til. Sammen kan vi få flere menn til å ta symptomene på alvor tidlig nok. Det skal ikke så mye til

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Delt og fortalt med tillatelse

Dette er Terje, en av de få mannfolkene med brystkreft jeg har fått gleden av å bli kjent med. En av de få som var stille om sin diagnose. Møtte Terje på kafe for koselig prat for en god stund siden. Han tok hånden min å ba meg kjenne på brystet hans “kjenner du noe som mangler?” Litt fortumlet visste jeg ikke helt hva jeg skulle svare. For hva sier man egentlig? Du har ikke bryst høres direkte slemt ut. Han fortalte sin historie, den var gripende. En ensom beretning i en verden der så mange blir rammet av kreft. Terje delte dette bildet på en av de mer “åpne” facebook gruppene nylig, en av de få gruppene med menn, de fleste pårørende. 

“Også menn kan få brystkreft. Men det er ikke lett å stå fram. Sjøl sier jeg at jeg har kreft i brystet. Blir litt mer mannlig. Blir det fokusert litt mer på at også vi kan bli rammet av brystkreft, så vil det også bli lettere for oss og ikke føle oss som glemt” – Terje

Terjes ord sier det meste. Har alltid hatt stor tro på at vi er sterkere sammen, uavhengig av diagnose. På meg virker det derfor ekstra viktig å inkludere de av våre egne som er en så liten og bortgjemt gruppe. Tenk på de livene som kan reddes om både damer og menn var mer bevisst på at dette ikke bare er en kvinnesykdom. Og akkurat nå i oktober under rosa sløyfe passer det absolutt best å bringe fram at også menn kan rammes. Kanskje blir de en gang årets tema 

Vær bevisst, ta symptomene på alvor
La oss stå sterke sammen!

En bevisstgjørende hilsen

Mia

#brystkreft #mennmedbrystkreft #mennbrystkreft #sammenervisterke #kreftsaken #rosasløyfe

Første oktober, starten på rosa sløyfe, men også dagen da jeg skulle trilles inn på operasjonsstuen. Dagen der jeg skal starte prosessen med å bli hel, rekonstruere det brystet kreften tok. Nervene i høygir, hvordan skulle det bli? Ikke var det på sykehuset heller men en privatklinikk inne i sentrum. Så uvant. Lokalet var ryddig, litt mer varme enn kalde sykehuskorridorer. På bordet lå en bok om botox, hvordan se vakrere ut. Ganske tydelig at dette ikke var sykehuset nei, her var plastic fantastic i fokus. Ikke helt min greie, egentlig noe jeg tar avstand ifra. Et usunt og urealistisk bilde av skjønnhet som kun kan oppnås ved å tukle med det naturen har gitt oss. 

Mamma er sammen med meg, greit med støtte. Vi er de første på plass og omsider kommer kirurgen min inn døren med skjerfet om halsen. Morgen. Han stopper ikke opp men skynder seg videre. Omsider roper han oss inn på kontoret sitt. Han er munter, kanskje fordi det er mandag? Eller kan det komme av at han ikke er i de kalde sykehuskorridorene? Praten går, han forklarer og viser. Tusjen kommer fram, på tide å bli tegnet på. Jeg spøker om at halve kunstverket blir satt før de tar kniven fatt. Han sier seg enig.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Nå var det ekte, nå skulle det begynne! Først en prat med anestestilegen, aldri har de satt seg ned og personlig pratet med meg før. Fra sykehuset er jeg vandt til at man legger seg i en seng, tar to smertestillende og venter. Her var det smertestillende, muskelavslappende og en morfintablett, deretter rett inn på operasjon. Jøss, så fort alt går!

Plutselig var det gjennomført. I det man våkner kan ting føles litt merkelig, denne gangen snakket jeg engelsk. En stemme i hodet mitt sa “snakker jeg engelsk?”, så spurte jeg om akkurat det på engelsk “am I speaking english?”. Sykepleierne lo litt og jeg beklaget så mye for omlegging av språk. Noe var annerledes denne gangen enn ved andre operasjoner, skalv så jeg dirret. De sa det var normalt, men jeg likte det ikke. Spiste litt mat sakte, gikk på do. Alt føltes som det gikk saktere enn ved tidligere operasjoner. Omsider fikk jeg reise hjem.

På vei hjem stoppet mamma for å handle litt garn. Jeg er vandt til å være i høvelig grei form etter operasjoner så det var helt greit for meg. Idet hun starter bilen for å kjøre videre så kommer en ubeskrivelig kvalme over meg, åpner vinduet, føler all farve forsvinner fra ansiktet. Mamma måtte få legitimasjonen min for å hente ut smertestillende. Når jeg omsider kom hjem kastet jeg jakken på soveromsgulvet og kravlet i seng. Hvile ville nok hjelpe. Åh nei… noe kommer opp. Ropte etter mamma, hun hørte ikke. Hoppet opp og strakk armen etter søppelbøtten, glemte i øyeblikket at jeg var operert. Spydde som en gris. Slik gikk resten av dagen, sov og spydde helt til kvelden omsider kom. Aldri har jeg før vært så dårlig etter en operasjon. Men det som slo meg mest var at jeg fikk flashback til cellegiften. Følte meg like elendig, med unntak av jeg ikke kjente noe gift herje i kroppen. Gråt ved tanken.

Neste dag ble mest brukt til soving og resten av uken ble forholdsvis rolig. Gjorde alt jeg kunne for å ikke stresse meg selv, det siste jeg ønsket var en kraftig fatigue smell midt i det hele. 

FREDAG, tid for DUSJ og fjerning av bandasje!

Endelig kom dagen da jeg kunne dusje, og med det fikk jeg også fjerne den enkle stive bandasjen. Om du ikke liker operasjonssår så stopp å lese her. Gledet meg til å endelig få bandasjen bort, mer bevegelighet skulle bli deilig!

Det skulle også bli utrolig godt å kunne puste litt etter så mange dager med sportsbh på, den skulle forøvrig også få seg en real vask. Følte alt stinket.

Fjerning av bandasje

Skal si det var godt å få av bandasjen! Huden har blitt ganske sår både fra den og konstant bruk av sportsbh. Befriende å ha den av en kort stund. Måtte flire litt, den ekspanderprotesen med smålige 40ml er nesten like stor som mitt friske bryst. De ser lik ut når jeg har sportsbh på som klemmer det friske litt inn. En merkelig følelse å ha to små kuler i stedet for en. Siden det gjenværende brystet er så lite skal de forstørre det for å skape mer symmetri. Spent på hvordan det hele ender opp. Før operasjonen fryktet jeg at kanten på protesen skulle vises kjempegodt, foreløbig kan jeg ikke se antydning til den. 

Jeg er heldig! Mange damer må igjennom en mye større operasjon enn dette for å bli hel igjen. Siden huden min ikke har vært strålet og derfor tåler å bli strekt kunne de legge inn eskapanderprotese. Den skal fylles gradvis inntil de oppnår ønsket størrelse. Noen får den lagt under muskelen, men i følge kirurgen min har de gått mer over til å legge den rett under huden.

Forsøkte å kamuflere friskpuppen litt. Er det nødvendig egentlig, eller tåler dere såpass? Stiller spørsmålet fordi den skal også opereres nær slutten for å få symmetri. Så selv om den har blitt spart er den en del av historien. Puppehistorien, for en merkelig tanke. 

Hvorfor blottlegge meg selv igjennom prosessen?

Grunnen til at jeg deler prosessen er todelt. For det første har jeg fått alt for mange kommentarer som “har du fått deg nye pupper nå?” eller “du burde be om kjempestore!”. Det virker som friskuser tror det er en vanlig brystforstørring, en av de mange plastic fantastic operasjonene. De forstår ikke at mitt bryst vil aldri se eller føles normalt ut. Og prosessen i seg selv er ikke så rett fram som en vanlig puppejobb, selv om jeg har en av de “enklere” metodene. 

For det andre ønsker jeg at damer som skal igjennom det samme kan se prosessen fra start til slutt. Både på godt og vondt. Selv er jeg en person som liker å være forberedt og da er det fint å høre fra noen som har vært der. Nå er det slik med brystrekonstruksjon at alle resultatene kan bli svært forskjellig, men det gir ihvertfall en indikasjon på hva man muligens kan forvente. Og jeg vet at jeg ikke var alene med å lure på hvordan ekspander direkte under huden ville se ut.

Siden jeg er litt Quasimodo for tiden klarer jeg ikke sitte så lenge ved dataen, men det blir bedre for hver dag som går. Må nevnes at jeg kjeder meg utrolig fort, så dette er delvis tortur for en gamer. Forsøker å unngå ekstra stress siden jeg kjenner kroppen tåler mindre enn vanlig før fatiguen griper tak, så her er det rolige dager med Netflix og Life is strange. Er det noe du ønsker at jeg skal ta mer opp angående rekonstruksjonen så legg gjerne igjen en kommentar eller send meg en epost

En puppete hilsen

Mia

#brystrekonstruksjon #brystkreft #tilbaketillivet #rosasløyfe #kreft #operasjonsarr #gledermegtilåblihel #minhistorie