Alt annet enn A4

Oktober er her, med det også rosa sløyfe. Men i år blir startskuddet for den rosa måneden litt annerledes for min del. Første oktober trilles jeg inn på operasjonsstuen. Tiden er her for brystrekonstruksjon. I årevis har jeg slitt og strevd med å oppnå høy nok vekt til å få lov til å gjennomføre operasjonen. Og i alle år har jeg sett for meg at jeg ville juble og hoppe av glede når dagen var der, men slik ble det ikke. Aldri før har jeg vært nervøs og redd for en operasjon, men denne gangen er jeg rett og slett drit redd. Ikke for at noe skummelt skal skje, ikke for at de skal skjære i kroppen min. Har hatt mange operasjoner tidligere, men de alle har en ting tilfelles. Når man var ferdig på operasjonsbordet, så var man også ferdig. Det var ikke flere turer som stod i kø, man kunne se resultatet ganske umiddelbart. Nå vet jeg ikke, har ingen aning om det blir til å se kjempe stygt ut om 1 år, eller om jeg vil elske det.  Hva om de ødelegger det friske brystet når de forstørrer, hva om de ødelegger rumpe, mage eller lår ved senere fett transplantasjon. Ønsker jeg å ofre en del av kroppen til fordel for en annen? Hva om symmetrien blir helt på bærtur og ingen BH vil passe? Spørsmålene er så mange. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Brystet blir aldri den samme
Det er en ting jeg vet og som jeg har akseptert, brystet blir aldri det samme. Men jeg ønsker å se og føle meg hel igjen, ønsker at det skal være estetisk pent nok til at man ikke trenger å gjemme det. Har sett mange bilder av både fine og mindre fine rekonstruerte bryster. Og tror ikke noen i denne situasjonen ønsker å havne i sistnevnte kategori, spesielt ikke når du er ung og har et helt liv framfor deg. Ønsker å lukke ett kapittel og starte på et friskt og nytt

Brystkreft er ikke bare vakker rosa
En ting som provoserer meg sterkt er når folk tror at brystkreft er en “vakker” kreftssykdom på grunn av den rosa fargen. Ja, folk har sagt det og folk kommer til å si det flere ganger i diverse kommentarfelt iløpet av oktober. Helt siden jeg fikk kreft ble det viktig for meg å dokumentere livet, og denne fasen er virkelig verd å dokumentere. Ønsker derfor å hoppe litt ut av komfortsonen å dele hvordan brystkreft ser ut. Hvordan det faktisk ser ut når man mangler ett bryst (eller to), er amputasjon vakkert? For ikke å nevne hvordan vi føler oss med alle senskadene som herjer i kroppen, men mange av de vises jo ikke. Nerveskader, smerter, fatigue med mer. Valgte å ikke fikse eller trikse med bildene for ønsket at den uredigerte virkeligheten skulle bli presentert

Litt om årets aksjon
Jeg som mange andre gledes over at brystkreft settes på agendaen og penger samles inn til forskning. I år som i fjor er fokuset på senskader. Når det gjelder senskader så må det nok minst to år på rappen til for å få folk der ute til å forstå litt mer av hva vi går igjennom. Det er enda en god andel som tror at når siste dag med behandling er over, så er vi så god som ny. Enda flere er det som ikke forstår seg på mange av senskadene, spesielt de usynlige, som kronisk fatigue. Flere overlever, men desto flere må leve med følgene. 30% av kreftpasienter får senskader, er samfunnet klar til å ta imot oss, til å tilrettelegge for mange med nedsatt arbeidskapasitet? Foreløbig er svaret nei. 

Rosa forskning til alle farver 
Når rosa sløyfe har fokus på senskader så vil det også si at årets fokus gagner ALLE krefttyper. Det skaper mer bevissthet rundt hva vi opplever i etterkant. Mer penger til forskning på hvordan de forhåpentligvis kan forebygge senskader under behandling. Eller kanskje sikte enda høyere, en behandling som ikke gir slikt. Hvem vet hva tiden vil bringe

En nervøs puppe hilsen 

Mia

#brystkreft #rosasløyfe #rosasloyfe #rosaoktober #brystrekonstruksjon #fatigue #tilbaketillivet #plastiskkirurgi #senskaderetterkreftbehandling #nyttkapittel

Fredag var tiden for årets mammografi, skulle tro man begynte å bli vandt til det. På ett vis er man det, men på ett annet blir aldri kroppen helt enig

Det handler ikke om det som kan skje,
det handler om det som skjedde

Nei vi kan ikke bare tenke positivt eller ikke bekymre oss, dette er en storm vi må stå igjennom. Når vi er ferdig, så kan vi sakte men sikkert senke skuldrene igjen. 

Ei uke før mammaografi (eller kontroll) så begynner nervene hos meg, kroppen blir anspent og gråter lett. Dro til legen med kjeven fordi den gjorde så vondt, fikk ikke til å åpne den ordentlig. Han konkluderte med at jeg nok ubevisst var anspent, og knep tenner ekstra om natten. Rett og slett stress, nerver og uro som forplanter seg i hele kroppen. Han har ett poeng angående natten også siden jeg har våknet av utallige mareritt

Jeg går rett tilbake til den dagen, alle følelsene, luktene. Det alvorlige uttrykket til sykepleieren. Hvordan jeg iakttok ultralyden idet biopsinålen ble skutt inn i brystet med ei voldsom fart. Den rolige stemmen til legen. Alt er tilbake på en og samme gang. Den logiske siden av meg vet at det mest sannsynlig ikke er noe, men filteret som de fleste av oss har er borte, “det skjer ikke meg”. En ganske naturlig tanke for de fleste, ellers ville vi alle gått rundt med konstant angst og ikke turt å krysse gata. “Det skjer ikke meg” filteret eksisterer ikke fordi det har skjedd. Har man først opplevd sin egen dødelighet og hvor fort livet kan snu, så vil nok det filteret alltid være litt svakere enn det engang var.

Til vanlig får jeg vite resultatet etter kort tid,  kan senke skuldrene og trekke pusten. Drar hjem å bruker noen dager på å lande ordentlig. Denne gangen ble det annerledes, legen hadde dratt hjem for dagen og jeg kjenner en uro av å ikke vite. Fikk beskjed om at fastlegen ville sende meg brev med svaret, og att jeg skulle bestille time hos han om 3 uker. For hva? Ble mer forvirret enn klok. 

Må si jeg synes de faktisk bør være pliktig å gi beskjed så fort som mulig, det er direkte tortur for en tidligere kreftpasient å gå i uvisshet, ventende. Ring meg omså om brevpost tar for lang tid. La meg få puste!

En urolig hilsen

Mia

#mammografi #kreftkontroll #brystkreft #scanxiety #krefttrollet #tilbaketillivet #helse

Forrige uke var jeg på universitetet i Tromsø å la fram min historie til sykepleiere som videreutdanner seg innen kreftsykepleie. Dette var andre gangen jeg har fått komme å prate om hvordan det er å få en kreftsykdom, behandlingen og kort om tiden etter. Blir så utrolig glad hver gang de ønsker pasienthistorien fortalt, å det trenger ikke være av meg. Man kan lære så mangt av ei bok, men man kan aldri lære hvordan det oppleves for den enkelte. Vi er alle forskjellig, så historiene vil nok variere, men det viktigste er at noen av dem blir fortalt til de som trenger å høre den. Til dem som skal ta vare på de som kommer etter, slik jeg ble ivaretatt av mine pleiere

Fra forrige gang jeg fortalte historien min

Ikke minst er det viktig for meg å snakke om pårørende, det er noe i det at når en rammes så rammes alle rundt. Dette kan nok høres dumt ut for noen, men det å være pårørende kan i mange tilfeller være vanskeligere enn å være syk. Nå tenker du kanskje det var en drøy påstand, men tenk på det. Når du er syk har du en viss “kontroll”, du føler smerten, du føler dagene. Men den som er glad i deg står på sidelinjen, å uansett hvor mye de ønsker å hjelpe så kan de aldri fjerne det vonde. De er hjelpesløs. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er viktig for meg å vise det nyanserte bildet, det gode og det dårlige. Ikke alle dager var lik, noen ganger var man sykt dårlig, og andre munter og glad. Selv men cellegiftende pumpende inn i årene kunne man smile og le, vell vitende at om noen timer vil man ligge langstrak. Det gjalt å nyte de små øyeblikkene i en ellers tung hverdag. Overlevelsesmekanismer og mestringsstratergier man ikke visste bodde i en kommer til overflaten når man opplever en traume som kreft.

Mange vet at jeg sliter med fatigue og ikke kan studere eller jobbe av den grunn. Og noen vil kanskje derfor stille spørsmål ved hvordan jeg klarte å prate i en times tid med slik intensitet. Alle mennesker trenger å føle at de kan bidra, at de kan gi noe av nytteverdi. Å kunne gjøre noe slikt gir meg mer enn bare følelsen av å være til nytte eller bidra, men av å mestre. I det øyeblikket jeg står der bruker jeg all energien, men det gir meg så mye mer i retur. En motivasjons boost av dimensjoner. En følelse av å være levende. En varm følelse i hjertet av å kunne hjelpe, ikke bare sykepleierne men de som kommer etter meg. Tenker på de pleierne jeg har møtt og hvor hjertegode de var, med ett ønske om at neste pulje skal bli like gode som dem.

De fikk muligheten til å stille spørsmål, å jeg sa ifra om at de harde spørsmålene også kunne stilles. Når den første hadde stilt ett løsnet det hos resten. Velger to spørsmål som eksempler, og ikke av den hardeste sorten.

“Føler du det var urettferdig?”
Nei, bare utrolig dårlig lotto. Kreft diskriminerer ikke, alle kan få det. Dessverre. Men så er vi en ganske uheldig familie, så at noe skulle skje kom aldri som det store sjokket.

“Er det noe du kunne gjort annerledes?”
Nei, men mye jeg skulle ønske var annerledes. Skulle ønske de hadde mer fokus og forberedte meg mer på tiden etter. De sier også vi skal leve som normalt under behandling, men glemmer helt av å snakke om det seksuelle forholdet. De glemmer greit nok å stille spørsmål om tørre slimhinner nedentil i det hele og store.

Sykepleieren
Fikk også fortalt litt hva jeg anser som en god sykepleier. En som er tilstede, lytter og ikke minst er ærlig. Vet man ikke så sier man det. Hverdagsprat og ett varmt smil kommer godt med når man sitter der å får giften pumpet inn. Noen ganger er det greit å ikke kun ha fokus på medisiner og kvalme

Håper de sitter igjen med noe etter å ha hørt på, og håper de kan bruke det videre i studiene sine og ikke minst som ferdig utdannede kreftsykepleiere 

En hjertegod hilsen

Mia

#uit #ipensum #kreftsykepleie #pasienthistorie #brystkreft #kreftsaken #cellegift #kreftbehandling #fatigue

Heldigvis skjer det ikke så ofte, men det skjer. Noen mennesker er nesten besatt av å ha det verst. Jeg liker å kalle det diagnosekrigen, når ble det egentlig viktig å ha det ille? Skal jeg trekke konklusjoner kan det nesten virke som mange (ikke alle) slike anser sykdom som et statussymbol, å jo verre du har det jo høyere status har du iblant de syke. For meg klinger det ikke riktig. 

Licensed from: cynoclub / yayimages.com

Som først nevnt er det ikke ofte man møter på slike, å jeg husker enda den sjokkerende følelsen jeg satt igjen med første gangen. Da var det ei som hadde fått seg til å svare i et kommentarfelt på nett, der hun i det vide og brede skrev at brystkreft ikke var farlig. Hun hadde selv hatt det, å skiftet dekk på bilen samme dag som operasjonen (brystbevarende). Fint for henne da, vi er ikke alle lik. Hun traff en nerve hos meg når hun skrev at ingen døde som følge av brystkreft idag…  Og selvfølgelig var den kreftsykdommen hun nå hadde fått mye verre!

Nå ønsker jeg å nevene at joda noen sykdommer er verre enn andre, men ingen kan si til noen at den de har ikke er ille nok. Alle har rett til å føle på både angst og glede. Selv om noen har flere senskader og andre mindre betyr ikke at de med mindre ikke sliter i hverdagen. At noen smiler betyr ikke at de er glade hele tiden. At noen har familie betyr ikke at de ikke er ensom.

“Manipulasjon, overkjørt og underbygget” 

Har folk nært meg som har både livstruende og sterke kroniske smerter, ikke en eneste gang har denne personen underbygget min kreftssykdom eller senskader. Men for litt siden fikk jeg oppleve ei som virkelig gjorde det, å da med samme diagnose. Ingen navn nevnt. Det var skremmende, for alle som hun kom nært ble overkjørt. Deres kreftsykdommer var ikke viktig, de var ikke like ille, ingen dødsdom i hennes syn. Våre senskader var mild, selv om vi ikke opplevde det slik. Alt vi sa eller gjorde ble snudd til å omhandle denne personen. Men vi kunne si ifra, vi kunne velge å ikke ta del. Ikke alle kan ta det valget. Vi var med på noe som skulle være et talerør for å skape bevissthet rundt våre senskader, men det ble ikke slik. Så langt der ifra. Manipulasjonsteknikkene stod høyt, ble stemplet den eneste vennen, og om vi dro og “talerøret” ble borte så ble også livslinen til personen slettet (for meg virket det som en selvmordstrussel). Alt i alt var det ikke sunt og energitappende å bli trykt ned hele tiden.

“Egosentrisk offerolle”

Det jeg registrerer når det kommer til slike mennesker er at de ofte snakker om seg selv. Om noen i ei diagnosegruppe på facebook spør etter råd, så må de gjerne svare langt og utbrodert om hvorfor det ikke hjalp for dem. Ofte mye utenfor tema som blir nevnt bare for å fylle på. Helt greit, hadde det vært om strikking eller matlaging, men når svarene fort kan bli direkte skremmende for en allerede sårbar motpart da klarer ihvertfall ikke jeg å se på. Det mest sjokkerende var når ei takket nei til en medisin etter at vedkommende hadde skrevet mye skremsel. Jeg følger en gylden regel, skal du si noe negativt så følg det alltid opp med noe positivt.

“Avhengighet;
Alkohol for en alkoholiker, nikotin for en røyker”

Dette kan høres slemt og brutalt ut, men slike personen trenger ikke medlidenhet for de plagene de fremlegger. Det er som alkohol for en alkoholiker, eller nikotin for en røyker. Det nærer noe i dem som de føler de trenger, å være låst i en konstant offerrolle. Les gjerne litt mer om det her  “Få pasienten ut av offerrollen”

“Vær bevisst, våg å si ifra”

Det jeg håper folk får utav innlegget er å være bevisst på slike mennesker, ikke tro alt som blir sagt. Våge å stå fram å si hvordan ting virkelig er slik at de som er ekstra sårbar ikke blir skremt unødvendig. Husker hvordan jeg selv sugde til meg det meste som en svamp. Og da er det kanskje ekstra viktig at vi som har noen år bak oss våger å korrigere feilinformasjon og skremmende kommentarer. Selv om vi innerst inne vet at ett slikt menneske kommer til å eksplodere i vinkel når de føler at noen sier dem imot. 

Men jeg har også ett håp, at slike mennesker får den hjelpen de trenger. For det må være sårt å hele tiden skulle ha det verst. Å føle man må konkurrere om den høyeste men sykeste pidestallen iblant alle som er syk. Kan ikke forestille meg hvor utmattende det må være å hele tiden strebe etter å ha det verst

Vær åpen og forståelsesfull mot alle du møter. Trenger noen å lette hjerte sitt, lytt mer enn du prater. Ikke mål hva du har opp mot hva de har, det hjelper dem ikke. Gi heller velmente gode råd, vær en veileder i ukjent terreng. 

En utblåsende hilsen

Mia

#diagnosekrig #jeghardetverre #fatigue #senskader #kreftsykdom #brystkreft #offerrollen #psykatri #helse

I helgen tok jeg meg en tur til mine besteforeldre. Det er godt å komme seg litt bort, men samtidig slitsomt. Mange folk og høyt volum tar på fatiguen, for ikke å nevne flere timer i bil. Det høres kanskje rart ut men jeg foretrekker faktisk flere timer i strekk i stedet for mange stopp. Stoppene, eller pausene som friskuser kaller det fungerer ikke slik på meg, turen føles bare lengre og jeg ender opp enda mer sliten når man kommer fram. Noen få dager borte holdt i massevis. Får dårlig samvittighet når fatiguen kicker inn, ønsker å delta, men ender opp med å virke kald og stille. Forsøkte så godt det lot seg gjøre, men måtte ta meg noen ekstra timer på morgenkvisten for å varme opp. Fatiguen setter seg i hele kroppen, influensafølelse er ikke den beste måten å starte dagene. Men det gikk, å jeg angrer ikke på at jeg dro

Noen bilder fra turen

Hundene storkoset seg

Du vet du er i Øksfjord når…

Skipshund

Hva kan jeg si, vi har det bra nydelig her i nord med sol sent på kvelden. Ble mest bilder av den og hundene og solen. Det er vell egentlig ikke så rart at man tar bilder av det som gjør deg lykkelig og fyller energilagrene litt

Nyt de små tingene!
Ønsker alle en fortsatt fin sommer

En sommerglad hilsen 

Mia

#feriemedfatigue #miniferie #finnmark #hundergøy #kveldssol #nordnorge #syktlangtnord #familietid #midnattsol

Det er langt fra noen hemmelighet at jeg som så mange andre benytter meg av samtaleterapi. Har stor tro på at vi må pleie det mentale på lik linje med skrotten. Og enda større tro på å bryte tabu rundt psykisk helse. Vi har kommet lengre, men fortsatt er det mange som ser på slikt med ett hevet øyenbryn og misstro. 

Licensed from: zsirosistvan / yayimages.com

Har vært ganske så inaktiv på bloggen det siste året, har vært mange endringer i livet, og ikke alle er til det bedre. Klarer ikke engang å huske om jeg noensinne skrev ett innlegg om at jeg hadde startet opp hos psykolog igjen. Siden jeg startet er jeg nå hos den tredje, først en student, så en psykiater, og nå ei som er fersk utdannet psykolog. Det er litt synd i seg selv, for hver gang må man starte fra begynnelsen. Hvordan man skal bli bedre uten å dra det ut i det lengste når man må tilbake til start vet jeg ikke. Etter forrige time fikk jeg i hjemmelekse å dra fram bloggen igjen. En av mange måter å komme seg litt opp og fram, være aktiv på ett vis. 

Hvorfor går jeg til samtaleterapi?

Å dele mine innerste tanker lar jeg ligge, men grunnen er ganske simpel. Har slitt med angst og depresjon tidligere i livet, og merket at frustrasjonen over fatiguen bringte meg tilbake dit. Når livet endret seg drastisk og hverdagen ikke kom tilbake ble jeg lett fylt med både sinne og depresjon, og ikke minst panikkangst som grep tak i rykk og napp. Det er ikke angst over å få kreft igjen, men angst over å bare eksistere med manglende mulighet for å leve fullt ut. Andre ganger uspesifisert, jeg vet rett og slett ikke hvorfor. Når man ikke lenger kan dra på en kort handletur uten at det får etterdønninger, eller reality check som jeg liker å si, så sier det vell seg selv at man streber etter å finne fotfeste. Akkurat nå jobber vi med å se hva jeg får til, og ikke fokusere så mye på hva jeg ikke klarer. Endring av tankemønster, også kjent som kognitiv terapi.

Nesten hver dag har jeg tenkt “nå bør jeg skrive noe” eller “dette hadde vært fint å blogget om”, men har ikke klart å fått det gjort. Nå gjenstår det å se hvor aktiv jeg klarer å bli, har flere innlegg rugende i topplokket.

Ønsker dere alle en fortsatt god sommer

Mia

#psykiskhelse #fatigue #kreftrelatertfatigue #tilbakepåbloggen #hjemmelekse #depresjon #angst

Så mange planer, så mange drømmer. Utdanning, jobb, hus og familie. Alt skulle klaffe, alt skulle passe inn i rammen. Uheldige år hadde allerede forsinket mine planer nok, var på vei til å vinne alt tilbake. Så slo trollet ned, kreftskit… Dette går bra sa de, du er så ung og sprek. Fylt med mot og vilje, med håp. Bare jeg kommer meg igjennom dette så skal alt bli bra… Så skal alt bli normalt.

Licensed from: unikpix / yayimages.com

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Overlevde! Liker egentlig ikke å bruke det ordet, men er ihvertfall her enda. Ting ble aldri slik de hadde forespeilet, kom meg aldri. Livet stanset. Det tar bare litt tid sier de, 3 år etter har det bare falt mer i grus. Fatiguen gjør det umulig for meg å ta utdanning eller jobbe. Det konstante jaget etter å komme meg opp i vekt gjør meg enkelte dager kvalm og uvel. Noen dager griper fatiguen så kraftig tak at jeg ikke klarer å tenke, ikke klarer å bruke kroppen slik jeg ønsker. Senil light, tåkehode, konstant influensafølelse, smerter, det er min hverdag. Drømmer meg tilbake til når man var full av energi men tok det forgitt…

Her sitter jeg, snart 32 år gammel på ett soverom hjemme hos mamma. Depresjonen og angst for fremtiden har grepet tak. Vet med meg selv at jeg ikke vil takle ett liv fra hånd til munn, spesielt ikke når man er så sliten i tillegg. En ting er sikkert, bekymringer gjør deg ikke friskere…

Drømmer om å leve, ikke bare eksistere… Drømmer om å ta utdanning. Drømmer om å jobbe, med uansett hva, så lenge det gir meg trivsel, en følelse av å bidra og få mat på bordet. Drømmer om å fungere slik jeg engang gjorde. 

Drømmer om å være fri til å leve.. for akkurat nå holder min egen kropp meg fanget

Aldri vær så dum at du blir syk, for ikke bare skal du slite med deg selv. Du skal også høre fordømmende og nedsettende kommentarer fra både øst og vest om disse udugelige snylterne som går på NAV, en såkalt NAVer. Til deg som kommenterer slikt, vi kan gjerne bytte kropp. Men jeg tror IKKE du kommer til å trives i min…

En fortvilet hilsen

Mia

#helse #fatigue #senskader #naver #drømmeromlivet #tilbaketillivet #livetetterkreft #personlig

Er alltid nervøs i forkant av kontroll, selv om jeg innerst inne vet at sjansen for at noe skal være i ulage er liten. Slik oppdages som oftest imellom kontroller uansett (tro det eller ei). Det er en nervøsitet som er vanskelig å beskrive, er ikke slik at tankeboksen surrer og går. Den sitter mer i kroppen, anspent, som noe tynger over deg.

Helt siden sminkekurset way back when har jeg klistret litt i trynet i forkant av sykehusbesøk el. Det høres kanskje helt feil ut, bruker du tid på å pynte deg for å dra på sykehuset? Det handler ikke om å pynte seg, men om å føle seg bedre enn hva man egentlig er. Om å kunne gå med hodet høyt hevet selv om kroppen innvendig føles som dritt.

Tantungen min ble med, jeg hadde vell ikke hår sist hun var med på noe slikt. Blodprøven ble unnagjort i en fei, den dama var dyktig å stikke! Så var det bare å vente på timen min… Heldigvis har man Vardesenteret hvor man kan slå ihjel litt ventetid sammen med gode folk. Tantungen dro med min søster på shopping, å jeg lusket meg opp på kreft poliklinikken.

Legen var litt forsinket, men slikt skjer. En ting er sikkert, å kunne ha den samme legen betyr utrolig mye. Man lærer seg å kjenne personen, vet hvor han står, og ikke minst mye mindre repetisjon siden han vet alt allerede. Og legen lærer seg å kjenne deg som pasient, hvilke endringer han kan se med det blotte øyet siden sist, og hva som trenger mest fokus iløpet av timen.

Hos meg er stort sett fokuset fatigue… Han er ærlig på en god måte, noe jeg liker. Ett eksempel fra timen, “Du vil nok alltid ha fatigue, mye ligger i å akseptere det. Jeg tror det vil bli bedre”, sa han trøstende. Han sminker ikke på sannheten, han gir meg ikke falske forhåpninger, men samtidig gir han alltid ett håp om bedring.  Vi snakket litt rundt planene jeg har lagt for sommeren, der jeg ønsker å sakte bygge meg opp igjen. En liten bekymret rynke kom fram i pannen. Jeg vet denne mannen ofte nevner fysisk aktivitet, så hvorfor den rynken? “Ikke sett for høye krav til deg selv, da kan du bli skuffet”. Jeg er enig med han, det er en av grunnene til at så mange nyttårsforsetter sprekker. Får ta det rolig, ikke pushe for hardt, ikke bli skuffet om jeg ikke når toppen. Vi pratet litt rundt andre øvelser, nevnte at uttøying/strekk er noe min kropp liker godt når den har vondt. Han var enig i at variasjon var lurt, og litt er bedre enn ingenting, spesielt litt strekkeøvelser var bra.

Legen nevnte att man blir eldre etter cellegift. Det visste jeg, og refererte til en artikkel jeg hadde lest. Sa til han at når jeg fylte 30 spøkte jeg med at jeg egentlig ble 50, så når blir jeg snart 52! Er vell ikke rart vi føler oss medtatt etterpå?

La fram to DUMME spørsmål. Legen hevdet det ikke fantes dumme spørsmål, bare dumme svar. “Neglene mine er ikke som før, må bruke neglelakk konstant. Også har jeg dun i ansiktet og bart!” Han lo litt “må nok gi deg ett dumt svar”. Det stemte, både negler og hår i ansiktet var vanlig….Hurra! Det kom av at eggstokkene hadde vært slått av over tid. Pratet ikke så mye rundt neglene, han bare bekreftet det.

Ellers var både arret, lymfer og blodprøvene gode. Ny time om 6 måneder… Han ønsket å se hvordan det gikk med meg, kreften var han ikke så bekymret for lenger (ingen lovnad, det nevner han alltid). Noen tårer ble det underveis rundt frustrasjonen over situasjonen. Det var ikke dette som var planen.. Jeg skulle ikke bo på et rom hos mamma, med en fatigue-skrott og fattig (mer om det i ett eget innlegg).

Nede på Vardesenteret fikk jeg litt champagnebrus i fancy glass for å feire vell gjennomført kontroll. Det er de små tingene som teller. Er så utrolig glad for at de er der, selv om jeg ikke har fått kommet meg dit like ofte som før.

Gjorde egentlig alt for mye i går etter sykehuset, skulle plantet stumpen godt ned i sofa. Blir alltid sliten etter kontroll. Som om noen har tatt en stor stein av skuldrene dine, og du bare synker sammen i etterkant. Men neida, denne dama tok seg en tur på butikken, middagslaging og rydding i skuffen til mamma. Idag kjenner skrotten det godt, å da mener jeg veldig godt! Lærer aldri… Og typisk meg er også at jeg da lett tar til tårene, så går rundt å sipper for meg selv…

En glad, sippete og sliten hilsen

Mia

#brystkreft #kreftkontroll #emosjonell #unn #helse #eldrettercellegift #tilbaketillivet #vardesenteret #hårettercellegift #tilbaketillivet #trollkontroll

Fredag hadde jeg time hos plastikk kirugen, hadde gruet meg så sykt i forkant. Sist gikk vi ikke så godt overens, han missforstod hva jeg sa, og jeg forlot konsultasjonen totalt knust. Nervøsiteten sugde all energien utav meg, og jeg måtte legge andre aktiviteter på hyllen for å holde fokuset mot fredagen.

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Les mer om hva som skjedde sist her: Når kirurgen rykker håpet bort under deg..

Mamma var med meg, godt med litt støtte. Merket straks at kirurgen var i bedre humør, smilte og spøkte litt. Denne omgangen undersøkte han meg også, å straks skjorte og BH var fjernet sa han “ja, jeg ser hva han tenkte”. Det var jo akkurat det jeg hadde forsøkt å formidle sist! Men da ble jeg beskyldt for å ville forstørre brystene for forfengelighet. Endelig kunne han med egne øyne se og være enig i det min egentlige kirurg hadde sett for seg.

Praten gikk litt rundt fatiguen og vekten, de ønsker den enda litt opp. Ut av det blå sier han “du har vært i systemet lenge, jobbet hardt for å få den opp. En gang må vi bare starte. Hva sier du til å starte nå?” Ble helt paff, hørte jeg riktig? Selvfølgelig ønsker jeg å starte! Operasjonen kunne bli før sommeren, men mest sannsynlig etter. I mellomtiden skal jeg jobbe enda mer med vekta.

Spurte hvor lang tid alt ville ta. Kunne regne med to måneder for å fylle ekspander protesen, fem måneder for å la huden strekkes. Deretter utskifting til proteser i begge. Så blir det vell brystvorte etter det igjen. Ingen kan si rekonstruksjon er en lettvint boob-job. Ting tar tid, men endelig er hjulene igang. 

Herlighet, jeg skal få pupper igjen, kan nesten ikke tro det! Det skal bli så deilig å endelig kunne lukke det kapittelet, bli hel igjen. Vil aldri bli det samme som ekte pupper, vil alltid mangle følelse på den siden. Men jeg kan slippe proteser og spesial BHer, jeg kan se “ok” ut i undertøy, føle meg kvinnelig igjen.

En overlykkelig hilsen

Mia

#brystkreft #rekonstruksjonetterbrystkreft #rekonstruksjon #livetetterkreft #tilbaketillivet #helse

Årets krafttak mot kreft har fokus på senskader. Vi er mange, og vi har mange forskjellige ting å stri med i etterkant, ingen er like. Men en ting har vi tilfelles, vi er ikke den vi var. 

Anbefaler alle å se denne filmsnutten fra Kreftforeningen