Hovedinngangen ved Universitetssykehuset Nord-Norge
Vi troppet opp på sykehuset ca. 30 min før tiden, som om det ikke blir nok sykehus fremover (sa hun spøkefullt). Første møte var hos sosionomen, når klokken nærmet seg dunket jeg forsiktig på døren hennes. Det var en hyggelig dame med hvit/grålig hår som tok imot oss. Rommet hadde lav, men behagelig belysning. Nesten på grensen til mørkt. Det var faktisk ganske godt i forhold til det sterke lyset og de hvite veggene på resten av huset. Hun kunne ikke hjelpe så mye nå, var mer en bli kjent time. Jeg nølte ikke med å gi henne fullmakt, endelig noen som kan sakene. Endelig ei som skal se på hva en har av rettigheter. Tror ikke jeg hadde maktet alt papirarbeidet i på toppen av det hele.
Så måtte vi vente nye 30 min på time hos kirurgen. Øvelse til venting senere, vi starter tidlig! Fikk litt mer info om hva som må gjøres videre fra legen. For det første må jeg fjerne hele brystet! Det skal jeg ærlig innrømme at jeg ikke var forberedt på. Han ville ta hele brystet mest på grunn av min alder, og da sjansen på at det er genetisk. Det er jo noe man ikke vet før om ca. 4 måneder (skal ta prøven på mandag). Om det er genetisk, anbefaler han å fjerne det andre brystet også. Enkelt og greit fordi, når det var genetisk var det ikke snakk om en sjanse å få brystkreft…det var mer snakk om når. Med andre ord ganske store odds for å få. Håper derfor, for slektas del at det ikke er genetiskbetinget. Etter ca. 4 uker vil behandlingen begynne. Siden hele brystet skulle fjernes var han noe usikker på om det ble stråling, det måtte han se nærmere på. Men det blir cellegift i 6 måneder… Det var jeg heller ikke helt forberedt på. Da jeg gikk ut fra første beskjed, fjerning av svulst + lymfeknute, med påfølgende stråling. Nå ble det plutselig mye mer omfattende enn det jeg så for meg.
Brosjyrer jeg fikk av legen. Brystrekonstruksjons brosjyren har flotte tegninger som illustrasjon!
Jeg klarte å holde hodet kaldt så lenge en var i samtale, så fikk stilt noen spørsmål. Det vil nok for noen virke som merkelige/selvsagte spørsmål. Angående rekonstruksjon av brystet fikk jeg dette til svar. I enkelte tilfeller kan de legge inn protese (implantat) under samme inngrep som fjerning av bryst. I mitt tilfelle var han for det første noe usikker på om jeg trengte stråling, for det andre min alder. En protese må skiftes ut etter ca. 15 år. Han ville heller anbefale å få laget et bryst av mitt eget vev, dette vil da være evigvarende. En brystrekonstruksjon med eget vev er igjen en mye mer omfattende operasjon enn proteser. I tillegg vet man ikke enda om det er genetisk, for er det tilfellet anbefalte han å fjerne det andre brystet også. Sjansene var da så store for at kreften ville komme tilbake en eller annen gang.
Jeg visste vell egentlig svaret, men måtte bare stille det. Angående cellegift, kvalme og hårtap fikk jeg dette svaret. Vær tredje uke vil jeg komme inn å ta cellegift, de første dagene bruker man å føle seg ok. Men rundt uke 2 begynner man å følge seg noe verre. Her er det da forskjell fra person til person, men jeg måtte ikke ha for høye forventninger. Spurte om jeg ville klare å trene litt, det ble stille. Han så noe tvilende ut, sykepleieren som var med han skyter inn -Det er fint om du kan gå tur med hunden 15 min. Jeg tenkte, såpass ja. Ellers skulle jeg bare ta det etter formen. Klarte ikke dy meg, måtte spørre om jeg kom til å miste håret. Svaret var ja, mest sannsynlig. Så forøvrig i en brosjyre at man får dekket innkjøp av parykk, eller hodeplagg om man vil. Tenker da jeg går for parykken, luer og skjerf kan jeg kjøpe av egen lomme. Parykk koster tross alt mye, mye, mer…så er man sikret i tilfelle.
Vardesenteret C9 på UNN
Tok oss en tur opp på vardesenteret. Dessverre var det sommerstengt, men fra neste uke skal det være åpent hver dag igjen. Har ihvertfall undersøkt terrenget, så en er 110% sikker på hvor det er.
Når vi kom oss inn døra hjemme tillot jeg meg selv å gråte litt. Var virkelig ikke forberedt på å miste hele puppen! Hjelper å få ut litt frustrasjon, så går det hele så mye bedre etterpå. Leste litt igjennom både “gamle” og nye brosjyrer. Så nå gleder jeg meg til å tisse grønt!
Det er ikke vanskelig å se hvem denne brosjyren er myntet på. Men kjekt å vite!
Mitt navn blir herved Mia En-Pupp, og jeg skal ha en bandana så en ser ut som en skikkelig pirat!
Å vandre på fjellet kan være en prøvelse på mange områder. Når man vandrer der oppe, høyt over havet, kjenner det sliter litt ekstra i leggen. Man er svett, pusten er tung, tåa verker, man har mest løst til å snu. Så ser man det, som et fyrtårn i det fjerne. Varden. Da vet du at folk har vært der før, da vet du at målet er snart nådd, da har du noe å veilede deg etter. Varden er det trygge punktet, den viser vei.
Bildet er fra dagens tur til Rundfjell (760moh) og Blåfjell (778 moh). Denne varden er på Rundfjell. Varden på neste topp er Blåfjell (skimtes såvidt).
Slik kan man også anse livet. Vi alle trenger å ha mål, noe å strekke oss etter. Noe som får oss til å gi alt vi har! Men det vi trenger aller mest er trygghet. I dagens samfunn består denne tryggheten av økonomi som grunnpilar. Har du penger, så har du råd. Har du råd, så har du et hjem, du har mat og du har klær. Ja, du har det mest elementære i hverdagen (å kanskje litt ekstra).
Bildet er fra dagens tur til Rundfjell og Blåfjell. Dette er min samboer ved varden på Blåfjell.
Vi overlever, men vi vet ikke hva fremtiden vil bringe. Å ikke ha et trygt punkt, å ikke vite, det tærer på. Vi vet ikke hvor lang tid det tar å bli fri fra kreften. Hvor lenge tar å bli frisk. Vi vet ikke hvor lang tid det vil ta for meg å finne arbeid (med en nå enda mer hullete CV). Vi vet ikke om vi får forlenget husleiekontrakten til neste år. Men jeg gir meg ikke, jeg skal følge varden! Varden leder vei.
Mitt første innlegg på denne bloggen. Vil derfor gå litt i dybden på hvorfor den har fått navnet Alt annet enn A4. Advarsel, dette blir langt!
Overalt blir hodene våre proppet full om hvordan A4-livet skal eller bør leves. Man skal ha høy utdannelse, trygg og stabil jobb (100%), mann, unger, bil, eie eget hus. Det er liksom grunnpakken, dette må alle ha for å være velfungerende. For å passe inn i rammen. Så har man alle “småtingene”. Ikke skal bare du og din mann være vellykket, men din familie skal også være like fantastisk. Det skal ikke være noen sorte ulver, ingen som ødelegger statusen til resten av flokken. Du skal like å trene, du skal spise sunt, du skal være tynn. Ja, du skal være sunn i en ellers travel hverdag. Du skal ha plettfri hud, du skal ha hvite tenner. Listen er nesten endeløs.
Det er mange idiotiske småting man kan stappe inn i A4-boksen. Boksen som inneholder det fantastiske livet alle streber etter. I dagens samfunn har vi sosiale medier, som gjør A4-livet ekstra synlig. Det dumme er, mange av de som lever dette livet på sosiale media, gjør ikke det på hjemmebane. Jeg kjenner meg selv igjen, enda jeg roper så høyt jeg kan at dette vil jeg ikke. Jeg vil ikke spille fantastisk på facebook, men jeg vil heller ikke virke negativ.
Mitt liv har vært alt annet enn A4.
Før jeg forteller om livet vil jeg bemerke at min familie er noen av de sterkeste menneskene på denne jord! Vi har alle vårt å stri med, men uansett situasjon så holder vi oss oppe med en god dose humor! Jeg er også uendelig glad i at de er i livet mitt. Uansett hvor gammel jeg blir, er det ingenting som kan erstatte en prat med mamma.
Som liten var jeg mye syk. Husker ikke presis hva slags sykdom det var snakk om, men noe med blodet (for lite hvite eller røde blodlegemer). Som 7 åring veide jeg 9 kg, brukte 4 år i klær. Allerede her, om ikke før begynte livet mitt å ta en vending som ikke helt var som alle andre barns. Jeg hadde dårlig immunforsvar og fikk ofte halsbetennelse med høy feber. En kan greit si, jeg var et magert, sykelig, blekt barn. Jeg tok ekstremt lett til tårene, noe jeg fortsatt gjør. Barn er direkte jævlig mot hverandre, det er derfor voksnes ansvar å følge ekstra godt med! Det at jeg var lita og gråt lett var nok en av grunnene til at en trekløver med jenter fikk det for seg at jeg var et ypperlig mobbeoffer. Det dumme med mobbing er at andre barn snur ryggen til, i frykt for å bli mobbet selv.
I 1994 var jeg 8 år. Jeg og min bror var alene hjemme sammen med hunden. Gjorde ikke oss noe, vi satt bare å lekte på gulvet som vanlig. Mamma og min søster var ikke langt unna, på butikken. Så går brannalarmen! Jeg ser opp i taket, det er tykt med røyk! Heldigvis hadde vi lært på skolen dagen før hva man skulle gjøre når det brant. Jeg tok med meg lillebror å gikk til naboen, bikkja fulgte etter oss. Lillebror måtte stoppe i gangen å redde klumpene til mamma, slik at hun hadde sko å bruke på jobb. Glemmer aldri hvor hardt jeg holdt rundt Zita, hunden. Hun bare satt der, å passet på oss. Vi fikk ikke se så mye av brannen, ble sendt til naboen. Avisoverskriften dagen etter lød “Vi mistet ALT!”. Jeg laget denne illustrasjonen når vi sov på gjestgiveriet i Tromsdalen.
Det er en hendelse med min far fra barndommen som jeg aldri glemmer, i mange år trodde jeg det var en drøm. Min far forsvant sporløst. Rett før politiet skulle ut med helikopter fant de han, hos en annen dame, dopet. Husker ikke alle detaljer, å tror ikke jeg ønsker å huske alt. Men jeg husker øynene hans når han skulle hente taxi uniformen sin. Det var liksom ikke pappa inne i dem, min bror gråt ved siden av meg.
Ungdomsskolen, den beste tiden i mitt liv. Jeg bestemte meg for å være sterk! Dette skulle jeg klare! Slapp unna jentene som hadde forpestet alle årene på barneskolen, fikk nye og gamle venner. Gamle fordi en knyttet bånd til folk som man egentlig kjente fra før. Guttene fra barneskolen, som nå var mine bestevenner sa unnskyld. Unnskyld for at de hadde snudd ryggen til. Det glemmer jeg aldri, det betydde så uendelig mye for meg, å høre de ordene fra dem. Det er en grunn til at man alltid har hatt flest guttevenner. Det eneste merkbare som skjedde her var da pappa tok overdose av piller. Han kom inn på rommet mitt, jeg tenkte han ville ha et pledd. Men nei, han stjal sengen min. Jeg satt livredd i et hjørne, hva var galt med pappa? Jeg spratt over han, å hentet mamma. Hun fikk geleidet han i sin egen seng. Våknet igjen når de hentet han med ambulansen. Det var et rop om hjelp, men ingen hørte han.
Videregående, her begynte det å gå galt igjen. Mulig nye omgivelser og nye folk satte meg litt ut av balanse i starten. Jeg begynte å få søvnproblemer, fikk ikke sove uansett hva jeg gjorde. Ente med at jeg var våken vær andre natt. På den måten fikk jeg ihvertfall noen netter søvn. Men dette gikk hard utover konsentrasjonen og hukommelsen! Sakte men sikkert kom en depresjon krypende. Jeg tok mer og mer avstand fra folk. På VK1 begynte angsten å komme til syne. Har du noen gang følt hjerte omdanne seg til en hard knute i brystet? Følt at lungene ikke får nok luft? Eller fått følelsen av du ikke vil være i ditt eget skinn?
Årene sneglet seg avgårde. Jeg flyttet til innlandet, kanskje en ny skole ville gjøre ting bedre? Nei, jeg begynte å holde mine smerter på avstand med tapetkniv. Kortvarig, men var det som funket der og da. Jeg tenkte aldri over ordet depresjon eller angst på denne tiden. Det eneste jeg ville var å komme meg igjennom dagen. Jeg lærte meg å skjule hvordan jeg egentlig hadde det. Så skjedde det, i mars 2004…jeg hadde dratt tilbake til indre Troms, satt på hybelen med min daværende kjærest. Telefonen ringte…Pappa var på sykehus, hjertesvikt. Det sank ikke inn, jeg tenkte det går ikke buss nå, det kan sikkert vente til i morgen. Etter å ha summet meg litt velger jeg å reise hjem. I det jeg går av bussen kommer min bror imot meg, han klemmer meg og sier -Det verste en kan tenke seg har skjedd… Så forteller de hva som egentlig har skjedd…pappa hadde ikke fått hjertesvikt. Pappa hadde hengt seg, i garasjen. Ganske tidlig valgte vi å være åpen om hva som hadde skjedd. Som min søster sa -Jeg kunne stått på Tromsøbrua å ropt det ut. Vi valgte å IKKE tabubelegge det hele. Pappa var et utrolig menneske som slet med sitt…han ropte hjelp, men ble ikke tatt på alvor. Jeg hørte alle prate rundt meg om hva som feilet pappa, da gikk det opp for meg… dette skal ikke skje med meg. Jeg fortalte mamma om hvordan jeg hadde det, jeg viste henne armen. Jeg fikk hjelp!
Begynte på medisiner mot depresjon. Psykologen mente jeg hadde ettervirkning fra min barndom med mobbing, og min fars bortgang hadde gjort depresjonen verre.
En glede var når min søster fikk barn! Jeg ble tante til en nydelig liten jente. Men min søster endte opp som alenemor, å hadde sitt å stri med på hjemmebane. Den ungen har alltid fått meg til å smile!
Etter friår og ett år der en strøk noen fag ble man tilslutt ferdig med videregående. Jeg ble sammen med min nåværende samboer i 2006, uten han hadde jeg nok ikke klart kampen videre. Jeg husker at jeg advarte han om min tilstand. Følte meg bedre å bestemte meg for at nå skulle livet starte! Jeg begynte på lærerskolen, stortrivdes. Men nå kom årene med dårlig søvn til syne, hukommelsen min sviktet. Jeg leste side opp og side ned, jeg tok notater, jeg leste notatene, jeg leste alt på nytt. Pugget dag etter dag, men husket ingenting om noen stilte meg et spørsmål. Karakterene var midt på treet. Jeg følte knekken komme, jeg trengte en pause. Hente meg inn igjen. Følte meg som en taper sammenlignet med de andre. Men samtidig trivdes jeg kjempegodt i klasserommet, foran elevene. Praksisukene var den beste tiden på hele lærerskolen.
Tenkte dette skulle bli en kort pause, men nei. Jeg gikk til psykologen igjen, forsøkte å få livet på rett kjøl igjen. I mellomtiden ble linjen jeg gikk lagt ned. Allmennlærer var ikke et alternativ engang. Jeg får fysisk vondt i hodet av tall!
Så kom den lyse tiden igjen. Vi fikk oss en liten hund, Jesper. Lyspunktet mitt, er så uendelig glad i han. Følte meg topp, fikk meg jobb! Stortrivdes! Helt til det viste seg at denne arbeidsplassen ikke helt fulgte lover og regler. Meldte meg inn i Negotia, men trodde aldri jeg skulle få bruk for dem. Litt over 1 år etterpå fikk jeg sparken pga. økonomiske årsaker het det. Oppsigelsen var ikke utformet riktig, to kolleger fikk sluttpakker, men ikke jeg. Noe skurret, jeg kontaktet negotia. Advokaten der var en utrolig grei kar! Han skulle fly opp å ha møte med sjefen, han skulle forhandle fram en god løsning. Men jeg ble syk over lengre tid, maktet ikke mer.
Dette skulle ikke knekke meg! Hadde allerede søkt på skole..men glemte noen papirer, kom ikke inn. Typisk min hukommelse tenkte jeg, å glemme slikt! Jeg gikk derfor i 1 år å søkte jobber. Søkte og søkte, men ingen napp. Min CV ser ikke ut på grunn av alle hullene. Søkte på nytt på skole, i år skulle det skje! Da kom beskjeden, vi fikk ikke lov å bo her mer på grunn av hunden. I et allerede sprengt marked så jeg muren rase rundt meg. Hvordan skulle vi løse dette? Vi forsøkte alt fra kommunal bolig, til lån i banken. Avslag på alt. Vi fikk lov å leie hos noen i familien til min samboer, lyset skinte igjen. Hun som egentlig bodde der var på eldrehjem. Så fikk vi telefonen, hun var død. Hvordan skal man reagere på slikt? Et familiemedlem av min samboer er død, og vi står uten hjem. Dobbel ulykke. På et vis fikk vi det til. Jeg fikk legeerklæring på at jeg må ha hunden på grunn av helsen, vi fikk leie her i 1 år til. Planer om skole ble lagt på hylla. Her trengs det penger fort! Søkt på utallige jobber bare i juni måned, det ble ingen napp. Jeg trenger jobb, jeg trenger inntekt, slik at vi kan få lån. Hvem vet når vi må flytte?
Nå kunne vi endelig nyte sommeren! Planene var klar for høsten. Fikk jeg ikke napp, så skulle jeg løpe til NAV å mase litt. Se om de kunne hjelpe meg i arbeid, eller ta noen kurs. Senket skuldrene litt imellom søknadskriving. Det ble mange fjellturer, fantastiske turer! Livet var herlig!
Så oppdaget jeg en kul i høyre bryst, helt tilfeldig. Hadde det ikke vært for at mamma sa -Gå til legen! Så hadde jeg ikke gjort det med en gang, er ikke noe glad i å gå til legen. Tenkte det bare var en fettkul, gjorde jo ikke vondt eller noe slikt. 31.07.14 hadde jeg time på bryst diagnostisk senter. Mammografi, ultralyd og prøver. Føltes som de skulle banke et kjøttstykke mørt i mammografien. At en pupp kan bli så flat! Etter biopsien sitter jeg igjen med en gul pupp!
Hadde fått beskjed om at man skulle få svaret med engang. Mamma var med meg, vi var der fra ca. 12.45 til ca. 16.00. Beskjed var at prøvene mine var i grenseland, han virket tvilende. Han skulle ringe meg ca. 13.00 dagen etter, kanskje prøvene viste noe mer da. Dagen etter hadde han fortsatt ingen klar beskjed, men han formulerte seg noe annerledes. -Det ser ikke bra ut. Jeg kjente et søkk i magen, det ser ikke bra ut… Han ville ringe meg tilbake på onsdag med en sikker diagnose. Men operasjon ble det uansett, for han ville ha kulen ut å se nærmere på den (samt en lymfeknute). Han sa de egentlig ikke hadde kapasitet denne måneden, eller jeg ville komme inn mot slutten. Han skulle prøve å få meg inn til operasjon tidligere. Etter noen tårer tenkte jeg, da skal jeg nyte dagene imens! Jeg må utnytte de dagene jeg har før operasjonen!
Vi tok oss sommerens lengste fjelltur, fantastisk! Jeg bestemte meg for å nake. Tenkte som så, skal puppen min bli redusert, ja da skal jeg faen meg flytte mine egne grenser før det er for sent. Jeg har aldri vært glad i å vise hud offentlig, så dette var ganske stort for meg!
Min søster har flyttet nærmere byen. Vi bestemte oss for å dra å kjøpe en liten gave til tantungen, så har hun kanskje noe å syssle med i den nye leiligheten. Er ikke lett for et barn å flytte til en helt ny plass. Vi går ut fra Xtra leker så ringer telefonen, det er legen/kirurgen. Tar telefonen i det jeg setter meg inn i bilen, han hadde diagnosen. Det var kreft…jeg skal opereres neste tirsdag. I september vil behandlingen starte. Stråling og muligens cellegift. Skal ta prøve på mandag for å finne ut om det er genetisk. Jeg spurte spesifikt etter det, tenker da på resten av familien, så de får testet seg.
Jeg er 28 år, har aldri hatt noe A4-liv. Men brystkreft skal IKKE knekke meg! Livet blir enda engang satt på vent, men jeg skal komme sterkere tilbake. Jeg vil la dere følge behandlingen og livet ellers i denne bloggen. Om bare ett menneske kan se at han/hun ikke er alene der ute med å ikke komme i nærheten av A4-livet, å kan finne litt trøst i det. Så har jeg nådd mitt mål. Jeg anbefaler forøvrig en god dose humor i hverdagen, det hjelper å le!
