Alt annet enn A4

I all hovedsak var det derfor man dro til UNN, fysioterapi. Jeg bestemte meg for å dra tidlig slik at jeg kunne tilbringe litt tid på Vardesenteret også. Man må til tider ha en dose Vardesenter. Jeg kom inn døren og til min glede var rommet fullt av folk. Ente med å sitte å prate sammen med en eldre herre. Vi snakket om alt fra hjerteproblemer til fjelltur. Han fortalte meg at han og noen andre herrer hadde en hytte langt oppe på fjellet, de hadde tilogmed vært på Norge rundt med hytten sin! De var alle pensjonister, sprek som bare det. Selv på vinteren brukte de ikke ski, men beina. Vi var tross skapt med føtter for å bruke dem sa han. 

Man kunne nesten ha dokumentert og skrevet bok av alle de utrolige historiene folk forteller. Jeg elsker å lytte til historier fra både fortid og nåtid. Enkelte har bare en fortellergave, man lever seg ordentlig inn når de beretter. 

Den eldre herren fortalte at han hadde vært på sykehuset i to måneder. Heldigvis hadde han Vardesenteret. Jeg har møtt han der tidligere også, da satt han å koste seg med kryssord. Det er noe eget med å tilbringe tiden på Vardesenteret, sammen med folk som forstår hva du går igjennom. Det er en usagt forståelse for hverandres situasjon. Det er et avbrekk i en dag der du enten er sliten og innendørs, eller tilbringer på sykehuset med cellegift. Rundt meg vet folk hva som skjer, men ikke alle har opplevd det på kroppen. Jeg kan fortelle, men de kan ikke sette seg inn i følelsen. På Vardesenteret møter du de som vet, uten at du trenger å fortelle. Det er en lettelse i seg selv. Gleder meg til de får flyttet til et varig lokale. Forhåpentligvis større, noen av tankene og drømmene er så utrolig flott. Da blir nok mange flere til å kunne bruke Vardesenteret, å virkelig se hva det hele dreier seg om. 

Fysioterapi på UNN

Da var det på tide med fysioterapi. Jeg ruslet opp og satte meg på venterommet. Endelig min tur, endelig skal armen fikses. Den unge studenten var med idag også. Etter at fysioterapeuten hadde strukket armen min litt fikk studenten prøve seg. En kneppe eller knipselyd kunne plutselig høres, kjente noe slapp taket inne i armen. Studenten ble ivrig -Jeg hørte det! Fysioterapeuten stilte han noen spørsmål, for læringens del. Skal ærlig innrømme at hun var så god til å forklare, veilede han, at jeg fant meg selv også denne gangen nikkende interessert når hun forklarte. Det tok 15 minutter så var det meste sletnet over, armen føltes så utrolig mye bedre ut. Selvfølgelig litt øm etter strekkingen, men ingenting i forhold til hvordan den hadde vært.

Jeg ringte mamma når jeg var på vei ned til Vardesenteret igjen. Fortalte at jeg var ferdig og at hun kunne plukke meg opp utenfor pasienthotellet. Vi skulle nemlig til Brensholmen, på besøk til min søster og tantungen. Lenge siden sist jeg var der ute, godt å komme seg en litt lengre tur ut. Men kjente jeg var trøtt og sliten, det hadde allerede vært en lang dag. Tåler jo ikke så meget for tiden før jeg er tappet for energi. Mamma lagde fiskeboller i hvitsaus med bacon, potet og gulrøtter til. Det smakte.

På vei hjem stoppet vi innom Jekta. Mamma skulle bytte noe på Bagorama. Det ente med at hun kjøpte to vesker i samme slengen. Den ene fikk jeg. Tusen takk snille mammaen min. Den var nydelig.

Lyke vesken jeg fikk hos min gode mamma

Når jeg kom hjem slappet jeg litt av med serie og puslespill. Finner det avslappende å pusle. Hodet er opptatt, letende etter detaljer. Jeg har det med å måtte holde meg opptatt. Det kan jeg forsåvidt skrive mer om en annen gang, det vil ta sin tid å forklare hvorfor og hvordan. 

En 0,5l Red bull for å vise størrelsen, hadde ikke banan. 118,4 x 84,3 cm
 

Jeg var alt for trøtt og sliten i går til å skrive blogg når jeg kom hjem. Idag har jeg kun slappet av, å selv da ente jeg med å sovne på sofa. Føler jeg kunne trengt litt frisk luft, men kroppen følger ikke helt med. Kanskje vi tar det i morgen, nå er det mer pusling på agendaen.

Mvh

Mia 

#fysioterapi #vardesenter #brensholmen #puslespill #unn #brystkreft  

I går hadde jeg runde 7 med Taxol, jeg klarte ikke å skrive på bloggen, var alt for sliten. Det er en ting som har endret seg de siste gangene, blir mer og mer sliten. I følge planen skulle jeg ha legetime klokken 9.00. Ble derfor nødt til å ta blodprøven oppe, og ikke på poliklinikken. 

Dekorasjon på behandlingsrommet. Maleri av Tromsdalstinden. Det er visst en tidligere pasient som har malt det.

Enda en engangslege, aldri sett han før. Han var ihvertfall hyggelig, det er alltids et pluss. Men det han startet med var ikke like positivt -Det spørs om vi vil gi deg kur idag. Jeg kjente det rykket til, ble lettere sjokkert. -Jaha? Hvorfor ikke? Immunforsvaret mitt var gått ned, det lå nå på 0,9. Han så helst at det var på over 1. Jeg fikk se en graf over hvordan det hadde ligget an i løpe av hele kuren. Ved fec svingte det veldig, men da hadde jeg jo flere uker imellom hver kur. Nå gikk det gradvis nedover. Jeg er derfor ekstra spent på hvordan det ser ut til neste gang. Vi ble enige om å kjøre på med kuren denne gangen også, så fikk vi heller se hvordan det var neste uke. Jeg skal derfor ha både blodprøve og legetime da også, skulle jo egentlig ha bare hver tredje uke. Slik har det ikke blitt.

Kuren ble satt igang. Rommet var fult av folk. Blide pleiere sprang fra den ene til den andre, hentet drikke og frukt. De er noen flotte engler alle sammen.

Odd Fellow var innom med kaker og kaffe. Hele rommet blomstret opp når de kom inn. Så lite skal faktisk til for å gjøre noen glade, en kaffekopp.

Kake og kaffeservering av Odd Fellow.

Etter kuren tok jeg turen innom Vardesenteret. Det var ganske mange mennesker der når man kom inn. Som vanlig var det god stemning. Det var også ei der som satt ved siden av meg under kuren. Jeg er så dårlig på både navn og ansikter, så jeg kan ikke si om jeg har sett henne før. Men det var en annen dame der som jeg har sett tidligere, hyggelig med noen kjente fjes.

Senere kom en eldre dame, hun har jeg tatt kur sammen med hver eneste tirsdag siden jul. Jeg kjenner henne ikke, men vi har utvekslet noen ord nå og da. Koselig å bli litt bedre kjent med henne. Vi begge melte oss på fotokurs i mars. Det er enda lenge til, men vil forsøke å komme meg litt mer ut når jeg er ferdig med behandlingen.  

Jeg måtte innom apoteket før man dro hjem, hadde fått resept på mer sovemedisin. Omsider kom Sigurd å hentet meg. Vi dro på Jekta for å lete etter puslespill. Jeg har vært alt for sliten til å sitte ved dataen, pusle kan jeg gjøre imellom hvileøktene. 

3000 brikker skal sorteres.
 

Jeg er så sykt sliten nå. Det kan ikke beskrives, det river og sliter i kroppen daglig. Dessverre kan man ikke sove hele dagen, ikke at jeg hadde fått det til uansett. Det skal derfor bli litt godt å ha en slapp aktivitet å holde på med, noe som ikke krever så alt for mye.

Idag (onsdag) har hunden blitt operert. Han hadde en stor byll bak ovenfor halen. Matmorhjertet mitt fikk ganske så vondt når han ligger å lager pipelyder på gulvet. Engelen min har vondt, og han forstår ikke hvorfor. Han søker til oss, han vil ligge inntil. Slik han ofte gjorde som valp. Det hjelper å bare sitte ved siden av han på gulvet.

Måtte ofre puta jeg har i stolen min. Vet han liker å ligge på den.

I morgen blir det fysioterapi, deretter en tur til Brensholmen. Kommer sikkert til å være helt kaputt når man kommer hjem, men det er verd det! 

Jeg er så sliten etter å ha skrevet dette…så orker ikke lese igjennom for å dobbeltsjekke om det ble ordentlig skrevet. Om man leser på de første postene mine, og til nå..så kan man nok tydelig se forskjell. Forskjell som kommer ene og alene av at man er utslitt.

Mvh

Mia 

Hadde fysioterapi time idag, endelig skal armen fikses. Først tok jeg en snartur innom Vardesenteret. Som vanlig var det mange koselige mennesker der, man treffer alltids på noen nye. En ting som er sikkert, har til nå likt alle jeg har møtt. Jeg er glad i å prate, så gode samtaler setter jeg virkelig pris på. 

Vardesenteret. Du finner dem i etasjen under resepsjonen i gamle pasienthotellet. 

Timen hos fysioterapeuten nærmet seg, jeg ruslet opp til B8. Hun hadde med seg en læring, var visst hans første uke der. Stakkars, han virket så blyg til å starte med. Fysioterapeut damen sier -Du må ta av deg på overkroppen. Jeg flirer og sier spøkefullt tilbake -Da håper jeg han tåler å se en pupp! Hyggelig var dem begge to. Hun var veldig flink til å guide han, stille spørsmål på hvorfor han gjorde slik, og hva han kjente når han han førte hånden på det viset, over her og der. Han måtte svare så godt han kunne, vise at han forstod. Jeg likte læringsmetodene hennes! Han fikk kjenne på arret, hun forklarte at det var løst og fint, ingenting som var grodd fast. Kjente på årene, strakk godt ut. Jeg spurte for å få det bekreftet, hva som egentlig var galt med armen? Lymfeårebetennelse sa hun, ingenting farlig. Forsøkte å google det når jeg kom hjem, men fant ingenting i forhold til cellegift. Mulig jeg bare er dårlig å google. Man kan tydelig se og kjenne åren som går opp igjennom armen. Den strammer skikkelig til, det eneste som hjelper er å strekke ut. Jeg fortalte henne at jeg har gjort nettopp dette, helt riktig sa hun. Jeg skulle bare fortsette med å strekke ut armen, hun viste meg noen øvelser som var gode. Hun forklarte også at man ofte kunne høre en kneppelyd når man strakk ut, det var åren som “revnet”, ikke vondt og helt normalt. Om jeg forstod det riktig. Hun nevnte også at det ikke var vanlig at de som bare hadde fjernet en lymfeknute fikk dette.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jeg måtte legge meg på benken, nå skulle det strekkes. Hun strakk armen min opp, masserte eller klemte litt på åren. Det gjorde vondt, men godt på samme tid. Ordentlig utstrekning.  Lærlingen fikk selvfølgelig også prøve seg, med hennes veiledning fikk han greit til øvelsene. Straks han blir varm i trøya, så tar han det nok enda lettere. Han skal være med neste gang også, alle må lære en gang. Jeg så at huden min flasset der hun hadde gnikket. Huden min er så sykt tørr! 

Når man var ferdig med strekking og massering av årer bar turen ned til Vardesenteret igjen. Enda mer koselig prat, nøtter og litt potetgull. Ingen aning hvilken type det egentlig var, men godt var det. Lenge siden jeg har smakt potetgull som ikke hadde for mye krydder/salt.

Vardesenteret stengte egentlig 14.00 idag, men fikk sitte litt lenger. Mamma og min bror var på Jekta, de skulle hente meg når de var ferdig å handle. Så bar turen hjem, merket jeg var sliten. Blir så utrolig fort sliten nå om dagen, men var forberedt på det egentlig.

Før jul fikk jeg et sår imellom skulderbladene, tenkte det var ekstremt tørr hud som hadde utviklet seg til et sår. For en tid siden fikk jeg et nytt sår, på venstre side, under brystet. Dette var mindre, flatt som det forrige, men på grunn av den runde formen tenkte jeg det kanskje hadde vært en kvise. Helt til i går, da dukket enda et sår opp. Denne gangen på låret, samme fasong som forrige. Tilsynelatende dukker de opp helt plutselig. Jeg spurte på brystkraft gruppen om noen hadde vært borti lignende. Noen få personer sa de hadde slike sår, ei sa det hun hadde het Lichen planus. Tre ganger har jeg også hatt sår i munnen, da spesielt på kinnet. Vondt som fy! At noe så lite kan gjøre så vondt er utrolig. Ikke vet jeg hva dette er, skal høre med legen på tirsdag. Om jeg klarer å huske det, har skrevet det ned ihvertfall. 

Såret på låret. Har et lignende på venstre side av kroppen, “under” brystet.

Om noen har peiling på hva tullesårene kan være, så rop ut. Irriterende er de ihvertfall. 

Nå skal denne slitne kroppen slappe av. Forhåpentligvis sovner man ikke av på sofa idag også…

Mvh

Mia
 

Jeg møtte opp som vanlig, det var flere enn bare jeg som vandret litt hvileløst rundt på venterommet. Når skulle behandlingsrommet åpne? Vi var klar! Omsider åpnet det, rett inn døren, opp i stolen, nålen på brystet, saltvann i åren. Klar til kur. 

No need to worry!

Det var flott stemning i lokalet. To eldre herrer satt å skravlet om løst og fast, drakk kaffe og koste seg. To damer utvekslet strikke oppskrifter, samtalen gikk naturlig rundt strikking. Jeg spilte på mobilen og observerte de blide ansiktene. Fullt hus. Noen var selvfølgelig litt nervøse, litt usikre kanskje. Men de slappet mer av etterhvert som giften begynte å bli pumpet inn. Forstår de godt på mange måter. Jeg la merke til at 6 av 7 pasienter, meg inkludert, brukte briller. Det var også en ting å legge merke til.

Denne gangen bestemte jeg meg for å ikke dra hjem med engang. Jeg ville forsøke noe nytt. Vandret ned på Vardesenteret når kuren var over. Trøtt som vanlig, meg jeg stod han av. Det er så lett på Vardesenteret. Kom inn døra, der sitter noen mannfolk å snakker om løst og fast. God stemning. Praten gikk og det viste seg at verden ikke er så stor, da han ene hadde tilknytning til Brensholmen. 

En dame kom også innom, hyggelig og vi fant fort tonen. Hun hadde også brystkreft. Vi pratet om alt fra erfaringer, helsevesen til hvilken mat man skal spise. Avblåste noen myter, klarer ikke dy meg. 

Jeg satt på med min mamma hjem, men først hentet vi min bror, hans kone og babyen i byen. Spiste middag når min samboer kom, det ble enkelt idag. Men, jeg klarte ikke å stå imot søvnen. Det ble en time på øyet, mindre enn hva jeg bruker ihvertfall. Da vet jeg at det lar seg faktisk gjøre. Selv om jeg til tider var så trøtt at man ble fysisk uvel. Kan ikke sove bort dagen, snur døgnet. Skader ikke å prøve ut nye metoder for å holde det noenlunde i orden. 

Nå skal man ut i kulda med bikkja! Må få snasket meg til å kjøpe uteklær snart, er så sykt kaldt ute! Kanskje jeg da hadde hærtes å gå litt lengre turer?

Mvh

Mia

 #taxol #cellegift #unn #vardesenter #brystkreft

Jeg sitter å leser på reddit, kommer da over denne mannen, han er 54 år og har htt 27 operasjoner. Jeg har lest X antall krefthistorier der inne fra folk som har kommet i økonomiske vansker. Hver gang blir jeg like målløs, tenk å måtte velge kun deler av behandlingen, for de har ikke råd til alt. Tenk å måtte jobbe samtidig som du gjennomgår en så tøff påkjenning, både mentalt og fysisk. Og dette skjer rett over dammen, i et land som vi ikke ser på som fattig.

Denne mannen har ikke bare hatt kreft, han har også blitt skutt. 

Historien om hvordan han ble skutt.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Men det er ikke her jeg reagerer kraftigst, selv om antallet operasjoner har sin wow faktor. Jeg reagerer når folk kommer med økonomiske uttalelser, som mangler empati. Er det rart så mange blir økonomisk ruinert av sykdom, noe vi tar for gitt at man ikke trenger å betale for. Nei, med hoder som tenker som dette er det faktisk ikke så rart. 

Et utvalg av hva folk kan skrive.

Nå er det en kjent sak at Internett generelt ikke er en vennlig plass. Selv her i godeste Norge er folk på hugget, spydig og direkte frekk med hverandre. Mobbing har også blitt mer vanlig. Hva hadde alternativet til denne mannen vært, å dø? Skulle han bare lagt seg ned i en grøft å latt livet sive ut av han, fordi det koster penger å foreta operasjonene. 

Forøvrig har han visst ikke forsikring i følge ett svar han gir noen, om det stemmer vet jeg ikke.

Forsikring? 

Andre igjen lurer mer på hva operasjonene kostet, og hvordan han betaler for dem.

Gjeld og ca hva operasjonene kostet.

Når man leser slik blir jeg ekstra takknemlig for at jeg ikke trenger å ta en så stor økonomisk del av kaka selv. Uten jobb, uten egen leilighet, dyrt som det er her… nei, da hadde jeg faktisk ikke hatt råd til behandling. Enkelt og greit. 

Men jeg undres hva som får folk til å være så ekstremt negativ til å hjelpe hverandre? For det er jo i bunn og grunn det vi gjør. Vi betaler skatt for fellesskapets beste. Derfor forstår jeg også når man blir sint av at de samme skattepengene går til tulle ting, som gulldass! Men aldri har jeg sett noen sint over at liv blir reddet… aldri har jeg hørt noen ytre, – Du er syk og sluker derfor skattepengene mine!

Vi skal være takknemlig for at vi kan bli syke uten å bli ruinert! Det er ikke billig å være syk, alltids noe man trenger som ikke blir dekt. Men man sitter ikke igjen med gjeld etter å ha betalt sin egen behandling. Vi tar det ofte forgitt at vi ikke trenger å betale slikt. Noen ganger er jeg glad for å bo i velferdsstaten Norge.

Mvh

Mia

 #velferdsstaten #velferd #helsenorge #syk #reddit

Som nevnt tidligere mottok jeg en hyggelig melding i går, den var fra Kaja en journalist hos NRK. Overasket og glad for at de følger med på bloggen takket jeg selvfølgelig ja.

Koselig melding fra en energifull og engasjert journalist. Er ihvertfall slik jeg husker henne sist vi møttes. Knall dame!

I bakhodet hadde jeg alle de utallige kroppshysteri sakene som har vært gående. Alt fra fotballfrue, mobbesaker, og generelle bli flott og vakker på 1-2-3 oppskrifter. For et press dagens unge er under konstant! Ikke for tynn, ikke for tykk, men akkurat passe. Små pupper, store, liten stram rumpe, stor deilig rumpe. Magemuskler, store overarmer. Ja, for det gjelder ikke bare kvinner, mannfolka har også fått mer av det slaget.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Selv likte jeg ikke puppene mine når jeg var yngre. De var små, og gutter likte vell store? Kjoler var ofte ferdigsydd til en større byste. Skjorter hadde for dyp utringning, jeg hadde ikke noe til å dekke i V’en. Jeg har fortsatt ikke det, og nå har jeg faktisk enda mindre! Nå mangler jeg jo det andre brystet. Jeg skulle ha elsket puppene mine, skulle ikke brukt så mange år på å hate dem. Ung og dum er det noe som heter, jeg innrømmet ærlig at man var ung og dum. Men, så har det seg slik at tenåringer ikke har funnet seg selv helt enda. De er ofte søkende, de ser gjerne hva andre har, og ikke hva en selv har. Derfor er de også mer utsatt for presset samfunnet gir dem. 

Jeg håper en kan se ett av bildene, og kanskje tenke som så… jeg har ihvertfall begge brystene intakt! Trenger forøvrig ikke være brystene, kanskje de missliker rumpa? Du har ihvertfall en fungerende rumpe, tenk på det!

Link til artikkelen!

Så har vi selve hovedgrunnen! Grunnlaget til at man skrev blogginnlegget. Jeg er litt imot å fortie sannheten, jeg er for å fjerne brodden, blottlegge slik verden virkelig er. Ja, jeg bruker sminke, en maske om du vil. Det hadde aldri falt meg inn før denne epoken i livet. Det ble mitt våpen! For slik er verden, ser du noen utenfor normalen så ser du gjerne en ekstra gang på personen. Nå blendes jeg inn i mengden, ingen ser to ganger. Ikke får man kommentarer, man skjuler litt hvor sliten man er. For jeg ønsker ikke å bli sykeliggjort. Selv om jeg går igjennom behandling, så er jeg fortsatt meg. Noe anderledes utrustet med en pupp mindre, og har ellers litt skavanker her og der som følge av behandlingen. Men innerst inne er jeg meg. Som Lise Askvik sier i sin bok, hei meg frem! 

Sannheten bør også vises, det virkelige bildet. Bildet av hva behandlingen gjør med kroppen. Det er mange der ute som har vært igjennom samme behandling som meg, eller tilsvarende. Noen har nok hatt enda tøffere behandling også! Vi er forskjellige, men så like på mange områder.

Er det en ting man lærer når man mister kontroll over egen kropp. Ta ikke ting forgitt. Elsk deg selv, men jobb gjerne på forbedringer i en positiv variant. 

Jeg har et nyttårsforsett, eller et mål. I januar skal jeg handle vinterklær på salg. Først og fremst en boblebukse. I februar en-eller-annen-gang er jeg ferdig med behandlingen skal jeg starte å bruke klærne. Noe tid på å komme seg må jeg nok tillate. 

Denne slappe bakken tar pusten ifra meg.

Jeg skal gå lange turer med hunden, ofte. Kroppen trenger å komme seg iform igjen, ting tar tid. Den bakken som er på bildet bruker jeg og hunden å passere igjennom. Det er ikke noen voldsom bakke, men den tar pusten ifra meg. Etter noen meter blir jeg tungpusta, hjerter galopperer i brystet, jeg må stoppe å hvile. Det føles som man har dårligere kondis enn den gangen man røkte som en damplokomotiv. 

Mitt mål for 2015 er å kunne gå like lange fjellturer som sommeren 2014, helst lengre (12 km +). Jeg skal gjøre hva jeg kan for å oppnå målet, men også godta om det ikke lar seg utføre. Sommeren 2015 skal jeg bestige flest mulig fjelltopper!

Godt nyttår!

Mvh

Mia  

#nrk #artikkel #usminket #sannhet #kropp #brystkreft 

Idag blir det bare en kjapp oppsummering av dagen, klokken er i øyeblikket 00.15. Taxol nummer 5 ble gjennomført. Det var folksomt, men god stemning på avdelingen. Pratet litt med noen hyggelige damer. Skravlete som jeg er setter jeg alltids pris på litt småprat, tiden går så mye fortere. Pillehavet har blitt kuttet ned til å bestå av en enslig liten allergipille. Den lille pillen slår meg fortsatt ut, trøtt. Men ikke i samme grad som tidligere, noen timer på sofa fikset biffen.

Under middagen fikk jeg en overaskende melding på telefonen. Hva det gjaldt skal jeg avsløre på bloggen når tiden er klar!

Annonsørinnhold

I butikk nå☀️ Årets fineste sommerkjoler

Vi hadde også besøk av verdens flotteste svigersøster. Selv om jeg og Sigurd ikke er gift, så bør 8 år klassifisere henne som ett-eller-annet-søster. Vi fikk noen timer med småprat om både det ene og det andre. Så koselig at hun tok turen innom, vi kommer til å savne deg!

Deretter bar turen til min mamma, selv om klokken var ganske sent på kvelden. Måtte jo se tantungen før hun drar til sin pappa igjen!! Flotte ungen <3 

Nå er det endelig kveld, eller rettere sagt natt. Sliten, men fornøyd! 

Som avslutting, en klassisk dass selfie! Er ikke det selfiens mekka, på do? Og bør den ikke taes ovenfra og ned? 

I morgen er selveste nyttårsaften. Godt nyttår!

Mvh

Mia
 
#taxol #cellegift #nyttår #2014 #2015 #brystkreft 

Før denne epoken i livet virkelig startet brukte jeg nesten ikke sminke. Jeg sluttet faktisk med det rundt 18 års alderen, hvorfor er en helt annen historie. La meg starte med å vise dere et bilde fra i sommer. Rufsete på håret, usminket og på fjelltur, men lykkelig.

Rufsete hår, usminket og på fjelltur. Bildet er tatt i Øksfjord sommeren 2014.

I september deltok jeg på sminkekurs som ble holdt på Vardesenteret. Jeg følte meg ordentlig oversminket når jeg var ferdig der. Det var år siden jeg sist hadde brukt så mye sminke, og foundation i en eller annen hudfarvenyanse har aldri vært påført dette fjeset tidligere. 

Annonsørinnhold

I butikk nå☀️ Årets fineste sommerkjoler

Ordentlig sminket for første gang på mange år. Følte meg oversminket.

Nå begynte endringene å komme relativt fort. Man rekker ikke tenke så veldig mye over hva som skjer, man er bare med på runden. Karusellen snurrer, men du kommer deg ikke av!

På dag 14 etter cellegiften begynte håret å falle, jeg røytet mer enn bikkja. Da var det på tide å barbere det kortere, Sigurd hjalp meg. Skal sies han likte å endelig kunne barbere mitt hode.

Dag 14 etter første cellegift, håret begynte å falle. Legg merke til hvor lange vipper jeg hadde!

Siden da har jeg grepet sminkekosten. Hvorfor? Fordi det er en av de få tingene jeg kan kontrollere. Jeg har null kontroll over hva som skjer med kroppen.

Puppen er kappet av, jeg er lappet sammen. Fortsatt mangler jeg følelse der den en gang i tiden var plassert. De har lagt et fremmedlegeme på min venstre side, går under navnet VAP eller veneport. Et rør går ned i hovedåren min, dit pumper de giften ukentlig nå.

Giften som jeg ikke får velge, ihvertfall ikke om jeg vil mitt eget beste. Giften som gjorde at jeg sov på sofa en uke i strekk, fire runder. Giften som har gjort at håret falt av, brynene, slimhinnene tørket inn(ALLE). Noe som gjør at tennene mine er utsatt for hull. Tipper jeg har pådratt meg det, for tannpine har begynt å melde seg. Giften som har gjort huden min så tørr at en hvit sky av døde hudceller står rundt meg i det jeg skifter klær. Giften som nå kan ødelegge neglene mine, de kan tilogmed falle av om man er riktig uheldig. Giften som gjorde slik at jeg måtte få en sprøyte etter kur i fire omganger, bare så immunforsvaret skulle komme seg opp fortere. Nå har jeg middelmådig immunforsvar hele tiden, denne kuren slår meg ikke helt ned heldigvis. I verste influensasesong går jeg med antibac i veska, livredd for at noen skal nyse på meg, hoste, eller ha berørt et håndtak med uvaskede hender. Giften som gjør at jeg er ekstra utsatt for infeksjoner, i alle former. Giften som tar pusten fra deg. Jeg er har dårligere energi og kondis nå enn hva jeg hadde når jeg var storrøyker. Den cellegiften er en god venn, men samtidig din verste fiende på dårlige dager.
 

Eggstokkene mine er slått av ved hjelp av Zoladex. En helvetes stor sprøyte som jeg får en gang i måneden! Jeg kan enda se alle plassene de har stukket den i mageskinnet, en liten prikk for hver gang. Tanken er at eggstokkene skal være beskyttet under cellegiften, flott det. Jeg blir herved en av de som får oppleve overgangsalderen to ganger iløpet av livet. Zoladex gir meg kviser (kan også være steroidene), jeg har mer uren hud nå enn når jeg var tenåring. Ikke er det slike hvit-tupp kviser. Neida, disse sitter godt og dypt. På det viset kan de vokse seg stor og god, og ikke minst være der i uker eller måneder. 

Listen kunne vært gjort betydelig lengre, men det ville nesten ha blitt en bok. Poenget er uansett at jeg ikke har kontroll over kroppen. Jeg kan ikke velge disse tingene bort uten å sette meg på stupet og dingle med beina. 

Jeg har overgått mine egne grenser, dyttet dem lengre og lengre unna. Jeg har for første gang i livet tatt utallige selfies. Ikke bare for deres del (bloggen), men også for min. Jeg anser vært bilde som en form for dokumentasjon, ting endres så utrolig fort.
Derfor velger jeg nå å gi dere den dokumentasjonen, det bildet som jeg ikke har vist dere tidlige. Den endringen som ikke vises med sminken på, den endringen behandlingen har påført kroppen min. Jeg har fått kommentarer om hvor frisk jeg ser ut, en energibombe. For meg selv har jeg da tenkt, du skulle visst hvordan jeg ser ut bak masken/sminken.

La oss derfor starte med ansiktet. Det folk faktisk ser når de møter meg.

50/50 sminket og usminket. Streken over pannen er etter hodeplagget.

Huden er full av kviser, ikke alle vises på bildet. Som nevnt sitter de dypt, de har derfor ingen hvit eller rød overflate. Gode slitne poser under øynene, så sliten føler jeg meg også konstant. Vipper og bryn er tynnet kraftig ut, jeg må derfor tegne over dem for at de skal vises. Enten holder de seg slik de er nå, eller så forsvinner de helt iløpet av kuren. Huden er tørr og stram, må derfor smøres hver eneste dag. Leppene er tørre og sprekker veldig lett. Jeg har begynt å få bittelitt hår på hodet! Vises ikke på bildet, det er alt for lite og tynt til det.

Da har dere fått sett den usminkede versjonen på samme bilde som den sminkede. Vi kan nå ta steget videre og vise det neste bildet av virkeligheten. 
 

50/50 sminket og usminket. Mastektomi av høyfre bryst. Veneport på venstre side.

Har en sort topp for å dekke over venstre bryst. Det kan nesten se ut som jeg har en jævlig lav venstre pupp, trøst dere med at det er vinkelen som får det til å se snålt ut. Høyre side er arr etter mastektomi av brystet. Der mangler jeg enda en del følelse. For å beskrive hvordan det føles, som bedøvelse hos tannlegen. Om jeg kjenner over der brystet en gang var, så kan det føles ut som de har brukt en is-skje til å grave ut brystet. Det er humper og dumper inni der. På venstre side har jeg veneport. Den er kanskje vanskelig for enkelte å se på grunn av vinkelen. Rett under det røde arret er det en kul som buler ut, der sitter selve veneporten. Det lille arret rett under kragebeinet er der slangen/kateteret går ned i hovedåren.

En dag vil jeg få rekonstruert brystet, men det vil aldri bli det samme igjen. Det vil være et falsk bryst, med en falsk brystvorte og tatovert areola.

Jeg tviholder på den lille kontrollen jeg har over egen kropp. Til nå er sminken det eneste som kan få meg til å føle meg delvis normal i en ellers behandlingspreget hverdag.

Mvh

Mia
 

#brystkreft #usminket #sannhet #kropp #bryst #mastectomi #pupp 

Nå nærmer nyttårsaften seg meg stormskritt. Mange har allerede øst ut pengene på ting som smeller både høyt og lavt. Jeg forstår godt at det klør i fingrene til enkelte, de vil jo teste ut godsakene. Jeg forstår også at dere ønsker å dele deres glede med de små barna, som kanskje sover når klokken bikker 24.00. Men det er grunner til at det ikke er lov å drive å smelle rundt i nabolagene lenge før nyttårsaften… 

Hos oss er den grunnen hunden. Han er direkte pissredd raketter og alt som smeller. Ja, for det var også det han gjorde første gangen han reagerte, han pisset seg ut… i senga vår! Etter den tid forsøkte vi å venne han til rakettlyder fra diverse snutter på youtube, selv på høylys dag reagerte han. Vi forsøkte i en annen setting enn hjemme, altså hos min bror. Da løp han opp trappen, en trapp han ellers ikke likte noe særlig. Bør merkes at smellingen var såpass lav, at den kun hørtes via hodetelefoner, altså ikke høytaller. Vi forsøkte en hormon duft greie som man putter i stikkontakten. Det fungerte ikke, han enset ikke at det var noe der engang. Så, det alternativet vi sitter igjen med, som til noen grad fungerer er piller. Vi må dope ned bikkja, og vi liker det ikke. 

Nyttårsaften for oss består i å slite ut hunden så mye som mulig, både fysisk og psykisk. Jo trettere han er når kvelden nærmer seg, jo bedre blir det hele for han. Tidligere har vi gitt han en tablett en time før ønsket virkning. Denne typen har brukt å slå han såpass kraftig ut at han nesten ikke har kunne stå oppreist. I år har vi fått en type som skal virke igjennom hele dagen, der den første blir gitt rundt 12.00. Så krysser vi alt for at den er bedre for han, og at den fungerer. Vi håper også han slipper unødvendig stress utover dagen, slik at vi faktisk kan få luftet han og slitt han litt ut på en god måte før kvelden.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Kjære alle dere, hold ut til klokken 24.00. Dere vil få smelle og knalle så mye dere ønsker på det tidspunktet det faktisk er lovlig. Om barna sover da, så ja, da er de nok for små til å huske pappa eller mammas flotte raketter uansett. Det gjør vondt i hjertene våre å se hunden lide, han har det absolutt ikke bra når det smeller rundt dørene. Det er vanskelig for oss som eiere å forebygge når det smeller i flere dager før nyttårsaften! 

Jesper er langt fra alene om å være redd raketter. Han ber derfor på alle fire, vent med å tenne lunta. Ønsker dere virkelig å skremme vannet av han og andre med han?

Mvh
Mia og Jesper 

#hund #nyttårsaften #raketter  #fyrverkeri

Da var julaften endelig her! Julestasen kom sånn høvelig på plass. Skal sies at det var faktisk meget behagelig å bruke bukse i stedet for kjole!

Jeg er ingen poserer. Hodeplagget har også sklidd litt for langt opp. Who cares!

Annonsørinnhold

I butikk nå☀️ Årets fineste sommerkjoler

Dagen tilbragte vi hjemme hos mamma. Til vanlig har min bror brukt å se på Karl Bertils jul før vi spiser middag. I alle år har de fleste andre syntes det var ekstremt kjedelig. Så i år, når han ikke er der, da ser vi på Karl Bertil! Hvem skulle trodd det? 

Karl Bertils jul

Etter å ha trippet noen runder rundt maten på kjøkkenet var det endelig middagstid! Herlige pinnekjøtt, sossiser og kålerabistappe! Poteter har jeg ikke plass til, så de lot jeg ligge. 

Julemiddag!

I ekte familien Ingebrigtsen stil var vi ferdig med middagen etter maksimale 30 minutter. Jeg kommer til å ha store problemer om jeg noen gang skal i noe fancy middagsselskap. Vi kaster oss over maten som sultne hunder! Sigurd viser seg å passe godt inn i våres fullfart spise kultur, enda han er den siste som er ferdig. Han puster ikke når han spiser. Man kan høre han snapper etter luft imellom slagene. Han er i krigen når maten kommer på bordet. Fort, effektivt og mye! Han er bunnløs, akkurat som hundene. 

Etter middagen var det dessert, som man egentlig ikke trengte men forsynte seg av uansett. Krumkaker og moltekrem. Det var moltekremen som lokket, den hvisket -Spis meg! 

Etter maten skulle bordet ryddes og kaffe lages. Vi bruker å åpne gavene rundt denne tiden, eller begynne å fordele dem strategisk ut i sofa. Vi ventet på min bror, hans kone og deres flotte lille baby. Vi rakk å ta hundene med ut på en luftetur før de kom. Enda en god grunn til å bruke bukse. Hadde jeg brukt kjole måtte Sigurd ha luftet dem på egen hånd. 

Når mamma fikk melding om at de var klar til å bli hentet begynte jeg med gavesorteringen. De strategiske dungene med gaver ble plassert der hver person skulle sitte. Sigurd ble muret inne i sofa, så han kunne ikke bevege på bena uten å lage gaveskred. 

Vanlig standard hos oss er å starte med den yngste. Dette må selvfølgelig gjelde for lille babyen også, så hun fikk åpne først. Rette sagt åpnet min bror for henne, hun er jo bare noen uker gammel. En etter en ble gavene åpnet rundt bordet. På slutten hadde vi helt glemt av noen fellesgaver, plutselig merket vi dem i mellom oss i sofa -Vi er ikke ferdige! Første året vi hadde flest gaver, kanskje derfor man ikke reagerte. Nå hadde jo min bror & co delt gavene i to, siden de åpnet halvparten hos hans kones familie. 

Det blir alltid mye latter og glede når gavene åpnes. Man må jo finne på noe tull, så Jesper hadde i år gitt min bror kommunistpastiller i en rød flott boks. Han overså den høflig å konsentrerte seg mest om absintpastillene som lå i samme pakke. 

Jeg fikk begge bøkene som jeg hadde ønsket meg! Fuck tante Augusta av Lene Wikander, skribent av bloggen Tarapi. En utrolig hyggelig, munter og omgjengelig dame som svarer de fleste av sine lesere. Må sies at jeg ble ganske blyg, men beæret når hun linket til bloggen min. Nærmere bestemt broderiene mine. Neste bok er Livsglede, fryd og andre følelser av Lise Askvik. Lise er en engasjert dame, som virkelig gir av seg selv. Hun står på for sine medmennesker og medsøstre. Når jeg fikk brystkreftdiagnosen var hennes bok -Mitt år med brystkreft, den første boken som virkelig fenget meg. Brutalt ærlig.

Begge damene kan man relatere seg til. Lise sier hun brukte å være negativ, det skal sies at jeg også er/var. Det er vell ikke slikt man bare rister av seg over natta. Men når man står der, å får vite slikt, får vite hvor lite som skal til, hvor skjørt livet egentlig er. Da ønsker man å finne gleden i de små tingene, man får rett og slett mer livsglede når man vet hvor viktig livet egentlig er! 

Lene tar et oppgjør med alle som sier “stå på!” alle som pusher de med kreft til å være positiv. Selv er hun jo faktisk en positiv dame, det stråler jo lykke ut av henne. Men som hun nevner, det er tøft. Det er direkte DRITT til tider! Hun har så rett. Hun har også bitt seg merke til den gleden man føler. Er det ikke merkelig?

Jeg vil si begge deler. Jeg har faktisk vært mye mindre nedfor enn det jeg som person til vanlig ville ha vært. Hvorfor vet jeg ikke, kanskje fordi det hele har en knagg å henge på? Jeg vet hva som er galt, nå skal det fikses. Jeg nekter å legge meg ned i en dam med selvmedlidenhet. Men skal heller ikke skjule at noen ganger er det dritt, noen ganger får man tanker om døden, om livet videre. Vil jeg noen gang få meg jobb, utdannelse, barn? De samme tankene hadde jeg før kreften, nå er de bare forsterket. Man er ikke automatisk frisk den dagen man er ferdig med cellegift, kroppen skal repareres, bygges opp igjen. 

Jeg satte meg på dass for å starte lesingen, Fuck tante Augusta får æren av å bli lest først. Skal sies dass er en passende plass til å lese om brystkreft. Selv om Lene får meg til å le, der hun beskriver prøvene/biopsien som aliens har kommet for å probe henne. Kun anal proben som manglet.

Magen min buler nå av julemat! Noe over 0,5 kg i julemat faktisk, det sier ihvertfall vekta. Skal tro hvor mye den vekta viser når nyttårsaften står for tur, da blir det enda mer god mat. Kjenner jeg blir daff av alt snopet, kroppen min er ikke vant til søtsaker lenger. Fikk avsmak på søtt under FEC kurene, og siden jeg enda er en del tørr i munnen så er ikke søtt det beste å spise. Jeg skal ha jul, sånn er det bare med den saken! Sunt kan jeg spise i januar. Etter februar må jeg uansett starte med å bygge opp kroppen igjen, da trenger den nok en god dose sunnhet. 

Tusen takk for mange fine gaver og julekort, det varmet.
God Jul!

Mvh

Mia
 
 #julaften #jul #godjul #godmat #brystkreft