Før denne epoken i livet virkelig startet brukte jeg nesten ikke sminke. Jeg sluttet faktisk med det rundt 18 års alderen, hvorfor er en helt annen historie. La meg starte med å vise dere et bilde fra i sommer. Rufsete på håret, usminket og på fjelltur, men lykkelig.
Rufsete hår, usminket og på fjelltur. Bildet er tatt i Øksfjord sommeren 2014.
I september deltok jeg på sminkekurs som ble holdt på Vardesenteret. Jeg følte meg ordentlig oversminket når jeg var ferdig der. Det var år siden jeg sist hadde brukt så mye sminke, og foundation i en eller annen hudfarvenyanse har aldri vært påført dette fjeset tidligere.
Ordentlig sminket for første gang på mange år. Følte meg oversminket.
Nå begynte endringene å komme relativt fort. Man rekker ikke tenke så veldig mye over hva som skjer, man er bare med på runden. Karusellen snurrer, men du kommer deg ikke av!
På dag 14 etter cellegiften begynte håret å falle, jeg røytet mer enn bikkja. Da var det på tide å barbere det kortere, Sigurd hjalp meg. Skal sies han likte å endelig kunne barbere mitt hode.
Dag 14 etter første cellegift, håret begynte å falle. Legg merke til hvor lange vipper jeg hadde!
Siden da har jeg grepet sminkekosten. Hvorfor? Fordi det er en av de få tingene jeg kan kontrollere. Jeg har null kontroll over hva som skjer med kroppen.
Puppen er kappet av, jeg er lappet sammen. Fortsatt mangler jeg følelse der den en gang i tiden var plassert. De har lagt et fremmedlegeme på min venstre side, går under navnet VAP eller veneport. Et rør går ned i hovedåren min, dit pumper de giften ukentlig nå.
Giften som jeg ikke får velge, ihvertfall ikke om jeg vil mitt eget beste. Giften som gjorde at jeg sov på sofa en uke i strekk, fire runder. Giften som har gjort at håret falt av, brynene, slimhinnene tørket inn(ALLE). Noe som gjør at tennene mine er utsatt for hull. Tipper jeg har pådratt meg det, for tannpine har begynt å melde seg. Giften som har gjort huden min så tørr at en hvit sky av døde hudceller står rundt meg i det jeg skifter klær. Giften som nå kan ødelegge neglene mine, de kan tilogmed falle av om man er riktig uheldig. Giften som gjorde slik at jeg måtte få en sprøyte etter kur i fire omganger, bare så immunforsvaret skulle komme seg opp fortere. Nå har jeg middelmådig immunforsvar hele tiden, denne kuren slår meg ikke helt ned heldigvis. I verste influensasesong går jeg med antibac i veska, livredd for at noen skal nyse på meg, hoste, eller ha berørt et håndtak med uvaskede hender. Giften som gjør at jeg er ekstra utsatt for infeksjoner, i alle former. Giften som tar pusten fra deg. Jeg er har dårligere energi og kondis nå enn hva jeg hadde når jeg var storrøyker. Den cellegiften er en god venn, men samtidig din verste fiende på dårlige dager.
Eggstokkene mine er slått av ved hjelp av Zoladex. En helvetes stor sprøyte som jeg får en gang i måneden! Jeg kan enda se alle plassene de har stukket den i mageskinnet, en liten prikk for hver gang. Tanken er at eggstokkene skal være beskyttet under cellegiften, flott det. Jeg blir herved en av de som får oppleve overgangsalderen to ganger iløpet av livet. Zoladex gir meg kviser (kan også være steroidene), jeg har mer uren hud nå enn når jeg var tenåring. Ikke er det slike hvit-tupp kviser. Neida, disse sitter godt og dypt. På det viset kan de vokse seg stor og god, og ikke minst være der i uker eller måneder.
Listen kunne vært gjort betydelig lengre, men det ville nesten ha blitt en bok. Poenget er uansett at jeg ikke har kontroll over kroppen. Jeg kan ikke velge disse tingene bort uten å sette meg på stupet og dingle med beina.
Jeg har overgått mine egne grenser, dyttet dem lengre og lengre unna. Jeg har for første gang i livet tatt utallige selfies. Ikke bare for deres del (bloggen), men også for min. Jeg anser vært bilde som en form for dokumentasjon, ting endres så utrolig fort.
Derfor velger jeg nå å gi dere den dokumentasjonen, det bildet som jeg ikke har vist dere tidlige. Den endringen som ikke vises med sminken på, den endringen behandlingen har påført kroppen min. Jeg har fått kommentarer om hvor frisk jeg ser ut, en energibombe. For meg selv har jeg da tenkt, du skulle visst hvordan jeg ser ut bak masken/sminken.
La oss derfor starte med ansiktet. Det folk faktisk ser når de møter meg.
50/50 sminket og usminket. Streken over pannen er etter hodeplagget.
Huden er full av kviser, ikke alle vises på bildet. Som nevnt sitter de dypt, de har derfor ingen hvit eller rød overflate. Gode slitne poser under øynene, så sliten føler jeg meg også konstant. Vipper og bryn er tynnet kraftig ut, jeg må derfor tegne over dem for at de skal vises. Enten holder de seg slik de er nå, eller så forsvinner de helt iløpet av kuren. Huden er tørr og stram, må derfor smøres hver eneste dag. Leppene er tørre og sprekker veldig lett. Jeg har begynt å få bittelitt hår på hodet! Vises ikke på bildet, det er alt for lite og tynt til det.
Da har dere fått sett den usminkede versjonen på samme bilde som den sminkede. Vi kan nå ta steget videre og vise det neste bildet av virkeligheten.
50/50 sminket og usminket. Mastektomi av høyfre bryst. Veneport på venstre side.
Har en sort topp for å dekke over venstre bryst. Det kan nesten se ut som jeg har en jævlig lav venstre pupp, trøst dere med at det er vinkelen som får det til å se snålt ut. Høyre side er arr etter mastektomi av brystet. Der mangler jeg enda en del følelse. For å beskrive hvordan det føles, som bedøvelse hos tannlegen. Om jeg kjenner over der brystet en gang var, så kan det føles ut som de har brukt en is-skje til å grave ut brystet. Det er humper og dumper inni der. På venstre side har jeg veneport. Den er kanskje vanskelig for enkelte å se på grunn av vinkelen. Rett under det røde arret er det en kul som buler ut, der sitter selve veneporten. Det lille arret rett under kragebeinet er der slangen/kateteret går ned i hovedåren.
En dag vil jeg få rekonstruert brystet, men det vil aldri bli det samme igjen. Det vil være et falsk bryst, med en falsk brystvorte og tatovert areola.
Jeg tviholder på den lille kontrollen jeg har over egen kropp. Til nå er sminken det eneste som kan få meg til å føle meg delvis normal i en ellers behandlingspreget hverdag.
Mvh
Mia
#brystkreft #usminket #sannhet #kropp #bryst #mastectomi #pupp
<3
Jeg må rett og slett komme tilbake å lese mer i morgen!
Elin Slåen: Tusen takk 🙂 Fine hunder du har!
Hei💜Det var sterkt å lese. Syns du e tøff som e åpen og forteller om din hverdag . Ønsker deg alt godt. Klem fra Susanne 💖
Trur ingen som ikke har opplevd dette selv, virkelig kan forstå ka du gjennomgår. Syns bildan e veldig beskrivanes for nåkka av det fysiske som skjer med kroppen din. Tusen takk for at du e så modig at du dele med oss, Mia <3
susanne Jenssen: Tusen takk Susanne 🙂 Godt nyttår!
Anonym: Nei, det skal være sikkert. Det er den tøffeste påkjenningen kroppen min noen gang har vært igjennom over tid. Både med operasjoner og cellegift, pluss bivirkninger. Men når livet er premien, så skal man ikke klage 🙂
Godt nyttår!
Hei Mia En Pupp!
Jeg er uenig i at sannheten skal forties. Det varierer fra og til, og har forskjellige utgangspunkter. Noe er privat i vårt liv, noe er intimt og noe er offentligkjent og gjort. Personlig frihet betyr veldig mye for enhver. Det finnes modeller som viser flott kropp eller mote, det finnes skuespillere som spiller inn pornofilmer mens andre ikke vil se på en gang fordi det oppfattes som vulgær “kultur”. Det du gjør er dine valg som preges og påvirkes av din oppvekst, omgangskrets, familie, venner og omgivelser. Ikke minst av din personlighet. Det er du som bestemmer. Vi forholder oss til det, men har sine egne verdier og valg. Samtidig finnes noe felles – sykdom…
Dana Rønneberg: Sannheten skal ikke forties, den skal tales ihjel. Men alle er forskjellige, noen vil ikke blottlegge seg. Da er det kanskje greit at andre gjør det, så slipper de å brette ut.
Jeg har fjernet filteret, på både godt og vondt. Det er mye jeg holder for meg selv. Saker som angår direkte min familie holdes innad i familien. Jeg skal ikke fortelle andres historie, den er deres å bestemme over.
Hei.
Leste nettopp på nrk og klikket meg innom her også. Livet er urettferdig noen ganger, det har det vært mot deg, men du er tøff nok til å stå på mot det. Det inspirerer veldig, tusen takk for det. Så hører det med til historien at du har utrolig vakre øyne, så er det sagt. Håper det nye året blir fullt av positive overraskelser. Godt nytt år!
Hans Olav: Tusen takk for gode ord, det varmer 🙂 Fint å høre at man inspirerer litt. Ha et riktig godt nyttår!
du er fantastisk <3