Som nevnt tidligere mottok jeg en hyggelig melding i går, den var fra Kaja en journalist hos NRK. Overasket og glad for at de følger med på bloggen takket jeg selvfølgelig ja.
Koselig melding fra en energifull og engasjert journalist. Er ihvertfall slik jeg husker henne sist vi møttes. Knall dame!
I bakhodet hadde jeg alle de utallige kroppshysteri sakene som har vært gående. Alt fra fotballfrue, mobbesaker, og generelle bli flott og vakker på 1-2-3 oppskrifter. For et press dagens unge er under konstant! Ikke for tynn, ikke for tykk, men akkurat passe. Små pupper, store, liten stram rumpe, stor deilig rumpe. Magemuskler, store overarmer. Ja, for det gjelder ikke bare kvinner, mannfolka har også fått mer av det slaget.
Selv likte jeg ikke puppene mine når jeg var yngre. De var små, og gutter likte vell store? Kjoler var ofte ferdigsydd til en større byste. Skjorter hadde for dyp utringning, jeg hadde ikke noe til å dekke i V’en. Jeg har fortsatt ikke det, og nå har jeg faktisk enda mindre! Nå mangler jeg jo det andre brystet. Jeg skulle ha elsket puppene mine, skulle ikke brukt så mange år på å hate dem. Ung og dum er det noe som heter, jeg innrømmet ærlig at man var ung og dum. Men, så har det seg slik at tenåringer ikke har funnet seg selv helt enda. De er ofte søkende, de ser gjerne hva andre har, og ikke hva en selv har. Derfor er de også mer utsatt for presset samfunnet gir dem.
Jeg håper en kan se ett av bildene, og kanskje tenke som så… jeg har ihvertfall begge brystene intakt! Trenger forøvrig ikke være brystene, kanskje de missliker rumpa? Du har ihvertfall en fungerende rumpe, tenk på det!
Så har vi selve hovedgrunnen! Grunnlaget til at man skrev blogginnlegget. Jeg er litt imot å fortie sannheten, jeg er for å fjerne brodden, blottlegge slik verden virkelig er. Ja, jeg bruker sminke, en maske om du vil. Det hadde aldri falt meg inn før denne epoken i livet. Det ble mitt våpen! For slik er verden, ser du noen utenfor normalen så ser du gjerne en ekstra gang på personen. Nå blendes jeg inn i mengden, ingen ser to ganger. Ikke får man kommentarer, man skjuler litt hvor sliten man er. For jeg ønsker ikke å bli sykeliggjort. Selv om jeg går igjennom behandling, så er jeg fortsatt meg. Noe anderledes utrustet med en pupp mindre, og har ellers litt skavanker her og der som følge av behandlingen. Men innerst inne er jeg meg. Som Lise Askvik sier i sin bok, hei meg frem!
Sannheten bør også vises, det virkelige bildet. Bildet av hva behandlingen gjør med kroppen. Det er mange der ute som har vært igjennom samme behandling som meg, eller tilsvarende. Noen har nok hatt enda tøffere behandling også! Vi er forskjellige, men så like på mange områder.
Er det en ting man lærer når man mister kontroll over egen kropp. Ta ikke ting forgitt. Elsk deg selv, men jobb gjerne på forbedringer i en positiv variant.
Jeg har et nyttårsforsett, eller et mål. I januar skal jeg handle vinterklær på salg. Først og fremst en boblebukse. I februar en-eller-annen-gang er jeg ferdig med behandlingen skal jeg starte å bruke klærne. Noe tid på å komme seg må jeg nok tillate.
Denne slappe bakken tar pusten ifra meg.
Jeg skal gå lange turer med hunden, ofte. Kroppen trenger å komme seg iform igjen, ting tar tid. Den bakken som er på bildet bruker jeg og hunden å passere igjennom. Det er ikke noen voldsom bakke, men den tar pusten ifra meg. Etter noen meter blir jeg tungpusta, hjerter galopperer i brystet, jeg må stoppe å hvile. Det føles som man har dårligere kondis enn den gangen man røkte som en damplokomotiv.
Mitt mål for 2015 er å kunne gå like lange fjellturer som sommeren 2014, helst lengre (12 km +). Jeg skal gjøre hva jeg kan for å oppnå målet, men også godta om det ikke lar seg utføre. Sommeren 2015 skal jeg bestige flest mulig fjelltopper!
Godt nyttår!
Mvh
Mia
#nrk #artikkel #usminket #sannhet #kropp #brystkreft