Som sikkert mange av dere vet har jeg enda ikke fått rekonstruert brystet, grunnen har vært for lav vekt. Fra første møte med plastikk kirurgen ble planen lagt, både for hvilket inngrep jeg skulle ha, men også for hvilken vekt jeg måtte nå. Det ga meg et mål, noe å jobbe imot! Idag ble håpet rykket bort under meg…

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Min kirurg er borte, vet ikke hvor, så ble tildelt en annen. Når jeg åpnet brevet for en stund siden reagerte jeg, en frykt kom sigende over meg… Hva om denne kirurgen plutselig endevender alt av planer? Nei, han kan da ikke det han må da forholde seg til det som står skrevet, eller? Min frykt skulle vise seg å bære på noe sannhet

Hadde mamma med meg, godt er det… tror ikke jeg ville taklet den timen alene. Det første han begynte med var vekta, han ville ha meg opp 10 kilo. Her følte jeg meg stolt over å ha gått opp 2 kilo, så vil han ha ytterlige 10? Alt det strevet føltes nå forgjeves, stoltheten ble til en hard knute i magen. Det kommer ikke på tale utbrøt jeg, og henviste til min tidligere kirurgs uttalese “50 er nok urealistisk for deg, men 45 bør du være”. Den setningen har vært min krykke, de 45 kiloene mitt mål. Etter litt diskusjon gikk han tilslutt med på å forholde seg til den avtalen som var gjort…

Han begynte å prate om operasjonen, jeg påpekte at min tidligere kirurg hadde sagt den friske skulle forstørres for å få symmetri. Avfeiende begynte han å prate om offentlige midler og at de bare rekonstruerte det som var nødvendig, det de var pålagt. Noen hadde små, andre store, vil man ha større må man gjøre det selv. Ble paff, husker ikke ordrett hva jeg sa, men fikk ihvertfall sagt at jeg var blitt fortalt at det ikke fantes proteser i min størrelse og det var på grunn av symmetrien ikke for å få store. La til at jeg nå bruker løsprotese på den friske også, for det finnes rett og slett ikke noe som passer meg. Hele planen, hele drømmen ble lagt i grus på en kort konsultasjon… Han ville ikke fortelle meg planen videre, det måtte vi se på om 6 måneder. Målet mitt ble rykket vekk…

Her trodde jeg min tidligere kirurg var av det bestemte slaget, han sa alltid hvordan ståa var, ærlig og rett fram. Denne mannen var derimot blottet for alt som kan kalles medmenneskelighet. Den største forskjellen på konsultasjonene var at min tidligere kirurg var opptatt av å snakke om det estetiske, at resultatet skulle bli bra og at jeg skulle ha det best mulig. Han her var mer opptatt av å snakke “offentlige midler” også kjent som penger, og det tekniske rundt inngrepet… Hva er viktigst for deg som person, som menneske? Ikke undersøkte han meg, så hvordan kan han si noe uten å ha sett hvordan kroppen min er…

Vet han hvor hardt jeg jobber, hvordan jeg presser i meg mat til jeg blir kvalm? Vet at hvor redd jeg er for at denne påtvungede spisingen over evne skal gjøre så jeg får spisevegring? Tror egentlig ingen vet med mindre de har vært der selv… Magen min BULER, den er ikke flat… Den er konstant uggen og full av mat, enda viser ikke vekta den største økningen. I sommer har jeg jobbet hardere enn noen gang, med kvalmen opp i halsen tvinger jeg nedpå enda en næringsdrikk etter å ha inntatt en dobbel porsjon middag

Etter konsultasjonen gikk jeg ned på Vardesenteret, både gråt og lo om hverandre. Godt å bare få lettet litt på frustrasjonen, men også tatt del i samtaler om helt andre ting

Skal det være nødvendig å bruke det lille man har for å krangle over egen helse?

En smule forbanna, men mest sliten, skuffet og trist…

Mia

#kirurgi #brystkreft #rekonstruksjon #brystrekonstruksjon #operasjon #tilbaketillivet #vardesenteret #mistethåpet #helse #norskhelsevesen