“Jeg har det verre enn deg”

Heldigvis skjer det ikke så ofte, men det skjer. Noen mennesker er nesten besatt av å ha det verst. Jeg liker å kalle det diagnosekrigen, når ble det egentlig viktig å ha det ille? Skal jeg trekke konklusjoner kan det nesten virke som mange (ikke alle) slike anser sykdom som et statussymbol, å jo verre du har det jo høyere status har du iblant de syke. For meg klinger det ikke riktig. 

sad teenager
Licensed from: cynoclub / yayimages.com

Som først nevnt er det ikke ofte man møter på slike, å jeg husker enda den sjokkerende følelsen jeg satt igjen med første gangen. Da var det ei som hadde fått seg til å svare i et kommentarfelt på nett, der hun i det vide og brede skrev at brystkreft ikke var farlig. Hun hadde selv hatt det, å skiftet dekk på bilen samme dag som operasjonen (brystbevarende). Fint for henne da, vi er ikke alle lik. Hun traff en nerve hos meg når hun skrev at ingen døde som følge av brystkreft idag…  Og selvfølgelig var den kreftsykdommen hun nå hadde fått mye verre!

Nå ønsker jeg å nevene at joda noen sykdommer er verre enn andre, men ingen kan si til noen at den de har ikke er ille nok. Alle har rett til å føle på både angst og glede. Selv om noen har flere senskader og andre mindre betyr ikke at de med mindre ikke sliter i hverdagen. At noen smiler betyr ikke at de er glade hele tiden. At noen har familie betyr ikke at de ikke er ensom.

“Manipulasjon, overkjørt og underbygget” 

Har folk nært meg som har både livstruende og sterke kroniske smerter, ikke en eneste gang har denne personen underbygget min kreftssykdom eller senskader. Men for litt siden fikk jeg oppleve ei som virkelig gjorde det, å da med samme diagnose. Ingen navn nevnt. Det var skremmende, for alle som hun kom nært ble overkjørt. Deres kreftsykdommer var ikke viktig, de var ikke like ille, ingen dødsdom i hennes syn. Våre senskader var mild, selv om vi ikke opplevde det slik. Alt vi sa eller gjorde ble snudd til å omhandle denne personen. Men vi kunne si ifra, vi kunne velge å ikke ta del. Ikke alle kan ta det valget. Vi var med på noe som skulle være et talerør for å skape bevissthet rundt våre senskader, men det ble ikke slik. Så langt der ifra. Manipulasjonsteknikkene stod høyt, ble stemplet den eneste vennen, og om vi dro og “talerøret” ble borte så ble også livslinen til personen slettet (for meg virket det som en selvmordstrussel). Alt i alt var det ikke sunt og energitappende å bli trykt ned hele tiden.

“Egosentrisk offerolle”

Det jeg registrerer når det kommer til slike mennesker er at de ofte snakker om seg selv. Om noen i ei diagnosegruppe på facebook spør etter råd, så må de gjerne svare langt og utbrodert om hvorfor det ikke hjalp for dem. Ofte mye utenfor tema som blir nevnt bare for å fylle på. Helt greit, hadde det vært om strikking eller matlaging, men når svarene fort kan bli direkte skremmende for en allerede sårbar motpart da klarer ihvertfall ikke jeg å se på. Det mest sjokkerende var når ei takket nei til en medisin etter at vedkommende hadde skrevet mye skremsel. Jeg følger en gylden regel, skal du si noe negativt så følg det alltid opp med noe positivt.


“Avhengighet;
Alkohol for en alkoholiker, nikotin for en røyker”

Dette kan høres slemt og brutalt ut, men slike personen trenger ikke medlidenhet for de plagene de fremlegger. Det er som alkohol for en alkoholiker, eller nikotin for en røyker. Det nærer noe i dem som de føler de trenger, å være låst i en konstant offerrolle. Les gjerne litt mer om det her  “Få pasienten ut av offerrollen”


“Vær bevisst, våg å si ifra”


Det jeg håper folk får utav innlegget er å være bevisst på slike mennesker, ikke tro alt som blir sagt. Våge å stå fram å si hvordan ting virkelig er slik at de som er ekstra sårbar ikke blir skremt unødvendig. Husker hvordan jeg selv sugde til meg det meste som en svamp. Og da er det kanskje ekstra viktig at vi som har noen år bak oss våger å korrigere feilinformasjon og skremmende kommentarer. Selv om vi innerst inne vet at ett slikt menneske kommer til å eksplodere i vinkel når de føler at noen sier dem imot. 

Men jeg har også ett håp, at slike mennesker får den hjelpen de trenger. For det må være sårt å hele tiden skulle ha det verst. Å føle man må konkurrere om den høyeste men sykeste pidestallen iblant alle som er syk. Kan ikke forestille meg hvor utmattende det må være å hele tiden strebe etter å ha det verst


Vær åpen og forståelsesfull mot alle du møter. Trenger noen å lette hjerte sitt, lytt mer enn du prater. Ikke mål hva du har opp mot hva de har, det hjelper dem ikke. Gi heller velmente gode råd, vær en veileder i ukjent terreng. 

En utblåsende hilsen

Mia

#diagnosekrig #jeghardetverre #fatigue #senskader #kreftsykdom #brystkreft #offerrollen #psykatri #helse

18 kommentarer
    1. Veit du, jeg har møtt slike og jeg er enig med deg altså.
      Nå har jeg ikke møtt noen av disse med en kreftdiagnose, men med andre diagnoser, og noen må liksom ha det verst, uansett. Og så har du de som ikke vil bli frisk, for hva skal de da ellers ha å prate om? Kjenner jeg blir oppgitt noen ganger.

    2. Skjønner det kan være sånn, huff. Jeg er HVERT FALL ikke den dårligste og glad er jeg for det altså . Jeg er alltid frisk jeg 🙂 Kjempeglad for det. Klem <3

    3. Er så enig med deg…men det vil alltid finnes sånne mennesker…da er det viktig som du sier…at noen sier ifra…så ikke sårbare mennesker blir overkjørt..Jeg kan ikke skjønne at det skal være noe å “hige” etter..å være sykest…uff…..Men vet det finnes der ute…men jeg orker ikke høre på sånne, så da blokker jeg helt ut…

    4. Elevele: Ja, kan virke som noen føler seg mer bekvem i en boble av oppmerksomhet og sympati rundt sykdommen. Ikke at det i seg selv er galt, men når det blir altoppslukende så er det ikke sunt. Og ei heller når andre som har sitt føler seg tråkket på av vedkommende. Dette gjelder alle diagnoser, på kryss, imot hverandre, men også innad under samme. Skal aldri påstå jeg er den mest positive som vandrer på denne kloden. Men folk ville blitt rimelig lei av å være rundt meg om jeg syntes synd på meg selv hele tiden XD

    5. Toini: Er det som er skumlest, når andre som kanskje er “ny” og ekstra sårbar lytter til slike. Det blir utgangspunktet for dem, og ikke det sunneste. Spesielt skummelt når det går utover behandlingen til de som lytter… Klarer ikke å se på at slikt foregår jeg, for setter meg alltid i den andres sko :s

    6. Flott skrevet. Har selv kreft ( en aggressiv hudkreft) som har medført at jeg måtte amputere et ben, og både før og etter det vært gjennom mange operasjoner med det for øye å klare å stoppe kreften. Hvorpå en i familien fortalte meg dagen før jeg skulle inn og operere forrige gang, at det her ikke var noen ting i forhold til hvor syk h.n var…. H.n har ikke kreft, men ramset opp om alle sykdommer som h.n hadde, for ikke å snakke om samboeren og den ene sønnen. Jeg ble helt matt der jeg satt,og bare tenkte stakkars menneske. Skjønner jo at h.n er syk som ikke klarer å se lengre enn til sin egen nese, og ikke har empati for andre. Har liten kontakt med denne personen i dag, jeg føler meg faktisk heldig som er såpass frisk at jeg kan ta det valget.

    7. Selma Kristin Pedersen: Noen ser kun seg og sitt, i stedet for å la alle erfaringer gi grobunn for forståelse og empati med andre. Kanskje like greit med mindre kontakt, man føler seg ikke bedre av å høre at det man selv strir med bare er bagateller. For ikke å nevne hvor mye energi slikt stjeler. Ønsker deg alt godt og en kjempefin kveld <3 Nyt de gode stundene

    8. Når det blir hele livet ditt, å strebe etter å ha det verst hele tiden, da er det så langt i fra sunt. Slike folk får ikke min, sympati, for å si det sånn.
      Å si at noen ikke kan være trist fordi noen har det verre, er som så si at noen ikke kan være glad fordi noen har det bedre… Ligger noe i det altså 🙂

    9. Det ligger kanskje et udekket behov for empati bak de kommentarene fra enkelte av “Stausjegerne”, det bør jo sies at det er jo en feil fremgangsmåte å søke etter empati på, jeg tror ikke man bør jatte med i så fall, men heller formidle at man annerkjenner personens lidelser og på en måte se om man kan få samtalen endret på en måte slik at empati-behovet blir dekket.
      Jeg kjenner meg selv som en person som kommer med standhaftige løsninger veldig fort, sympatien kontrollerer meg sterkt nok til at jeg mye heller vil ha slutt på lidelsen enn å faktisk løse problemet. Denne selvinnsikten har jeg blitt litt mer førevar på i de siste årene.
      *innser at mr fixit all har tatt over igjen*
      I rest my case.
      Du vekker mye ettertanke i meg når jeg leser dette innlegget, hvilket er en opplevelse jeg forbinder med gode tekster. Noen av tankene handler om å bedre kommunikasjonen slik at de “ny-diagnotiserte” kan føle seg trygge på at informasjonen de får er legit og ikke skremmselspropaganda. Andre tanker vender til mitt syn på ytringsfriheten på nett og hvordan dette knyttes opp mot ytringsansvaret.
      Avsluttningen på innlegget er toppers, får det gir meg noe å ta med meg om jeg havner i en situasjon hvor jeg skal veilede noen i ukjent terreng. Ønsker deg en riktig god kveld videre 🙂

    10. Daniel Olsen: Som alltid har du gode svar! Og der sa du det, ytringsfrihet og ytringsansvar. Noen ganger må vi nok være litt vaktbikkje og sørge for at de som er ny i en skummel verden ikke blir skremt. Enda viktigere, at de ikke blir skremt ifra livsnødvendig behandling! Har veldig stor tro på veilederrollen. Eksempelvis bør vi ikke legg oss opp i medisisnske spørsmål, vi er ikke leger. Da er det bedre å veilede vedkommede til riktig plass, eksempelvis lege.

      Ha en kjempefin kveld 🙂

    11. Takk for dette innlegget Mia. Jeg har gått rundt med en del av de samme tankene, uten helt å kunne sette ord på dem. Jeg har også møtt på noen av de du skriver om. Andre har jeg sett på diagnosegruppene på Facebook. «Sykdomskonkurranse» handler nok om et behov for å bli sett og anerkjent, men det triste er at «konkurrenten» trolig trenger å bli sett og anerkjent av noen helt andre en deg og meg. Kanskje er det manglende støtte eller underbehandling i helsevesenet som ligger bak. Kanskje er det NAV som virker ugjennomtrengelig. Kanskje er dagliglivet blitt ustabilt og ugjenkjennelig.
      Jeg forsøker også å være en god veileder og en anerkjennende lytter, men det er ikke alltid jeg får det til. Når noen suger mer energi ut av meg enn jeg har «råd til» må jeg rett og slett skjerme meg selv for å ivareta min egen helse. For meg har det vært en prosess å erkjenne at det er nødvendig. De gangene jeg har glemt akkurat det, hender det at jeg blir barnslig og selv begynner å konkurrere med «sykdomskonkurrenten». Det fører jo aldri noe godt med seg. Hvilken nytte har noen f.eks. av å «triumfere» med den høyeste medisindosen, flest diagnoser eller flest antall operasjoner? 😉
      Jeg vil ellers takke og berømme deg og din blogg for å være en veldig balansert «veileder» gjennom mange år. Da jeg fikk brystkreft, var usikker og søkte rundt, fant jeg mange ulike blogger av varierende kvalitet. Din var en av svært få som utmerket seg med å ikke komme med udokumenterte medisinske råd og å framstille rådene som en universell sannhet for alle kreftsyke. At jeg lå nesten på datoen ett år bak deg i behandlingsforløpet, og hadde omtrent samme cellegiftbehandlinger, gjorde også beskrivelsene dine fra cellegiften veldig levende for meg.
      Ha en fin dag! 🙂

    12. Janne B: Tusen takk for koselig tilbakemelding <3 Sa det fra starten av, kan bloggen være til hjelp for en, så er jeg fornøyd ^^, Er en del av de som konkurrerer ja. Og vi alle har nok dager da vi sukker litt over andre som "ikke har det så ille". Men så lenge det er av de sjeldne tilfelle er det mer harmløst. Helt enig med deg, når noen suger energi er det best å trekke seg unna. Har måtte lære meg å gjøre det selv. Empaten i meg får litt vondt, men må man så må man.

      Ha en kjempefin dag <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg