Forrige uke var jeg på universitetet i Tromsø å la fram min historie til sykepleiere som videreutdanner seg innen kreftsykepleie. Dette var andre gangen jeg har fått komme å prate om hvordan det er å få en kreftsykdom, behandlingen og kort om tiden etter. Blir så utrolig glad hver gang de ønsker pasienthistorien fortalt, å det trenger ikke være av meg. Man kan lære så mangt av ei bok, men man kan aldri lære hvordan det oppleves for den enkelte. Vi er alle forskjellig, så historiene vil nok variere, men det viktigste er at noen av dem blir fortalt til de som trenger å høre den. Til dem som skal ta vare på de som kommer etter, slik jeg ble ivaretatt av mine pleiere

Fra forrige gang jeg fortalte historien min

Ikke minst er det viktig for meg å snakke om pårørende, det er noe i det at når en rammes så rammes alle rundt. Dette kan nok høres dumt ut for noen, men det å være pårørende kan i mange tilfeller være vanskeligere enn å være syk. Nå tenker du kanskje det var en drøy påstand, men tenk på det. Når du er syk har du en viss “kontroll”, du føler smerten, du føler dagene. Men den som er glad i deg står på sidelinjen, å uansett hvor mye de ønsker å hjelpe så kan de aldri fjerne det vonde. De er hjelpesløs. 

Det er viktig for meg å vise det nyanserte bildet, det gode og det dårlige. Ikke alle dager var lik, noen ganger var man sykt dårlig, og andre munter og glad. Selv men cellegiftende pumpende inn i årene kunne man smile og le, vell vitende at om noen timer vil man ligge langstrak. Det gjalt å nyte de små øyeblikkene i en ellers tung hverdag. Overlevelsesmekanismer og mestringsstratergier man ikke visste bodde i en kommer til overflaten når man opplever en traume som kreft.

Mange vet at jeg sliter med fatigue og ikke kan studere eller jobbe av den grunn. Og noen vil kanskje derfor stille spørsmål ved hvordan jeg klarte å prate i en times tid med slik intensitet. Alle mennesker trenger å føle at de kan bidra, at de kan gi noe av nytteverdi. Å kunne gjøre noe slikt gir meg mer enn bare følelsen av å være til nytte eller bidra, men av å mestre. I det øyeblikket jeg står der bruker jeg all energien, men det gir meg så mye mer i retur. En motivasjons boost av dimensjoner. En følelse av å være levende. En varm følelse i hjertet av å kunne hjelpe, ikke bare sykepleierne men de som kommer etter meg. Tenker på de pleierne jeg har møtt og hvor hjertegode de var, med ett ønske om at neste pulje skal bli like gode som dem.

De fikk muligheten til å stille spørsmål, å jeg sa ifra om at de harde spørsmålene også kunne stilles. Når den første hadde stilt ett løsnet det hos resten. Velger to spørsmål som eksempler, og ikke av den hardeste sorten.

“Føler du det var urettferdig?”
Nei, bare utrolig dårlig lotto. Kreft diskriminerer ikke, alle kan få det. Dessverre. Men så er vi en ganske uheldig familie, så at noe skulle skje kom aldri som det store sjokket.

“Er det noe du kunne gjort annerledes?”
Nei, men mye jeg skulle ønske var annerledes. Skulle ønske de hadde mer fokus og forberedte meg mer på tiden etter. De sier også vi skal leve som normalt under behandling, men glemmer helt av å snakke om det seksuelle forholdet. De glemmer greit nok å stille spørsmål om tørre slimhinner nedentil i det hele og store.

Sykepleieren
Fikk også fortalt litt hva jeg anser som en god sykepleier. En som er tilstede, lytter og ikke minst er ærlig. Vet man ikke så sier man det. Hverdagsprat og ett varmt smil kommer godt med når man sitter der å får giften pumpet inn. Noen ganger er det greit å ikke kun ha fokus på medisiner og kvalme

Håper de sitter igjen med noe etter å ha hørt på, og håper de kan bruke det videre i studiene sine og ikke minst som ferdig utdannede kreftsykepleiere 

En hjertegod hilsen

Mia

#uit #ipensum #kreftsykepleie #pasienthistorie #brystkreft #kreftsaken #cellegift #kreftbehandling #fatigue