Jeg var alt for sliten igår til å skrive noe om treningen, så da får vi ta en gjennomgang nå. Det var mange damer og en mann som møtte opp til treningen, med slikt oppmøte så blir det fart på sakene.
De fleste av oss er ferdig med behandlingen, å skal nå jobbe oss opp igjen. Noen er enda under behandling, all ære til dem som klarer å trene samtidig. De fortjener en medalje! Det hadde ikke jeg klart, men jeg gikk inn med godt mot i starten. Tok sit ups på morgenkvisten hjemme, gikk lange turer med bikkja. Helt til det plutselig sa stopp! Jeg håper de klarer å stå i det, kanskje det er enklere når man har ett fast opplegg å møte til?
Denne timen hadde vi litt lek, utrolig gøy! Konkurranse instinktet hoppet frem hos de fleste. Vi festet strikk og tau i bukselinningen, så skulle vi snappe av de andre sin hale, samtidig unngå at din, eller dine ble tatt. For fikk du tak i noen skulle disse også festes bak. Det endte med at stoler ble veltet i iveren. Merket at man pushet seg litt lengre når det gjaldt kondisjonen. Utrolig gøy å leke litt!
Men det å bruke så mye energi tidlig ga utslag senere. Merket at både hukommelse og konsentrasjon sviktet mer og mer. Vi hadde startet med flere poster, 1 min på hver, beveget oss med klokken. Halvveis inn begynte jeg å glemme, da hadde jeg konsentrert meg hele veien om å huske hvilke aktiviteter på hver post. Merket også at jeg gjorde ting halvhjertet, ga ikke alt jeg hadde. Knebøy? Ja, da bøyer vi litt. Hun kom å korrigerte meg, -Rumpa ut, tenk at du skal se tærne. Selvfølgelig, alle har da gjort knebøy. Hodet bare hang ikke helt med. Snill dame, helt greit at hun “rister” meg litt våken så ting blir gjort riktig. Man kom seg igjennom det denne gangen også.
Jeg gled mer bort under avspenningen denne gangen. Det var ganger der jeg ikke lyttet til CD platen i det heletatt, men fant meg selv tenke på andre ting. Måtte hente meg tilbake, konsentrere i noen sekunder -Lytt til CD platen, det kan da ikke være så vanskelig? Det er en del av platen, der vi skal se for oss at vi er på en strand. Fikk sett det hvite seilet ute i havet, litt skuffa over at jeg ikke fikk sett hvilke bilder jeg tok med meg dit denne gangen.
Fysioterapeut damen måtte forlate tidligere. Så det ble ingen uttøying, trodde vi. Vi hadde heldigvis denne dama på lag, flink som hun er stilte hun seg til å lede uttøyingen. Takker og bukker Birgitte!
Våknet i morges med vondt i hele kroppen. Først tenkte man selvfølgelig at det er den vanlige formen jeg har hatt siden kurene, støl og stiv. Gir det litt tid til å varme opp, klar til å komme meg opp av sengen. AU! Så vondt man hadde på stumpen av alle plasser. Så, da har vell ræva fått seg en god omgang trening. Når man omsider kom seg helt ut på gulvet merket man at hele meg kjenner treningen fra i går. Det viser jo bare til at hele kroppen har falt sammen og trenger å komme seg tilbake igjen. No pain, no gain!
Kunne sikkert ha vært verre uten uttøyingen ledet av Birgitte.
Dette skulle absolutt ha vært en del av behandlingsforløpet, eller etterbehandling. Kroppen trenger å komme seg tilbake til hektene igjen! Å det skjer ikke på sofa. Ett slikt opplegg, der du kan trene i ditt eget tempo, på ditt nåværende nivå. Det er ingen frykt for å føle seg svak, vi alle har vært eller er der.
Takk til Kreftforeningen, Vardesenteret og fysioterapien ved UNN.
I skrivende stund er det vårtegn ute, sola skinner og tiden går mot sommer. Men…det er noe som står iveien for det å virkelig glede seg til sommeren.
Jeg har alltid vært en frostpinne, men denne vinteren har vært annerledes. Min samboer kjøpte meg svalbarddyne, med den tanken at jeg fryser lett. Han tenkte selvfølgelig på hvordan det brukte å være, eller? Jeg fryser jo nå også, men i neste øyeblikk renner svetten. Den dyna overtok han i vinter.
Fryser og neste sekund koker man over. Desginet under FEC kurene.
Nå brukte det faktisk å være verre. Under FEC kurene varierte det på minuttet, ble derfor inspirert til å designe ett broderi angående saken. Merk bildet ovenfor er ikke brodert, det er bare slik det ser ut når man ser “ferdig produkt” i programmet.
Jeg har enda hetetokter… hetetokter som får meg til å tro man har badet i lava. Jeg kunne lett ha hilst på han der nede uten problemer når disse hetetoktene står på. En hel vinter der kulde har vært det minste av mine problemer, hete er verre enn å fryse. Du kan ikke kle av deg ditt eget skinn!!
Sommeren nærmer seg med stormskritt. Jeg venter tålmodig på at kroppen skal vende tilbake til normalen. Trodde denne Zoladexen skulle være ute av kroppen nå (en sprøyte som har slått av eggstokkene mine, og derfor kastet meg inn i overgangsalderen), eller er det cellegiften som har forårsaket det?
Når hetetoktene slår inn for fullt ønsker du å kaste av deg klærne, hodeplagg, alt som kan bidra til å holde på varmen. Men det kan du ikke… du kan ikke gå naken på handletur. Jeg har funnet ut den beste måten er å sette seg ned, å vente til det siger over. Problemet er bare når det ikke siger over med det første…
Jeg spør meg selv, hvordan i heiteste skal jeg overleve på varme sommerdager? Hvordan skal jeg få sove i en leilighet som fort når 40 grader? Vi har vifte som man kan fylle kaldt vann og isbiter på, men det varer ikke hele natten. I tillegg blir man ganske sår i halsen av å ligge i trekk (sirkulerer støv) i flere netter. Hvordan skal jeg kunne gå lengre turer om jeg plutselig står fast på grunn av en enormt hetetokt som kommer rullende inn over meg.
Gruer meg til å danse med den varme djevelen til sommeren!
PS: Drit i å gjør narr av noen med hetetokt, det er langt fra gøy. Hjelp de heller med å få det bedre, en kald klut om så.
Har gruet meg til denne dagen i svært lang tid. Skal ikke påstå at tannlegen er min favoritt, langt derifra. Faktisk var jeg ganske livredd dem som barn. Såpass mye at jeg fikk instrumentene til å flyge veggimellom etter et kraftig spark. Og en stakkars tannlege som fikk oppleve hvor hardt en barnetann føles på fingeren, speilet sprakk og fingeren blødde.
Men man blir eldre, man lærer seg å akseptere frykten. Hopp i det, bli ferdig med det! Etter flere hopp i det blir man mer og mer vandt til situasjonen. Det hjalp jo selvfølgelig på at man ikke hadde hull i ungdomsåra. En ting som er bra med slik frykt, man passer på tennene! Man gjør alt i sin makt for å unngå hull. En gang hadde jeg ikke vært hos tannlegen på 6 år. Ikke på grunn av frykt, men renspikka latskap. Da fikk jeg følgende tilbakemelding hos tannlegen. Ingen hull, kun ett begynnende hull som de ikke gjør noe med. Dette begynnende hullet hadde jeg da hatt i seks år allerede. Ros hos tannlegen for god puss og bruk av tanntråd.
Jeg dro ikke til kontrolltimen i 2014, oppdaget kulen i brystet rett før. Kan vell si det havnet lengre ned på listen. Jeg var derfor ekstra spent på hvor mye skade cellegiften hadde gjort.
Tannlegekontoret i Kroken
Jeg satte meg på venterommet, hele 30 minutter før tiden. Ei hyggelig dame kom å hentet meg for å ta bilder, samtidig informerte hun om at det kunne bli ekstra venting. De hadde datatrøbbel på Kvaløya og alle derfra måtte komme til Kroken for hastesaker. Jeg satte meg ned å ventet, så på de samme bildene på veggen som man har gjort i årevis. Ikke stort er forandret, bordet og stolene har blitt fornyet. Det samme gamle tannlegekontoret, føles egentlig litt godt at det er noe kjent ved det hele.
Nye stoler og bord. Veggdeteppet er den samme gamle.
Som vist i bildet ovenfor ser dere den flotte veggteppet som noen barn har laget. En ting fanger øyet mitt hver eneste gang jeg ser det, en pære som skiller seg ut.
Dette fjeset gjør meg alltid litt glad
Kan ikke gjøre annet enn å smile når jeg ser den turtles pæra, den skiller seg ut fra alle de andre.
Endelig var det min tur, fulgte etter den hyggelige tannpleieren. Skled opp i den vanlige grå tannlegestolen, og begynte å forklare at jeg hadde fått cellegift i 6 måneder. Munnhulen hadde fått gjennomgå med nedsatt spyttproduksjon, tannkjøttet føltes som sand. Sår flere steder, og noen akkurat nå. Forklarte videre at jeg hadde gjort alt i min makt for å unngå hull og sår. Jeg ramset opp tyggis, zendium, corsodyl og corsodaily, tanntråd, Xero rinse, gel og drops… Hun lo litt, zendium brukte hun også siden den ikke inneholdt såpe. Før jeg la meg ordentlig til rette i stolen informerte jeg om at tennene mine har blitt missfarvet, muligens corsodyl?
Jeg la meg ned, hun stilte stolen i riktig høyde. Åpnet munnen, hun pirker litt rundt før hun sier – Ja, dette er typisk corsodyl missfarging. Med mindre man hadde sår i hele munnen anbefalte hun å bruke corsodyl på en q-tip i stedet, og ikke mer enn to uker (med like langt opphold). Det var jo et greit tips jeg gjerne skulle ha visst mye tidligere.
Hun undersøkte videre, klappet litt ekstra med pirkeren sin på en visdomtann. – Jeg ser du har blitt informert tidligere om at du hadde ett begynnende hull. Det er fortsatt begynnende, men følg ekstra godt med, vær nøye med pussen her. Jeg kunne nesten ikke tro det, var det alt? Puss litt ekstra på det begynnende hullet som har vært slik i en årrekke? Hun forstod hvorfor den ikke hadde fått så nøye puss iløpet av disse månedene, og kunne se på tennene at det hadde bygget seg opp. Som tannleger flest begynte hun å prate om hvorfor det blir slik når spyttproduksjonen minker. Er jo greit å lære litt når man først er i stolen, selv om jeg har blitt litt selvlært på akkurat det med spytt.
Etter sjekk av både tenner og tannkjøtt var det på tide å rense. Hun trakk fram en stor svart greie. Tennene mine skulle nå bli spylt med saltvann, hun satte igang. En fin tåke av saltvann føyk ut av munnen min, tilogmed brillene fikk seg en dusj. Strålen var ganske hard, og vannet hadde en merkelig smak. Jeg lå der å tenkte, dette er jo nesten som å sandblåse tennene, eventuelt høytrykksspyler. Alt av det stygge forsvinner av den harde strålen. Når hun var ferdig fikk jeg skylt munnen, vannet var rødt etter pirking og spyling. Jeg røyste meg fra stolen, gikk bort til speilet. Gransket meg selv, så mye bedre tennene ser ut. Ikke kritthvit, men det brune imellom tennene er borte. Det som hadde kommet iløpet av disse månedene. Skylte brillene i vasken og tørket saltvann bort fra ansiktet.
Har aldri vært så glad for å betale 1120 kroner. En litt fattigere pengebok, men forlot med ett bredere glis enn da jeg gikk inn.
Eller steinhard trening! Det kommer helt an på hvordan man ser det.
Klokken 10.00 var seks flotte damer klar til dagens trening på fysioterapien ved UNN. Dette var min første gang, jeg var derfor veldig spent på hvordan dette skulle gå. Kom jeg til å klare det? Vi ble geleidet til gymnastikkrommet av ei hyggelig jente.
Vi startet med rolig oppvarming, merket allerede her at jeg begynte å bli sliten. Gu så dårlig kondis jeg har fått. Litt tøy og bøy. Gu så stiv jeg har blitt… Brukte jo å være relativt myk! Jeg hadde vært så opptatt med å huske å pakke ned skoene, at jeg hadde glemt vann. Er det mulig. Hun hentet ett glass til meg, så jeg fikk i meg litt veske. Hvem skulle tro man ble tørst av så lite?
Fysioterapeuten (eller hva hun enn er) la ut flere matter, og noen stasjoner uten matter. Alt fra roing, stepping, balanse og knebøy. Her fikk jeg virkelig se hvor mye muskelmasse kroppen har mistet.
Jeg var utpeiset, kjente hjerte dunke i brystet. Ga alt jeg klarte, alt jeg klarte var ikke i nærheten av det man engang kunne. Som ei klok dame sa, jeg tar utgangspungt i når jeg var på mitt laveste. Det hørtes egentlig meget fornuftig ut, for jeg må nok innse at denne sommeren blir jeg ikke like pigg som ifjor.
Det var klart for 20 min avspenning. Vi la oss ned på mattene, hun satte på en CD med rolige lyder og en kvinnestemme som guidet oss mildt igjennom det hele. Pust dypt inn, å ut. Legg hånden på mellomgulvet, kjenn på pusten. Føl hendene dine, kjenn at de blir varm og tung, slapper av. Det jeg merket meg var hvor sammenknytt jeg egentlig var i alle kroppsdelene. En etter en slappet musklene mer og mer av. Selv kjeven var anspent, tærne, hele meg. Ble døsig der jeg lå. Dame over høytalleren guidet oss til en sandstrand, med bilder av ting vi følte passet inn der. Fikk lemus i foten, det forstyrret turen til stranda litt. Fysio dama kom å skuvde skuldrene mine nedover, behagelig. Sovnet nesten av der jeg lå.
Avslappingen var over, jeg følte meg groggy, som når du akkurat har våknet fra en middagslur. Det gjorde seg med litt avspenning på slutten, man fikk hentet seg litt inn igjen.
En utenforstående ville nok ledd å sagt, den timen der er jo gymnastikk for småbarn. Ikke når du har kroppen til ei støl dame på 90! Når kroppen er avstivet i muskler og ledd. Sett en bolle med iskrem i mikroen i 3-4 min, når du tar den ut… hvor mye is er det igjen? Du kan mest sannsynlig drikke den. Der har du musklene mine nå, det er ikke stort igjen. Rompa henger ikke bare av vekttap i seg selv, men muskelmasse som har vitret bort.
Det var virkelig motiverende å trene sammen med damer som var eller har vært på samme nivå. De som forstår at ok, du ble ganske andpusten av å gå i sirkel til oppvarming. Ok, du klarer ikke å steppe med knærne høyt og hurtig. OK, du husker ikke hva man skulle gjøre på neste øvelse enda du har forsøkt å observere alle. Merket at hodet glemte mer jo lengre ut i treningen man kom, jo mer sliten jeg ble. Kan ikke si jeg ble svett, ikke den type sliten. Kroppen klarte bare ikke mer enn det den ga der og da. Satser på at det blir bedre fra gang til gang.
Som ei sa, det kan virke demotiverende å trene sammen med kvikke friske damer. Eller ei som nevnte at hun hadde medlemskap på et treningsstudio men følte det ble for tung. Nei, dette fungerer bedre. Her kan man trappe opp som man selv ønsker. Og ikke minst, jeg kunne trene uten hodeplagg med Gollumstyle sveis, å ikke en kvekk bryr seg!
Flere av damene ønsket trening to ganger i uken. Jeg ser virkelig fordelen, vi får vedlikeholdt fremgangen bedre. Og om vi kommer oss i form fortere, så kommer man seg hurtigere tilbake til hverdagen med jobb eller skole. Denne fordelen er ikke bare vår, men samfunnets.
Etter treningen gikk flere av oss ned på Vardesenteret. Litt kaffe og god prat, så busset jeg hjem sammen med ei. Til vanlig ville jeg ha blitt lengre på Vardesenteret, men merket at jeg måtte begrense meg selv. Bør bli flinkere til å se at nå har jeg bruktopp energilageret mitt for idag. Treningen tok sitt, og det lot jeg den gjøre. Jeg trenger virkelig å jobbe meg tilbake. Skrev meg opp på listen til neste Torsdag, klar til ny økt da.
Vell hjemme, sliten i kroppen og toppen. Men mestringfølelse ut av tusen, gir meg selv en klapp på skuldra! Blir jo sliten av å gå opp trappen hjemme, å har idag kommet meg igjennom ett helt treningsopplegg.
Jeg er så uendelig lei av å være sliten. For å si det enkelt, jeg er konstant sliten… Men enkelte dager er verre enn andre.
Vet ikke helt hvordan man kan beskrive denne typen sliten og trøtt. Det er ikke den formen man kjenner etter en lang dags arbeid. Det er ikke den formen man kjenner etter en natt uten søvn. Det er ikke den formen man kjenner etter…. ja, listen kunne fortsatt i det vide og brede. Sannheten er at jeg aldri før har kjent en slik slitenhet. Da mener jeg, før jeg startet med cellegift vell og merke. For da skal jeg love deg jeg var sliten, spesielt etter FEC når man sov i en uke. Det er en kjent sak at fatigue er vanlig etter kreftbehandling (stråling og/eller cellegift). Det står også i samtlige epikriser at jeg hadde fatigue etter kurene, og lavt det ene og det andre på blodverdiene.
Bare for å få det ut av verden skal jeg få legen til å undersøke blodet neste gang… om det er noe der, så kan man ihvertfall gjøre noe med det.
Det er litt skremmende at man blir så vant til å være sliten at man føler seg unormalt opplagt på en god dag. Man føler at man kunne ha besteget det største fjellet, gått den lengste turen! Det bruker ikke å vare lenge…noen timer med kvikkhet er bedre enn ingenting.
Denne måtte jeg bare ta med, skal sies jeg lo når jeg så den. Det er så meg! Jeg har min egen strategi når jeg skal dusje. Legger en håndduk klar som jeg kan sette meg på. Du skulle bare ha visst hvor slitsomt det egentlig er å dusje! Jeg må ta en pust i pakken, å sitter derfor like gjerne å tørker meg. Det kan greit ta 15-20min før jeg er ferdig med operasjon tørke seg etter dusjen. Noen ganger hender deg jeg blir mer lufttørket enn med håndduk. Dusjing må derfor planlegges nøye.
Alt jeg gjør blir jeg sliten av. Spilling, tv titting, prate med folk, handletur, boklesing, hekling, blogging, surfing på nett…ALT! I går hadde jeg en forholdsvis bra dag, trodde jeg. Dro ned til min bror, jeg ble kjørt enda det ikke er langt. Satt der i noen timer, pempet kaffe, pratet skit og dullet med babyen. Kjente jeg var for sliten til å gå hjem, ringte derfor etter samboeren. Vell hjemme var det tid for mat, pizza ble bestilt. Jeg ble sittende i sofa, under bleddet i timer. Når man er så sliten at det å strekke seg etter fjernkontrollen føles som en bragd, da skal jeg love deg slitenheten fortjener ett eget navn.
Det føles som om øyeeplene mine vil hoppe ut av skallen. Muskler og ledd verker, hele kroppen føles generelt mørbanket. Hodet er surrete. Jeg blir som en grinete tenåring, skal ingenting til før man blir sinna eller frustrert. I det siste har jeg begynt å få vondt under føttene når det står på også…
Så har vi chemo brain og hetetokter. Begge deler får jeg mer av når fatigue setter inn, noe som ikke gjør dagen enklere akkurat. Bruker mengder med energi på å konsentrere meg, forsøke å formulere setningene, huske hva jeg skulle si eller gjøre. Samtidig som jeg tørker svette fra pannen, river av meg hodeplagget. Det teite er at jeg også sliter med å få sove på kveldene, har piller til krisesituasjoner. Har slitt med søvn før, og fører derfor et strikt regime. Legger meg samtidig med samboeren, har klokken på ringing slik at jeg kommer meg opp i dugelig tid. Det bruker å være alt fra 08.00 til 10.30, avhengig av når man fikk sove.
Forsøker å gi meg selv en dag på og en dag av. Det vil da si ikke en fra morgen til kveld dag, sist jeg gjorde det ble jeg liggende på sofa i flere dager. Men noen timer der jeg gjør ting i forskjellig aktivitet. Tirsdager bruker å være Vardesenter dag. Torsdag skal jeg forhåpentligvis kreke meg på lett fysisk aktivitet, trening i regi av Vardesenteret. Må begynne å gjøre noe. Hadde tanker om å trene meg opp når jeg var ferdig med taxol, som er snart to måneder siden! Men har vært alt for utslitt, og det har kommet ting i veien for den torsdagtrimmen.
Det å være helt uten aktivitet i hverdagen tror jeg kan gjøre vondt verre!
Målet er fortsatt turer til sommeren, i denne farten blir de turene noe amputert i forhold til hva jeg så for meg. Har fortsatt håpet, men er langt fra klar til noen topptur.
Hvor henter du energien fra? Jeg lei av å være sliten..
Som nevnt tidligere har jeg slitt med angst og depresjon tidligere. Jeg har gått til terapi og fått medisiner, zoloft (fikk en annen før det igjen) også kjent som antidepressiva. Noen måneder før diagnosen hadde jeg trappet ned på zoloft, sluttet helt. Verden smilte, jeg følte meg for første gang på lenge som et menneske. Et menneske som kunne le på ekte, som ikke bare var apatisk, vandrende i min egen boble. Det er et av problemene med slike medisiner, man blir nummen.
I løpe av de årene lærte jeg å ta på meg en maske, det ble så vanlig at den kom på av ren automatikk. En maske som for omverden får meg til å virke noenlunde normal. Joda, det er episoder der masken ikke holder, der den brister, men man forsøker.
Som nevnt i ett tidligere innlegg, jeg aldri fikk den gledesfølelsen som jeg forventet når cellegiften var over. Jeg hoppet ikke i taket av lykke. Noen uker før siste dose merket jeg at humøret sank, litt etter litt falt man ned i ett hull. Tenkte det bare var jeg som var merkelig, det kan da ikke være at jeg ikke ønsker å bli frisk? Jo, det ønsker jeg, vil jo være frisk. Hvorfor denne motstridende følelsen?
Jeg la ut et innlegg på en facebookgruppe for kvinner med brystkreft, Brystkraft heter den. Jeg ble litt sjokkert over svarene, men samtidig lettet. Jeg var langt fra den eneste som hadde det på dette viset. Har jo hørt historier før om folk som opplever traumer, som danser litt med døden. De kan lett bli deprimert i etterkant, men det gjelder da ikke meg? Jeg har da ikke vært igjennom noen traume? Aldri har jeg tenkt på det slik, jeg har bare latt meg fyke igjennom systemet. Pumpet opp på en “dette skal jeg klare” holdning har jeg tatt tak i rekkverket og seil utfor i stor fart.
Tenkte som så, jaja rett i etterkant er det vell greit. Følelsene har enda ikke justert seg, men det kommer seg nok. I skrivende øyeblikk velger jeg å avholde medisiner og annen form for terapi. En ting er at man har gjort det over lengre tid før, og jeg ønsker ikke å bli avhengig av antidepressiva igjen. En annen ting er at om det er helt naturlig, bør man ikke la seg selv kjenne på det? Leve igjennom det. For ja, man kjenner jo at man lever på et vis.
Men jeg er skjør, som glass og redd for fremtiden… reagerer på alt. Leser en glad nyhet, griner. Leser en trist nyhet, griner mer. Dette går litt sammen med fatigue, jo mer sliten jeg er… jo lettere kommer tårene. Jeg kan regelrett grine for alt. Ikke bare er jeg ekstra utsatt for å klappesammen, men hukommelse og konsentrasjon er fraværende, formulering av ord og setninger svikter. Man blir frustrert, spesielt om man er i en debatt/diskusjon i det øyeblikket. Man føler seg missforstått, å forsøker for harde livet å argumentere, men ordene glipper, forsvinner ut i løse luften. Noen ganger får jeg et press inni meg, dette boblende presset kan eksplodere i enten sinne eller gråt. Begge deler er av en og samme mynt, bare forskjellig utfall i situasjonen. Jeg er også livredd for fremtiden. Ikke bare for tilbakefall, men for at jeg ikke skal sette spor etter meg. For at jeg ikke skal oppnå noe. Livredd for fremtiden! Jeg er også redd når folk missforstår meg, eller om de gjorde det. Redd for å bli sett på som en idiot som egentlig bare er til bry.
Tankene flagrer, og ikke alltid til noen gode plasser. Støtt og stadig får min indre demon bekreftelse på hvor lite verd jeg er. Om noen glemmer meg av, når andre reagerer på mine utbrudd, når jeg eksploderer av ingenting. Når jeg er sliten får min indre demon spillerom, den klarer å ta over kontrollen. All logikk forsvinner, alt overtolkes.
Tanker og spørsmål som kan surre i et slikt hode er: Hvorfor sløste de bort så mye ressurser på meg? Hvorfor skal jeg stå opp om morgenen når alt går galt uansett? Om jeg ikke står opp, hvorfor er jeg her da? Når de allikevel glemte meg av i angitt situasjon, vil de da merke om jeg er borte? Sa jeg noe feil, dummet jeg meg ut? Om jeg forpester de rundt meg, får de til å føle seg nedfor. Ville det ikke da være lettere uten? Om det blir en neste gang, skal man la naturen gå sin gang?
Jeg har ikke oppnådd en dritt, verken utdannelse eller jobb.
Jeg eksisterer kun, opptar bare plass på kloden.
Husk, jeg har vært på andre siden av gjerdet. Jeg vet hvordan det er å være den som sitter igjen. Jeg ber derfor deg kjære leser om å ikke overtolke mine tanker, det er akkurat det… kun tanker i et sinn som der og da føler seg ganske verdiløs.
Eksempel fra dagen idag. Jeg våknet glad og fornøyd, hadde en god plan for dagen klar. Siden det er tett i tett med bursdager fremover gikk jeg igjennom gaveposen. Fant da ut at en gjenstand til en av gavene var ødelagt. Denne gjenstanden var selve rammen til gaven, uten den er resten bare fjas. Får ikke tak i en slik på nytt. Litt av tanken bak gaveposen var også at jeg skulle kunne handle ting rimelig utover året, så slapp jeg store utgifter til bursdager og jul. Måneder med planlegging rett i dass.
Krøllet meg sammen i sengen igjen, ble liggende å se i taket. Var faen liten vits å stå opp om man møter dagen med noe surt tenkte jeg. Pokker heller! Min samboer kommer for å trøste, hjelpe, kall det hva du vil. Det hjalp ikke, jeg ble enda mer deppa. Hulket og gråt. Jeg gråt over en gjenstand som kostet 30 kroner! Eller, nei, egentlig ikke. Det er mer sammensatt enn som så. Om du tar en liten stein å legger i en dunge for hver gang en negativ ting skjer, så blir det veldig mange steiner. Om du i tillegg rister litt på steinhauen (sliten i kroppen og toppen), så skal du se at byggverket raser sammen ganske fort.
Ser på klokken, nå er den snart 13.00. Å der røyk planene for resten av dagen! Planen var å komme seg avgårde tidlig på handling, slik at jeg fortsatt skulle ha energi når man vandret på kjøpesenteret. Med fatigue gjelder det å planlegge etter energimengde. Jeg visste at med en handletur senere på dagen, så ville jeg lide utpå kvelden. Nå skulle det vise seg at jeg ville merke det tidligere enn som så…
Vi kom oss avgårde på Jekta. Lite visste jeg at det var noe bryllupsgreier over hele senteret, masse folk. Flere ganger måtte jeg sette meg ned å ta en pust i bakken. Sliten i kroppen og toppen, hetetokter, stressa av folkemengden. Dette skulle bli en interessant handletur. I hovedsak var vi ute etter en gave til min bror, jeg hadde sett den her tidligere. Da hadde min samboer sagt -Vi vet nå hvor de har den, kan kjøpe senere. Dette er lenge siden vell å merke. Plutselig hadde bare dagene passert, han har bursdag i morgen. Vi gikk fra butikk til butikk… ingen hadde den inne. Kjente frustrasjonen boblet opp innvendig. Holdt meg sammen, må ikke la tårene komme på en offentlig plass. Lar jeg tårene slippe fram, så får jeg ikke skrudd de av. Da renner det bare ustanselig.
Vi gikk fort videre. Etter å ha vandret igjennom hele neste butikk spurte jeg om min samboer kunne betale. Jeg måtte sette meg, ellers hadde jeg blitt bedre kjent med gulvet. Trives ganske godt med forholdet jeg og gulvet har til nå, trenger ikke å møtes noe nærmere. Benken var opptatt, to jenter tok opp en hel stor benk. De satt på midten med pikkpakket rundt seg. Jeg klarte ikke stå. Sank på huk ved siden av benken… de fikk bare se dumt på meg tenkte jeg. Jeg dreit i det, må man sitte, så må man! Jeg er for høflig til å be de flytte seg. Når de gikk satte jeg meg på benken, det samme gjorde en annen mann. Og enda var det god plass der. Tufsete jenter som breier seg ut.
Vi dro hjem. I bilen klarte jeg ikke holde alt tilbake lengre, tårene kom. Ingen eksplosjon, bare tårer. Min samboer spurte om han skulle kjøre meg hjem. Jeg var for sliten til å røyse meg. Så ble sittende i bilen… han løp inn på pyramiden for å se om de hadde gaven til min bror der. Ingen hell. Han handlet mat, og jeg satt i bilen. Øynene føltes som de var på vei ut av skallen. Kroppen føltes mørbanket. Åh, så sliten….
Hvorfor skriver jeg om noe som egentlig er så privat? Fordi det er mange som er i samme situasjon. Ikke bare er det mange der ute som sliter i hverdagen generelt, og med lange køer til psykolog blir det ikke bedre. Det er vanskelig nok å ta det steget, spesielt første gang. Men det bør være mer fokus på slikt etter kreftbehandling, etter traumatiske situasjoner i det hele og store. Det bør være en del av behandlingen! Etterbehandling generelt mangler, og mange blir gående rundt fortvilte. Uten å egentlig vite hva som skjer nå. Vi får en følelse av å bli kastet ut, nå får du klare deg selv. Alle bør idet minste få tilbudet om å snakke med noen, andre bør kanskje overtales litt. For ja, jeg var gira hele veien, ingenting som tilsa at jeg skulle falle tilbake på gamle tankemønster. Å har du ikke vært der før, så er det kanskje ikke like lett å se tegnene.
Etter å ha pratet med X antall personer har jeg enda ikke møtt noen som direkte har jublet når de var ferdig behandlet. Glad for at det var over ja, men ingen jubel eller gledesfølelse. Flere har spurt om jeg har blitt deppa eller merket noe til angst. Første gangen jeg fikk spørsmålet hadde jeg enda noen måneder igjen med behandlingen, da var svaret nei. Nå er det motsatt.
Beskrivelser som går igjen er å synke i et dypt sort hull. Støtteapparatet er borte, man føler seg alene. Redd og usikker på fremtiden.
Ha tålmodighet med oss, vi er bare mennesker ikke roboter. Kroppen trenger å komme seg, men det gjør faen meg hauet også!
Mvh
Mia
Alle bildene er funnet på det O’store internett. Søkte bare etter quotes, å ga en god faen i hvor de befant seg 🙂
iTromsø hadde en sak for en stund siden der de laget en oversikt over blogger i Tromsø. Jeg meldte min blogg inn etter tips fra min mor, saken hadde ellers gått meg hus forbi. I stress skrev jeg faktisk på feil plass først, kommentarfeltet. Tenkte pytt sann, å sendte det samme skribleriet inn på mail. Jeg regner med det er derfra de faktisk hadde funnet bloggen min, å lest den.
Jeg sjekket bussruten å kom meg avgårde til byen. Var tidligere ute enn først antatt, så fant ut at jeg kunne like gjerne finne oss en høvelig plass. I samme slengen kjøpte jeg to kopper kaffe. Skulle ha sjekket klokken først, den kaffen ble litt lunken.
Omsider kom journalisten, en hyggelig dame som var lett å prate med. De bør vell gjerne være det i et slikt yrke. Når jeg først begynner å skravle, så går det i ett, all ære til den som henger med i svingene til tider. Det hjelper også på at jeg har fjernet det meste av filter, så nøler ikke så mye angående hva som skravles om. Har jo lagt alt ut, hvem som helst kan lese om det. Om de leser det i avisen eller på bloggen er samme greia. Hendelsene forandrer seg ikke ut fra hvilken medie de er skrevet i.
Hun ville i hovedsak ta for seg blogg innlegget som omhandler tips til cellegift. Det var mye jeg savnet under kurene selv, så listen skrev jeg med tanke på andre som kanskje er i startfasen. Jeg ønsker også å legge vekt på at man må ta vare på seg selv i denne perioden, det er lov å skjemme seg selv bort. Men også å fokusere på noen av de sidene vi ikke hører så mye om, de som gjerne faller litt i bakgrunnen. Som stell av tenner, hudforandringer med mer.
Det jeg ikke visste var at saken havnet på forsiden i avisen, det var jo litt gøy!
Forsiden av iTromsø
Innsiden, klikk for større bilde.
Sist jeg var på forsiden av noen avis var i 1994, mars måned om jeg ikke husker helt feil. Det var den gangen huset brant ned, med den klingende overskriften “Vi mistet ALT!”.
Ikke bare havnet den på forsiden av papirutgaven, men også på nettavisen. Grunnen til at jeg velger å legge ved det bildet også er Jesper. Det første min samboer sier med sukkersøt stemme til bikkja – Jesper, seeee du er i avisa!
Beste godgutten Jesper i avisa!
Håper det er en eller annen sjel der ute som kan finne litt glede i bloggen. Om det er tipsene, litt gøy lesning, håndarbeid, eller de engasjerer seg i en eller annen sak man tar opp spiller ikke så stor rolle for meg. Så lenge en person kan få noe ut av det man skriver, så er jeg evig fornøyd.
Er også glad for at hun valgte å fokusere litt på Vardesenteret. De har betydd så uendelig mye for meg, å gjør det enda. Kommer nok til å støtte meg litt på dem i tiden som kommer også. Uten dem hadde jeg nok ikke stått like solid på bakken. Dere er gull verd. Håper med det at flere finner fram til Vardesenteret, og at flere kan benytte seg av dem. Det er nok mange som ikke vet at de er der, eller hva det går utpå. Ikke vær redd for å ta turen innom!
Nå nærmer Påsken seg, noen har allerede tatt ferie for lenge siden. Så hva er påske om vi ikke skal tenke på bibelen, Jesus og slikt? En ting jeg assosierer med påske er de gule dunete skapningene som klekkes ut fra egget. Starten på ett nytt liv, kyllingen. Jeg følger meg litt slik for tiden, dunete. Babyer har som kyllingen mykt dun. Nå er det jaggu meg min tur, for andre gang i livet skal jeg også være dunete.
Fra filmen Hopp, som jeg forøvrig anbefaler nå til påske!
Starten på ett nytt liv etter cellegift, om man skal være riktig klisjé.
Ei klok dame poengterte at man får tilbake håret først på de plassene man ikke trenger det. Så kan vell greit si at dotten har mer hår enn hauet. Jeg velger å ikke vise fram dotten. Noe jeg håper dere forstår, eller? Se det for dere, babymykt dott hår! Hvem skulle trodd et? Føler meg pre pubertal, mangler mensen og har mykt dun over hele kroppen.
Ikke la deg lure av det myke utseendet, det klør som pokker når det vokser ut! Forsøker å holde meg fra å barbere, da det vil klø ekstra mye når tykkere hår skal borre seg igjennom huden. Ja, for håret er jo litt tykkere lengre ned på stammen.
Som min kjære samboer sier “Hvor lenge planlegger du å ha den hårsveisen?” Helt til det vokser ut kjære. Skal du ha kosestund, så får du ta til takke med Gollum.
Gollum
Slående likhet eller hva?
Jeg sparer til Albert Einstein hår, men tar litt tid å få riktig lengde på sidene. Det kommer seg nok, må bare smøre meg med tålmodighet.
Albert Einstein
Nyt påsken! Jeg skal forhåpentligvis sitte å gro mer dun i ferien.
Essend Dagspa hadde via Vardesenteret invitert tolv damer på Sminkekurs med Wenche Stagebo Eidissen. Wenche er er ansvarlig makeupartist for Jane Iredale, og hun har blant annet lang fartstid innenfor tv.
Dette sier Essens Dagspa i forkant av kvelden på deres Facebook side.
Dette blir andre gang Essens Dagspa gir noe til oss som trenger det. For en tid siden skrev jeg om sleekbrow som jeg fikk gratis av dem, i går fikk en annen dame teste ut disse brynene. Ei fikk også nappet og farvet brynene sine. Er så glad på alles vegne som får ta del i å prøve ut, som blir skjemt litt bort for en dag. Vær og en av disse damene fortjente å bli sminket, dullet litt ekstra med. Satt i fokus for ett øyeblikk. Skulle ønske tiden strakk til at vi fikk gjort enda mer, å virkelig satt alle damene på en pidestall.
Jeg var en av de første som kom inn døren, har det med å være litt tidlig ute. Det første jeg ser når jeg gikk opp trappen var et bord flott dandert med drikke, frukt og sjokolade. Det varmet at de hadde stelt i stand noe så flott til oss.
Noe godt i magen gjør dagen.
Jeg ser Hilde kommer opp trappen og sniker meg bort, hun skvetter litt til idet hun ser meg stående ved siden av henne. Da legger jeg også merke til stolene og “goodiebag” som er lagt fram til oss. Skal vi få noe også? Det er da for meget.
Jane Iredale poser fylt med produkter.
Det ble mye latter og gode samtaler utover kvelden. Men ikke minst, vi fikk mange gode råd og tips. Skal sies den serien Jane Iredale virket knallgod. Hun demonstrerte den godt, blant annet ved å legge pudder i vann. Var like tørt når hun tok det opp igjen senere utpå kvelden. Hun viste også hvor godt den dekte over røde ansikter, som følge av blant annet hetetokter. Noe litt for mange av oss sliter med er akkurat slike forandringer i huden/farven som vi ikke kan kontrollere. En sminke som sitter selv om du blir våt eller svett er da en flott ting å ha for hånden. I tillegg beskytter Jane Iredale produktene mot sol/uv, noe de som går på cellegift helst skal holde seg unna da hunden blir veldig sårbar.
Om du ønsker å prøve ut sminken, ta turen til Essens Dagspa. De hjelper med å finne riktig farve til deg.
iTromsø var innom å laget en liten artikkel rundt sminkekvelden. Jeg ble litt lettet når de ikke hadde brukt hele intervjuet med meg, rett og slett fordi jeg fikk chemo brain delux. Ikke klarte jeg å formulere meg, de riktige setningene og ordene forsvant. Men forsåvidt hadde jo bare det vært en god demonstrasjon over hvor surrete man har blitt etter all cellegiften.
Før kvelden var omme gikk jeg fra å være et blankt lerret til å faktisk få et ansikt. Det er første gangen i mitt liv jeg har noe rødt i kinnene! Uvant, men ikke så aller verst.
Nå tok jeg ikke før bilde, men de fleste av dere har sett meg uten bryn før. Dere kan også se hvor blek/grå og kjedelig ansiktet var uten sminke og bryn i videosnutten fra iTromsø.
Ferdig sminket. Litt rød i kinnene, aldri brukt slik.
Etter sminkingen var det på tide å anskaffe noen produkter. Jeg lot først de som ikke hadde blitt sminket få det, deretter huket jeg tak i ei av de ansatte slik at jeg kunne få litt hjelp. Ente opp med å kjøpe øyenskygge, jelly jar gel eyeliner og blush. Fikk en pensel til eyelineren med på kjøpet. Og siden jeg handlet for over en viss sum fikk jeg Starter kit gratis, til en verdi av 695,-
Det var en utrolig koselig kveld sammen med en gjeng flotte damer. Tusen takk for hyggelige samtaler og mye god latter med en dose galgenhumor. Tusen takk til Vardesenteret som trekker i tråder for at vi skal få det beste. Og tusen takk til Essens Dagspa som stiller opp.
Lørdag og Søndag var det fotokurs i regi av Vardesenteret. Vi var en tropp på 10 stykker som ivrig møtte opp i fjerde etasje på pasienthotellet. Her ble vi møtt av en ung hyggelig kar som skulle holde kurset, Boholmphotography. Notatblokkene lå klar på bordet, så her var det bare å finne seg en plass.
Kurset startet med at han hadde en innføring i de grunnleggende funksjonene til kameraet. Det klikket fra samtlige kamera rundt bordet underveis, vi måtte jo teste innstillingene. De pappkoppene var ganske så populær som testobjekter.
Komposisjon og det gylne snitt ble var også et viktig punkt han gikk igjennom. Flettet inn under både komposisjon og innstillinger tok han for seg nordlysbilder, landskapsbilder og portretter. Greie eksempler på innstillinger og komposisjonsoppsett til bilder.
Hodet ble ganske så tungt ettersom tiden gikk, men heldigvis fikk vi en god lunsj midt på dagen. Det skal nevnes at selv om hodet ble tungt, så gikk timene fort. Som de sier, tiden går fort når man har det gøy.
Jeg er av typen som stiller spørsmål, og mange av dem kan virke ganske så dumme. Som min far brukte å si -Du spør mer enn ti vise kan svare. Da brukte jeg å informere han om at man må stille spørsmål for å lære. Nå var det også den delen med chemo brain, som gjorde at jeg lett glemte setningene før pennen nådde arket. -Hva sa du nå? Hva het det? Hvor finner jeg det? Og lignende spørsmål kom derfor ofte fra min kant. Vi satser på at fotografen overlevde litt dumme spørsmål og gjentagelser.
På slutten av dag 1 gikk vi ut for å knipse noen bilder. Aldri før har området rundt pasienthotellet vært så godt dokumentert.
Dag 2 var igang. Nå tok han mer for seg redigering av bilder, her ga han også noen forslag til programmer man kan bruke. Av gratisprogrammer nevnte han Pixlr express, kjøres via nettleseren og kan kun brukes til JPEG bilder.
Vi fikk en innføring i bruk av programmet Lightroom. Dette anbefalte han i stedet for photoshop, brukervennlig og mer fleksibelt når det gjelder å gå tilbake på redigeringen senere. Alt ligger lagret i programmet (historiy).
Et helt tilfeldig bilde i Lightroom
På slutten av dag 2 skulle vi egentlig også ut å knipse noen bilder. Alle var så utkjørt at vi valgte å dra hjem istedet. Jeg tipper at de fleste blir til å være litt flinkere med å dra fram kameraet i fremtiden.
Noen av amatørbildene fra dag 1, har lekt litt med Lightroom. Så håper vi fotografen ikke blir vettskremt av resultatet!
Disse pipene ble et populært skue hos flere. Sort/hvit.
Rusten container. Bevart litt rødt og gult.
Sykkelstativ med rotete bakgrunn… bevart litt blått.
Gøy og lærerikt kurs! Tusen takk til Vardesenteret som trekker i tråder for å gjøre slikt mulig for oss. Og ikke minst tusen takk til Jon-Eirik som holdt kurset. Ta en titt på facebook siden hans Boholmphotography.
