Jeg var mildt sagt sinnssykt trøtt i morges. Det var noe smelling i nabolaget i natt, noe som resulterte i en livredd hund. Han skulle selvfølgelig redde alle i huset, ved å vekke oss i flere time. Heldigvis hentet min søster meg, hun skulle være med på sykehuset. Ganske greit å ha noen som kan lytte til legen, og skyte inn ekstra spørsmål.
I første omgang var det blodprøve, tok den på poliklinikken siden jeg ikke hadde legetime før 10.20. Omsider var tiden der, min siste legetime før cellegift. Det var Terje, eller gammellegen som han kaller seg, overlegen ved avdelingen. Fikk stilt noen spørsmål om veien videre. Svaret var vell egentlig greit nok, jeg må ta tiden til hjelp. Han sa det kunne ta 1-2 år før man var helt fin, men ville bli bedre måned for måned. Liker når de er ærlig, jeg trenger det. Pynting på sannheten er jeg ikke interessert i. Min søster stilte spørsmål angående prevensjon og graviditet. Det hadde jeg ikke engang tenkt på i farta. Han anbefalte å bruke prevensjon i tiden fremover, eggene mine hadde fått hard medfart.
Han ytret også sin mening angående at det var dritt at jeg fikk kreft i ung alder, men vi var enige om at det var flaks i uflaks at det ikke hadde spredd seg videre. Terje er som en god ærlig bamse, fikk en klem før jeg forlot kontoret hans. Siden bruk av Zoladex for å slå av eggstokkene er relativt nytt, så skulle han undersøke nærmere om det trengs en sprøyte til. Mest sannsynlig fikk jeg min siste sprøyte forrige uke. I samme slengen skulle han sende henvisning til plastikk kirurgene, så får man en samtale med dem om veien videre angående rekonstruksjon.
I mitt naive sinn hadde jeg forestilt meg at det skulle være enklere angående tannlege. Neida, først må jeg dra dit å få dokumentert skadene på tennene. Så må jeg be om et skriv fra en av legene ved kreftpoliklinikken, deretter søke om å få det dekt. Det skal da ikke være nødvendig med så mye arbeid, når det er viden kjent at cellegift/lav spyttproduksjon/tørre slimhinner går utover tennene!
Siste Taxol!
Tid for kur, min søster ble med meg inn. Hadde håpet det skulle være litt mindre folk på bakrommet, men det gikk greit. Tiden tikket og gikk, det gjorde også kuren. Skravlet litt med min søster, og heklet litt når hun var å strakk på beina.
Omsider var min siste dose med cellegift (taxol) inntatt! Noen bilder for å forevige øyeblikket.
Siste posen er inntatt! Har snudd den for å skjule min personalia.
Siste cellegift/saltvann selfie på dass!
Og omsider siste gang jeg ble koblet fra. Samme pleieren som ga meg min første sprøyte med Zoladex på kreftpoliklinikken, var også hun som koblet meg av idag. Jeg måtte si til dem før jeg dro -Ikke for å være frekk, men håper jeg slipper å sitte i den stolen igjen. De lo og forstod det godt, men jeg var hjertelig velkommen innom av andre grunner. Fikk en klem før man forlot avdelingen.
Siste frakoblingen!
Hadetbra veneportnåla! Du har vært god å ha!
Før vi forlot sykehuset tok vi turen innom Vardesenteret. Koselig å få sagt hei før man fartet hjemover.
Det er med blandede følelser jeg forlot kreftpoliklinikken. Hva nå? Det forventes at man skal være overlykkelig, glad. Det er vanskelig å sette fingeren på min følelse. Jeg er glad for å slippe mer cellegift, men samtidig var det noe fast i hverdagen. Jeg føler ingen jublende glede…
Jeg har hatt kampmaska på og har vært bestemt på å komme meg igjennom alt. Sålenge jeg fikk behandling visste jeg at kreften ikke hadde mulighet. Nå blir alt så usikkert… Føler meg nervøs for fremtiden, både når det gjelder min egen form fysisk og psykisk. Hvor lang tid vil det ta før man er sitt gamle jeg? Vil det noen gang skje? Psykisk, tvilsomt… man er nok merket for livet på den kanten. Fysisk, puppen er borte og selv en erstatning vil aldri bli en ekte pupp. Men den delen bekymrer meg ikke så mye her og nå, kanskje senere i fremtiden. Jeg tipper reaksjonen rundt det vil komme når man begynner å røre i gryta angående rekonstruksjon.
Det føles som et sort hull man blir sugd ned i. Ordene er enkel -Jeg vet ikke. Jeg vet ingenting om fremtiden, verken jobb, utdanning, barn, hus, kreft. Jeg vet absolutt ingenting… det skremmer meg. Liker ikke å leve i uvisshet. Det sies at det er 3-5 år der det er størst sjanse for tilbakefall. Med andre ord bør jeg få farta på meg om jeg ønsker barn. Sånn i tilfelle monsteret skulle komme tilbake, for tror ikke eggstokkene vil takle noen runde to. Om de taklet denne runden da, det vil jo tiden vise. Terje anbefalte å ha slikt på vent, i første omgang skulle jeg komme meg til hektene… og det kunne ta tid. Han vet nok hva han prater om.
Det forventes at jeg skal juble over å være ferdig. Jeg lever ikke opp til forventningen. Presset om gledesfølelse sender meg derimot i motsatt retning, blir ganske trist.
Nå skal det sies at vi er en familie som generelt har mildt sagt jævlig med uflaks! Joda, vi har blitt sterkere på grunn av det, men det setter sine spor. Ett av de sporene er akkurat gledesfølelse. Hver gang jeg virkelig gleder meg, eller senker skuldrene etter en krisesituasjon..så skjer det noe, helst verre. Et eksempel er når vi i vår/sommer ikke fikk forlenget kontrakten til leiligheten. Vi pakket alt, klar til å flytte. Omsider fikk vi heldigvis lov til å bo her, vi senket skuldrene. Som lyn fra klar himmel, PANG du har kreft. Slik er livet, en serie uheldige hendelser!
Jeg våger derfor ikke akkurat nå å kjenne på noen følelse av glede, i frykt for at noe verre skal skje. Jeg har holdt meg oppegående i lang tid nå, til tross for en kropp som har vært fullstappet av gift. Nå er luften på vei ut av ballongen. De følelsene andre kanskje har kjent på underveis bobler seg vei til overflaten hos meg nå…
Jeg er mer redd enn glad!
Mvh
Mia
#cellegift #overstått #hvanå #deppa #redd #brystkreft
Bare du kjenne din situasjon, du har rett til å føle det som du vil. All respekt, og vil anta at både frykt, tristhet, tomhet og også glede e helt normalt å kjenne på. Men bare du har levd ditt liv og din opplevelse av det hele. Så no håpe æ livet går din vei, og at du en dag kjenne at du har senka skuldran skikkelig, å klare å nyte det 🙂 stoor klem og tusen takk for alt du har delt <3
Anonym: Må nok bruke noen dager på å få sortert tanker og følelser. Tusen takk for hyggelig tilbakemelding <3
Åh, gledelig å høre at du e ferdig med cellegifta no! 🙂 Håpe at alt går bra framover !
Kjenne mej igjen i det du sei, berre på en litt anna måte. Ej va overlykkelig med en gong, men fekk mej en sikkelig psykisk-knekk etter ei stond. Fekk høre at de faktisk e normalt å føle sej som du beskrive det, og det å få en psykisk-knekk etter å ha vår sterk so lenge e nesten ikkje til å unngå. Det e skommelt å vere ferdig, for no veit man korleis det funka, og tanken på tilbakefall e ubeskrivelig grusomt.
Kryssa fingrane for framtida <3 og ønska dej alt godt!
Camilla Høydal: Det skal være sikkert! Var visst flere som har vært eller er i den samme båten. Det hjalp litt å høre, at det ikke bare er mitt hode som ikke fungerer etter forventningene 🙂