Endelig er fjerde runde med FEC100 gjennomført. Har vært mye mer sliten denne runden enn forgående, sovet mye mer. Skal ærlig innrømme at jeg har holdt på å gå på veggen ved flere anledninger. Er møkkalei hele FEC!
Er bare på dag fem, så har enda ikke fått smakssansen tilbake. Ingenting jeg drikker smaker godt…enten smaker det jern, medisin, eller kraftig forkjølelse. Vanskelig å forklare, men det er en vond smak som er konstant i kjeften. Alt som går inn får et hint av denne smaken, spesielt drikke. Vi har sju forskjellige saftsorter, ingen smaker godt. Om ting ikke smaker vondt, så smaker det ingenting. Te er et godt eksempel på det, smaker bare varmt vann, ingen te smak… varmt vann med et hint av den ekle smaken. Savner smaksløkene mine sårt nå. Det eneste som ikke smaker vondt er is. Gode herlige isen min!
Siste kurdag startet som de fleste, blodprøve, venting og mer venting før man slapp inn til legen. Denne omgangen ble Sigurd med inn, vi fikk derfor sitte på “bakrommet”.
Gjøres klart til å sette nålen i veneporten. Nålen ser du nederst til høyre.
Litt flaks har man hatt i det hele, kurdagene mine har alltid fallt på en torsdag. Og på torsdagene er det noen hyggelige mennesker som går rundt å serverer kaffe og kake, Sigurd forsyner seg av gulrotkake hver gang. Er bra han får litt kosemat i skrotten når han må vente på at jeg skal bli ferdig med kur. Tusen takk til de som stiller opp å gir slike små lysglimt i hverdagen!
En hyggelig dame gikk denne torsdagen rundt med kaker og kaffe.
Siden det var min siste omgang med FEC100 ville jeg dokumentere det litt med en liten filmsnutt. Jeg var sykt trøtt i trynet, og trettere skulle jeg bli kort tid etter.
Siste runde med fec100! Usj, den lyden….sjh, sjh, sjh, sjh..
Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke er sikker på om jeg hadde klart fem runder med helvetteskuren, takk og lov for at det bare er fire! Da er jeg faktisk halvveis i behandlingen, neste som gjenstår er ukedoser med Taxol, i 12 uker. Jeg er veldig spent på hvordan den cellegiften er iforhold til fec. Det ryktes at den skal være mye mildere. Noen andre bivirkninger, blant annet nevropati. Har fått beskjed om å gi beskjed med engang om en kjenner prikking/nummenhet i fingrer eller tær. Har søkt råd hos de kloke hodene på facebook gruppen Brystkraft angående bivirkninger på neste kur.
Om denne oppdateringen kan virke noe mangelfull eller på annen måte litt rar, så er det ene og alene fordi hodet mitt er dønn sliten. Fikk nesten ikke sove inatt. Sovnet sent og våknet i fem tiden, lå våken til Sigurd stod opp i 07.30 tiden. Fikk bittelitt søvn på øyet etter det, men ikke meget. Hodet mitt er som bomull. For ikke å snakke om mangelen på drikke, tørster. Men klarer ikke drikke når alt smaker vondt. Forsøker å få i meg litt nå og da, men er langt fra nok. Gleder meg til smaksløkene vender tilbake. Da skal det bli feiring med hamburger!
Givende dag! Julemesse på UNN, måtte nesten stikke innom. Fikk også benyttet anledningen til å hente medisinene til morgendagen på apoteket. Greit å få ting unnagjort, da er jeg beredt!
Noe av det mamma solgte på messa (sammen med to andre).
Fant to julegaver på messen, litt mindre stress fremover. Mamma var også på messen, kjøpte en pose med lefser fra henne, tenkte det kunne komme godt med til kaffen på vardesenteret.
Fikk meg en liten overaskelse der oppe, sånn går det når man ikke følger med på hva som står på planen. Lunsj, og ikke minst godt selskap! Rundt det bordet er det ganske mange tema som dukker opp i løpe av dagen. Jeg kan lett tilbringe timer på Vardesenteret. Tiden flyr når man er omgitt av flotte folk.
Lunsj på Vardesenteret.
Møtte også på to karer som var der i forbindelse med Movember. Han ene (ved navn Geir) har vært såpass tøff at han skal fjerne øyenbrynene om han når 20 000 på barten sin, les mer her. Så om du ønsker en lokal fra Tromsø å støtte, gi ditt bidrag til Geir Ringvold, så kanskje han mister øyenbrynene sine? Det er lov å håpe, det hadde ihvertfall jeg likt å sett!
Det er ikke lange tiden før kalenderåret er over, jeg benyttet derfor anledningen til å kjøpe meg en kalender. Den skal få en fin plass i 2015!
2015 kalender med flotte damer!
En lang men flott dag! Det er siste dagen før man blir liggende i en uke, sovende. I morgen er nemlig siste runde med FEC100! Siste omgang med djevelkuren! Gruer meg noe sykt, men gleder meg til å være ferdig. Om en uke, pluss en helg skal jeg juble. Endelig halvveis i kuren. Glede!
Siden jeg er skalla, er det bare rimelig og rett at jeg har skalla til øredobber også! Skal det være, så skal det være.
Skalla!
Nå skal jeg nyte vært minutt som gjenstår av dagen. I morgen blir jeg borte i en ukes tid, sovende. Forhåpentligvis siste runde der man ligger snorkende i en uke! Ha en flott dag og uke folkens, nyt at dere har energi til å gjøre dagligdagse ting. Jeg er kaputt nå, men nekter å legge meg!
Jeg og mamma dro til byen for å endelig skaffe meg brystprotese. Turen gikk til Medi Nor, bandasjekjeden. Der møtte vi en hyggelig dame som tok meg med på et bakrom. Her var det ikke noe tull, av med klærne så prøvingen kunne begynne. Elsket ærligheten hennes, på en pen måte sa hun ifra når en brystholder ikke passet til meg. Ikke noe tull der i gården. Jeg ente opp med en brystprotese i størrelse 2, og to stykker brystholdere. Har enda råd til å kjøpe noen flere, så tror jeg må stikke innom en tur i desember å se hva de har.
Nå kan jeg endelig skryte av at jeg har plastpupp!
Jeg ente opp med to av samme type brystholder, en hvit og en rød. Det var ganske vanskelig å finne noen som passet meg. Har jo ikke akkurat verdens største byste.
To pupper! En av ekte plastikk! Føltes bra å ha noe som fylte opp den tomme/flate siden. Etter byturen ble jeg med mamma hjem til henne. Min bror hadde fyrt i ovnen, ikke noe unormalt i det. Helt til det begynte å ryke fra stykket imellom pipen og ovnen. Min bror tittet inn i ovnen, det var rødglødende oppe i ovnen. Jeg bestemte meg for å ringe brannvesenet å høre med dem hva de mente om saken. Det var ikke spørsmål, han i andre enden var klar i sin sak -Det høres ut som pipebrann. Vi sender noen bortover. Etter en stund ringte han igjen, bare for å melde ifra om at nå var karene på vei bortover. Vi måtte gå ut og ta imot dem. Gjorde ikke meg noe, jeg har angst for brann. Helt siden 1994 når huset vårt brant ned, jeg var 8 år, min bror 5 år. Vi var alene hjemme når brannen startet. Alt gikk greit, men brann har satt sine spor.
Det er vell noe to stykker fra godeste blåhuset kan skrive under på. Blåhuset var et hybelkompleks jeg og noen andre jenter bodde i når jeg gikk på videregående. Hybelovnen min tok fyr, jeg frøs til, handlingslammet. Stine måtte slukke brannen, tøffa! Det ironiske er at vi akkurat hadde snakket om aprilspøker, da Marthe sier -Ovnen din brenner! Haha, artig du! Stine går inn å ser, -Det er sant! Så gøy dere er! Den brant. Ingen brannalarm gikk av, brannslukningsapparatet var sist sjekket i 1996. Hun dama som eide huset ble ikke blid på oss når vi tok tak i saker der! Hun ble pålagt å fikse opp i både alarmen or apparat!
Tilbake til hva som skjedde hos mamma. Brannmennene kom inn og sjekket ovnen og pipa. Det var over 300 grader på et tidspunkt, men ellers virket alt greit. Røyken hadde avtatt imens vi venter på at brannfolkene skulle ankomme, heldigvis. De sjekket fra alle kanter. Mamma fikk fyringsforbud, hun må vente til feieren har vært der på mandag. Når vi studerer ovnen nå, så har malingen på røret fra ovnen til pipa krakelert seg, det er også hvit gråaktig rundt der.
Action med pipebrann hos mamma!
Brannmennene mente det mest sannsynlig har vært en askepropp som har antent. Han tipset mamma om å brenne appelsinskall, det skulle visst løse opp aske/sot. Det artige er jo at saken havnet i avisen itromsø kort tid etter. Det hele ente heldigvis godt! Det var et tidspunkt der vi ikke turte å være nær ovnen. Så ut som den skulle sprekke av intens varme.
Når vi omsider kom oss hjem igjen hadde DoggieBaggen til Jesper ankommet! Det var mye snadder til han oppi der, pluss to leker av god kvalitet (trixie og kong).
Masse snadder og leker til godgutten! #DoggieBag
Så ble klokken endelig 20.00, og BlizzCon 2014 åpningen startet! Vi ser på BlizzCon vært eneste år, slikt kan man ikke gå glipp av. Er greit at en kan gå tilbake å se på nytt om man har gått glipp av noe. Er nok mye som skjer i løpe av natten som vi venter med til i morgen. Virtual ticket for the win!
Litt skuffet over at det ikke var mer nytt til Diablo 3. I år er det som kjent 20 års jubileum til Warcraft, og 10 års jubileum til World of Warcraft. En annen stor nyhet fra Blizzard, som de faktisk har klart å holde relativt tett om. Nytt spill! First person shooter game, Overwatch! Heroes of the storm går også snart over i closed beta (januar).
Det blir nok en god del nerding fremover, men det skal vi komme tilbake til!
Torsdager er mine kurdager, dagen startet med leting etter parkering ved UNN. Hvorfor bygger de ikke parkeringshus på flere etasjer? Vi fant oss en plass og måtte gå en salig omvei ned, de har sperret av alle stier på grunn av arbeid i området. Er det virkelig meningen at syke pasienter skal gå så langt? Jeg var fint oppegående på dette tidspunktet, men har iløpet av denne tiden både vært nyoperert og dårlig, humpende ned fra parkeringsplassen.
Fikk tatt den obligatoriske blodprøven, deretter vandret vi opp på vardesenteret. Der ble man møtt først av Marianne, med flott ny sveis! Den kledde henne virkelig. Hilde var også på jobb, smilende som alltid. Rundt bordet satt to muntre damer, to av Gran damene. Alltid like blid og lattermild. Marianne ordnet meg et glass eplejuice, måtte ha veske før kuren sa de. De har så rett, mye veske trenger man når kuren skal taes. Liker å kunne stikke innom vardesenteret, få litt annet enn sykehus før kuren skal pumpes inn. De hadde også noen gulrotmuffins, nydelig! Min samboer, mat kritikeren kunne meddele at disse muffinsene smakte kjempegodt!
Vi lusket oss ned til poliklinikken, heldigvis har venterommet her gode stoler. En eldre herre og en dame gikk rundt og serverte kaker og kaffe, koselig. Sigurd forsynte seg med to stykker gulrotkake. Damen som serverte sa en voksen mann trengte to stykker, de var jo ganske små. Tiden tikket og gikk som den bruker å gjøre på sykehus når man venter. Omsider kom en lege å hentet oss.
Han stilte de vanlige spørsmålene om hvordan det gikk, og hvordan det hadde gått siden forrige kur. Blodprøvene så bra ut, alt var greit. Jeg informerte om at jeg hadde laget en liten liste med spørsmål. Vi startet med resepter som jeg måtte fornye. Denne legetimen kommer jeg ikke til å glemme med det første.
Laktulose/duphalac fungerte ikke på meg, men jeg ble tipset om parafin av en pleier. Sier jeg til han, men han okker og stønner bare. Er du sikker på at laktulose ikke fungerte? Ja, flasken er snart tom, å den har ikke fungert til nå. Han begynner å prate om laktulose og parafin, kjenner jeg soner ut et øyeblikk. Jeg kan godt ta lakutolose, noe må jeg ha! Det er da ingen vits i at du skal ha laktulose om den ikke fungerer, men parafin er ikke et legemiddel, jeg må søke. Får inntrykk av at flere pasienter har sagt det samme, omsider skriver han ut resept til meg. Jeg måtte huske å levere brevet til apoteket når det kom fra HELFO .
Parafin, avføringsmiddel. Den lille flasken mamma kjøpte kostet godt over 100,-
Over til neste sak, innsovningstabletter. Trenger du virkelig det? Han ser på meg, jeg leser hva han tenker. Både jeg og min samboer begynner å forklare, jeg tar dem bare de første dagene. Forrige eske har vart fra kur nummer en, sier litt om hvor få en har tatt. Motvillig skriver han resept (ikke blåresept).
Der og da ble jeg veldig paff, egentlig skulle jeg forklart han presis hvordan det er. Kjære lege, se for deg at dette var deg.
Du har alltid slitt med å få sove på kveldene, å akkurat nå så ønsker du å sove bort ubehaget. Høres rart ut når man nesten konstant sover den første tiden, men er noe annet med kvelden i forhold til dagen. Nå vil du ikke småsove, du vil sove ordentlig. Når de første verste dagene har passert hender det du tar en pille i løpe av natten. Hvorfor? Fordi du våkner med en varme som skyller over deg, fra tærne og opp til hodet. Det pipler ut svette, du vrir og vrenger på deg for å unnslippe varmen. River av deg nattluen, kjenner den kalde friske luften fra vinduet treffe det bare hodet. Herlig kjølende. Etter noen minutter snur det hele, du får en bølge av kulde skyllende over deg. Trekker dynen godt over snuten, pakker deg godt inn. Tar på nattluen igjen, den varmer det iskalde hodet. Du dulter borti din samboer å ber han lukke vinduet, du fryser sånn. Straks vinduet er lukket kommer en ny bølge av varme. Alt må av igjen, du vrir og vrenger deg men klarer ikke å unnslippe den uendelige varmen. Du kjenner kinnene bli røde av hete, det pipler svette fra toppen av hodet. Du angrer på at du ba han lukke vinduet. Dulter borti din samboer på nytt, kan du åpne vinduet?
Midt i alt dette har du også problemer med å svelge, tungen er klistret fast i ganen. Mangel på spyttproduksjon gjør at hele munnhulen føles som en ørken, halsen er vond, ubehagelig. Du drikker omlag en halvflaske vann i løpe av natten. Du har kjøpt Xerogel på apoteket. Tar en liten erte størrelse med gel på tungen, sprer det i munnhulen med tungen. Lettelse, tungen klistrer seg ikke lenger til ganen, men det varer dessverre ikke lenge.
Derfor kjære lege, trenger jeg sovetablett. Ellers har jeg ikke sjans i havet til å få en natt med søvn.
Vi gikk videre nedover listen, spørsmålene. Først tok jeg opp kviser. Jeg forklarer han at jeg tror Zoladex gjør at jeg får mer kviser enn normalt, de er også ganske dype, de presser på å gjør vondt. Han ser på meg, er du sikker på at det er Zoladex? Nei det kan jeg jo ikke være, men det står som en bivirkning. Jeg tror heller det er steroidene sier han. Spiller det noen rolle? Jeg forteller at jeg har forsøkt basiron uten hell, peker på en av kvisene, denne har vært her i flere uker nå! Jeg får til svar at han ikke ønsket å gi meg antibiotika, forståelig. Var uansett ikke det jeg var ute etter, en krem, ett eller annet som kan ta knekken på de dype kvisene. Deretter sier han, om det gjør så vondt at du ikke får sove på natten, så kan vi snakke om det. Jeg ble paff, ordene bare forsvant fra meg. Visste ikke hva jeg skulle si.
Neste punkt på listen, ubehag nedentil. For ja, cellegift tørker inn alle slimhinner. Jeg begynner å forklare problemet. Han avbryter meg, har du noen gang hatt sopp? Like paff igjen, hva svarer man på slikt? Jeg er 28 år, ikke 14. Jeg vet når noe skurrer i kroppen! Dette er absolutt ikke normalt. Han sier deretter, plager som dette var vanlig når man går på cellegift, jeg måtte bare godta det. Må jeg godta å få sopp eller hva enn dette er? Det finnes alternativ kjære legen, og du er den som skal hjelpe meg å finne dem.
Samtalen med legen var over, jeg gikk inn til pleierne for å få kvalmestillende. Deretter ruslet vi på apoteket så en fikk tatt ut alle medisinene. Tydeligvis har de endret noe, for jeg fikk resept på Aloxi , kvalmestillende som varer over tre dager. Tidligere har jeg fått de på avdelingen, har ikke hatt noen resept. Nå byttehandlet vi, jeg fikk en fra dem, så ga jeg en tilbake når jeg hadde vært på apoteket. Helt greit for meg.
Tid for kur, Sigurd ble sittende på venterommet. Der kan han i det minste se på tv imens jeg får kur. Kuren i seg selv gikk greit, det bruker den å gjøre. Ble enormt trøtt, mulig på grunn av vivalen. Jeg har kommet til den konklusjonen at det er like greit å ta den, selv om det byr meg imot å bli slapp og trøtt av piller.
Trøtt i trynet. Greit med VAP!
Etter kuren var det rett hjem, hele kroppen ropte etter søvn. Sigurd gikk for å hente bilen, jeg ventet ved hovedinngangen. Ikke pokker om jeg bega meg ut i denne formen. Takk og lov for at jeg har en slik fantastisk kjærest som stiller opp for meg!
Hjemme hoppet jeg rett i slummeklerne og inntok sofaen, her har jeg i bunn og grunn blitt liggende i noen dager nå. Den ekstreme søvnigheten avtar etter 3-4 dager, men man er fortsatt sliten, så det blir noen hyppige middagslurer. Kroppen føler seg gammel, som en innskrumpet rosin! Ingenting smaker noe, eller så smaker det stygt. Man blir frustrert over mangelen på smakssans. Spesielt når veske er såpass viktig, da ønsker jeg å drikke noe som smaker godt. Begynner å gå tom for alternativ… smaksløkene endrer seg også fra gang til gang, så det som var godt den ene runden er pyton neste.
Dagen etter kuren kom en hyggelig kreftsykepleier innom for å sette Neulasta, Renate heter hun. Jeg slapp ut litt frustrasjon over legen jeg møtte dagen før. Hun ga meg noen gode råd og tips til hvordan en skal takle problemene nedentil. Hva skulle man gjort uten slike solstråler i hverdagen?
Man kan faktisk bli lei av å sove.
Hvorfor nevner jeg de tingene som gjerne skal gå usagt, underlivsplager, avføringsmiddel osv? Fordi de er en god del av hverdagen under behandlingen. Det er mitt liv disse seks månedene. Det er et liv ingen kreftsyke bør skamme seg over, det er en realitet man må leve med. Sannheten er ikke vakre plakater med ei skalla dame, virkeligheten er at man blir brutt ned. Kroppen fungerer ikke som man er vant til at den gjør. Alle slimhinner blir tørr og ubehagelig. Man føler seg som en gammel rosin, som noen har tråkket en hel del ganger på. Man blir syk av cellegift.
Når jeg har energi til det så broderer jeg den første uken. Det er faktisk mer slitsomt å sitte ved dataen å lese nyheter enn å sitte godt i sofakroken med et broderi. Jeg må ha noe en kan gjøre, eller hadde jeg gått på veggen for lenge siden.
Broderi er greit tidsfordriv.
Over til en gladnyhet, fikk et koselig brev i posten fra Kreftforeningen! Det ser kanskje ikke mye ut. Men tro meg når pengeboken i har mer støv enn mynter, så betyr det uendelig mye. Vi måtte nylig ut med godt over 18000,- i reparasjoner på bilen, det tok en stor bit av sparepengene. Det sies at når ting først skjer, så skjer de. Her faller dominobrikkene en etter en. Da er det ekstra godt å få et slikt brev i posten! En brikke som ble satt på plass i stedet for å falle.
4000,- er mye når man har lite.
Er enda ikke helt på beina, det kommer seg nok over helga. Håper bare smaksløkene forbedrer seg snart, ellers vet jeg ikke hva en skal drikke. Nå skal jeg innta soveposisjon i sofa igjen, man blir sliten av å sitte ved dataen.
I går var en litt spesiell dag av flere grunner. Men en av grunnene blir jeg til å holde hemmelig, helt til min samboer Sigurd faktisk står der med gjenstanden i hånda! Da skal jeg fortelle dere alle hva hendelsen var og hva gjenstanden er selvfølgelig.
Jeg passet tantungen i går, det første hun sier til meg er – Hei, jeg har en rosa parykk. Vil du prøve? Selvfølgelig ville jeg det, men først film.
Jeg satte på te til oss, og gjorde klart til å se film. I mens tok jeg en stor glassflaske ut av den ene papirposen ungen hadde med seg. Mamma hadde kokt chaga til meg. Jeg helte litt i en kopp, drakk, å fytti det smakte ikke videre godt. Forsøkte å drikke litt til, men måtte gi opp halvveis. Noen tips om hvordan en kan forbedre smaken? Smaker den like jævlig varm? Ikke videre godt! Den kommer jeg ikke til å drikke rett etter kur for å si det slik. I morges tok jeg litt i glasset og helte nedpå, fort. Her gjaldt det å smake minst mulig, men klarte ikke komme unna den forferdelige smaken.
Filmen viste seg å være ganske så kjedelig på Norsk, Sannheten om rødhette. Har sett den før, men mange av vitsene forsvant i oversettelsen. Vi fikk ihvertfall spist kvikklunsj og rosiner. Jentungen var den som foreslo først å finne på noe annet. Jeg gikk opp på badet for å hente en rosa leppestift til henne, en jeg ikke har brukt. Tenkte kanskje den ville falle i bedre smak hos henne. Fant samtidig en mudmask, her tenkte jeg, her hadde vi noe knerta ville like!
Hun lyste opp når hun så hva jeg hadde funnet, dette skulle bli gøy!
Tantungen: Er dette for voksne?
Meg: Egentlig ja.
Tantungen: Blir man vakker etterpå?
Meg: Vet ikke, vi får prøve å se.
Velger å ikke legge ut bilde av oss begge to, da jeg ikke synes noe om å legge ut bilder av andres barn.
Vi ble kanskje ikke så pen, men artig var det!
Tok sin tid å gnikke det bort. Ungen først, deretter meg. Imens jeg står der å gnikker og gnukker hører jeg fra sofakroken, – Hva betyr 15.15? Kvartover tre svarer jeg. Er klokken virkelig så mye? Har vi vaset bort all tiden? Jeg fikk henne til å vise meg klokken, hun hadde rett, den var så mye! Ungen ble stresset i stemmen, – Vi må forte oss før mamma kommer!
Hev oss over sminkesakene, jeg måtte ha rosa sminke som matchet parykken! Telefonen hennes ringer, min søster er på vei. – Fort deg, hun er her snart! Ungen stresser mer enn meg. Når sminken var på plass måtte vi knipse noen bilder. Hun er en dyktig liten fotograf på 9 år.
Lekker med rosa parykk! Også måtte vi tulle litt 😛
Vi tenkte dette krevde noen bimbo bilder. Det var et tappert forsøk, men vi klarte ikke helt å få det til. Extra tyggis er virkelig ikke den beste til å blåse bobbler med. Vi måtte derfor ta til takke med snurre tyggis rundt fingeren bilde.
Klarte ikke få noen bedre boble! Snurre rundt fingeren, tjihi og alt det der.
Til slutt kom vi på, at midt i alt stresset hadde jeg glemt å ta på meg brillene. Da var det jo ikke rart man vandret rundt i halvblinde.
Brillene tilbake på snuten!
Så artig kan man ha det med en mudmask, litt sminke, parykk og bildetaing. Den ungen er dyktig til å ta bilder, bare 9 år gammel. – Nå tar jeg skikkelig nærbilde! Så lenger ifra. Nå må vi ta et slikt bilde! Hun vet hvilke motiver hun vil ha.
Jeg spurte om hun syntes jeg så rar ut på håret, – Neida. Sa hun med en smil. Synes det er greit å uskadeliggjøre kreften litt for henne, det er ikke noe hun ønsker å prate så mye om. Men at hun ser at tante kan fungere som normalt, selv om man er syk. Den ungen er så snill og omtenksom <3 Med seg fikk hun den rosa leppestiften og en mascara. Vet moren ikke er så glad for at ungen får sminke, hun er jo ganske ung. Men så lenge sminkingen fungerer på samme vis som den gjorde for meg i den alderen, så går det nok greit. Hun får ta sminken med seg å dolle opp broren sin, det brukte jeg å gjøre. Bror var min levende sminkedukke!
Det var ikke lange tiden hun var her, men energinivået mitt er ikke som det brukte å være. Var ganske tappet på ettermiddagen, gjorde ingenting, det var verd det. Resten av dagen brukte vi til Diablo 3 og generell avslapping.
Dagens oppfordring, gjør noe gøy. Om det får deg til å se litt dum ut i prosessen, enda artigere!
Tok meg en tur innom vardesenteret i dag. Her møter man stadig nye folk, og alle er så blide! Latteren satt løst rundt bordet. Det er så herlig å kunne dra til en plass der man kan skravle om alt og ingenting! Og de forstår samtidig hva en går igjennom. Om temaet kreft kommer opp, så fylles ikke rommet med ubehag, det er bare naturlig. Det prates om som om det skulle ha vært hva som helst annet. Noe som gjør temaet lettere, ikke noe kjipe greier. Jeg viste frem noe av håndarbeidet jeg har bedrevet med, det er litt terapi å drive med slikt. Har enda ikke avslørt motivene på bloggen, må jo spare litt.
Som nevnt tidligere anbefaler jeg alle som har/har hatt eller er pårørende å ta seg en tur innom vardesenteret. Vær forberedt på å få strekt smilebåndene en god del! Man blir bare glad av å stikke innom der rett og slett. Fikk meg en knallgod smoothie til lunsj også.
To representanter fra ungdomsgruppen til kreftforeningen innom, de var sørfra og skulle se hvordan det stod til med ungdomsgruppen her i byen. Koselig at de tok turen innom vardesenteret også! De informerte om at de til stadig får høre at de er søringer, måtte le litt. De strevde litt med å engasjere de yngste (15-35 år), jeg anbefalte LAN. Det ble notert i boken, kan ikke tro de ikke hadde tenkt på det før! Er jo ganske stor forskjell på en 15 åring og en 35 åring i hva de liker å holde på med. Håper de får noe utav ideen, så kanskje de yngste også finner en aktivitet de kan holde på med.
Snakk om aktiviteter så syns jeg faktisk yngre i dag har får få hobbyer. Nå tenker jeg ikke på skigåing eller den type sesongbetonte aktiviteter. Men en hobby som man holder på med. Sy, strikk, hekle, brodere, modell bygging, maling, snekring, and the list goes on. Dør håndarbeid ut ved få generasjoner? Hvor er skapergleden?
Siden man skulle ut døra, og det er oktober (rosa måned), tenkte jeg det kunne være greit å ha litt rosa. Siden jeg ikke har noe annet rosa, så ble det rosa øredobber og neglelakk!
Rosa øredobber og hodeplagg over halvmånen. Det er ikke HELT full enda.
Eneste grunnen til at jeg tar såkalte selfies nå om dagen er bloggen. Det strider egentlig imot min natur å ta bilder av meg selv. Aldri likt bilder av meg selv, sånn er det med den saken. Må vell bare bli vant til det. Har jo brutt ganske mange av mine egne rammer til nå, dette er vell bare en til av dem. Har jo fått noen nye profilbilder ut av det da. I lang tid brukte jeg et profilbilde som var flere år gammelt!
Fikk kjøpt meg noe rosa sløyfe snadder før jeg dro hjem. Mange har noe de samler på, dette skal bli min egen lille samle mani. Den støtter jo en god sak i samme slengen! Kjøpte en nøkkelring med slik dings til handlevogner også, den ga jeg til mamma. Hun trenger en slik vogn dings!
Den rosa boken. Penn og to sløyfer!
Forsåvidt er ikke dette det enste jeg har kjøpt av rosa sløyfe den siste tiden. I går var vi på en shopping runde på Jekta, der fant jeg to godsaker på Lindex. Jean Paul Gaultier rosa sløyfe armbånd (100 kr), og en liten pin (den er ikke Jean Paul). Ifølge dama på Lindex går visst en prosentandel av hele kolleksjonen til Jean Paul til rosa sløyfe aksjonen. Takk Jean Paul! I tillegg har Lindex en greie med at du kan runde av kjøpsummen, og de pengene du runder opp går til rosa sløyfe aksjonen, hvor flott er ikke det?
Jean Paul Gaultier rosa sløyfe armbånd, og en tilfeldig pin.
Når jeg kom hjem var hodet ganske så sliten. Tåler ikke så mye input nå om dagen. Skulle ta mobilen ut fra vesken, å legge den i jakkelomma. Stod i gangen, klar til å rusle ut døra med hunden. Forstod ikke hvor mobilen min var, lette i lommene. Hadde tatt kortmappen i stedet…
Kom inn, skulle hoppe over i slummeklærne. Inne bruker jeg kun avslappende klær, orker ikke skitne ut mer en nødvendig. Kan derfor bruke de andre klærne bittelitt lenger enn normalt. Av med de vanlige klærne og på med slummeklær. Stusset litt på stoffet, hvor var hettegenseren? Hadde tatt på meg nattklærne! Da følte jeg meg rimelig dum! Av med nattklærne og på med slummeklærne.
Nei, nå inntar vi sløvemodus, tror hodet mitt trenger det!
Endelig helg, endelig kom litt energi tilbake. Jeg er ikke storforlangende, trenger ikke være tipp topp, bare det at en faktisk ikke sover hele dagen holder for meg!
Selv om man går igjennom en hard behandling mot kreften, så er ikke hver dag kreftrelatert. Den uken etter cellegift er den verste, kroppen minner deg på hva hvorfor. Men nå, når man kan senke skuldrene litt, gjøre andre ting, da havner kreften i baksetet. Åh, det er så deilig å kunne gjøre litt ihvertfall! Det betyr ikke at jeg ville begitt meg ut på en lang handletur på Jekta, så mye energi har jeg absolutt ikke.
Fredag fikk jeg besøk av min tante Randi, hun hadde med seg sengsett og noen klær. Blir så uendelig glad for slike ting! Sengsett trengte vi virkelig, og klær får man aldri nok av. Resten av dagen var egentlig ganske daff. Ikke helt på topp enda.
Lørdag brukte jeg og min kjære Sigurd til å se serie på tv, og til å spille Diablo3. Herlig! Er så lenge siden jeg har hatt en ekte nerdedag, uten å være så ekstremt redusert. Ja, for du trenger faktisk å ha planeten i orden når du spiller. Forsøkte litt tidligere i uken, det gikk heller dårlig. Jeg hadde null reaksjonsevne, klarte ikke å konsentrere meg. Er litt der enda, men heldigvis bedre. Da fikk endelig jeg også forsøke meg på å spille med en seasonal character, ikke kommet meg så langt. Går sakte fremover, å blir nok relativt amputert spilling. Men hva gjør det så lenge man koser seg?
Sigurd mobber meg når jeg er trøtt, og reaksjonsevnen ikke er på plass. Han finner det litt underholdende at jeg kan noobe sånn rundt.
Meg: Obs! (Sigurd ser bort på meg) Meg: Hold på å stå i den der…(peker på skjermen) Sigurd: Du står enda i den… Meg: SHIT! Sigurd: Heheheheheh!
Min lille seasonal Demon Hunter. Eneste grunnen til farven på gearet, achievement å drepe alle bosser med mariner dye.
Senere på kvelden dristet jeg smaksløkene og ørkenmunnen min til å smake på litt potetgull. Det var jaggu ikke så ille. Herlig å være i bedre form! Vi ble ganske trøtte når de tidlige nattetimer begynte å sige på. Da skjer det som vanligvist skjer, uavhengig av alder, humoren får en ganske lav terskel. Men skal si jeg ble fornøyd med resultatet, ser ikke i det hele tatt sinnsforvirret ut. De posene under øynene kommer nok til å rekke meg ned til knærne før en er ferdig med behandlingen!
“Ove Sundberg” rosasløyfe style!
En hel dag uten å sove, blodskutt på øynene. Fikk faktisk ikke til å sove, forsøkte i en times tid. Det merkelige er at en ikke fikk sove på natten heller. Første gang på lenge jeg faktisk måtte benytte meg av en sovepille.
Søndag, før vi tok turen bort til mamma, prøvde jeg for første gang vattpuppen. Hadde før operasjonen kjøpt flere brystholdere uten spiler, vet ikke hva slike heter egentlig. Ikke er det sports BH, ikke er det vanlig BH. Jeg har aldri vært klok på slike kvinnegreier, og nå kan jeg vell kalle meg 50% mann? En pupp, og ingen funksjon fra eggstokkene i nåværende øyeblikk! Mangler bare testosteron, så hadde man nesten vært der. Så, jeg gir dere et bilde av hvordan det så ut første gangen jeg forsøkte vattpuppen!
Ikke helt symmetrisk!
Ja, du ser rett. Vattpuppen er større enn puppen min! Så da er man like langt da, usymmetrisk andre veien er det ingen poeng i. Får vell ta meg en tur å se om en får skaffet brystholder beregnet til proteser. Og ikke minst, en faktisk protese. Denne vattprotesen er kun ment midlertidig, bare jeg som ikke har sett nytten. Hurra for små pupper, at man mangler en lar seg lett skjule under klær! Men kunne vært greit å ha en pupp liggende om man skal kle seg litt penere, f.eks jul og nyttår.
Hjemme hos mamma lå en bunke med brev å ventet på meg. Blant annet har min kirurg henvist meg til mestringskurs. Utrolig snilt av han å gjøre det, men reaksjonen min kommer til noe lengre ned i brevet:
“Vi planlegger at kurset blir gitt innen utgangen av September 2016. Vi gjør oppmerksom på at tidspunkt kan bli endret.”
2016… det er ikke litt lenge til? Har nok glemt av hele kurset innen den tid.
Fikk også et annet brev som jeg stusset over. En lekker regning fra Kirurgisk Dagbehandling, på hele 75 norske kroner. Materialgebyr står det, hvilke materialer? Og hvorfor ble man ikke informert om at disse materialene isåfall kostet 75 kroner? Bandasjene fikk jeg når en lå på urologisk, er det dem? Eller kanskje vannglasset? Sengetøyet? Hadde vært fint å vite hva som kostet hele 75 norske kroner. Jeg har i tillegg frikort, noe som gjør det hele et enda større mysterium. Noen som har innsikt i hva disse 75 kronene kan komme av? Forøvrig har jeg enda ikke fått ID kortet til VAPen min kjære Kirurgisk Dagbehandling, er det kortet som kostet 75 kroner? Kortet som har blitt rotet bort, og etter hva jeg forstod kunne man ikke lage nytt heller. Noen som klarer å knekke nøtta om de 75 kronene?
Her i nord er vinteren rett rundt hjørnet, Sigurd skiftet derfor dekk på både han og mammas bil.
Snille kjæresten min som hjelper mamma med dekkskift <3
Imellomtiden satt jeg og hundene inne. Jesper og Lenny sprang litt rundt. Jesper fant seg en katteleke å tulle med, Lenny observerte for det meste. Jeg hadde også fått en liten gave fra min tante Gerd, skal si jeg lo godt når jeg åpnet den. Sexy! Klarte ikke dy meg, måtte ta en “selfie” av grisedama.
Lenny og Jesper tuller på veranda. Sexy grisedame sparegris!
For en tid siden nevnte naboen Lena en type sopp som man kan brygge te av, chaga. Den skulle visst være god mot kreft, i bakhodet kunne man minnes noe slikt. Gikk hjem å googlet litt, kom fram til at det var det samme som Kreftkjuke. Det ble lagt litt på hyllen inntil videre. Så en dag var det et program på tv angående sopp, tilsynelatende et helt vanlig naturprogram om forskjellige sopper. Etter at vi hadde dratt ringte mamma, helt på slutten av programmet hadde de snakket om akkurat denne soppen. Enda en gang la jeg det hele litt på hylla, stresset ikke akkurat. Hadde jo ikke begynt ordentlig med behandlingen. Helt til en dag man satt å pratet med familien hjemme hos mamma. Min søster nevner at hun kjenner en som selger chaga. Min søster har bodd i en liten bygd i Finnmark i noen år, samme bygden er hjemplassen til mamma. Her er det da altså en person som driver salg av chaga.
Jeg tror verden prøver å fortelle meg at jeg bør forsøke chaga. Da sammen med cellegift selvfølgelig, jeg er ikke av den typen som dropper medisin for alternative metoder (med mindre du er terminal, da forstår jeg det meget godt). Men jeg er heller ikke av typen som hyler av å prøve nye ting. Dette er jenta som laget pappa flass shampoo av einebær på barndoms rommet som tenåring (han sa den funket å ba om mer!). Som var medlem av Energica, og hang daglig på paranormal.no, og ikke minst hun som tror på spøkelser. Jeg har kanskje ikke lenger noe alter på rommet fylt med diverse urter, jeg har kanskje gitt bort både tarotkort og runesteiner (eller de ligger hos mamma tror jeg), men jeg er fortsatt den samme jenta. Hun som utforsker nye ting!
Mamma fikk nummeret hans fra min søster, nå har pakken ankommet!
Nå skal jeg hente frem potetgullposen og hive meg i litt Diablo3 spilling! Det anbefaler jeg flere til å gjøre. Er ganske sikker på at mange har en indre gamer som bare venter på å få kloa i tastene, de bare vet det ikke enda. Prøv!
Da er det en uke siden kur. Noen forskjeller har det vært denne etappen. Som nevnt tidligere har jeg ikke vært i nærheten like dårlig når det gjelder kvalme. Det merkelige er at dag 3 og 4 hadde jeg helt ok energi etter forholdene, men dag 5-7 har jeg bare sovet. Fatigue har skikkelig kicket inn! Jeg som ellers er en ekstremt dårlig pasient synes det å ikke makte å gjøre noe er utrolig kjedelig.
Idag forsøkte jeg å presse grensene mine litt, klarte å holde ut i 30-40 minutter, så måtte jeg krype under dyna.
En annen forskjell denne gangen er graden av hetetokter. Spesielt de første dagene, det kunne variere på minuttet. Det ene øyeblikket frøs jeg så det dirret igjennom kroppen, neste svetter jeg så en nesten ville krype ut av sitt eget skinn.
Men midt oppi alt har jeg to fantastiske sjeler i hus! Samboeren, Sigurd er bare enestående når det gjelder å ta vare på en sykelig stakkar som ligger der å kaver. Noe spøk på mine vegne selvfølgelig. Blant annet sier han jeg begynner å ligne på Ove Sundberg fra Solsidan! Han har nok litt rett… spesielt med tanke på at man begynner å bli rimelig tynn på toppen, og når jeg bruker databrillene mine. De har ganske lik farve som Oves briller ser jeg nå.
Den andre sjelen i huset er ganske lodden. Sigurd går tur med han på morgenkvisten før han drar på jobb. Jeg står opp i 9.00 tiden, lager meg frokost og slår på datamaskinen for å lese nyheter. Jesper forsøker alltid å lure meg, tar på seg de største tinntallerkenøynene og klynker -Mor..jeg vil ut. Det er helt sant at far ikke har vært ute med meg! Må riste på hodet til den lille loddne skapningen, nei du lille venn du har nylig vært ute.
Jeg fortsetter å spise min frokost. Jesper spiser sin kick-starter som består av en bit labb hundefôr, han tror det er snadder. Vi bruker å ta en gratis smaksprøve fra Felleskjøpet, en slik pose varer ganske lenge når bikkja tror det er kjeks. Etter man har lest litt nyheter og sett litt igjennom facebook er all energien ute av kroppen. Jeg og Jesper går derfor å legger oss på sofa. Om ikke han allerede har tatt min plass, så legger han seg i lille sofa. Slik ligger vi å snorker i en time eller to, sammen.
Lunsj tid, jeg lager meg ristet brød med syltetøy og ost. Er hekta på det denne runden! Jesper spiser tørrôr, strekker litt på kroppen og vandrer litt rundt i leiligheten. Etter litt mer nyheter og facebook er energien på bunn igjen. Jeg ser på Jesper å spør om vi skal gå å slappe av? Han rusler inn i buret sitt på soverommet, sukker og smatter. Slik ligger vi til Sigurd kommer hjem fra jobb.
Tenk at hunden ikke maser om å gå ut hele dagen, om man ser bort fra når han forsøker å lure meg på morgenkvisten. Han sover når jeg sover. Beste hunden i verden <3
Beste guttan <3 Bilder er fra i sommer.
Som dere ser er ikke akkurat dagene mine så innholdsrik for tiden, det går mye i det samme monotone, spising og soving. Jeg eksisterer faktisk bare. Det er en ganske kjedelig tilværelse. Jeg håper at energien tar seg opp snart, ellers går jeg på veggen. Som nevnt tidligere er jeg en dårlig pasient, jeg rett og slett hater å være syk! Det er så utrolig kjedelig!
Men denne utmattelsen i kroppen har jeg aldri følt før. Man blir fysisk uvel så sliten er man! Det er ikke vanlig, off så sliten jeg er i dag. Det sitter dypere, man kjenner det i hele kroppen. Føles som øynene skal trille ut av skallen, som musklene og beinene er laget av gelé samtidig som det verker i kroppen. Hodet klarer ikke fokusere. Man blir sliten bare av å se på tv! Denne runden både merkes det bedre og henger lengre i. Sist var jeg dårlig i ca. en uke, nå har en uke passert. Jeg regner ikke med å være i fantastisk form presis etter en uke, men merker på kroppen at det sitter hardere i denne runden. Får håpe det løsner litt i helga. I mellomtiden må jeg vell bare godta at jeg ikke er frisk som en fisk, enn hvor mye hodet ønsker å gjøre alt annet enn å ligge på sofa.
Da var dagen der igjen, torsdag 02.10.14. Enda en runde med cellegift på menyen, kan ikke si jeg gledet meg akkurat. Men en ting var annerledes, denne gangen skulle jeg legges inn med det samme. Vi pakket sakene dagen i forkant, sørget for å ha nok underholdning med i tilfelle ventetid. Noe venting på påregnes når man tenker sykehus. Troppet opp i informasjonen med navn, fødsel og personnummer. Det har virkelig blitt flittig brukt den siste tiden, kan aldri noen sinne huske å ha repetert fødsel og personnummeret så ofte. Fikk et slikt fint armbånd med navn, adresse og strekkode. Så bar det avgårde til kreft sengepost.
Her skulle jeg tilbringe natten, meldte meg i luken og fikk beskjed om å sette meg å vente. En hyggelig pleier med mørkt hår sa det ble litt lengre venting, de holdt på å vaske rommet. Hun tok meg med på et annet rom for å sjekke blodtrykk og vekt, alt så greit ut. Litt lavt blodtrykk mener jeg å huske hun nevnte, men ikke noe å uroe seg over. Fikk beskjed om at legen ville komme å snakke med meg snart, så vi ventet litt til. Av en eller annen grunn ble jeg besatt av klokken, spurte etter hver beskjed -Hvor lang tid tar det? Når da? Tror den venterunden med veneporten satt sine spor.
Plutselig stod en ung mørk, minst fire meter lang mann foran oss. Jeg tenkte først det var en pleier, men så presenterte han seg. Legevikar stod det skrevet der et navneskilt skulle vært plassert. Er det jeg som begynner å bli gammel, eller legene som blir yngre? Skal ikke leger være mye eldre enn en selv? Hyggelig var han uansett, ble undersøkt fra topp til tå. Alt var i orden, klarsignal til kuren! Den hyggelige pleieren fra tidligere geleidet oss inn på rommet, som forøvrig bare var en dør bortenfor der jeg lå sist. Hun informerte om at jeg fikk dobbeltrom, ville derfor dele rom med en annen hyggelig dame.
Denne gangen skulle kuren settes i veneporten. Pleieren tok av bandasjen og stripsen, hun informerte om at sårene var grodd fint. Hva vet jeg, jeg kan ikke med sår. Men en slik nyhet er alltid god! Hun la på litt bedøvelse, slik som barn får når de skal ta blodprøve. Den fikk godgjøre seg en stund før hun kom inn å skulle sette nålen i veneporten. En slik nål hadde jeg aldri sett før. Nå forstod jeg også hensikten med bedøvelsen, for selv om den skulle kun igjennom huden, så gjorde den vondere enn et vanlig nålestikk. Muligens fordi veneporten var satt inn for seks dager siden, eller det at nålen var rimelig tykk.
Nål i veneport! Ja, dere får bare overleve en bitteliten del av areola. Huden min er enda tørr og gul fra operasjonen.
Da var man altså klar til ny kur. Jeg trodde kuren ville bli gitt på rommet, men de hadde et eget lite rom for slikt. Her satt det to pleiere som kunne overvåke deg hele tiden, det skulle alltid være en i rommet. Det var to andre som fikk kur samtidig som meg, en eldre dame og en mann. Så satt man der, nippet til teen sin og ventet på at cellegiften skulle innta kroppen på nytt. Den store forskjellen var vell at man ikke fikk den kulden i armen når man fikk det rett i systemet. Bedre sånn sett, enklere. En annen ting, jeg ønsker meg en slik fjernstyrt stol hjemme! Det er som å sitte på en trone.
Cellegift trone!
Posene ble pumpet inn en etter en, startskuddet går alltid med saltvann. Det viser seg også at de alltid sparer pose E til slutt, den røde. Lakrissnøret, den som gjør at man får en liten grøssing av farven. Lurer på hvorfor, kanskje man ikke hadde hatt samme forhold til farven om man avsluttet med en blank pose? Hvem vet. Jeg måtte ihvertfall få knipset et bilde under t-skjorten av det røde lakrissnøret som renner inn i kroppen.
Rett i systemet! Her tar vi ingen omveier.
Når kuren min nærmet seg slutten kom pleieren inn. Hun spurte om det var greit at de holdt meg der litt lenger, da hun på rommet måtte snakke med legen sin. Forstod godt hvorfor, alle var her av en grunn. Og min grunn var faktisk en av de milde sorten, kvalme. Det sier litt om hvor mange forskjellige skjebner det var på avdelingen. Jeg takket ikke nei til litt ekstra saltvann, hadde hørt rykter om at det kunne være lurt å spørre etter akkurat det.
Jeg forventet å være litt pigg etter kuren, det var jeg sist også. Jeg utnyttet derfor tiden til å spise litt mat. Tenkte føre var prinsippet, best å få mat i magen mens man enda kan. Det skulle derimot vise seg at denne runden skulle bli noe annerledes. Damen på rommet fikk lov å reise hjem, men ble fort erstattet med en annen dame. Timene tikket og gikk, jeg sov for det meste. Jeg kan ikke presis si hvem som var inne og når, den første dagen er et eneste sammensurium etter kur. Men en ting merket jeg, ble ikke like dårlig som sist. Jublet innvendig, en trøtt jubel, men likestort en jubel.
Sigurd dro hjem ca. 21.20. Han var nok trøtt stakkars, en lang dag for han også. Jeg hadde jo forsåvidt sovet bort mesteparten av dagen, ikke at man var våken av den grunn. Kroppen er ganske kaputt etter å få kjørt i seg en salig dose med cellegift. Klarte ikke holde meg lenge våken, forsøkte å se litt på ipaden med ga fort opp.
Midt på natten brå våknet jeg. Det dundret i veggen, hørte stressede stemmer rope på yttersiden av rommet -Ikke stopp å pump! Kode blå! Da går det virkelig opp for en hvor fort en skjebne kan endres. Cellegiften i kroppen fikk meg til å sovne fort igjen, kanskje like greit. Vet ikke om jeg hadde ville høre mer.
Dagen etter skulle man reise hjem. Legen kom inn med videre sykemelding og et foreløbig utdrag av epikrisen. Avtalte å få satt både neulasta og zoladex før jeg dro hjem. Her trodde jeg zoladex skulle bli satt en uke etter, men der bommet jeg i mitt fantastiske matematiske hode.
Sykepleieren setter zoladex. Den fine sorte firkanten er lim rester etter operasjonen.
Før man dro hjem bar turen ned på apoteket, fikk resept på noen piller mot sure oppstøt. Hadde jeg visst det var så sykt mye kø, så hadde man dratt til et annet apotek. Ti stykker før meg i køen, og det gikk ikke akkurat fort i svingene. Sliten, trøtt og i ellers pjusk form etter kuren. Jeg ville bare hjem å sove.
Dagene hjemme har vært mye bedre enn forrige runde. Men cellegift er aldri noen fantastisk opplevelse, det skal være sikkert. La oss dele det opp.
1. Piller. Jeg hater å svelge piller, spesielt om de har den distinkte medisin smaken. Hvorfor har ikke alle piller det lille trekket over seg, så man slipper at de går i oppløsning i munnen?
Kvalmeregime piller!
2. Det som skjer når man tar piller. Alle medisiner har bivirkninger, og noen mer enn andre. Men på disse er det en bivirkning jeg aldri tidligere i mitt liv har slitt med. Som også er ganske tabu å prate om. Forstoppelse! Har fått Duphalac (laktulose), smaker som flytende sukker. Funker ikke noe særlig. Har gjort bommelom en gang etter kuren, kunne minne om lamme bajs. En pleier anbefalte meg å prøve parafin, tror jeg skal anskaffe meg det. Selv om parafin minner meg om parafin lamper. Tro om jeg kan lage mine egne aroma lys etterpå?
3. Trøtthet. De første dagene består i hovedsak av å sove. Det er stort sett det man får til, sove og mer sove. Men hodet ønsker å gjøre ting, ingen god kombo.
4. Overgangslader. På grunn av zoladexen havnet jeg i overgangsalderen. Denne omgangen har jeg virkelig fått kjenne på hva det vil si. Det ene øyeblikket ligger jeg å fryser som bare det. Neste øyeblikk svetter jeg ut av min egen kropp! Dere skulle bare visst hvor irriterende det kan være. Vet ikke om kuren også har noen ekstra ringvirkninger på det. De første dagene varierte det på minutter!
Brrrr…kaldt! 10 min etterpå svettet jeg som en gris!
5. Influensasymptomer. Slik ble det beskrevet av en pleier. Neulasta gir muskel og skjelettsmerter, lik de man opplever når man har influensa. Sist varte de ikke så lenge hos meg. De dukket smått opp i går, i dag hadde jeg litt mer vondt. Håper det gir seg fort som fy.
6. Sure oppstøt. Enda en herlig virkning av cellegiften. Denne runden fikk jeg noen piller imot det, gjorde det hele mye bedre!
7. Kvalme. Som nevnt har denne runden vært ganske smertefri i forhold til forgående. Men man er aldri helt fri for virkningene. Da må jeg nok rette en takk til punkt en, som faktisk holder meg noenlunde borte fra dette punktet. Kunne vært verre for å si det slikt.
8. Tørre slimhinner Samme som sist runde. Ubeskrivelig tørr i kjeften. Det går utover både nattesøvnen og halsen min. Tørr som en ørken når jeg våkner. Jeg har greier som hjelper på, men ingenting kan måle seg med ditt naturlige spytt. Til nesen har jeg en nesespray som kun består av olje, gjør underverker. Dette punktet gjelder forøvrig alle slimhinner, så er det nevnt.
9. Hårtap. Denne anser jeg ikke som noe stress egentlig. Håret vokser jo tross alt tilbake. Minuset er at man har storproduksjon av hybelkaniner i leiligheten, å jeg kan ikke skylde på bikkja! Vanskelig er det å dusje også, når man blir dekket av hår.
Vaske håret?
10. Chemo brain. Glemte nesten dette punktet. Jeg vil si det går ikke kun på hukommelsen slik vi anser den, men hele spekteret. Jeg kan glemme ord totalt, glemme hva jeg skulle si, hva en skulle gjøre, eller hva en holdt på med. Rote til ting generelt. Vi kan greit kalle det senil light. Var jeg ikke glemsk fra før, så er jeg det ihvertfall nå.
Listen kan nok gjøres mye lengre, og enkelte ting vil nok bli føyd på med tiden. Er det en ting jeg har forstått fra damene på Brystkraft, så kommer ikke alle bivirkningene med en gang, noen kommer sigende etterhvert. I det hele og store skal jeg være djevelsk fornøyd med at denne runden gikk såpass bra! Nå håper jeg bare energinivået tar seg opp igjen, slik at man får utnyttet dagene før neste kur på best mulig måte.
Da var Oktober her igjen og statusene på facebook begynner vell snart å komme frem fra høstmørket. Velger å skrive dette før statusene begynner å florere.
Jeg forstår engasjementet, jeg forstår at det er gøy. Jeg forstår også at det på sett og vis har blitt en “trend”. Med kryptiske statuser om hvor du legger veska, farven på brystholderen, skostørrelse eller hvor lang tid det tar å fikse håret. Ja, det har vært mange variasjoner i løpe av årene. Jeg har også selv deltatt på noen av dem. I år er det annerledes, i år ser jeg ikke poenget.
I år tenker jeg litt lenger enn den merksnodige statusen som gutta ikke skal forstå seg på. I år tenker jeg, om du virkelig bryr deg så støtt foreningen!
En artikkel rundt fenomenet. Her vil jeg si det er en vesentlig forskjell på statuser på facebook og hopp i havet. Å skrive noen ord gjør kanskje folk mer bevisst, men det gir ikke mye støtte til arbeidet som foreningene gjør. Hopp i havet ga ihvertfall direkte støtte til kreftforeningen. Folk elsker trender, å denne trenden har vart i noen år nå. På tide å endre den!
Jeg er selv med i brystkreftforeningen, enkelt og greit fordi brystkreft er noe som står meg hakket nærmere akkurat nå. Vurderer om jeg kan ta meg råd til 200 kr ekstra i året, å bli medlem av kreftforeningen også. Om ikke akkurat nå, så ihvertfall når livet blir mer stabilt.
Bli med å støtt forskning på kreft! Ta del i å gjøre hverdagen enklere for de som er rammet, både før, under og etter behandling.
Mine pins <3
Jeg ønsker derfor å utfordre alle der ute, til ikke skrive en tulle status…men til å klikke seg inn på følgende linker (se lenger ned på siden). Det trenger ikke være brystkreft for min del, bare støtt under den forening som betyr uendelig mye for deg.
Vi kan heller lage en NY facebook trend!
Straks du har støttet en forening så skriver du K<3 eller B<3.
Om du er medlem i en av foreningene tar jeg det som at du allerede støtter dem, du kan derfor poste B <3 eller K <3. Om du er en av de som kjøper rosa sløyfe i Oktober hvert eneste år, så kan du greit skrive B <3.
Et spesielt hjerte som ikke bør bli glemt, for de hjelper så absolutt alle som er rammet!
Er du en av de som støtter ved å gi av deg selv, f.eks slik som damene i Kjærlighet og varme på veien, så kan du skrive H <3 Ikke alle har råd til å støtte en forening økonomisk, men mange har råd til å gi av seg selv. Om det være arbeid som frivillig eller det å strikke en fin lue.
K <3 = Kreftforeningen støttet B <3 = Brystkreftforeningen støttet H <3 = Hjelpende hånd
Edit: Husk når noen liker eller stiller spørsmål ved statusen å forklare hva som foregår. Du kan lage en fin liten tekst, eller legge ved link til bloggen om du ønsker å gjøre det enkelt.
