Dagen i går startet med en tur til BDS (brystdiagnostisk senter). Skulle hente sykemeldingen min og ta en prat med en av pleierne. Sigrid var på jobb, den herligste pleieren jeg noen gang har møtt. Denne dama passer til jobben sin! Er sjeleglad jeg har en så god pleier å forholde meg til. Jeg hadde to spørsmål jeg ville ha svar på.
1. Om jeg ikke klarer å løfte armen innen to uker, hva gjør jeg da? 2. Kan jeg begynne å tape i stedet for å bruke bandasjen?
Hun viste meg en øvelse som jeg kunne utføre for å få mer bevegelighet. Ønsker jeg hadde hørt om akkurat denne tidligere, for den funket! Jeg skulle bruke fingrene til å krype oppover en vegg, slik at jeg fikk strekt armen skikkelig ut. Gjorde dette når jeg kom hjem, det reiv noe jævlig i vevet under brystplata! Noen timer senere kunne jeg til min store forbauselse løfte armen mye høyere. Hurra! Bevegelighet jeg savnet deg. Har ikke kommet helt i mål, litt gjenstår enda. Så her skal det trenes. Nå blir det 5×5 + en rar versjon av kyllingdansen + tripptrapp opp veggen med fingrene.
Angående tape var svaret ja. Papirtape hadde jeg allerede fått av han pleieren på akutten, så jeg kjøpte silikontape på apoteket. Sånn, just in case. Det føltes litt nakent å gå over til tape, huden under var litt ømfintlig. Bonusen er at jeg får enda mer bevegelighet. For en herlig følelse. Tape skal jeg gjøre i X antall måneder. I følge plastiske kirurger (og folk som har tapet) skal visst taping føre til at arret blir mye penere.
Endelig slipper jeg den store klumpete bandasjen. Tape <3
Vi tok oss en tur på vardesenteret, det satt to hyggelige damer der. De forlot kort tid etter at vi kom, men fikk utvekslet noen ord med en av dem. Hun jobbet for kreftforeningen, å var bare innom før hun skulle hjem. Koselig dame. Det slår meg at mange av de menneskene jeg har møtt til nå utstråler noe hyggelig. Mange er som tatt ut av en film, den koselige eldre damen. Den eldre herren men fine historier. Den hyggelige og dyktige pleieren. Den omgjengelige damen som jobber på vardesenteret, hun som får deg til å føle deg velkommen, gir deg info og råd på veien. Jeg har aldri vært den som reker ut mye, jeg er en typisk borte bra, hjemme best person. Men akkurat vardesenteret liker jeg spesielt godt. Om det er det faktum at man har noe tilfelles med de som er der, eller rett og slett det at man føler seg velkommen straks man trør innenfor dørstokken. Det er en atmosfære der som man ikke finner noen andre steder på sykehuset. Selv om vardesenteret er dedikert til kreftsyke, så får man ingen sykdomsfølelse av å være der. Det er duse blå og grønne farver på veggene, bilder av natur, bøker, tv og grønt møblement. Det er ikke et sykehus, men et fristed.
Vardesenteret. Man skal lete lenge etter en koseligere plass på sykehuset.
Jeg har herved blitt medlem av brystkreftforeningen. Det dumme er, jeg skulle gjerne vært medlem i flere foreninger samtidig. Man får et litt annet syn når man selv blir berørt. Vurderer ungdomsgruppen i kreftforeningen også, men usikker på om jeg har råd til enda en forening. Er egentlig 400,- i året mye? (200,- per forening). Det går jo til en god sak, og ikke minst…jeg kan få bruk for dem. Skal fortsatt holde en knapp på ungdomsgruppen, trenger jo ikke å bestemme meg akkurat i dag.
Da hadde man blitt medlem i brystkreftforeningen.
Som nevnt fikk øvelsene som pleieren Sigrid tipset meg om vevet til å løsne under brystplaten. Jeg dristet meg derfor til å brodere litt videre på bestemors broderi. Hurra jeg kan endelig gjøre andre ting en å se på tv eller lese bok. For en lykke! Det var etter at jeg pratet med hun på vardesenteret jeg ble motivert til å forsøke å brodere, det at jeg fikk tilbake mer bevegelighet var den siste dråpen av motivasjon jeg trengte.
Endelig kan jeg brodere igjen.
Min søster og tantungen kom på besøk til mamma. Vi dro derfor bortover dit for å spise pizza og pavlova. Glemte greit bort tiden, plutselig var klokken 21.30 på kvelden! Tiden går fort når man har det gøy! Høydepunktet må faktisk være gjettelek med tantungen. På rundtur skrev vi ett ord på en lapp, tantungen mimet mens vi andre gjettet. 9 åringen er utrolig flink til å dramatisere, for de fleste ordene tok vi fort. Selv de man ville tro skulle vært vanskelig. Den beste var når hun skulle mime mamma, den foregikk slik: Le høyt og tørk tårer. Ingen dårlig beskrivelse av mamma, som generelt er en munter dame. Den ungen tok henne på kornet.
En god latter forlenger livet. Nyt godt selskap og le mye sammen!
Da er det en uke siden man fikk puppen kappet av! Jeg skal på ingen måte late som alle dager har vært solskinn, for det har absolutt vært dager der jeg har forbannet hele greia. Det er ikke mangelen av en stykk pupp som har vært problemet, men ubehageligheten. Den samme ubehageligheten som jeg kjenner på mens jeg sitter her å skriver.
De første dagene etter operasjonen gikk strålende, ingen smerter, ingen ubehag! Men så snudde det, det første var ryggsmertene. Kroppen likte virkelig ikke å ligge dønn i ro flere netter! Å bruke ordet smerte blir litt feil, det gjorde jo ikke direkte vondt på noen måte. Ekstremt ubehagelig kan man heller si! Etter to netter med lite søvn holdt jeg på å bli smågal. Så tok armen min over, den sovnet. Skal det virkelig være slik at armen sover konstant? Så kom presset på nedsiden av brystet, nederst mot ribbenene. Jeg klarte ikke stå, gå, sitte eller ligge. Ringte avdelingen for å høre hva dette kunne være, det eneste de bet seg fast i var armen som sovnet. Hun visste ikke hva det kunne dreie seg om, så måtte ringe til vakthavende kirurg. Svaret fra han var klart og tydelig, kom inn til akutten. Nå begynte jeg å angre, hva om det bare er en filleting? Skal jeg virkelig bruke av tiden deres? Vell, når kirurgen ber meg om å komme inn, så drar jeg.
På akutten ble man møtt av en ivrig pleier, en ordentlig gøyal type. Gjorde ikke meg noe, blir fort kjedelig om alle er seriøs. Blodtrykket ble målt, og blodprøver ble tatt. Alt gikk fort og effektivt! Kirurgen kom inn å tok en titt, hyggelig kar han også. Han stusset litt over at armen sovnet hele tiden, men blodtrykket var fint. Faktisk bedre på den opererte siden! Han fjernet bandasjen å bega seg til å trykke rundt på såret. Ingen smerte, kun ekstremt ubehag. Som når du har kjeften full av bedøvelse hos tannlegen! Dette stusset han også litt over, men konkluderte med at det nok var en nerve som hadde blitt litt skadet under operasjonen. Det ville muligens rette seg i løpe av noen uker. Fikk et skjønnhetstips av pleieren, en tape. Såret mitt var så fint at han anbefalte å kun tape det, da skulle visst arret bli penere. Jeg har enda ikke turt å prøve, tenker bare på hvor godt den type tape egentlig sitter på!
Sigurd mobber meg spøkefullt etter turen til akutten. “Jeg trodde du fikk vondt, så var det bare ubehagelig? Da trenger jeg jo ikke å kjøre pent!” Flirer med han, jeg forstår hvor dumt det høres ut. Spesielt når ansiktet får en sær smerte grimase..men så var det bare svært ubehagelig. Jeg er heldig som har to gode gutter i hus! De både trøster og oppmuntrer. Aller mest oppmuntrer, jeg er nemlig og har aldri vært den enkleste pasienten. Det bunner i en simpel grunn, jeg kjeder meg fort. Jeg blir rett og slett sur av kjedsomhet. Gleder meg til man kan starte med håndarbeid igjen!
I går forsøkte jeg meg på en Jekta tur, det gikk ikke så bra kan man greit si. Jeg ble mest forbannet! Skal jeg aldri klare å dra noen steder uten å få den sabla strammingen/presset, det ubehaget? Det føles som en million maur under hunden, som om noen har smurt tigerbalm på såret (svir ikke), som om noen har plassert en murstein på brystet (en t-skjorte er nok). Sigurd hentet meg, kom meg inn døra hjemme. La meg i senga, å sov i 2-3 timer. Jeg kan ikke huske sist jeg sov så tungt! Konkluderte med, ok, kanskje kroppen min har forsøkt å sagt ifra tidligere. Den blir sliten, det kan ikke oversees, jeg må bare gjøre som den sier.
Har laget meg en trenings liste, 5×5 øvelser om dagen. Klarer enda ikke å få armen over hodet, har en uke på meg til å få det til. Øvelse gjør mester sier dem!
Må være flittig slik at arret ikke blir stramt.
I dag bestemte jeg meg for å lytte til kroppen, så godt det lar seg gjøre. Fikk meg en 2 timers powernap, skvatt når Sigurd skulle vekke meg! Kroppen er utkjørt. Har hatt mindre ubehag idag, armen er mer bevegelig, ikke har den sovnet heller. Men jeg får vondt i ryggen av å sitte, 5 minutter å ryggen er kjørt! Ikke så mye jeg kan gjøre med det egentlig. Håper uke 2 blir bedre!
Mitt største ønske er å kunne få noen dager der man kan bevege seg noenlunde normalt før cellegift.
Til info har jeg enda ikke mottatt innkallingbrevet fra sykehuset. Det brevet som skulle lose meg igjennom oppholdet, med fine oppsummerte tidspunkt dagen før operasjonen, og fin beskrivelse av selve operasjons dagen. Muligens sommervikar har jeg tenkt for meg selv. Tro hvor mye ting kan gå i stampe av slikt? Hva om jeg ikke hadde fått sykepleieren til å printe ut et eksemplar av første side på fredag? Da hadde jeg ikke visst når jeg skulle møte, da hadde jeg ikke fått en bedre håndskrevet liste fra neste sykepleier. Da hadde det blitt forsinkelser meg her og der. Om de i det hele tatt hadde etterlyst meg, men la oss si de hadde gjort det. Forsinket til blodprøve/gentest, forsinket til brystdiagnostisk, forsinket til nukleær, and the list goes on. Det er som et skjørt nettverk, sett en ting ut av balanse og resten raser sammen. Ikke går det ut over bare meg, men alle andre som også sitter der å venter. Legen selv som kanskje skulle ha spist lunsj eller dratt hjem for dagen. Nå setter man kanskje ting litt på spissen, men sykehuset trenger strengt tatt ikke mer..venting.
Det er menneskelig å feile, det er faktisk lov. Men Så slo det meg, jeg har vært borti mange av navnene til de diverse avdelingene jeg skal innom nå. Leter igjennom mailen min, finner avslag etter avslag på jobbsøknader fra tidligere i sommer. Helsesekretær står det, det er samme dama som har vært kontaktperson på alle, uavhengig av avdeling. Noen søknader har dreid seg om flere jobber, 50%, 100% og vikar. Jeg søkte på alt en kom over! Hvor ironisk, at akkurat jobben(e) jeg søkte på fikk en ansatt som nesten gjorde meg forsinket til en ganske så viktig time? I tillegg til at det ble forglemt å bestille hotellrom til meg og en annen dame som ble operert på samme tid. Ironisk, jeg må småle litt. Synes litt synd i personen, han/hun kan ikke ha det greit etter en slik feil. Kjenner jeg håper at han/hun ikke har merket seg feilen, kan kanskje føles lettere å ikke vite?
Har forøvrig fått epikrisen fra kirurgen. Utdrag fra epikrisen:
“Ved klinisk undersøkelse kjenner man en tydelig kul klokken 1030 i høyre bryst i prosessus axillaris, ca. 1,5 cm stor…
Radiologisk er det en viss mistanke om malignitet. Det tas biopsi fra brystet og cytologi fra en lymfeknute med cortexbredde på 3,6 mm. Altså ikke over normal tykkelse. Imprint av biopsi er malignitetssuspekt, cytologi usikker.
Hun informeres sammen med sin mor om usikker foreløbig diagnose og vi avtaler at jeg skal ringe henne i morgen, eller over helgen, så snart vi har en sikrere diagnose å tilby.
Ringer pasienten 1.8.14 og anbefaler fjerning av tumor. Sentinel node eller axilledisseksjon avhengig av endelig svar på biopsi/cytologi. Søkes lumpectomi og SN av 1,5 cm stor palpabel tumor helt craniolateralt i høyre bryst.
Tilføyelse 4.8.14: Endelig svar fra patologen viser invasiv cancer grad 3 i brystet. Intet sikkert malignt påvist i axillen. Hun informeres per telefon. Planlegger sentinel node med frysesnitt og lumpectomi. Skal ta gentest og fotografier når hun kommer på mandag.”
Flott bok, men hvorfor må alle kreftbøkene handle om kjærlighet i tillegg? Det blir litt for mye drama for min smak.
Enda en bok ble fortært i går, “La meg sove til dette bare er en drøm”. Har aldri lest så mange bøker, er ikke noe glad i bøker. En enkelt grunn, jeg må fullføre dem der og da. Jeg kan ikke la de ligge i noen dager. Er snart halvveis i bok nummer tre. En selvbiografi av Lise Askvik, ei av meggene fra P4. Jeg tror boken hennes fenget meg såpass fordi hun beskriver så utrolig godt i detalj hva hun går igjennom, samtidig som hun har noe av de samme tankene som meg. Jeg kunne sette meg inn i, å føle biopsinåla skyte inn i puppen på nytt.
Engasjerende og oppmuntrende bok til nå! Har ikke kommet så langt, hun er ca der jeg er i behandlingen. Maltraktert.
Jeg finner det litt merkelig. På sykehuset var jeg mest irritert over veneflonen, som jeg klarte å dulte borti alt mulig. En god nummer to var blod drenet, som man måtte bære med seg. Vell hjemme er den største irritasjonen blåmerkene på armen, som gjør at man føler seg litt ekstra mørbanket. Er det ikke litt teit? De små tingene er de som plager meg mest.
Tro hva de har gjort med armen? Vises ikke så godt på bildet egentlig.
Fredag bestemte jeg meg for å ha en innedag, da hadde man vært på farten hele torsdag. Kjente det godt i kroppen, den var sliten. Trengte å slappe av. Føltes til tider som om man ikke fikk nok oksygen, det måtte ha sett litt snålt ut på butikken. Når jeg står der å puster, med lydeffekt “Pfffff”. Men selv om kroppen ønsker å slappe av, så vil ikke hodet det samme. Hodet vil gjøre ting, løpe rundt, springe på fjellet! Hodet vil ikke sitte i sofa å lese bøker. Så her måtte det overbevisning til, slapper du av i dag… så skal du få dusje i morgen! Kunne strengt tatt ha dusjet fredag, men når jeg allikevel skulle ha innedag. Ja, da kunne avdukingen vente en ekstra dag.
Jeg og Jesper sløvet på sofa sammen <3
Lørdag! Nå skal det skje, nå skal jeg få se hvordan det virkelig ser ut under den hvite bandasjen. Det er som en litt ekkel julaften. Man er sykt nysgjerrig, jeg grugleder meg. Begynner forsiktig å løsne bandasjen fra såret, sakte, sakte. Er nesten livredd for at noe skal sitte fast i såret. Minnes tilbake til når en fjernet bandasjen etter at ørene var operert. Hvor godt den satt fast, at jeg måtte bløtlegge hele meg i badekaret. Nå har jeg ikke badekar tenkte jeg. Sigurd måtte hjelpe til når jeg nærmet meg armhulen, så langt klarer ikke jeg å bøye armen enda.
Starter en forsiktig avduking av såret.
Litt mer, nå må snart Sigurd ta over siden bandasjen går til under armhulen.
Ingenting satt fast i såret! Hurra!
Til min store overraskelse satt ingenting fast i bandasjen! Bare en sort stripe av størknet blod, det var alt. Merket jeg var nummen rundt såret. Ikke følelsesløs, men nummen, sår, øm kan man vell si. Men ikke vondt. Vil det gjøre vondt når vannet sildrer over såret? Kjente jeg grugledet meg igjen. Kunne nesten ikke vente på å få vasket bort sykehus og svettlukt, men ønsket ikke at det skulle være noen smerte. Jeg er en stor pyse når det gjelder smerte! Tenkte tilbake på den gang jeg opererte kneet, hvor grøsselig den første turen i dusjen var. Jeg bodde da på hybel, en knøttliten dusj. Minnes jeg holdt på å skli på det glatte gulvet, frykten for å ramle satte seg. Men jeg børstet den bort, jeg har tross alt to bein å stå på! Kneet var noe helt annet, det gjorde vondt fra dag en. Dette har vært latterlig i forhold! Latterlig lite smerte, bare ubehagelig. Man skulle da tro man følte smerte etter å ha fjernet en kroppsdel? Skal ikke klage!
Nå er jeg faktisk glad for at jeg kjøpte Hibiscrub. Selv om det var til et helt annet formål, visste ikke at jeg hadde kreft engang på den tiden. Hibiscrub til å vaske under armhulene før man barberer, hadde jeg funnet på nett. Det skulle visst funke mot såre armhuler. Jaja, så fikk den enda en funksjon. Kan like greit bruke den, når man først har den. Du aner ikke hvor godt det er å dusje, når man har vært frarøvet muligheten over tid! Jeg skrubbet forsiktig under høyre armhule, ømt, ubehagelig. Lukten av sykehus nektet å fjerne seg fra huden. Den må vell slites bort, gnikkes og gnukkes. Men det klarer ikke jeg her og nå, kanskje neste tur i dusjen blir bedre.
Da står man til lufttørking.
Bestemte meg for å lufttørke såret før man setter på ny bandasje. Vill helst unngå masse rusk å rask. Som nevnt tidligere er det en fordel med små pupper når en må kappes bort! Blir ikke i nærheten like skjev som ei med store, det skal være sikkert. For første gang er jeg oppriktig glad for å ha små! Mamma kom innom med noen t-skjorter som hun hadde kjøpt på jekta. Trenger litt store romslige skjorter med god stretch akkurat nå. Snille gode mammaen min som fikset en hel del skjorter til meg!
Såret på nært hold. Ikke at jeg har noen peiling på sår, men syns det ser ganske så OK ut.
Ny bandasje plasseres forsiktig på såret, det holdt med en. Den klarte å dekke hullet der blod drenet hadde vært også. Det føles straks stivt igjen, dumme bandasje som gjør området så stivt. Er heldigvis ikke så lenge igjen, mener det stod skrevet ca. 2 uker med bandasje. Jeg er jo faktisk allerede på fjerde dag, snart en uke. Nå er det bare å hive seg rundt å gjøre øvelsene sine igjen, jeg skal ikke stivne, mitt arr skal ikke være stramt og i veien. Skal man ha det bra senere, så må man jobbe for det!
Vi troppet opp på avdelingen før 06.30, det var en dame som sov på rommet der jeg skulle være. Vi fikk derfor lov til å tilbringe litt tid på gangen. Gikk ut på altanen å nøt finværet litt! Beskjeden lød at jeg skulle være klar 07.30, da skulle jeg ligge under dyna i sengen min på rommet.
Men ting tok tid, så vi vaset enda bort noen minutter.
Lekker sykehusmote! Man blir litt glad i disse sløve, slitte skjortene!
Syyyykt trøtt!
Vi hadde stått opp 05.00, å som dere sikkert gjettet så hadde det ikke blitt så mange timer søvn i løpe av natten. Straks jeg krøp under dyna føltes øynene utrolig tunge ut! Ble ikke akkurat mer våken av å vente!
Ca. 08.15 kom endelig en hyggelig dame å hentet meg.
Taxi ned til operasjon. Vroooom!
Ble tatt imot av noen hyggelige mennesker nede på operasjonsstuen. Her skulle alt preppes og forklares. Inn på et rom, strømper på beina, blå plastsokker. Spaserte over gangen å inn på selve operasjonsstuen. Opp på bordet, blå sokker av. Armene ut til siden. Veneflon ble satt i venstre arm. Alt gikk fort og effektivt! Det sved litt når de pumpet inn noen medikamenter i armen, men det gikk forsåvidt greit. En svensk dame sa “Det du tenker på nå vil du drømme om, så tenk på noe ekstra hyggelig. Så blir oppvåkningen bra. Kanskje så bra at du ikke ønsker å våkne fra drømmen!”. Så plasserte hun masken over munnen og nesen. Trekk pusten godt inn, en gang til, enda en gang. Slik fortsatte det. Ved tidligere operasjoner har jeg alltid telt nedover, ikke denne gangen. Det var egentlig ganske greit, jeg tenkte på en logrende Jesper. En danske, som jeg såvidt hilste på tidligere titter over bordet “God natt!” Sier han, så ble det svart.
Jeg våkner med mamma i tankene. Det var på sett og vis en drøm, men husker ikke helt hvordan den gikk. Husker bare at det var mamma. Det prates litt noen meter ifra meg, får bare med meg bruddstykker da jeg siger inn og ut av søvnen. Etter en stund blir jeg liggende å se ut vinduet, om jeg husker riktig. Jeg hører et barn gråte, å tenker hvor skremmende det må være for et lite barn å våkne på en slik plass. For en utrolig sår gråt, etter en stund går den mer over i hikst. Han eller hun roer seg, har nok fått litt trøst tenkte jeg. Jeg har luftslange i nesen, utrolig sår hals. De informerer om at jeg hadde hatt et rør i halsen, så var nok derfor. Problemet var bare at luften var så kraftig at vær gang jeg svelget tørket halsen mer inn. En ond sirkel av tørr og oppraspet hals. De skrudde litt ned på luften, det hjalp bittelitt. Når jeg har våknet ordentlig triller de meg til avdelingen, men jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke husker så mye fra den trilleturen egentlig.
Da var puppen og vaktpostlymfeknuten fjernet.
I did it!
Det er faktisk nå jeg er glad for å ha små pupper! Det vises ikke like godt på meg under klærne, som det hadde gjort på ei med større bryst. Det vises, men ikke på langt nær så tydelig.
Kviknet litt til etter et glass med isvann! Men halsen føles fortsatt ut som den er raspet opp! Det forsvant litt når man fikk litt mat senere. Sakte men sikkert kom jeg meg opp av sengen, fikk på meg min egen truse og bukse. Skjorten beholdt jeg, orket ikke tanken på å dra noe over hodet akkurat nå. En eldre hyggelig dame skulle også operere brystet, jeg vandret att og fram på gulvet mens jeg pratet noe voldsomt med henne. Stakkars damen hintet flere ganger om at hun skulle sove litt, men jeg var så oppgiret. Jeg blir faktisk litt hyper av morfin. De sier man skal bli trøtt, men jeg blir alltid så ekstremt pratsom!
Blod dren, et irritasjonsmoment!
Måtte vandre rundt med blod dren, min største frykt var faktisk å glemme det av. Så det for meg, at jeg skulle festen en plass, glemme den, å bare gå! AU! Det skjedde heldigvis ikke. Men en dame fortalte meg at det hadde skjedd med henne. Hun hadde flere dren engang, da en sykepleier hadde glemt å løsne drenet fra sengen når de skulle flytte på henne. Vips, så ble det rykket ut!
Gave og flotte kort fra søster og tantungen 🙂 Fikk også roser med kort fra mitt søskenbarn. Snopet kom godt med senere på kvelden!
Fikk koselig besøk av mamma, min søster og tantungen. Mamma hadde med litt mat til oss, hadde ikke spist så mye, ikke klarte jeg på stort heller. Jeg og tantungen delte derfor en hamburger.
Hotellrommet vårt.
Når besøket var dratt fikk man rigget seg ordentlig til. Bygde meg en liten sitteplass av dynen og puter, drenet hang jeg på nattbordet. Fikk en telefon fra avdelingen, de lurte på hvordan det gikk med meg. Bra, til å være rett etter en operasjon sa jeg. De hadde fått informasjon om at jeg hadde sett litt blek ut tidligere. Mangel på mat svarte jeg, men nå hadde jeg spist. Hun virket fornøyd med svaret. Kvelden bestod ellers av tv titting, boklesing og snopspising. Her skulle det slappes av! Våknet en gang i løpe av natten, ellers sov jeg greit.
Neste morgen skulle jeg snakke med legen, hadde time 09.00 på brystdiagnostisk senter. Vi vandret dit, det ble noe venting. Fikk snakket litt med en sykepleier først, hun sjekket hvor mye blod det var i drenet. Ballongen var ikke engang full, dette så lovende ut! Satt på venterommet å pratet med de to andre som hadde vært operert samtidig som meg, eller de ble tatt etter meg. Her gikk det på løpebånd. Kirurgen var forsinket, så det ble en del venting.
Endelig kom han, vell inne var det tid for spørsmål og svar runden. Han informerte om at operasjonen gikk bra, han tittet på bandasjen, alt så greit ut. Ingen hevelse, ikke noe blod igjennom bandasjen. Den trengte derfor ikke å skiftes. Jeg spurte om de fant noe i vaktpostlymfeknuten, han sa at den var frisk. Ingen tegn til spredning! Jeg hadde altså vært tidlig nok ute! Spurte om hvilken type kreft det var, var den aggressiv? Svaret var som jeg antok ja, det var en aggressiv type kreft. Det var derfor ekstra bra at den ikke hadde spredd seg videre. Men cellegift må jeg ha uansett, i tilfelle. Jeg hadde nemlig lest om brystkreft hos yngre tidligere, det var visst ganske vanlig at yngre fikk en aggressiv type. Ble derfor på ingen måte sjokkert over svaret. Jeg spurte hvordan det var med nedfrysing av egg, i tilfelle man ble steril under cellegift. Han ringte en kar som hadde med cellegift til brystkreftpasienter, han skulle sjekke det opp for meg. Det var visst ikke så vanlig, men så er det visst ikke så vanlig med så unge pasienter heller. Ut fra hva jeg har lest var det 14 stykker under 30 år i 2012 med brystkreft. Jeg har vunnet i feil lotto! Sigurd besvarte telefonen min mens vi var inne hos legen, det var sosionomen. Jeg fikk time hos henne klokken 14.00.
Legen forlot, og sykepleieren skulle nå fjerne drenet. Hun fjernet den lille bandasjen, spratt opp ett sting, så trakk hun ut drenet. Det kom en høy surklelyd i det hun trakk det ut. Brystet føltes med ett lettere. Fikk totalt seks bandasjer med meg hjem, i to forskjellige størrelser. Det kom til å være et hull der drenet hadde vært, men det kom til å lukke seg snart. Jeg dristet meg til å ta på min egen skjorte. Måtte ha litt hjelp fra Sigurd med å få den over hodet.
Vi hadde nå mye tid som stod tom. Så kom jeg på at en dame fra besøkstjenesten hadde ringt dagen i forveien, jeg skulle kontakte henne når jeg hadde tid til å slå av en prat. Vi avtalte at hun skulle komme innom hotellet. Det var en utrolig hyggelig dame. Hun hadde med seg en pose med diverse brosjyrer. En søt toalettmappe og en midlertidig brystprotese. Denne er beregnet til å bruke de første 4-6 ukene, mens såret enda ikke er helt grodd.
Etter samtalen med dama fra brystkreftforeningen/besøksgruppa sjekket vi ut fra hotellet. Vi gikk en tur opp til vardesenteret mens vi ventet på at timen hos sosionomen skulle starte. Her var det en skikkelig guttegjeng som satt å pratet om løst og fast rundt bordet. Dama som var på jobb ordnet kaffe og stekte vafler til meg og Sigurd. Hun lo i det hun sa at mannfolka hadde spist opp det som var, men hun hadde litt røre igjen. De mimret tilbake til gamle dager, når byen bestod av gjenger. Da det var risikosport å gå innom bukta, som han ene sa. Jeg koste meg med å bare lytte til dem. Så kom han Irske mannen som jeg såvidt ble kjent med tidligere. De andre mannfolkene gikk til sitt, de hadde nok allerede vært der en stund. Jeg og den eldre herren ble sittende å prate om løst og fast, om hans røykeslutt. 50 + dager hadde han nå vært uten røyk, han hadde røkt i over 50 år! Han informerte meg om at han hadde over 200 sigaretter hjemme i Bodø, men han rørte dem ikke. Han hadde også vært en tur på hurtigruten, der spiste han middag. Hurtigruten var en av hans lidenskaper, han samlet på ting med logo fra hurtigruten. Han påstod at han var gjerrig, at han sparte penger der han kunne spare. Men at han vært år ga 20 000 av sparepengene til redd barna. Jeg måtte si, da er du langt fra gjerrig! Det virket som han var veldig interessert i barn, jeg så han fikk stramme lepper og den samme klumpen i halsen når han pratet om redd barna. Noe som igjen ledet samtalen over på hans barnebarn, som han var tydelig stolte av. Verdens beste barnebarn sa han. Det virket litt sårt at de bodde så langt unna. Han håpet vi ville treffes igjen, det håper jeg også. En utrolig hyggelig eldre herre.
Da var tiden inne for å rusle ned til C4, der sosionomen holdt til. Hun ville mest høre hvordan det gikk med meg, og hun syntes jeg så ut til å være i god form. Følte meg faktisk i god form. Informerte henne om at jeg kun hadde tatt to 1G paracet, og 8mg (2 tab) Dexamenthasone. Sistnevnte må jeg ta, uten unntak. Hun virket litt sjokkert, kanskje hun bare spilte? Jeg måtte skrive en ny fullmakt, den første var visst ikke utfyllende nok. Hun skulle kontakte meg når hun fant ut noe. Hun informerte om at jeg kunne godt ringe henne om jeg hadde noe på hjertet.
Nå kunne vi endelig dra hjem! Men først til mamma for å hente Jesper. Vi ble der en stund, bestemor og bestefar kom innom. Eller, bestemor kom springende opp trappen for å høre hvordan det gikk med meg. Hun sa at hun hadde drømt at det ikke var noe spredning. Hun hadde drømt om en sort svulst på størrelse med en mynt, men masse små sorte ting rundt. Hun hadde i drømmen klippet de små sorte tingene i mini biter, slik at de ikke skulle være der mer. Det var kun den sorte svulsten igjen. Bildet hun tegnet stemmer ganske godt med slik den vistes på ultralyden, som en sort sirkel. Hun hadde det travelt, de skulle dra til min søster med sengen til tantungen. Hun fortet seg avgårde! Mamma ringte å hørte om vi ville ha middag, hamburger fra Burger Kroken! Man må spise mens man enda kan!
Mamma sin hund Lenny har det med å ikke forlate en syk persons side. Sigurd skulle sette seg på krakken, Lenny nektet å flytte seg. Han hoppet heller på fanget mitt.
Nå har vi kommet oss hjem. Det gjør litt vondt i armen etter å ha skrevet alt dette! Så nå skal det snart bli avslapping med te og bok. Jeg har aldri vært noe glad i å lese bøker, men dette var den første boken jeg løftet opp her om dagen. Tittelen fenget meg der og da, boken er grei nok. Ikke så ekstremt interessant, litt for klissete for min smak. Leste halve i går, nå må jeg nesten bare fullføre. Den kan jo fortsatt bli bedre. Den handler forøvrig om noen ungdommer som har kreft. Ei jente med lungekreft, en gutt med benkreft og en med kreft i øynene. Den skulle ha en humoristisk vri, til nå har den for det meste bare vært romantisk kliss.
Det var lurt å ha med lesestoff på sykehuset.
Til info har jeg til nå tatt 3 stk 1G paracet, totalt. Jeg er en stor pyse for smerte, men dette er nesten latterlig! Var forberedt på å ha det vondt. *Bank i bordet* kanskje det holder seg slik det er nå? Må huske å gjøre fysio øvelsene mine! Kirurgen sa det ikke var så nøye de første dagene, men 1-2 uker så skal jeg kunne ta armen over hodet. Klarte jeg ikke det, så ville jeg trenge hjelp. Må også forbedre holdningen min, så jeg ikke blir innsunken. Rak rygg, brystet ut, armen ned (ikke bøyd)! Øvelser, opp med armene, ut til siden (hold i ørene) og rull på skuldrene. Sistnevnte har jeg aldri likt, kjenner det knaser i musklene.
Pang, da var dagen i gang! 08.00 skulle vi være på sykehuset for blodprøve stod det i papirene. Merk, papirene som sykepleieren printet ut på fredag. Brevet med innkalling har jeg enda ikke mottatt. Takk posten!
Nummer 9 i kø. De fleste ansiktene rundt oss ser rimelig trøtte ut.
Etter blodprøven ruslet vi ned på Brystdiagnostisk senter igjen. Fikk da prate med en hyggelig sykepleier som ga meg instrukser om hva en skulle gjøre videre. Jeg hadde jo ikke mottatt noe brev, var derfor ganske så uklart. Hadde blant annet glemt å registrere meg, det stod forsåvidt i den delen jeg fikk på fredag. Heia hauet!
Vi liker snille sykepleiere som lager slike fine lister til en delvis forvirret sjel!
Det eneste som ikke står på listen, innsjekking/innskriving. Damen i informasjonen dobbeltsjekket informasjonen min. Pappa sto enda oppført på listen som nærmeste pårørende. Det hadde vært ganske vanskelig å kontakte han om noe skulle skje! Fikk henne til å endre det til Sigurd, greit å ha to oppført.
Fikk et slikt moderne design armbånd! Fjernet personnummeret mitt under strekkoden. Det står forresten ingen produktbeskrivelse om man scanner koden. Skuffet!
Neste på listen var nukleærmedisinsk avdeling. Her skulle de finne min vaktpostlymfeknute, å merke den av for kirurgen. En Vaktpostlymfeknute er første lymfeknute nærmest kreftsvulsten. Det er denne som først vil bli påvirket av spredning, de fjerner derfor ofte den første lymfeknuten. Samtidig sjekker de om den er frisk, for slik å finne ut om man har spredning. Resultatet får jeg ikke vite ordentlig før etter operasjonen.
Bilde er fra en informasjonsplakat på venterommet.
Når det endelig var min tur ble jeg tatt imot av en hyggelig pleier som forklarte hvordan det hele foregikk. Legen kom omsider inn å satte en sprøyte med radioaktivt stoff rett under huden i området ved svulsten. Han masserte det godt slik at lymfen skulle begynne å jobbe. Jeg slapp å vente så lenge, etter omlag 10 min var det såpass inne i systemet at vaktpostlymfen vistes godt på bildet! Tok ca. 5 min å ta selve bildet. Legen kom deretter tilbake for å sette en stor X der vaktpostlymfen er. Jeg er herved radioaktiv! Betyr det at man kan bli medlem av X-men? I film får man jo spesielle evner når man utsettes for slikt!
I tilfelle noen skulle være interessert i hvordan det hele foregår.
Tilbake på brystdiagnostisk senter får vi vite at kirurgen hadde blitt innkalt til operasjon. Vi hadde dermed litt ekstra tid å slå ihjel. Sosionomen hadde ikke tid til å møte meg, hun hadde heller ikke funnet ut noe spesielt. Hun skulle visst komme i morgen…når jeg er dopet på morfin og andre medikamenter? Er det noe lurt? Vi tok oss derfor litt lunsj sammen med mamma i kantina. Deretter bar turen til Vardesenteret i 9C.
Beste avgjørelsen i hele dag! Der oppe møtte vi på en hyggelig dame og en eldre herre. Hun var tidligere kreftsykepleier, jobbet nå på vardesenteret. Han var frivillig, såkalt likemann. En som selv har vært igjennom kreftbehandling, usikker på hvilken type han har hatt. En utrolig omgjengelig kar! Han fikset vaniljeis til Sigurd, jeg nøyde meg med en kopp kaffe. Det kom en annen eldre herre inn døren, det var hans første gang på Vardesenteret. Han var egentlig fra nord Irland, men bodde i Bodø. Det rørte meg når han pratet om sine barnebarn, man kunne tydelig se at han fikk en klump i halsen. -De er verdens beste barnebarn, og jeg bryr meg ikke om hva dere sier! Vi måtte le, gamlingen hadde tæl. Han var tydelig stolt av sine barnebarn! Han hadde faktisk tatt med seg en bok barnebarna hadde laget, den lå nede på pasienthotellet, men han skulle ta den med seg opp på Vardesenteret en annen dag. Det var et koselig avbrekk på en ellers kjedelig dag, som til nå hadde bestått av mest venting.
Telefonen ringte, det var sykepleieren som skulle informere om at legen nå var tilbake på brystdiagnostisk senter. Denne gangen var det ikke lange ventetiden før man fikk pratet med han. Fikk litt nærmere beskjed om morgendagen, må møte 06.30 på Gynekologi – Urologi -Endokrinologi avdeling. Det blir en tidlig morgen, må i tillegg dusje før man drar! Deretter tegnet han opp hvor han skal operere, ser ut som noen har lekt med tusj på puppen min nå. Etter den lille tegne seansen tok han noen bilder, de skulle brukes den dagen man skal bygge opp brystet igjen.
Tusjen har glidd litt utover. X SN er vaktpostlymfen. Blinken er ca der kreftsvulsten er, og resten er i hovedsak brystet. Det meste blir de til å fjerne under huden, så selve såret på oversiden blir ikke like stort som såret under huden. Noe ekstra hud må bevares til gjenoppbygging senere.
Legen spurte om jeg hadde vært å tatt gentest, jeg trodde det var den jeg tok tidlig på morgenen. Så feil kan man ta, jeg hadde visst bare tatt en tilfeldig blodprøve. For skjemaet om gentest hadde jeg jo ikke mottatt i posten. Måtte fylle det ut, for å gå bort senere. Men først time hos fysioterapeut, der jeg og to andre fikk info om øvelser etter operasjon. Her var det snakk om å starte ca. med en gang for å unngå at vevet gror fast! Det kunne visst gjøre litt vondt når man enda hadde dren i operasjonssåret.
Jeg rakk å ta gentesten! Nå tar det ca. 4 måneder før man får svar.
Samtykke skjema. Som hun tydeligvis ikke trengte (?). Fikk det tilbake.
Etter er lang dag kunne man endelig dra hjem. Vi dro bort til mamma å gikk en liten tur med Lenny og Jesper (hundene). Min søster og tantungen kom på besøk, sier det igjen…man blir rett og slett glad av den ungen! Jeg, Sigurd, mamma og tantungen dro på Peppes Pizza for å spise et “siste” måltid. Ingen mat på meg fra 00.00 til etter operasjonen i morgen!
Det koster å parkere på UNN.
Dette er forsåvidt ikke min først rodeo, har operert ørene og kneet tidligere. Ørene var et lite plastisk inngrep, som ble gjennomført på slutten av ungdomsskolen. Jeg hadde dumboører, som gjorde vondt når de ble presset innover av f.eks. luer, høretelefoner el. Fra jeg var liten har en vært plaget med låsing i kneet. Men varigheten ble lenger og vondere for vær gang, ble derfor operert i 2003. Har hatt en låsing siden den gang. Var ikke en helt vellykket operasjon, sliter fortsatt med smerter om den blir overbelastet. Jeg brukte ca 1 år før man kunne gå 100% normalt igjen, mye på grunn av at en mistet koblingen mellom hjernen og kneet. Måtte derfor trene opp det å kunne bøye kneet igjen. Er noe av det særeste jeg har vært borti, uansett hvor mye jeg tenkte…bøy deg kne! Så skjedde det ikke, måtte lure hjernen ved å bøye begge knærne samtidig. Sakte med sikkert kom kontakten tilbake.
Nå skal jeg pakke klart til i morgen. Kommer hjem på onsdag om alt går som planlagt (krysser alt som krysses kan). Blir nok ikke til å oppdatere på en stund. Regner bare med brystet og armen er ganske sår i starten. Skal skrive så snart jeg kan!
Hovedinngangen ved Universitetssykehuset Nord-Norge
Vi troppet opp på sykehuset ca. 30 min før tiden, som om det ikke blir nok sykehus fremover (sa hun spøkefullt). Første møte var hos sosionomen, når klokken nærmet seg dunket jeg forsiktig på døren hennes. Det var en hyggelig dame med hvit/grålig hår som tok imot oss. Rommet hadde lav, men behagelig belysning. Nesten på grensen til mørkt. Det var faktisk ganske godt i forhold til det sterke lyset og de hvite veggene på resten av huset. Hun kunne ikke hjelpe så mye nå, var mer en bli kjent time. Jeg nølte ikke med å gi henne fullmakt, endelig noen som kan sakene. Endelig ei som skal se på hva en har av rettigheter. Tror ikke jeg hadde maktet alt papirarbeidet i på toppen av det hele.
Så måtte vi vente nye 30 min på time hos kirurgen. Øvelse til venting senere, vi starter tidlig! Fikk litt mer info om hva som må gjøres videre fra legen. For det første må jeg fjerne hele brystet! Det skal jeg ærlig innrømme at jeg ikke var forberedt på. Han ville ta hele brystet mest på grunn av min alder, og da sjansen på at det er genetisk. Det er jo noe man ikke vet før om ca. 4 måneder (skal ta prøven på mandag). Om det er genetisk, anbefaler han å fjerne det andre brystet også. Enkelt og greit fordi, når det var genetisk var det ikke snakk om en sjanse å få brystkreft…det var mer snakk om når. Med andre ord ganske store odds for å få. Håper derfor, for slektas del at det ikke er genetiskbetinget. Etter ca. 4 uker vil behandlingen begynne. Siden hele brystet skulle fjernes var han noe usikker på om det ble stråling, det måtte han se nærmere på. Men det blir cellegift i 6 måneder… Det var jeg heller ikke helt forberedt på. Da jeg gikk ut fra første beskjed, fjerning av svulst + lymfeknute, med påfølgende stråling. Nå ble det plutselig mye mer omfattende enn det jeg så for meg.
Brosjyrer jeg fikk av legen. Brystrekonstruksjons brosjyren har flotte tegninger som illustrasjon!
Jeg klarte å holde hodet kaldt så lenge en var i samtale, så fikk stilt noen spørsmål. Det vil nok for noen virke som merkelige/selvsagte spørsmål. Angående rekonstruksjon av brystet fikk jeg dette til svar. I enkelte tilfeller kan de legge inn protese (implantat) under samme inngrep som fjerning av bryst. I mitt tilfelle var han for det første noe usikker på om jeg trengte stråling, for det andre min alder. En protese må skiftes ut etter ca. 15 år. Han ville heller anbefale å få laget et bryst av mitt eget vev, dette vil da være evigvarende. En brystrekonstruksjon med eget vev er igjen en mye mer omfattende operasjon enn proteser. I tillegg vet man ikke enda om det er genetisk, for er det tilfellet anbefalte han å fjerne det andre brystet også. Sjansene var da så store for at kreften ville komme tilbake en eller annen gang.
Jeg visste vell egentlig svaret, men måtte bare stille det. Angående cellegift, kvalme og hårtap fikk jeg dette svaret. Vær tredje uke vil jeg komme inn å ta cellegift, de første dagene bruker man å føle seg ok. Men rundt uke 2 begynner man å følge seg noe verre. Her er det da forskjell fra person til person, men jeg måtte ikke ha for høye forventninger. Spurte om jeg ville klare å trene litt, det ble stille. Han så noe tvilende ut, sykepleieren som var med han skyter inn -Det er fint om du kan gå tur med hunden 15 min. Jeg tenkte, såpass ja. Ellers skulle jeg bare ta det etter formen. Klarte ikke dy meg, måtte spørre om jeg kom til å miste håret. Svaret var ja, mest sannsynlig. Så forøvrig i en brosjyre at man får dekket innkjøp av parykk, eller hodeplagg om man vil. Tenker da jeg går for parykken, luer og skjerf kan jeg kjøpe av egen lomme. Parykk koster tross alt mye, mye, mer…så er man sikret i tilfelle.
Vardesenteret C9 på UNN
Tok oss en tur opp på vardesenteret. Dessverre var det sommerstengt, men fra neste uke skal det være åpent hver dag igjen. Har ihvertfall undersøkt terrenget, så en er 110% sikker på hvor det er.
Når vi kom oss inn døra hjemme tillot jeg meg selv å gråte litt. Var virkelig ikke forberedt på å miste hele puppen! Hjelper å få ut litt frustrasjon, så går det hele så mye bedre etterpå. Leste litt igjennom både “gamle” og nye brosjyrer. Så nå gleder jeg meg til å tisse grønt!
Det er ikke vanskelig å se hvem denne brosjyren er myntet på. Men kjekt å vite!
Mitt navn blir herved Mia En-Pupp, og jeg skal ha en bandana så en ser ut som en skikkelig pirat!
