Hvem skulle tro at trollene på reddit kan sove? I subredditen /r/cancer gjør de akkura det. Her er det mennesker som på en eller annen måte er berørt av kreft. Om de selv har hatt det, eller er pårørende spiller ingen rolle. Man er anonym og kan derfor dele så mye som man ønsker.
Kanskje vil du kjefte, søke råd, eller bare lese hva andre skriver?
Det er alltids noen som legger ut de ferskeste fremskrittene og den nyeste pågående forskningen. Så for de som liker å holde seg oppdatert er det virkelig en god kilde. Andre legger ut gøyale tekster eller tegninger, ordentlig galgenhumor som vil få deg til å le på selv den dårligste dag. En av disse gjengangerne er Cancer owl, som bør bli nevnt for hans dystre men samtidig muntre tegninger. Han er forøvrig en veldig hyggelig kar som jeg fikk æren av å bli bedre kjent med. Gå i arkivet for å lese alle hans koselige seriestriper.
Anbefaler /r/cancer på det sterkeste, og ikke minst støttegruppen som går ukentlig. Gruppen er ledet av NikkiP0P (noen ganger Josh3781), hun er stråleterapaut og har lang fartstid med kreftpasienter. Ei som også utfor sitt daglige arbeid ønsker å gi en hjelpende og støttende hånd. Hun driver ikke terapi i gruppene, men svarer mer enn gjerne på en oppløftende måte. Det samme gjør de andre som deltar. Nikki har en fremgangsmåte der du må skrive en opptur til nedturen, på den måten blir det ikke kun en vegg med negativ tekst. Det vil også få deg til å bli mer bevisst på de små gode øyeblikkene, selv på en dårlig dag.
Det beste er at man blir en del av et større internasjonalt fellesskap. Noen er ferdige for flere år siden, andre er under behandling. Det er så flott å se hvor langt mange har kommet, for eksempel å lese om en som skal gå triathlon 2 år etter behandlingen. For en bragd, han ble heiet opp og fram! Alle er anonym, så her kan man dele fritt fra hjertet <3
På grunn av punktene over finner vi det meget gøy å terge alle sør for Trønderlag straks de sutrer om dårlig vær, å vi legger ikke skjul på det engang. Litt som søskenkjærlighet kan man vell si, for vi er jo glad i dere, men dere surker så fælt. Nord-Norge hadde noen fantastiske dager med godt vær uten at media orker å lukte på penn og papir, kanskje det ville bli for hard kost når dere satt under parasollen å hørte regnet lage fin musikk? Ikke vet jeg. Men en ting vet jeg, for det har mamma og pappa lært meg, det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær!
Nå skal jeg fortelle om noe som man egentlig ikke snakker om. Det er tabu, man holder stilt om det, det skal hemmelighetsstemples mer enn kreft og andre farlige sykdommer.
For en stund siden henviste kreftlegen meg til psykolog, jeg var der og da uenig i hans grunnlag. Ettersom tiden gikk tenkte jeg kanskje han hadde rett i noe? Jeg begynte å kjenne mer etter, føle mer på hvordan jeg egentlig hadde det, var ærlig med meg selv. Nei, det gikk kanskje ikke så bra som jeg ønsker å tro, ønsker å vise. Det er vell egentlig ikke så rart at frustrasjon kan gå over til en depresjon om det pågår lenge nok. Tok ut permisjon fra mitt frivillige arbeid av flere helserelaterte grunner, begynte samtidig å se frem til å få hjelp.
Skal nevnes at jeg har slitt med angst og depresjon tidligere, kjenner symptomene når karusellen er på vei ned. I første omgang anså jeg det som en støtte til å få letter frustrasjonen, hadde aldri forutsett reaksjonen min når avslaget kom i postkassen. Jeg strigråt, klarte ikke å stoppe, innså at dette klarer jeg ikke alene. Er så møkka lei av å gå å stampe, at livet ikke går framover. Er bekymret for at jeg ikke vil takle skolegang, at jeg vil gå på en kraftig smell å deise rett tilbake i kjelleren med lukket dør.
Bestilte time hos fastlegen, han sendte ny henvisning. Aldri før har jeg hatt problemer med å få time hos psykolog, men også denne gangen kom avslaget. Min samboer er en stille og rolig kar, det er ikke ofte han blir sint…
Min kreftlege mente at depresjon og angst kunne ha en finger med i spillet på hvorfor jeg har unormal høy fatigue, og ikke ser ut til å bli noe bedre. Nå er det jo kjent at fatigue også kan lede til depresjon, sier seg selv egentlig. Til de som ikke vet hva fatigue er, det er ikke bare utmattelse, slitenhet, trøtthet. Det er en subjektiv følelse som hos meg oppleves så intens at jeg kjenner det inn til beinet, muskelvonder, dårlig konsentrasjon og hukommelse, dundrende hodepine and the list goes on. Slikt kan sette selv den beste ut av spill. Det er langt fra enkelt å innrømme, og deretter faktisk spørre etter hjelp…
Er det virkelig nødvendig at man skal havne så langt ned i kjelleren at man må skrapes opp før man får nødvendig hjelp?
Hva skjer med alle de andre som får avslag, hvordan går det med dem? Er det meningen man skal rase totalt sammen før man får den hjelpen man trenger. Da er det jo for sent. Det ganger heller ikke samfunnet, for da må et helt menneske bygge opp igjen, sten for sten. Been there, done that. Har ikke så store ønsker om å bruke enda flere år på å bygge noe som kunne ha vært unngått.
Men mest av alt tenker man… Er jeg ikke verdifull nok til å få hjelp?
Fastlegen godtok ikke avslaget! Snakket med fastlegen min over telefon, han ble mutt. Har du allerede fått svar hjem? Det godtok han ikke! Han sendte sporenstreks nytt brev til dem om at jeg trengte hjelp! Det ble tredje gangen på relativt kort tid…
… En tykk konvolutt kom dumpende i postkassen, velkommen til introduksjon til gruppebehandling ved Voksenpsykiatrisk poliklinikk, lød første setning. Jeg leser igjennom brevet, først en hel dag med foredrag og annet pjatt rundt de forskjellige gruppetilbudene. Om de tror jeg setter meg ned å forteller om mine dypeste, mest private tanker og følelser til andre… Så tar de grundig feil. Jeg forteller mye uten filter til dere, men det er en hel del jeg aldri ville ha delt med noen andre enn min samboer og bikkja.
Min egen henvisning? Vet ikke hva intensjonen bak kravet er, men først må jeg signere å sende inn at jeg takker ja til plassen, greit nok. Deretter må jeg skrive om hvorfor jeg trenger hjelp fra voksenpsykiatrisk poliklinikk, har ikke allerede legene skrevet dette på henvisningen?
Jeg er møkk sliten fra før, dette gjør det ikke bedre, hele kroppen verker. Må bare bukke og takke for alle brevene med avslag som har trykt meg lengre ned i en negativ karusell der man føler seg uverdig hjelp.
Passet en søt liten 9 uker gammel valp ved navn Molly idag. Skal si hun er tøff for alderen, lilletøtta tok kontrollen tidlig. Jesper skulle prøve å dominere henne, hun sa tydelig ifra, bort med deg gammern! Fortumlet måtte Jesper gi opp å dominere.
Lille tøffe Molly
Men så skjedde det noe som jeg aldri hadde forventet. Lille Molly kom med noen små valpe-bjeff, slike som gjerne kan komme når de vil rase. Jesper hoppet bakover, hva farsken var det for en lyd? Nei, dette ble for skummelt, jeg stikker! Tullingen har visst glemt hvordan det er å være valp, han tilbragte mest tid i den trygge kassen.
For en feigskit!
Molly var en fryd å passe, kun ett lite uhell på alle de timene! Det er jaggu meg ikke verst til å være så lita. Hun blir ikke til å la gutta pille henne på nesen når hun blir større, nerver av stål.
Storkoser seg med leken
GEIP!
Store jenter piller ute
Ser jeg ikke skummel ut?
Vanskelig å ikke la seg sjarmere av en så nydelig, snill og god valp. Skal ærlig innrømme at man blir en god dose valpesjuk!
Med en gradestokk som viste hele 12 sommerslige grader på morgenkvisten bestemte vi oss for å utnytte dagen utendørs. Man vet jo aldri her nord hvor mye sommer man egentlig får, når værgudene enda er snill i mai så må man nesten løpe ut døra.
Det var hele fem biler på parkeringsplassen i Tønsvika når vi begynte å rusle.
Siden kroppen ikke spiller helt på lag for tiden så tok vi med stavene, det gjør gåingen litt enklere for ho mor. Etter litt trasking bestemte vi oss for å svinge til venstre, vi svinger aldri til venstre… trasket opp mot Tønsviking middelaldertun. Den bakken var hard for skrotten, men opp kom man seg!
Skryte av at man kom seg opp, å ingen bilder? Pics or it didn’t happen! Når man hadde kreket seg opp hang det en fin lapp, privat område, middelaldertunet er stengt bla bla bla. Jeg ble regelrett forbanna, hvorfor hadde de ikke hengt denne lappen på tavla før man svingte til føkkings venstre? Helt greit at plassen er stengt, å at man ikke skal drive å trø der inne på grunn av alarm and other shit, men hallo, det er et stykke å slepe seg for en sliten kropp.
Jeg gikk sur og stum ned, orket ikke prate, orket ikke engang å lytte på fuglene, som nå virket som en mare i ørene. Det eneste som ringte i hodet mitt var typisk min flaks, typisk at jeg nå har brukt siste rest av energi…
Når man først var i området måtte vi nesten se hvor langt de var kommet med kirkebyggingen. Humøret kom sakte snikende tilbake idet jeg studerte utskjæringene, godt arbeid. Det begynner virkelig å ta form.
En liten pause i lyngen var på sin plass, kanskje jeg nå kunne få et bilde der man ser snuten og øynene til bikkja. Han har en tendens å snu seg i alle andre retninger når bilder skal knipses.
Jesper kan være både sta og rampete, men han vil alltid være mitt søte snusk <3
Kan vell greit si at vi ikke var de eneste som hadde luktet godt vær, det var hele 25 biler på parkeringsplassen når vi forlot Tønsvika.
Avsluttet dagens sprell med å klinke is!
Nyt godværet, her blir det sofaslask resten av dagen!
I dag skal vi på kino å se Warcraft – The Beginning, gleder meg som et barn til å endelig se Warcraft universet på storskjerm. Man har jo vært en del av det i ganske mange år, først Warcraft deretter World of Warcraft.
Håper man får se noen kjente ansikter og steder fra de mange historiene kjent fra spillene. Se for dere en reise til Orgrimmar og Stormwind, å gå i gatene, besøke innet eller banken. Om bare en Orc sier “ready to work” så kommer jeg til å fnise som en liten skolejente. Det å oppleve en verden man har vært en del av, vil kanskje føre til at nostalgien kommer flommende tilbake. Kanskje det tilogmed får oss til å rote fram de gamle Warcraft spillene, eller starte med World of Warcraft før neste expansion har kommet.
Vil ikke avsløre noe, kommer derfor ikke til å skrive om filmen rett etter vi har sett den. Jeg hater når folk slenger ut spoilers før massene har rukket å få med seg innholdet.
For å si det mildt er jeg jævlig hekta på billig skit fra ebay. Det var derfor ingen overraskelse når en hvit pakke kom i postkassen. Jeg rev den opp i hurtig tempo, weehooo, bli aldri for gammel til pakke i posten.
Hm..hva er dette, undertøy? Jeg eier ikke pupper som kan passe til dette undertøyet engang. Leste nøye på adressen, dette tilhører en av naboene. Kniste litt, noen kommer til å ha det gøy på soverommet, wink, wink!
Man får jo bittelitt dårlig samvittighet når man har åpnet pakken til noen andre, skrev en liten lapp å la sammen med det sexye sorte undertøyet. Såh, nå tror de ikke noen slemme folk har åpnet den, håper jeg. Tapet den igjen, så sprang gubben å la den i postkassen deres.
For dere som ikke har hørt om Hjelpeposen før, så er det en idé jeg fikk etter kreftbehandlingen var over. Jeg ønsket at alle skulle få noe til å hjelpe dem igjennom behandlingen, for eksempel tannkrem uten såpe, fuktighetskrem, men også noe underholdning til lange dager på sykehuset.
Fikk ikke så mye informasjon om at det eksisterte en forening for oss unge kreftrammede, det er ingen hemmelighet at de fleste var godt voksen. De på Vardesenteret fortalte meg om Ung Kreft, eller Ungdomsgruppen i Kreftforeningen som de het da. Jeg meldte meg tidlig inn, men klarte ikke å delta så mye under selve behandlingen.
Etter jeg startet med Hjelpeposen tok det ikke lange tiden før de tilbydde seg å hjelpe med prosjektet, lykken hos meg var stor! Tenk å kunne få gi informasjon om noe så flott, på en så fin måte. Det er noe helt annet å få en gjenstand, noe som viser vi bryr oss, enn å bare høre om det tilfeldig i forbifarten.
Tusen takk for at dere ønsket å belyse prosjektet!
Det er nok ingen hemmelighet at jeg ikke har så mye penger å rutte med. Men bikkje, det har man! Kom over en artikkel på iTromsø (for lenge siden), dette koster hunden deg. Her summerer de greit opp hva en hund sånn circus koster i løpet av ett år. Nå har jo vår Jesper vært litt uheldig til tider, å ekstra utgifter hos veterinær har forekommet. Slikt skjer når man har et levende vesen i hus.
Siden jeg har lite penger, hvorfor velger jeg da å ha bikkje? Enkelt å greit gir en hund så mye kjærlighet at det ikke kan måles i penger! En hund gjør også mye for både psyken og fysikken. Den lille skrotten ga meg en grunn til å slepe meg ut av sofa å komme meg ut på tur med kroppen full av cellegift. Frisk luft i lungene hjelper mer enn noen aner! Er jeg trist og lei, så kommer bikkja kravlende opp på fanget mitt. Er jeg sint og frustrert springer han i andre enden av rommet, eller opp i annen etasje å boffer. Avleder matmor bort fra det som gjør henne sinna. Er jo et lite problem at jeg ikke får lov å ha nerd-rage på spill heller, da skal han få meg bort fra datamaskinen.
En hund kan bety så mye forskjellig for den som eier den.
Jeg løper ikke ut på byen å drikker meg drita. Har ikke vært full sia jeg var 17 år, det begynner å bli en stund siden… Jeg har vært ute på byen én gang i mitt liv, å da ble jeg forbanna på grunn av manglende sitteplass. Det ble ingen drikke kjøpt den kvelden, turen bar straka vegen hjem igjen. Hvem pokker koser seg med å få vondt i beina av å stå en hel kveld? Kall meg gjerne rar, men har aldri hatt dette suget etter alkohol. Er rimelig sikker på at jeg er trygg fra å ende som alkoholiker.
Det andre kanskje bruker på slikt, bruker jeg på bikkja. Å tro meg de ølboksene, vinflaskene og turene på byen koster faktisk litt i løpet av et år. Selv om du kanskje ikke er så ofte ute, eller drikker så veldig mye. Ting blir fort dyrt. Jeg vil anta at bikkja faktisk er rimeligere sånn sett, vi kjøper han mat, noen godbiter. Han ødelegger ikke lekene sine, så de har han til de blir så innslevjete og ekkel at matmor diskret kaster de i søpla. Han hadde en leke-and som jeg dristet meg til å hive i hans åsyn. Ente med at han satt ved søppeldunken å surket, jeg måtte fiske den ekle anda fram igjen.
Du velger å bruke penger på å bli lettere beruset, jeg velger kjærlighet fra en firbent og lodden skapning. Det handler om å prioritere, har man dårlig råd så må noe vike. Hva er viktigst for deg?
Du har sikkert forstått at alkohol kun er et av mange eksempler, men siden internett har en tendens til å missforstå understreker jeg det enda engang. Det er kun et eksempel, kanskje kaster du penger ut vinduet på helt andre ting!
Det er lenge siden jeg har vært innefor dørene på Hålogaland teater, ble så glad når Vardesenteret inviterte meg med. Den siste tiden har vært litt tung, så nå skulle det bli godt å få strukket på smilebåndet ordentlig. Kjente jeg var litt sliten i kroppen og toppen, men da er det egentlig ekstra godt å lene seg tilbake å bare nyte.
Machokultur i solnedgang
Vi skulle få se Jaktlaget, en komedie som ga mange latterkuler imellom bannskap og sikling etter en ung kvinnekropp. Har du et mannebein som synes teater er kjedelig, så er Jaktlaget akkurat det som skal til for å overvinne han. Her er det mannfolk, kroppslukt, våpen, blod, men også noen ynkelige tårer og truser med stjerner.
Se gjengen her!
Forsøkte tappert å gjenfortelle til samboeren, men husket ingen navn fra forestillingen i går. Det ble mer så gjorde han, så sa hun, så gjorde han… ja, en annen han altså. Ga opp den gjenfortellingen rimelig kjapt, å fortalte heller at det var et flott stykke med god humor og mange tvister.
Tusen takk for at jeg fikk være med, det gjorde godt, både lo og skvatt så man hoppet i stolen. Dere på Vardesenteret er så hjertegode som tar folk med på opplevelser som virkelig setter seg i forsetet av flotte minner. Det gjorde virkelig godt med en lattermild avslutting på dagen!
