Omdøper herved hånden min til Tornerose, den sov når jeg våknet på fredag, og den sover enda. Trodde det bare var typisk handa har dovna når man sov, rist den våken. Neida, den våknet aldri… Har en liten aning om at John Blund og Ole Lukkøye snublet og veltet sovestøvbøtte over hånden min. Får man erstatning for slikt?

Dro til fastlegen idag for min rutinemessige blodprøve for å sjekke om man har kommet over kneika med D vitamin mangel. I samme slengen fikk man spurt hva greia er med handa som enda ligger å dvaler.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Etter litt tøying og bøying forklarte han det det kunne dreie seg om Karpaltunnelsyndrom. Trenger egentlig ikke flere helseplager på pallen, er nok der nå. Hos meg er det mest øversiden av hånden inn mot tommelen som sover, opp langs siden av tommelen. Fingrene sover kun til nederste ledd, altså ikke helt ut til fingertuppen. Virker som et mildt tilfelle i forhold til hvordan det kunne ha vært. Får håpe det forblir slik eller forsvinner helt!

Merket med blått er den delen av hånda som sover

Karpaltunnelsyndrom
Kort fortalt, gjennom karpatunnel går det sener, blodårer og nerver. Den største nerven er nervus medianus. Når det av ulike årsaker blir trangt i karpaltunellen kommer nervus medianus i klem, og symptomer kan fremstå i nervens funksjonsområde dvs. hånd og fingre. Som oftest er årsaken betennelses reaksjoner som medfører veskedannelse (f.eks. senebetennelse eller leddgikt). Men ofte finnes ingen forklaring.

Han henviste meg til nevrolog, så får vi se hva de finner ut. Litt ironisk at man slapp unna det meste av nevropati under cellegiften for nå å sitte med en halvt sovende hånd.Trenger egentlig ikke flere helseplager på pallen, er nok der nå. Har et håp om at det IKKE dreier seg om karpatunelsyndrom, men noe som kan fikses på enklest mulig måte… eller at den faktisk er sprell våken en vakker dag. Misstenker genetikk siden mamma har vært operert for samme greia.

En slepphendt hilsen

Mia

#karpaltunelsyndrom #hånd #hand #helse #tilbaketillivet #doven  #sovendehand #bortdovnet  

Fortsettelse fra søndag 31.7.16 – Den usikre dagen for 2 år siden

Når man står i tvilende sko å vet at kanskje blir det en real tango med døden i tiden som kommer, så gjør man seg noen tanker. En av de var, hvorfor i helvete eksisterer det ingen bilder av meg? Dør jeg nå, eller når jeg er 90 det skal finnes spor! 

​Vi utnyttet dagene, og jeg pushet min største grense noen sinne. Det ble sommerens lengste og beste fjelltur i eventyrlig landskap. Bestemte meg for å nake på toppen, aldri hadde jeg vist hud offentlig før, med unntak av noen få svømmetak på ferie i Kiruna som barn.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Holdt meg opptatt, fikk tankene på avstand. Hodet mitt var i to verdener, den ene halvdelen forstod at kirurgen egentlig visste hva det gjaldt. Den andre holdt i håpet om at dette fortsatt var en fillesak. 

Min søster og tantungen flyttet nærmere byen, for å glede henne dro vi å kjøpte en liten overraskelse på Extra leker. Telefonen ringte, det var kirurgen. Har du anledning til å prate? Selv om det ikke var noen ideell plass, så ville jeg vite med engang, svarte kort og konsist ja. Stemmen hans var rolig og alvorlig, det er dessverre kreft. Anbefaler å ta hele brystet, og jeg vil få deg inn til operasjon så fort som mulig, tirsdag. Jeg ble stille, og stuttret fram, jaha, ok. Kirurgen spør undrende, har du forstått hva jeg har sagt? Du reagerer ikke. Joda, reaksjonen vil nok komme senere svarte jeg. Den første solide tanken jeg minnes var, faen så dårlig lotto!

La på røret, rolig, i totalt sjokk. Noen tårer begynte å trille ned kinnet. Strigråt ikke, knakk ikke sammen i fosterstilling, de bare trillet sakte ned. Alder spiller ingen rolle i slike situasjoner, 28 år gamle meg ringte mamma, fortalte henne beskjeden. Hun gråt, jeg var rolig. Sa til min samboer at vi måtte kjøre hjem. I ettertid har jeg blitt spurt hva vi pratet om i bilen, den delen husker jeg ikke. 

Samme dag startet jeg denne bloggen med innlegget, A4-livet, eller?

Så fram til en deprimerende sommer 
Det er litt merkelig, men i fjor var jeg i bedre form. Var sliten da også, men kom meg i det minste på en fjelltur. Fatiguen var ikke på nær like ille som den har vært det siste halve året. I tillegg til diverse andre plager som har dukket opp eller forverret seg etter behandlingen… Jeg tror sammensetningen gjør plagene verre, den ene forsterker den andre. Så fram til en sommer der jeg skulle bli enda mer deprimert av å se andres bilder fra toppturer enn hva jeg ble ifjor (det stakk da også). Mitt mål er å komme tilbake til den turen jeg hadde rett før den siste telefonsamtalen… det blir nok ikke i år heller. Kanskje til neste år?

Så til dere som rakker ned på Pokemon Go, det har vært min lille utvei til friskluft i eget tempo denne sommeren. Uten den spillet ville jeg blitt sittende inne å kjørt meg selv ned i grusen fordi man ikke har styrke nok til å gjøre det man ønsker. Vet jeg ikke er alene med å finne den gleden i en ellers slitsom hverdag.

Mitt år med brystkreft i korte trekk 

I dag er det 2 år siden jeg satt sammen med mamma på Bryst Diagnostisk Senter i Tromsø, uvitende og ved godt mot. Det var jo bare en fettkul…
 

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Hvorfor hadde jeg tatt med mamma? Var det hun som tilbydde å være med, eller ble det bare slik. Husker ikke, men glad for at hun var der. Det var mye forsinkelser den dagen, tiden tikket og gikk. Kaffen ble kald og kannen tom, de flittige hvitkledde ordnet opp. Det ble min tur, ikke visste jeg hva man gikk til.

Mammografien klemte puppen pannekakeflat! De fant noe, det måtte de jo ha gjort. Det ble trippeldiagnostikk og puppeklemming var bare første akt. I andre og tredje akt ble det ultralyd og biopsi. Jeg så nåla bli skutt inn i puppen på ultralyden, jeg lo… Det var fortsatt ufarlig, uvitende. Unge mennesker får ikke kreft. 

Tiden tikket og gikk, uroligheten kom til syne på venterommet. De flyttet oss til noen stoler lengre bort i gangen. Kanskje var mamma mer urolig enn meg, kanskje var hun mer bevisst på hvordan livet kan gi deg noen kraftige slag i trynet. En pleier hentet oss, noe sank inni meg når hun ba meg ta med mamma. Var det livets realitet som begynte å synke inn?

Kirurgen var rolig, han så på meg. Sykepleieren satt ytterst på stolen, som om hun var klar til å bykse framover i et reddende svalestup hvert øyeblikk. Hans ord er brent fast i hukommelsen, det ser ikke friskt ut, men vi kan ikke si sikkert enda. De måtte farge prøvene lengre, hva nå enn det ville si. Hodet mitt stoppet, det visste ikke hvordan det skulle reagere. Vi avtalte at han skulle ringe meg straks han visste svaret…

Dagen etter ringte telefonen, det var kirurgen. Toneleiet hans var mer anstrengt, mer seriøst, det ser ikke bra ut sa han. Hjertet sank, magen knøt seg. Han forberedte meg på at det ville bli en operasjon, han ønsket å se nærmere på kulen. Egentlig hadde de ikke kapasitet til noen operasjonen den måneden, men han skulle få meg inn tidlig. Gjorde en avtale om at han skulle ringe tilbake straks han visste om det virkelig var kreft…

Fortsettelse følger Torsdag 4.august (måtte korrigeres fra onsdag, gjorde samme feilen som i fjor ang dagene)

En følelsesladd hilsen

Mia

#kreftbehandling #bds #unn #markering #toår #kreft #brystkreft #diagnose #tilbaketillivet #helse

Da var dagen her, 2 års kontrollen der puppen blir klemt flatere enn en pannekake! Stusset litt over brevet, kun mammografi som var nevnt. Det er rart med det, nervøsiteten stiger til værs dager i forveien. Man går på nåler og kjenner på en gruende følelse innvendig.

Og slik ble det… der stod jeg naken på overkroppen imens en dame plasserte meg i de rareste positurer for å få puppen klemt flatere enn flatest. Ikke vondt, bare ubehagelig. Hun som tok bildene skulle høre om det virkelig var kun mammografi som skulle utføres, i fjor tok ihvertfall en kirurg å undersøkte den opererte siden.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Licensed from: leaf / yayimages.com

Jeg satte meg trippende på venterommet, utålmodig med nerver i høygir. En pleier roper meg opp, i det jeg røyser meg sier hun –Du er ferdig. Litt småpaff utbrøt jeg -Er jeg? Så flott! Men jeg mente det ikke, det var ikke flott. Jeg følte meg alt annet enn ferdig, følte meg ikke kontrollert på noen som helst måte. For mange kan det kanskje høres merkelig ut, de tok jo bilder. Og bildene var GODE!

Det er to grunner til min engstelse:
1. En gang i tiden spurte jeg en onkolog angående ny kreft i den friske og tilbakefall. Da ble jeg opplyst om at tilbakefall i arrvevet var mer vanlig. Hvorfor i pokker undersøker de ikke arrvevet da? For ikke å snakke om lymfene… 

2. Jeg starter nå på år 2 etter diagnosen, litt usikker på om de regner årene fra diagnosen eller avsluttet behandling. Det er kanskje ikke alle som er klar over det men år 2 og 3 er sjansen for tilbakefall størst. Altså ønsker jeg en grundig undersøkelse på de mest kritiske årene. Egentlig ønsker jeg en grundig undersøkelse i hele 5 år, siden det er etter 5 år sjansen begynner å minke for oss med trippel negativ brystkreft.

Savner gledesrusen
Er det virkelig meningen at man bare skal få tatt bilde av den friske puppen? Det tok under 15 minutter fra jeg meldte meg i luka til beskjeden om at jeg var ferdig å kunne gå. Savner den euforiske gledesrusen som skal komme etter gode nyheter, godkjent på kontroll!

Nå har jeg time hos onkolog i september, da med blodprøve og hele pakken. Er nesten ingen vits å bestille ny time siden jeg mest sannsynlig ikke vil få før den tid med tanke på ferieavvikling og alt det der.

En skuffet hilsen

Mia

#kontroll #mammografi #årskontroll #pupp #brystkreft #pannekakeflat #kreft #nervøs #helse #tilbaketillivet

Nesten en måned har passert, å det var på tide med oppfølging hos Klinisk ernæringsfysiolog.

Denne gangen kunne jeg endelig bringe henne godt nytt!
 

Licensed from: unikpix / yayimages.com

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I de tidlige morgentimer viste vekta hele 38,4 kg! Det er lenge siden jeg har veid så mye, kjente jeg hoppet litt av glede. Men samtidig visste jeg hvorfor, noe jeg også fortalte til henne. Den siste tiden har jeg vært veldig inaktiv på grunn av økt fatigue, og spist ekstra med søppelmat. Hun lo å sa, noen ganger må man tillate seg selv å spise søppel. Å i din situasjon så er kanskje søppelmat akkurat det du trenger!

Det er faen meg ikke alle som får et smil og en go for it holdning fra ei som jobber med helse når man forteller at man har mesket seg i søppelmat!

Har også økt inntaket av næringsdrikker, tar nå en halv ekstra på kveldingen. Vi ble enig om at det skulle jeg fortsette med, forsøke å få det inn som en rutine. Siden jeg ikke taklet konsistensen og smaken på Colagen (fettmulsjon), så skal jeg nå forsøke Fresubin 5 kcal SHOT. Skal bare ta to spiseskjeer hver dag (30ml), noe som vil gi meg 150 kalorier ekstra! Fikk kun kjøpt med sitronsmak, så håper man jeg faktisk takler den. Da blir det et nyt forsøk på å DRIKKE fett!

Håper ikke vekta forsvinner like fort som det kom, for det har skjedd før. Spesielt i perioder der fatiguen sitter litt ekstra i. Straks man beveger stortåa litt mer så renner kiloene av igjen…

Plan:
– Fortsett med næringsdrikker, øk til 2 om dagen visst mulig
– Få opp D vitaminnivået (noe hun uttrykte bekymring over)
– Hold frokost og middag som stabile måltider, men noe ekstra småfjas inni flekkene
– Forsøk å ta to spiseskjeer Fresubin til frokost
– Ikke tenk om det er sunt, spis det man klarer
– Gå OPP i vekt!

Det ble pizzarester til middag med god samvittighet, søppelmat <3

En mett hilsen

Mia

#helse #undervekt #underernært #pizza #søppelmat #junkfood #tilbaketillivet #planvidere #oppivekt #vektøkning #detgåroppover #vitamin #dvitamin

Da var det en ny runde med oppfølging hos klinisk ernæringsfysiolog, og denne gangen med hun jeg har gått til tidligere. Ikke alle mennesker går overens, og når det er snakk om min helse vil jeg ha noen som jeg kan snakke med. Man har blitt litt tøffere på enkelte områder, det skal være sikkert. 

Hadde et håp om å kunne gi henne godt nytt, lenge lå jeg stabilt på 38,2 kg. Var såvidt å luktet på 38,5 kg, men så begynte vekta å dale. I morgentimene veide jeg meg for å ha konkret vekt før timen på sykehuset, 37,5 kilo… faen. Tror det kommer av at jeg har vært alene hjemme ei hel uke. Vi mennesker er jo litt rare slik, spiser gjerne mer sammen med andre.

Jeg er faktisk veldig glad i mat!

Ny plan
Når det meste er prøvd er det ikke så veldig mye igjen å teste ut. Vi ble enige om at jeg til å begynne med skal drikke 1/2 nutridrink ekstra om dagen, helst på kveldstid. Samtidig sa hun at lunsj ikke trengte å være det største fokuset hos meg akkurat nå, siden jeg tross alt spiser en god middag. Det var bedre å ivareta den middagen som ville gi meg mer enn en simpel lunsj. Det er litt komplisert, for om jeg spiser så er jeg rett og slett ikke sulten om eksempelvis 3 timer. Hva jeg spiser, eller hvor mye har ingenting å si på min metthetsfølelse når det gjelder slikt. For meg gjelder å få en stabil måltidsrytme, utvide magesekken gradvis. På det viset vil jeg sakte men sikkert få i meg mer mat, og vekta skal i teorien stige. Kanskje måtte jeg forsøke å overstyre den ubekvemme følelsen av en magesekk som var oppblåst og vond. Om jeg klarer det gjenstår å se…

Det er fortsatt kjøtt delen av kostsirkelen mitt fokus skal ligge på, mindre grønt, pasta eller potet. Hun var meget fornøyd med at jeg har brukt å ta en saftis til dessert. Jaggu ikke alle som får skryt for å spise is gitt!

Naturopplevelser
Akkurat nå skulle mitt fokus ligge på å gå opp i vekt, da var nok ikke fjellturer det lureste. Kjente hjertet sank litt i brystet… jeg har hatt som mål å gå på fjellet i sommer…. jeg vil på fjellet! Skulle ikke være totalt inaktiv, men måtte huske på å ikke bruke mer enn hva jeg tar inn. Sier det bare først som sist, jeg skal ut i naturen!

Begynner å bli litt smålig tullerusk av å tenke mat hele tiden

En matglad hilsen

Mia

#matprat #undervekt #kliniskernæringsfysiolog #ernæring #unn #oppivekt #nyplan #tilbaketillivet #helse

Nå skal jeg fortelle om noe som man egentlig ikke snakker om. Det er tabu, man holder stilt om det, det skal hemmelighetsstemples mer enn kreft og andre farlige sykdommer. 

For en stund siden henviste kreftlegen meg til psykolog, jeg var der og da uenig i hans grunnlag. Ettersom tiden gikk tenkte jeg kanskje han hadde rett i noe? Jeg begynte å kjenne mer etter, føle mer på hvordan jeg egentlig hadde det, var ærlig med meg selv. Nei, det gikk kanskje ikke så bra som jeg ønsker å tro, ønsker å vise. Det er vell egentlig ikke så rart at frustrasjon kan gå over til en depresjon om det pågår lenge nok. Tok ut permisjon fra mitt frivillige arbeid av flere helserelaterte grunner, begynte samtidig å se frem til å få hjelp.
 

Licensed from: leeser / yayimages.com

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Skal nevnes at jeg har slitt med angst og depresjon tidligere, kjenner symptomene når karusellen er på vei ned. I første omgang anså jeg det som en støtte til å få letter frustrasjonen, hadde aldri forutsett reaksjonen min når avslaget kom i postkassen. Jeg strigråt, klarte ikke å stoppe, innså at dette klarer jeg ikke alene. Er så møkka lei av å gå å stampe, at livet ikke går framover. Er bekymret for at jeg ikke vil takle skolegang, at jeg vil gå på en kraftig smell å deise rett tilbake i kjelleren med lukket dør.

Bestilte time hos fastlegen, han sendte ny henvisning. Aldri før har jeg hatt problemer med å få time hos psykolog, men også denne gangen kom avslaget. Min samboer er en stille og rolig kar, det er ikke ofte han blir sint… 

Min kreftlege mente at depresjon og angst kunne ha en finger med i spillet på hvorfor jeg har unormal høy fatigue, og ikke ser ut til å bli noe bedre. Nå er det jo kjent at fatigue også kan lede til depresjon, sier seg selv egentlig. Til de som ikke vet hva fatigue er, det er ikke bare utmattelse, slitenhet, trøtthet. Det er en subjektiv følelse som hos meg oppleves så intens at jeg kjenner det inn til beinet, muskelvonder, dårlig konsentrasjon og hukommelse, dundrende hodepine and the list goes on. Slikt kan sette selv den beste ut av spill. 

Det er langt fra enkelt å innrømme, og deretter faktisk spørre etter hjelp…


Er det virkelig nødvendig at man skal havne så langt ned i kjelleren at man må skrapes opp før man får nødvendig hjelp?

Hva skjer med alle de andre som får avslag, hvordan går det med dem? Er det meningen man skal rase totalt sammen før man får den hjelpen man trenger. Da er det jo for sent. Det ganger heller ikke samfunnet, for da må et helt menneske bygge opp igjen, sten for sten. Been there, done that. Har ikke så store ønsker om å bruke enda flere år på å bygge noe som kunne ha vært unngått.

Men mest av alt tenker man…
Er jeg ikke verdifull nok til å få hjelp?

Fastlegen godtok ikke avslaget!
Snakket med fastlegen min over telefon, han ble mutt. Har du allerede fått svar hjem? Det godtok han ikke! Han sendte sporenstreks nytt brev til dem om at jeg trengte hjelp! Det ble tredje gangen på relativt kort tid…

…
En tykk konvolutt kom dumpende i postkassen, velkommen til introduksjon til gruppebehandling ved Voksenpsykiatrisk poliklinikk, lød første setning. Jeg leser igjennom brevet, først en hel dag med foredrag og annet pjatt rundt de forskjellige gruppetilbudene. Om de tror jeg setter meg ned å forteller om mine dypeste, mest private tanker og følelser til andre… Så tar de grundig feil. Jeg forteller mye uten filter til dere, men det er en hel del jeg aldri ville ha delt med noen andre enn min samboer og bikkja.

Min egen henvisning?
Vet ikke hva intensjonen bak kravet er, men først må jeg signere å sende inn at jeg takker ja til plassen, greit nok. Deretter må jeg skrive om hvorfor jeg trenger hjelp fra voksenpsykiatrisk poliklinikk, har ikke allerede legene skrevet dette på henvisningen? 

Jeg er møkk sliten fra før, dette gjør det ikke bedre, hele kroppen verker. Må bare bukke og takke for alle brevene med avslag som har trykt meg lengre ned i en negativ karusell der man føler seg uverdig hjelp. 

En fortvilet hilsen

Mia

#psykiskhelse #helse #tilbaketillivet #unn #avslag #skuffet #skremmende #psykiatri #psykiater #psykolog #samtaleterapi #evaluering #vpp

Hadde en telefon avtale med kirurgen som skal fikse meg ny pupp idag. Ville helst ha møtt han personlig, men det var visst ikke mulig. 

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

« I henhold til avtale er det avsatt time for telefonkonsultasjon ved Plastikk og håndkirurgisk poliklinikk Tromsø. Legen vil ringe deg i løpet av sin arbeidsdag »

Stod opp tidlig i morges, ønsket å være våken, klar til å ta en god samtale over telefonen. Nervøs som bare pokker, liker best å ta slike samtaler ansikt til ansikt. Har jo truffet mannen før, å vet han kan være litt kvass av seg, går ikke rundt grøten for å si det slik. Enda en grunn til at det ville vært best å møtt han personlig.

Licensed from: kvkirillov / yayimages.com

Tiden tikket uhorvelig sakte, ventet og ventet… plutselig var klokken 15.45, telefonen ringer! Jeg skjelver, hvorfor dirrer hånden min sånn? Skal jo bare snakke pupp, har jo gjort det mange ganger før uten problem. Han hadde tydelig lest oppfølging fra klinisk ernæringsfysiolog, å spurte hvordan det gikk med vekta nå? En som faktisk leser relevant informasjon fra andre, hurra! 

Utsettelse av brystrekonstruksjon
Skulle egentlig få ny pupp nå i vår etter planen, men vi ble enige om å utsette. Han forklarte at de er avhengig av god sårhealing, å for å ha det må de vite at jeg kan ta til meg næring. Sa til han at mitt ønske er et godt resultat med færrest mulig inngrep og komplikasjoner. Han hadde pratet om fett transplantasjon tidligere, men for å gjøre det må man ha fett å ta av. Dette er noe som de gjør om man går opp eller ned i vekt for å få symmetri. Det har seg nemlig slik at en kunstig plast pupp ikke har eget fett, den vil derfor ikke følge vekta. Skal jeg ha et penest mulig resultat, bør jeg ha en høyere vekt før inngrepet. Bortimot 50 kg ville være ideelt, men han så at det kanskje var urealistisk. Kirurgen ville derfor at jeg kom meg tilnærmet 45 kg og at almentilstanden var god nok. Fatigue er nemlig ikke det beste å ha med på lasset når man skal rekonstruere. Han skulle ringe meg tilbake i september å høre om det var noen fremgang, godt de følger opp. Før han la på sa han at jeg ikke trengte å føle stress med vekta, operasjonen kan vente.

Det er sårt å måtte utsette det å føle komplett som kvinne. Men noen ganger må man være ærlig med seg selv, å faktisk utsette for å ha større sjanse for å få fine pupper!

Med klebe protese

Den siste tiden har vært ganske tung psykisk så vell som fysisk, det er med blandede følelser jeg legger puppene på hylla (bokstavelig talt, de er jo avtakbar for øyeblikket). En sorg over å måtte være flatere enn en pannekake enda lengre, spesielt i sommermånedene. Jeg har aldri vært forfengelig, men kunstige plastpupper blir svett og ekkel i varmen! Samtidig er det en lettelse å vite at jeg har tid, operasjonen stikker ikke av.

Puppesukk hilsen

Mia

PS: Om du lurer på hvorfor jeg skriver pupper i flertall, så kan du lese Jeg har nye pupper i skapet!

#frustrert #helse #telefon #kirurg #lege #konsultasjon #venting #oppgitt #pupp #rekonstruksjon #brystkreft #helse #nypupp #enpupp #nullpupp #tilbaketillivet #kirurgi #operasjon

Får jevnlig blodet mitt undersøkt hos fastlegen, greit å følge med når man mangler både det ene og det andre. Denne gangen var jeg optimistisk på en av prøvene, smilte bredt til legen å sa, nå MÅ D vitamin nivået være greit. Vi har jo hatt strålende sol før skyene dukket opp igjen. Han smile nesten like bredt tilbake å nikket bekreftende, det trodde han også.
 

Licensed from: iimages / yayimages.com

Skal love dere jeg ble paff når brevet fra legen kom dumpende ned i postkassen, måtte lese det to ganger:

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

«Det vil være fornuftig å ta et D-vitamintilskudd på en periode, f.eks. 3 måneder, og så ta en kontrollprøve igjen etter dette. Jeg sender en resept på D-vitamintilskudd, Divisun, til apoteket»

Solen har sviktet meg totalt, var så sikker på at nivåene hadde kommet seg opp. Sist jeg skrev om D vitamin mangel lå den på 21, ikke alvorlig, men lavt nok til at legen anbefalte å ta tilskudd i form av Nycoplus D3-vitamin 20µg, som jeg fikk kjøpt reseptfritt på apoteket. Hva verdiene ligger på nå vet jeg ikke, det nevnte han ikke i brevet (jeg liker å vite). Skulle tro de er lavere siden han sendte resept til apoteket, men hva vet vell jeg. Etter hva jeg forstår er normale verdier 50-150.

Klarte ikke å finne store forskjellen på Divisun og Nycoplus, annet enn at det ene er et legemiddel og det andre et kosttilskudd. Virkestoffene som skiller?

Pillene eller solen?
Da er det bare å finne fram trakta å trøkke enda mer vitamin D ned i gapet, å det i SOMMER månedene! Når de tre månedene er passert så har jeg ingen måte å vite om det var pillene eller solen som fikk nivået opp. Om nivået går opp da, det velger jeg å tro ihvertfall.

Kan vell greit si at det meste havner på klageposten over daglige smerter, au! Skal ta meg en alvorsprat med solen… you had one task, and you FAILED! Får håpe pillene gir den stabukken litt drahjelp.

En slapp hilsen
Mia

#dvitamin #vitamin #vitaminmangel #blodprøver #tilbaketillivet #tilskudd #sol #sommer #helse

Møtte opp på sykehuset til oppfølging hos Klinisk ernæringsfysiolog i de tidlige morgentimer. Hun jeg har til vanlig var borte, så fikk ei jeg aldri hadde møtt før. 

Vi mennesker går ikke overens med alle, og med noen blir det rett og slett en uheldig blanding. Det skulle jeg få erfare idag…

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Dama er sikkert flink i faget, men vi kommuniserte meget dårlig. Hun ordla seg på en måte som ble mer sårende enn hjelpsom hos meg i øyeblikket. Det var nok sikkert ment på en helt annen måte enn hvordan det ble presentert. Tenkte med meg selv, hadde dette vært mitt første møte med en klinisk ernæringsfysiolog så hadde jeg aldri dratt på flere timer. 

Noen setninger som satt en støkk i meg:

“Om DU vil opp i vekt så gjør du…”
Ville jeg ikke opp i vekt så hadde jeg aldri takket ja til den første timen i fjor hos klinisk ernæringsfysiolog. Jeg hadde heller aldri ringt å etterlyst timen som uteble. Følte jeg ble anlagt skyld, som om det var min feil at vekta dalte. Om jeg ikke gjorde slik hun sa, spiste det hun foreslo, så gjorde ikke jeg nok. Ikke alle liker kalde pannekaker. Fikk absolutt ingen god følelse der jeg satt…

“Du er ikke underernært, bare undervektig”
Man trenger ikke være tynn for å være underernært, det er jeg fult klar over. Men hun vet ikke etter noen minutters prat om hva jeg egentlig får i meg av næring iløpet av dagen. Bare undervektig? Ja, så er jeg bare undervektig da… det var visst ikke så big deal i følge henne. Spurte forøvrig hva som skjer om man er undervektig eller detter lengre ned i vekt over tid, svaret var ingenting. Så hvorfor ønsket samtlige leger at jeg skulle få hjelp til å komme meg opp i vekt da? Er holdningen at man bare er undervektig, hvorfor skal jeg streve med å nå normalvekten? Den setningen fikk meg til å føle meg sytete og at jeg var der uten grunnlag.

“Det gjør ingenting så lenge du ikke får vondt når du sitter, kjenner bein”
Nei, for det kunne hun gjette seg til bare ved å se på meg? Fortalte at jeg ikke kan sitte på trestoler, da får jeg vondt i halebeinet. Kan heller ikke sitte inntil stolrygger over lengre tid, siden ryggraden stikker ut å gjør vondt. Observer meg å du vil se at jeg ofte sitter langt fram på stolen for å unngå akkurat det. Problemet med ryggen merket jeg ekstra godt under flyturen til og fra Gardermoen. 

Lite utsnitt av ryggraden

“Du ser ikke avmagret ut”
Nei, det håper jeg da inderlig ikke….

Hvor ble det av et stabilt måltidsdøgn?

Fra heftet Smått men godt – Enkle tips for å få nok næring når matinntaket er lite.

Forsøkte etter beste evne å fortelle hva jeg har prøvd tidligere, mine begrensninger i forhold til matinntak. Og ikke minst hvordan jeg skal kunne trene meg opp fysisk uten å forbrenne alt som inntas. Det var lite interessant, hun ville heller prate om hvordan jeg kunne mikse Calogen (fettmulsjon) inn i kosten. Måten det ble lagt fram var motsatt av hva jeg har hørt og tenkt tidligere. Her var det ikke snakk om stabil måltidrytme, men kun fokus på mengde kalorier. Hvordan skulle jeg gjøre det den dagen jeg skal over på et normalt kosthold, det fikk vi ta når den dagen kom. Det blir helt feil hos meg, jeg jobber mot å få et normalt måltidsdøgn (flere mellommåltid) og anser næringsdrikk som tillegg i kosten. 

Forlot med skyldfølelse
Jeg så sikkert ut som en pisket hund idet jeg forlot… skyldfølelsen gnagde i meg. Tok turen til Vardsenteret, men tross hyggelige samtaler om helt andre tema klarte ikke følelsen å slippe taket. Når jeg da begynte å fortelle om hendelsen kom tårene, frustrasjonen og skyldfølelsen boblet fram. Noen ganger hjelper det å lette frustrasjonstrykket. Fikk noen gode og oppmuntrende ord med meg på veien hjem fra sykehuset.

Den samtalen på under 30 minutter tok all energien jeg hadde, og jeg måtte derfor takke nei til en avtale jeg hadde gledet meg til. Slik er livet med fatigue, små ting kan suge ut energien. 

En frustrert hilsen

Mia

#ernæring #kliniskernæringsfysiolog #ernæringsfysiolog #helse #undervekt #oppivekt #næringsdrikk #frustrasjon #etterkreft #tilbaketillivet #skyldfølelse