I dag er det 2 år siden siste giftposen ble presset inn i veneporten, 2 år siden jeg ble ferdig med alt av behandling. Noen vil nok anse det som grunn til å feire, men jeg jublet ikke da og jubler ikke nå. Er nok ikke den rosenrøde kreftpasienten som danset på en sky av lykke når alt var overstått. Ikke lever jeg opp til idealet om å hoppe tilbake til en aktiv hverdag så hurtig som overhode mulig, helst før noe på toppen hadde begynt å spire.

Den gang gikk det i at arsenalet med støttende leger og sykepleiere plutselig var borte. Man stod igjen alene uten noen faste rutiner med behandling. Det føltes som man hadde blitt mørbanket og overlatt til seg selv. Synkende ned i et sorthull av forvirring, hva nå? Jeg var rett og slett pissredd for hva som skulle komme i neste kapittel. Kavet meg sakte men sikkert opp av hullet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hadde en forestilling og drøm om at straks man var ferdig så skulle jeg bli den samme gamle, skulle trene meg opp til slik jeg var før kroppen fikk smake på giften. Så feil kan man ta, det skjedde aldri og jeg satt skuffet tilbake. Ikke en kjeft fortalte meg hva man hadde i vente. Håpet brant i over 1 år, forsøkte og feilet gang på gang. Den første sommeren fikk jeg virkelig smake på hvor redusert kroppen var. Fikk meg et slag i trynet, en reality check ut av tusen, det ble en fjelltur fylt med nordnorske gloser og hjelpeverb. Glemmer ikke når jeg satt bak en stein å grein over at kroppen ikke ville samarbeide. Det ble den siste lille fjellturen jeg har hatt siden… 

Bilder kan bedra…

Som sagt behold jeg håpet, og det ble kursing i øst og vest. Mestringskurs og to kurs på Montebellosenteret, fortsatt fant jeg ikke veien til denne “nye meg”. En ny kamp hadde startet, nå sloss jeg mot senskadene. Skal de virkelig få definere meg, skal virkelig livet måtte omstilles helt? Verstingen er fatiguen som slår ut både kognitivt og fysisk. Enda kjemper jeg imot og ikke med den. Innerst inne vet jeg at det ikke er riktig vei å gå, men jeg klarer ikke å akseptere at kroppen og toppen er redusert i en alder av 30 år. 

Har et ønske om å få livet tilbake…

Uansett mengde sminke klarer jeg aldri helt å skjule posene under øynene helt. Skjev sminke har vi klart da!

De fleste friskuser ser kun at man er ferdig behandlet, men ikke hva man egentlig sitter igjen med. Når jeg klistrer et smil på fjeset så sier det ingenting om hvor sliten jeg egentlig er. Det sier ingenting om hvor vondt man har i muskler og ledd, hvor tung øynene føles, eller hvor mye energi man bruker på å følge med i samtalen. Det er en sorg å miste seg selv slik man brukte å være, denne sorgen er ikke så ulik når man mister en nær. Forskjellen er at du ser spøkelset av deg selv i speilet hver eneste dag.

En god ting er at jeg ikke blir sittende hjemme å tenke idag, men skal tilbringe dagen sammen med ei hyggelig dame fra England og hennes mann. Det blir nok en fin måte å tilbringe en dag jeg ellers ikke bruker å glede meg til. Denne gangen skal den fylles med hyggelige minner! 

En smålei hilsen

Mia

#tilbaketillivet #helse #kreft #brystkreft #senskader #fatigue #undervekt #2årsmarkering

Bruker å ta blodprøver i flekkene bare for å undersøke hvordan ting ligger an. Kan nok greit skrive under på at jeg har blitt mer bevisst hvor viktig det er å ta vare på sin egen kropp og helse
 

Licensed from: PENCHAN / yayimages.com

Hadde ikke forventet det svaret jeg fikk, noe høy vitamin B12. Trodde ikke det var mulig å få for mye av B12 siden det er vannløselig. Så feil kan man ta. Fastlegen stilte spørsmål om jeg tok tilskudd, men det eneste tilskuddet jeg tar er D-vitamin. Så hvor kroppen min har hentet ekstra B12 fra er for meg ubegripelig

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vet så inderlig godt at man IKKE skal google, men nysgjerrig som jeg er klarte man ikke å styre seg. Svaret den onde Dr. Google ga var alt annet enn hyggelig…

Kilde Unilabs – Laboratoriemedisin

Tankene mine denne uken har surret både høyt og lavt, har kjent angsten for kreft-trollet danse rundt meg. Det skal ikke så mye til når man først har vært innom den kategorien

Licensed from: Sergey Vasutin / yayimages.com

Skulle egentlig snakke med fastlegen på fredag, men han var fullbooket. Hele helgen har man trippet og ventet, det føltes så lenge når frykten hadde slått rot. Idag ringte han endelig. Mannet meg opp og stilte det tøffe spørsmålet, hva kan det indikere når jeg ikke tar noen form for tilskudd? Det kunne være ingenting, en tidligere infeksjon kunne gi slike resultater. Han trakk pusten, men det kan også være skumlere sykdommer for å si det slik. Han nevnte ingen navn, han forstod nok sikkert at jeg hadde lest og tenkt mitt. Han jevnet ut med koseligere nyheter, prøvene ellers ser jo fin ut. Skulle det vært noe hadde vi nok sett det på flere områder. Blodprosenten din er på hele 11,5, fin verdi med tanke på hvordan den har brukt å vært. D-vitamin er derimot enda lav, akkurat det kom ikke som noen overraskelse på meg

Legen ønsket meg inn til kontroll om 3 måneder, han ville følge med på B12 og se om D-vitaminene klarer å klatre opp mot normalen

Er evig takknemlig for at legen min tar ting seriøst og følger med. På mange områder er jeg lettet, men har fortsatt en ulmende følelse, tar nok litt tid å legge den tilbake på hyllen. Fatiguen som har revet og slitt i skrotten den siste tiden gjør ikke akkurat tankene noe bedre… Det er ikke så enkelt å ikke bli lettere paranoid når man vet at det i seg selv også kan være et symptom.

Forbanna kreft-troll!

Håper så inderlig verdiene er normale om 3 måneder! 

En sliten hilsen

Mia

#fantastiskfastlege #helse #blodprøver #b12 #dvitamin #blodprosent #godhelge #tilbaketillivet #angst #dummetanker #krefttroll #livetetterkreft 
 

Har lenge kjent nervøsiteten bygge seg opp før telefonkonsultasjonen med plastikkirugen idag. Hadde en aning om hva konklusjonen ville bli, men det lettet ikke på den vonde følelsen.
 

Licensed from: dolgachov / yayimages.com

Telefonen ringte på morgenkvisten, tok springfart ut av senga!

Hvordan stod det til nå, hva ligger vekta på, 40? Det var som han hadde et snev av håp i stemmen. Fortalte med skuffet tone at den stod fast på 38 – 38,5 kg. Får du noe hjelp? Nei, har akkurat avsluttet oppfølgingen hos klinisk ernæringsfysiolog. Han mumler, hva var utgangspunktet? Det blir stille, jeg hadde jo fått en sjokkvåkning så brukte litt tid på å summe meg. Eh…før behandlingen tenker du? Ja, svarer han kort. 50 kilo sier jeg lavt til han. Kjapt svarer han, 25%, du har mistet 25%, det er jo forferdelig! Han sa det ikke på noen slem måte, men på en måte som viste til hvor mye man egentlig hadde mistet av seg selv. Må innrømme at jeg ble litt sjokkert,, aldri tenkt på det i prosent…

Kirurgen forklarte (på nytt) at de har ingenting å jobbe med om man bare er skinn og bein. Ser den, for de skal faktisk kunne forme noe, kirurgi er en kunst i seg selv. Det at vekta stiger sier litt om ernæringen i kroppen, og går den opp er det et tegn på bedre allmenntilstand. Sist snakket vi en del om ønsket vekt, han ville ha meg til 45 kg. Denne gangen understreket han at 45 kg er ingen fasit, men for at de ønsker å få meg over på pluss siden. Er helt enig med han, ønsker selv at kroppen har noe å gå på når man skal opereres.

Han skulle ta kontakt igjen om et halvt år… med min flaks havner nok operasjonen i en periode der det ikke er egnet. Den beste tiden hadde vært nå når jeg ikke arbeider. Men forstår jo at det ikke lar seg gjøre.

Savner å føle meg hel
Kan ærlig si at i begynnelsen gjorde det meg ingenting å være Mia-En-Pupp, jeg hadde fjernet kreften og det var det absolutt viktigste. Fikk også tid til å bli kjent med min nye kropp, noe jeg ikke angrer på. Den første reaksjon på at jeg savnet den gamle kroppen kom sist operasjonen ble utsatt, men merker det enda sterkere nå. Savner å være hel, føle meg som kvinne. Får på et vis ikke skrevet ferdig boken om veien tilbake til livet før kapittelet om puppen er på plass. Protesene har jeg vært uvenn med hele veien, tok lang tid før jeg fant noen som passet min kropp siden vekta gikk så mye ned. Føles litt som et dobbelt tap når man må bruke skalleprotese (delprotese) på den friske. Har kappet bort en, men vekta stjal den andre! Hvorfor kan ikke den forbaska kroppen samarbeide?

Gråter, det ble ingen pupper under treet i år… 
Det er få på min alder som forstår sorgen når en del av kroppen må kirurgisk fjernes. Enda færre som kan sette seg inn i hvordan det er å miste noe av det som anses som mest kvinnelig på kroppen, brystet. Så har vi besserwissere som tror brystkreft er en vakker sykdom bare fordi den får fokus under rosa sløyfe, et fokus vi som er rammet jobber hardt for å skape av egen maskin. Tror pipa hadde fått en annen lyd om det var dere som lå under kniven!

Akkurat idag sørger jeg på nytt over enda en utsettelse. Over enda lengre tid før kroppen er på plass og jeg kan gå tilbake til å være meg… Selv om jeg hadde en aning om konklusjonen er det like forbanna sårt.

En trist hilsen

Mia

#brystkreft #rekonstruksjon #enpupp #nullpupp #brystkreft #utsatt #operasjon #kreftrelatert #tilbaketillivet #helse #brystrekonstruksjon #lei

Det kan kanskje høres snålt ut, men var like nervøs før møtet på NAV som jeg er i forkant av kreftkontroll. Det henger nok sammen med en frykt over å plutselig ikke ha annet enn hybelkaniner å vise til, å knapt det. Å leve med ekstremt dårlig økonomi i et land der penger ikke er den største bekymringen til folk flest gjør noe med en…

NAV har som kjent flyttet til den gamle politistasjonen i Tromsø, har ikke vært innenfor dørene i de nye lokalene. Min samboer var med, trengte støtte og en som kunne hjelpe med å huske det som ble sagt. Vi fant to ledige stoler og ventet på timen min. Det første jeg merket var lydene i rommet, et eneste sammensurium av bakgrunnsstøy, musikk og ulyder. Fatiguen taklet det ikke å begynte å snike seg kraftigere innpå tidligere enn antatt. Farsken, ikke NÅ! 

Ei hyggelig dame kom å hentet oss, hun geleidet oss igjennom en labyrint av hvite korridorer. Møtet gikk overraskende fint! Vi ble enige om å ta neste møte i mars for å se nærmere på utdanning. La fram alt av tanker jeg hadde rundt både utdanning, men også mulighet for å kunne teste min arbeidsevne. Tenker som så, viser det seg at hodet og kroppen ikke klarer studier eller jobb, så er det faktisk greit å vite hvordan man ligger an. Ny aktivitetsplan ble skrevet og signert.

Må ærlig innrømme at dette innlegget får være så kort som det er, eier ikke fnugget av energi etter det møtet…

En lettet hilsen

Mia

#NAV #lettet #fatigue #aktivitetsplan #helse #samfunn

I midten av oktober var jeg til oppfølging hos klinisk ernæringsfysiolog, skrev ingenting på bloggen i etterkant siden hun skulle snakke med kreftlegen om planen videre. I dag fikk jeg telefon at oppfølgingen avsluttes. Som hun sa, du vet alt i teorien, det er i praksis det er vanskelig å få vekta opp. Har også begynt i samtaleterapi, noe de anså som viktigst her og nå. Skulle ikke trenge å komme til henne for å høre det samme igjen og igjen. Det er ingen hemmelighet at det er lenge siden jeg har lært noe nytt når det kommer til ernæring. Det er rett og slett  ikke mer de kan si eller gjøre, nå står jeg alene.

Problemet for meg er bare at de oppfølgingstimene har vært en motivasjon. For hver time ønsket jeg å kunne vise til en vektoppgang, uansett hvor liten. Sist hadde jeg gått ned i vekt, noe som for meg var en solid nedtur. Det er slitsomt å streve med vekta… det er slitsomt å høre alle si, men det er jo bare å spise mer. Hva om jeg hadde sagt til en overvektig, det er bare å spise mindre? IKKE greit, det er like vanskelig begge veier.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Spurte hva jeg skulle gjøre om vekta ikke gikk opp, da var det åpent for å bli henvist tilbake. Noe hun også skulle skrive i epikrisen som sendes til meg og til fastlegen. Om ikke fastlegen kunne skrive ut ny resept etter nyttår på næringsdrikker, så var kreftlegen den beste å få tak i siden han skrev ut første gang.

Men jo, jeg er lei meg… for hvilken motivasjon skal jeg ha månedlig nå? Jeg ønsker å få kroppen min tilbake, rumpa som nå er helt borte, musklene, den friske puppen… og den største målet av alle, rekonstruksjon! Og ikke minst for helsa sin del, det er langt fra sunt å være undervektig. Du vil kanskje tenke at det i seg selv bør være nok, men det er så langt framme. De små delmålene jeg hadde måned for måned holdt meg i gang, ga meg en form for rutine. Nå lurer jeg på hva plastikk kirurgen vil si… han anså det som veldig viktig at jeg kom meg opp til 45 kg, helst mer.

Det er veldig vanskelig når samfunnet preiker slanking, og jeg skal sitte hjemme å drikke fettmulsjon daglig. Det er en daglig kamp, vanskelig å balansere. Spiser jeg feil så kan det ødelegge hele middagen som er mitt viktigste måltid om dagen. 

Slipper jeg tøylene så vil vekta dale hurtig!

Ingen fortalte meg at man kunne bli plaget i så lang tid etter kreftbehandling… Nå må jeg finne en strategi for å få vekta opp uten oppfølging, det blir ikke enkelt. Min største frykt er miste enda flere kilo.

En fortvilet og oppgitt hilsen

Mia

#vekt #undervekt #ernæring #kliniskernæring #vektoppgang #kreftbehandling #oppfølging #kilo #helse #tilbaketillivet 

Mandag hadde jeg time på hånd og plastikk kirurgisk, endelig skulle jeg få vite hva som gjør at hånda valgte å gå i dvalemodus. For en tid siden tok jeg MR, spent på om det ga noen svar. De har et bittelite venterom på avdelingen som var stappe fullt av folk. Overhørte at noen hadde ventet i over en time, sukk…dette kom til å ta tid.

Arkivfoto av hånda fra tidligere, oppstegnet område sover

Omsider var det min tur, en hyggelig kar ropte meg inn. Han ba meg legge begge hendene på benken framfor meg, han kjente og gransket dem omhyggelig. Med et lite sukk sier han, vi så ingenting på bildene fra MR… Noen ganger kan det være en tumor som presser på nerven… han ble litt stresset, altså når jeg sier tumor mener jeg IKKE kreft! En tumor kan være mye forskjellig. Tror han kom på hva som stod i journalen min, å tok seg selv i at ordet tumor er skummelt for slike som meg. Han fortsatte, nå sier jeg ikke at vi ikke tror på deg, for det gjør vi. Resultatene fra nevrologisk viser jo at du har nedsatt følsomhet, vi vet bare ikke årsaken. Sa til at at intensiteten er nå varierende, og ikke konstant slik som før. Med andre ord, til tider bedre.

Overlegen kom inn, ei hyggelig og direkte dame. Hun førte fingeren sin lett over hånden min, si hvor du mister følelse. Samme område som sist. Hun spurte de samme spørsmålene som har vært stilt flere ganger, har du slått deg? Hvordan skjedde det? Har du fått veneflon? Nei, våknet slik og nei. Ingen logiske forklaringer på hvorfor hånda sover. Overlegen ser litt forfjamset og oppgitt ut, du må jo ha gjort noe?

Vi ble enige om å se det an, blir hånda verre så tar jeg kontakt med fastlegen for videre henvisning. Ellers så tror de begge (og nevrologen forsåvidt) at det vil gå over med tiden. Kanskje får jeg aldri vite hva som egentlig er årsaken til at den sovnet.

En slapphendt hilsen

Mia

#hånd #ortoped #unn #håndogplastikk #oppfølging #svar #ikkesvar #tilbaketillivet #helse 

Da var tiden der igjen, kontroll på kreftpoliklinikken hos min faste onkolog. Skal ærlig innrømme at man hadde litt nerver i forkant, hvem har ikke det når skrotten skal sjekkes for troll?

Det var såvidt han fikk fullført setningen -Hvordan har du det? Jeg har tenkt på deg. Før krana hos denne dama sto på vidt gap. Ja, da snakker vi ikke bare om snakketøyet, men tårene spratt. Slik går det når frustrasjoner, bekymringer og nerver slippes løs på en og samme gang etter ett eneste spørsmål.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi pratet mye om fatiguen, og hvor mye den kontrollerer/hemmer meg i hverdagen. Selv om jeg vet svaret spurte jeg igjen, hvor lenge vil det være slik? Onkologen skulle ønske han hadde en krystallkule, men dessverre har han ikke det. Så hva kunne jeg gjøre da, noen andre ting man kan teste på for å se om de gir utslag? Ingenting, blodprøvene var fine sa han. De hvite kunne vært litt høyere, lå på 3,3, men han var fornøyd med det. Kan jeg piffe de opp på noen måte? Han tenkte nok at jeg overdrev å sa, hvorfor skal du det? Jeg utbrøt, vil at alt skal være på linja bra. Han lo litt, de er ok.

Det eneste tipset han egentlig kunne gi var mer næring og trim, jeg gjør jo begge delene allerede… Forsøker ihvertfall så godt jeg kan. Til de som ikke vet det, så sliter jeg med undervekt i tillegg. Fortalte hvor mye jeg savner turer på fjellet, men klarer ikke, funker ikke når kroppen er kaputt. Ja, man måtte nok gjøre omstillinger i livet for å få det til å gå. Han hadde stor forståelse for at hverdag er tøff med ekstra påkjenninger. 

Alt så friskt ut
Etter klagekoret fra meg utførte han den kliniske undersøkelsen. Rart at man før kviet seg for å gå til legen, og nå er det så normalt å bli tafset på at jeg skravler i vei når han holder på. Lymfene på halsen og under armen, det gjenværende brystet, arret og lysken. Han fant ingen troll, enda godt! Han henter fram stetoskopet for å lytte på både hjerte og lunger, lytter seg fra hjertet og over mot ryggen. God musikk!
 

Licensed from: BDS / yayimages.com

Husk at du kan velge hvem du skal gå til, sa han rolig. Inni meg hoppet jeg, hva? Skal han slutte? Forsiktig spurte jeg, hva mener du? Det var helt fritt opp til meg hvilken lege jeg ønsket å gå til. Jeg skulle ikke behøve å tenke, bah, time igjen hos han der. Skal gå til deg! Svarte jeg bastant uten å mukke. Kanskje han trodde jeg ikke likte svarene hans siden jeg stiller så mange spørsmål, men jeg liker ærlighet. Finnes det ingen gode svar, så finnes det ikke. Er fult klar over at han ikke kan trylle, men kommer fortsatt til å spørre. Tenker som så, man forspør seg ikke. Er verre å gå rundt å gnage på noe ubesvart.

Avtalte ny time om 6 måneder, sa at hver 3 måned ble litt var litt tett for min smak. Han var enig. I neste pust sier han, da blir det faktisk 2 års kontrollen din! Jøss, det har han jo rett i. Neste gang er det 2 år siden man var ferdig med behandlingen. Onkologen sa han var forsiktig optimist, han trodde det ville gå bra med meg. Men 100% sikker kan han aldri si.

Husk det, ta det med deg, jeg er optimistisk sa han idet jeg skulle gå ut døra.

Føler jeg meg ordentlig sikker og kontrollert? Tror faktisk aldri man vil føle seg helt trygg etter å ha følt kreft på kroppen. Det skjer ikke meg filteret er fjernet, man har smakt litt på hva det vil si å være en dødelig av kjøtt og blod.

Hilsen en ferdig kreft-kon-troll-ert 

Mia

#helse #tilbaketillivet #kreft #kreftbehandling #senskader #fatigue #bekymring #nerver #kontroll #svar #troll

Som nevnt kom jeg ikke til å skrive noe iløpet av uken som gikk, det var rett og slett alt for mye på tapeten. Har vært så sykt utpeiset at sofa har vært min nærmeste kompis. Mye jeg ønsket man hadde energi til å gjøre, men så var det den prioriteringen da… Skal sies at jeg noen dager bommet totalt, som på torsdag når jeg dro med mamma til Jekta. Samboeren skulle hente meg en knapp time senere, men så ble han forsinket fra jobb. Å der gikk jeg da, fatiguebefengt og med en kropp som begynte å si kraftig ifra om at nå var det nok!

Det jeg vil anse som viktigst iløpet av uken var å få svar på hvorfor hånda ikke vil våkne 

Annonsørinnhold

30 nydelige kjoler til vår- og sommersesongen

Mandag var jeg innom plastikk- og håndkirurgisk, etter konsultasjon satt jeg egentlig igjen med enda flere spørsmål. Hun syntes det var noe underlig at hånda var nummen på øversiden, men ikke i håndflaten. Hun summet litt rundt hva det kunne være, den nerven, eller muligens den, kanskje senskader etter cellegift? 

Kirurgen hentet fram et hjul med metallpigger. Hun ba meg lukke øynene og si når jeg kjente et stikk, eller når det var fingeren hennes som berørte hånden min. Til tider syntes jeg det ble litt mye finger, finger, finger, og andre ganger ble jeg svært usikker. Var det noe kaldt metallisk mot hånden? Svarte etter beste evne. Hun konkluderte med at jeg kjente mindre i området, sammen tegnet vi opp hvor jeg er nummen. Glad det ikke går helt ut til fingertuppene, men unntak av tommelen.

Hun så jeg var satt opp til time for nevrofysiologisk undersøkelse i november, men ønsket å få meg inn tidligere. Gikk ned på Vardesenteret når jeg var ferdig med den polikliniske undersøkelsen, og før jeg visste ordet av det kom telefonen fra nevrofysiologisk. De lurte på om jeg hadde mulighet å komme innom allerede torsdag, selvfølgelig!

Torsdag troppet jeg opp klar til en nevrofysiologisk undersøkelse av hånden. 

Ei hyggelig dame møtte meg, hun var læring å lurte på om det var greit. Selvfølgelig, alle må lære en gang. Først kjente hun på hendene mine, de var veldig kald poengterte hun. Kalde hender kan visst gi forsinkelser i avlesningen, så her måtte det et varmebad til. Der satt jeg med begge hendene i en metallbolle med varmt vann, ganske godt egentlig.

Så var tiden inne for å sette igang, hun festet elektroder både her og der. Sporte og grov på hva alt var og hvordan det funket, nysgjerrig som jeg er. Skulle få Elektromyografi (EMG) for å måle den elektriske aktiviteten i musklene. Deler av undersøkelsen ble utført av denne hyggelige teknikeren med en fancy tittel som jeg ikke husker.

Hentet fra O’store internett

Hun kjørte strøm via den hvite greia som vist på bildet. Hånden hoppet og spratt som bare det, null kontroll. Ganske ekkelt enkelte plasser, som bak på albuen eller i fingrene. Hun flyttet elektrodene rundt å testet flere forskjellige nerver. Det hele tok omlag 45 minutter (hun var som nevnt lærling), deretter kom ei inn for å se om hun hadde gjort alt riktig. Litt mer strøm ble kjørt igjennom her og der før de anså seg ferdig og klar til å tilkalle legen.

Når legen kom inn ønsket også hun å kjøre litt strøm til igjennom på enkelte områder, samtidig som hun sporte om alle mulige saker. Hadde jeg gjort noe unormalt, slått meg, vondt i nakken, dårlig søvn? Listen med spørsmål var lang, men jeg hadde ingen unormale svar å gi. 

Klar til neste del av undersøkelsen

Hun stakk en nål inn i armen og leste av signalene, maskinen begynte å bråke. Jeg sa spøkefullt, det var da svært til lyd på den der, hvorfor gjør den det? Hun forklarte at nålen ble stukket inn i muskelen, og lydene var nervesignaler i muskelfibrene. Hørtes nesten ut som radiosignaler, skurring. Når jeg bøyde armen eller løftet på fingrene endret lyden seg til en mer tsk tsk tsk tsk. Ble tapet i hytt og gevær etter alle nålestikkene.

Har bokstavelig talt lyttet til kroppen!

Konklusjon: Om jeg forstod henne riktig var det nervus medianus som var påvirket, den samme som ligger i klem når noen får Karpaltunnelsyndrom. Nerven har visst flere forgreninger, og min fikk problemer litt lengre opp på armen enn håndleddet. Akkurat denne delen av nerven går til huden, og jeg mangler derfor følighet i området, men har fortsatt bevegelighet/funksjon. Hun sa det ville mest sannsynlig gå over av seg selv. Hvor lenge? Var mitt øyeblikkelige spørsmål. Det kunne gå alt fra tre måneder til ett år. Hvorfor nerven er i klem er et annet spørsmål, håper MR kan gi ett svar. Legen nevnte en cyste kunne være årsaken… Vet ikke helt hva jeg synes om det.

Veldig greit å få et svar på hvorfor den aldri våknet. Har din hånd sovnet over lengre tid uten noen forklaring?

En slapphent hilsen

Mia

#emg #nevrofysiologisk #unn #helse #undersøkelse #svar #konklusjon #languke #sliten #fatigue #tilbaketillivet

Vi hører ofte at det er lange køer ved sykehusene rundt om i landet, jeg fikk oppleve det hele motsatt. Plutselig dumpet et brev i postkassen med innkalling til operasjon…

Men hvilken?
 

Licensed from: vilevi / yayimages.com

I brevet var ingenting nevnt, kun at jeg skulle møte opp ren og pen klar til å kuttes i. De eneste tingene på min kropp per idag som kunne trengt å opereres er rekonstruksjon av bryst og mulig karpaltunnelsyndrom i hånda. Sistnevnte er jeg ikke utredet for enda. 
Operasjonen var oppført til 30 august, kjente stresset tok meg ekstra. Skal man virkelig opereres for noe man ikke vet hva er, burde det ikke stå i brevet? Klarte nesten ikke sove den natten, var for oppgiret og nervøs over å ikke vite. 

Operasjon FØR konsultasjon og undersøkelse
Tidlig på morgenkvisten tok jeg telefonen fatt å ringte avdelingen, i andre enden svarte ei hyggelig dame. Det var hånda som skulle kuttes og skjæres i, kunne ikke annet enn å småle litt, har jo ikke fått målt den hos nevrolog enda, vet jo ikke om det faktisk er noe galt der. Hun skulle se hva de hadde skrevet, jeg stoppet henne i setningen, de kan ikke ha skrevet noe for den eneste jeg har vært hos er fastlegen. Det stemte godt det, jeg hadde ikke snakket med en kjeft. Ja, du skal jo inn til en poliklinisk undersøkelse først. Kan si meg enig i det, høre mer riktig ut. Timen skulle visst være om kort tid, litt merkelig egentlig siden målingen først er i november. Men la gå, det får bli slik. Operasjonen ble ihvertfall strøket, godt er det. 

Tankespinn – Hva om?
Det ordnet seg for meg, men kom til å tenke litt på hva om… hva om jeg var et eldre menneske med respekt for alt av brev fra sykehuset. Hva om jeg var den gamle meg, som hadde angst for å ta kontakt på det viset, å derfor aldri ville ringt. Hva om man hadde møtt opp til en operasjon? Hadde de orden i sysakene å oppdaget feilen, eller ville en intetanende kirurg begitt seg ut på vill vandring i hånda? Og ikke minst hvor ofte skjer slike feil? Vi er mennesker, men sykehus har også et datasystem der alt registreres. Det bør ikke være mulig å bli innkalt til en operasjon man ikke vet om er nødvendig.

Det var en merkelig venteliste man slapp å stå på, sykehuset var kanskje litt for overivrig i vendingen. De kan ihvertfall ikke ha stort med kø på den avdelingen nå om dagen, tok jo en knapp uke fra man var hos fastlegen til man ble innkalt til operasjon!

En forfjamset hilsen

Mia

#helse #operasjon #systemsvikt #feil #innkalling #unn #venteliste #tilbaketillivet

Da var tiden for ny oppfølging hos Klinisk Ernæringsfysiolog, er så utrolig takknemlig for at de følger så tett. Samtidig føler man seg jo litt dum når det står stille, eller går tilbake. Liker ærlighet, å tror man gagner best å være så ærlig som mulig når det gjelder egen helse. 
 

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Før timen tok jeg turen til flotteste Vardesenteret, gjør godt med litt skravling før man skal ta på seg en mer alvorlig tone. Har verdens beste Kliniske Ernæringsfysiolog som ser meg som menneske og ikke bare kalorier. Dønn ærlig fortalte jeg henne at jeg beklageligvis hadde ramlet ned til 37,3 kg en periode…spilte Pokemon Go forstår du, så var ikke så mye hjemme. Vi begge lo godt, ja slikt skjer. Det var ikke store aktiviteten, men stor nok til at min vekt dalte. I samme pust fortalte jeg at på grunn av at den dalende vekten fant ut det var høvelig å ha noe å knaske på i bilen, eksempelvis nøtter. På den måten har jeg faktisk klart å komme opp til 38,3 kg! 

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Det har seg slik at vekten min ligger å vipper på midten, den står enten i ro eller kryper sakte opp. Da vil selv den minste aktivitet, som å traske en time rundt i sentrum gjøre nok til at den daler nedover. Enkelt og greit den gode gamle, man bruker det man tar inn. 

Hvordan øke vekten fremover

• Skal fortsette å forsøke å få i meg 1/2 næringsdrikk (ca 150 kcal) på kvelden, noe jeg innrømte hadde falt bort siden vi har vært mye ute på farten. Når hverdagen faller mer på plass kommer nok den også tilbake. Håpet er å kunne øke til en hel næringsdrikk på kveldene. Dette er i tillegg til den næringsdrikken jeg tar på morgenkvisten.

• Går fra 2 til 3 SS Fresubin 5 kcal shot ( ca 150 kcal), egentlig fordi jeg hadde glemt antallet og faktisk tatt 3 SS allerede. Det er rett og slett fett med et hint av sitron jeg slurper i meg.

• Flinkere til å tilsette rapsolje i rømme ol. Må gjøre det med engang, ellers glemmer jeg det bare. Slik går det når man er et surrehode.

Synes det har gått ganske sakte fremover, er avhengig av å få vekta opp for min egen helse, men også for å kunne få rekonstruksjon (fant jeg ut for en stund siden). Hun skulle rådhøre seg med en kollega og kontakte onkologen for å få hans input. Neste oppfølging blir etter jeg har hatt kontroll på kreft poliklinikken. Da får jeg snakket med onkologen også for å se hva han mener og tenker om saken.

Har spist mye mannskit den siste tiden, svaret hennes var gull -Du gjør så rett! Noen ganger kommer det ikke an på hva du spiser, men at du spiser. Det ble egentlig nevnt sist også, men fint å høre det flere ganger. Føler jeg bare propper i meg usunn søppelmat, men bør kanskje heller fokusere på at jeg faktisk får i meg mat. Hun la til, men det er også viktig å få i seg alle næringsstoffene man trenger, da er jo nøtter som du liker så godt veldig fint.

Nå blir det snart en herlig omelett med ekstra ost og skinke, pluss tomatbønner!

En søppelmatknaskende hilsen

Mia​

#kliniskernæring #ernæring #fresubrin #nutridrink #næringsdrikk #undervekt #vektproblem #oppivekt #matprat #helse #oppfølging #søppelmat #junkfood #tilbaketillivet