Noen få uker etter bursdagen min ifjor oppdaget jeg kulen i brystet, nærmere bestemt i juli. Det vil da si at jeg har vært syk stortsett hele året som 28 åring. Bursdagen på mandag skulle derfor være ekstra spesiell. Den skulle markere slutten på året som syk, og starten på et nytt år som frisk.
Men slik skulle det ikke gå.
Noe dukket opp, slik at planene måtte endres. Gikk greit å sette feiringen til lørdag, men straks etter fikk man beskjed om at det ikke passet. Jeg ga beskjed om at søndag ikke passet for meg, den ville ødelegge planene om den perfekte smørgåstårta, som jeg hadde lovet tantungen siden i vinter. Denne skulle bli fabelaktig, og med de ferskeste rekene man kunne oppdrive. Jeg hadde gledet meg til akkurat dette i lengre tid, det var uaktuelt å gå ned på standaren.
Denne dagen skulle være spesiell, alle skulle være samlet, den beste tårtan skulle serveres. Og jeg kunne med hode høyt hevet markere starten på et friskt år som 29 åring.
Licensed from: kentoh / yayimages.com
Ingen kunne endre planene sine, det blir ingen bursdag. Det blir ingen markering av at helvetes året er over, det blir ingen markering på starten av at friskt år som 29 åring.
Jeg har nevnt før mine følelser rundt det å føle seg glemt. Når det er en dag som er så viktig for meg, så stikker det ekstra dypt. Man føler seg iveien, bortkastet, som en verkebyll som gnager på de rundt. Man føler seg lite verdifull.
Er det hele min feil? Det er slik jeg ble forespeilet det, min feil at jeg ikke kunne føye meg til å feire på søndag. Nå tenker jeg, hvorfor i pokker skal jeg føye meg når det skal være min dag?
Licensed from: Spectral / yayimages.com
Da kommer også tanker som… hadde jeg vært verd å sette av tid for om jeg lå på mitt siste? Eller hadde jeg da også bare vært i veien? Hvorfor er jeg ikke verd nok til å sette av tid til å feire at endelig skal livet komme seg til hektene igjen? Er ikke mitt liv verdifullt nok til å feires?
For å være ærlig begynner jeg å bli piss lei av ting går i dass. Jeg har sagt det før, må lære meg at å glede seg til noe er unødvendig. 90% av gangene blir man slått rett ned. Ikke hjelper slikt på verken selvbilde, eller det å jobbe seg tilbake til hverdagen.
Faktum er at det ikke er uvanlig å ha tanker rundt livet og døden, spesielt ikke etter behandlingen. I stunder som dette dukker slike tanker opp, var det verd det? Er det verd det om det friske året skal starte med tårer? Om det blir en omgang nummer to, skal man da orke å gå igjennom noe slikt igjen? For det er tydeligvis ikke viktig nok til å markere. Jeg er ikke viktig nok.
Klokken er sent på natt, eller tidlig morgen, alt etter hvordan man ser på det. På grunn av lite søvn er nok dagen i seg selv ødelagt. Natt til mandag vet jeg kommer til å bli et helvete, for hodet mitt kommer til å fortelle meg -denne dagen skal forhåpentligvis være once in a lifetime, men ingen er her til å markere den sammen med deg, hilsen hodet.
Joda, min samboer og bikkja er her, men blir ikke stort med markering når det er bare oss. Han spurte om vi skulle gå ut å gjøre noe… jeg måtte avslå. Mandagen kommer jeg for det første til å være stup trøtt på grunn av lite søvn, for det andre blir jeg nok til å hikste og gråte fra morgen til kveld. Kan ikke si jeg gleder meg…
Alle operasjonene kan ikke sammenlignes i smertenivå på hvordan det er å føle seg så uviktig, så bortkastet. Skulle ønske jeg kunne ta hånden inn i brysthulen og lette trykket på hjertet, men det går ikke.
Er det verd det når man ikke får sove på natten, men omsider klarer å gråte seg i søvn?
Practise as you preach! Jeg har lenge sagt at filteret er fjernet, tabu stempler skal rives av. Derfor velger jeg også å dele de følelsene som ikke er like gode å kjenne på.. de følelsene man gjerne holder tett om. Det er mye som ikke deles i bloggen, men denne dagen var alt for spesiell for meg til å gå udelt. Der er ikke så lenge siden det var i media om barn som var alene på bursdagen sin, eller ikke ble invitert i andres. Den følelsen av ensomhet på en dag som har sterk symbolikk er like jævlig uansett alder.
Mvh
Mia
Licensed from: alexwhite / yayimages.com
#trist #bursdag #kreft #brystkreft #behandling #deprimert #onceinalifetime
Jeg har ikke ord!
Jeg syns så absolutt ikke at du skal behøve å måtte føye deg etter hva som passer best for andre. Dette er din dag, og selv om det “bare er en bursdag- sliks om mange andre” så er det en spesiell dag som det er fult forståelig at du vil feire med store håp om en fabelaktig dag med de som betyr noe for deg.
Du er ikke alene, vi er der. Og du vet vi er kjempeglad i deg. Mamma
Nei, så inn i fagernaustskogen så jævlig. Det er helt forståelig for meg at dette er en merkedag som er helt, helt spesiell. Og den dagen er viktig å markere. Du hadde utrolig flotte planer.
Man skal jo ikke analysere alt for mye andres liv, for det er bare den som er inne i det, som vet hvordan det er. Men det slår meg at mennesker som står nærmest og som er viktig å ha nær, kan være redde for de sterkeste dagene, de med kraft i. De dagene med store tårer og stor latter og som skal være med å sette store merker.
Har vært tett innpå og nær mange med ettårsdager i jobben min. Ettårsdager for brudd, ettårsdager for tap, ettårsdager for å tørne skikkelig, ettårsdag for jævlige og livsomveltende hendelser.. Slike dager er også familiens ettårsdager.. og det kan bli for vanskelig å være den som er ved siden av. Så er det lettere å ta kraften fra slike dager med å avlyse, finne på andre ting, være glad, le det bort. “hallo, du er jo frisk,…” er kanskje byttetankene de ønsker å ha. 🙂
Kanskje er jeg helt på viddene. Men jeg synes du skal gråte og kjenne på det du kjenner på med god samvittighet. Å bli forstått er et av våre viktigste behov, å bli forstått uten å be om forståelse.
Mange gode tanker fra meg. I morgen er en KRAFTIG merkedag. <3
Elin Slåen: Tusen takk gode du. Hjelper å at noen kommer med litt backende ord <3
Tone: Tusen takk for sterke og gode ord Tone <3 Det er en merkedag, som mangler de som betyr mest for meg. Når dagen har passert, så kan jeg aldri skru klokken tilbake å få den dagen igjen. Da er den borte for alltid. Det å vite at den ikke blir markert, det å føle seg ubetydelig river ganske så hard. Det er ikke noens feil, men man føler seg fortsatt likeså glemt.
Anonym: Glad i dere også mamma, men folket hadde planer. Da ble man alene, uansett hvordan man snur og vender på det.
Jeg skal ikke si at jeg skjønner, for vi er alle forskjellige med forskjellige situasjoner 🙂 men har mennesker rundt meg også som tenker slik, at jeg må føye meg etter dem for det blir forventet at formen er der..
Jeg fant ut at foten må settes ned, man må si ifra for og bli hørt.. Så får det heller bli litt sure miner hvis dem ikke tålet det når altfor mye forventes.. Så blir det bedre når dem får tenkt seg om. Og hvis ikke så får dem bare ha de sure minene for min del.. Er man ikke frisk så synes jeg, dem kan føye seg heller!
Men dessverre vet mange ikke hva det er eller hvordan det er, å ha det slik..
Lykke til <3 😀
malene: Tusen takk for gode ord <3 Du har helt rett, mange vet ikke hvordan det er. Man må nok leve det selv for å forstå, men man kan prøve så godt det lar seg gjøre å trokke i andres sko. Det hjelper å lese at noen kan sette seg litt inn i hvordan det føles.
Veldig fin blogg du har og synes du er tøff som blant annet gjennomgår dette marerittet. Unner deg alt godt 🙂
bernteriksandnes: Tusen hjertelig for gode ord <3
Side Effects Of Amoxicillin In Cat Cialis 5g Amoxil Mrsa Buy Cialis Purchase Macrobid Discount Worldwide Cephalexin Used For What Ailment