Idag var siste økt med lett fysisk aktivitet før sommeren, godt å få rørt kroppen litt. Har ikke kunne dratt på de to siste treningene, så denne gangen skulle jeg. Vi var bare tre stykker, kanskje resten hviler litt i sommersola som også tittet fram idag. Jeg fikk meg en liten pause på Vardesenteret før legetimen på kreft poliklinikken klokken 13.00.

Som nevnt i tidligere innlegg sa fastlegen min rett ut at han ikke hadde nok kunnskap angående kreften. Han ønsket derfor å henvise meg til sykehuset, slik at jeg fikk prate med onkologene. Fikk time hos overlege Terje Risberg, det er han (og Blix) som i hovedsak har fulgt meg igjennom behandlingen. Det er også han som ordnet slik jeg fikk ta ibruk Zoladex under cellegiften. Gammel legen som han selv kalte seg på første møte, for å skille mellom han og Blix. Var greit å få pratet litt med han rundt plager nå i ettertid. Han merket seg at flere av de tingene jeg tok opp var typiske plager man kunne få under eller etter behandling med cellegift, men kunne berolige med at de ville gå over. Det kunne ta  6-12 (pluss/minus) måneder ihvertfall, så måtte være tålmodig. Noe jeg som kjent ikke er. Han understreket hvor tøff cellegift kroppen hadde vært igjennom, kanskje han merket at jeg er en som kan stresse litt?

Han tok seg god tid til å lytte, man følte seg hørt. Jeg anser det som en viktig egenskap hos en lege. Han skulle sende henvisning til gynekolog, slik at man får undersøkt om alt er i orden der nede. Og ikke minst, veneporten skal endelig fjernes! 

Jeg tok opp angående Metformin som kan brukes mot trippel negativ brystkreft. Det er egentlig en diabetes medisin, men som de fleste vet kan enkelte medisiner ha flere bruksområder. Han hadde hørt om studien, men hadde forstått det slik at Norge ikke fikk være med. Når jeg fortalte han om damer i Norge som fikk denne medisinen ble han nysgjerrig. Han noterte flittig ned, dette skulle han undersøke. Det kan jo være jeg er alt for sent ute, kan alltids håpe det er et alternativ. Er glad jeg har en lege som ihvertfall undersøker når man kommer med spørsmål.

En annen beroligende ting, jeg skal inn til kontroll hver 6 måned! Siden jeg var inne nå, så skal jeg til mammografi og kirurgene til høsten. Etter 6 måneder skal jeg til kreft poliklinikken, slik skal det gå i en del år fremover. Blir litt lettet over at de holder et ekstra øye, spesielt med tanke på at det ikke er noen form for medisiner til trippel negativ. Ihvertfall ikke enda. Det er vanlig med kontroll en gang i året.

Før jeg forlot sa han at jeg burde søke meg inn på Montebello, det har jeg allerede gjort. Risberg var godt fornøyd med det svaret. Vi ønsket hverandre god sommer, så ruslet jeg tilbake på Vardesenteret.

Jeg følte meg ti tonn lettere når jeg kom ned på Vardesenteret. Så godt å luftet litt ut til legen, så godt å få svar på spørsmål! Ja, fastlegen min kan fjerne den røde ‘flekken’ som er på den opererte siden. Som han forøvrig kunne meddele at så godartet ut. Risberg snakket noe om at det var ett type virus som laget de røde ‘flekkene’, har flere slike rundt om, men bare en som er stor. Så til høsten skal jeg bestille time til fastlegen, har flere føflekker som fastlegen anbefalte meg å fjerne lenge før jeg fikk kreft diagnosen. Man tenker litt ekstra rundt slik i etterkant. Det samme gjelder gynekolog. Hvor ofte får man ikke de brevene angående kreft i underlivet, der de anbefaler damer i gitt alder å komme inn til undersøkelse. Før har jeg bare avfeid det, nå skal jeg få det gjort (samtidig som man tar vanlig undersøkelse). Ellers var resten vanlige cellegift plager som vil gå over om kortere eller lengre tid. Vi håper på kortere.

Er også beroligende å vite at om NAV skulle begynne å mase for tidlig, så kunne jeg kontakte kreft poliklinikken. Risberg skulle da gjerne skrive en erklæring til NAV for meg, siden det er så usikkert hvor lenge etterplager kan sitte i. Godt å vite!

Nå er jeg  både fysisk og psykisk sliten etter en lang dag, endelig tid for litt hvile. 

Mvh

Mia

#brystkreft #konsultasjon #kreft #vardesenter #trim #onkolog

Etter en vinter med utallige bilder av meg selv vil du kanskje ikke tro at det finnes veldig få bilder av meg før kreft diagnosen. Spesielt for de som har blitt kjent med meg i ettertid. Det er mange innlegg som er vanskelig å legge ut, men jeg forsøker stadig å utfordre meg selv. Fjerne filteret totalt, fortelle den ekte historien om mitt liv.

Sannheten er at jeg aldri har likt meg selv. Det stammer nok fra en tid med mobbing på barneskolen. En tid der jeg var liten, puslete, sykelig, svak og var eier av ett sett store dumboører. En tid der man ble sett på som en tosk. Når man endelig turte å være seg selv, så var det en kropp full av hormoner. I tenåringsfasen opplever man gjerne ett ytre press om å se bra ut. Fra andres ståsted kunne det kanskje se ut som man ga blanke faen, men jeg slet. Jeg hatet kroppen min, jeg hatet meg selv. Små pupper, lite feminine kurver. Når man til tider fikk kommentarer fra den eldre generasjon -Hvem sin lille gutt er du? Ja, da er det ikke rart man merket det på selvbildet. 

Hvordan løser man slike problemer? Man kler på seg en jeg gir faen maske, man setter opp muren. Når jeg ser på gamlebilder ser jeg også hvilke år som var gode. Alle de vonde årene har jeg gjerne ikke stort med bilder fra, de eneste som er å oppdrive har andre ‘snik tatt’. 

Ball på ungdomsskolen.

Tross dårlig selvbilde var faktisk ungdomsskolen en god tid. Ikke heng dere opp i sminken, den var frivillig og jeg trivdes best slik. Se heller på brystkassen, en slik brystkasse for en ung jente er et ganske sårt tema. Det var ikke så veldig mye å hente der, aldri noen kløft. Jeg har aldri fått oppmerksomhet for puppene mine… Kanskje derfor jeg ikke sliter like mye med at den ene er borte? 

Videregående for meg var ikke den beste tiden, noe som gjenspeiler seg i antall bilder. De fleste er tatt av en og samme person, takker og bukker. Uten deg ville jeg ha hatt minimalt med bilder. Jeg spilte et stort skuespill på denne tiden, der andre kunne tro alt var flott. De som var nært, daværende kjærest så nok en helt annen side. 

2003/2004, VK1 Høgtun.

For å illustrere hvor dårlig selvbilde jeg har hatt opp igjennom tiden tok jeg et screenshot fra profilbildene mine på facebook. Det første bildet er lagt ut i 2007, neste bilde i 2010. Men de begge er tatt i 2003/2004. Kan vell greit si at 2004 ikke var mitt år, fra der og ut har det vært turbulent. Når man opplever traumer i livet fester de seg, for min del er det slik jeg tidsregner. Om jeg skal frembringe ett minne går jeg alltid tilbake til 2004.

Screenshot av profilbilder fra facebook.

Se nøye på bildet ovenfor, viser det til noen som er stolt av seg selv? Nei, de eneste bildene jeg har er flere år gammel i forhold til når profilen ble opprettet. De andre bildene skjuler jeg meg selv på, eller bruker bilder av bikkja. Som forsåvidt nå er 5 år nå, altså ikke så veldig gamle bilder. 

Bak bildene som ikke eksisterer er en historie som få vet av. De fleste husker meg som hun lille tynne jenta fra ungdomsskolen og videregående. Det er ikke mange sjeler som vet hva som skjedde etter 2004. Det var år med mobbing på barneskolen som nå nådde meg igjen, det var tapet av min far som åpnet øynene mine. Jeg trengte hjelp. Noen venner frafalt naturlig, andre turte ikke opprettholde kontakten etter min fars død, de visste ikke hvordan. Jeg ble isolert fra omverden, fikk sosialangst. Noe jeg enda sliter med, men utfordrer meg selv der også. Destruktive tanker og mistro til seg selv, -Sa jeg noe dumt nå? Jeg begynte på antidepressiva, gikk til samtaleterapi i flere år. Men medisinene, depresjonen og angsten gjorde at jeg la på meg. Ble overvektig, hatet jeg bar til meg selv om min kropp ble enda sterkere.

I 2006 ble jeg sammen med Sigurd, min samboer. Her om dagen gikk han igjennom gamle mobilbilder, han hadde flere av meg. Litt småsjokkert utbrøt jeg -Når tok du disse? Hvorfor tok du dem? Han så på meg, – jeg måtte jo snike meg til å ta noen bilder. Ellers ville jeg aldri ha fått et bilde av deg. Det gikk et lys opp, han hadde rett! Jeg tillot aldri noen å ta bilder av meg, spesielt ikke på denne tiden. 

Jeg vil derfor vise noen bilder som INGEN har sett. Fra en tid der jeg ble overvektig som følge av medisinene, fra en tid der jeg hatet meg selv intenst. De årene som det ikke finnes spor av ellers. Disse bildene er fra 2010 til 2013, men som nevnt startet det lenge før.

Bilder fra 2010 til 2013. En tid som jeg har holdt skjult. 

Jeg var ikke klar over at noen av disse bildene ble tatt. Å det bare fordi min kjære samboer ønsket ett og annet bilde av meg. Det i seg selv er ganske trist, hvorfor lot jeg han ikke ta et ordentlig bilde? Hvorfor tok ikke jeg noen bilder? Svaret har jeg jo allerede gitt, jeg hatet meg selv. 

Vinteren 2014 begynte jeg å legge om livsstilen min, sluttet å snuse og spiste sunnere. Var langt fra fornøyd med meg selv, men merket en endring i humøret. Seponerte derfor meg selv fra antidepressiva sakte men sikkert. Det fungerte, jeg ble bedre, muntrere! Begynte å miste litt vekt, noe som oppmuntret meg til å fortsette.

Vi tok vår første SELFIE sommeren 2014. Aldri hadde jeg frivillig stilt meg slik foran kamera. Aldri hadde jeg tatt et bilde av meg selv på den måten. Vi hadde akkurat vandret opp til fjellheisen i Tromsø, det var tåke og klamt i lufta.

Første selfie i historien, sammen med samboeren og bikkja. Sommeren 2014.

Så oppdaget man kulen… diagnosen ble stilt, hissigpropp av en troll-kreft. Det å bli konfrontert med døden gjorde noe med meg. Det var som om noe i meg sa, -om jeg skal dø, så skal det faen meg være noen ferske bilder. Jeg gikk ut av min egen komfortsone samme dagen, la ut bilde av meg selv naken. Aldri hadde jeg likt å vise hud, så dette var en terskel som det var vanskelig å trå over. Men det hjalp meg i det som skulle komme. Det hjalp meg til å møte alle utfordringer med operasjon og behandling.

Sommeren 2014, før puppen ble operert bort.

I månedene som fulgte har det blitt mange bilder, ikke bare for bloggen. Mest for min egen del, det er nesten som min egen versjon av kognitiv adferdsterapi. Det er en  måte å overvinne min egen frykt for å vise meg fram. En måte å dokumentere endringer som foregikk under behandlingen. Det er en måte å se hva jeg har klart, å derfor legge løypa videre til hva jeg faktisk kan klare. Det er en måte å si føkk off til mitt eget tankemønster.

Noen bilder igjennom behandlingen.

Mange kan nok synes det blir litt vell mye, forstår de godt. Men vet dere, det driter jeg i. Jeg velger å utfordre meg selv videre, daglig. Jeg velger å våge fremfor å gjemme meg. Jeg har blitt tøffere, men jeg har enda ikke oppnådd målet mitt. Å like meg selv for den jeg er, å tro at ikke alle anser meg som en fjott. Gjemmer jeg meg nå, så rekker jeg aldri dit jeg ønsker å nå. Stopper jeg nå mister jeg mye dokumentasjon fra min prosess. 

Jeg er nå i den situasjonen at kroppen har endret seg mer drastisk enn jeg noengang kunne forestille meg. Vekta er såpass lav at den friske puppen er redusert til størrelse 70AA. Rumpa som jeg faktisk likte før, er nå borte.  Kroppen eier ikke muskler, hodet er surrete. Jeg er ikke meg selv. Selv om jeg tar bilder, missliker jeg fortsatt min kropp og min situasjon.

Nå skal jeg komme meg tilbake, å det skal jeg faen meg ta bilder av! Om dere ikke liker mine utallige selfies og annen dokumentasjon, så bryr jeg meg midt i stumpen. Dette er MIN prosess, dette er mitt oppgjør med meg selv.

Som avslutning legger jeg med en sang som jeg lyttet en del til i ungdomsårene. 

Paradise Lost – Perfect mask

Idag var det kunstutstilling hos kreftforeningen i Tromsø. “To be or not to be” er en utstilling om åpenhet rundt kreft, død og sorgarbeid, av Torill Sæther Krekke. Lokalene ble hurtig fylt opp av en pratsom folkemengde, det var både kjente og ukjente fjes. 

Etter litt mingling og småprat, trakk vi inn mot selve utstillingen. Generalsekretæren i kreftforeningen Anne Lise Ryel ønsket oss velkommen. Hun hadde egentlig en fjong måte å hilse på, men valgte å si det enkelt -Hei! Det var både alvor og humoristiske innslag fra en sprek dame. Lenge siden man har hørt en så flott måte å bli ønsket velkommen på.

Etter den innledende velkomsttalen ble kunstneren selv presentert, Torill Sæther Krekke. Hun fortalte litt rundt hennes forsinkede sorgprosess etter tapet av moren på 70-tallet, og hvordan maleriene ble til. Å kalle det rene malerier blir litt for enkelt, hun har brukt flere materialer. Blant annet personlige eiendeler, som serviettsamlingen fra sin barndom.

Torill Sæther Krekke, med bildene “Cancer eats your body like horse-pee eats snow” og “The true face of cancer”

Hun tok oss med inn på en personlig reise, rørende, trist og vakkert. Man må ha et hjerte av stein for å ikke bli berørt av fortellingene hennes. Torill brukte musikk til bildene, musikken hadde hjulpet henne å få kontakt med den lille jenta. Den jenta som en  gang opplevde det hele. 

Historien starter helt fra begynnelsen, en lykkelig tid med kjærlighet. Vi blir dratt med i fortellingen og musikken, hun forteller så vakkert om et sårt tema. Torill forteller oss om en tid der hun som barn ikke fikk vite noe særlig om morens brystkreft, om følelsen av å stå utenfor. Hun viser oss svulsten som vokser i moren, helt ned til molekylnivå. Hun viser oss kreftens sanne ansikt, et bryst som opereres bort. Jeg kjenner gråten i halsen der jeg står å lytter til henne. 

Torill forteller oss om moren som vet hun kommer til å måtte forlate barna sine. Hvordan hun selv kjenner på hvor tungt det må være for en mor å vite. Hun forteller om en kropp som forandres, uten pupp, stråleskader og manglende hår på hodet. Tårer, døden og en drøm om noe langt lykkeligere. Hun tar oss med idet moren forlater denne verden. Hvordan hun som 9 år ikke forstår helt hva som skjer, hvor rotete tankene kan bli når ingen forteller henne hva som foregikk. Tiden som rant ut. 

Hun rører ved hjertene våre, hun forteller om den lille jenta som feiret moren sin bursdag med å sende en rød ballong til himmelen. Flere tørker tårer, for både jenta og moren. Dette er bare litt om reisen hun tar oss med på. Torill selv forteller den mye bedre, mer rørende og med ekte ord. Ord som kommer rett fra sjela, ord som kommer fra den engang lille jenta. 

Jeg anbefaler alle som har mulighet å ta turen innom kreftforeningens lokaler i Grønnegata for å se utstillingen med egne øyne. Ta del i vandringen igjennom Torills barndom med en kreftsyk mamma på 70-tallet.

Utstillingen er åpen mandag-fredag kl. 1100?1400 fra 15. juni til 30. juni og fra 3. august til 24. september 2015.

Når vi var ferdig på reisen ble det servert kanape, brownies, frukt og juice. Samtlige stod igjen med sterke inntrykk, det ble et felles samtaletema. Mange hadde vanskelig for å sette ord på følelsene de fikk i etterkant. De aller fleste av oss har en eller annen måte de kan føle på hva moren og den lille jenta gikk igjennom. 

God mat og drikke. Kanapeen har enda ikke kommet på bordet.

Den sure sannheten er at de fleste vil en eller annen gang bli berørt av kreft. Om man ikke blir direkte berørt, så indirekte. Det vi kan håpe på er at en del av historien til jenta ikke gjentar seg. Historien rundt viktigheten med å fortelle barn hva som foregår, selv om det er et sårt tema. Barn trenger å bli fortalt hva som skjer, de forstår gjerne mer enn man tror.

Les mer om Torill Sæther Krekke og utstillingen på nettsiden torillkrekke.no

Les artikkelen fra iTromsø.

Noe som berører så mange inn i sjela er det vanskelig å sette en prislapp på, følelser er så mye mer verd enn penger. Tusen takk til både Torill Sæther Krekke og Kreftforeningen.

Mvh

Mia

#kreftforeningen #kreft #brystkreft #kunstutstilling #kunst #maleri #torillkrekke

Idag er verdens blodgiverdag, dagen er ment til å skape bevissthet rundt behovet for blod, og anerkjenne de som gir. 

Giblod.no

Vi er ganske mange menneskekropper på denne blå planeten. Med så mange mennesker skulle man tro det var nok blod å hente. Men nei, 8 av 10 personer i verden har ikke tilgang på trygge blodoverføringer. For ikke å snakke om blodtyper, der noen er sjeldnere enn andre. 

Kreftforeningen skrev følgende setning på deres facebookside idag,  “Nesten halvparten av blodet i Blodbanken går til behandling av kreftpasienter. I dag er det Verdens blodgiverdag. Redd liv – bli blodgiver”

Det burde si litt om behovet for blod. Det sier også noe om hva akkurat ditt blod kan bety for noen. Blodet som pumper rundt i din kropp kan hjelpe mennesker i nød. Blodet som pumper rundt i din kropp… kan redde liv. 

Selv kan jeg dessverre ikke være blodgiver, skulle ønske jeg fylte kriteriene. På hjemmesiden deres kan du lese hvem som kan og ikke kan gi blod. Er du usikker så meld deg uansett, de undersøker om akkurat du kan bidra.

Blod kan ikke fremstilles kunstig, blod må gis. Det er derfor stadig behov for nye blodgivere. 

Meld deg som blodgiver direkte her!

Mvh

Mia 

#reddliv #blodgiver #verdensblodgiverdag  #kreft

Finnes det noen bedre måte å tilbringe en lørdag enn sammen med familien? 

Jeg hadde fått noen perler til å lage armbånd fra Vardesenteret, de reagerer med UV stråler. En fin og gøyal måte å lære barn om UV-stråler. Vi satte oss ved kjøkkenbordet å begynte å perle. Det som var litt ekstra gøy er at vi ikke hadde snøring om hvilken rekkefølge de forskjellige farvene havnet i. Når armbåndet var ferdig gikk vi til verandadøra for å se om det var noen UV-stråler. Ungen syntes dette var utrolig morsomt, selv i regnvær kommer strålene seg igjennom skydekket. – Se tante, den skifter farve! Hun sto der i døra enda litt til, -Se tante, nå har de enda kraftigere farve! 

Artig måte for barn å lære om UV stråling.

Fra brosjyren som ligger på Vardesenteret.

Det ble noen perler til overs, disse skal jeg ta med tilbake til Vardesenteret. Det er nok garantert flere barn som kan få glede av disse!

Når vi var ferdig med å lage armbånd gikk vi over til ‘dyrenes solvett quiz’. Hun er glad i quiz denne ungen, så den ble løst med flittig hånd. Tantungen har fine håndskrift enn meg…

Min bror, hans kone og lille babyen kom for å spise taco. Bikkja er veldig glad i lille babyen, han som er ganske reservert ovenfor barn. Han skal passe på henne, ligge i hjørnet av teppet hennes. Ikke bryr han seg om han får en fot på snuten, så lenge han får snust litt. Øynene og ørene blir så salige der han ligger å ser på henne. Straks hun forlater så sniffer han rundt der hun har vært, for deretter å legge seg pladask ned å snorksove. Merkelige gode huden vår.
 

Så godt å sove der det lukter baby Ada 

Når maten var fortært kastet vi oss over  brettspillet ‘Den forsvunnede diamanten’. Konkurranseinstinktet ble slått på hos samtlige. Jeg vant hele to ganger! Skal sies jeg er ikke en god vinner, her var det jubling og dansing. Wooohooo! Seieren er min! Endte med å bli slått av tantungen, men det snakker vi ikke om… Det var verre med mamma som havnet i merkverdige situasjoner på brettet. Blant annet kom hun seg ikke av flekken på X antall runder. Sånn kan det gå.

Har vært ekstra sliten de siste dagene. Da er det godt med slike stunder der man bare spiller og koser seg i godt selskap. Mye latter og glede. Jeg er heldig som har en så god familie <3

Hvordan tilbringer du lørdagen?

Mvh

Mia

#spill #brettspill #familietid #familie #tilbaketillivet #konkurranseinstinkt #uvstråler 

Tusen takk for godt engasjement! Navnet har blitt endret/forenklet til Hjelpeposen, måtte ta en kjapp avgjørelse slik at det blir korrekt i mailene jeg sender ut. Fortsett gjerne å dele original innlegget, Hjelpeposen. Det nye navnet er nevnt i det gamle innlegget for ordens skyld. 

Det jeg nå søker er en dyktig tegner eller designer, som enten kan skrive Hjelpeposen på en pen måte, og/eller lage en liten logo til. Det skal ikke være store greiene, det enkle er ofte det beste. 

Til info har jeg allerede fått kontakt med to aktører som skal sende produkter. Noe innhold er derfor allerede i boks. Fortsetter å sende mailer til aktuelle produsenter, firma og kjeder. Om du har noen tips, eller ønsker å hjelpe, kontakt meg gjerne på mail [email protected], via bloggen, eller via facebook. Hva enn som måtte fungere best for deg.

Kom gjerne med flere tips til ønsker, savner mer på listen fra menn og ungdom! Men tar gledelig imot alle råd, søker opp og kontakter samtlige.

Lokale aktører er også velkommen til å delta.  

Info til de som måtte ha interesse av å delta:

Jeg har en drøm der alle kreftpasienter får en pose som inneholder nødvendige saker når de starter en lang behandling. Jeg har valgt å kalle det ‘Hjelpeposen’. Man er gjerne ganske redusert under behandlingen, det å måtte lete seg fram til riktige produkter er i seg selv stressende. Med en slik pose vil pasientene tidlig i forløpet vite hvilke produkter som passer for dem. De vil også ha et kjapt forhold til akkurat produkter fra dere.

Hjelpeposene vil gå til kreftpasienter ved Universitetsykehuset i Nord Norge.

Jeg spør derfor om dere har mulighet til å sponse noen produkter til denne drømmen? Takker ikke nei til prøvepakninger eller reklamemateriell. Når det gjelder antall kan jeg ikke oppgi noe spesifikt tall, det er ganske så mange pasienter. Så mye dere ønsker å avgi blir tatt imot med stor takk.

Alle som sender vil få heder og ære på nettsiden til Hjelpeposen, den er under utvikling. Om det ønskes mer spesifikk om deres produkter i eget innlegg kan dette ordnes. Gi meg gjerne da beskjed om det er noe dere ønsker å ha med i innlegget, ellers kan jeg forfatte ett eget ut ifra giverglede til kreftpasienter og aktuelle produkter fra dere. 

Mvh

Mia

#kreft #kreftpasienter #cellegift #behandling #stråling #hjelpeposen #design 

 

Jeg har en drøm, men for å kunne oppfylle denne trenger jeg deres hjelp! Spre ordet, del videre. Har du en forretning som kan være behjelpelig på noe vis, så ta gjerne kontakt. Navet er endret til Hjelpeposen

Når jeg var under behandling med cellegift var det mye som dukket opp underveis, men man er for sliten til å få ting gjort så fort som ønskelig. Hodet fungerer ikke som det en gang gjorde, man glemmer ting, man glemmer hva legen sa. Hele kroppen tørker inn, man får lav spyttproduksjon og sår i munnhulen. Man kan lett bli dehydrert, og har tungt for å spise av flere grunner. 

Alle som bidrar til å hjelpe vil få heder og ære i et felles innlegg på bloggen. Om det er noen spesifikk tekst som ønskes, så kan dette diskuteres.

I ettertid har jeg tenkt alle kreftpasienter bør få en pakke, pose eller en toalettmappe som er fylt med små ting som kan hjelpe på veien. Pakken i seg selv vil også gi noen litt ekstra glede i en tid der det trengs. Det siste man trenger som pasient er mer stress, hjelp dem å få slappe litt av. De har nok med diagnose, operasjon og behandlingen de nå står i.

Siden det ikke er noe slikt per i dag, ihvertfall ikke som jeg vet av. Så ønsker jeg å starte med å gi til kreftpasienter ved UNN i Tromsø. Om det viser seg at dette slår an, så bør det kunne utvides. Jeg håper at alle pasienter en dag kan få en slik pakke før behandlingen starter.

Her er en liste over ting man kunne trenge i en slik pakke (Produktene bør være parfymefri.):

– Myk tannbørste 

– Tannkrem uten såpe 

– Sukkerfri tyggis  

– Sukkerfri drops 

– Vaskeklut 

– Fuktighetskrem uten parfyme 

– Solkrem med faktor 50 

– Toalettmappe 

– Liten notatblokk 

– Penn 

– Vannflaske 

– Nøtter eller tørket frukt 

– Pose el. til å ha tingene i

Listen er ikke fastlåst, kom gjerne med ideer, tips eller ønsker så kan jeg føre det opp. I skrivende stund driver jeg å kontakter diverse som jeg vet har noe på listen. Jeg anser ikke det å gi prøve forpakninger som gjerrighet, men som en hjelpende hånd.

Flere forslag/ønsker til innhold fra pasienter og andre:

– Tynn lue i nøytral farge.

– Øyenbrynsblyant.

– Eyeliner. 

– Termometer.

– Xero drops el.

– Alovera gel

– Antibac servietter pakket separat og flaske.

– Lypsyl el.

– Nesespray med rhinoil.

-Mepilex brannsårplaster

– Øyedråper

– Cleansing oil, intimolje

– Pute (hjemmelaget kan også gå)

– Noe til barn (?)

Avhengig av hva man får av materiell ønsker jeg å lage: 

– Damepakker

– Mannepakker

– Cellegiftpakker

– Strålepakker

– Barnepakker

Noen pakker kan kombineres, de alle vil også bli merket med hvem de bør gå til. 

Jeg håper også du kan hjelpe!

 
Kontakt meg gjerne på [email protected]

Mvh

Mia

#kreft #hjelpendehånd #hjelppåveienpakker #pasienter #helse #brystkreft

Vi hører stadig om den perfekte sommerkroppen, men finnes den? Vi leser om den i magasiner, ser reklamer og andre innslag på tv. Ja, tilogmed i nyhetene finner vi den perfekte kroppen. Begge fløyer føler seg mobbet, uglesett og trakassert av motparten. I det ene hjørnet ropes det – Naturlig kropp! De fleste har noen valker! I motstående hjørne hører vi – Tren mer, bli flott! Det er SJALUSI om du ikke er enig!

Jeg er enig med begge. Trening er bra for kropp og sjel, men ikke alle som trener uansett hvor mye kan få den perfekte kroppen. Vi er mennesker, som mennesker er vi også forskjellige. For meg virker det som folk velger å missforstå hverandre med vilje, bare så de kan krangle litt. Naturlig kropp vil ikke si en usunn kropp. Litt håndtak, strekkmerker, rundere kanter, uansett fasong kan være både naturlig og sunn.

Men nå vil egentlig ikke jeg snakke om den debatten. Eneste grunnen til at jeg nevner den er for å belyse hvor UNØDVENDIG det er å krangle om noe slikt. Jeg vil heller stille dere følgende spørsmål, om du mistet en arm, en pupp, eller kanskje måtte få pose på magen. Hva hadde da vært viktig for deg? Å se vakker ut, eller å føle deg vell med deg selv? Høres det hele utenkelig ut, sitter du med den tanken som 99% gjør -Det skjer bare med andre. Tenk om igjen, saken er den du vet ALDRI når slikt kan skje. Tenker du nå -Slikt skjer bare med usunne mennesker. Jeg spiser økologisk og trener. Bit i deg de tankene med en gang, uansett hvor sunn du er så kan slikt skje akkurat deg. Kreft diskriminerer ikke.

Hvilket syn vil du ha på kropp når den fratas deg? Når du mister styringen. Når kroppen ikke eier hormoner lenger, når du plutselig befinner deg i overgangsalderen. Når kroppsdeler blir skåret bort. Når du står igjen med arr både fysisk og psykisk.

Er dette bildet relevant for deg. ‘Stjel’ det gjerne 🙂

Kanskje har du stoppet å lese, kanskje tenker du -Hva er det hun vil frem til? Hvorfor skal jeg bry meg når dette ikke gjelder min kropp? Nei, du skal ikke leve i påvente av at noe muligens kan skje en eller annen gang. Da ville de fleste av oss vært ganske så paranoide, å hatt lite livslyst generelt. Det eneste jeg vil frem til er… se på deg selv, er du egentlig så ille? Vær glad for det du har, nå idag! Vær glad i deg selv.

Tidligere i vår hadde ungdomsgruppen i kreftforeningen en kampanje gående angående det å fjerne tabu rundt arr. Den het #deldittarr og foregikk for det meste på instagram. Det var mange innsendere, for hvert ett bilde jeg så fikk jeg en klump i halsen. For hver historie jeg leste falt en tåre. Jeg var både trist og lykkelig på deres vegne. Trist for at de i det hele tatt måtte oppleve den traumen i livet, uansett alder. Jeg ble lykkelig for at de fleste hadde kommet seg videre. Men også lykkelig og stolt for at de våget. De våget å gå sammen til å rive av tabu plasteret. De våget å vise hvem de er.

De viste det perfekte i det uperfekte. De viste livet.

De har nylig laget et album der de har samlet noen av de mange bilde som ble sendt inn. Sterke, flotte ungdommer og unge voksne. Historiene deres er rørende, så ekte. Jeg anbefaler dere å ta noen minutter, se på albumet. Les historiene og inntrykkene synke inn.

Nå når du er ferdig å se i albumet til ungdomsgruppen… Tenk på hvor heldig akkurat DU er. Kanskje er du missfornøyd med puppene dine, kanskje har du uren hud? Vi alle liker å se bra ut, ellers hadde ingen brukt sminke eller kledd seg anstendig. Det er ikke det dette handler om. Det handler om å innse hvor heldig du egentlig er, tross små skavanker. Hvor heldig du er som har TO pupper. Slutt å gi deg selv dårlig selvbilde ved å måle deg opp mot retusjerte bilder i media. Du er bedre enn som så.

Jeg har en sommerkropp som er langt fra perfekt.  Endte med å miste mer vekt enn jeg burde under behandlingen, og etter. Har derfor ‘mistet’ det lille som var igjen av den friske puppen. Som kirurgen sa, det finnes ikke brystimplantat som er så små, det sier litt. Men jeg har ihvertfall en frisk pupp! 

Min sommerkropp 2015!

Uønsket vektnedgang i seg selv kan få kroppen til å ‘forsvinne’. Ikke enkelt å finne BH i 70AA. 

Hva får vi av å jage etter sommerkroppen 2015? Trim og ett sunt kosthold? Det kan vi ha uansett. Utseendet på kroppen bør ikke være målet, det å føle seg vell er grunn nok til å leve sunt. Å leve sunt betyr ikke diett, ingen mennesker kan leve evig på en diett. Finn din naturlige levemåte, det kan ta tid å søke seg fram til. Så lenge sluttresultatet ender med livsGLEDE! 

Vi er så missfornøyde med oss selv i dagens samfunn, ingenting er godt nok. På det viset blir vi aldri oppriktig glade. Det virker som samfunnet har en giv etter at alle skal passe inn i en og samme mal. De som ikke får presset seg inn i denne malen ender opp ulykkelig, i ett evig jag etter det perfekte. Bør det være slik? 

I sommer anbefaler jeg samtlige å legge vekk samfunnets glansbilder. Lukk øyne og ører for medias mas rundt den perfekte kroppen. Ikke les kommentarfelt som får sinnet til å koke.  
Vær deg selv. Nyt Norsk natur sammen med nære og kjære. Om det er i fjæra rundt ett bål, eller en tur på fjellet er helt opp til deg selv. Lev sunt, men ikke manisk. Nyt en is i sommervarmen når du føler for det, du fortjener det. Ønsker du å bruke bikini, gjør det! Det er mange av oss som ikke kan bruke slikt like enkelt. For min del blir det vanskelig å finne en som er liten nok, og som jeg kan slippe å bruke protese i på den ene siden.

Dette er et rop til alle som eier en kropp!

DU er vakker med eller uten arr, og du er enda vakrere når det vises at du er glad i deg selv. 

DU har den flotteste sommerkroppen 2015 av dem alle!

Mvh

Mia

 #sommerkroppen2015 #sommerkroppen #kreft #brystkreft #trim #sommer #ungdomsgruppenikreftforeningen #ug #deldittarr

I formiddag tok jeg turen sammen med mamma, bror og lille babyen til Nygård Hagebruk, ett gartneri på Kvaløya. Det var noe kjølig i luften, men det stoppet ikke blomsterglade mennesker fra å ta turen til gartneriet. Eller så utnytter de kanskje en litt kjølig dag til å handle inn i påvente av bedre sommervær?

Flotte farver og dufter.

Vi møtte min tante og onkel der, godt å se familie. Tok oss tiden til en kaffetår sammen, lille babyen smilte og lo, hermet etter når noen flirte. Hun vet å sjarmere oss voksne.

Gjorde oss ferdig med blomsterhandling, eller de andre ble ferdig. Jeg kjøpte ingenting, her i huset dør det meste av buskevekster. Holder meg derfor til å nyte synet av dem hos andre, eller på turer som dette. Vi svippet min bror og babyen hjem, deretter bar turen tilbake til Kvaløya. Denne gangen var det Hella som skulle få besøk av familien Ingebrigtsen. Vi skulle møte min søster og tantungen der, grei plass å treffes på.

På Hella

Været var fortsatt litt grått, men vi var for det meste på kafeen Hellastua uansett. Jeg hadde ikke klart noen stor middag, så fikk smake hos mamma. Vi delte også litt kake etterpå. Ostekaken med blåbær anbefales på det sterkeste!

Mini middag.

Jeg fikk øye på noen bittesmå egg, leste på det laminerte infoarket som stod plassert ved kurven.

“Vaktelegg. Eggene er fra frittgående vaktelhøner som spiser kun økologisk fôr, og det de måtte finne av interesse på gården i Straumsbukta”

Måtte le litt, de var så søte og små. Jeg sendte melding til min samboer, spurte om jeg skulle kjøpe han egg. Det kunne han gjerne tenke seg til middag, lite visste han hvor små de egentlig var.

Jeg ønsket å vite mer om vaktelhøns, å leser på wikipedia att de havnet på norsk rødliste i 2006, i kategorien “nær truende”. 


Banana for scale, siden det må brukes i de fleste tilfeller. Forsøkte også med en 20 kroning.

Man må nesten se dem i virkelighet for å få en ordentlig følelse av de bittesmå eggene. Freia påskeegg er dobbelt så stor, ihvertfall. Vi vendte nesen hjemover, der satt en sulten Sigurd å ventet på egg. Han ble stor i øynene når han fikk se dem -Så små?! Han kunne ikke tolke den virkelige størrelsen ut fra bildet jeg sendte på melding. For deres del har jeg derfor forsøkt å sammenligne med banan og en 20 kroning. 

For å gi ett enda bedre bilde, her er ett bilde fra wikipedia av vaktelegg og ett ordinært hønseegg.

Samboeren slengte på en kasserolle og startet kokingen. Siden de er så små skal de bare koke i 3 min for hardkokt. Ved interesse, les mer om tilberedning her.

Snart mat!


Kokes, renskes, ferdig!

Litt vanskelig å renske noe så smått, men det gikk.

Kan ikke si jeg vil anbefale disse om du ønsker mye egg. Det vil kreve en del for å dekke ei brødskive. 

Men litt mat ble det for både mennesker og dyr.

Får du plass til ett helt egg i kjeften? Det gjør jeg! Var best med litt kaviar på toppen. Skal sies det var knallgode egg. Nå er ikke jeg noen egg-ekspert, så om det hadde vært en blindtest så ville jeg ha feilet lett. Det smakte, egg. 

Tenkte kanskje bikkja ville like dette, smått nok for han til å ta hele i munnen. Sær som han er spiser han bare plommen. Matmor måtte derfor åpne egget slik at han kom til. Han lusket avgårde med egget, matfar fant bare hviten liggende igjen. Missforstå meg rett, han har fått egg før. Men vi har alltid et lite håp om at han skal bli kvitt noe særhet på slike ting. 

En velduftende, noe kjølig og eggete dag!

Har du prøvd vaktelegg?

Mvh

Mia

#frittgående #økologisk #egg #høner #hella #hund #blomster #gartneri 

Er vi kvinner så forskjellige fra menn? Tenk dere nøye om. Når mannfolk ikke får snoppen opp, så er det greit at stakkaren tar den blå viagra pillen. Slikt skjer med alderen tenker vi gjerne. Eller kanskje han har vært igjennom noe som ødela såpass at han nå må ty til pillen.

Stakkaren har lyst, men får ikke til. 

Sannheten er at det er mange kvinner der ute som sliter med akkurat det samme. Selv ble jeg kjemisk sterilisert for å beskytte eggstokkene, fikk Zoladex hver måned. På under en uke etter første injeksjonen ble jeg kastet ut i overgangsalderen. I begynnelsen tenkte jeg ikke stort over at lysten forsvant, fikk tunge cellegiftkurer. 

Mange damer må også ta anti-hormoner i flere år fremover. Alder har ingenting å si, de blir alle kastet inn i et kaos der kroppene deres ikke er som de engang var. Og flere vil nok som meg, miste både lyst og glid. 

Jeg leser med iver om denne nye kvinnelige viagra pillen som nå skal bli godkjent i USA. Pillen inneholder virkestoffet flibanserin som er ett ikke-hormonelt stoff. Det har endel bivirkninger dessverre, men som vi alle vet kan bivirkninger variere fra person til person. Siden dette er ikke-hormonelt hadde det vært ypperlig for kvinner med hormon-følsom kreft som sliter med å finne alternativer på markedet.

Idet jeg leser saken tenker jeg på hvor mange denne kan hjelpe. Jeg tenker, denne skulle jeg ha hatt! Å jeg tenker det uten å skamme meg over manglende lyst, men heller se problemet og blir håpefull på løsninger.

Øynene flakker over skjermen, jeg kommer til kommentarfeltet. Det gjør meg trist og oppgitt over hva folk kan finne på å skrive. Greit nok at media har stemplet det som ‘lystpillen’, noe som ikke akkurat gagner seriøsiteten i saken. Men jeg trodde i det minste kvinner skulle kunne glede seg på vegne av sine medsøstre. Jeg trodde de skulle kunne se behovet uten å lire fra seg ting som for meg er så virkelighetsfjernt som det bare går an. 

Legger ut noe fra kommentarfeltet til TV2 sin artikkel om saken, fra facebook. Jeg kommenterer under bildene.

Denne dama ser ut til å mene at lyst kun kommer an på om mannfolket stiller opp, jobber for saken kan man vell si. Jeg forstår hvor hun vil hen, men hun har nok missforstått hele tanken bak kvinnelig viagra. Eller kanskje hun ikke vet at kvinner faktisk kan miste lysten både mentalt og fysisk? Uten lyst får vi heller ingen glid, slik som menn kan miste evnen til å få snoppen opp i stående stilling. Vi kan ønske å ha lyst, men fortsatt mangle den.

Her har vi tre damer som virkelig har rotet seg langt ut på viddene.

Til dame 1, piller er laget for både unge og eldre damer. Den er beregnet til de som trenger det, friske jenter/damer uansett alder vil ikke trenge denne pillen. Helsekost er vi blitt frarådet å stole blindt på av onkologer, pleiere og ernæringsfysiolog. 

Til dame 2, mannfolka har ingenting med saken å gjøre. De kan være så engasjerte de bare ønsker. Er lysten borte så er det en frustrasjon kvinnen føler sterkere enn partneren. Man føler seg mindre kvinnelig i gitt situasjon. Flere kvinnelige forskere er helt greit, kanskje de brenner for saken å finner på enda bedre løsninger med færre bivirkninger.

Til dame 3, Hva?

Jeg forstår ikke helt hva vedkommende forsøker å formidle, men skal gjøre ett forsøk på oversettelse.

“Hva faen tar alle forskere og politikere narkotika? Forstår de ikke jo mer media feilinformerer, tar de bort lyst og det nære mellom to personer? Om det er kvinne/kvinne – mann/mann, eller kvinne/mann spiller ingen rolle. Men samhørighet og lyst mellom to personer skal ikke påvirkes av legemiddelindustrien og politikere, det er grusomt at det skal føles som tvang fra ytre omstendigheter.  Som om staten ikke klarer å svindle nok penger fra folk.”

Forstår ikke helt hvorfor hun blander inn hvem man blir tiltrukket av, det har ingenting med saken å gjøre. Tror denne kvinnen har missforstått hele opplegget… Legemiddelindustrien ønsker ikke å kontrollere dine lyster, de ønsker å hjelpe de som mangler lyst.

Det gjør meg trist å lese at så mange missforstår hva manglende lyst vil si. Kanskje media bør legge litt fokus på årsaken til at denne pillen kan være nødvendig.

Det kan være mange årsaker til at noen mangler sex lyst, men hvorfor legge skylden over på partner slik som mange ser ut til å gjøre? Det er verken mannen eller kvinnens feil i tilfeller som dette. Ved å kommentere slikt vitner om uvitenhet, jeg håper de slipper billig unna den dagen de entrer overgangsalderen. Jeg håper de slipper å bli syk, eller ta medisiner som ødelegger for lysten.

Jeg blir lykkelig over å se at forskere og legemiddelindustrien tar kvinners plager på alvor. Vi bør ikke skjemmes over å være menneske. Vi bør heller våge å være åpne med oss selv. Våge å lese kroppens signaler, å søke hjelp når det trengs.

28 år, mistet all lyst etter zoladex og cellegift. La meg rive av tabu-plasteret. Det er ikke din feil, det er ikke din partners feil. Det er et reelt problem!

Mvh

Mia

#viagra #kvinneligviagra #sex #sexlyst #manglendesexlyst #overgangsalder #kreft #brystkreft