For de som leste bloggen på søndag, så fikk dere kanskje med dere at jeg gruet meg til dagens bursdags markering. Det ble noen søvnløse netter og tårer som rant dagene i forkant. Hele muligheten til å feire med de nærmeste ble ødelagt av planer som ble endret, glemsel, dobbeltbooking av dagen, og noen forstod kanskje ikke hvor viktig dagen var for meg. Ikke bare en vanlig bursdag. Selv om det ikke ble noen markering, fikk jeg ihvertfall smile istedet for å gråte. Først dro jeg å lette etter ny datastol sammen med mamma, hjalp å gjøre noe annet enn å sitte alene hjemme når samboeren var på jobb. Deretter handletur sammen med min gode storesøster og søskenbarn. Søster spanderte lunsj (sushi) på meg, og tankene ble litt skjøvet bort. Når Sigurd (min samboer) var ferdig på jobb dro vi hjem for å reise litt tilbake i tiden.

I dagens samfunn er vi veldig digitalisert, vi føler oss gjerne avkappet fra verden uten telefon og internett tilgang. De fleste som kjenner meg og min samboer vet at vi er ivrige datanerder. Vi vier ikke all fritid til spilling, men bruker noen timer om dagen. For min del kan jeg like greit bruke fem timer i sofa å hekle, eller fem timer foran datamaskinen. Nå skal jeg ikke hevde vi avkappet oss helt fra teknologi idag, men vi valgte å gjøre noen aktiviteter som alt for sjeldent blir dratt frem. 

Vi gjorde noe som bringer fram konkurranseinstinktet, en liten dose frustrasjon, men også mye latter og glede. Sammen hoppet vi inn i tidsmaskinen, å reiste tilbake til en svunnen tid. En tid der folk samlet seg rundt bordet til gode samtaler, latter og gøy. Brett og kortspill. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Min gode samboer fant fram Disney monopol, UNO og Scrabble, satte en grei skål med potetgull på bordet å var klar til noen timer med ‘gammeldags’ moro. Vi startet med Disney monopol. 

Finnes det noe søtere monopol enn Disney? Gjør nok ikke det nei. Kampen var igang, hvem skulle vinne?

Jeg landet galant på ‘Magiske øyeblikk’ etter ganske kort tid, det første kortet jeg trekker er følgende.

Jeg har bursdag!

Skulle vært flere spillere, så hadde jeg kanskje blitt litt rik. 

Jeg fant meg fort en egen taktikk, første runde tenkte ikke min samboer større over det. Han tapte derfor meget kjapt, andre runde var han observang og ødela litt for meg. Man har ‘kjøretøy’, jo flere man har jo mer penger håver man inn. Disse er veldig fin å ha, siden de er jevnt spredd utover hele brettet. Det er derfor høy sannsynlighet for at din motspiller vil lande på en av disse, opptil flere ganger utover i spillet. Neste taktikk var å snike til seg både ‘tryllestøv’ og ‘tryllestav’, som er to plasser på spillet. Alene gir de ikke så veldig mye, men litt. Sammen gir de deg gull og grønne skoger!

De beste plassene på Disney monopol. 

På grunn av disse flotte plassene som gjorde at min samboer måtte punge ut tapte han hele to omganger. Siste omgang var det bare flaks at jeg fikk begge, han hadde da planlagt å stjele ihvertfall en slik at jeg ikke skulle få x10 av terningkast. 

Det som er litt teit med Disney monopol er at ikke alle kort gir noen logisk premie eller straff. For eksempel må du betale 15 kroner i bot når du kjørte for fort, men får 150 kroner for å lufte bikkja. Jeg vant hele 10 kroner i en skjønnhetskonkurranse. Der Sigurd utbrøt -Dæsken, nu va du skjønn! Ja, man må være sykt lekker for å vinne 10 kroner!

Sigurd sitat – Dæsken, nu va du skjønn!

Dessverre måtte Sigurd, som i runde en, pantsette alle eiendommene sine. Mine fabelaktige trylleplasser tappet han fort for penger!

Og, siden jeg ble ganske rik, så fikk jeg også flottet meg med å sette ut noen hus. Dette skulle bli min samboers undergang, der røk de siste kronene. Æddabædda!

Nananana, du tapte!

Jeg er en så god vinner at det er helt sykt, seiersropene spratt i veggplatene. JEG ER RIK!

Neste spill på agendaen var scrabble, det måtte jeg bare gi opp før vi var kommet ordentlig igang. Hodet mitt var så sliten at jeg endte med å stirre blankt på brikkene. Mitt hode fungerer ikke så godt etter behandlingen, det har enda ikke rettet på seg. Føler meg ganske dum når det skjer, men vet jo hvorfor. Klarte rett og slett ikke sette sammen ord, selv om de lyste rett imot meg. Klarte ikke tenke. 

Vi gikk derfor over til å spille UNO. Lenge siden sist, så vi hadde glemt reglene. Selvfølgelig hadde vi også rotet bort regelheftet, så google ble vår redning. Vi fant fort ut at de reglene som stod der var litt for enkel. Mulig det finnes flere andre måter å spille på, men klarte ikke å finne dem. Vi laget derfor våre egne hottentott regler for å avansere det bittelitt.

De reglene gikk kort fortalt ut på at man måtte legge på høyere tall, null fungerte som ess. Det var ikke lov å legge serie, heller ikke flere av samme kort. Spillet blir på den måten noe lengre, og vanskeligere å vinne. Kortstokken måtte gjenbrukens siden vi gikk tom for kort å trekke, bare for å nevne det kunne man bare trekke et kort om man ikke hadde noe på hånden.

Litt UNO på slutten.

Tror vi spilte i omlag fire timer før vi ga oss, koselig å fjase bort litt tid sammen med min kjære. Det fikk hodet til å være opptatt, og tankene om den tapte bursdags markeringen ble skjøvet litt på avstand. 

Hvordan bruker du å feire bursdag?

Mvh

Mia
 
#bursdag #monopol #uno #brettspill #kortspill #tidsreise #kos

Noen få uker etter bursdagen min ifjor oppdaget jeg kulen i brystet, nærmere  bestemt i juli. Det vil da si at jeg har vært syk stortsett hele året som 28 åring. Bursdagen på mandag skulle derfor være ekstra spesiell. Den skulle markere slutten på året som syk, og starten på et nytt år som frisk. 

Men slik skulle det ikke gå.

Noe dukket opp, slik at planene måtte endres. Gikk greit å sette feiringen til lørdag, men straks etter fikk man beskjed om at det ikke passet. Jeg ga beskjed om at søndag ikke passet for meg, den ville ødelegge planene om den perfekte smørgåstårta, som jeg hadde lovet tantungen siden i vinter. Denne skulle bli fabelaktig, og med de ferskeste rekene man kunne oppdrive. Jeg hadde gledet meg til akkurat dette i lengre tid, det var uaktuelt å gå ned på standaren.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Denne dagen skulle være spesiell, alle skulle være samlet, den beste tårtan skulle serveres. Og jeg kunne med hode høyt hevet markere starten på et friskt år som 29 åring.

Licensed from: kentoh / yayimages.com

Ingen kunne endre planene sine, det blir ingen bursdag. Det blir ingen markering av at helvetes året er over, det blir ingen markering på starten av at friskt år som 29 åring.

Jeg har nevnt før mine følelser rundt det å føle seg glemt. Når det er en dag som er så viktig for meg, så stikker det ekstra dypt. Man føler seg iveien, bortkastet, som en verkebyll som gnager på de rundt. Man føler seg lite verdifull.

Er det hele min feil? Det er slik jeg ble forespeilet det, min feil at jeg ikke kunne føye meg til å feire på søndag. Nå tenker jeg, hvorfor i pokker skal jeg føye meg når det skal være min dag?

Licensed from: Spectral / yayimages.com

Da kommer også tanker som… hadde jeg vært verd å sette av tid for om jeg lå på mitt siste? Eller hadde jeg da også bare vært i veien? Hvorfor er jeg ikke verd nok til å sette av tid til å feire at endelig skal livet komme seg til hektene igjen? Er ikke mitt liv verdifullt nok til å feires?

For å være ærlig begynner jeg å bli piss lei av ting går i dass. Jeg har sagt det før, må lære meg at å glede seg til noe er unødvendig. 90% av gangene blir man slått rett ned. Ikke hjelper slikt på verken selvbilde, eller det å jobbe seg tilbake til hverdagen.

Faktum er at det ikke er uvanlig å ha tanker rundt livet og døden, spesielt ikke etter behandlingen. I stunder som dette dukker slike tanker opp, var det verd det? Er det verd det om det friske året skal starte med tårer? Om det blir en omgang nummer to, skal man da orke å gå igjennom noe slikt igjen? For det er tydeligvis ikke viktig nok til å markere. Jeg er ikke viktig nok.

Klokken er sent på natt, eller tidlig morgen, alt etter hvordan man ser på det. På grunn av lite søvn er nok dagen i seg selv ødelagt. Natt til mandag vet jeg kommer til å bli et helvete, for hodet mitt kommer til å fortelle meg -denne dagen skal forhåpentligvis være once in a lifetime, men ingen er her til å markere den sammen med deg, hilsen hodet.

Joda, min samboer og bikkja er her, men blir ikke stort med markering når det er bare oss. Han spurte om vi skulle gå ut å gjøre noe… jeg måtte avslå. Mandagen kommer jeg for det første til å være stup trøtt på grunn av lite søvn, for det andre blir jeg nok til å hikste og gråte fra morgen til kveld. Kan ikke si jeg gleder meg…

Alle operasjonene kan ikke sammenlignes i smertenivå på hvordan det er å føle seg så uviktig, så bortkastet. Skulle ønske jeg kunne ta hånden inn i brysthulen og lette trykket på hjertet, men det går ikke.

Er det verd det når man ikke får sove på natten, men omsider klarer å gråte seg i søvn?

Practise as you preach! Jeg har lenge sagt at filteret er fjernet, tabu stempler skal rives av. Derfor velger jeg også å dele de følelsene som ikke er like gode å kjenne på.. de følelsene man gjerne holder tett om. Det er mye som ikke deles i bloggen, men denne dagen var alt for spesiell for meg til å gå udelt. Der er ikke så lenge siden det var i media om barn som var alene på bursdagen sin, eller ikke ble invitert i andres. Den følelsen av ensomhet på en dag som har sterk symbolikk er like jævlig uansett alder. 

Mvh

Mia

Licensed from: alexwhite / yayimages.com

#trist #bursdag #kreft #brystkreft #behandling #deprimert #onceinalifetime

Idag var jeg gjest hos Juntafil på NRK P3, ledet av Tuva Fellmann. Her fikk jeg anledningen til å fortelle min historie om brystkreften, med mer. Juntafil er i hovedsak et radioprogram som tar for seg tema om kropp og sex, temaet brystkreft passet derfor svært godt inn. Det gledet meg at Tuva ønsket å prate litt mer utvidet rundt det å ha brystkreft. Hvordan det faktisk er å sitte igjen med en pupp, eller null for de det gjelder. Hvordan sexlysten var under og etter behandlingen. Temaer som man ellers skyver litt under teppet, som helst ikke snakkes så meget om.

Jeg elsker å rive av tabu plasteret!

Elsker at det blir mer fokus på de bivirkningene man helst ikke snakker om. Og hvordan det er å leve med en pupp, noe som er forskjellig fra kvinne til kvinne. Noen er sikkert mer vant til fokus på brystene, som en del av deres kvinnelige vesen. Andre, inkludert meg har aldri hatt noen store pupper å skryte av. Har derfor vært under pupperadaren i hele mitt snart 29 år gamle liv. Men sex er viktig for de fleste av oss, å det går ikke bare utover meg. Det går også utover min flotte kjærest. Takk og lov for at jeg har en samboer som er så forståelsesfull, jeg er heldig.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I studio!

Noe ble feilsagt, men slik er det når man skal være på radio. En av de feilene jeg ønsker å rette opp her og nå er, hormonpiller. Det skulle selvfølgelig være antihormon. Om jeg hadde hatt mulighet kunne man ha pratet i det vide og brede rundt behandling, bivirkninger, de forskjellige typene brystkreft med mer.

Du kan lese web artikkelen fra intervjuet her. Der har de også snakket med spesialsykepleier Vibeke Jensen Simonsen. Det Simonsen nevner angående at dette ikke gjelder alle er svært viktig. Det er også noe av det første man får vite når man starter med cellegift, ikke sammenlign deg med andre, ikke hør på Dr.Google. Vi er alle forskjellige og kan derfor reagere ulikt på behandlingen. 

For min del håper jeg det meste løser seg ettersom hormonene begynner å få fart på seg igjen!

Her kan du høre intervjuet fra Juntafil på P3. Trykk på play, den skal stå automatisk på nummer 2. Merk det er noen sanger innimellom, hent deg kaffe eller syng med.

NRK i Tromsø

Jeg har sagt det før, men velger å si det enda en gang. Kreft diskriminerer ikke. Din kroppsfasong, alder, levemåte har ikke noe å si. Selvfølgelig er enkelte grupper mer utsatt, men man kan aldri si at man er utenfor all risiko for å få kreft. Skulle gjerne ønske det fungerte slik, for da kunne vi alle levd etter en gitt mal, men slik er det altså ikke.Vi mennesker har en tendens til å tenke ‘det skjer ikke meg’. Naturlig nok, ellers hadde vi vært ganske nervøse konstant. Men uten å være nervøs, kan man leve etter beste evne. Det vil si, for eksempel å kjøre etter fartsgrensen. Ikke løpe over veien når det er trafikk. Enkle grep i hverdagen, med andre ord.

Jeg håper at de kvinnelige lytterne av Juntafil kanskje tenker seg en ekstra gang om, kanskje de kjenner litt ekstra på brystene sine neste gang de dusjer. Vanskeligere er det faktisk ikke! De aller fleste brystkreft tilfeller blir oppdaget ved selvundersøkelse. Finner du noe unaturlig, ikke anta at det er noe harmløst som en fettkul bare fordi du er ung. Oppsøk legen, det er bedre å være på den sikre siden. Hadde ikke min mamma bedt meg gå til fastlegen, så kunne min kreft ha rukket å komme seg lengre. Det er derfor takket være min mamma at den ble oppdaget så tidlig!

Til de mannlige leserne og lytterne av Juntafil, det samme gjelder faktisk dere. Menn kan også få brystkreft. En annen ting dere bør undersøke i dusjen er testiklene, noe jeg vet de fleste mannfolk verdsetter mer enn noe annet. Ta godt vare på juvelene.

Bruker du å høre på Juntafil?

Mvh

Mia

Web artikkelen

Hør intervjuet på Juntafil P3 (direktelink) 

Følg Juntafil på facebook

Juntafils nettside

NRK P3

#juntafil #p3 #nrk #nrkp3 #brystkreft #kreft #sex #sexlyst #pupp #bryst #tabu #radio #ungdom

Det er ikke mange timene inn i dagen, å jeg kjenner allerede fatiguen ta tak i kroppen. Det er ikke unormalt, men sjeldent jeg orker å nevne det. Har laget ett eget innlegg om saken, men da når jeg ikke var sliten i øyeblikket. Er man sliten, så er man sliten, da er ikke skribling prioritert.

Licensed from: Tang Yann Song / yayimages.com

Grunnen til at det nevnes nå er at tidligst igår leste jeg noen damer som pratet rundt temaet. Spesifikt hva de skrev skal jeg ikke nevne, da gruppen er lukket. Men det får meg til å tenke rundt hvordan andre ser deg. Noe av det som ble tatt opp gjaldt kommentarer fra friske mennesker. Kan ikke si jeg føler noen virkelig forstår hva det vil si, stadig får man kommentarer i retning -Da kan du ta deg av de små lette oppgavene. Nei, ligger man paddeflat så er man faktisk akkurat det. Ikke kan jeg forutse når jeg vil bli sliten. Det kan være om en time, eller i morgen. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I går kunne jeg noenlunde si at i morgen kommer jeg til å være sliten. Etter operasjoner har jeg en tendens til å bli lykkelig og kvikk, som om kroppen er pumpet på endorfiner. Holder derfor ut i ganske mange timer på denne ‘rusen’. Idag derimot har jeg dalt, det svir på brystet der veneporten en gang satt. Ikke smertefullt, bare ubehagelig. Det verker i muskler og ledd, jeg lå en times tid i senga før jeg klarte å rulle ut. 

Er du vant til å være trøtt og sliten, så tilpasser kroppen seg. De dagene man er kvikk, så føler man seg som en superkvinne. Kan gjøre alt! De som sliter med fatigue er ikke ‘bare’ trett, det er en form for ekstrem tretthet/slitenhet i kroppen som ikke kan beskrives med ord. Det verste for meg er ikke direkte å være trett, men å slite med hukommelsen og konsentrasjonen… Man føler seg rett og slett som en idiot til tider. Det har vært studer der jeg har grått i fortvilelse over å ikke henge med. Jeg må slå av alt bakgrunnsstøy når jeg snakker i telefonen, eller skriver blogg. Før elsket jeg å ha nyhetene på i bakgrunnen konstant.

Les mer of fatigue på kreftforeningens sider.

“Tretthet er ikke nødvendigvis synlig for andre, mange ser langt mer friske og opplagte ut enn de faktisk er. Dette kan igjen medføre forventninger fra andre som det er viktig å snakke om.”

Tygg litt på den. Ofte vil du heller ikke høre noen si at de er trett, vi ønsker å være ferdig med å være ‘syk’. Vi ønsker ikke å hele tiden føle oss som en byrde. Om vi begynner å snuble i ordene, sitte der med et apatisk blikk. Da begynner man nok egentlig å bli ganske så sliten. 

Dagens form skinner igjennom i teksten. 

Mvh

Mia

#fatigue #kreft #brystkreft #ettervirkning 

Torsdag var jeg hos onkologen på kreft poliklinikken, fredag fikk jeg telefon fra dagkirurgien. En hyggelig dame ved navn Tone ringt, hun spurte om det passet at jeg kom innom på mandag for å fjerne veneporten. Selvfølgelig kunne jeg det. Hadde time 09.00, møtte opp litt før tiden. Det er fire måneder siden siste cellegift, veneporten skulle egentlig ha vært ute for lenge siden.

På vei til dagkirurgi

Det er ombygging på store deler av UNN, dagkirurgien har derfor flyttet til noen ‘legoklosser’. Litt trangt, men ellers helt greie lokaler. Ble møtt av Tone, hun husket meg fra den gang jeg satte inn veneporten. Er egentlig ikke så rart, det var da jeg måtte vente i veldig mange timer. Det var en del endringer i reglene på avdelingen, blant annet fikk man ikke lov å ha noen med seg inn på rommet, det skulle være minst mulig prat og av hygieniske årsaker. Alt av eiendeler måtte låses inn i et skap på venterommet, fikk ikke engang ha mobilen med inn. Da ble det ikke noe bilde av sykehusmote 2015. Ganske dumt, siden mobilen er greit tidsfordriv når man ligger der å venter.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Sigurd måtte bli værende på venterommet.

Tiden tikket og gikk. På grunn av manglende underholdning føltes det ut som en evighet og litt til. Omsider kom en mor med sin datter inn, gjorde ingenting for meg at de pratet. Nesten så jeg ville si -Dere trenger ikke å hviske, det er koseligere å vente når det er litt liv her. For det er jo sant, bakgrunnsstøy gjorde ventetiden litt mer tolerabel. Når jeg ligger slik å venter slår det ikke feil at jeg må tisse. Forsøkte å holde meg i det lengste, omsider måtte jeg høre om hvor doet var lokalisert. Jeg måtte subbe meg ut i gangen, med et klede rundt livet slik at man ikke flekket ræva til alle som gikk forbi. Det var opptatt, så måtte stå der i sykehusmote 2015 og bastskjørt som pleieren kalte det.

Gikk inn på rommet 09.00, ca. 10.30 ble jeg trillet inn på operasjonsstuen. Vet ikke om jeg vil kalle dette en operasjon, det er jo bare ett lite snitt. Sa klart ifra at jeg ville ha veneporten med meg hjem. Hadde også mannet meg opp til å være våken under inngrepet, tenkte dette var ikke store greiene, burde derfor klare det. Men nei, denne tøtta har sovnet fort. Plutselig våknet jeg på rommet, før jeg åpnet øyene stiller jeg følgende spørsmål til pleieren -Hvor er veneporten? Jeg var bombesikker på at fordi jeg sovnet, så hadde de sikkert glemt at jeg skulle ha den. Pleieren sier muntert -Den har du i hånda. Stemte det, jeg holdt godt om ett plastbeger. Tvingte øynene opp for å se, veneporten var der. Pustet lettet ut, jeg skulle få kompisen med meg hjem.

Kompisen min

Jeg og veneporten har blitt gode venner i løpe av månedene med cellegift. Det å fjerne den blir for meg som å lukke kapittelet, men samtidig ønsker jeg ikke å skilles helt fra den. Greit å ta vare på kompisen sin, ett minne om tiden vi har hatt sammen.

Pleieren kunne informere om at inngrepet tok ca. 20 minuttet. Hvor lenge jeg egentlig har sovet, nei du det vet jeg ikke. Etter en brødskive, eple juice og kaffe kvikknet man fort til. Kjente jeg begynte å bli utålmodig, tenkte på Sigurd som satt å ventet. Stakkars mann! Etter maten kom pleieren å fjernet veneflonen, nok saltvann for denne gang. Vandret ut til Sigurd ca. 13.10.

Før jeg dro måtte jeg betale 75 kroner i materialavgift. Skulle tro det var en selvfølge at bandasjer ble brukt under og etter man har blitt kuttet i. Det er ikke første gangen man må betale for slikt. Vil det ikke være dyrere om man får en eventuell infeksjon som følge av at man ikke skifter på såret? 

Selvfølgelig er det den varmeste dagen på lenge når jeg akkurat har fått skjært litt på kroppen. Men formen er fin, så jeg ruslet en liten tur på vardesenteret. Sigurd tok seg en snartur innom jobb imens jeg tok meg en kaffe i godt selskap.

Håper det er like godt vær fremover. Lengter etter å rusle tur i skog og mark.

Når jeg fikk satt inn veneporten skulle det holdes tørt i 10 dager. For meg er plasten bare pjesk, et irritasjonsmoment. Denne gangen skal det holdes tørt i to dager, skal nok overleve to dager med plast over bandasjen. Etter det anbefalte pleieren å ha tape over sårene, slik at stingene ikke skraper mot klærne. Har tape i massevis, null problem.

Bandasjert igjen.

Det føles litt godt å tenke at dette forhåpentligvis blir den siste bandasjen på en god stund, ihvertfall 1 års tid. Det er godt og trist på samme tid å bli kvitt veneporten, kompisen min. Jeg har tidligere sagt at jeg ønsket en kuttefri sommer, kanskje det er derfor solen titter fram idag? NÅ kan sommeren starte!

Mvh

Mia

#veneport #brystkreft #tilbaketillivet #bandasje #operasjon #vap

4. mai ble jeg kontaktet av en hyggelig mann ved navn Stig Brøndbo. Stig jobber som rådgiver ved seksjon for forskningstjenester ved UiT, en del av jobben hans er å skrive reportasjer for kunnskapsmagasinet Labyrint. Bare ved å lese de første setningene i mailen han sendte meg merket jeg at nysgjerrigheten tok hold, hva kan dette dreie seg om tro? Han forklarer at ett av forskningsprosjektene de har gående på UiT omhandler pasienthistorier, hvordan pasienten skriver om seg selv og sitt sykdomsbilde. Selvfølgelig ønsket jeg å være med på dette! Vi avtalte tid og sted.

Fra artikkelen i utgave 2 av Labyrint.

Jeg møtte Stig ved hovedinngangen på UNN 6. mai klokken 10.00. Sammen gikk vi til UiT, der møtte vi to damer fra forskningsgruppen. Man kan nesten ikke kalle dette et intervju. Vi satt der alle fire, å pratet rundt temaet. Stig stilte noen ledende spørsmål, forskerne fikk pirket på ting de lurte på. Blant annet spurte Linda Nesby om det lå en dypere mening bak ett blogginnlegg som omhandlet søppel. Ganske greit for både meg og henne å få klarert, at nei, det innlegget handlet faktisk bare om søppel. Koselige damer som virkelig satte fart på samtalen. Jeg var nesten like nysgjerrig som forskerne, hvorfor får vi denne trangen til å dokumentere?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Bilde fra Labyrint.

Var noe redusert mot slutten, men det gikk greit. Vi tok turen innom ett fotostudio, Stig fikk knipset noen bilder. Han spurte om det var noen spesielle bilder jeg ønsket, så kunne han ta dem her og nå. Men det kom jeg ikke på i farta. Skal sies at modell, det blir jeg aldri. 

Fredag dumpet endelig Labyrint ned i postkassen. Hadde gledet meg lenge til å endelig få lese artikkelen i sin helhet, ble ikke skuffet. Til dere som holder til på UiT, se etter utgave 2 av kunnskapsmagasinet Labyrint.

Fra Labyrint

Labyrint kan bestilles gratis ved å sende en mail her. Det ser ut til at de legger de aller fleste utgavene ut som pdf eller mediebok, du kan nå lese Labyrint digitalt her.

I artikkelen kan du lese om alt fra dagens måter å formidle pasientfortellinger, blogg eller bok. Du kan lese om gamle tekster og vampyrer. Sist men ikke minst, du kan lese om hva forskerne selv sier angående saken. Jeg kan ikke avsløre alt, da har dere jo ingenting å lese i Labyrint.

Dette kan bli spennende å lese om en gang i fremtiden når forskninggruppen har kommet lengre i forskningen. Hvorfor får man en trang til å dokumentere? Hvorfor skriver du blogg?

Oppdatering:

Les artikkelen på forskning.no her

Les mer om forskningsgruppen HAS her
Les Labyrint digitalt her

Mvh

Mia

#forskning #blogg #pasient #kreft #brystkreft #labyrint #uit #has

Som jeg har nevnt mange ganger er det ikke alltid jeg bruker protesen, det har flere grunner. Men jeg skulle da ønske at den friske puppen, selv om den er liten, hadde fått den støtten den fortjener. 

Setter dette inn først så folk slipper arr bilder på facebook. 

For en tid siden erget jeg meg såpass mye over dette at jeg bestemte meg for å gjøre ett forsøk. Fant en gammel BH i skapet, fjernet cupen og prøvde den på. Joda, den støttet den friske, men det så ganske merksnodig ut med en spile der det ikke var noen pupp. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Litt gøy å se hvor mye pupp som egentlig er borte. Mange ser bare arret, men tenker ikke over at en pupp faktisk er større enn som så. Det meste av arret befinner seg under huden.

Jeg fant fram litt stoff, klippet stykket høvelig til og sydde det på for hånd. Brukte spilen som mal, slik at den fikk noenlunde samme form. Dette ble ikke noe vidunderlig håndarbeid, kall det gjerne en prototype.

Skulle egentlig ha festet skulderstroppen på den puppeløse siden ser jeg nå i ettertid. Ellers ble jeg faktisk ganske fornøyd, den har fasongen til brystholderen, men er flat så jeg ikke trenger å bruke protesen. Det er vanskelig å finne noe som jeg kan bruke uten protese, men samtidig holder formen og støtter den friske puppen. 

Den eneste måten jeg har kunne gjort dette til nå har vært ved bruk av sports BH, eller lignende myke brystholdere. Siden jeg har små bryster ønsker jeg ett lite løft, uten det må nesten cupen være svakt vattert. Men føler jeg mangler støtte, ikke har jeg råd til dyre sports brystholdere.

Som nevnt, og vist, har jeg ganske små bryster. Det er derfor mye sannsynlig at de med større bryster har et enda større problem om de måtte ønske å legge protesen i skapet. De blir gjerne litt skjev i kroppen som følge av tyngdeforskjell og manglende støtte. Denne ideen bør være mulig å videreutvikle slik at også de kan få litt ekstra støtte på den friske puppen.

Har du noen lure løsninger når protesen ligger i skapet, men du samtidig ønsker å støtte den friske puppen?

Mvh

Mia

#brystkreft #kreft #pupp #brystholder #bh #oppfinnelse

Idag var siste økt med lett fysisk aktivitet før sommeren, godt å få rørt kroppen litt. Har ikke kunne dratt på de to siste treningene, så denne gangen skulle jeg. Vi var bare tre stykker, kanskje resten hviler litt i sommersola som også tittet fram idag. Jeg fikk meg en liten pause på Vardesenteret før legetimen på kreft poliklinikken klokken 13.00.

Som nevnt i tidligere innlegg sa fastlegen min rett ut at han ikke hadde nok kunnskap angående kreften. Han ønsket derfor å henvise meg til sykehuset, slik at jeg fikk prate med onkologene. Fikk time hos overlege Terje Risberg, det er han (og Blix) som i hovedsak har fulgt meg igjennom behandlingen. Det er også han som ordnet slik jeg fikk ta ibruk Zoladex under cellegiften. Gammel legen som han selv kalte seg på første møte, for å skille mellom han og Blix. Var greit å få pratet litt med han rundt plager nå i ettertid. Han merket seg at flere av de tingene jeg tok opp var typiske plager man kunne få under eller etter behandling med cellegift, men kunne berolige med at de ville gå over. Det kunne ta  6-12 (pluss/minus) måneder ihvertfall, så måtte være tålmodig. Noe jeg som kjent ikke er. Han understreket hvor tøff cellegift kroppen hadde vært igjennom, kanskje han merket at jeg er en som kan stresse litt?

Han tok seg god tid til å lytte, man følte seg hørt. Jeg anser det som en viktig egenskap hos en lege. Han skulle sende henvisning til gynekolog, slik at man får undersøkt om alt er i orden der nede. Og ikke minst, veneporten skal endelig fjernes! 

Jeg tok opp angående Metformin som kan brukes mot trippel negativ brystkreft. Det er egentlig en diabetes medisin, men som de fleste vet kan enkelte medisiner ha flere bruksområder. Han hadde hørt om studien, men hadde forstått det slik at Norge ikke fikk være med. Når jeg fortalte han om damer i Norge som fikk denne medisinen ble han nysgjerrig. Han noterte flittig ned, dette skulle han undersøke. Det kan jo være jeg er alt for sent ute, kan alltids håpe det er et alternativ. Er glad jeg har en lege som ihvertfall undersøker når man kommer med spørsmål.

En annen beroligende ting, jeg skal inn til kontroll hver 6 måned! Siden jeg var inne nå, så skal jeg til mammografi og kirurgene til høsten. Etter 6 måneder skal jeg til kreft poliklinikken, slik skal det gå i en del år fremover. Blir litt lettet over at de holder et ekstra øye, spesielt med tanke på at det ikke er noen form for medisiner til trippel negativ. Ihvertfall ikke enda. Det er vanlig med kontroll en gang i året.

Før jeg forlot sa han at jeg burde søke meg inn på Montebello, det har jeg allerede gjort. Risberg var godt fornøyd med det svaret. Vi ønsket hverandre god sommer, så ruslet jeg tilbake på Vardesenteret.

Jeg følte meg ti tonn lettere når jeg kom ned på Vardesenteret. Så godt å luftet litt ut til legen, så godt å få svar på spørsmål! Ja, fastlegen min kan fjerne den røde ‘flekken’ som er på den opererte siden. Som han forøvrig kunne meddele at så godartet ut. Risberg snakket noe om at det var ett type virus som laget de røde ‘flekkene’, har flere slike rundt om, men bare en som er stor. Så til høsten skal jeg bestille time til fastlegen, har flere føflekker som fastlegen anbefalte meg å fjerne lenge før jeg fikk kreft diagnosen. Man tenker litt ekstra rundt slik i etterkant. Det samme gjelder gynekolog. Hvor ofte får man ikke de brevene angående kreft i underlivet, der de anbefaler damer i gitt alder å komme inn til undersøkelse. Før har jeg bare avfeid det, nå skal jeg få det gjort (samtidig som man tar vanlig undersøkelse). Ellers var resten vanlige cellegift plager som vil gå over om kortere eller lengre tid. Vi håper på kortere.

Er også beroligende å vite at om NAV skulle begynne å mase for tidlig, så kunne jeg kontakte kreft poliklinikken. Risberg skulle da gjerne skrive en erklæring til NAV for meg, siden det er så usikkert hvor lenge etterplager kan sitte i. Godt å vite!

Nå er jeg  både fysisk og psykisk sliten etter en lang dag, endelig tid for litt hvile. 

Mvh

Mia

#brystkreft #konsultasjon #kreft #vardesenter #trim #onkolog

Finnes det noen bedre måte å tilbringe en lørdag enn sammen med familien? 

Jeg hadde fått noen perler til å lage armbånd fra Vardesenteret, de reagerer med UV stråler. En fin og gøyal måte å lære barn om UV-stråler. Vi satte oss ved kjøkkenbordet å begynte å perle. Det som var litt ekstra gøy er at vi ikke hadde snøring om hvilken rekkefølge de forskjellige farvene havnet i. Når armbåndet var ferdig gikk vi til verandadøra for å se om det var noen UV-stråler. Ungen syntes dette var utrolig morsomt, selv i regnvær kommer strålene seg igjennom skydekket. – Se tante, den skifter farve! Hun sto der i døra enda litt til, -Se tante, nå har de enda kraftigere farve! 

Artig måte for barn å lære om UV stråling.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Fra brosjyren som ligger på Vardesenteret.

Det ble noen perler til overs, disse skal jeg ta med tilbake til Vardesenteret. Det er nok garantert flere barn som kan få glede av disse!

Når vi var ferdig med å lage armbånd gikk vi over til ‘dyrenes solvett quiz’. Hun er glad i quiz denne ungen, så den ble løst med flittig hånd. Tantungen har fine håndskrift enn meg…

Min bror, hans kone og lille babyen kom for å spise taco. Bikkja er veldig glad i lille babyen, han som er ganske reservert ovenfor barn. Han skal passe på henne, ligge i hjørnet av teppet hennes. Ikke bryr han seg om han får en fot på snuten, så lenge han får snust litt. Øynene og ørene blir så salige der han ligger å ser på henne. Straks hun forlater så sniffer han rundt der hun har vært, for deretter å legge seg pladask ned å snorksove. Merkelige gode huden vår.
 

Så godt å sove der det lukter baby Ada 

Når maten var fortært kastet vi oss over  brettspillet ‘Den forsvunnede diamanten’. Konkurranseinstinktet ble slått på hos samtlige. Jeg vant hele to ganger! Skal sies jeg er ikke en god vinner, her var det jubling og dansing. Wooohooo! Seieren er min! Endte med å bli slått av tantungen, men det snakker vi ikke om… Det var verre med mamma som havnet i merkverdige situasjoner på brettet. Blant annet kom hun seg ikke av flekken på X antall runder. Sånn kan det gå.

Har vært ekstra sliten de siste dagene. Da er det godt med slike stunder der man bare spiller og koser seg i godt selskap. Mye latter og glede. Jeg er heldig som har en så god familie <3

Hvordan tilbringer du lørdagen?

Mvh

Mia

#spill #brettspill #familietid #familie #tilbaketillivet #konkurranseinstinkt #uvstråler 

Ca. 13.00 gikk bussen fra Pasienthotellet/Vardesenteret ved UNN, vi var en god gjeng i alle aldre som hadde meldt oss på. Folk fra Vardesenteret/Kreftforeningen og Treffpungt skulle være med. Turen skulle gå til Sommarøy Arctic Hotell, som forøvrig er lokalisert på Hillesøya. Det er ikke store brua som skiller de to øyene.

Vi ble tatt imot av Kjell Ove Hveding (eier av hotellet), eller man kan si vi plukket han opp i veikanten. Han steg ombord i bussen og introduserte seg selv, han la også fram planen for dagen. Før det ble grilling skulle vi på båttur rundt Hekkingen, vi ble delt i to grupper. Barna fikk liv til å ta to runder om de ønsket.

Noen lurte på hvilken type båt vi skulle ut med, jeg tror de fryktet dette kunne bli en kald affære. Hveding beroliget med at denne båten har selv kongen reist med, så dette skulle nok gå bra.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Tips: Hold inne CTRL og scroll på musa for å få større bilder.

Klar for båttur med Skaaskjær

Man kan da ikke unngå å ta bilde av det mest fotograferte fjellet man finner i Troms, Håja.

Håja stikker opp i horisonten.

Barna hadde det utrolig gøy ombord, de hylte, flirte og ropte. Man ble glad bare av å se at de hadde en utrolig flott tur. Vi kom over noen tilfeldige fiskere, vi vinket til dem, barna ropte etter dem -HEIA! Fiskerne vinket tilbake.

Heia, tilfeldige fiskere! 

Det var nesten umulig å ta noe større bilder ute på dekk før man ankom Hekkingen. Jeg forsøkte, men måtte inn i båten å tørke av kamera. Det fikk seg en salig dose saltvann. Når vi kom til Hekkingen slakket de av, så vi kunne ta turen ut på dekk igjen.  

Hekkingen.

Det ble observert rundt 5-6 ørner flyvende rundt. Store flotte fugler. Barna sa – De ser jo bare ut som store kråker. Artige unger. Skulle ønske jeg hadde bedre objektiv, de blir så langt borte. Her kan man skimte to ørner flyvende. Var bedre å se i virkeligheten

To ørner flyvende ved Hekkingen

Ikke rart det har fått navnet Hekkingen, det er ikke bare ørner som danser rundt her men mange forskjellige typer fugler. 

En ørn og noen andre fugler.

Ikke forstår jeg hvordan måser og ærfugler klarer å ligge utpå dette skjæret i all slags vær.

Naturen er bra vakker.

Vi sa farvel til Hekkingen. De aller fleste gikk inn i båten igjen, vi ble værende ute på dekk. Det gikk bra under selve turen, men gu så kaldt det ble når vi kom på land!

Det var koselig å hilse på Hekkingen.

Jeg overleverte kamera til en gutt, eller skal vi si tenåring. Han er sønn av senterkoordinator ved Vardesenteret. Jeg vet at barn/ungdommer ser mange motiver som vi voksne ikke får med oss.

Her er ett av de første bildene han tok. Vi voksne holdt øynene rettet mot land, berg og fjell. Han så ned i vannet, dermed fikk han fanget denne fuglen som svømte rundt. Jeg kom ikke på hva den het, spurte derfor de rundt meg. Ei søt lita jente svarte -Den heter gakk gakk. Jeg tror hun har rett, det er nok en gakk gakk. Forsåvidt er det en ærfugl for de som måtte interessere seg for slikt.

En ærfugl på svømmetur.

Når vi ankom land besteg gruppe to båten, vi gikk i fjæra for å lage bålet klart til grilling. Vardesenteret hadde tatt med noen luer, så alle fikk varmet toppen. 

Ble litt varmere ved bålet.

Vi hadde nydelig skue fra bålplassen. Hvem skulle tro vi satt i kalde nord?

Blått hav og hvit strand.

Bølger som slår inn mot stranda.

Barnebarnet til en som jeg har blitt godt kjent med fikk også låne kamera av bestefaren sin. Guttene dro ut på ekspedisjon sammen, skal si de fikk mange flotte bilder.

Det ble mange bilder av måsegg. 

En humle som koser seg på en løvetann.

Hva er det mest typiske for Norsk kystliv og Norsk grilling? Måser, og flere måser!

Mat, mat, mat, mat, mat! Skriker måsen.

Den andre gruppen kom tilbake fra båttur, barna strålte som små soler der de kom hoppende og sprettende ned i fjæra. Vi alle begynte å bli sulten i magen, endelig tid for grilling.

Mmmmm grillmat!

Jeg frøs så mye etter båtturen, fikk låne en jakke hos Vardevakt Marianne. Undertrøye med lange armer, ullgenser, jakke og enda en jakke utpå der. 

Følte meg ikke litt innpakket engang.

Litt kaffe varmet skrotten innvendig! Det var litt varmere lengre opp, der fikk vi lytt ly fra vinden i naturens solvegg. 

Godt med varm kaffe når man fryser.

Ærfugler som lever livet på Hillesøy.

En ærfugl mor som ruger på eggene sine. Hun har virkelig valgt en plass med fin utsikt.

Flakser en liten tur.

Havet glitrer rundt disse ærfuglene som tar livet helt med ro.

Ærfugl egg

Etter som maten ble servert ble også måsene mer innpåsliten. Vi klarte heldigvis å unngå at de fikk for mye mat, men en klarte å stjele litt. Det som hendte da var litt av ett syn. Den stakkars måsen fikk flere og flere på seg, ferden endte i sjøen. Uvisst om den fikk beholde maten eller om en annen måse fikk snappet den ifra.

Her må det deles!

Værmeldinga hadde sagt at det ville skye over utover dagen, den hadde forsåvidt også sagt det skulle regne. Sistnevnte slapp vi unna. Det begynte å bli ganske kjølig når sola forsvant. Vi trakk oss derfor bort fra fjæra.

Like vakkert, tross overskyet og vind.

Hveding fyrte opp terrassevarmere inne i teltet, godt og varmt til oss frostpinnene. 

Godt og varmt inne i teltet.

Det er ikke bare på Hekkingen det hekkes, var tydelig at sesongen var godt igang. Det var måser, ærfugler, kråker, kjell, terner, ender, småfugler av andre varianter.

En terne som har tatt vingene fatt.

Nå skal det sies at familien min er fra Brensholmen, det er en liten plass rett før man kjører over brua til Sommarøy. Det er derfor ingen nye inntrykk på det viset, men man får aldri for mange gode opplevelser sammen med hyggelige mennesker.

Det var en utrolig flott tur, nye bekjentskaper ble dannet. Jeg endte opp med feber når jeg kom hjem, men hva gjør det når dagen i seg selv var så bra? 

Tusen takk for godt selskap, latter, glede og en fabelaktig tur ut i Nord Norsk natur.

Mvh

Mia