En gang i tiden så var jeg over grensa på BMI, jeg skal nå være totalt ærlig med dere. Slanking krevde stålkontroll og viljestyrke, men å gå opp i vekt viser seg å være vanskeligere. Jeg kan ikke tvinge kroppen til å legge på seg, jeg kan spise mer, men hva nytter det når kroppen ikke vil? Det å anta at slanke mennesker har det enkelt er et skjevt bilde av virkeligheten. Her sitter jeg med ribbein og hoftebein som stikker ut, med et frisk bryst som har forsvunnet. Så lite at det ikke finnes proteser til den andre som er ‘like liten’, jeg er less than zero!
Etter ny time hos klinisk ernæringsfysiolog har vi kommet fram til at jeg skal forsøke 25 ml Nutridrink compact protein om dagen. Jeg kunne greit drikke den fordelt utover en hel dag, så trengte ikke bælme i meg hele med engang. Om det går greit, så kan jeg økte til to flasker.
Skal nevnes at type utsagn som ‘du kan spise alt du vil’ provoserer en god del. Man skal spise godt og variert, man skal ha alle næringsstoffene som kroppen behøver. Jeg har ingen dårlig samvittighet for å spise snop, men skal da for pokker ikke leve av godteri, kaker og is.
All I want for christmas is some meat on my bones!
I morgen skal jeg ta turen innom kreft poliklinikken å hente resept fra onkologen på nutdridrink. Han skal ha søkt til HELFO om å få det dekt, så da er vi spent på om jeg må legge ut på apoteket første runden.
En liten tur til kreftlegen må vi alle x-kreftpasienter ha. Denne timen hadde min fastlege ordnet, som han sa -Jeg har ikke kompetanse på området. Helt greit at han henviser meg til kreft poliklinikken, så får man snakket med de som vet. Men først blodprøver, og en tur på gode Vardesenteret i andre ærend.
Når tiden nærmet seg tok jeg plass på venterommet. Som vanlig sitter det alltids pasienter å holder på med sitt. Plutselig livnet hele rommet til, alle pratet med alle. Noen ganger er det en helt egen stemning på dette venterommet, aldri opplevd det andre plasser på huset. Omsider kom legen min, kanskje ville man finne ut av litt nå?
Lave hvite blodlegemer og D vitamin mangel Mine hvite blodlegemer var fortsatt lave, han kunne si at det var ganske normalt når man hadde vært igjennom cellegift. Men snart ett år etter? Utbrøt jeg. Joda, det kunne forekomme. D vitamin så de heller ikke noe større på, her var hans anbefaling å gjøre det som virket mest fornuftig. Altså velger jeg å følge rådene fra min fastlege for å få nivået opp.
Vekttap Angående min stadig synkende vekt henviste han meg til klinisk ernæringsfysiolog, får se om de vet av andre måter jeg kan komme meg opp. Spiser jo mer nå enn tidligere, men vekta velger å gå motsatt vei. Det er da måte på hvor mye et menneske skal klare å presse i seg? Jeg trodde man skulle spise når man var sulten, å ikke spise til man fikk vondt i magen. Tydeligvis velger min kropp å ikke tillate å spise med fornuft, men ønsker heller at jeg mesker meg i alt som måtte være. Får se om julematen kan gjøre jobben sin!
Fatigue… Fatiguen var nok sammensatt av flere faktorer. Han anbefalte at jeg forsøkte å ha faste rutiner med aktivitet noen dager i uka, om så 15 minutter. Jeg ville kanskje ikke se bedring etter 1 måned eller 2, her måtte man være tålmodig. Noe jeg strengt tatt ikke er. Lei av å være sliten! Nå liker jeg å gå tur, så det å ikke klare er for meg et nederlag i seg selv. Må vell bare pushe meg selv litt ekstra. Den noe merkelige hjertebanken sa han kunne komme av at kroppen var sliten og overarbeidet. Fatiguen har det med å rote ting til. Pluss alt det andre som gjør at fatiguen holder tak. Han kunne ikke garantere at det ville forsvinne, men han var i god tro om at det ville passere til slutt.
Metformin (egentlig medisin for diabetes) Han sa at i skålen hadde metformin vist seg å fungere på kreftceller, men siden studien ikke er ferdig visste de ikke hvordan den fungerte på mennesker enda. En annen faktor var at å gi meg det nå kunne gjøre vondt verre. I første omgang skulle jeg få opp vekta! En medisin som går på blodsukkeret er ikke det beste å stappe i seg med så lav BMI. Når jeg leser bivirkningene i tillegg, så er det nok best å sette den på vent.
Den gang da.
Gladnyhet! Onkologen hadde hørt murring om at de pasientene som hadde mottatt zoladex for å beskytte eggstokkene også hadde bedre utsikter iforhold til kreften. Hurra!
Var enda mange flere spørsmål, men ikke så veldig mange svar å gi. Slik er det noen ganger. Fikk ihvertfall en ekstra undersøkelse både av bryst, mage, lymfer og det som er. Sa til han at jeg synes det er litt vanskelig med selvundersøkelse når alt jeg kjenner er bein… Det forstod han godt.
Blir en liten ekstra sjekk i februar. Som han sa, bare en time for å se hvordan det går. Veldig fint å vite at de følger litt ekstra med de små tingene også. Det har noe å si at man føler man kan fungere som et normalt menneske.
Håper jeg kan stikke innom å vise til vektøkning, mindre fatigue og vonder ellers i kroppen om 3 måneder.
Det slår meg som ganske ironisk at jeg allerede i oktober skrev et innlegg om mørketidsdepresjon, og hvordan man bør forebygge ved å få nok D vitamin. Å jaggu sitter jeg ikke selv med vitamin D mangel.
Brevet kom for en stund siden, men hadde time hos legen idag. Jeg ønsket å vite hva D vitamin lå på, og hva jeg kan gjøre for å booste den. Tar jo allerede tran… D vitamin lå visst på 21, ikke alvorlig lavt, men lavt nok til at legen anså det nødvendig med tilskudd.
Håper energien stiger etterhvert som kroppen får tilført litt mer D vitamin, kanskje noen vonder også forsvinner. Kroppen føler seg ganske mørbanket til tider… Slikt passer seg meget dårlig i en måned som desember der det gjerne skal handles, pakkes, bakes og vaskes! Dårlig planlegging fra kroppen må jeg våge å påstå.
Fatigue + vitamin D mangel + lave hvite blodlegemer. I protest mot kroppens påfunn skal jeg ta meg en svingom rundt julegrana i år!
Julestress får en ny betydning når kroppen ikke gjør som eieren ønsker. Som de kloke hodene sier, jula kommer uansett. Tror jeg skal sette energi og fri for vonder på ønskelisten i år. Får jeg det ikke i en pakke under treet, så blir det muligens en nyttårsgave?
Når man har fatigue vet man aldri hvordan dagen egentlig blir. Noen perioder har vært bedre enn andre, men jeg ante ihvertfall en liten forbedring. Jeg målte fremgangen i enkle hverdagslige gjøremål, blant annet kunne jeg stå oppreist etter en dusj. Når dette snudde tenkte jeg det var kortvarig. Bare en liten nedoverbakke akkurat her og nå, det blir bedre. Jeg visste jo at det ikke går rett fram hele tiden. Men det vedvarte, det ble ikke bedre. Tvert om ble det verre, jeg følte det som når jeg gikk under kurene til tider… bestilte meg time hos legen, sånn just in case.
Fastlegen fikk tatt en lang liste med blodprøver, svarene kom i posten for kort tid siden. Lave hvite blodlegemer, som skal kontrolleres innen 1-2 uker. Ja, da var det kanskje ikke så rart at man var sliten? Han har også henvist meg til kreft poliklinikken, har fått time 14. desember. De ønsker også noen dråper blod, for hva vet jeg ikke.
Merk at jeg tidligere hat tatt blodprøve for å se om det var en annen årsak til fatiguen, da var prøvene helt fine.
Forestill deg vedvarende fatigue som du deretter slenger tverre leukocytter på. Batteriene hos denne tøtta blir fort bunnflat, nå går det enda kjappere til null! Litt komisk at folk fortsatt kommenterer hvor energisk og frisk jeg ser ut, når jeg faktisk føler meg alt annet enn energisk og frisk. Sier det igjen, sminke, et smil og hyggelig tone kan skjule MYE!
Men….
Dr. Google forteller meg det kan dreie seg om alt fra bagateller til kreft eller autoimmunesykdommer. Det er vell ikke så veldig rart om man tenker worst case senario? Spesielt ikke når man har hatt kreft og autoimmunesykdommer er alt annet enn fremmed i min familie. Forsøker å la vær å tenke, men det er ikke lett å holde spørsmålene borte fra hodet, jeg er ikke en robot. Kan heller ikke unngå å tenke om cellegiften faktisk har resatt meg såpass at sykdommen fra barndommen trer fram igjen. Jeg vet ikke navnet på den, bare at jeg hadde lite hvit blodlegemer, lavt immunforsvar gjorde at jeg ble syk med feber bare noen nevnte at det gikk noe ulumskheter. Og sist men ikke minst, jeg la ikke på meg… Lyder kjent i forhold til dagens situasjon der vekta bare synker, er nede på 37,2 kg nå. Jeg fikk svar på hvorfor jeg er sliten, men mangler svar på hvorfor verdiene er lave. Anser meg selv som frisk til det motsatte er bevist, holder en knapp på at det bare er en bagatell som kan rettes opp.
Full av optimisme og glede dro jeg til byen for å prøve ny pupp og brystholder. På kroppen hadde jeg en av protesene som nå er alt for stor, liker å ha de på slik at jeg kan se forskjellen når man prøver.
En hyggelig dame tok imot meg, hun fant fram bestillingen min, to stykk pupper og brystholdere. Det er jaggu ikke alle som drar til byen å prøver ny pupp tenkte jeg, å humret litt for meg selv innvendig.
Tok hurtig på meg en av de nye brystholderne, størrelse 70AA. Hun kunne sikkert se skuffelsen i ansiktet mitt, den var for stor… min friske pupp fylte ikke cupen, brystholderen så bare skrukkete ut. Fikk lagt inn en av de nye protesene i størrelse null, men var vanskelig å bedømme med en allerede for stor brystholder. Skiftet over til min egen, la inn protesen… nå kjente jeg fortvilelsen komme. Protesen var alt for stor, min friske pupp er nå MINDRE enn størrelse null protese. Det eksisterer ingenting annet. Prøvde den siste brystholderen i 70A, den satt bedre men cupen var selvfølgelig for stor.
Tårene presset seg på. Så da blir det ingen pupp til jul? Tenkte jeg. Dama forstod nok fortvilelsen min, hurtig drog hun fram en skalleprotese. For dere som ikke vet hva det er, så er det en type protese de som har fjernet deler av brystet (svulst), eller er under rekonstruksjon kan bruke for å få likhet. Jeg plasserte skalleprotesen over mitt friske bryst, da ble det likt. Men skal jeg virkelig måtte ty til skalleprotese på den friske puppen? For et nederlag. Damen som jobbet der skulle høre med HELFO om jeg kunne få dekt skalleprotese til den friske på grunn av vektnedgang. Da venter vi spent… med min flaks blir jeg ikke overasket om de sier nei. Men jeg er utrolig takknemlig for å ha en så god plass som Medi Nor å dra til, med dyktige ansatte som strekker seg det lille ekstra for oss puppeløse.
De som trodde det var en dans på roser å være tynn kan ta seg en saftig bolle. Eier verken pupp, rumpe, eller lår nå! Svartens vektnedgang som aldri stanser…
Jeg sitter med en følelse at det faktisk ville vært enklere å fjerne den friske. Da kunne jeg ha hatt to klebe proteser, fantastisk likhet. Og ikke minst, aldri mer problemer med at den friske blir mindre enn selve protesen. Da kunne jeg ha bestemt på egen hånd hvilken størrelse som hadde vært finest.
Gråt i bilen av fortvilelse. Håpet jo på å forlate med en pupp som passet, slik ble det ikke. Jeg har derfor spradet rundt på handling med en alt for stor plast-pupp, og en lilleputt kyllingfilet av en frisk pupp.
Kom til meg å klag over kroppen din, å jeg skal gi deg en ørefik å si at du er perfekt. Du mangler… INGENTING!
Når vi omsider kom oss hjem så tok jeg av meg den eneste brystholderen som passer. Som vist på bildet er den ikke akkurat av det sexye slaget… Ikke kan jeg bruke den med bare en pupp heller, for da blir det en tom ‘lomme’ på andre siden. Plast-puppen ble lagt pent tilbake i esken sin, å plassert lengst bak i skapet igjen.
Problemet er ikke det at man savner en pupp, problemet er at jeg ikke kan velge om jeg vil ha begge eller en. Jeg kan ikke pynte meg i en lekker kjole, for de er som regel formsydd til bryster. Da er det ganske fint å kunne trekke fram puppen fra skapet, å være litt ekstra puppefin til fest. En fordel er også å kunne kle på seg pent undertøy, når man føler for det. Det handler om å føle seg vell…
Over dammen skal modeller ha size zero i klær, jeg har mindre enn som så i pupp(er). Men har forstått det slik at det er ikke like kult, eller?
Jeg har hanglet over lengre tid nå, trøtt, sliten og treg i toppen. Men jeg har i det minste kunne utført daglige oppgaver… De to siste gangene jeg har dusjet, så har man vært tilbake til stadiet der man rett og slett må sette seg ned. I morges måtte jeg ta flere pauser under morgenstellet. Dusje, pause, tørke, pause, stelle håret, pause osv.
Klarte å knø meg ut på en handletur, men nå er batteriene bunnflat… Gu hvor jeg hater fatigue! Så hvorfor dro jeg ut? Enkelt og greit ønsker alle mennesker å fungere normalt, og noen ganger ofrer vi litt for å føle at man duger på et visst plan.
Jeg kan i det minste dra hjem å slappe av, både idag og i morgen. Men hva med fremtiden? Hvor lenge vil det sitte i? Planen er å studere til høsten (deltid), hva om man ikke er klar? Hva om hodet ikke klarer å huske ny kunnskap? Kan greit si jeg konstant sliter med fatigue, men noen ganger kommer disse rundene som slår meg helt ut. Det er disse jeg frykter om oppgavene blir for hyppige. Nå har jeg hatt avtaler ca. 2 dager i uken den siste tiden, å det har tatt på! Spørsmålet om hvordan jeg skal klare det i fremtiden kan ingen svare på, selv ikke en lege. For sannheten er at til høsten kan situasjonen være ganske annerledes.
Stadig får man kommentarer om hvor frisk og energisk man ser ut, hyggelig med komplimenter, men tro meg…mye kan skjules bak et sminket ansikt, hyggelig tone og et smil. Men jeg kan ikke la fatiguen styre livet mitt. Velger derfor heller å gjøre de tingene som gir meg livsgnist, det som gjør meg glad. Glede kan man leve lenge på, selv når man ligger som et slakt på sofa.
Får trøste meg med at ingen mennesker er roboter (håper jeg).
Nå skal jeg hive meg på sofa og slappe av imens min flotte kjæreste lager middag. Hva skulle man ha gjort uten han?
For en stund siden kontaktet ei hyggelig dame meg fra KK.no, hun skulle lage en artikkel om fatigue og ønsket å høre om mine erfaringen. Dette er en del av ettervirkningene som jeg og flere med meg føler at blir litt forbi sett, eller misstrodd. Man skal jo være frisk etter kreftbehandling, eller?
Under behandlingen anså jeg det som normalt å være sliten, det hadde sin logiske forklaring. Jeg var klar som et egg på at opptrening etterpå skulle gå som en lek… der tok jeg feil. De to første månedene etter behandlingen var verst, følte jeg ikke kunne gjøre noe. Blant annet måtte jeg sitte å tørke meg etter en dusj, nå kan jeg i det minste stå.
Noen er totalt imot å bruke ordet fatigue, det betyr jo tross alt bare tretthet og utmattelse. Men jeg liker å bruke det for å kunne ha et tydelig skille på denne følelsen, og det å bare være sliten eller trett. For tro meg, det er en forskjell!
Fra artikkelen på KK.no Jeg ble visst 28 år igjen, men skal ikke klage på det! Forever young!
Fysisk aktivitet skal kunne gjøre fatigue bedre, men man må kjenne sine begrensninger. Jeg vet hvor min grense går, men hodet er ikke alltid like enig. Vil så gjerne gjøre alt som før. Noen vil nok rynke på nesen å tenke, men du er jo kvikk! Dere ser meg ikke på hjemmebane, dere føler heller ikke hvordan kroppen har det. Mye kan gjemme seg bak et smil, hyggelig tone, latter og et sminket ansikt. Missforstå meg rett, enkelte ting velger jeg med vilje å prioritere. Enkelt og greit fordi den tingen betyr så ekstremt mye for meg, å gir meg så mye mer livsgnist. Så noen ganger så gjør jeg det lille ekstra, for min egen del, for min egen lykke. Så tar jeg heller noen ekstra timer med avslapping hjemme i etterkant. Jeg lever også i den tro om at man bør unngå å bli passiv, da kan vondt fort bli værre.
Jeg støtter meg til denne setningen fra Kreftforeningesn nettside om fatigue,
“Tretthet er ikke nødvendigvis synlig for andre, mange ser langt mer friske og opplagte ut enn de faktisk er. Dette kan igjen medføre forventninger fra andre som det er viktig å snakke om.”
Gleder meg til den dagen fatiguen blir borte, om den i det hele og store forsvinner. Forestill deg at du må planlegge alle gjøremål, slik at du får hvile i mellom. Forestill deg at du ikke kan sette opp to aktiviteter på en og samme dag, uansett hvor små de er. Du vet rett og slett ikke om det vil være en god eller dårlig dag.
Jeg lurer stadig på hvordan framtiden blir. Vil jeg kunne jobbe eller studere? Vil hodet kunne henge med i svingene, huske beskjeder, eller tekst fra en bok? Hvor lang tid vil det ta før jeg føler meg like frisk som jeg burde være?
Det er viktig at omverden forstår at selv om man er frisk fra kreften, så er man ikke nødvendigvis frisk fra ettervirkningene etter kreftbehandlingen.
Jeg hadde gitt min samboer og mamma en pose hver med rosa sløyfe stæsj. Tanken er å nå ut til så mange som mulig på forskjellige arenaer. Min samboer kom hjem i går å fortalte at han faktisk var utsolgt for enkelte av tingene i posen. Hva er bedre enn det? Hurra!
Et lite utvalg av stæsjet jeg har liggende.
Innså at jeg muligens hadde feilberegnet antallet på enkelte artikler, jeg og mamma skal jo ha stand også. Idag tok jeg derfor turen til Kreftforeningen for å skrive ut enda mer rosa sløyfe stæsj. Når jeg holdt på sende min mamma melding om at også hun trengte mer. Glede, det er så bra at folk ønsker å støtte! Fikk skrevet ut litt av det hun trengte mer av. Nå bør jeg ha nok til både posene og stand. Om man skulle gå tom, så får jeg ta turen innom Kreftforeningen på nytt.
Til informasjon så skal jeg og mamma stå på Amfi Pyramiden (Tromsø) å selge Rosa sløyfe 6. oktober.
Er jo alltid så koselige folk på Kreftforeningen, brukte litt tid på å skravle når jeg først var innom. Tok like greit å hjalp til med å blåse opp ballonger til dekorasjonen i vinduet. Nå er herved Kreftforeningen pent pyntet til Rosa sløyfe!
Når jeg var der ble jeg invitert til å delta på radio, NRK Sápmi. Ja, hvorfor ikke. Det er viktig med fokus på brystkreft. Det er viktig å bevisstgjøre, lære hvordan man skal utføre en selvundersøkelse, og ikke minst fjerne tabu rundt sykdommen. Tenker alltid det er noe jeg kunne ha sagt mer, eller annerledes. Men slik er det vell gjerne når det er snakk om radio. Håper ihvertfall budskapet kom tydelig fram. Så godt å se at NRK Sápmi setter fokus på Rosa sløyfe og brystkreft.
Du kan høre innslaget fra NRK Sápmi her, trykk play så starter den etter hvert.(Nr. 9 så får du høre hele innslaget om Rosa sløyfe, nr. 10 er meg)
Centimeter Hår & Sminke finner du rett ovenfor Nerstranda (Tromsø). Står du ved hovedinngangen, snu deg å se rett over gaten. I andre etasje vil du bli møtt av flere flotte damer. De er alltid like blid, selv når det er ruskevær ute.
Klokken 11.00 hadde jeg time hos ei ung jente som var lærling, hun skulle nå få bryne seg på hårmanken min. Hadde begynt å bli litt trollsk i utseendet, så var greit å få ryddet litt på toppen. For ganske lenge siden bestemte jeg meg for å farve håret rosa til oktober. Ble inspirert av en kul type som farvet barten blå i fjor til Movember. Virkelig ingen dum idé for å sette rosa fokus denne måneden.
Den unge frisøren tok godt imot meg, guidet meg til en ledig stol. Vi ble enige om hvor sterk rosafarven skulle være, så satte hun igang. Først bleiking, noe jeg bare har gjort en gang i hele mitt liv. Det var vell gjerne på ungdomsskolen, så rundt 2000-tallet vil jeg tro. Når alt var på plass i håret og hetten trukket over hentet hun litt kaffe til meg. Her snakker vi god service!
Ble lettere sjokkert over mitt blonde hode, så gøy! Da var tiden inne til å farve det rosa. Hun måtte gjøre det i to omganger, siden håret mitt ikke ville ta farven like godt i første omgang. Beroliget henne før vi begynte med fargingen at all lærdom er god lærdom. Liker å velge lærling, for jeg er i den mening om at alle må begynne en plass. Alle må lære, å jeg stiller gjerne opp. Omsider ble farven slik den skulle være, å hun kunne begi seg i klippingen. Nå hadde jeg ikke så veldig mye hår, så det ble mest forming. Litt mindre lykketroll og mer frisyre kan vi vell gjerne si. Ble strålende fornøyd!
Klokken 15.00 var man ferdig, tar tid å få en snasen frisyre. Jeg klager ikke, var hyggelig selskap fra start til slutt. For ei flott jente, ønsker henne all lykke til videre med lærlingtiden.
Den største grunnen til at jeg valgte å bestille time hos Centimeter er at de har vært flittig brukt iløpet av behandlingsperioden min. De er en av veldig få som selger hodeplagg her i byen, eller chemo beanies som de gjerne heter. På grunn av disse hodeplaggene gjorde det meg egentlig ingenting å være skallet. Jeg kunne lett skifte hodeplagg etter humør eller klær. De fører også noen gode myke luer i bambus, herlig til kveldene. Centimeter har også andre alternativ om du mangler hår på toppen.
Noen få eksempler på hodeplagg som ble brukt igjennom perioden uten hår.
Centimeter har erfaring med både skallete mennesker og de med kjemohår. Det falt meg derfor naturlig å få min første frisørtime hos akkurat dem. De jentene som er så heldig å få lærlingtiden sin hos dem får noe ekstra. De får lære om noe som mange ikke får verken se eller oppleve. De får ta del i å gjøre dagene bedre for mange flotte folk ved å ha hodeplaggene tilgjengelig. De får kjenne på hvordan kjemohår i forskjellige varianeter er i større grad, fordi vi vender tilbake. Det sier vell seg selv at når man treffer disse flotte damene flere ganger iløpet av noen måneder, så blir man glad i plassen. De deltar også på sminkekursene som føres av Vardesenteret.
Mangler du hår på hodet uansett årsak, ta turen innom Centimeter. Trenger du en klipp, farging eller annet? Ta turen til Centimeter, å jeg lover deg at du vil bli møtt av noen hyggelige damer.
Endelig strakk kalenderen til at jeg fikk tatt meg en tur sammen med UG (Ungdomsgruppen i Kreftforeningen). Har lenge tenkt på det, men i vinter var man selv under behandling. Etter den tid har alt mulig annet ballet på seg, men nå var det UG sin tur!
Meget kort fortalt, UG er for de mellom 15 og 35 år som er berørt av kreft på en eller annen måte. Faller du innenfor den ekstremt korte beskrivelsen, så anbefaler jeg å ta en nærmere kikk på ug.no.
Jeg ble gledelig overasket over at jeg ikke var den eldste i flokken. Skal sies jeg var litt bekymret for at mine 29 år kunne være litt i eldste laget for aldersgruppen som var beskrevet. Der tok jeg feil! Hvorfor nevnte dette? I tilfelle akkurat du tenker det samme, legg den tanken på hylla med det samme.
Vi startet kvelden med pizza på Peppes og selvfølgelig litt småprat, greit å få snakket med noen i forskjellige aldersgrupper. Det var forfriskende, og ikke minst utrolig koselig. Omsider ruslet vi opp til kinoen. Her hadde de leid hele sal 6 til oss, så her kunne vi sitte hvor vi enn ville.
På lerretet rullet filmen Me and Earl and the dying girl. Se trailer nedenfor, jeg velger å ikke nevne stort om hvordan filmen var, i fare for å avsløre litt for mye.
Som nevnt, les litt om UG. Virker beskrivelsen og tilbudene noe som kunne ha passet for deg, bli medlem. Ikke tenk for mye, bare meld deg inn. Ta ett steg av gangen, etterhvert bli med på en slik koselig lavterskel kveld der det eneste som kreves er at du faktisk møtte. Spis god mat, ha hyggelige samtaler om hvilke filmer som er verd å se på kino, vær sammen med andre uten å fokusere på sykdom.
Sannheten er at kreft ofte forbindes med eldre, her kan man møte ungdom og unge voksne. Det er noe helt annet enn det man treffer på andre arenaer. Og akkurat derfor er det så viktig at de bringes mer fram i lyset, at folk får vite om at de er der. Og at de samme unge menneskene får vite at det slettes ikke er noe skummelt å møte på et arrangement som UG har gående.
Er det en ledig luke neste gang, så kommer jeg da også.
Tusen takk for at jeg fikk tilbringe kvelden sammen med dere, for en koselig gjeng!
