Da har man endelig kommet seg inn døra hjemme, det er kveld. En kan greit si at dagen har vært lang, men innholdsrik. 

Våknet 07.00, satt på med mamma til UNN, hun skulle på jobb. Jeg hadde time 10.00, men siden jeg har begynt å bli litt forkjølt tenkte jeg det var greit å få tatt blodprøven (selv om pleieren hadde sagt jeg egentlig ikke trengte). Etter blodprøven lusket jeg meg opp til vardesenteret.

Hadde tatt med meg gaven til den eldre herren som har hurtigruten som hobby. Har skrevet om han tidligere, han har fått en spesiell plass hos meg i min reise til nå. Mitt kjære søskenbarn jobber på hurtigruten, jeg spurte han for omlag to uker siden om han kunne skaffe denne herren noen fine ting der ifra. I helgen var jeg hos han å hentet tingene, så utrolig snilt gjort å finne noen småting til meg. Damene på vardesenteret kunne informere at han var på sykehuset idag. Jeg drakk kaffe og pratet med de rundt bordet mens jeg ventet på at han skulle dukke opp. Der kom han! Han hadde fått vite at en ung dame ventet på han oppe ved vardesenteret, men han visste ikke hvem. Gjett om han ble overasket! Han hadde egentlig ikke tenkt å komme opp rett etter strålingen, skulle vente til litt senere. Takk og lov for at han kom, så en fikk levert gaven. 

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

To grønne luer fra hurtigruten og en slipsnål. Tusen takk til mitt søskenbarn som skaffet tingene. 

Når klokken nærmet seg 09.50 gikk jeg ut i gangen å møtte mamma. Hun skulle være med ned til D2, Kreftpoliklinikken. Her skulle jeg møte onkolog Blix, han holdt til på stråle i dag, så vi ruslet over gangen. Jeg velger å gå på etternavn med han, da hans fornavn er det samme som min fars (bonus; Blix gir meg assosiasjoner til en kjeks). Onkolog Blix var en hyggelig kar som gikk sakte men sikkert igjennom det meste, kan ihvertfall ikke komme på noe han kunne ha glemt. Først pratet vi litt rundt både diagnosen min, cellegift og behandlingen med hormon blokkere. Deretter måtte han kjenne på alt av lymfer for å se at alt var som det skulle. Eller som han sa spøkefullt “Det er slik vi blir kjent”.

Jeg stilte alt fra alvorlige til teite spørsmål. Dessverre er hodet mitt ganske kokt nå på kvelden (lang dag), så husker nesten ingenting av det jeg spurte om. Heldigvis har man fått en god del skriftlig. Onkolog Blix ga streng beskjed, fikk jeg 38 grader i feber skulle jeg ikke sove på saken, da skulle jeg kontakte lege pronto! Kunne godt ringe fastlegen, om ikke det funket så var det bare å ringe rett til kreftpoliklinikken. Han satt meg også opp til å få VAP (Venous Access Port). Med den slipper blodårene mine all stikkingen, og de slipper litt av den sterke cellegiften. Man kunne visst bli litt stiv og ekkel i årene av den. Samtalen tok ca. en time, mamma måtte løpe på et møte. Og siden printeren ikke ville samarbeide (lite blekk?) måtte Blix låne hos sykepleierne på andre siden av gangen. 

VAP. Slik skal min plasseres. Blir da ett snitt der selve VAP’en er, og ett snitt ved halsen. Dette blir dag kirurgisk, mest sannsynlig lokalbedøvelse. 

Vi ruslet over, jeg satt meg på venterommet. Skal sies at dette venterommet har mye mer behagelige stoler enn andre plasser på sykehuset, ihvertfall de plassene jeg har sett. Tilfeldigvis havnet jeg ved siden av noen bøker, så jeg sitter å leser titlene mens jeg venter. Kommer da over denne boken, og tittelen pluss forsiden var en smule sjokkerende. Såpass at jeg bare måtte ta bilde av den, fortet meg før noen andre så hva jeg holdt i hånden.

Jeg måtte nesten google boken og forfatteren Agatha Christie.

Etter en liten stund kom onkolog Blix tilbake, i hånden hadde han en hel bunke med resepter. Det var ikke småtteri tenkte jeg! Vi fant oss en stol og gikk igjennom papirene. Det meste viste seg å være kvalmestillende. Jeg ble litt bekymret, hvordan i alle dager skal jeg huske hva som er hva, og når en skal ta hva? Rakk nesten ikke tenke ferdig setningen før Blix trakk fram et ark med en ryddig og grei liste over medisiner og dager.

Jeg antar de er vant til at det kan gå litt i ball. Greit å ha en plan klar!

Fikk med meg alle reseptene å ruslet opp til apoteket. Jeg hadde rent glemt å spise, så kjøpte meg en pølse på kiosken først. Den smakte ikke noe særlig, så etter to tygger kastet jeg den i søpla. Det var en eldre dame som stirret på meg i det jeg kastet pølsa, blikket hennes ropte “KASTER DU MATEN?”. Gikk inn på apoteket å trakk en kølapp. Var litt kø, så forberedte meg på litt ventetid. En gutt satt ved siden av meg, plutselig gir han meg kølappen sin å sier at han måtte stikke. Rakk såvidt å presse fram et “Tusen takk…” før han var ute av syne. Vi liker at folk gjør slike små snille ting i hverdagen! Jeg plasserte min lapp ved maskinen, slik at neste kunne hoppe litt i køen. Det ble straks min tur, stakkars damen som måtte gå igjennom alle reseptene. Ting tok tid! En av medisinene, en sprøyte (Neulasta) måtte oppbevares kaldt. Hun pakket den derfor inn sammen med et kjøleelement, skulle da ha en god del timer på meg. Når man omsider var ferdig ga hun meg posen, den var tung. Skal jeg virkelig ta så mye medisiner? 

Jeg rotet fram en av eskene, Zoladex. Plasserte pakken øverst i posen, lett tilgjengelig. Jeg måtte tilbake til kreftpoliklinikken for å få satt den. Det er hormon blokkerne jeg skal ta. Må ta denne sprøyten vær fjerde uke. Regnet meg fram til at neste gang blir da samme uken som jeg skal ligge å være “syk” av cellegift. Vi krysser alt som krysses kan om at dette går greit når dagen kommer.

Først nå ser jeg at det faktisk står på pakken angående når jeg skal ta den. Kun denne gangen det ble før cellegift.

En koselig pleier ved navn Mette fikk den store æren til å sette sprøyten i magen min. Hun var kjapp og effektiv, fikk ikke med meg at hun trakk den ut. Slik skal det gjøres. Noe ubehagelig var den selvfølgelig, men ikke så ille som antatt. Hvor teit er det ikke at jeg fikk mensen senere på dagen. Hadde en følelse at den ville komme, så jeg var forberedt (hadde satt inn plugg, som jeg liker å kalle det).

Venter på at Mette skal komme å sette sprøyten med Zoladex.

Må vell bare bli vant til å bli stukket i magen.

Min bestemor er også på sykehuset fortiden, uten at jeg skal gå noe nærmere inn på hvorfor hun er her. Jeg gikk derfor en tur opp til henne når jeg var ferdig med å få satt sprøyten. Min søster ringte, de var på vei til byen en tur. Når jeg var ferdig hos bestemor gikk jeg en tur til opp på vardesenteret. Ventet der på min søster og tantungen, skulle sitte på med dem hjem. På vardesenteret var det nå to nye personer (begge pårørende). Rakk ikke prate så veldig mye med dem før jeg måtte dra, det måtte forsåvidt de også. Håper de begge benytter seg flittig av vardesenteret, det er greit å ha en plass som en kan koble litt av fra vanlig sykehushverdag. 

Flott pin fra Kreftforeningen! Den skal brukes flittig.

Jeg dro med min søster og tantungen på Pyramiden, de ønsket å kjøpe en liten gave til bestemor. Deretter dro vi hjem slik at jeg fikk lagt Naulstaen i kjøleskapet, og ikke minst hentet hunden. Stakkars, han nektet jo å skite i morges. Det var alt for tidlig for han, pluss at det regnet. Han var desperat! Jeg bar han i bilen, vi kjørte bort til min mor (som enda var på jobb). Jeg og tantungen spaserte en tur med begge hundene. Senere dro vi tilbake til sykehuset for å treffe bestemor (og en del av slekta). Møtte på den eldre herren igjen, han hadde vært å snakket med juristene på vardesenteret. Så utrolig bra at de har slike tilbud! Omsider bar turen hjemover. Jeg er utrolig sliten etter en lang dag.

Nå venter jeg bare på overgangsalderen!

Nedenfor er det mest for spesielt interesserte. Medisiner, epikrise og FAC

La oss starte med et lekkert bilde av arsenalet av medisiner! Her kan vi leke -kjenner du noen av disse pillene, sprøyte eller flytende middel?

Her er vi forberedt på å bekjempe kvalme.

Har delt epikrisen fra onkolog Terje i to deler. Her er første, angående diagnosen og samtalen vi hadde.

Andre del, planen videre.

Nå gikk det ikke 14 dager, men ca 1 uke.

Her er litt kort og enkel info om de første fire kurene med cellegift jeg skal ta, FEC.

Til info har man fått rekvisisjon til hodeplagg. Jeg velger å ikke bruke parykk. Jeg gleder meg også til å få en flott farge på urinen!

Mvh

Mia

#brystkreft #kreft #vardesenter #overgangsalder #zoladex #fec #fec100 #cellegift