Utsikt fra avdelingen. 

Vi troppet opp på avdelingen før 06.30, det var en dame som sov på rommet der jeg skulle være. Vi fikk derfor lov til å tilbringe litt tid på gangen. Gikk ut på altanen å nøt finværet litt! Beskjeden lød at jeg skulle være klar 07.30, da skulle jeg ligge under dyna i sengen min på rommet. 

Men ting tok tid, så vi vaset enda bort noen minutter.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

 
Lekker sykehusmote! Man blir litt glad i disse sløve, slitte skjortene!              

 
Syyyykt trøtt!

Vi hadde stått opp 05.00, å som dere sikkert gjettet så hadde det ikke blitt så mange timer søvn i løpe av natten. Straks jeg krøp under dyna føltes øynene utrolig tunge ut! Ble ikke akkurat mer våken av å vente!

Ca. 08.15 kom endelig en hyggelig dame å hentet meg.

Taxi ned til operasjon. Vroooom!

Ble tatt imot av noen hyggelige mennesker nede på operasjonsstuen. Her skulle alt preppes og forklares. Inn på et rom, strømper på beina, blå plastsokker. Spaserte over gangen å inn på selve operasjonsstuen. Opp på bordet, blå sokker av. Armene ut til siden. Veneflon ble satt i venstre arm. Alt gikk fort og effektivt! Det sved litt når de pumpet inn noen medikamenter i armen, men det gikk forsåvidt greit. En svensk dame sa “Det du tenker på nå vil du drømme om, så tenk på noe ekstra hyggelig. Så blir oppvåkningen bra. Kanskje så bra at du ikke ønsker å våkne fra drømmen!”. Så plasserte hun masken over munnen og nesen. Trekk pusten godt inn, en gang til, enda en gang. Slik fortsatte det. Ved tidligere operasjoner har jeg alltid telt nedover, ikke denne gangen. Det var egentlig ganske greit, jeg tenkte på en logrende Jesper. En danske, som jeg såvidt hilste på tidligere titter over bordet “God natt!” Sier han, så ble det svart.

Jeg våkner med mamma i tankene. Det var på sett og vis en drøm, men husker ikke helt hvordan den gikk. Husker bare at det var mamma. Det prates litt noen meter ifra meg, får bare med meg bruddstykker da jeg siger inn og ut av søvnen. Etter en stund blir jeg liggende å se ut vinduet, om jeg husker riktig. Jeg hører et barn gråte, å tenker hvor skremmende det må være for et lite barn å våkne på en slik plass. For en utrolig sår gråt, etter en stund går den mer over i hikst. Han eller hun roer seg, har nok fått litt trøst tenkte jeg. Jeg har luftslange i nesen, utrolig sår hals. De informerer om at jeg hadde hatt et rør i halsen, så var nok derfor. Problemet var bare at luften var så kraftig at vær gang jeg svelget tørket halsen mer inn. En ond sirkel av tørr og oppraspet hals. De skrudde litt ned på luften, det hjalp bittelitt. Når jeg har våknet ordentlig triller de meg til avdelingen, men jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke husker så mye fra den trilleturen egentlig.

   
Da var puppen og vaktpostlymfeknuten fjernet.                                                       

 
I did it!   

Det er faktisk nå jeg er glad for å ha små pupper! Det vises ikke like godt på meg under klærne, som det hadde gjort på ei med større bryst. Det vises, men ikke på langt nær så tydelig.

Kviknet litt til etter et glass med isvann! Men halsen føles fortsatt ut som den er raspet opp! Det forsvant litt når man fikk litt mat senere. Sakte men sikkert kom jeg meg opp av sengen, fikk på meg min egen truse og bukse. Skjorten beholdt jeg, orket ikke tanken på å dra noe over hodet akkurat nå. En eldre hyggelig dame skulle også operere brystet, jeg vandret att og fram på gulvet mens jeg pratet noe voldsomt med henne. Stakkars damen hintet flere ganger om at hun skulle sove litt, men jeg var så oppgiret. Jeg blir faktisk litt hyper av morfin. De sier man skal bli trøtt, men jeg blir alltid så ekstremt pratsom! 

Blod dren, et irritasjonsmoment! 

Måtte vandre rundt med blod dren, min største frykt var faktisk å glemme det av. Så det for meg, at jeg skulle festen en plass, glemme den, å bare gå! AU! Det skjedde heldigvis ikke. Men en dame fortalte meg at det hadde skjedd med henne. Hun hadde flere dren engang, da en sykepleier hadde glemt å løsne drenet fra sengen når de skulle flytte på henne. Vips, så ble det rykket ut!

            
Gave og flotte kort fra søster og tantungen 🙂 Fikk også roser med kort fra mitt søskenbarn. Snopet kom godt med senere på kvelden!

Fikk koselig besøk av mamma, min søster og tantungen. Mamma hadde med litt mat til oss, hadde ikke spist så mye, ikke klarte jeg på stort heller. Jeg og tantungen delte derfor en hamburger.

Hotellrommet vårt.

Når besøket var dratt fikk man rigget seg ordentlig til. Bygde meg en liten sitteplass av dynen og puter, drenet hang jeg på nattbordet. Fikk en telefon fra avdelingen, de lurte på hvordan det gikk med meg. Bra, til å være rett etter en operasjon sa jeg. De hadde fått informasjon om at jeg hadde sett litt blek ut tidligere. Mangel på mat svarte jeg, men nå hadde jeg spist. Hun virket fornøyd med svaret. Kvelden bestod ellers av tv titting, boklesing og snopspising. Her skulle det slappes av! Våknet en gang i løpe av natten, ellers sov jeg greit.

Neste morgen skulle jeg snakke med legen, hadde time 09.00 på brystdiagnostisk senter. Vi vandret dit, det ble noe venting. Fikk snakket litt med en sykepleier først, hun sjekket hvor mye blod det var i drenet. Ballongen var ikke engang full, dette så lovende ut! Satt på venterommet å pratet med de to andre som hadde vært operert samtidig som meg, eller de ble tatt etter meg. Her gikk det på løpebånd. Kirurgen var forsinket, så det ble en del venting.

Endelig kom han, vell inne var det tid for spørsmål og svar runden. Han informerte om at operasjonen gikk bra, han tittet på bandasjen, alt så greit ut. Ingen hevelse, ikke noe blod igjennom bandasjen. Den trengte derfor ikke å skiftes. Jeg spurte om de fant noe i vaktpostlymfeknuten, han sa at den var frisk. Ingen tegn til spredning! Jeg hadde altså vært tidlig nok ute! Spurte om hvilken type kreft det var, var den aggressiv? Svaret var som jeg antok ja, det var en aggressiv type kreft. Det var derfor ekstra bra at den ikke hadde spredd seg videre. Men cellegift må jeg ha uansett, i tilfelle. Jeg hadde nemlig lest om brystkreft hos yngre tidligere, det var visst ganske vanlig at yngre fikk en aggressiv type. Ble derfor på ingen måte sjokkert over svaret. Jeg spurte hvordan det var med nedfrysing av egg, i tilfelle man ble steril under cellegift. Han ringte en kar som hadde med cellegift til brystkreftpasienter, han skulle sjekke det opp for meg. Det var visst ikke så vanlig, men så er det visst ikke så vanlig med så unge pasienter heller. Ut fra hva jeg har lest var det 14 stykker under 30 år i 2012 med brystkreft. Jeg har vunnet i feil lotto! Sigurd besvarte telefonen min mens vi var inne hos legen, det var sosionomen. Jeg fikk time hos henne klokken 14.00.

Legen forlot, og sykepleieren skulle nå fjerne drenet. Hun fjernet den lille bandasjen, spratt opp ett sting, så trakk hun ut drenet. Det kom en høy surklelyd i det hun trakk det ut. Brystet føltes med ett lettere. Fikk totalt seks bandasjer med meg hjem, i to forskjellige størrelser. Det kom til å være et hull der drenet hadde vært, men det kom til å lukke seg snart. Jeg dristet meg til å ta på min egen skjorte. Måtte ha litt hjelp fra Sigurd med å få den over hodet.

Vi hadde nå mye tid som stod tom. Så kom jeg på at en dame fra besøkstjenesten hadde ringt dagen i forveien, jeg skulle kontakte henne når jeg hadde tid til å slå av en prat. Vi avtalte at hun skulle komme innom hotellet. Det var en utrolig hyggelig dame. Hun hadde med seg en pose med diverse brosjyrer. En søt toalettmappe og en midlertidig brystprotese. Denne er beregnet til å bruke de første 4-6 ukene, mens såret enda ikke er helt grodd. 

Søt liten toalettmappe.    

 
Takk Brystkreftforeningen! Midlertidig brystprotese.

Etter samtalen med dama fra brystkreftforeningen/besøksgruppa sjekket vi ut fra hotellet. Vi gikk en tur opp til vardesenteret mens vi ventet på at timen hos sosionomen skulle starte. Her var det en skikkelig guttegjeng som satt å pratet om løst og fast rundt bordet. Dama som var på jobb ordnet kaffe og stekte vafler til meg og Sigurd. Hun lo i det hun sa at mannfolka hadde spist opp det som var, men hun hadde litt røre igjen. De mimret tilbake til gamle dager, når byen bestod av gjenger. Da det var risikosport å gå innom bukta, som han ene sa. Jeg koste meg med å bare lytte til dem. Så kom han Irske mannen som jeg såvidt ble kjent med tidligere. De andre mannfolkene gikk til sitt, de hadde nok allerede vært der en stund. Jeg og den eldre herren ble sittende å prate om løst og fast, om hans røykeslutt. 50 + dager hadde han nå vært uten røyk, han hadde røkt i over 50 år! Han informerte meg om at han hadde over 200 sigaretter hjemme i Bodø, men han rørte dem ikke. Han hadde også vært en tur på hurtigruten, der spiste han middag. Hurtigruten var en av hans lidenskaper, han samlet på ting med logo fra hurtigruten. Han påstod at han var gjerrig, at han sparte penger der han kunne spare. Men at han vært år ga 20 000 av sparepengene til redd barna. Jeg måtte si, da er du langt fra gjerrig! Det virket som han var veldig interessert i barn, jeg så han fikk stramme lepper og den samme klumpen i halsen når han pratet om redd barna. Noe som igjen ledet samtalen over på hans barnebarn, som han var tydelig stolte av. Verdens beste barnebarn sa han. Det virket litt sårt at de bodde så langt unna. Han håpet vi ville treffes igjen, det håper jeg også. En utrolig hyggelig eldre herre.

Da var tiden inne for å rusle ned til C4, der sosionomen holdt til. Hun ville mest høre hvordan det gikk med meg, og hun syntes jeg så ut til å være i god form. Følte meg faktisk i god form. Informerte henne om at jeg kun hadde tatt to 1G paracet, og 8mg (2 tab) Dexamenthasone. Sistnevnte må jeg ta, uten unntak. Hun virket litt sjokkert, kanskje hun bare spilte? Jeg måtte skrive en ny fullmakt, den første var visst ikke utfyllende nok. Hun skulle kontakte meg når hun fant ut noe. Hun informerte om at jeg kunne godt ringe henne om jeg hadde noe på hjertet.

Nå kunne vi endelig dra hjem! Men først til mamma for å hente Jesper. Vi ble der en stund, bestemor og bestefar kom innom. Eller, bestemor kom springende opp trappen for å høre hvordan det gikk med meg. Hun sa at hun hadde drømt at det ikke var noe spredning. Hun hadde drømt om en sort svulst på størrelse med en mynt, men masse små sorte ting rundt. Hun hadde i drømmen klippet de små sorte tingene i mini biter, slik at de ikke skulle være der mer. Det var kun den sorte svulsten igjen. Bildet hun tegnet stemmer ganske godt med slik den vistes på ultralyden, som en sort sirkel. Hun hadde det travelt, de skulle dra til min søster med sengen til tantungen. Hun fortet seg avgårde! Mamma ringte å hørte om vi ville ha middag, hamburger fra Burger Kroken! Man må spise mens man enda kan!

Mamma sin hund Lenny har det med å ikke forlate en syk persons side. Sigurd skulle sette seg på krakken, Lenny nektet å flytte seg. Han hoppet heller på fanget mitt.

Nå har vi kommet oss hjem. Det gjør litt vondt i armen etter å ha skrevet alt dette! Så nå skal det snart bli avslapping med te og bok. Jeg har aldri vært noe glad i å lese bøker, men dette var den første boken jeg løftet opp her om dagen. Tittelen fenget meg der og da, boken er grei nok. Ikke så ekstremt interessant, litt for klissete for min smak. Leste halve i går, nå må jeg nesten bare fullføre. Den kan jo fortsatt bli bedre. Den handler forøvrig om noen ungdommer som har kreft. Ei jente med lungekreft, en gutt med benkreft og en med kreft i øynene. Den skulle ha en humoristisk vri, til nå har den for det meste bare vært romantisk kliss.

Det var lurt å ha med lesestoff på sykehuset.

Til info har jeg til nå tatt 3 stk 1G paracet, totalt. Jeg er en stor pyse for smerte, men dette er nesten latterlig! Var forberedt på å ha det vondt. *Bank i bordet* kanskje det holder seg slik det er nå? Må huske å gjøre fysio øvelsene mine! Kirurgen sa det ikke var så nøye de første dagene, men 1-2 uker så skal jeg kunne ta armen over hodet. Klarte jeg ikke det, så ville jeg trenge hjelp. Må også forbedre holdningen min, så jeg ikke blir innsunken. Rak rygg, brystet ut, armen ned (ikke bøyd)! Øvelser, opp med armene, ut til siden (hold i ørene) og rull på skuldrene. Sistnevnte har jeg aldri likt, kjenner det knaser i musklene.

Mvh

Mia

#operasjon #bryst #brystkreft #pupp #mastectomi #bloddren #sykehus #sykehushotell #besøkstjenesten #unn