Det er ikke unormalt at man hører negativt nytt om helse Norge. Det er heller ikke unormalt at man sier seg enig i de negative utsagnene. Å jeg skal si meg fullstendig enig i at helse Norge til tider kan både være treg, tverr og ikke riktig skrudd sammen. Men i mitt tilfelle, akkurat her og nå, akkurat i dag. Så er jeg jævlig fornøyd for å si det mildt!
Det tok ca. 3 uker fra jeg var hos fastlegen til jeg satt på venterommet på brystdiagnostisk senter. Det tok fire dager til jeg hadde en klar diagnose, da var det helg i tillegg. Og det tok en uke og en dag fra diagnosen til jeg ble innlagt og klargjort for operasjon. Per definisjon en uke eksakt, men jeg fikk permisjon til å sove hjemme natt til tirsdag. Det var også noen humper på veien, for eksempel innkallingen jeg aldri mottok. Men i det store bildet, så er det småtteri.
Egentlig skulle det gå en uke fra fastlegen til brystdiagnostisk senter, men pga ferieavvikling kunne det ta noe lengre tid. Å vet dere, det gjorde ingenting! Man skulle kanskje tro at det spilte noen rolle, at man blir sint og frustrert. Men på det tidspunktet trodde jeg det bare dreide seg om en fettkul, eller tilsvarende. Jeg nøt dagene med å springe på fjellet, jeg dro til Øksfjord å koste meg i sommersola. Jeg hadde den beste sommeren på lenge! Jeg har aldri følt meg så ovenpå som denne sommeren, aldri vært så aktiv, aldri vært så levende. Aldri følt meg i så god form! Kreft er en snikende djevel.
Hvorfor jeg ble operert så fort vet jeg faktisk ikke. Om det har noe med graden kreft jeg har (grad 3), eller muligens alder? Det eneste jeg vet er hva kirurgen har fortalt (og det man har lest på nett). Spekulasjoner blir derfor nytteløs. Kanskje jeg spør han en gang hvorfor det gikk så fort i svingene? Det har ikke akkurat vært mitt fokus til nå. Så var jeg på reddit, der kom jeg borti flere krefthistorier. Jeg ble sittende å lese, for noen skjebner. For noen spørsmål! Nå er jeg glad for at jeg bor i Norge! Flere skriver at de ikke vet hvilken behandling de bør gå for. Virkelig? Er det noe en pasient bør sitte å tenke over? Vi er vant til å få behandlingen plassert i hendene våre, fagfolk vet best. Det kunne aldri falle meg inn å sette meg ned å velge hvilken behandling jeg skulle ha eller ikke ha, med mindre jeg fikk et direkte spørsmål om saken. Jeg har tro på at legene vet hva som er best for akkurat min type kreft!
Hva om dette hadde vært meg. Hva om jeg måtte vente så lenge på å få tatt biopsi? Jeg fikk gjort alt på samme dag! Mammografi, ultralyd og biopsi! Svaret skulle jeg egentlig også ha den dagen, det var vanlig. Men akkurat min type var i grenseland, de måtte farve den lenger for å få et tydelig svar. Tenk hvor langtekkelig det blir, om det tar dager/uker imellom hver enkelt ting. Leste forøvrig flere skrive om hvor lang tid det tok før de fikk svaret fra biopsien. Grøssende.
Jeg kjenner det knyter seg inni meg når jeg leser slikt. Hadde jeg bodd der, så hadde jeg mest sannsynlig ikke hatt råd til behandling. Som om det ikke er nok å tenke på at man har kreft, hva om man i tillegg skulle tenke på å overleve økonomisk? Nå er ikke jeg den rikeste i verden, med mine smålige dagpenger (som er mindre enn AAP), men jeg lever! Jeg har mat på bordet, jeg har tak over hodet. Og sist men ikke minst, jeg har råd til behandlingen! Jeg får også råd til hodeplagg, parykker/luer, jeg får råd til midlertidig protese og brystholder. Eneste minus er at man bare får en brystholder til 750,- Hvor ofte skifter du BH? Det kan bli litt dyrt, men skal nok klare å trikse det til. Jeg får også råd til brystrekonstruksjon når den dagen kommer. Hvorfor får jeg råd? Fordi jeg får det dekt! Jeg trenger ikke å tigge etter penger for å overleve på toppen av det hele.
Så har man de litt underlige historiene som får en til å tenke. Er det tilfeldig? Hvordan kan noe dødelig også rette opp i noe ødelagt? Vil det vare? Interessant er det uansett!
Men det er ikke bare negativt, man finner også mange glade historier der ute. Historier som får en til å føle litt på gleden til den det gjelder. Jeg elsker en lykkelig slutt!
Men vi skal ikke slutte å forlange forbedring, for uten å være kritisk stopper utviklingen opp. Vi skal ikke ta til takke med dårlig behandling. Men vi skal samtidig være takknemlig for det vi har! Og kanskje noen ganger se på hva vi ikke har, bare for å minne oss selv på hvor heldige vi egentlig er. Og vi bør være flinkere til å si takk. Takk til alle de herlige menneskene der ute som gjør en fantastisk jobb. Til de menneskene som pleier våre eldre, våre syke, våre barn. Til de som tørker bæsj, tårer og blod. Til de som stikker, men også legger på en myk dott og tape over etterpå. Til de som gjerne stiller opp selv om spystrålen står ut av munnen din. Til de som gjerne står i timer over kroppen din å skjærer bort syke deler, for så å lappe deg sammen med nål og tråd. Til alle som ønsker bedre økonomiske rammer for å hjelpe, men må gjøre sitt beste med det de får utdelt.
Takk!
Mvh
Mia
#helsenorge #brystkreft #behandling
