Hybelkaninene har vokst opp i en liten leilighet, de egner seg derfor godt til bylivet.
Er ikke helt husrene enda, kan derfor slippe mini støv rundt omkring. Børst dette sammen og legg det inntil kaninen så absorberes den igjen.
Disse tibetanske hybelkaninene har en flott sobel farve som de har arvet fra sin far.
Lenny, far til hybelkaninene.
To gutter og ei jente. En gutt er litt mindre enn de andre, muligens har han fått litt mindre næring idet den slapp seg løs fra sin far.
Ved høy etterspørsel kan flere hybelkaniner anskaffes. Størrelse og farve kan variere, så legg gjerne inn ønske så tar jeg kontakt når far slipper riktig hybelkanin.
Liten gutt, Dusken
Jente, Fiffi
Gutt, Fløffy
Hybelkaninene vil få med seg litt sand, egner seg godt til denne årstiden og vil minne de om hjemme. Dette vil lette overgangen når de skal skilles fra pappaen sin.
Det er ingen kjente sykdommer i genene til disse flotte hybelkaninene. Far har utmerket glansfull pels, her er det ingen dårlige strå.
Registrert i NHK (Norsk Hybelkanin Klubb).
Hybelkaninene er godt sosialisert sammen med andre kaniner.
Ved spesiell interesse kan husstøv-kaniner og sorte tibetanske hybelkaniner anskaffes. Det er også mulig å få en mix, denne er mer tidkrevende og derfor dyrere.
150,- per stykk!
Kontakt meg gjerne for hyggelig tibetansk hybelkanin prat. Jeg besvarer gjerne spørsmål du måtte ha angående rasen.
Jeg startet med tanken om at alle som hekler bør kunne en type bestemorrute/oldemorrute (kall det hva du vil). Det var mange ideer som var innom hodet før valget falt på skjerf. Jeg hadde kjøpt ett nøste av fire forskjellige farver.
Siden forgående prosjekt gikk til det ferskeste tilskuddet i familien tenkte jeg den andre tantungen også fortjente noe. Valget falt derfor på skjerf, farvene hadde hun allerede sagt at hun likte.
Ruter sydd sammen.
Det gikk sin tid før man ble ferdig. Nummenhet i fingre, og ellers tid som gikk bort til mye annet gjorde at man ikke ble ferdig med det første. Men ferdig det ble man tilslutt, ungen kunne da også meddele at hun var fornøyd med resultatet.
Klar til levering.
Noe variasjoner ble det, siden noen ruter ble strammere heklet enn andre. Skal på ingen måte late som man er ekspert, og jeg er jo forsåvidt i en læringsfase. Mot slutten fikk man fin fasthet, og bedre grep på både tråd og heklenål.
Utprøving av skjerfet på ungen.
Skjerfet måtte jo prøves ut på ungen også. Siden jeg ikke er glad i å legge ut bilder av andres barn, så kutter vi fjeset i denne sammenheng.
Anbefaler alle ferskinger å prøve ut noe lignende, du trenger ikke ha et ferdig produkt i tankene når du starter. Se det an, hvor mange ruter klarer du å lage? Kanskje blir det skjerf, tøfler, pledd, eller en lue? Hvor stor du lager rutene vil også være avgjørende.
Lørdag og Søndag var det fotokurs i regi av Vardesenteret. Vi var en tropp på 10 stykker som ivrig møtte opp i fjerde etasje på pasienthotellet. Her ble vi møtt av en ung hyggelig kar som skulle holde kurset, Boholmphotography. Notatblokkene lå klar på bordet, så her var det bare å finne seg en plass.
Kurset startet med at han hadde en innføring i de grunnleggende funksjonene til kameraet. Det klikket fra samtlige kamera rundt bordet underveis, vi måtte jo teste innstillingene. De pappkoppene var ganske så populær som testobjekter.
Komposisjon og det gylne snitt ble var også et viktig punkt han gikk igjennom. Flettet inn under både komposisjon og innstillinger tok han for seg nordlysbilder, landskapsbilder og portretter. Greie eksempler på innstillinger og komposisjonsoppsett til bilder.
Hodet ble ganske så tungt ettersom tiden gikk, men heldigvis fikk vi en god lunsj midt på dagen. Det skal nevnes at selv om hodet ble tungt, så gikk timene fort. Som de sier, tiden går fort når man har det gøy.
Jeg er av typen som stiller spørsmål, og mange av dem kan virke ganske så dumme. Som min far brukte å si -Du spør mer enn ti vise kan svare. Da brukte jeg å informere han om at man må stille spørsmål for å lære. Nå var det også den delen med chemo brain, som gjorde at jeg lett glemte setningene før pennen nådde arket. -Hva sa du nå? Hva het det? Hvor finner jeg det? Og lignende spørsmål kom derfor ofte fra min kant. Vi satser på at fotografen overlevde litt dumme spørsmål og gjentagelser.
På slutten av dag 1 gikk vi ut for å knipse noen bilder. Aldri før har området rundt pasienthotellet vært så godt dokumentert.
Dag 2 var igang. Nå tok han mer for seg redigering av bilder, her ga han også noen forslag til programmer man kan bruke. Av gratisprogrammer nevnte han Pixlr express, kjøres via nettleseren og kan kun brukes til JPEG bilder.
Vi fikk en innføring i bruk av programmet Lightroom. Dette anbefalte han i stedet for photoshop, brukervennlig og mer fleksibelt når det gjelder å gå tilbake på redigeringen senere. Alt ligger lagret i programmet (historiy).
Et helt tilfeldig bilde i Lightroom
På slutten av dag 2 skulle vi egentlig også ut å knipse noen bilder. Alle var så utkjørt at vi valgte å dra hjem istedet. Jeg tipper at de fleste blir til å være litt flinkere med å dra fram kameraet i fremtiden.
Noen av amatørbildene fra dag 1, har lekt litt med Lightroom. Så håper vi fotografen ikke blir vettskremt av resultatet!
Disse pipene ble et populært skue hos flere. Sort/hvit.
Rusten container. Bevart litt rødt og gult.
Sykkelstativ med rotete bakgrunn… bevart litt blått.
Gøy og lærerikt kurs! Tusen takk til Vardesenteret som trekker i tråder for å gjøre slikt mulig for oss. Og ikke minst tusen takk til Jon-Eirik som holdt kurset. Ta en titt på facebook siden hans Boholmphotography.
Hadde bestemt meg for at nå skulle jeg jaggu ta bussen til Vardesenteret. Nå når immunforsvaret skal være høyere enn det noen gang har vært iløpet av seks måneder. Etter å ha kledd på meg ansiktet gløtter jeg på klokken, 10.42, bussen skulle gå 10.46. Orker jeg å vente 15 minutter ekstra? Nei, stressende flyger jeg opp og ned trappen. Kaster alt jeg måtte trenge øverst i vesken, og løper ut døren. Idet jeg setter nøkkelen i låsen kommer bussen, heldigvis skulle noen andre på. Jeg rakk den.
Når bussen stanser i byen kommer en mann med rød jakke stigende på, han setter seg ved siden av meg. Han ser på meg og spør -Denne bussen går til sykehuset? Jeg svarer -ja, det gjør den. Han forteller om den gangen han tok feil buss når han skulle til flyplassen, han lo godt. Vi prater smått og stort om stormen som herjet, at den ikke var kommet hit. Det var storm i lofoten forteller han. Samtalen går, han var en lett mann å prate med. Vet ikke hvordan, men vi kom inn på temaet helse. Han nevner at han gikk på cellegift. Jeg ser på han og sier, -Så du er i den båten du også? Jeg er akkurat ferdig. Praten gikk enda mer, vi flirte og delte litt god galgenhumor rundt cellegift. Han fortalte om krefttypen hans, en svært sjelden sort. Hva den går utpå velger jeg å ikke skrive om, det er hans personlige historie. Jeg nevner Vardesenteret, og han forteller at han brukte å være der før i tiden. Men nå når han var ved sykehuset sist, så var de ikke i 9’ende. Informerer han om at de har flyttet til pasienthotellet.
Skravla går på oss begge idet vi går av bussen. Når vi kom til B fløya ser han på klokken, det var enda lenge til han hadde time. Han ler, å sier han like gjerne kunne bli med på Vardesenteret en tur.
Jeg håper han hadde en hyggelig stund sammen med oss på Vardesenteret, og at han stikker innom neste gang han er i Tromsø.
Ønsket bare å dele denne lille historien med dere. For hvor ofte treffer man noen så tilfeldig, en man kan prate så lett med? Som det også viser seg at man har noe tilfelles med på det viset. Jeg kommer nok ikke til å glemme det møtet med det første.
Når jeg startet med cellegift var det enkelte ting jeg skulle ønske man ble tipset om. En liten huskeliste om du vil. Jeg har derfor valgt å lage en til de som skal til å begynne på cellegift. Det er i hovedsak erfaringer fra FEC og Taxol kurer som er grunnlaget for listen, men noe kan gjelde andre cellegifter også. Listen vil bestå av noen tips, og noen ting du bør handle inn.
1. Om mulig takk ja til besøk av en likeperson/besøkstjenesten. De forskjellige krefttypene har sine egne likepersoner, på det viset får du snakket med en som har vært igjennom det samme som deg selv. Du kan søke råd, tips og betryggende ord. Avdelingen du er under kan hjelpe deg med å få kontakt tidlig i prosessen.
2. Ta kontakt med ditt lokale Vardesenter eller møteplass så tidlig som mulig. Det kan virke skummelt i starten, så mange ukjente mennesker når du er i en sårbar situasjon. Men her vil du mest sannsynlig oppleve rake motsetningen, her er et fristed. Et sted du kan søke til når du trenger en avkobling, og gode samtaler med folk som forstår hva du gjennomgår. Her trenger du ikke bekymre deg for å “skille deg ut”, vi har alle vår bagasje. Jo tidligere du oppsøker de, jo tidligere blir man ferdig med “bli kjent” fasen. Da vil man også kunne utnytte roen der maksimalt når det virkelig gjelder.
3. Forbered deg på bivirkninger av cellegiften. Alle cellegifter er forskjellige, noen har flere eller færre bivirkninger. Vi som personer reagerer også forskjellig, noen er heldige å kommer seg igjennom det uten spesielt merkbare bivirkninger, andre får litt eller alle. Men man kan forberede seg noenlunde. Jeg anbefaler ikke å fylle kjøleskapet slik jeg gjorde, ente opp med å kaste mesteparten. Her er noen punkter jeg anbefaler dere å følge. Les på hvilke bivirkninger som er mest vanlig på din type cellegift først.
– Hold deg unna ting du liker ekstra godt. Spesielt i starten, få kartlagt hvordan du reagerer først.
For spyttproduksjonen, tørre slimhinner og forebygging/behandling av sår i munnhulen. Noe som forekommer svært ofte av cellegift.
Mitt arsenal mot tørre slimhinner
– Spis mye frukt og grønt. Sitrus er godt for spyttproduksjonen.
– Kjøp mye tyggis (økonomipakninger). Dette kan også hjelpe på spyttproduksjonen.
– Xero drops, munnskyll og gel. Jeg brukte drops ved behov, munnskyll før leggetid og gel iløpet av natten.
– Rhinoil neseolje. Dette er en nesespray som kun består av olje, den smører godt.
– Zendium tannkrem, inneholder ikke såpe. Forebyggende mot sår.
– Myk tannbørste. Om du får sår anbefaler jeg en myk barne tannbørste.
– Corsodyl munnskyll ved sår i munnhulen. Denne er kjent for å kunne missfarve tennene litt. Jeg anbefaler derfor CorsoDaily til forebyggende bruk.
– Har vonde sår oppstått kjøp Nycodent Aloclair. Dette er en gel som påføres såret, den danner en beskyttende hinne på såret.
– Bruk IKKE produkter som inneholder alkohol! Da disse kan gjøre vondt verre siden sårene oppstår som følge av tørre slimhinner.
– Børst tungen lett for å unngå sopp i munnen.
4. Drikk mye vann! Spesielt samme dag som kur, det vil hjelpe deg å få skylt ut avfallsstoffer. Det anbefales å trekke ned to ganger etter do besøk i noen dager etter kur.
5. Mat. Har du problemer med kvalme etter kur, ikke hopp over måltider. Noen sier å spise faktisk hjelper dem mot kvalmen. Et annet tips er kald eller avkjølt/lunken mat.
6. Dra på handletur. Dette punktet kan også gjøres før cellegift, avhenger av om du trenger operasjon. Kjøp inn behagelige klær, du vil bli liggende mye på sofa (kommer an på typen cellegift). Jeg kjøpte store t-skjorter lenge før, siden jeg hadde operert bort høyre bryst. Det var mye enklere å komme seg inn i klærne etter operasjonen når de var store og romslige.
7. Om du mister håret. Ikke alle cellegifter har denne bivirkningen, men noen har dessverre det. Forbered deg. Jeg mistet håret 14 dager etter første FEC kur. Her i landet får vi en rekvisisjon til parykk eller hodeplagg, du velger selv hva som er mest naturlig for deg. Jeg valgte hodeplagg, å angrer ikke ett sekund! Det er så mange fine å velge blant. Rekvisisjonen dekker hodeplagg inntil kroner 5470. Er du usikker på hvor du får kjøpt hodeplagg eller parykker hør med avdelingen du er under. Eventuelt hør med Vardesenteret eller møteplass, de har som regel mange tips. Når jeg begynte å miste håret fikk min samboer æren av å barbere det kortere. Noen lager seg sin egen lille sermoni av det hele. En ting er sikkert, jeg har ikke sett en eneste person som ikke er vakker skalla!
Hodeplagg og sminke under cellegift.
8. Hudforandringer. Du kan oppleve hudforandringer, kjøp deg derfor en god lotion uten parfyme. Noen opplever rake motsetningen, de får babymyk hud, vi er så forskjellige. Selv flasser jeg av både her og der.
9. Skjem bort deg selv. Om du er kvinne anbefaler jeg å ta fatt i sminkekosten. Er du som meg at det er lenge siden sist du brukte noe særlig sminke, meld deg på sminkekurs ved Vardesenteret. Jeg hadde ikke brukt særlig sminke på 10 år, men det ble mitt redskap til å ta tilbake kontrollen. Du vil oppleve at øyenbryn og øyenvipper kan forsvinne, da vil sminkekurs gi deg god innføring i hvordan å tegne det på. Dra til en forretning som spesialiserer seg på sminke, spør etter hjelp. Jeg tegnet selv på i starten, men når alle hår var borte ble det straks verre. Jeg kjøpte da Anastasia Beauty Express kit, anbefales! Ja, det er jævlig dyrt, men akkurat i denne fasen har du lov å bruke litt ekstra penger på deg selv. Ta på sminke under kurene, eller noen klær du føler deg vell i. Spesielt under kurer der du er delvis oppegående i etterkant. Gjør tiden på kreft avdelingen så koselig som den kan bli.
10. Hår andre steder. Som nevnt kan du miste både hodehår, øyevipper og bryn. Men hår har vi over hele kroppen, du vil oppleve å miste alt fra nesehår til hårene på de mest intime steder. Du vil også kjenne på kroppen at hår faktisk har en funksjon. Nesehårene var det jeg savnet mest, spesielt vinterstid. Føler seg som en liten unge når snørra bare renner ut.
11 Negleforandringer og nevropati. Denne gjelder absolutt ikke alle cellegifter, men velger å ta den med fordi jeg fikk noen tips angående begge delene. For det første vil jeg bemerke at jeg ikke vet om tipsene jeg fulgte virket, eller om det var ren tilfeldighet. Men det skader ikke å forsøke. Jeg ble først tipset om mørk neglelakk, da dette skulle hjelpe mot negleforandringene som kan forekomme, og i verste fall føre til at man mister negler. Jeg fikk noe porøse negler, men de ble verken blå eller falt av. Ett tips for å forebygge nevropati er å arbeide med hendene. Hos meg var håndarbeid min måleenhet, sålenge jeg kunne holde på med hekling var alt greit. Noe heldig var jeg nok, siden jeg ikke merket store forskjellen i beina heller. Kun noe prikking/nummenhet, men aldri følelsen av å gå på puter. Smerte under neglene forekom (som en masse små nåler), men gikk over før neste kur.
12. Forandringer i kroppen. Lytt til kroppen din, det vil forekomme mange forandringer. Ting du aldri hadde forestilt deg. Om du er kvinne vil du merke at slimhinnene nedentil også tørker inn. Infeksjoner kan forekomme hyppig, spesielt på utsatte områder som slimhinnene. Du kan bli sliten i kroppen uten tilsynelatende årsak, jeg lærte her at alt spiller inn. Ikke vær redd for å lære, hør med legen hva som gjør deg sliten. Mest sannsynlig vises det på blodverdiene dine. Lær deg å kjenne din egen kropp og lytt til signalene. Ikke lek tøff, si ifra om forandringer!
13. Få hjelp til daglige gjøremål. Spesielt rett etter en tung kur kan det være greit med noen som hjelper litt ekstra til. Om det er å hente barna i barnehagen, lage middag, organisere kvalmestillende. Om de ikke har mulighet å stille opp i hjemmet ditt (bor alene), hør om de kan passe hunden den uken du er sengeliggende. De dagene du er oppegående er kroppen fortsatt sliten. Ikke overdriv aktiviteter, selv om det er veldig lett å gjøre akkurat det. Jeg gjør det fortsatt.
14. Nyt de gode dagene! I denne perioden har du lov å være egoist, bruk tiden på deg selv. Finn dine egne overlevelsesmekanismer Jeg valgte en god dose galgenhumor, håndarbeid og sminke. Dra på handling, opp søk Vardesenteret, utnytt kurstilbud, eller bare slapp av hjemme. Det er din tid.
15. Gå en tur. Det viser seg at daglig mosjon kan hjelpe under cellegift. Om du er vant til å trimme, kjør på så langt det lar seg gjøre. Er du ikke er den som bruker å trimme for mye, gå deg en liten tur. Om så 15 minutters rolig gange i frisk luft hjelper. Nyt kvitringen fra fuglene eller den kalde vinterluften.
16. Chemo Brain. Har du plutselig blitt senil light? Ta det med ro, det er helt vanlig. Det kan være frustrerende, men vi er mange i samme båt. Om du har chemo brain vil du merke at konsentrasjonen svikter, setninger stokker seg, ord blir glemt. Du kan føle deg missforstått, eller ikke klare å henge med i samtaler. Hukommelsen kan også bli påvirket, ha notatblokken klar.
17. Nedsatt immunforsvar. Siden immunforsvaret ditt vil være redusert anbefaler jeg å ha antibac i lommen. Legene anbefaler at du lever som normalt, men unngår heiser med mange folk eller syke mennesker. Når jeg gikk på cellegiften fikk min bror og hans kone en baby, ett spørsmål som da ble stilt var om jeg kunne være rundt babyen. Babyen vil ikke bli påvirket av cellegiften, så børst den tanken bort. Det er derimot du som må passe på, blir barnet syk eller har tatt vaksine med levende bakterier, så bør du holde litt avstand.
18. Vi er alle forskjellige. Kanskje ett av de viktigste punktene. Som nevnt i punkt 3 er reagerer vi ikke likt på cellegift. Det er derfor ikke unormalt om du er kvikkere enn sidemannen, eller om du får flere bivirkninger. Det er derfor meget viktig at du ikke sammenligner deg selv for mye med hva andre får. Noen ledetråder er alltids greit, slik som hårtap. Som de sier, ikke lytt til doktor google!
19. Få utskrift av patolog rapporten. Dette punktet vil ikke gange alle, noen er ikke interessert i å lese om sin egen kreft. Andre liker å vite hva som befant seg i kroppen. En slik rapport kan være vanskelig å lese, man trenger nesten en tolk. Da er sider som Oncolex gode å ha.
Listen kunne nok ha blitt gjort enda lengre, menstruasjon som stopper, andre infeksjoner mm. Det beste tipset er å lytte til forandringene i kroppen. Noter ned endringer fra gang til gang, å hør med onkologen/kreftlegen ved neste time.
Har du flere punkter?
Nå idag er sosiale media flittig brukt, det har da også oppstått mange sider for kreftrammede. Søk opp din krefttype, kanskje de har en egen side. Her kan man søke råd, lette ut litt frustrasjoner, men også dele gode historier. De fleste av disse sidene er lukket og har en form for taushetsplikt ovenfor hverandre. Naturlig nok har jeg mest linker til grupper som omhandler brystkreft, skal forsøke å søke meg fram til noen andre også.
Facebook sider for brystkreft.
Brystkraft– Kun for de med brystkreft eller BRCA1/2 gen.
Idag er det to uker siden jeg hadde min siste Taxol kur. Hvordan er formen? Den har ikke forandret seg stort skal jeg si deg.
Jeg er stiv og støl i hele kroppen, leddene stivner om jeg sitter forlenge. Her er forlenge ikke lenge i det hele tatt, muligens 5 min. Musklene mine føles som de har fått seg noen salige slag overalt. Sliten og trøtt sånn ca. konstant, men må jo kjempe seg litt igjennom det. Blir smågal av å sitte i sofa dagen lang. Har fortsatt munntørrhet, og da er selvfølgelig alle andre slimhinner også like tørre.
Føler meg som ei dame på 90 år.
Humøret mitt er som en yoyo, Chemobrain og fatigue er en dårlig mix. Det virker som jo mer sliten jeg er, jo mer slår chemobrain inn. Jeg sliter med å finne de riktige ordene, formulere setninger korrekt, og henge med i samtaler. Hukommelsen er ikke til å stole på, så der må det meste noteres ned. Forsåvidt hadde jeg dårlig hukommelse før også, men det finnes grenser.
Her om dagen fikk min bror smake på frustrasjonen min. Vi hadde en samtale eller diskusjon i bilen, jeg merket at konsentrasjonen begynte å svikte. Klarte ikke henge med, og følte meg derfor overkjørt i samtalen. Etter å ha forsøkt en stund å avrunde, og ikke minst klamret meg til å henge med i svingene, eksploderte jeg. I etterkant av eksplosjonen følte jeg det var min feil, klarte ikke stoppe å gråte. Var så dritt lei av å føle meg syk i kropp og sinn! Og ikke minst lei av følelsen av å være i veien, at andre må ta hensyn. Alt man ønsker er å fungere som normalt, men det er ikke slik livet fungerer for øyeblikket. I følge onkologen kunne det ta 1-2 år før man er tilbake til normalen fysisk, men bedre måned før måned.
Er sliten av å være meg.
Ikke alle dager er dritt, selv om mange består av en liten smule lort nå og da. Min flotte tantunge Live kom med en liten overraskelse til meg. Hun hadde laget en flott tegning! Slike små gleder kan bli så utrolig store.
Tegnet av Live 9 år.
Hun sa det skulle forestille en sløyfe, vi ble enige om at den kunne tolkes. Vi hadde nemlig forrige helg tolket Sigurd sine hjerter. Han tegner de som rumper, viste seg at vi kunne gjøre de hjertene om til mye rart.
Igår dro jeg til legen å fikk forlenget sykemeldingen min. Samtidig fikk jeg medikamenter for underlivet, endelig. I følge onkologene var ikke det noen vits å fikse på slikt sålenge jeg fikk cellegift, nå er tiden inne. Tok samtidig en urinprøve, i tilfelle det var infeksjon der også. Hver lille ting som kan forbedres er en god ting!
Siden jeg fortsatt er relativt skallet har jeg anskaffet noen flere hodeplagg, både vanlige luer og chemo beanies. Håret begynte å gro under Taxol kurene, men det går sakte! Har litt gal professor stil på sidene.
Litt hår på sidene, forsøker å danne meg crazy professor stil!
Hodeplaggene jeg kjøpte igår. Disse får man tak i på Centimeter (rett ovenfor Nerstranda i Tromsø)
Chemo beanies.
I det siste har jeg falt for brun og lilla, gull (smykker) har også funnet sin vei inn blant farvevalget. Det er ganske stor forandring for ei som har brukt sort og bittelitt rødt tidligere, alle smykker bestod da av sølv.
På bilder ser man ikke helt hvordan hodeplaggene ser ut bak, slik ser de ut (var litt vanskelig å ta bilde alene).
Siden/bak.
Bergans luen jeg kjøpte på XXL for noen dager siden.
Lilla Bergans of Norway
Idag skulle jeg egentlig ha dratt til Vardesenteret, kjenner det gnager litt innvendig fordi jeg ikke har kommet meg dit. Skal dra med mammas hund til dyrelegen, så hadde blitt så knapt med tid der. Får ta det i morgen istedet. Min ukentlige dose Vardesenter må man ha.
Min kjære samboer har bursdag idag, fyller hele 28 år. Den skal feires til helga, da har man bedre tid til å stelle i stand noe. Også har resten av familien bedre tid, noen bor jo ikke her i byen.
I går kveld dro jeg på strikkekveld ved Vardesenteret i Tromsø, denne gangen var temaet hekling. Når jeg stakk ut døren skulle man nesten tro jeg hadde planer om å være borte i flere dager. Hadde den lille røde håndarbeidevesken med meg, der får man plass til så mangt. Blant annet hadde jeg røsket med meg noen bøker, i tilfelle noen ville ha litt inspirasjon.
Samboeren kjørte meg bortover, det var flere som allerede var ankommet. Så slo det meg at jeg kanskje var bittelitt sent ute. Bestemor hadde ringt når jeg var på badet, så noe tid forsvant der. Er så koselig å prate med gode bestemor. Jeg satte meg ned i den grønne sofaen, samme plass som sist. Praten og heklenålene begynte å gå lenge før introduksjon runden.
En hyggelig dame som satt ved siden av meg telte 20 stykker, såpass mange på det lille rommet. Antallet i seg selv bør si at Vardesenteret og kvelder som dette er en suksess! Tenk hvor bra det blir når de omsider får større plass.
På tirsdag møtte jeg ei dame som lurte på hvor jeg hadde fått hodeplagget mitt fra. Hun ville gjerne ha et slikt, men kom seg ikke inn til byen. Spurte om hun kom på strikkekvelden torsdag, det skulle hun. Jeg tok med et grått hodeplagg som var for stort til meg, det er så dumt når slikt blir liggende ubrukt. Idet jeg ga det til henne spurte hun hvor mye jeg skulle ha. Ingenting, det att hodeplagget kommer til nytte er nok for meg. På mitt hode og kropp gikk det mest i lilla for anledningen, helt tilfeldig var også heklingen lilla. Muligens har jeg ubevisst begynt å like farven.
Lilla, lilla, lilla! Et slikt hodeplagg fikk hun, bare i grått.
Nå kunne jeg angre på at jeg spiste middag før jeg dro. Fat etter fat med frukt, ost, kjeks og kake kom ut fra det lille kjøkkenrommet. Jeg klarte ikke å motstå fristelsen, selv om magen var ganske så mett. Det ble litt frukt, en kjeks og en liten ost. Så hadde man ihvertfall fått smakt litt.
Moms, moms!
Lillian fra Heklekroken deltok denne gangen også. Utrolig hyggelig dame som tenker på alle! Denne gangen hadde hun laget noen heklepakker til oss, noen med kyllinger og en med en hals. Hun hadde også tatt med noen strikkepakker (lester), til de som ikke ville hekle. Tenkte jeg kom til å bruke like lang tid som sist på å bestemme meg, men denne gangen gikk det faktisk litt kjappere. Muligens fordi jeg falt for den heklede halsen ganske umiddelbart. Selvfølgelig falt avgjørelsen på lilla hals. Gleder meg til å få heklet den.
Pakken med garn, heklenål, knapp og oppskrift.
Praten gikk om løst og fast de neste timene, jeg glemte helt bort tiden. Plutselig merker jeg at det sakte men sikkert blir mindre folk, ser på klokken… den var jo 20.30 allerede. Tiden flyr når man har det gøy sies det.
Når jeg kom hjem igår kveld var jeg helt utkjørt. Energien er ikke som den engang var, så jeg kapitulerte like greit i sofa. Der ble jeg værende til det var på tide å luske seg i seng.
Anbefaler alle som har/har hatt kreft eller pårørende å ta ibruk Vardesenteret. Spesielt under lange sykehusdager, men også utenom. Tusen takk til Vardesenteret som er der for oss. Og tusen takk til Torill fra Kjærlighet og varme på veien, og ikke minst Lillian fra Heklekroken.
Er du glad i å strikke, hekle eller sy? Kjærlighet og varme på veien tar imot luer over hele landet! Her i Tromsø kan de også leveres på Heklekroken.Varm et hjerte og et hode <3 Les mer på facebook siden til Kjærlighet og varme på veien.
For en tid siden var Vardesenteret i nyhetsbildet, i den forbindelse ble de kontaktet av Essens Dagspa i Tromsø. De ønsket å gi noen som manglet bryn nye friske øyenbryn, Sleek Brow. Jeg hadde ingen øyenbryn, noe vi faktisk pratet om på Vardesenteret så tidlig som i går. Hilde tok meg til siden å spurte om dette kunne være noe for meg. Absolutt! Idag ringte hun for å avtale nærmere, vi ble enige om at jeg skulle stikke innom Essens Dagspa klokken 12.00.
Jeg har en tid nå plagdes en god del med å få tegnet de på. Noen dager ser jeg lettere forbauset ut med et hevet øyenbryn. Jeg kjøpte meg derfor et kit med sjablonger, i håp om at det skulle være enklere. Var forsåvidt det, men er fortsatt en prosess å måtte tegne på øyenbrynene vær morgen.
Det å miste håret på hodet gjorde meg ingenting, men øyenbryn og vipper var verre. En ting er at de faktisk har en funksjon, spesielt vippene. Men øyenbrynene er selve rammen til ansiktet, uten dem ser man for sykere ut, stusselig rett og slett.
Kom meg fort til byen, hele 20 min før tiden. Satte meg i et koselig lite ventehjørne inne på Essens Dagspa. Har aldri vært på slike fjonge plasser, så dette ble en ny opplevelse.
Ikke bare det at jeg ikke har vært på slike for meg eksklusive, flotte steder, jeg har rett og slett ikke hatt råd. Ikke tidligere, og ihvertfall ikke nå. Derfor betydde dette ekstra mye! Jeg har alltid sett for meg at slikt som dette er det bare rikinger som har råd til, muligens fordi jeg er vant til en fatterslig livsstil. For alt jeg vet tar vanlige mennesker seg råd til å dulle litt ekstra med seg selv. Jeg derimot er mer vant til å handle på salg, lappe sammen brukte ting, og ellers gjøre det beste utav det lille man har.
Ble møtt av en hyggelig dame som geleidet meg inn på et lite koselig rom. Det var en slik benk som kan minne deg om den de har på legens kontor. Forskjellen var at denne var dandert med et mykt og godt pledd. Hun begynte å forberede blandingen som hun skulle bruke til å lage brynene. Hun fortalte at dette var relativt nytt, forstod det slik at det derfor ikke var så veldig mange som hadde prøvd det ut på nåværende tidspunkt (ihvertfall ikke her). Gøy å være litt forsøkskanin også.
Hun spurte om hun kunne få ta før og etterbilde, selvfølgelig kunne hun det. Idet hun ruslet ut døren for å hente mobilen sin dempet hun belysningen. Det var rolig, behagelig musikk som fylte rommet. Omsider var hun tilbake, å påtegning av hjelpelinjer ble satt igang. Brynene ble laget med en gel som hun påfører ved hjelp av en tynn metallpinne. Forsiktig formet hun brynene i strekbevegelser, på det viset fikk de en tekstur som kan minne om hår.
Jeg spurte hva slike bryn egentlig ville koste, 990,- i første omgang. Etter det anbefalte hun at man kom ca hver 3 uke for å holde de ved like, det ville da være noe rimeligere for etterfylling av brynene, 650,-
Sleek Brow vil vare i 3-4 uker, de faller ikke rett av men vil gradvis forsvinne i takt med syklusen til huden. Etter 24 timer kan jeg bruke sminke på/rundt området igjen. Ellers er det ikke stort man skal tenke på. Unngå sol, svette, saltvann og oljebasert makeupfjerner da det kan gjøre at de faller fortere av.
Før og etterbilder.
Ikke ett eneste tegn til bryn.
Sleek brow!
Siden jeg allerede var på farten tok jeg turen innom Vardesenteret. Var helt i hundre etter endelig å ha bryn som faktisk skal sitte en stund! Tenk å kunne våkne opp i morgen, å faktisk slippe å tegne dem på. Etter hyggelig småprat med alt fra pasienter, frivillige, ansatte og en student bar turen hjemover.
Det er litt merkelig, vi får dekt hodeplagg/parykk inntil 5470,- men hva med brynene? Nå har det kanskje ikke vært så mange alternativer tidligere, da burde vi om så ha fått sjablonger og sverte/blyant til å tegne dem på selv. Som nevnt har ikke det å mangle hår gjort meg så mye, jeg har jo hatt mange flotte hodeplagg å dekke blankskallen med. Vipper og bryn har det vært verre med. Nå når de har et slikt alternativ som dette bør det kunne dekkes på et vis, om så at vi som ønsker det kunne ha brukt en slant av de 5470,- på akkurat dette. Jeg er ikke så storforlangende at jeg trenger en egen pott til bryn.
Jeg har ikke brukt å vært så fjong av meg, men etter kreften har slikt fått en ny betydning. Som nevnt i et tidligere innlegg har sminke vært min måte å ta tilbake litt av kontrollen, men jeg ser også hvor mye små ting som vipper og bryn faktisk har å si. Man vet vell ikke hva man mister før det faktisk er borte. Ikke minst, hvilken funksjon disse små hår tustene har. Holder vind, regn, rusk og rask unna øynene mine, det er ingen dårlig jobb.
Nå har jeg fått rammen tilbake i ansiktet! Tusen takk til Vardesenteret ved UNN som tenkte på meg og mine manglende bryn. Og takk til Essens Dagspa som spanderte disse flotte brynene. Dere skulle bare ha visst hvilken forskjell en slik handling gjør. Blir absolutt til å anbefale dere videre, ble godt tatt imot og gikk ut derifra lykkelig og ett par bryn rikere.
Her om dagen ble jeg oppringt av Marianne fra Vardesenteret, hun inviterte meg med på lunsj med Vardesenteret. Jeg ble så overlykkelig, så godt å vite at de tenker på meg. Jeg har virkelig satt pris på at Vardesenteret har vært der igjennom behandlingen min, ett fristed på sykehuset. Kommer nok til å bruke dem en god stund fremover enda. Friskmeldt fra kreften er ikke det samme som å være frisk.
Først ønsker jeg å fortelle litt om hva denne dagen dreier seg om. Jeg hadde aldri hørt om denne dagen, Gi bort dagen, 26. februar er datoen. Denne dagen gir noen bort noe til de som trenger det. Vardesenteret hadde da søkt om å motta en slik gave, i den forbindelse ble Scandic Grand Tromsø giver.
Jeg dro først til Vardesenteret, når klokken nærmet seg busset vi sammen til byen. Praten gikk med en av de flotte damene som bruker å komme innom. Vi måtte vente litt på tre stykker da de hadde behandling først. Slik er det når man er midt oppi det. Man kan ikke planlegge dagene 100% hele tiden, ting forandres underveis. Gjorde forøvrig ingenting å vente, det flotte personalet på Scandic Grand Tromsø tok godt imot oss. Vi slo oss ned i sofa, å kunne forsyne oss fritt av kaffe.
Før vi visste ordet av det var tiden inne, vi ble geleidet til bordet. Etter noen minutter kom de siste inn døren, da var det klart for mat. Vi fikk et helt rom for oss selv. I ettertid summet jeg litt rundt tanken om hvor bra det egentlig var. Det at vi ikke satt ute blant andre gjorde at vi lettere kunne la praten gå, temaene trengte vi ikke skjerme fra omverden. Det er ikke alle som er bekvem med at andre skal få vite eller høre om deres problemer. Nå var det strengt tatt ikke så mye problemer det var snakk om, men tips og triks angående hårmanken, eller skal vi si manglende hårmanke.
Maten skulle inntas på Gründer Café & Bar, som er tilknyttet hotellet. Her hadde de ikke spart på maten, det skal være sikkert. Etter drikkebestillingen kom fatene med lekker dandert luns,j ala kyllingsmørbrød med salat og potetbåter inn døra. Jeg gafflet nok nedpå litt mer enn magen klarte, det var så utrolig godt!
Lunsj! Nam nam nam!
Praten og latteren satt løst rundt bordet. Dager som dette kan man ikke få for mange av, litt energiboost i hverdagen. Så mange flotte mennesker man blir kjent med. Det er litt vanskelig å forklare, den umiddelbare sammenknyttingen man får med andre som er/har vært i samme båt. Jeg klarte ikke å fullføre tallerkenen, forsøkte så godt jeg kunne, men magen sa stopp. Så kom en hyggelig kar inn med enda en liten overraskelse, Panna Cotta. Hadde jeg ant det, så skulle jeg ha spart litt mer plass. Ikke at det gjorde noe, klarte å presse den inn.
Nydelig Panna Cotta!
Jeg fikk forøvrig også testet de nye øyenbrynene. Er enda ikke helt vant til tykkelsen, men det går seg nok til.
Nye falske øyenbryn.
En kilo tyngre og mange timer senere er jeg enda like mett!
For en utrolig flott dag sammen med den hjertegode gjengen fra Vardesenteret. Retter også en stor takk til Scandic Grand Tromsø som serverte denne nydelige lunsjen.
Jeg var mildt sagt sinnssykt trøtt i morges. Det var noe smelling i nabolaget i natt, noe som resulterte i en livredd hund. Han skulle selvfølgelig redde alle i huset, ved å vekke oss i flere time. Heldigvis hentet min søster meg, hun skulle være med på sykehuset. Ganske greit å ha noen som kan lytte til legen, og skyte inn ekstra spørsmål.
I første omgang var det blodprøve, tok den på poliklinikken siden jeg ikke hadde legetime før 10.20. Omsider var tiden der, min siste legetime før cellegift. Det var Terje, eller gammellegen som han kaller seg, overlegen ved avdelingen. Fikk stilt noen spørsmål om veien videre. Svaret var vell egentlig greit nok, jeg må ta tiden til hjelp. Han sa det kunne ta 1-2 år før man var helt fin, men ville bli bedre måned for måned. Liker når de er ærlig, jeg trenger det. Pynting på sannheten er jeg ikke interessert i. Min søster stilte spørsmål angående prevensjon og graviditet. Det hadde jeg ikke engang tenkt på i farta. Han anbefalte å bruke prevensjon i tiden fremover, eggene mine hadde fått hard medfart.
Han ytret også sin mening angående at det var dritt at jeg fikk kreft i ung alder, men vi var enige om at det var flaks i uflaks at det ikke hadde spredd seg videre. Terje er som en god ærlig bamse, fikk en klem før jeg forlot kontoret hans. Siden bruk av Zoladex for å slå av eggstokkene er relativt nytt, så skulle han undersøke nærmere om det trengs en sprøyte til. Mest sannsynlig fikk jeg min siste sprøyte forrige uke. I samme slengen skulle han sende henvisning til plastikk kirurgene, så får man en samtale med dem om veien videre angående rekonstruksjon.
I mitt naive sinn hadde jeg forestilt meg at det skulle være enklere angående tannlege. Neida, først må jeg dra dit å få dokumentert skadene på tennene. Så må jeg be om et skriv fra en av legene ved kreftpoliklinikken, deretter søke om å få det dekt. Det skal da ikke være nødvendig med så mye arbeid, når det er viden kjent at cellegift/lav spyttproduksjon/tørre slimhinner går utover tennene!
Siste Taxol!
Tid for kur, min søster ble med meg inn. Hadde håpet det skulle være litt mindre folk på bakrommet, men det gikk greit. Tiden tikket og gikk, det gjorde også kuren. Skravlet litt med min søster, og heklet litt når hun var å strakk på beina.
Omsider var min siste dose med cellegift (taxol) inntatt! Noen bilder for å forevige øyeblikket.
Siste posen er inntatt! Har snudd den for å skjule min personalia.
Siste cellegift/saltvann selfie på dass!
Og omsider siste gang jeg ble koblet fra. Samme pleieren som ga meg min første sprøyte med Zoladex på kreftpoliklinikken, var også hun som koblet meg av idag. Jeg måtte si til dem før jeg dro -Ikke for å være frekk, men håper jeg slipper å sitte i den stolen igjen. De lo og forstod det godt, men jeg var hjertelig velkommen innom av andre grunner. Fikk en klem før man forlot avdelingen.
Siste frakoblingen!
Hadetbra veneportnåla! Du har vært god å ha!
Før vi forlot sykehuset tok vi turen innom Vardesenteret. Koselig å få sagt hei før man fartet hjemover.
Det er med blandede følelser jeg forlot kreftpoliklinikken. Hva nå? Det forventes at man skal være overlykkelig, glad. Det er vanskelig å sette fingeren på min følelse. Jeg er glad for å slippe mer cellegift, men samtidig var det noe fast i hverdagen. Jeg føler ingen jublende glede…
Jeg har hatt kampmaska på og har vært bestemt på å komme meg igjennom alt. Sålenge jeg fikk behandling visste jeg at kreften ikke hadde mulighet. Nå blir alt så usikkert… Føler meg nervøs for fremtiden, både når det gjelder min egen form fysisk og psykisk. Hvor lang tid vil det ta før man er sitt gamle jeg? Vil det noen gang skje? Psykisk, tvilsomt… man er nok merket for livet på den kanten. Fysisk, puppen er borte og selv en erstatning vil aldri bli en ekte pupp. Men den delen bekymrer meg ikke så mye her og nå, kanskje senere i fremtiden. Jeg tipper reaksjonen rundt det vil komme når man begynner å røre i gryta angående rekonstruksjon.
Det føles som et sort hull man blir sugd ned i. Ordene er enkel -Jeg vet ikke. Jeg vet ingenting om fremtiden, verken jobb, utdanning, barn, hus, kreft. Jeg vet absolutt ingenting… det skremmer meg. Liker ikke å leve i uvisshet. Det sies at det er 3-5 år der det er størst sjanse for tilbakefall. Med andre ord bør jeg få farta på meg om jeg ønsker barn. Sånn i tilfelle monsteret skulle komme tilbake, for tror ikke eggstokkene vil takle noen runde to. Om de taklet denne runden da, det vil jo tiden vise. Terje anbefalte å ha slikt på vent, i første omgang skulle jeg komme meg til hektene… og det kunne ta tid. Han vet nok hva han prater om.
Det forventes at jeg skal juble over å være ferdig. Jeg lever ikke opp til forventningen. Presset om gledesfølelse sender meg derimot i motsatt retning, blir ganske trist.
Nå skal det sies at vi er en familie som generelt har mildt sagt jævlig med uflaks! Joda, vi har blitt sterkere på grunn av det, men det setter sine spor. Ett av de sporene er akkurat gledesfølelse. Hver gang jeg virkelig gleder meg, eller senker skuldrene etter en krisesituasjon..så skjer det noe, helst verre. Et eksempel er når vi i vår/sommer ikke fikk forlenget kontrakten til leiligheten. Vi pakket alt, klar til å flytte. Omsider fikk vi heldigvis lov til å bo her, vi senket skuldrene. Som lyn fra klar himmel, PANG du har kreft. Slik er livet, en serie uheldige hendelser!
Jeg våger derfor ikke akkurat nå å kjenne på noen følelse av glede, i frykt for at noe verre skal skje. Jeg har holdt meg oppegående i lang tid nå, til tross for en kropp som har vært fullstappet av gift. Nå er luften på vei ut av ballongen. De følelsene andre kanskje har kjent på underveis bobler seg vei til overflaten hos meg nå…
