Livet er ikke for pyser sier de, man har de opplevd når livet slår kråkefot på deg igjen og igjen? Titter bare innom for å si at jeg enda er her, men hverdagen er så fylt med kaos for øyeblikket. De gangene jeg trykker pause på det kaotiske så velger jeg å trekke meg tilbake, slappe av, være litt i en annen tid og sted. Det hjelper, men det gjør meg mer asosial. Nå er jo fatiguen en følgesvenn jeg ikke trenger mer besøk av. Akkurat i nuet får det bare være slik, så får jeg plukke meg selv opp igjen senere. Akkurat i nuet er det alt jeg trenger.
Har blitt helt opphengt i små dikt og sitater…
er kanskje bare en slik periode?
Spiller en god del for tiden, for meg er det mer avslappet og sosialt enn hekling. Måtte nesten lage et sitat i spillet også, håper dere liker det. Forøvrig har jeg en egen instagram for spill, Lilleskygge_Gaming. Ser dere meg ikke her, så er jeg ihvertfall der.
Avslutter med en sang som har hatt stor betydning for meg denne sommeren
Håper dere alle har en fin start på høsten og hverdagen
Hverdagen starter snart igjen, for meg forblir det mye av det samme. Men jeg har ett ønske nå når både store og små inntar skolebenken igjen. Det samme ønsket gjelder alle som arbeider, både de som er gamle i gamet og helt ferske. Egentlig gjelder det absolutt ALLE, også meg selv som står utenfor både skole og arbeid. For hvorfor skulle det ikke gjelde?
Vær mer bevisst på hva som foregår rundt deg. Voksne kan også ekskludere og mobbe. Dessverre, man blir ikke det spøtt bedre med årene. Tvert om har de kanskje mer erfaring i hvordan å gjøre akkurat det. Håper derfor akkurat DU kan være det litt mer bevisste øyet som ser han som står alene, hun som blir mobbet indirekte eller direkte. Mye er så jævla godt skjult, men det er der, det føles. Se både dine og andres barn, ikke gå i forsvar “han gjør aldri…”, jo han kan faktisk det. Vær et godt forbilde, snakk med han hvorfor man ikke kaller Svein for stygge ting. Det er DEG de skal lære av, det er du som skal guide dem igjennom jungelen på både godt og vondt.
Se deg rundt, ett smil kan utrette en stor forskjell
I går ruslet hele flokken ut i de grønne skoger en liten tur, selvfølgelig hadde vi valgt den ene dagen med tåkeregn. Skal ikke klage, tåkeregn overlever de fleste. Hadde vært verre med store plaskende dråper som gjør deg klissvåt og kald inn til beinet. Som man sier “Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær”
Formen var så som så, men ville så gjerne ut i naturen litt. Trøtt i trynet, but who cares? Skulle jo bare være med flokken i skauen. Vi gikk ikke så langt (heldigvis), 2 åringer var også med. Den lille skrotten er jaggu meg flink å gå!
Det treet har nok sett bedre dager. Var en del tåke og tåkeregn ute, vises ikke så mye på bildene. Hadde vært så kult med ordentlig tykk tåke, DET hadde blitt bilder. I stedet var det en slik trist tynn ei som mest bare er i veien
Denne gamle brua har sett bedre dager
Ungen måtte få kaste litt stein i elva før vi ruslet videre. Det slår meg at den brua har virkelig sett bedre dager. Den er nok der mest for folk som har hytter i området skal komme seg fram.
Krøkebær
Tanken var at vi skulle plukke bær, men var mest bare krøkebær som var moden. Bittelitt blåbær noen steder, men ikke nok.
Kubber måtte høgges og grillspyd spikkes
Vi fant en koselig liten plass for å grille, faktisk hadde noen tatt seg bryet med å drasse paller dit for å lage benker. Ikke verst, da ble vi ikke våt på stussen!
Bålkos og grilling
Herlighet så lenge siden man har vært ute å grillet på dette viset! 2 åringen fikk et ekstra langt spyd hos pappaen sin, hun syntes det var så gøy. Magen hennes var mett, men hun ville fortsatt grille pølse
Pølsene SKAL være litt svidd!
Må bare beklage, men blir de ikke litt sort så har du gjort det feil i alle år. Slik er det bare. Basta!
Etter man hadde kastet noen pølser ned i gapet bar turen tilbake til bilen. Det hadde begynt å bli kjøligere, og selv bålet klarte ikke varme denne skrotten. Vell hjemme hoppet jeg i dusjen for å vaske bort bållukt og få varmen tilbake i skrotten. Overgikk meg selv og var totalt utslitt resten av dagen, sovnet greit av i senga, noe som selvfølgelig gikk utover nattesøvnen. Enda sliten idag, men angrer ikke på turen ut i går!
Da var dagen her, den dagen da jeg for 3 år siden mottok telefon fra kirugen. Den dagen da jeg fikk vite at mitt høyre bryst potensielt ville ta livet av meg. Heldigvis fikk jeg tatt knekken på den først, bort med den! Mildt sagt har denne dagen en dobbel dose av både nerver og betydning. Helt tilfeldig havnet nemlig den årlige EU-kontrollen av puppen på samme dag…
Men nervene utenpå kroppen ankom jeg brystdiagnostisk senter. Meldte meg i luka som alltid, og før jeg rakk å plassere stussen på stolen ble man ropt inn. Ei hyggelig dame geleidet meg inn på et rom med ultralydmaskin. Ultralyd? Sist jeg tok ultralyd var det biopsi i bildet.. Er dette rett, eller gjør de det annerledes på runde tre? Tok av meg klærne og la meg på benken, naken og en smule ekstra nervøs…
Der ble jeg liggende i hva som føltes som en evighet å stirre på ultralydmaskinen, imens jeg funderte på hva i pokker gjorde jeg her? Damen kom inn igjen, du skal jo ta bilder først. Ja, var det jeg tenkte… Trakk genseren over hodet, dreit i puppene. Lusket meg over gangen og inn på rommet med maskinen som gjør bryst om til pannekaker!
Mammografi damen spør bekreftende, venstre bryst? Ja, blir litt vanskelig på høyre, svarte jeg leende. Forsøkte å være artig, men hun rikket ikke på smilebåndet. Etter å ha fått puppen strukket og presset høvelig mør bar turen over gangen igjen. Plasserte meg atter engang på benken, og spørsmålet ringte fortsatt i hodet mitt. Hvorfor ultralyd? Joda, damer med tett brystvev tar ofte ultralyd, men første instanse? Og andre instanse før bildene er ferdig? Fikk det ikke til å stemme. Min pupp er så liten at den dundermaskinen skal lett klare å gjennomlyse hele spetakkelet. Damen kom inn igjen, du skal ikke ha ultralyd… Men (ei jeg ikke husker navnet på) vil snakke med deg.
De snakker aldri med deg med mindre det er noe!
Så da satt jeg der på venterommet, presis 3 år etter diagnosen. Nervene i høygir… Hva pokker skjer nå? Omsider ble jeg hentet og geleidet inn på ultralydrommet igjen, men denne gangen kun for å prate. Hun beklaget rotet, og sa bildene så gode ut. Når timen ble satt opp hadde de kun sett på alderen og ikke historikken min. Nikket og smilte høflig, det går så bra, slikt skjer. Innvendig var jeg et eneste kaos!
I det jeg og mamma gikk mot bilen tenkte høyt, hvorfor ville de gi ultralyd og ikke mammografi ut fra alderen? Så om jeg ble henvist av legen min nå, så ville jeg ikke fått mammografien som jeg fikk for 3 år siden? Klarer ikke helt å få det til å stemme..
EU-kontrollen er overstått, puppen ble godkjent. Men nervene vil nok bruke litt tid på å roe seg etter denne runden…
Som nevnt skjer det litt vell mye personlig i livet akkurat nå, så har vært en del fraværende. En annen ting er at timen til mammografi nærmer seg, og hodet mitt spinner som det aldri har gjort før.
Denne gangen havner selve mammografien helt tilfeldig på samme dag som jeg fikk telefon om diagnosen (4 august), dobbel dose altså! I morgen 31. juli er dagen da jeg og mamma satt på bryst diagnostisk senter. Da det ble gjennomført trippeldiagnostikk og timene tikket og gikk. Er ikke redd selve timen, men hele tiden har man surrende “hva om?”. Samtidig blir man påminnet den frykten man hadde den dagen. Husker hvordan toneleiet til sykepleieren endret seg, og hvordan legen så på meg med et bekymret blikk. De sa det ikke så friskt ut, de visste men kunne ikke si. Alt vender tilbake, hver minste detalj er brent inn i hukommelsen
Litt rart at dette brystet faktisk ikke eksisterer lengre…
For ikke å snakke om påminnelsen om at man fikk senskader som nekter å slippe grepet. Savnet og lengselen etter den man engang var.. Frykten det gir for fremtiden, hva om man aldri blir bra? Hva om this is it? Det å akseptere i stedet for å kjempe imot er noe jeg har jobbet hardt med, og fortsatt ikke har lært å mestre.
Som oftest holder jeg motet oppe til en viss grad, men enkelte ganger blir det for mye. Den siste tiden har jeg virkelig merket det, og i dag tok det helt over med panikk angst fra en annen verden… Hvorfor nevner jeg det? Hvorfor skal jeg IKKE nevne det? Det er en realitet mange sliter med, og jeg er nok ikke den eneste som er redd for hva fremtiden bringer.
Er fanget på en emosjonell bergogdalbane, og uansett hvor høyt jeg roper nekter de å stanse den! Heldigvis vet jeg av erfaring at bergogdalbaner ikke bare går nedover, men også oppover.. Får holde ut, kanskje går det oppover rundt neste sving.
Med det trekker jeg meg tilbake å slapper litt av…
Kan vell starte med å bekrefte at jeg faktisk er her enda. Det er bare så utrolig mye på det personlige plan som foregår nå om dagen, så har ikke hatt tid eller energi til å skrive stort. Men i går dristet jeg meg sammen med flokken en tur over grensa, aka Sverige. Kunne jo faktisk vært Finland, det er nærmere for oss her oppe i nord. Men neida, denne gjengen fant noen gamle brent CDr fra 90 tallet og tidlig 2000 og satte kursen mot söta bror. Skal si det var show!
Er egentlig ikke så mye å si om turen ellers, så slenger inn noen bilder man fikk tatt på veien
Påfyll av drivstoff og tissepause er jaggu ikke ille når man har fin utsikt å beskue samtidig
Denne gjengen har en tendens til å bli oppslukt i hva enn vi diskuterer, så plutselig befant vi oss i feil retning. Obs! Skulle ikke over den brua gitt
Ei gledelig melding i det vi passerte grensa!
Første stopp, Godisfabriken!
Neste stopp var ICA for å få kjøpt inn litt matvarer. Handlet ikke så mye der, så benyttet anledningen til å strekke litt ekstra på beina
Mat må man ha, så vi kjøpte hamburger og fant en fin avstikker som egnet seg til å fortære den på. Skal ikke klage på omgivelsene vi er beriket med her nord
På hjemturen stoppet vi å slapp av tantungen hos pappaen sin. Skal si de hadde det nydelig på gården!
Siste stopp, hilse på bestemor og bestefar i bobilen. Som vanlig måtte jeg luske meg avgårde for å ta et bilde av utsikten
Siste etappe hjemover, jeg var dønn sliten og klokken nærmet seg 22.00 i rekordfart. Hele dagen ute tok virkelig på fatiguen
Det ble litt loot fra söta bror, i hovedsak Capri sun, Monster (energidrikk), tyggis og snop. De eneste fornuftige tingene jeg kjøpte var laktosefri rekeost og gluten/laktosefrie pannekaker. Var sinnsykt sliten når man kom seg inn døra hjemme, men sove neida det fikk man ikke… Idag får jeg igjen for gårdagen med skyhøye renter! Kroppen verker, hodet er tåkete og øyene føles som de skal trille ut av skallen. Men turen var verd det!
I ei hel uke har jeg vært uten nett og tv, det har mildt sagt vært tortur! Ikke at man har vært fri for ting å gjøre, tvert om har det vært alt for mye. Det akkurat da er det faktisk ekstra godt å kunne trekke seg tilbake og rømme inn i en fantastisk spilleverden. Bort fra alle virkelige mennesker.
Det har skjedd greit mye den siste tiden, som er en helt annen historie. Var på kanten til å klikke i vinkel mot slutten av uken! Canal digital er jaggu meg ikke de kjappeste, lovnad etter lovnad ble brutt. Vi ringte forrige fredag, først denne fredagen fikk man faktisk nett og tv
For å snu det hele til noe positivt, når man kjeder seg så mye at nervene ligger utenpå så begynner man å rote etter ting. Spesielt hos mamma, her finner man mange gamle og bortgjemte skatter. Som blant annet de gamle russeklærne mine. Noen lo og kalte meg Mario, forstår ikke helt hvorfor?
Kan vell sette den positive merkelappen på at turgåing i sinne faktisk fungerer! Måtte få ut litt frustrasjon og vandret en liten tur for å nyte utsikten over Krooklyn, stedet der mamma bor
Siden jeg er helt totalt utkjørt blir det nok lite blogging den nærmeste tiden, skal slappe av og rømme inn i et spill. Trives godt der egentlig
I går var en nydelig dag her i nord til tross for litt småsur vind mot midten av dagen. Dro med flokken (aka familien) slik at min bror og hans kone fikk trent lille valpen på litt innkalling. Hunden og minste tantungen på 2 år storkoste seg med å løpe rundt. Lillejenta var kjempeflink til å kalle på hunden og skryte når hun kom. De to kommer virkelig til å bli bestevenner!
Var trøtt som bare pokker på grunn av lite søvn natten før, men det å være trøtt er jo ikke noe ukjent fenomen for denne damen. Egentlig litt godt å “bare” være vanlig dødstrøtt, fatiguen kom snikende litt senere. Tok et bilde i bedre kvalitet med kamera, men bedre kvalitet vil også si at alt den man vil skjule vises. Som mørke uflatterende hengekøyer under øynene, lekkert
Etter den lille spasertuen bar veien hjem igjen, fikk meg en liten pause før det var grilling hos min bror. Imens han og mamma fikset maten tullet jeg litt på veranda med tantungen, og lo meg skakk av ei bok jeg fant i bokhyllen til min bror. Gu jeg har tørr humor til tider!
Fikk ihvertfall en veldig god latter før middagen var klar. Nydelig mat!
Med en mett og fornøyd mage dro man hjem igjen, spilling på agendaen, World of Warcraft. Om noen er alliance på Silvermoon, rop ut!
Det blir nok litt stille på bloggen framover, har en del tidkrevende ting som må gjøres
En ting som slår meg i etterkant av kreftsykdommen er samfunnets forventning til at man skal være fort frisk igjen. En ting er at man presser seg selv, men må alle rundt gjøre det samme? Vi er vår egen verste pisk, vi trenger derfor ikke at du også svinger pisken på alle bauger og kanter. Det klarer vi utmerket selv. Vi trenger ikke føle friskpresset, men forståelse
Vi sykeliggjør oss ikke, de fleste gjør totalt motsatt. Det er kanskje derfor du og så mange med deg tror vi er friskere enn det vi egentlig er. Syke mennesker skal da ikke virke energisk og smilende, ja tilogmed gapskratte. Men hva er alternativet? Du stiller oss opp mot veggen med dine spørsmål “Du ser så frisk ut, er du er bra nå?” Hva skal man svare, hva er å være frisk når kroppen ikke henger med. Frisk fra kreften, men…
Det ironiske i det hele er at vi ble syk for å berge livet. Selvfølgelig er vi uendelig glade for å kunne trekke pusten, for å leve. Men en ting skal og bør ikke forties, livskvalitet er viktig! Alle mennesker har et behov, det å leve for noe. Å føle seg iveien, unyttig eller en byrde er en følelse vi strengt tatt ikke trenger fra samfunnet. Vi har nok med å kjenne på lengselen og sorgen etter å ikke kunne bidra. Det at du legger mer tyngde på skuldrene våre gjør ikke prosessen verken kortere eller enklere. Hvorfor ikke oppmuntre og motivere, glede deg over den fjellturen man mestret istedet for å bruke turen imot en? Det er ikke rent sjeldent man ser vonde kommentarer under saker som dreier seg om sykdom, ufør og nav
Hvordan ville du ha reagert om du våknet en dag og noen sa, nå kan du ikke leve slik du er vandt til. Kroppen din skal stritte imot, hodet ditt skal ikke klare å følge enkle tankerekker. Du er plutselig ikke deg lenger, du er et helt annet menneske. Hvor lang tid ville du brukt på å omstille deg det nye livet, samtidig som lengselen etter det gamle halte og dro i deg. Visste du at det å miste seg selv er som å begrave en du har kjær, problemet er bare at du møter gjenferdet av den du var i speilet hver morgen.
Det er årene etter behandling vi trenger din største støtte og forståelse!
Neste gang du møter noen som har vært igjennom steintøff behandling, ikke se på de med skråblikk selv om tiden har tikket og gått. Det er en grunn til at det heter senskader…
For å nevne det gjelder dette ALLE kroniske og usynlige sykdommer, ikke bare oss som har hatt kreft.
Endelig var dagen kommet, offisiell åpning av det nye flotte Vardesenteret. Dette er noe både de ansatte, frivillige men også vi brukere har ventet på lenge!
Når man farter innom så ofte som jeg gjør så blir man godt kjent med folk. Her en av de mange flotte frivillige som stiller opp og står på. Uten dem ville det ikke vært noe Vardesenter å gå til. Uten dem ville man aldri hatt det fristedet på sykehuset
Jeg dro tidlig avgårde, fikk tatt noen bilder av lokalet før det fyltes til randen av flotte og hjertegode mennesker. Som nevnt før liker jeg ikke å vise andre i bloggen, men mindre jeg har fått tillatelse. Spesielt ikke fra en plass som dette, der det kanskje er folk i en sårbar fase som ikke vil at noen skal gjenkjenne dem. Litt vern om andre må man ha. Det kan kanskje virke litt tamt, men det får bare være
Fikk servert mozell som velkomstdrink, man kan gjøre ting stilig og koselig uten alkohol. Tapas og kaker stod framme slik at alle kunne forsyne seg
Det store nye lokalet ble tilslutt så fult at det ikke var stoler nok! Egentlig ganske utrolig med tanke på hvor mange sitteplasser det er. På dette bildet ser du bare en liten smule av det totale Vardesenteret. Det sier bare litt om hvor stort behovet er, og hvor mange senteret har en betydning for
Ble tidlig sliten, lenge før lokalet vart helt fylt. Tok noen gode råd å trakk meg inn på stillerommet, benyttet muligheten til å teste massasjestolen. Det trengtes!
Hadde ikke tenkt på at dette er en slik anledning man hiver på seg finstasen. Heldigvis var jeg ikke den eneste, men kunne da ha valgt litt penere klær før man forlot hjemmet. Kanskje noen uten hull og ikke øredobber med hodeskaller? Det fikk duge, de kjenner meg slik som jeg er
Det ble mange gode taler fra både kjente og noen (for meg) mindre kjente personer. Alle med det samme budskapet, Vardesenteret er viktig og hjertegodt! Underholdningen ble utført av Kjell Ove Hveding fra yttersia, en mann med hjerte av gull. En av sangene han fremførte har stor betydning for meg og mange andre, den illustrerer Vardesenteret så godt
Kjell Ove Hveding – Har du fyr
Beklager dårlig lyd, tror fingeren eller noe kommer over mikrofonen..
Tusen hjertelig takk til Vardesenteret for at dere er der og gir oss det trygge gode hjerterommet <3
