Har du vurdert Energibalanse i hverdagen – Ernæring og fysisk aktivitet hos Montebellosenteret, men er litt usikker på hva det dreier seg om? Jeg vil her forsøke å ta for meg hva to ukers kurset inneholder, men ber dere være klar over at det kan variere fra gang til gang. Dere er også mennesker som vandrer på to bein, og har ulike forutsetninger og forventninger til et slikt opphold.
Ja, så enkelt kan det sies i en setning. Det handler om å finne balansen imellom fysisk aktivitet, hvile og kosthold. Man skal lære seg å spise sunt og bli mer aktiv i hverdagen, men samtidig følge dine egne begrensinger (slik mange av oss har etter behandling). Ikke bruk mer energi enn man kan gi ut. Vi fikk streng beskjed om å legge sten for sten, begynne i det små. Legger man for stort på helt i starten går man i den klassiske nyttårsforsett-fellen som halve Norge begår år etter år.
Kort om de forskjellige elementene i kurset, merk at dette er bare en liten smakebit på hva vi lærte.
Samtalegrupper
Vi ble delt inn i samtalegrupper ut fra farge. På gruppen jeg og min samboer havnet på var det kun andre par, på det viset får man så likt utgangspunkt som det lar seg gjøre. Her skulle vi i første omgang prate litt rundt våre forventninger, og sette ned noen felles punkter. Vi satte oss SMART mål under oppholdet og til vi skulle reise hjem. Iløpet av de to ukene møttes gruppen jevnlig for å reflektere rundt felles og egne mål. Vi ga input til hverandre om løsninger på hindringer som man møter i hverdagen. Ikke alt er som på tv, så ikke la deg skremme av samtalegruppen.
Foredrag om kosthold – Ernæringsfysiolog og Klinisk ernæringsfysiolog
Vi fikk den samme leksen som alltid. Spis variert, men alt med måte. Ikke overdriv inntaket av bearbeidet og rødt kjøtt, ikke drikk mye alkohol. Begrens mengden sukker og salt i maten. Men vet du, alt dette er råd til en generelt sunnere livsstil. Tenk forebyggende mot mange livsstilsykdommer (og kreft). Få det meste kroppen trenger via kosten, så slipper du tilskudd.
Det viktigste når det gjelder kreft er å vite hvem du gir rådet til.
To eksempler på totalt forskjellige levesett ut fra personen det gjelder. Her er en kostsirkel for noen som skal ned i vekt, mye grønt på tallerkenen, mindre av alt annet.
Klarte ikke å finne en kostsirkel på internett som viser slik jeg skal leve nå for å gå opp i vekt. I bunn og grunn totalt motsatt av den du ser ovenfor. Jeg skal ha mye kjøtt og annet snadder, mindre grønt og brød. Siden jeg ikke klarte å oppdrive noen på nett, låner jeg denne fra foredraget.
Matverksted
Mat er ikke bare teori, det skal faktisk lages og spises. Vi hadde en felles økt med gruppen der vi fikk lage sunn og god frokost/lunsj. Siden jeg ikke skal ha gluten og laktose tilrettela de det slik at all maten ble laget laktosefri og glutenfri. De neste matverkstedene var valgfri, dessverre fikk ikke jeg anledning til å delta på dem.
Hjelper Sigurd med grøten.
Alle laget hver sin rett, jeg fikk æren av å lage muffin (de stod enda i ovnen når bildet ble tatt).
Fysisk aktiviteter etter kreftbehandling foredrag – Idrettspedagog
Foredraget handlet litt om endringene som kommer under og etter behandling, der fatigue er en av de hyppigste senskadene. Det ble anbefalt å holde seg aktiv både under og etter kreftbehandling, da det har vist seg å gjøre bivirkninger mildere. Anbefalt er 30 minutter moderat trening om dagen (kjenn at du puster). Men man skal merke seg at iløpet av de to ukene snakket vi mye om hvor hardt man skal pushe seg, at noen ganger holder det å gå til postkassen.
Livsstilsendring foredrag – Fysioterapaut, treningsekspert VG vektklubben og personlig trener
Denne dama var opptatt av at trening skulle være gøy, hun viste oss en liten snutt der trappen har blitt omgjort til et piano for å illustrere hvor enkelt det kan være. All aktivitet er aktivitet, de små hverdagslige handlingene våre kan være med på å endre livsstilen vår. Eksempelvis parker litt lengre unna døren når du skal på butikken. Ta trappen istedet for rulletrapp og heis. Et punkt som for meg er meget viktig, husk å hvile, tenk balanse! Spesielt med fatigue er det lett å trå over grensen for så å bli sofaliggende i X-antall dager.
Mestringsstratergier i en rehabiliteringsprosess – Spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering
Denne karen var utrolig morsom og brutalt ærlig. Han satte oss virkelig på plass med hvor teit man er som går rundt å bekymrer som over ting man ikke får gjort noe med. Legg det i komposthaugen, å bruk det til å dyrke noe vakkert når tiden er inne. Du har sikkert forstått at han snakket en del rundt kognitiv terapi og metakognitiv terapi. Han ønsket også at vi skulle bytte ut enkelte ord som trening med å leve. Vi ente med å ofte referere til denne karen under resten av kurset. Lev i nuet, nyt, gi litt faen!
“Jeg ser så mange med vonde rygger og nakker. Det er så fint å komme til Montebello, det er så deilig å møte en skikkelig kreftpasient…for da er det ikke noe tull altså!”
Fysiske og valgfrie aktiviteter Vi fikk muligheten til å prøve ut mange forskjellige aktiviteter. Bassengtrening, intervall med stavgang, trugetur, styrke med vektstang med mer. Det var egentlig bare fantasien som satte grenser. En ting skal jeg si dere, staver er ikke bare for eldre! Om du sitter med den tanken, rull den inn i et mykt teppe og kast den til havs. Her vil nok årstiden bestemme litt hva som lar seg utføre. Eksempelvis er det nok dårlig med skigåing og trugetur på sommerstid.
De valgfrie aktivitetene var ikke bare fysisk, det var alt fra matverksted, klatring til foredrag. Her ble vi oppmuntret til å tenke på vårt eget behov, å velge ut ifra det. Mine valg falt derfor på foredrag/samtale om fatigue over to økter, gruppesamtale for oss skal OPP i vekt og individuell samtale med klinisk ernæringsfysiolog (fikk epikrise med meg hjem). Skulle ønske jeg hadde mulighet til å delta på mange av de andre aktivitetene, men har bare en kropp dessverre. De understreket også at hvile er en valgfri aktivitet som vi ikke måtte glemme.
Har du noen spørsmål om hvordan jeg ellers opplevde kurset, så ikke nøl med å ta kontakt. Det vil komme flere innlegg, blant annet hva jeg personlig har fått utav det og målene jeg har satt.
Jeg leser stadig i media om den nye mirakelmedisinen Nivolumab, som er en form for immunterapi. Jeg kunne ha nevnt side opp og ned om de tre forskjellige typene, men det ville ha vært kjedelig for alle. Er du spesielt interessert legger jeg heller med linker nederst til diverse kilder.
Det du trenger å vite er at akkurat denne immunterapien er godkjent for pasienter med føflekkreft. Godt er det! Men nå er det de med lungekreft som får føle hvordan det er å ikke få medisinen de sårt trenger, bøddlene slår hammeren i bordet og dømmer de til en tidligere død. Argumentene er penger og en liten pasientgruppe. Jeg forstår ikke hvordan de tenker. Greit nok at det er to forskjellige diagnoser, men hva om de hadde sett menneskene. 200 her og 700 der, slå de sammen så kan vi gi 900 et lengre liv (tilfeldige tall).
Kanskje vil noen si det… jeg velger å se på det slik at man ønsker å gi så mange som mulig et lengre og verdig liv. Greia er at den brystkrefttypen jeg fikk ved det fengende navnet trippel negativ, ikke har noen behandlingsformer bortsett fra operasjon, cellegift og stråling. Andre brystkrefttyper har hormonterapi eller herceptin. Skulle uhellet være ute at man fikk tilbakefall, så ønsker jeg å vite at det finnes en mulighet der ute. Noe som kan øke lengden på livet mitt, ja kanskje tilogmed redde meg! Spesielt med tanke på hvor hissig kreften var. Spiller det noen rolle om hvor gammel jeg er, eller at jeg ikke har barn? Det bør ikke ha så mye å si, et liv er et liv. Akkurat nå er det studier igang der pasienter med metastatisk trippel negativ brystkreft får akkurat denne immunterapien (nivolumab)! De 900 jeg nevnte kan bli mange fler.
Alt telles i kroner og ører, er ikke norske kreftpasienter verdifull nok til å få mirakelmedisinen?
La oss legge diagnosene til side, la oss heller se antallet mennesker som immunterapi kan fungere for i sin helhet! Kjenner det koker innvendig hver gang jeg leser om noen som får nei. Koker ikke mindre når jeg ser fortvilte kreftsyke lage pengeinnsamlinger på internett, noe jeg anså som et amerikansk fenomen… Nå er det altså blitt mer enn vanlig her i landet. Trist og uverdig for den det gjelder.
Hva gir fire mannfolk rett til å svinge hammeren å si ja eller nei til at noen får leve?
Verdens rikeste land med verdens beste helsevesen…
Som dere sikkert har fått med dere selger jeg Rosa sløyfe produkter nå i oktober. Her har man vært flittig å få familien til å delta. Å bruke tiden godt sammen er jo noe av fokuset til Rosa sløyfe i år (med tanke på uhelbredelig brystkreft). I den anledning har min samboer og mamma fått en pose med på jobb som de har hatt mulighet å selge fra. I tillegg har jeg og mamma hatt stand på Pyramiden og Nerstranda. Har du enda ikke fått skaffet noe rosa sløyfe stæsj? Da har du muligheten å treffe meg og min samboer på Eurospar Tomasjord lørdag 24 oktober fra ca. 11.00.
Håper konkuransen kan være med på å gi en siste innspurt til Rosa sløyfe! Minner derfor også om nettinnsamlingen på Kreftforeningens nettsider, Pink is the new black!
Klarer du å gjette hvor mye jeg har fått totalt innsamlet til Rosa sløyfe når oktober er over? Det inkluderer salg av Rosa sløyfe produkter og nettinnsamlingen. Legg igjen en kommentar på bloggen, så kan du vinne denne Rosa sløyfe puppen!
Husk å legg igjen navn og epost, slik at jeg har mulighet til å kontakte deg om du vinner. For hvert hint som gies er det lov å gjette på nytt!
HINT:Husk at jeg er bare en person (pluss min mamma og samboer som har vært stand-kompanjonger, totalt fire stands). Summen ligger deretter.
Håper forskning fører til en bedre forståelse for hvorfor så mange får kreft. Til enda mer skreddersydd behandling, slik at vær enkelt pasient ikke behøver å gå igjennom unødvendig tøff behandling for både kropp og sinn. Håper forskning finner en forebyggende medisin til min kreft type (trippel negativ brystkreft), lik de andre brystkrefttypene har idag. Å poppe piller er ikke gøy, men om det kan være en trygget mot tilbakefall så gjør jeg det gjerne. Jeg er realistisk, en magisk kur mot all kreft blir man ikke til å se med det første. For er det en ting jeg har forstått etter å ha hatt kreft selv, det er ikke én sykdom, men ekstremt mange forskjellige. En eneste kur blir derfor vanskelig å oppdrive, men det kan bli enklere, bedre, mindre risikofylt. Jeg håper at alle krefttyper en dag vil oppleve at det å få kreft kan behandles på en høvelig enkel måte i forhold til idag. Forskning går sakte framover, så lenge den går framover og ikke stanser opp… så er det håp!
Ikke minst håper jeg de som lever med uhelbredelig brystkreft kan få et langt liv, med minst mulig bivirkninger.
De fleste som får en kreftdiagnose opplever stunder med motløshet. Man må jobbe med seg selv oppi alt, beholde motet. Mane seg selv opp og fram, komme seg igjennom det. Det beskrives ganske fint på nett…
“Mot er evnen til å konfrontere frykt, smerte, fare, usikkerhet eller trusler. Mot er å handle på tross av frykt.”
Alt dette opplever en med kreftdiagnose daglig, det å beholde motet er en styrke i seg selv. Og følelsen forsvinner ikke automatisk når man blir friskmeldt. Nei, det dukker stadig opp, spesielt rundt kontroller blir man minnet på hvor skjørt livet egentlig er. Det er lov å føle seg svak og motløs, man feiler ikke på noen områder av den grunn. Men jeg har et håp om at alle finner en liten dråpe mot innvendig, den lille dråpen som skal til for at man kommer seg igjennom behandlingen. Den lille dråpen som skal til for å fortsette mot en lysere tid. Det er utrolig hvilken styrke vi mennesker har i oss, hvor hardt vi velger å kjempe.
Jeg liker ikke kamp metaforer mot kreft, for den råder vi ikke over. Men man kjemper med seg selv, en indre kamp der man stadig overtaler seg selv til å fortsette, bare en kur til… det samme gjentar seg kanskje ved neste kur, en gang til, bare en gang, dette klarer du! Forskerne kjemper også i sitt sinn og på sine laboratorier, de kjemper for å forstå kreften, for å finne ut hvordan hanskes med den på best mulig måte.
Man trenger mot for å våge å håpe på noe som kan virke fjernt i øyeblikket.
Jeg liker å omtale kreft som et troll, et sinna og stygt troll. Noen troll er ganske harmløse, de har ikke tillatelse til å være der, men gjør ikke stort utav seg. Så har vi troll som er ganske så sinna av seg, de hissige trollene i varierende grad. Disse trenger sterkere skyts for å bli kvitt.
Du kjenner kanskje uttrykket å trolle, det folk gjerne gjør i kommentarfelt på internett. Løst oversatt, de er en pest og en plage som bare er ute etter å irritere andre.
Synes Medikidz gjenspeiler slik jeg ser for meg kreft, her ‘snille’ troll.
Trollet flyttet inn i puppen min, jeg oppdaget at han holdt på å etablere seg og dro til legen. Man blir ikke akkurat blid når man finner ut at en troll-djevel holder på å snekre bolig, uten tillatelse! Han droppet hele søknadsprosessen, den sniken.
Jeg rev ned mannskiten, fjernet hele tomta. Her skulle ikke noe troll få bo i fred! For i tillegg til å rive ned huset og pløye tomta med jorda, så forpestet jeg området med gift. Gjorde all ny jord ubeboelig for trollet. Dette må gjøres over tid, slik at trollet gir opp å finne seg ny tomt.
Det føles godt å være kvitt den stygge troll-djevelen!
Men ikke alle er så heldig, jeg vet ikke engang om jeg er så heldig (ennå). Hos mange flytter trollet tilbake opptil flere ganger. Det kan være samme trollet, eller et nytt troll. Hos mange blir trollet boende, de kaster stein og peiser på med gift, men trollet klamrer seg fast med nebb og klør. Han kan være faen så sta! Mange blir nødt til å leve med trollet, som bare lager bråk og faen. Og andre… trollet er ingen god gjest for å si det slik.
Har du møtt Trollet? Eller kanskje kjenner du noen som har det. Det dumme er at de fleste av oss har vært borti han på en eller annen måte. De fleste av oss vil oppleve at vi selv, eller en nær får denne ubudne gjesten inn i kroppen.
Jeg vil forsøke så godt det lar seg gjøre å beskrive hva Montebellosenteret er, og hva som foregår der. Eller rettere sagt, hva som foregikk under kurset jeg var på. Brystkreft, trinn 1. Kreft – Hva nå? Håper det kan gi en pekepinn på hva man kan forvente når man reiser dit.
Montebellosenteret ligger ca. 15 minutters kjøring fra Lillehammer, på en liten plass ved navn Mesnali.
Gjengir første setning fra Montebellosenterets nettsider. «Kreft ? hva nå?» kursene rettes mot hverdagens utfordringer etter kreftbehandling. Hovedmålsettingen er «lær å leve med endringer som følge av kreft». Det er vell noe de fleste som har blitt berørt av kreft vil merke, vi er ikke bare fysisk endret etter operasjon og behandling, men også psykisk.
Først vil jeg skrive fire punkter om hvordan man søker og kommer seg fram til Montebellosenteret.
1. På nettsidene til Montebellosenteret finner du oppskrift på hvordan du skal gå frem med søknadsprosessen. Det første du trenger å gjøre er å velge et kurs som passer for deg, ved spørsmål er det bare å sende de en mail. Print ut søknadene, tre søknader totalt om du velger å ha med pårørende. Jeg anbefaler å printe de ut, skriv på det nødvendige og ta de med til fastlegen. Din fastlege kan da fylle ut siste bit, og du får sendt inn alle dokumenter samlet. Din fastlege skal kunne hjelpe deg med utfylling av søknaden. Les hvordan søke. Søknadsskjema kan printes ut her.
2. Du vil motta svar fra HELFO der de sier at ditt opphold ved Montebello er godkjent. Disse papirene ble sendt inn under punkt 1. Omlag en måned før kursstart vil du få vite om det ble plass til deg på angitt kurs. Får du ikke plass vil du bli overført til neste om du ønsker det. I brevet vil det også stå når du skal møte opp ved Montebellosenteret.
3. Du legger ut for reise/transport og opphold. Ta godt vare på alle kvitteringer, disse må du sende inn til HELFO i etterkant.
4. Dagen før avreise kontakter du taxibyrå i Lillehammer per mail ([email protected]), skriv dag og tidspunkt du skal være ved Montebellosenteret. Etter kort tid vil du få mail tilbake om hvor og når taxien plukker deg/dere opp. Eksempelvis fikk vi beskjed om klokken 16.00 i nærheten av bussholdeplass nummer 1 ved Lillehammer togstasjon. Der ble vi møtt av flere korthårede damer og deres pårørende, hele to maxitaxier kom å hentet oss. Kjøreturen tar omlag 15 minutter og regningen blir fordelt på alle i taxien.
Vell fremme blir man ønsket velkommen av personalet. Under innsjekkingen får man tildelt rom, kortnøkkel og en mappe med informasjon om kurset og timeplan for uken. Den første dagen går mest ut på å bli kjent på området for egen maskin. Det litt over 7000 kvm bygget tar tid å utforske, heldigvis har man kart tilgjengelig! Hele tomten er på 300 mål, så her er det plass nok i massevis. 18.30 er det middag, da får man en mulighet til å bli litt bedre kjent på en uformell måte.
Hva lærer man på kurset?
Jeg forstod det slik at det kan variere litt på underholdningsfronten, men at de forsøker å ha den faglige biten med faste foredragsholdere. Siden dette er et trinn 1 kurs for brystkreft så passet det seg fint med et foredrag fra en representant fra brystkreftforeningen på Hamar. Hun hadde med seg noen flotte puter som ble delt ut. Det slo meg at denne puten kan brukes på flere måter. Den kan benyttes rett etter operasjon, den kan brukes i forbindelse med lymfødem. Eller den kan brukes slik jeg gjør nå, for å legge press mot arret i et forsøk på å bedre følelsen i området.
Faglig påfyll.
“Brystkreft”, v/Håvard Njå (onkolog), med mulighet for spørsmål underveis. Han gikk grundig til verks, alt fra generelt om kreft og brystkreft i historien. Vi fikk lært litt om brystkreftens diagnostikk, blant annet om histologi og karakteristika for de som er interessert i å vite mer spesifikt om sin diagnose. Kan være greit å vite hva de skriver på legespråket. Vi fikk en gjennomgang av de forskjellige behandlingsmulighetene, og hva som kunne følge. Deriblant lymfødem og fatigue ble tatt opp.
“Når livet svinger av veien”, v/Sigvor Ljone (gestaltterapeut). Dette foredraget glemmer nok ingen, det kan nesten ikke kalles et foredrag. Hun berørte oss alle rett inn i hjerterota. Ved bruk av humor gjør hun det enklere for oss å gripe om et sårt tema, sorgprosess. Men ikke tro hun ler det hele bort, det er alvor iblant latteren. Sigvor snakket også en del om angst og depresjon i forbindelse med tiden etter. Hun inkluderte de pårørende, slik at vi skal forstå dem bedre og de skal likeså forstå oss. Skal ærlig innrømme at jeg bet meg i kinnet flere ganger, for å holde meg fra å grine. Til slutt sprakk også jeg, på lik linje med flere andre i auditoriet. Sigvor Ljone kan ikke beskrives, hun må oppleves. Tips, man kan nå få kjøpt Sigvor med seg hjem på DVD!
“Lymfødem” v/fysio Sabrina. Dette var ikke så relevant for min del, heldigvis. Grunnen er enkel, har bare fjernet vaktpostlymfeknuten, det er derfor meget liten sjanse for at jeg skal utvikle lymfødem, men greit å vite hva andre går igjennom. Jeg tror de fleste som har lymfødem nyttet godt av foredraget til Sabrina. En viktig ting Sabrina understrekte, selv om man ikke har lymfødem nå (etter fjerning av X antall lymfer), så kan man få det mange år etter, vær derfor obs på symptomer.
“Fysisk aktivitet”, v/Kristin Halla (idrettspedagog/sykepleier). Halla tok i hovedsak opp den daglige aktiviteten, og hvordan man kan med enkle tak forbedre den. Et eksempel er rulletrapp/heis eller vanlig trapp, det er litt enkelt å velge det letteste alternativet. Hun tok også tak i hvordan vi var før behandling, og nå i etterkant. Hun stilte oss et spørsmål -Hva er den beste treningen? Svaret var enkelt men tror ikke noen tenkte på det, den vi gjennomfører! Nå vil jeg våge å påstå at foredraget til Kristin ikke bare foregikk innomhus i auditoriet, men også utendørs der vi faktisk fikk brukt kroppen.
“Fatigue, selvbilde og seksualitet” v/Randi Gjessing (kreftsykepleier/sexolog). Gjessing tok virkelig tak i tema som man ikke får snakket så mye med legen om under behandlingen. Hun tok for seg bivirkninger fra hormonbehandling og andre forandringer som senker driften på sengeværelset. Randi tok også opp fatigue, som forekommer ganske hyppig etter kreftbehandling. Det sier vell seg selv at om man er sliten blir det lite action i sengehalmen. Et foredrag som virkelig var verd å få med seg, spesielt for våre maker. De får da kanskje en større forståelse for hvorfor vi enda ikke er som vi engang var på den fronten.
Refleksjonsgrupper.
Det høres kanskje skummelt ut, du tenker kanskje – Dette er ihvertfall ikke noe for meg. Det første du bør vite er at det ikke foregår slik man ser på film. Første dagen fikk vi utdelt navneskilt med en farve på, hver farve representerte en gruppe. Gruppene var også delt inn etter alder, med 5-8 stykker på hver gruppe. De pårørende hadde flere grupper, om man var samboer/kjærest/ektefelle, venninner, søsken, eller mor. På dette viset fikk alle noen de kunne relatere seg til. De pårørende fikk en viktig beskjed, i gruppene skulle de ikke snakke om den som hadde vært berørt av kreft, men seg selv!
Det viktigste punktet var nok taushetsplikten ovenfor hverandre, kan ikke si jeg hørte noen nevne hva som ble sagt innad i gruppene. Hva snakker man egentlig om i en slik gruppe? Før gruppesamtalene gikk vi igjennom temaet for dagen, det var altså en funksjon i hvert møte. Vi fikk hjelpeark slik at man lettere skulle vite hva som var aktuelt. Jeg regner med gruppene fant hver sin måte å skrive ned stikkord, for deretter å prate rundt det.
Her er et eksempel på hjelpeark, temaet var mestringutfordring. Hva som gir mestringsfølelse, hvordan man kan lettere få mestringsfølelse, og hva som kanskje ikke er like bra iforhold til mestring.
Hva med de pårørende? Dette spørsmålet stilte jeg per mail til Montebellosenteret før jeg meldte meg opp til kurset, hva skjer med dem? Selv om jeg fikk vite om disse samtalegruppene, så visste man ikke hvordan de var utformet. Hva man kunne forvente, eller om de pårørende ville ha nytte av dem. Jeg valgte å vente til vi kom hjem før jeg spurte ut min samboer hva han syntes (men ingen detaljer om hva de snakket om). Han fortalte at det var fint å vite hvordan andre hadde det, å se at man ikke var alene i hvordan hverdagen kan arte seg. De pårørende havner ofte i skyggen av den som er syk, men sannheten er at de faktisk tar en tung bør på deres skuldre. Jeg tror de hadde godt av å føle at de også var blant likesinnede, andre som hadde opplevd det samme som dem.
Mat/kosthold.
Montebellosenterets syn på kosthold falt virkelig i smak hos meg, de følger rådene som ernæringsfysiologene gir til kreftpasienter generelt. Spis variert, litt av alt. Det er vell egentlig det man blir lært til å gjøre fra barnsben av, slik skal vi altså fortsette å spise. Man skal ikke trenge å holde seg unna verken det ene eller det andre, med mindre det ligger andre grunner bak selvfølgelig. Kokka ga klar beskjed om at det ikke var hennes feil om vi la på oss under oppholdet, mengden mat måtte vi styre selv.
Hadde man spesielle dietter, allergi eller intoleranse så fikk man det tilrettelagt. En veldig fin ting var at kokka alltid sa hva som var på menyen før servering, da gikk hun også igjennom allergener i maten, å sa ifra om at vi som ikke tålte diverse kunne komme på kjøkkenet for å få et annet alternativ. De hadde alltid noe annet på lager, så her ble ingen gjort forskjell på. Det var også små skilt ved alt som ble servert, her påførte de hva retten inneholdt og hvilke allergener som var i den enkelte rett. Ganske greit, spesielt med tanke på oss som ikke har så god hukommelse.
Tror ikke noen gikk sulten den uken, det var alltids noe man kunne spise (valgte fritt). Til frokost fikk man gjerne smoothie, brød/rundstykker, egg, diverse pålegg, frukt, frokostblanding, yougurt, havregrøt ,eller lignende.
Til lunsj varierte det, men var alltids en varmrett man kunne velge. Grøt, fiskegrateng, suppe, rester fra middag er noen av varmrettene vi fikk servert. Jeg tok som oftest en salat, det var grei variasjon. Den ene dagen salat inspirert av havet, en annen dag kyllingsalat.
God variasjon til middag, alt fra fiskekaker til kalkun, tror vi var innom de fleste matgruppene. Men en ting var sikkert, det var ingen slankekost, heller god husmannskost. Her fikk man alt man trengte, og det var alltids godt med tilbehør å velge blant. Tror aldri jeg så en tom tallerken. Du kan berolige deg selv og din make, på Montebellosenteret serveres det god mat!
Som nevnt er det ingen slankekost her, det var ofte dessert på menyen. De dagene det ikke var ble vi nesten paff, hadde blitt så vandt til noe søtt etter middagen. Skal sies dessertene var meget gode. Er du typen som liker slikt, spar litt rom i magen, for her kan du glede deg.
Underholdning/aktivitet.
Nå var det ikke bare faglig påfyll man fikk på kurset, men også samhold med andre i lik situasjon. De satte fokus på den formelle (gruppene) og uformelle kontakten oss imellom, utveksling av erfaringer og gode samtaler. Om du ikke er av den sosiale typen, så gjør ikke det noe. Noen ganger er det kanskje godt å bare le litt, uten å prate. Det var aktiviteter som for det meste foregikk på ‘fritiden’, noen måtte man melde seg på, andre var det bare å møte opp på.
Kino med ‘Hundreåringen’, en utrolig gøy film. Om du trenger en god latter, så anbefales denne på det sterkeste.
Vi hadde besøk av en skuespiller ved navn Morten Jostad, litt av en kar. Han fortalte og dramatiserte eventyr med stor innlevelse. Det beste eventyret var om Adam og Eva, nå vet vi hvordan barn blir til for å si det slik.
Morten Jostad, bilde er lagt ut med tillatelse fra han selv.
Det var sminkekurs, toving, humorkveld der ei sprek dame fortalte vitser, bootcamp/stavgang/tur og avspenning. For ikke å snakke om alt vi hadde tilgang til utenom, svømmebasseng, nydelig natur, kanopadling, treningsrom mm. Det var altså nok å henge fingrene i, jeg fikk tilogmed lagt opp ei bukse når jeg var der. Som hun sa, føl dere som hjemme.
Bassenget holdt 31 grader konstant.
Padletur <3
Nydelig natur.
Man hadde tilgang til tørrmat, yougurt, melk, kaffe, te, frukt og nøtter hele døgnet. Rundt om på huset var det plassert koselige små kaffebarer, her var det bare å forsyne seg. De hadde også pledd tilgjengelig om det skulle være litt småkjølig. Ekstra koselig på kveldene å sitte ute på terrassen med pledd og en god kopp te.
Kaffebaren ved kjellerstua.
Det var mange stuer rundt om, så her kunne man greit velge hvor man ville være (om man ikke var på rommet). Det var to tv stuer, ei storstue, kjellerstue og bibliotek for å nevne noen.
Jeg håper dette kan gi en pekepinn på hva du har i vente om du velger å reise til Montebellosenteret. Det er vanskelig å sette ord på en plass som tar pusten ifra deg, rett og slett et nydelig sted. Gi gjerne beskjed om det er noe du følger mangler, som reisende bør få med seg. Har du spørsmål som ikke ble besvart her, spør i vei, så skal jeg svare etter beste evne.
Om du velger å ta turen til fantastiske Montebello, god tur!
Når jeg ber deg lytte til meg og du begynner å fortelle meg at jeg ikke burde føle slik jeg gjør, tramper du på mine følelser.
Når jeg ber deg lytte til meg og du mener du må gjøre noe for å løse problemene mine, har du sveket meg – så rart det enn kan høres ut!
LYTT! Alt jeg forventer er at du lytter! Ikke prater eller gjør – bare hør på meg! Jeg kan klare meg selv, jeg er ikke hjelpesløs. – Kanskje motløs og i ubalanse, men ikke hjelpesløs.
Når du gjør noe for meg som jeg kan og trenger å gjøre selv. Så bidrar du til min redsel og min svakhet. Men når du aksepterer som et faktum; at jeg føler slik jeg gjør, uansett hvor irrasjonelt det kan være, først da kan jeg slutte å forsøke å overbevise deg – og begynne å jobbe med å forstå hva som ligger bak mine irrasjonelle følelser. Når det er klart, er svaret også der og jeg trenger ingen råd. Irrasjonelle følelser blir forståelige når vi forstår hva som ligger bak dem.
Så vær så snill og LYTT – bare hør på meg. Om du vil snakke, vent en stund – på din tur, så vil jeg lytte til deg…
Som de fleste vet bryter cellegift ned kroppen på mange områder, gjerne over lengre tid. Sliter selv med å komme meg tilbake i form igjen, ting tar tid. Jeg er kanskje litt vell utålmodig, må nok innse at man ikke kan hoppe tilbake til hverdagen like kjapt som ønskelig. Nå har over fem måneder passert siden siste cellegift, merker at cellene mine begynner å få fart på seg. Ting vender sakte tilbake…
Aldri så galt at det ikke er godt for noe!
– Jeg slapp å barbere meg. Det var utrolig deilig å slippe å tenke på barberhøvelen, den ble liggende uberørt. Merker hvor godt det egentlig var nå som hårveksten rundt om på kroppen spirer og gror.
– Hudormene forsvant. Ble plaget med noe kviser i ansiktet på grunn av Zoladex, men hudormene forsvant. Aldri før hadde jeg hatt problem med akne, men månedene i forkant av diagnosen fikk jeg et stort kviseproblem på ryggen. Disse forsvant helt under cellegiften. Nå har hudormene begynt å vende tilbake, de kunne godt ha holdt seg borte.
– Ingen menstruasjon. Jeg har aldri vært noen forkjemper for ‘mensen er så vakkert, naturlig og kvinnelig’. Mensen er ekkelt, basta! Utrolig deilig å være kvitt faenskapen i noen måneder. Jeg er ikke noe glad i prevensjon som setter kroppen ut av balanse, så p-sprøyter og den slags holder jeg meg langt unna. 13 juni kom mensen tilbake, så sterke smerter har jeg ikke hatt siden tenårene. Noen ganger skulle man tro cellegiften har restartet kroppen. Fikk mensen igjen nå den 5 juli, en uke for tidlig enn hva den normalt skulle ha kommet. Håper på at den normaliserer seg, det verste som finnes er ujevn menstruasjon. Liker å vite hvilken dag den røde strømmen kan forventes.
– Ingen dårlige hårdager. Manglet kanskje alt håret på hodet, men jaggu slapp man å dandere det også. Før jeg mistet det hadde jeg en lugg som ikke alltid samarbeidet. Min gode samboer har hintet til at jeg ikke trenger å få en slik irriterende lugg igjen, går greit slikt det er nå. Han har nok hørt noen kraftige gloser komme ut fra badet. Tenk å våkne på morgenen, å det siste du trenger å tenke på er håret. Sparer penger på både shampoo, balsam, hårstrikk, kam og børste. Frustrasjon over frisyren var ikke eksisterende. Nå har jeg som nevnt begynt å få bittelitt hår, bruker fortsatt ikke shampoo eller balsam, men må krangle litt og få det til å legge seg ved hjelp av vann.
Lite med hår på skallen, og kvisene på ryggen er borte.
– Heit vinter. Jeg har alltid vært en frostpinne, men overgangsalderen ga meg noen herlige hetetokter. Det var ganske så ille når de stod på, men jeg slapp ihvertfall å fryse. Hvem kan si de har hatt en vinter uten å kjenne det rykke og nappe i musklene av kulde? Selv på et soverom med vinduet åpent. Nå kan det krysses av på listen av ting man har gjort som man ikke trodde man skulle oppleve. Hetetoktene har tatt farvel, det er sommer, og nå fryser jeg!
– Fikk mange fine hodeplagg, gratis. Kan ikke påstå at jeg har vært den som har brukt så mye hodeplagg. For det meste hette, i noen tilfeller vinterluer. Nå fikk jeg virkelig ta den helt ut med hodeplagg. Og det beste, kostet meg ikke ei krone! Skal ærlig innrømme at jeg likte det. Hodeplagg var min greie, anbefales videre til alle som skal til å miste håret. Kanskje jeg skal bli flittigere til å bruke ting på toppen ellers, hatt?
Listen kunne nok ha blitt mye lengre, om bare hodet hadde fungert optimalt.
I går la kreftforeningen ut en artikkel der de avkrefter noen kreft myter. Noe av det første man får høre etter å ha mottatt diagnosen er, – Ikke stol blindt på Dr. Google. Og det er mye sannhet i de ordene. Googler du din kreft diagnose kan du få opp utallige måter å kvitte deg med trollet på.
Hvordan folk velger å leve livet er helt opp til dem. Men jeg vil påstå det strekker mot grensen til farlig når de snakker nedlatende om en behandlingsform som i alt for mange tilfeller er livsnødvendig. Om en pasient lytter til noen på internett, velger så bort cellegiften, å får tilbakefall kort tid etter. Hvem er det da som sitter igjen med Sorte-Per? Flere av disse ser ut til å tenke på kreft som én sykdom. Ingen som har fortalt de hvor mange forskjellige det egentlig er? Selv innenfor samme grenen kan det være mange varianter. Ingen av de ser ut til å tenke på at cellegift ofte blir brukt til å krympe svulsten før operasjon.
Noen ganger lurer jeg på om mennesker velger bort deler av setninger med vilje. Her er noen av de jeg reagerte på.
Det hun skulle fram til var at cellegift er utdatert, noe som er helt feil. Hun viste til immunterapi, og hevdet dette ble brukt mest i USA nå om dagen. De har kommet lengre med immunterapi, men langt fra nær nok. Jeg ville ikke likt å lese slik når jeg var i en sårbar situasjon, man suger til seg informasjon som en svamp i gitt øyeblikk. Og ikke alle er like kildekritisk. God eksempel der en tenker på kreft som én sykdom, og ikke ser at de forskjellige cellegiftene blir brukt til forskjellige typer kreft. Det som egentlig skremmer meg enda mer er at hele seks stykker er enig i at denne giften er avleggs. Du kan lese hele kommentarfeltet her.
Placebo effekten er bevist, men ikke som kur mot kreft. Den kan kanskje fungere for lettere hodepine, muskelsmerter el. Men placebo, som går ut på at du tror det er medisiner, kan ikke magisk kvitte seg med kreft. Igjen, Dr. Google er ikke den riktige å høre på når det gjelder kreft. Der skal man kunne være bra kildekritisk for å klare å sile ut ukorrekt informasjon. Hun har også tolket teksten fra Kreftforeningen helt feil.
Myte 11: Kreftbehandlingen virker bedre når jeg tenker positivt
Mange tror at tankesett og innstilling har betydning for hvordan behandlingen virker. Så enkelt er det ikke. Det er ikke dokumentert at pasientens mentale innstilling påvirker sjansen for å overleve. Derimot kan man ved å akseptere situasjonen og tenke positivt oppleve en bedret livskvalitet.
Her sier de jo at positiv tenking kan bedre livskvaliteten, men det har ingen innvirkning på hvordan behandlingen fungerer på kroppen. Hva det har med placeboeffekten å gjøre, nei, det må fuglene vite.
Denne damen virker meget morsk på cellegiften. Jeg vil også påstå at hun har misstolket mye i teksten, da hun snakker om sunn mat lengre ned på siden. Det har da aldri vært snakk om å leve usunt. Alt med måte, godt og variert kosthold.
Det er noe som gjentas, som et evig ekko. Straks det er snakk om mat, spesielt sukker, så tennes pluggene for fult. – Sukker er mat for kreften, ropes det. Det har de både hørt og lest. Kreften som alle de andre cellene dine trenger glukose for å vokse. Men sannheten er at du ikke kan sulte kreften, det lar seg ikke gjøre. Når de avkrefter sukkermyten (gang på gang), så er ikke det ensbetydende med å kaste i seg mengder med snop, kake og brus. Det betyr at man fint kan kose seg i et selskap uten å få dårlig samvittighet. Det betyr at man fint kan spise frukt uten å frykte at også det skal kunne ta knerten på deg.
Alle har rett til sine meninger, sin levemåte. Feilen oppstår når dette blir presentert som en sannhet til folk som har eller har hatt kreft. Det siste man trenger er skyldsfølelse. Var det min feil at jeg fikk kreft? Spiste jeg for mye sukker, skulle jeg ha spist supermat?
Forsøk å hold deg i fysisk aktivitet, litt er bedre enn ingenting. Spis god og variert kost, man trenger alle mat gruppene. Ikke få skyldfølelse for å spise kake eller godteri, du må ha lov til å leve. Alt med måte, som det heter så fint. Under behandling skal du være ekstra forsiktig med helsekost, er du usikker spør onkologen.
Hva tenker du når folk i bunn og grunn sier at cellegift er avleggs og gjør vondt verre?
Roche er ledende innen forskning og utvikling av kreftmedisiner. I nyeste Athene (bladet til brystkreftforeningen) hadde Roche en reklame. Det som fanget interessen min var de store flotte bokstavene, og tegningen. Ikke noe jeg hadde forventet å finne i et blad som Athene. Jeg skrev linken inn i nettleseren, joda her var det tre forskjellige tegneserie hefter man kunne bestille. Brystkreft, kronisk lymfatisk laukemi og avansert melanom. Siden vi er to i familien som har hatt brystkreft med 1 års mellomrom var valget enkelt. Bestilte en utgave til tantungen.
Tok ikke lange tiden før bladet ankom i posten. Det skal passe til barn/ungdom mellom 8 og 15 år, en fin måte å lære de om kreft. Barn forstår gjerne mer enn vi kanskje tror, på denne måten får de en fin forklaring med bilder og tekst. Det blir kanskje også enklere å prate om det etterpå, man kan referere til tegneserien, vise hva som skjer. Leseren blir tatt med på en reise igjennom kroppen, som ender i brystet. Det meste forklares på en enkel og forståelig måte, med gode illustrasjoner til. Her får de viten om hva som foregår med mamma/bestemor/søster eller en annen nær. De får se hvordan snille og slemme celler deles, og hvordan det kan behandles.
Jeg ser bakpå bladet at det finnes flere andre utgaver, blant annet lungekreft. Håper disse med tiden også blir oversatt til Norsk.
Er jo det jeg sier, kreft er et sinna-troll!
De forklarer også forskjellen på kreft, at noen ikke er like slem som andre. Det illustrerer de fint med bilder og tekst. Måtte le litt når jeg leste denne delen, så for meg noen hippie svulster som kooooset seg.
Verre når de danner gjenger på dette viset.
Viktig å få med hvorfor behandling er viktig, og hvordan behandlingen foregår.
Jeg har bare tatt utsnitt fra bladet, og hopper veldig langt fram. Det må nesten leses for å få en korrekt sammenheng.
Bladet er GRATIS å bestille fra Roche! Som nevnt er det kun brystkreft, kronisk lymfatisk laukemi og avansert melanom som kan bestilles på Norsk per idag.
Det som er litt interessant er at bladet egentlig koster ca. 112 kroner direkte fra Medikidz. Litt flere å velge iblant, men ikke oversatt til Norsk. For spesielt interesserte er det mange andre tegneserier å velge iblant, ikke bare kreft.
