Litt trist å lese i kommentarfeltet på følgende artikkel i itromsø. Jeg skrev her om dagen angående den artikkelen på facebook, og i kommentarfeltet. Jeg er enig i budskapet når det gjelder å bringe andre kreftdiagnoser frem i lyset. Nå har jeg svart flere i kommentarfeltet der, føler jeg ikke orker å forsøke å innprente det mer. Rosa sløyfe er til KUN for brystkreft. Movember er til KUN for prostata og testikkel kreft. De kjemper sin egen sak, ikke for alle andre krefttyper. De bør få ære og ros for at de får til slike aksjoner til å støtte sine egne.

Det jeg skrev på FB og i kommentarfeltet som tilsvar til artikkelen.

Men… 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Hvorfor så negativ til rosa sløyfe? Gutta har sin aksjon i november, da må også gutta få fingeren ut å faktisk støtte sine egne! Bråke litt i kulissene. Det skjer ingenting om noen ikke gjør noe. Kjempebra at Movember har kommet mer frem i lyset de siste årene. Folket må fortsette å støtte dem, slik at aksjonene deres faktisk har noe for seg. Gi gutta en hjelpende hånd! Jeg savner faktisk noe å kjøpe i november, kan gutta ta i bruk sløyfene sine? Jeg kunne gjerne tenkt meg å utvidet sløyfesamlingen min. Eventuelt siden de satser på bart, så kan de ta i bruk bartesmykker, bartepin osv. Folk vil gjære ha noe håndfast, så de kan vise verden, bære med stolthet. Se jeg støtter dere!

Angående andre krefttyper. For det første har de alle en egen sløyfe, bruk den! For det andre, både Rosa sløyfe og Movember har selv tatt initiativ til å starte organisasjoner, til å skape blest rundt egen sak. Jeg er helt enig i at andre krefttyper bør få mer fokus. Men da må dessverre pasienter, pårørende eller en tilfeldig ildsjel faktisk starte opp noe. De må bråke litt, de må tørre å fortelle verden hva de går igjennom. Det er ingen som gjør det for dem, det må en ildsjel eller flere til. Det er ikke bare å klage på at rosa sløyfe får ditt eller datt, surmule. Rosa sløyfe jobber for egen sak! Jobb for din sak, få diagnosene frem i lyset! Det er forsåvidt en internasjonal kreft dag som gjelder alle typer kreft, 4. Februar (ikke glem datoen). Men om man ønsker spesifikk fokus på en spesiell type, så må noen faktisk ta tak å gjøre noe.

Når de stiller seg negativ til rosa sløyfe, så glemmer de ofte i farta movember. Den er ganske fersk, har først de siste årene tatt fart. Jeg håper den er her for å bli, men da må som sagt folket også hjelpe gutta! Mannfolk kan ikke sitte på sidelinjen å syte over at rosa sløyfe får mye, også glemmer de helt av at deres egne har en lignende aksjon gående! Det blir feil. Støtt dem, bråk, gå i media, fortell deres historier! Vi vil gjerne høre dem, vi vil gjerne støtte!

Det blir FEIL å sette kreftdiagnoser opp mot hverandre. Å forsøke å måle hvem som har det verst. Si at brystkreft har det enkelt, og blærekreft har det verre. Dere kan selv lese i kommentarfeltet under artikkelen. Det blir for meg helt riv ruskende galt. For er det kun det fysiske inngrepet som teller? Hva med det psykiske aspektet? Selv om noe fysisk ser mildere ut betyr ikke at det er like enkelt innvendig. At de som har metastatisk brystkreft, å lever med krefter har det lett er bare tull! De sliter med dette vær eneste dag, de vet at livet er drastisk forkortet. 

Selv har jeg trippel negativ brystkreft, den hadde såpass hurtig celledeling (farvet på nesten 100%) at om jeg hadde ventet så hadde den garantert spredd seg. Jeg lever med den tanken, jeg lever også med takknemligheten for å bli tatt hurtig inn! Men jeg vet også om sjeler der ute som har måtte vente i 6 måneder for mammografi/ultralyd/biopsi til brystkreft. Jeg føler på deres redsel, jeg forstår godt at de tok det privat. Når kreften deler seg så fort, så er det viktig at man kommer inn tidlig. 

Jeg vet ikke hvordan det er med andre krefttyper, spesielt ikke de indre. Jeg vet ikke hvor enkelt det er for fastlegen å fastslå at dette kan dreie seg om kreft. Og det finnes selvfølgelig mange idioter der ute som ikke tar pasienten på alvor, men det er en annen historie. Om krefttypen har diffuse symptomer, så er det ikke rart man ikke blir sent inn i tide. Er det da rosa sløyfe sin feil? Nei, ingen kan gjøre noe med hvordan en type kreft fremstiller seg, hvordan den oppdages, og hvor hurtig. Men om man har en misstanke, så bør selvfølgelig pasienten sendes inn pronto! Om prøvene kommer tilbake negativ, så er det kjempeflott! Bedre føre var!

Jeg føler det hele er mye missforståelse angående hva rosa sløyfe egentlig er. Om du ønsker å støtte alle, så støtt kreftforeningen! I 2013 gikk 26,99% til blod og lymfesystem, største biten av kaka det året. Jeg regner med at kreftforeningen er såpass oppegående at de rullerer litt på hvem som får mest. Her kan dere se hvordan støtten ble fordelt, og hva pengene går til.

Om du ønsker å støtte en spesifikk krefttype så finn din forening. Her er tre stykker jeg fant ved et kjapt google søk:

Blodkreftforeningen.
Lymfekreftforeningen.
Lungekreftforeningen.

Om foreningene ønsker mer blest rundt egen sak, ja da må de ut i gaten å rope litt. De fleste har nok fått med seg serien Kampen for livet på tv2. Denne serien er gripende, det er rørende å se både unge, voksne og eldre kjempe sin kamp mot kreften. Og dette er en gyllen mulighet for flere foreninger å komme frem fra krokene. Bruk det at folket gripes av serien for det det er verd. Snakk høyt og tydelig om deres diagnose, hva det vil si. Vis arrene, vær åpen. Det er tøft! Men det er slik man også får aksjoner i gang.

Slutt å hat rosa sløyfe. Ja, alle bør komme frem i lyset, men ingenting skjer bare ved å sitte på stumpen. Jeg vil gjerne utvide min sløyfesamling til å inneholde alle mulige farver! 

IKKE GLEM GUTTA I NOVEMBER!

Mvh

Mia 

#rosasløyfe #hat #brystkreft #kreft #itromsø 

De siste dagene har en video av kreftpasienter som danser gått som en farsott i media. Reaksjonene har vært blandet, noen har elsket den, andre har hatet den. Alle har rett til sitt eget synspunkt. Men når en forsker uttaler seg til VG, å kaller det for en runkevideo, da gikk det litt over streken. Kjære Runi Børresen, er du sikker på at det ikke er ditt eget synspunkt som trer frem? 

I kommentarfeltet fant var det en kar som sa det veldig fint, han hadde også et sitat som Runi Børresen absolutt bør lese!

Velger å ta med hele teksten, har markert med gul der han siterer. Merk dette er et svar til ei som mener videoen fremstiller kvinner med kreft i et dårlig lys.
 
Jeg har aldri hatt noe godt selvbilde, spesielt ikke når det gjelder kropp. Kan ikke si jeg har så godt selvbilde idag heller, og mye på det O’store internett kunne jeg vært foruten. Har alltid vært missfornøyd med mine egne bryst, men når puppen forsvant skjedde det noe med meg. Å ha den perfekte kropp var ikke like viktig lenger, å ha bryst i det hele og store var ikke så viktig lenger! Det å fjerne kreften er viktigere! Men vet dere hva som er nesten like viktig, å beholde humøret. Som nevnt i tidligere innlegg har jeg slitt med depresjon, jeg har også hatt mitt å stri med. Jeg vet hvor mye en god latter gjør med et menneske, hvor viktig det er å le, smile, leve. 

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

For tre måneder siden ville nok sikkert jeg også reagert med avsky på videoen. Når jeg startet den tenkte jeg først, denne er alt for lik originalen, kjedelig. Så brått forandret den seg, de zoomet inn på arrene. Jeg kjente en tåre presse på, flere arr, flere smil, mer glede. Der satt jeg å så på en “runkevideo” og gråt mens jeg smilte. Hva er greia?

Saken er den jeg ble så ufattelig glad av å se en gjeng muntre damer (og en mann) danse, le og nyte livet! Samtidig følte jeg med dem når jeg så arrene, jeg kjenner den smerten. Jeg ser vene porten på brystet til hun ene (en kul under huden), å vet at jeg snart også skal få en slik. Jeg ser når hun tar av seg parykken, og tenker det der er meg i slutten av denne måneden. Det gjorde meg ikke trist, men glad. Ikke fordi jeg skal gå igjennom det samme, men fordi denne gjengen klarte å beholde smilet sitt! Det skal være en video for å oppfordre til aktivitet/trening, men for meg ble den like mye en video for å leve livet, smile og le. 

Om man synes denne videoen viser perfekte kropper har man rotet seg langt ut på vidda. Her er det damer i en ganske så vid aldersgruppe 20-50 år, altså ikke bare ungdom. Damene har alle fasonger, tykke lår, tynne lår, mage, lav og høy. Om du bare ser bevegelsene går det deg kanskje hus forbi at de er så forskjellige. Her er det absolutt ikke det perfekte som er i fokus. 

Jeg ber deg derfor om å se forbi bevegelsene (om de plager deg), se heller gleden de får av å være aktiv, av å være sammen. Se heller arrene deres, tross hva de har vært igjennom (er igjennom, noen er fortsatt under behandling) så er de glad i livet.

Jeg har selv sprengt mine egne grenser, min egen komfortsone. Enkelt og greit fordi man ser noe annerledes på livet etter å ha vippet på stupet. Jeg ønsker å fortsette med å sprenge mine egne grenser. Om jeg gir opp livet, setter meg ned og er stakkarslig, så har kreften vunnet. Selvfølgelig er det lov å være syk, det kommer nok jeg også til å være. Jeg vet for eksempel ikke hva morgendagen vil bringe, da starter jeg på cellegift (FEC100), kroppens reaksjon er for meg uviss i dette øyeblikk. Ja, jeg er redd, nervøs, gruer meg enormt til morgendagen. Men man må bare hoppe i det. Det ville vært unormalt om man ikke gjorde seg noen tanker rundt egen situasjon. Men det betyr ikke at kreften kan ta fra meg de små gledene i livet. Når man er “syk” lærer man seg å nyte vært eneste lille gode øyeblikk.

Velger å si “syk”, for onkolog Blix sa det så fint -Du er ikke syk. Og vi skal sørge for å holde det slik. Det kan være en fin mantra, jeg er ikke syk! 

Når du møter en kreftpasient, ikke sykeliggjør oss. Hei oss frem! Vi trenger oppmuntring, ikke nedtrykking. 

Legger ved to videoer fra youtube. Først selve musikkvideoen, deretter historien bak videoen. Anbefaler alle å se den siste, der får du litt av historien til damene.

Remake Eric Prydz’s sexy Call on me

 

The full story!

Til sist ønsker jeg at ALLE skal leve livet fullt ut! Du vet det kanskje ikke nå, men tro meg, livet er til for å leves! Gled deg over de små øyeblikkene, gå ut, se løvet falle, nyt høstluften. Se på ditt barn, ditt kjæledyr, kjæresten din, foreldrene dine. Se smilet deres, se øynene deres, nyt at de er der, nyt at du har noen i livet. Beveg armer og bein, nyt at du har en kropp som fungerer. Le, mye og ofte! Gråt av glede, lev livet!

Mvh

Mia  

#kreft #brystkreft #dans #aktivmotkreft #damer #pasienter

4 kommentarer

Det er ikke unormalt at man hører negativt nytt om helse Norge. Det er heller ikke unormalt at man sier seg enig i de negative utsagnene. Å jeg skal si meg fullstendig enig i at helse Norge til tider kan både være treg, tverr og ikke riktig skrudd sammen. Men i mitt tilfelle, akkurat her og nå, akkurat i dag. Så er jeg jævlig fornøyd for å si det mildt!

Det tok ca. 3 uker fra jeg var hos fastlegen til jeg satt på venterommet på brystdiagnostisk senter. Det tok fire dager til jeg hadde en klar diagnose, da var det helg i tillegg. Og det tok en uke og en dag fra diagnosen til jeg ble innlagt og klargjort for operasjon. Per definisjon en uke eksakt, men jeg fikk permisjon til å sove hjemme natt til tirsdag. Det var også noen humper på veien, for eksempel innkallingen jeg aldri mottok. Men i det store bildet, så er det småtteri.

Egentlig skulle det gå en uke fra fastlegen til brystdiagnostisk senter, men pga ferieavvikling kunne det ta noe lengre tid. Å vet dere, det gjorde ingenting! Man skulle kanskje tro at det spilte noen rolle, at man blir sint og frustrert. Men på det tidspunktet trodde jeg det bare dreide seg om en fettkul, eller tilsvarende. Jeg nøt dagene med å springe på fjellet, jeg dro til Øksfjord å koste meg i sommersola. Jeg hadde den beste sommeren på lenge! Jeg har aldri følt meg så ovenpå som denne sommeren, aldri vært så aktiv, aldri vært så levende. Aldri følt meg i så god form! Kreft er en snikende djevel.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hvorfor jeg ble operert så fort vet jeg faktisk ikke. Om det har noe med graden kreft jeg har (grad 3), eller muligens alder? Det eneste jeg vet er hva kirurgen har fortalt (og det man har lest på nett). Spekulasjoner blir derfor nytteløs. Kanskje jeg spør han en gang hvorfor det gikk så fort i svingene? Det har ikke akkurat vært mitt fokus til nå. Så var jeg på reddit, der kom jeg borti flere krefthistorier. Jeg ble sittende å lese, for noen skjebner. For noen spørsmål! Nå er jeg glad for at jeg bor i Norge! Flere skriver at de ikke vet hvilken behandling de bør gå for. Virkelig? Er det noe en pasient bør sitte å tenke over? Vi er vant til å få behandlingen plassert i hendene våre, fagfolk vet best. Det kunne aldri falle meg inn å sette meg ned å velge hvilken behandling jeg skulle ha eller ikke ha, med mindre jeg fikk et direkte spørsmål om saken. Jeg har tro på at legene vet hva som er best for akkurat min type kreft!

Hva om dette hadde vært meg. Hva om jeg måtte vente så lenge på å få tatt biopsi? Jeg fikk gjort alt på samme dag! Mammografi, ultralyd og biopsi! Svaret skulle jeg egentlig også ha den dagen, det var vanlig. Men akkurat min type var i grenseland, de måtte farve den lenger for å få et tydelig svar. Tenk hvor langtekkelig det blir, om det tar dager/uker imellom hver enkelt ting. Leste forøvrig flere skrive om hvor lang tid det tok før de fikk svaret fra biopsien. Grøssende.

Jeg kjenner det knyter seg inni meg når jeg leser slikt. Hadde jeg bodd der, så hadde jeg mest sannsynlig ikke hatt råd til behandling. Som om det ikke er nok å tenke på at man har kreft, hva om man i tillegg skulle tenke på å overleve økonomisk? Nå er ikke jeg den rikeste i verden, med mine smålige dagpenger (som er mindre enn AAP), men jeg lever! Jeg har mat på bordet, jeg har tak over hodet. Og sist men ikke minst, jeg har råd til behandlingen! Jeg får også råd til hodeplagg, parykker/luer, jeg får råd til midlertidig protese og brystholder. Eneste minus er at man bare får en brystholder til 750,- Hvor ofte skifter du BH? Det kan bli litt dyrt, men skal nok klare å trikse det til. Jeg får også råd til brystrekonstruksjon når den dagen kommer. Hvorfor får jeg råd? Fordi jeg får det dekt! Jeg trenger ikke å tigge etter penger for å overleve på toppen av det hele.

Så har man de litt underlige historiene som får en til å tenke. Er det tilfeldig? Hvordan kan noe dødelig også rette opp i noe ødelagt? Vil det vare? Interessant er det uansett!

Men det er ikke bare negativt, man finner også mange glade historier der ute. Historier som får en til å føle litt på gleden til den det gjelder. Jeg elsker en lykkelig slutt!

Men vi skal ikke slutte å forlange forbedring, for uten å være kritisk stopper utviklingen opp. Vi skal ikke ta til takke med dårlig behandling. Men vi skal samtidig være takknemlig for det vi har! Og kanskje noen ganger se på hva vi ikke har, bare for å minne oss selv på hvor heldige vi egentlig er. Og vi bør være flinkere til å si takk. Takk til alle de herlige menneskene der ute som gjør en fantastisk jobb. Til de menneskene som pleier våre eldre, våre syke, våre barn. Til de som tørker bæsj, tårer og blod. Til de som stikker, men også legger på en myk dott og tape over etterpå. Til de som gjerne stiller opp selv om spystrålen står ut av munnen din. Til de som gjerne står i timer over kroppen din å skjærer bort syke deler, for så å lappe deg sammen med nål og tråd. Til alle som ønsker bedre økonomiske rammer for å hjelpe, men må gjøre sitt beste med det de får utdelt.

Takk!

Mvh
Mia

#helsenorge #brystkreft #behandling