Det er lenge siden jeg har vært innefor dørene på Hålogaland teater, ble så glad når Vardesenteret inviterte meg med. Den siste tiden har vært litt tung, så nå skulle det bli godt å få strukket på smilebåndet ordentlig. Kjente jeg var litt sliten i kroppen og toppen, men da er det egentlig ekstra godt å lene seg tilbake å bare nyte.
Machokultur i solnedgang
Vi skulle få se Jaktlaget, en komedie som ga mange latterkuler imellom bannskap og sikling etter en ung kvinnekropp. Har du et mannebein som synes teater er kjedelig, så er Jaktlaget akkurat det som skal til for å overvinne han. Her er det mannfolk, kroppslukt, våpen, blod, men også noen ynkelige tårer og truser med stjerner.
Se gjengen her!
Forsøkte tappert å gjenfortelle til samboeren, men husket ingen navn fra forestillingen i går. Det ble mer så gjorde han, så sa hun, så gjorde han… ja, en annen han altså. Ga opp den gjenfortellingen rimelig kjapt, å fortalte heller at det var et flott stykke med god humor og mange tvister.
Tusen takk for at jeg fikk være med, det gjorde godt, både lo og skvatt så man hoppet i stolen. Dere på Vardesenteret er så hjertegode som tar folk med på opplevelser som virkelig setter seg i forsetet av flotte minner. Det gjorde virkelig godt med en lattermild avslutting på dagen!
I morgentimene valgte facebook å gi meg et minne fra ifjor, alltid like gøy å se hvor mye man har endret seg på ett år. Mer hår på hodet og bikkja er like fin.
Du vet du bor i nord når menneskeflokken trosser bitende kald vind i sentrum, pyntet og oppdållet for anledningen. Det eneste jeg angret på var at skjerfet ble igjen hjemme. Trøstet meg litt med å se på de som absolutt skulle gå i bunad uten allværsjakke, man kødder ikke med bunadspolitiet! Noen forsøkte å tulle seg inn i det tynne cepet sitt uten hell, eksempelvis hun stakkarslige blodina midt på bildet under.
Det var egentlig ganske lite mennesker traskende i sentrum denne fabelaktige dagen. Vi var jo ikke akkurat tidlig ute, mange hadde nok vendt nesen hjemover allerede. Tvilsomt at det var været, vi er da vikinger?
Det er ikke 17 mai uten å stoppe innom Sweet heart for å se på mengder med unødvendig snop… som man egentlig kan kjøpe alle andre dager i året også.
Ungen er som unger flest ønsket å få en gassballong på selveste nasjonaldagen. Vi begynte å jakte på utvalget, det så ut til å ha blitt tynnet kraftig ut iløpet av dagen. Hun er for gammel til Hello Kitty og den type ballonger, nei her måtte det noe stilig til. Omsider fant hun en blå sommerfugl med gule prikker, alt annet enn barnslig. Min søster spurte hva de kostet, en dame som stod ved siden av svarte med et matt smil, 150 kroner. Så mye for en ballong fylt med gass? Ungen er ikke som unger flest, hun ønsket ikke en så dyr gassballong.
Vi forsøkte forøvrig også å finne noen lag eller foreninger som solgte gassballonger, men fant ingen. Sluttet de av tidlig?
Etter å ha utført vår forpliktende hutring på nasjonaldagen for denne gang vendte også vi snuten hjemover. Magen rumlet og middagen lokket hjemme hos mamma. Nå hadde vinden holdt oss med selskap en god stund, skulle bare mangle at skyene ikke skulle åpne seg.
Tror jeg mistet viking genet med vekta gitt… brrrr
Vi nordboere kan improvisere, funker det ikke å grille, så fikser vi mat innomhus. Godt utvalg med burger, grillribbe, koteletter og mye snadder tilbehør. Smakte like godt!
Magen ble mett og bikkja stumpet av på gulvet, trøtt og fornøyd. Jeg tror hunden har forstått det, både hodet og kroppen min var utslitt av støy og trasking i byen. Vi avsluttet tidlig, å hoppet rett i slummeklærne hjemme. Alt i alt en knallgod men kald nordnorsk feiring!
Eller slik denne gamle stubben spirer og gror nye greiner, tenk at noe tilsynelatende dødt kan våkne til liv på det viset
Bikkja storkoste seg når han fikk løpe litt sammen med matfar, helt rakett når han fikk snø under labbene
En liten pause før vi ruslet tilbake, Jesper kunne gjerne blitt liggende i snøen resten av dagen
Det er mye som til vanlig er skjult bak skog og kratt. Jeg synes det er vakkert når naturen legger krav på det vi har lagt igjen. Nesten som den alltid har vært der, den skal være der, brua tilhører skogen med noen grønne moseflekker.
I bilen oppdaget vi hvor skitten Jesper egentlig var. Kom ikke på tale at han skulle få drege all den sanden innomhus, mot hans vilje ble det dermed en god dusj
Nå er denne skrotten sliten, den turen holdt i lange baner. Bikkja er snurt, men så ren som det gikk an å få han. Godt med frisk luft!
Da har jeg kommet hjem fra en flott tur til Casa Del Ystnes i Øksfjord, nærmere bestemt hos bestemor og bestefar. Kjenner jeg er mektig sliten nå, tross kost og losji en hel helg. Siden kroppen sier man trenger hvile idag, så får det holde med å fortelle om helgen i (mobil)bilder.
Lykta på Ystnes
Det ble en del spaserturer ut, temperaturen var god tross overskyet. Jeg synes det er koselig å vandre slik, balansere fra stein til stein. Finne skjulte skatter i fjæra.
Vi fant kjempemange fine steiner i fjæra, grønne, lilla og rosa. Noen rundsteiner som havet hadde slipt i myke former, andre harde med kvasse kanter. Den grønne steinen var så fascinerende at jeg måtte ta bilde.
Spor fra krigen
Det hender man finner spor fra krigens dager slengende rundt i Øksfjord. Piggtråd er vell det mest vanlige å snuble over, å ha sko på føttene er vell en god regel.
Avslapping
Jeg klarer ikke like mye som før, blir fort sliten. Når resten av huset sov middag benyttet jeg anledningen til å se litt serie, slurpe energidrikk og koble helt av. Kan ikke sove, da ødelegger jeg nattesøvnen. Uansett hvor trøtt man er i øyeblikket.
To flotte gutter
Mammas hund Lenny var med, fra vi kom inn døra satt han å nistirret på den. Kommer ikke Theo snart? Han ble en lykkelig liten kar når Theo kom springende inn døren. Theo ville mest bare ha kos, sjekk det blikket -Kooos med meg!
Ny brystvorte
Min tante fant et toppskjell i fjæra, vi lo å tenkte på brystvorte. Hun fant også en fin liten rosa stein, som vi tenkte kunne symbolisere brystkreft. Jeg la de i lommen og tok de med hjem til Casa Del Ystnes for å få tatt noen fine bilder av protesen.
Ingen bekymring
Det er ganske flott å kunne gå midt på veien, uten bekymring for at biler plutselig skal komme. Det er så lite trafikk at kommer det noen, så drukner de ikke i støy slik som i byen. Herlig stillet, med noen hunder som bjeffet i det fjerne.
På vei hjem
Hva ser du på? Det mest irriterende med rein er at de absolutt skal gå rett framfor bilen. Det tar sin tid før de forstår at det kanskje kunne vært en idé å svinge ut i veikanten istedet.
Gjengen
Når man ser på dette bildet kan man kanskje tenke, nåååh så tørst de var da, så koselig at gjengen er samlet. Det var nok ikke like koselig for den utmagra stakkaren i veikanten lengre opp, eller han som lå død litt bortenfor det igjen… Har alltid stortrivdes hos bestemor og bestefar, er utrolig glad i gamlingene. Eller som mitt søskenbarn sier -Ho e no litt søt ho gamla. Det var kjempekoselig å se familien igjen, lenge siden sist man var der. Men kjenner at idag skal det bli godt å slappe ordentlig av, den tar på en sliten skrott å være borte ei hel helg.
På vei hjem fra Brensholmen aka Yttersia fikk vi et nydelig skue. Det ene var finere enn det andre, mamma stoppet –Du løper over veien å tar bilde! Gjorde som jeg pent ble bedt om med min lille samsung i hånden.
Håja er rammet inn av fjell og speiler seg i vannet
Når vi nærmet oss byen så vi at himmelen brant i rosa, mamma ønsket å stoppe for å få tatt bilde. Jeg stilte meg frivillig til å løpe ned i fjæra. Møtte en hyggelig kar på vei ned, flere som skal ta bilder sa han. Ja, men ikke med så flott utstyr svarte jeg kort tilbake. Måtte si han hadde vært uheldig med fuglene på Oimara (vraket), ingen skarv bare måser.
Virkeligheten var enda mer fantastisk enn hva mobilen kan knipse av bilder, ingen filter og null redigering. Herlighet vi er beriket her nord med fantastisk himmel året rundt!
Min samboer sier aldri til meg når tiden er inne til å fornye kontrakten på leiligheten. Jeg er fult klar over årstiden, men aldri presis når det skal skje, det har variert litt i årenes løp.
For de som ikke visste det mistet vi nesten leiligheten samme sommeren som jeg ble syk. Vi pakket og solgte unna mye og mer, fult klar for å flytte. Eneste problemet var at vi ikke hadde noen plass å flytte til… Boligmangel og skyhøye priser gjorde ikke saken enklere. Vi tok turen i banken, men fikk blankt nei på lån. Søkte om kommunal bolig, men også der fikk vi nei, vi var ikke prioritert. Forsøkte det meste, men ingenting kunne sikre oss tak over hodet.
Hva skjer egentlig med alle de som ikke blir prioritert, må de bo på gata i verdens rikeste land?
For oss ordnet det seg, vi fikk til slutt leie videre. Heldigvis… For kort tid etter fikk jeg diagnosen brystkreft. Jeg tror det berget oss og forholdet at taket over hodet idet minste var intakt iløpet av den perioden. En liten smule trygghet i en ellers utrygg hverdag.
Nå kunne samboeren ringe å meddele at vi får leie ett år til! Da kan vi senke skuldrene dette året også, men straks solen titter fram igjen til neste år vil bekymringene komme. En dag håper jeg vi kan ha en trygg bopel, en plass vi kan kalle vår egen. En plass vi sammen kan bli gammel og grå. I mellomtiden får vi leve litt utrygt fra år til år. Skal love dere det er ikke enkelt å leve utrygt, man våger ikke å planlegge noe for fremtiden. Siden det havner rett før sommeren kan vi heller ikke sette på kalenderen at man skal reise bort, før vi vet ordet av det må man flytte.
I ett år til kan vi senke skuldrene, puste ut og søke trygghet under taket.
En hel uke på Montebello har passert, vi er rimelig sliten både fysisk og mentalt. I helga har vi helt fri å skal bare nyte, men litt opplevelser måtte vi jo få. Har jo lært oss at vi skal leve i nuet, og ta vare på øyeblikket. Som så mange andre bestemte vi oss for å ta bussen til Lillehammer, for oss to bar turen først til Maihaugen.
Maihaugen er et friluftsmuseum med over 200 bygninger igjennom tiden. Vi vandret rundt i omlag 2 timer, holdt på å fryse fingrene av meg. Hit ønsker jeg å dra på sommerstid, når de har dyrene ute og det kanskje er enda mer liv. Jeg husker dessverre ikke årstallet på alle bygningene, skal prøve å skrive på de jeg vet.
Så herlig å vandre inn i små bakgater, bortgjemte tun og igjennom høye porter. 1700 tallet
En liten tur i kirka
Sniktitter litt inn på fortiden 1700 tallet
Alt var lagt opp så fint at du virkelig fikk en opplevelse av å vandre igjennom tiden. Og ikke minst forskjellige levesett, fra fisking til venstre og livet på setra til høyre.
Vi tok også en tur til byen på tidlig 1900 tallet, se for deg disse gatene fulle av blide folk på en varm sommerdag. 1900 tallet
En liten tur på Narvesen for å kjøpe litt snop kanskje? 1900 tallet
Sigurd vurderer å kjøpe seg litt lesestoff, men tror han bommet på døren gitt. Papirhandelen er der borte kjære. 1900 tallet
Bør nevnes at jeg fant ut at disse små husene er som skapt for meg. Kanskje jeg har havnet i feil tidslinje? Sigurd derimot ble ganske krokbøyd, ellers ville han ha skallet i taket.
Det var et lite museum innendørs også, mye var veldig interessant. Nå har det seg slik at min bestefar var møbelsnekker å faktisk laget møbler med rose utskjæringer og den slags. Derfor var ikke disse verkene det som ga meg den store wow-faktoren.
Tannlegen delen derimot….
1900 tallet
Som tatt ut fra en grøsser!
Selv om vi idag tenker det ser barbarisk ut, så var det nok nytt og revolusjonerende på den tiden. Utrolig at noen klarte å gå med dette i kjeften.
Vi rakk ikke stikke innom OL museet, etter to iskalde timer med vandring var det på tide å trekke ned mot Lillehammer. Hadde noen innkjøp som skulle gjøres før turen bar tilbake til godeste Montebellosenteret.
Anbefaler virkelig å ta turen til Maihaugen om du plutselig befinner deg i området rundt Lillehammer. Det er en opplevelse, en reise igjennom tiden.
Mvh
Mia
PS: Vit at jeg eksisterer selv om man er bortreist i to uker, har ikke forduftet.
Jeg vant påskekonkurransen til en av de flotteste bloggerne jeg vet av. Nylig startet hun en helt fersk blogg, med nytt og frisk design. Liker du hunder, humor, meninger, konkurranser med mer. Ja, da er denne dama verd å følge. Er egentlig på vei ut døren, men flotte folk fortjener mengder med skryt.
Jeg ønsket meg nøtter og sorte krokodiller. Det var noen få oransje som hadde sneket seg med, forandring fryder. Men dæsken Elin, du må ha brukt en halv evighet å plukket sorte krokodiller! Jeg bøyer meg i støvet.
Alle krokodillene fikk ikke plass i den store koppen, det er mer hvor de kom fra. De får bli igjen hjemme, så trenger jeg ikke å dele de med noen. Grådig på krokofantene. Nøttene skal jeg legge i vesken, så har jeg snacks til turen.
Et koselig brev som nesten gikk meg hus forbi, var så ivrig etter å spise krokodiller og nøtter at jeg ikke undersøkte konvolutten grundig nok. Ble alt annet enn lei meg, så snilt av deg. Kom som bestilt, trengte litt forandring fra all sjokoladen.
Pakken kom egentlig i går, etter jeg allerede hadde lagt ut gårsdagens innlegg. Men en ting skal du vite gode dame, you made my day! Hadde en ganske sippete dag, den ble straks bedre med noen trøstende krokodiller innabords.
I morgen er den store reisedagen…
De som kjenner meg godt vet at det ikke er lenge siden jeg overvant angsten mot å ta buss, å da gjelder det forøvrig bare min vante rutebuss. Skifter jeg til en ukjent rute vil nok angsten være like synlig igjen. Det at jeg reiste alene på konferanse i september føltes som en stor bragd, du aner ikke hvor stolt jeg var! Selv om jeg kunne se ut som en forvirret hodeløs kylling der jeg svirret rådvill på Gardermoen. Man vokser av å utfordre seg selv. Har jo reist denne ruta før, men det holder ikke… I tillegg får jeg shut down i hodet når det skjer mye på en og samme gang. Heldigvis har jeg med kart og kompass, aka gubben!
Hvordan skal jeg pakke?
Jeg er vant til å tråkke i salaten, blir ikke overasket om jeg pakker helt feil. Vi gjorde det sist, værmeldingen hadde da påstått at det skulle være overskyet hele uken. Vi slengte tilsvarende i kofferten. Når man omsider kom fram viste det seg at vi havnet i Lillehammer på årets varmeste dag! Å her kom vi reisende nordfra, godt hyrt for en kjølig uke. Den feilen ønsker jeg ikke å begå på nytt… det ble tre dyre timer i Lillehammer der man også måtte finne nye sko. De jeg hadde var lang og sort, en uke med fotsvette ønsket jeg ikke. Har forhørt meg om klimaet i april, men det kunne visst variere fra 15 plussgrader og sol til realt vinterføre.
Det er trening på agendaen, så må ha med ekstra skift til slikt for både ute og inne. Boblebukse, vinterjakke, hansker, fleece, superundertøy, utesko, innesko, badedrakt (som ikke er en enkel sak når man er liten å mangler pupp), for ikke å snakke om vanlige klær og penklær til siste kvelden. I går hadde vi den store pakkedagen, gu hvor jeg hater det! Stress og fatigue går ikke så godt sammen. To ganger ga Sigurd meg en pose, begge gangene svarte jeg -Hva skal jeg med denne? Var visst jeg som ville ha de posene, i skrivende stund husker jeg ikke til hva. Det var sikkert kjempeviktig.
Må pakke riktig innenfor vekta.
Har ikke råd til å betale for ekstra bagasje, så det må stappes korrekt i kofferten. Kjenner jeg kommer til å bli rimelig frustrert og forbanna om jeg har brukt penger jeg ikke har på klær jeg ikke trenger, og plass i kofferten som kunne ha vært brukt til noe helt annet. Ja, på grensen til å snu å reise hjem igjen fortvilt. Har tendenser til at boblen kan sprekke når jeg har stresset med noe over lengre tid.
Borte bra, hjemme best!
Du har sikkert forstått at jeg ikke er glad i å reise, holder meg helst innenfor mine egne fire vegger. Her kan jeg ihvertfall ikke gå meg bort. Nå skal jeg altså være i hele to uker borte fra hjemmet og bikkja. Kommer til å savne dotten min, ingen fotvarmer som snorker i senga. Får be gubben ta på seg en genser å krølle seg i fotenden.
Reiseangst delux edition!
Denne dama har ikke de flotte sommerfugglene som kiler i magen. Det er sinne, utmattelse, frustrasjon, forvirring, og en god mengde katastrofetanker. Om du skal missforstå meg, så gjør det korrekt. Jeg har ikke flyskrekk, elsker høyder og knipser bilder av den vakre jorden vår som en Gudinne svevende over skyene. Det er en kompleks sak som ville krevd en lengre avhandling å forklare. Kort fortalt, jeg hater å reise!
Den siste tiden har fatiguen vært verre, etter en times tid i fjæra på torsdag er jeg enda utslått. Hvem skulle tro at friskluft kunne sette en person så ut av spill. Fatigue er intenst til tider!
Mye å glede seg til
Missforstå meg rett, jeg gleder meg også. Det er bare selve turen og lengden som skaper kaos i hodet mitt, som bringer angsten til overflaten. Gleder meg til å treffe mennesker i samme situasjon, danne nye vennskap. Nyte de nydelige omgivelsene ved Montebellosenteret, og få flere gode verktøy med meg på veien videre. Er spent på hvordan den fysiske aktiviteten vil være i forhold til fatiguen min. Kroppen skal ihvertfall få godt med næring, de har fantastisk mat. Nesten så man kunne sagt jeg skal i to uker gå på restaurant hver eneste dag! Legger på enda en god tanke, tenk så mye penger vi sparer på å slippe å handle mat. Vi kommer til å reise derifra med rikdom både på konto og i sinn.
Lite blogging i to uker
Dukker det opp en nyhetssending -Dame (29) forsvunnet på Gardermoen, så vet dere at det er dette rothodet som har klart forville seg bort fra både mann og bagasje. Det blir nok ikke så veldig mye blogging de to neste ukene, dårlig nett der nede. Gjør ingenting, er greit å leve litt i Montebello-boblen. Men følg meg gjerne på instagram, der skal jeg forsøke å slenge ut litt bilder fra paradis.
Sola hadde valgt å stå direkte over motivet jeg ønsket å knipse bilde av. For å si det enkelt, jeg så ikke en dritt på verken speilrefleks eller mobilen.
Solbrillene gjorde det pent umulig å se skjermene, og uten ble man blendet. Spennende når man kom hjem å fikk sett hva man egentlig hadde styrt med på turen. Hadde visst fått mange merkverdige missklikk-bilder.
Wops…
Siden jeg ikke fikk knipset de bildene jeg ønsket, så ble det litt filming i stedet (husk å skru på HD).
Bikkja er en kortskanking (hund som eier), så gikk det greit å ha han løs i fjæra. Han ville jo bruke et år eller to på å bane seg vei fra der vi satt. Vinter er Jespers årstid, han blir som en valp når han får hoppe og danse i snøen.
Resultatet av litt vell mye kos i snøen.
Det var hærlig å sitte i fjæra å lytte til isen som knitret imot hverandre, skru volumet opp!
Elsker vinter og nordnorsk natur.
Vell hjemme ble både jeg og bikkja liggende langstrak resten av dagen, men vi fikk ihvertfall koset oss litt i sola. Greit å kunne si ‘vi’ istedet for ‘jeg’ noen ganger.
