Dagen i går startet med en tur til BDS (brystdiagnostisk senter). Skulle hente sykemeldingen min og ta en prat med en av pleierne. Sigrid var på jobb, den herligste pleieren jeg noen gang har møtt. Denne dama passer til jobben sin! Er sjeleglad jeg har en så god pleier å forholde meg til. Jeg hadde to spørsmål jeg ville ha svar på.

1. Om jeg ikke klarer å løfte armen innen to uker, hva gjør jeg da?
2. Kan jeg begynne å tape i stedet for å bruke bandasjen?

Hun viste meg en øvelse som jeg kunne utføre for å få mer bevegelighet. Ønsker jeg hadde hørt om akkurat denne tidligere, for den funket! Jeg skulle bruke fingrene til å krype oppover en vegg, slik at jeg fikk strekt armen skikkelig ut. Gjorde dette når jeg kom hjem, det reiv noe jævlig i vevet under brystplata! Noen timer senere kunne jeg til min store forbauselse løfte armen mye høyere. Hurra! Bevegelighet jeg savnet deg. Har ikke kommet helt i mål, litt gjenstår enda. Så her skal det trenes. Nå blir det 5×5 + en rar versjon av kyllingdansen + tripptrapp opp veggen med fingrene.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Angående tape var svaret ja. Papirtape hadde jeg allerede fått av han pleieren på akutten, så jeg kjøpte silikontape på apoteket. Sånn, just in case. Det føltes litt nakent å gå over til tape, huden under var litt ømfintlig. Bonusen er at jeg får enda mer bevegelighet. For en herlig følelse. Tape skal jeg gjøre i X antall måneder. I følge plastiske kirurger (og folk som har tapet) skal visst taping føre til at arret blir mye penere. 

Endelig slipper jeg den store klumpete bandasjen. Tape <3

Vi tok oss en tur på vardesenteret, det satt to hyggelige damer der. De forlot kort tid etter at vi kom, men fikk utvekslet noen ord med en av dem. Hun jobbet for kreftforeningen, å var bare innom før hun skulle hjem. Koselig dame. Det slår meg at mange av de menneskene jeg har møtt til nå utstråler noe hyggelig. Mange er som tatt ut av en film, den koselige eldre damen. Den eldre herren men fine historier. Den hyggelige og dyktige pleieren. Den omgjengelige damen som jobber på vardesenteret, hun som får deg til å føle deg velkommen, gir deg info og råd på veien. Jeg har aldri vært den som reker ut mye, jeg er en typisk borte bra, hjemme best person. Men akkurat vardesenteret liker jeg spesielt godt. Om det er det faktum at man har noe tilfelles med de som er der, eller rett og slett det at man føler seg velkommen straks man trør innenfor dørstokken. Det er en atmosfære der som man ikke finner noen andre steder på sykehuset. Selv om vardesenteret er dedikert til kreftsyke, så får man ingen sykdomsfølelse av å være der. Det er duse blå og grønne farver på veggene, bilder av natur, bøker, tv og grønt møblement. Det er ikke et sykehus, men et fristed.

Vardesenteret. Man skal lete lenge etter en koseligere plass på sykehuset.
 
Jeg har herved blitt medlem av brystkreftforeningen. Det dumme er, jeg skulle gjerne vært medlem i flere foreninger samtidig. Man får et litt annet syn når man selv blir berørt. Vurderer ungdomsgruppen i kreftforeningen også, men usikker på om jeg har råd til enda en forening. Er egentlig 400,- i året mye? (200,- per forening). Det går jo til en god sak, og ikke minst…jeg kan få bruk for dem. Skal fortsatt holde en knapp på ungdomsgruppen, trenger jo ikke å bestemme meg akkurat i dag.

 
Da hadde man blitt medlem i brystkreftforeningen.

Som nevnt fikk øvelsene som pleieren Sigrid tipset meg om vevet til å løsne under brystplaten. Jeg dristet meg derfor til å brodere litt videre på bestemors broderi. Hurra jeg kan endelig gjøre andre ting en å se på tv eller lese bok. For en lykke! Det var etter at jeg pratet med hun på vardesenteret jeg ble motivert til å forsøke å brodere, det at jeg fikk tilbake mer bevegelighet var den siste dråpen av motivasjon jeg trengte.

Endelig kan jeg brodere igjen.
 
Min søster og tantungen kom på besøk til mamma. Vi dro derfor bortover dit for å spise pizza og pavlova. Glemte greit bort tiden, plutselig var klokken 21.30 på kvelden! Tiden går fort når man har det gøy! Høydepunktet må faktisk være gjettelek med tantungen. På rundtur skrev vi ett ord på en lapp, tantungen mimet mens vi andre gjettet. 9 åringen er utrolig flink til å dramatisere, for de fleste ordene tok vi fort. Selv de man ville tro skulle vært vanskelig. Den beste var når hun skulle mime mamma, den foregikk slik: Le høyt og tørk tårer. Ingen dårlig beskrivelse av mamma, som generelt er en munter dame. Den ungen tok henne på kornet.

En god latter forlenger livet. Nyt godt selskap og le mye sammen! 

Mvh

Mia 

#kastetbandasjen #operasjon #bds #broderi #vardesenter #brystkreft #arr