Avdukingen! Advarsel: Sår bilder.

Til info har jeg enda ikke mottatt innkallingbrevet fra sykehuset. Det brevet som skulle lose meg igjennom oppholdet, med fine oppsummerte tidspunkt dagen før operasjonen, og fin beskrivelse av selve operasjons dagen. Muligens sommervikar har jeg tenkt for meg selv. Tro hvor mye ting kan gå i stampe av slikt? Hva om jeg ikke hadde fått sykepleieren til å printe ut et eksemplar av første side på fredag? Da hadde jeg ikke visst når jeg skulle møte, da hadde jeg ikke fått en bedre håndskrevet liste fra neste sykepleier. Da hadde det blitt forsinkelser meg her og der. Om de i det hele tatt hadde etterlyst meg, men la oss si de hadde gjort det. Forsinket til blodprøve/gentest, forsinket til brystdiagnostisk, forsinket til nukleær, and the list goes on. Det er som et skjørt nettverk, sett en ting ut av balanse og resten raser sammen. Ikke går det ut over bare meg, men alle andre som også sitter der å venter. Legen selv som kanskje skulle ha spist lunsj eller dratt hjem for dagen. Nå setter man kanskje ting litt på spissen, men sykehuset trenger strengt tatt ikke mer..venting. 

Det er menneskelig å feile, det er faktisk lov. Men Så slo det meg, jeg har vært borti mange av navnene til de diverse avdelingene jeg skal innom nå. Leter igjennom mailen min, finner avslag etter avslag på jobbsøknader fra tidligere i sommer. Helsesekretær står det, det er samme dama som har vært kontaktperson på alle, uavhengig av avdeling. Noen søknader har dreid seg om flere jobber, 50%, 100% og vikar. Jeg søkte på alt en kom over! Hvor ironisk, at akkurat jobben(e) jeg søkte på fikk en ansatt som nesten gjorde meg forsinket til en ganske så viktig time? I tillegg til at det ble forglemt å bestille hotellrom til meg og en annen dame som ble operert på samme tid. Ironisk, jeg må småle litt. Synes litt synd i personen, han/hun kan ikke ha det greit etter en slik feil. Kjenner jeg håper at han/hun ikke har merket seg feilen, kan kanskje føles lettere å ikke vite?

Har forøvrig fått epikrisen fra kirurgen. Utdrag fra epikrisen:

“Ved klinisk undersøkelse kjenner man en tydelig kul klokken 1030 i høyre bryst i prosessus axillaris, ca. 1,5 cm stor…

Radiologisk er det en viss mistanke om malignitet. Det tas biopsi fra brystet og cytologi fra en lymfeknute med cortexbredde på 3,6 mm. Altså ikke over normal tykkelse. Imprint av biopsi er malignitetssuspekt, cytologi usikker.

Hun informeres sammen med sin mor om usikker foreløbig diagnose og vi avtaler at jeg skal ringe henne i morgen, eller over helgen, så snart vi har en sikrere diagnose å tilby.

Ringer pasienten 1.8.14 og anbefaler fjerning av tumor. Sentinel node eller axilledisseksjon avhengig av endelig svar på biopsi/cytologi. Søkes lumpectomi og SN av 1,5 cm stor palpabel tumor helt craniolateralt i høyre bryst.

Tilføyelse 4.8.14: Endelig svar fra patologen viser invasiv cancer grad 3 i brystet. Intet sikkert malignt påvist i axillen. Hun informeres per telefon. Planlegger sentinel node med frysesnitt og lumpectomi. Skal ta gentest og fotografier når hun kommer på mandag.”


Flott bok, men hvorfor må alle kreftbøkene handle om kjærlighet i tillegg? Det blir litt for mye drama for min smak.

Enda en bok ble fortært i går, “La meg sove til dette bare er en drøm”. Har aldri lest så mange bøker, er ikke noe glad i bøker. En enkelt grunn, jeg må fullføre dem der og da. Jeg kan ikke la de ligge i noen dager. Er snart halvveis i bok nummer tre. En selvbiografi av Lise Askvik, ei av meggene fra P4. Jeg tror boken hennes fenget meg såpass fordi hun beskriver så utrolig godt i detalj hva hun går igjennom, samtidig som hun har noe av de samme tankene som meg. Jeg kunne sette meg inn i, å føle biopsinåla skyte inn i puppen på nytt.


Engasjerende og oppmuntrende bok til nå! Har ikke kommet så langt, hun er ca der jeg er i behandlingen. Maltraktert.

Jeg finner det litt merkelig. På sykehuset var jeg mest irritert over veneflonen, som jeg klarte å dulte borti alt mulig. En god nummer to var blod drenet, som man måtte bære med seg. Vell hjemme er den største irritasjonen blåmerkene på armen, som gjør at man føler seg litt ekstra mørbanket. Er det ikke litt teit? De små tingene er de som plager meg mest.


Tro hva de har gjort med armen? Vises ikke så godt på bildet egentlig.

Fredag bestemte jeg meg for å ha en innedag, da hadde man vært på farten hele torsdag. Kjente det godt i kroppen, den var sliten. Trengte å slappe av. Føltes til tider som om man ikke fikk nok oksygen, det måtte ha sett litt snålt ut på butikken. Når jeg står der å puster, med lydeffekt “Pfffff”. Men selv om kroppen ønsker å slappe av, så vil ikke hodet det samme. Hodet vil gjøre ting, løpe rundt, springe på fjellet! Hodet vil ikke sitte i sofa å lese bøker. Så her måtte det overbevisning til, slapper du av i dag… så skal du få dusje i morgen! Kunne strengt tatt ha dusjet fredag, men når jeg allikevel skulle ha innedag. Ja, da kunne avdukingen vente en ekstra dag.


Jeg og Jesper sløvet på sofa sammen <3

Lørdag! Nå skal det skje, nå skal jeg få se hvordan det virkelig ser ut under den hvite bandasjen. Det er som en litt ekkel julaften. Man er sykt nysgjerrig, jeg grugleder meg. Begynner forsiktig å løsne bandasjen fra såret, sakte, sakte. Er nesten livredd for at noe skal sitte fast i såret. Minnes tilbake til når en fjernet bandasjen etter at ørene var operert. Hvor godt den satt fast, at jeg måtte bløtlegge hele meg i badekaret. Nå har jeg ikke badekar tenkte jeg. Sigurd måtte hjelpe til når jeg nærmet meg armhulen, så langt klarer ikke jeg å bøye armen enda.


Starter en forsiktig avduking av såret.


Litt mer, nå må snart Sigurd ta over siden bandasjen går til under armhulen.


Ingenting satt fast i såret! Hurra!

Til min store overraskelse satt ingenting fast i bandasjen! Bare en sort stripe av størknet blod, det var alt. Merket jeg var nummen rundt såret. Ikke følelsesløs, men nummen, sår, øm kan man vell si. Men ikke vondt. Vil det gjøre vondt når vannet sildrer over såret? Kjente jeg grugledet meg igjen. Kunne nesten ikke vente på å få vasket bort sykehus og svettlukt, men ønsket ikke at det skulle være noen smerte. Jeg er en stor pyse når det gjelder smerte! Tenkte tilbake på den gang jeg opererte kneet, hvor grøsselig den første turen i dusjen var. Jeg bodde da på hybel, en knøttliten dusj. Minnes jeg holdt på å skli på det glatte gulvet, frykten for å ramle satte seg. Men jeg børstet den bort, jeg har tross alt to bein å stå på! Kneet var noe helt annet, det gjorde vondt fra dag en. Dette har vært latterlig i forhold! Latterlig lite smerte, bare ubehagelig. Man skulle da tro man følte smerte etter å ha fjernet en kroppsdel? Skal ikke klage!

Nå er jeg faktisk glad for at jeg kjøpte Hibiscrub. Selv om det var til et helt annet formål, visste ikke at jeg hadde kreft engang på den tiden. Hibiscrub til å vaske under armhulene før man barberer, hadde jeg funnet på nett. Det skulle visst funke mot såre armhuler. Jaja, så fikk den enda en funksjon. Kan like greit bruke den, når man først har den. Du aner ikke hvor godt det er å dusje, når man har vært frarøvet muligheten over tid! Jeg skrubbet forsiktig under høyre armhule, ømt, ubehagelig. Lukten av sykehus nektet å fjerne seg fra huden. Den må vell slites bort, gnikkes og gnukkes. Men det klarer ikke jeg her og nå, kanskje neste tur i dusjen blir bedre.


Da står man til lufttørking.

Bestemte meg for å lufttørke såret før man setter på ny bandasje. Vill helst unngå masse rusk å rask. Som nevnt tidligere er det en fordel med små pupper når en må kappes bort! Blir ikke i nærheten like skjev som ei med store, det skal være sikkert. For første gang er jeg oppriktig glad for å ha små! Mamma kom innom med noen t-skjorter som hun hadde kjøpt på jekta. Trenger litt store romslige skjorter med god stretch akkurat nå. Snille gode mammaen min som fikset en hel del skjorter til meg!


Såret på nært hold. Ikke at jeg har noen peiling på sår, men syns det ser ganske så OK ut.

Ny bandasje plasseres forsiktig på såret, det holdt med en. Den klarte å dekke hullet der blod drenet hadde vært også. Det føles straks stivt igjen, dumme bandasje som gjør området så stivt. Er heldigvis ikke så lenge igjen, mener det stod skrevet ca. 2 uker med bandasje. Jeg er jo faktisk allerede på fjerde dag, snart en uke. Nå er det bare å hive seg rundt å gjøre øvelsene sine igjen, jeg skal ikke stivne, mitt arr skal ikke være stramt og i veien. Skal man ha det bra senere, så må man jobbe for det!

Mvh

Mia

#sår #arr #avduking #operasjon #mastectomi #brystkreft #pupp
 

2 kommentarer
    1. Æ syns såret ditt ser flott ut, ikke tegn til infeksjon eller andre “uhumskheter”. Flinke, tøffe dæ, du fokusere på det du har opplevd som har vært verre. Det trur æ e veldig lurt akkurat no, fin måte å komme sæ gjennom det her på. Det skal æ sannelig huske på om æ kommer ut for en tøff situasjon 🙂 Stor klem <3

    2. gerd kemming: Takk Gerd 🙂 Ja, har man klart verre, så klarer man dette også! Alt er bare faser, nå skal såret gro før neste fase starter 🙂 godt å høre at såret ser bra ut, fra ei som kanskje har sett flere sår enn jeg noen gang har!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg