Idag slapp jeg heldigvis blodprøve, armen min er enda blå etter hun som ikke fikk stukket ordentlig sist gang. Skal det ta over en uke før blåmerkene forsvinner? Noen ganger forstår jeg meg ikke på kroppen.
Føler meg som en sprøytenarkoman… heldigvis begynner blåmerkene å forsvinne sakte men sikkert nå. Den dama var ikke noe flink til å stikke!
Sist hadde jeg fått beskjed om å ringe Kreft poliklinikken når jeg var på vei til sykehuset. Jeg dro tidligere, å valgte derfor å ringe når jeg var innenfor dørene. Ga beskjed om at jeg var i god form, og kom som planlagt klokken 10.00.
Siden jeg slapp blodprøve fikk man bedre tid på Vardesenteret. Koselige Vardesenteret, med enda koseligere ansatte. Spurte om råd angående avslaget fra HELFO på Parafinemulasjon NAF mikstur. Hun rådet meg til å skrive en klage til HELFO, om den ikke går igjennom så kunne jeg benytte meg av juristtjenesten på vardesenteret. Jeg har herved skrevet klagen, nå er det bare å sende den inn.
Nå når Vardesenteret ligger så nært Kreft poliklinikken trenger man ikke haste avgårde alt for tidlig. Klokken var mellom ti, fem på før jeg stakk ut døra og opp for å ta kuren. Her gikk det mye fortere enn vanlig. Rett inn, nål i brystet/veneporten, saltvann pumpes inn med hurtig hastighet. Skylling med saltvann gjør meg ingenting. Det var stille på avdelingen, bare en annen dame som satt der når jeg kom. Jeg inntok godstolen, lexusen av cellegiftstoler, tronen. Den flotte grå med fjernkontroll. Pratet med pleierne, de satt på tv til oss, dempet belysningen. Dette ble en koselig kur. Lite visste jeg at den skulle bli enda mer koselig senere.
Avslapping med tv og dempet belysning. Behandlingsrommet på kreft poliklinikken.
Mamma kom innom en tur for å hilse på. Jeg var ganske trøtt på det tidspunktet, det merket hun nok. Damen ved siden av sov, eller slappet godt av. Etter en stund kviknet hun til. Hun snakket lavt til meg, tydelig trøtt i stemmen. Vi ble sittende slik å prate igjennom hele kuren. Hyggelig dame, som fortalte om familien sin, om hvorfor hun var der. Sterk historie! Selv om historien hennes både var trist, og sterk, så var det koselig. Det var koselig å ha noen å småprate med under kuren, noen som går igjennom det samme.
Det kom flere mennesker til rommet, to damer og en herre. Han hadde problemer med parkeringen, han skulle tilbringe natten i Tromsø. Forståelig, det er dyrt å parkere ved UNN. Enda dyrere om han må stå der lenge. Håper det ordnet seg for han.
Jeg sendte melding til Sigurd om når jeg ville være ferdig, ca 12.15 skulle siste skylling med saltvann være over. Han svarte ikke. Jeg tenkte han var opptatt på jobb. Kuren var ferdig, jeg ønsket den snille damen lykke til, sa hadet til pleierne og bega meg mot heisen. På veien sendte jeg melding til Sigurd “Ferdig nå. Går til hovedinngangen”. Fortsatt ikke svar, tenkte han satt sikkert i bilen. Da sjekker han ikke meldinger, å besvarer ihvertfall ikke. Forståelig. Står en stund utenfor å venter, ingen Sigurd. Jeg sender enda en melding. Ingen svar. Ringer, går rett til telefonsvareren. Venter litt, ringer igjen. Det var kaldt ute, og jeg var trøtt etter allergimedisinen man får ved kuren. Endelig svarer han! Han hadde ikke hørt telefonen, den var på lydløs. Jeg har tungt for å høre hva han sier, lyden blir lav så høyere. Men klarer å tyde at han er ute med hunden, og skal komme så fort han kan.
Jeg går inn, det var kaldt ute for en sliten kropp. Rusler på apoteket. Egentlig overraskende kvikk til å akkurat fått gift pumpet inn i kroppen! Kjøper det jeg trenger og rusler mot utgangen igjen. Omsider kommer han. Endelig. Rett hjem, rett i sofa! Åh, du herlige sofa.
Sover noen timer, våkner av at jeg er sulten. Spiser to skiver brød. Som sist får jeg god matlyst av steroidene, alt for god. Jeg legger med ned på sofa igjen, lukker øynene. Ser en hamburger danser hånd i hånd med en baguette, i en eng av popcorn. Ååååh, så lyst på mer mat! Kan sammenlignes med PMS sug etter snop, bare at suget er X antall hakk sterkere.
Sløver litt til, så står jeg opp. Sigurd drar på butikken for å kjøpe seg litt mat. Han kommer hjem med, du gjettet det, landgang med salat og dressing!
Leste idag en artikkel i Nordlys om Magnus Jackson Krogh som måtte avlyse bokbad på grunn av “truende” melding. Nå ble jeg kanskje litt vell engasjert i kommentarfeltet, og meningene mine kom kanskje ikke helt riktig fram.
Jeg forstår godt faren, og jeg oppfattet ikke meldingen som truende. Men mer en der han setter øynene litt i han, skremmer han litt med personlig oppmøte. Jeg vet ingenting om datteren, om hvordan hun har det idag. Men jeg vet hvordan det er å leve med ettervirkning av mobbing.
Jeg ble mobbet igjennom hele barneskolen. Det var ingen lykkelig barndom. Jeg var mye syk, jeg var liten og tynn. Jeg brukte 4 år i klær, veide 9 kg og gråt lett når jeg begynte på skolen. Med andre ord, jeg var et lett offer. Det verste er når de få vennene man har snur ryggen til straks mobberne kommer. Den følelsen glemmer man aldri, uansett hvor gammel man blir.
I kommentarfeltet til saken jeg leste tidligere i dag sier de man må gå videre, ikke dvele ved fortiden. Det er ikke så enkelt når man får ettervirkning av mobbing. Og ettervirkning kan komme som lyn fra klar himmel, uansett alder. Min kom en tid før pappa døde, men etter at han gikk bort innrømmet jeg for meg selv at det var noe som skurret. Jeg fortalte mamma om sårene på armen, at jeg trengte hjelp. Det har tatt meg mange, mange år å komme dit jeg er idag. Og er det noe jeg er ekspert på, så er det å sette på tøff maska. Late som verden er en ok plass å leve. Sannheten er at man fortsatt sliter med de samme tingene, man har bare fått noen hjelpemiddel til å komme seg igjennom dagene. Man kan greit si at mobbingen på barneskolen faktisk har ødelagt resten av livet mitt. Ettervirkningene fikk meg inn i psykiatrien, jeg fikk hjelp, medisiner, samtaleterapi. Men følelsene går aldri bort. Følelsene av ensomhet i en båt med masse folk.
Det er meget vanskelig for folk som ikke har opplevd dønningene mange år etterpå å faktisk sette seg inn i hvordan det er. Det er ikke bare å gå videre. Det er ikke bare å ta opp en egen kamp, be om en unnskyldning. Det er ikke bare… uansett alder. Er man langt nede, så skal det så uendelig mye mer til for å drege seg opp av gjørma!
I denne saken innrømmer han at han både ble mobbet og var mobber. Når først det steget er tatt, når han først sier det til media.. så ville han fått så mye mer respekt om han beklaget seg i samme slengen. Beklaget det han påførte jenta. Det han heller gjør er å gjemme seg bak diagnosen sin. Ja, det var nok ikke like enkelt for han heller. Men det er nok en grunn til at hennes far, såpass mange år etter faktisk ber om en unnskyldning for hans datter.
Er det noe jeg intenst hater, så er det mobbing. I kommentarfeltet føltes det som jenta fikk enda mer dritt mot seg. Som om hun skulle ha spurt etter unnskyldningen selv, ikke hennes far. Som om han ikke kan klandres for det han gjorde, fordi han var et barn. Både sant og ikke sant. Han var et barn den gang, han visste nok ikke konsekvensene av det han gjorde da, men han vet de nå! Nå bør han vite hva mobbing kan gjøre mot et menneske, han bør derfor også ha selvinnsikt til å kunne si unnskyld. Han er sikkert en grei kar. Jeg håper bare artikkelen er litt skjevt skrevet. I kommentarfeltet blir hun bedt om å gå videre, ikke leve i fortiden. Det er enklere sagt enn gjort. Lever man med ettervirkningene, så slipper man ikke unna fortiden.
Jeg klarte ikke la vær å stå opp for jenta. Jeg tenker hva føler hun når hun leser kommentarene, når hun leser at folk mener hennes far gjorde noe enormt feil. Når hun ser at mange støtter en kjendis, og ikke henne. Fordi det hele skjedde for lenge siden. Jeg følte noen måtte være på hennes side! Så får bare folk tolke meg feil, legge meninger i min munn som ikke har blitt talt, de får trampe over meg istedet.
De eneste jeg har fått unnskyldning fra er gutta, de beklaget det hele på ungdomsskolen, de var passive mobbere og innså det allerede da. Jeg glemmer aldri den unnskyldningen. De skulle bare ha visst hvor mye det egentlig betydde for meg. Jeg husker hvem som var tilstede og hvor, kommer aldri til å glemme de ordene. De blir noen gode fedre som hadde såpass innsikt allerede på den tiden! Fra trekløveren av jentene uteblir den. Jeg forventer heller aldri å høre noe fra den kanten. Det eneste jeg kan håpe på er at de har lært av egen erfaring. At de ser når barn blir mobbet, at de forstår at egne barn også kan gjøre slik. Den er en klassiker, og kom ofte igjen -Nei, mitt barn gjør ikke slikt mot andre! Jo, akkurat ditt barn driver med psykisk og verbal mobbing mot en annen elev.
En av de hendelsene som har brent seg inn på netthinnen. Jeg og noen venninner hoppet strikk. Trekløveren kom syklende, de stopper på veien. Begynner å rope meget slemme ting, ting som man ikke skulle tro barneskole jenter kunne noe om. De roper -Du har sex med bikkja og brordin! De jentene som hoppet strikk sammen med meg trekker seg tilbake, stille. Jeg forstår hvorfor, de ønsket nok ikke å bli et offer selv. De ønsket ikke å assosieres med meg i den situasjonen. For den populære trekløveren hadde nok sikkert rett.
En annen hendelse er når en av de utagerende guttene (som flyttet før ungdomsskolen) kastet en isklepp på vinduet. Pappa sprang etter han, nådde han rett før han skulle inn til en av trekløver jentene. Han fikk tak i jakken hans, det var eneste måten å stoppe han fra å løpe. Moren til en av trekløver jentene sa at hennes barn ikke gjorde slike ting! Hun skulle også anmelde pappa.
En tredje hendelse, husker ikke hva som ledet opp til den. Husker bare jeg løp, løp så fort jeg kunne. Så bak meg, masse folk kom etter. Jeg løp enda fortere. De stoppet før de nådde slutten av lilleskogen. Jeg løp hjem, gjemte meg på boden. Livredd, gråtende og lei meg. Så kom ei av trekløverne sammen med læreren, hun visste hvor jeg bodde. De fant meg. Nå var hun i lærerens øyne den snilleste jenta i hele klassen. Hun viste jo vei, hun fant meg jo. Hun måtte jo bry seg om meg. Sannheten var at hun var pådriveren, sjefen av trekløveren.
Det er mange, mange flere hendelser som jeg aldri kommer til å glemme. Følelsen jeg hadde da kan jeg mane frem å kjenne på den dag i dag. Den kommer ofte frem når det er snakk om mobbing. Eller som i kommentarfeltet i denne saken, når det for meg virket som jenta og faren ikke fikk noe særlig støtte. Jeg så for meg hvordan det ville vært å lese etterpå. Hvor uendelig mye mer sårende det må være for henne, og faren. Jeg syntes hun og faren også fortjente en stemme som støttet dem.
Jeg er en meget følsom person. Jeg gråter ved tanken på hvordan hun må føle det etter å ha lest kommentarfeltet.Fordi jeg vet hvordan det føles å bli tråkket på når man allerede ligger nede.
Jeg håper de fleste foreldre idag har innsikt til å se at selv deres egne barn kan ta del i mobbing. Om en lærer forteller dere om slikt, ikke gå i forsvar -Mitt barn gjør ikke slikt! Snakk heller med barnet, forklar barnet hvorfor man ikke gjør slikt. Lær barnet at mobbing er galt. Gå i dialog med mobbeofferets foreldre, vær åpen og ærlig med hverandre. Gå sammen om å løse problemet i stedet for å jobbe imot hverandre. Skolen kan ikke løse alle verdens problemer, de trenger å ha foreldrene til å spille på deres lag når noe oppstår. Det er alt for enkelt å kun skylde på skolen, når store deler av ansvaret ligger hos foreldrene. Det er dere som skal lære barnet empati, medmenneskelighet. Barn tester grenser, de trenger dere foreldre til å guide dem igjennom jungelen, på både godt og vondt.
Nå leser jeg kommentarfeltet på nytt, og endelig får jenta og faren litt mer støtte! Følte meg ganske alene i kommentarfeltet en stund.
Ja, han var et barn når mobbingen fant sted. Men han er nå voksen å vet hva konsekvensene av mobbing kan være. Det er aldri for sent å si unnskyld. Det er et tøft ord å si, men det betyr så utrolig mye for den som trenger å høre det!
Kreft er ikke én sykdom, men over 200 forskjellige! Deretter kan man dele de inn i undergrupper.Ta brystkreft som et eksempel, det finnes ca. 10 forskjellige typer brystkreft. Vi er i samme båt, men fortsatt så veldig forskjellig. Alt fra typen kreft, undergruppen og behandlingen.
Om du hører noen har brystkreft, prostata, testikkel, uansett type kreft egentlig. Ikke anta den ene er verre eller bedre. Det er ingen konkurranse, og går like hardt psykisk utover den det rammer. Du vet heller ingenting om hvilken undergruppe personen tilhører.
Trippel negativ og hormonfølsom brystkreft
Selv tilhører jeg en undergruppe som 10-15% av brystkreftrammede havner under, trippel negativ heter den. Den vanligste formen for brystkreft er hormonfølsom, den blir stimulert av hormonene østrogen og progesteron. Denne typen kan behandles med medisiner som stanser hormonenes påvirkning av kroppen. Min type kreft kan ikke behandles på det vises, det finnes ingen andre medisiner enn cellegift. Jeg får cellegift i tilfelle kreftceller har begitt seg ut på vandring i kroppen, man kan si de støvsuger kroppen min for eventuelle monstre som har lusket seg en tur. Jeg skulle mange ganger ønske jeg kunne poppet en pille, eller fått en sprøyte, som hadde kuttet matstasjonen til kreften. Slik er ikke min. Trippel negativ har også størst sjanse å komme tilbake i løpet av 3-5 år. Med hormonfølsom kreft er det motsatt, jo lengre tid som passerer jo større sjanse er det for tilbakefall. Noen ganger skulle man tro kreften min kommer fra bakvendtland. Det er noe som heter ki67, tumor marker test. De sjekker brystkreft for hvor høy eller lav ki67 man har, min var på over 90% eller under 100%, avhengig av legen som skriver. Ki67 sier noe om hvor fort cellene deler seg, hvor aggressiv kreften er. For å si det slik, jeg er jævlig heldig at kreften ikke hadde kommet seg lengre!
– Kun cellegift som behandling, men responderer godt på cellegift
– Større sjanse for tilbakefall de første 3-5 årene
Nå er ikke min type fasit for trippel negativ, langt der ifra. Så enkelt er det ikke å klassifisere en type kreft. Andre med samme krefttype kan ha lavere deling, så noen som nevnte deres hadde en ki67 på 7%. Det er ganske mange andre faktorer som jeg ikke har skrevet her, ganske mange markører ol. Det ville nesten ha blitt en bok om man skulle skrive alt. Andre med trippel negativ får kanskje en helt annen kur enn det jeg gjør. Med en annen kur mener jeg en annen dose, for de fleste må igjennom fec og taxol. Jeg har sett noen ta flere runder fec og sluppet taxol helt. Legene vet best antar jeg.
Jeg håper dere ser at det er forskjell på selv brystkreft, noe jeg har inntrykk av at et fåtall faktisk er klar over. De fleste anser det som én type kreft, og har ingen aning at det finne så mange forskjellige typer behandling. Jeg blir ganske lei meg når jeg hører folk si det er en enkel type kreft. Ingen kreft er enkel, det er enorm stor påkjenning psykisk. Og ingen vet hvilken undergruppe, eller hvor hissig den enkeltes kreft egentlig er. Det er 90% overlevelses rate, men ingen sier noe om for hvilken type brystkreft (?)
Anbefaler alle å se denne dokumentaren “A Day Without Cancer”.
Kreft kan kanskje virke fjernt akkurat nå, men du har ingen garanti for fremtiden, eller fremtiden til noen nær deg. Som en lege sa til meg, om vi lever lenge nok vil vi alle få kreft. Det vil si, om du ikke dør av andre årsaker før den tid. Sjansene er ganske store for at du vil oppleve kreft på nært hold, jeg håper du slipper. Jeg anbefaler alle å støtte forskning, for dette er et udyr det ikke er enkelt å bli kvitt. Om vi ikke kan kvitte oss helt med det, så kanskje forskning kan gjøre at vi faktisk klarer å leve med monsteret. Og kan behandlet det på en effektiv måte, en mer presis måte. Nå er det mye better safe than sorry, vi kjører på med full dose cellegift, så krysser vi alt som krysses kan på at støvsugeren fikk med seg alt rusket.
Jeg har ikke verdens beste økonomi nå om dagen, da har jeg ihvertfall ikke råd til uforutsette utgifter. For en tid tilbake omtalte jeg en lege som jeg ikke akkurat kom overens med, det var runde tre av FEC100. Nå har jeg fått svaret fra HELFO, kan ikke si jeg ble glad når brevet ble åpnet. Avslag på søknad om å få dekket parafinemulsjon. Må jeg da dekke den flasken som allerede er hentet ut? Våger ikke tenke på hvor mye den flasken koster, det var en stor flaske. Og hvorfor i svarte satan (beklager språket) informerte ikke legen meg om at jeg først måtte prøve andre preparater? Som lege har han mest sannsynlig vært borti slike søknader før, og bør vite hvordan man går frem. Han bør da også kunne vite om andre alternativ enn laktulose/duphalac. Er det ikke hans ansvar å informere pasienten om slikt? Er det ikke hans ansvar å redegjøre i søknaden om hvorfor man søker etter akkurat det legemidlet? Hvorfor er det pasienten som skal sitte igjen med svarteper?
Jeg har ikke råd til slike overraskelser, å spesielt ikke nå i desember.
Gråter i frustrasjon. En ting er økonomien, en annen ting er at man har nok av andre ting å hanskes med… om man ikke skal slite med slikt på toppen.
Vi møtte opp på sykehuset som vanlig, vandret direkte til å ta blodprøve. Der var det kø uten like, så utrolig lang tid det tok.
Når jeg omsider kom inn, så merket jeg meg hvor få ansatte det var der. Det er nok litt av grunnen til at det tok lang tid. En hyggelig godt voksen dame tok meg imot, men… så skulle hun forberede seg til å stikke. Det første hun gjorde var å ta en vanlig nål, hun ser på armen min tankefullt. Nei, her må vi nok bruke en tynnere nål. Jeg lo litt å fortalte henne at det må jeg alltid, mine årer er ikke de enkleste å stikke i. Som regel går det greit når de bruker tynn nål, de får ihvertfall blod. Hun stakk, hun bommet, ingenting blod. Hun vrikket litt på nåla, fortsatt ingenting. Hun tar av alt for å starte på nytt. Strammer båndet ekstra, leter etter en åre. Her bruker de fleste å klappe lett mot åren min, det gjorde ikke hun, hun bare førte fingeren att og fram på den, letende. Hun fant en åre litt på siden, stakk. Det gjorde vondere enn vanlig. Hun sier, treffer jeg ikke nå så må vi stikke i fingeren. Jeg tenkte, et prikk i fingeren er ok. Men å fylle flere glass, nei ellers takk. En liten stund med stillet. Så sier hun, si ifra om det gjør vondt. Hun vrikker litt på nålen, endelig blodkontakt. Jeg ser hun nå holder nålen oppover på skrå, støttende på fingeren. Blodet rant, men ikke fort. Heldigvis fikk hun det hun trengte.
Jeg får fort blåmerker, og føler nå at jeg ligner på en narkoman på armen.
Det tar en stund å få svar på blodprøvene så vi vandret en tur på vardesenteret. Fikk drikke en kopp kaffe og snakket med en koselig dame. Hun hadde akkurat vært igjennom både fec og taxol. Det var beroligende å få prate med en så munter dame. Som kunne meddele at hun ble litt trøtt av taxol, det var det hele. Selvfølgelig er det andre bivirkninger, som at hun mistet hår, vipper og bryn, men de regner jeg ikke som ille. Sjansen er faktisk der for å få håret tilbake på taxol, men det er ikke noe jeg egentlig bryr meg så meget med akkurat nå. Vipper og bryn er faktisk verre, for da ser man virkelig syk ut.
Tid for timen min med legen, vi ruslet til poliklinikken og anmeldte min ankomst. De lo litt av nisseluen min. Ja, det glemte jeg å nevne. Anskaffet meg nisselue for anledningen. Tenkte det kunne være min advent cellegift lue.
Et nakent menneske på God morgen Norge. Gøy kost på venterommet!
Overraskende tok det ikke lange tiden før legen var der. En hyggelig kar som jeg ikke husker navnet på, enda en av disse engangslegene. Neppe om jeg ser han igjen. Jeg fikk besvart en mengde spørsmål:
Vil jeg legge på meg av steroidene? Svaret hans var at litt lubben i kinnene den første tiden, men det gikk over. Jeg får det ikke konstant, kun ved kur. Så han mente det ville gå greit. Vi håper han har rett.
Kan jeg være rundt babyen til min bror etter cellegift, ønsker ikke påføre barnet noe? Han lo litt, det går helt greit å være rundt babyen. Derimot måtte jeg følge med på om hun var syk, da skulle jeg holde meg unna pga smittefare.
Immunforsvar i forhold til fec? Fec bringte immunforsvaret lengre ned. På denne kuren vil du få lavere, men ikke så lavt. Vi kom fra til siden jeg får kur hver uke vil immunforsvaret holde seg kanskje i midten konstant.
Må jeg skylle ned to ganger etter en har tisset på denne kuren? Ja, det er fortsatt lurt å gjøre.
Må jeg skifte på sengen etter 2-3 dager? Det kunne jeg se an.
Hvor lang tid tar kuren? ca. 1 time. Pluss forberedelser og skylling før og etter.
Bivirkninger? Neglene kan flise seg, bli porøse. Du kan også få problemer med nervene i armer og ben, kuren går på nervene. Du kan da oppleve prikking/nummenhet, si straks ifra så vi kan regulere dosen slik at det ikke blir et varig problem.
Hva får jeg, hva trenger jeg? Du trenger ikke kvalmestillende, det er meget få som blir dårlig på den måten. Men ha afipran liggende hjemme i tilfelle. Om det behøves, ta den tre ganger daglig. Du vil få kortison steroider og allergimedisin. Noen kan reagere allergisk, pleieren vil derfor ha medisiner i nærheten i tilfelle noe skjer. Om du reagerer vil det merkes iløpet av de første minuttene.
Idet jeg forlot kontoret sier legen, du er klar for advent ser jeg! Han lo å ga meg et vennlig smil. Så koselig at luen min sprer litt glede på avdelingen.
Jeg ser nå at det var noen teite spørsmål, og andre ting jeg kanskje skulle spurt om. Jeg hadde skrevet ned ting, men det er så mye som skjer når man er på kontoret. Annet prat, rundt hvordan man har det. Også måtte han regne ut kvadratmeteren min igjen, slik at jeg får riktig dose i forhold til høyde og vekt. Dukker det opp ting kan jeg alltids høre med pleierne, får også legetime om ønskelig. Jeg skal nemlig ikke ha time hver eneste gang nå, jeg skal heller ikke ta blodprøve hver gang.
Jeg tittet inn til pleierne og sa jeg var klar for kur. Blodprøvene mine var enda ikke kommet, så jeg måtte vente litt. Helt greit det, vi så på tv imens. En av de koselige englene i hvitt kom så å hentet meg, nå var det klart for kur. Jeg fikk en av de beste stolene, mercedes av cellegiftstoler. Jeg hadde spurt om vi kunne sitte på bakrommet siden Sigurd var med inn, men de ville ha meg i hovedrommet for å holde et ekstra øye med meg. Sigurd satte seg derfor på venterommet, men kom inn litt senere. Han fant forøvrig ut at han kan starte netflix på smart tvene deres, det klødde i fingrene hans.
Jeg er alltid ganske pratsom av meg, spesielt når jeg er litt nervøs. Pratet og spøkte ivei. Hun fjernet stingknuten som var igjen etter veneport operasjonen, den hadde lurt meg. Var bare å vøte den for så å tørke den bort. For første gang på lenge var det noen menn der, en eldre herre og en ung. Er det bare meg, eller bruker det å være flest kvinner? Sigurd har også bemerket seg det samme. Kan være tilfeldig med hvilken dag jeg kommer på, hvem vet. Hun renset området rundt veneporten og satte nålen. Der, den var inne, da starter alvoret om litt.
Litt info om hva en kan forvente av Taxol.
Først 30 minutter skylling med saltvann. Vi ventet og ventet, deretter 30 nye minutter. Kuren min var sikkert ikke kommet, gjør ingenting uansett. Skylling er bare bra sier de kloke damene på Brystkraft. Omsider kom kuren, så merkelig, bare en pose. Pleieren hadde informert meg om at jeg ville bli søvnig av allergimedisinen, hun hadde rett. Hun så på meg og sa lattermildt, øynene dine ser veldig tunge ut nå. Hun hadde rett, de var tunge. Jeg døset litt i stolen. Tenkte for meg selv, hvordan i svarte skal jeg komme meg hjem etter kur om jeg blir så her trøtt? Sigurd kan ikke være borte fra jobb en hel dag hver uke. Han beroliget meg med at man skulle nok finne på noe. Så lo han og sa -Buss kan du ihvertfall ikke ta. Da hadde du plutselig endt opp en helt annen plass.
Trøtt i trynet! Fin kurlue?
Jeg hadde time hos legen 09.20, var ferdig med kuren ca. 13.30. Skal ikke klage, en av de kjappere rundene på UNN. Kuren var ferdig, og jeg ble koblet ifra. Bort med slangene og det dumme stativet. Har ruslet mer på do denne kuren, føltes nesten ut som jeg gjorde det konstant. Det stativet og jeg er ikke venner. Går i føttene mine, snurrer og danser på vei ut i gangen. Vikler til slangene mine, teite stativ. Jeg takker for meg, damene i hvitt svarer hadet i kor. Idet jeg skal til å gå ut døra sier ei -Du ser bra bleik ut nå Mia. Ta det med ro! Kloke ord, rett hjem på sofa med denne skrotten.
Når man kom seg hjem var det som nevnt rett i slumrestilling på sofa, der sov jeg til middagen var klar. Spiste, og så en episode av Arrow , sov deretter videre til ca. 17.30. Hun tullet ikke når hun sa man ble trøtt. Jeg er fortsatt trøtt, men ikke like ille. Som hun sa, man må pushe seg selv litt, forsøke å holde en stabil døgnrytme. Jeg var enig, man blir faktisk trettere av å bare sitte, noen ganger må man drege den slappe ræva ut av huset. Pleieren ga meg også en obs beskjed, jeg kommer nok til å bli mer sliten. Jeg må huske på at kroppen får tøffe påkjenninger. Hun har rett der også, jeg har allerede vært mer sliten etter siste fec.
Når vi forlot sykehuset så jeg en far som holdt hånden til sin sønn. Kanskje 8-10 år. Han hadde tydelig kreft, ingen hår, lua på snei. Han hadde også munnbind på seg, mest sannsynlig ingen immunforsvar. Det stakk litt i hjertet idet man passerte. Barn bør få slippe slikt faenskap!
Jeg kan gledelig formidle at denne kuren er barnemat til nå i forhold til fec! Litt soving på sofa når man kommer hjem kan jeg tillate. Så håper vi andre bivirkninger ikke melder sin ankomst. De fleste sier etter kur 6-8 begynner de å merke noe. Det var også godt å bare få bekreftet at jeg kan dulle med babyen til bror og hans kone. Den lille nydelige prinsessen var en god oppløfter på humøret.
På torsdag starter en ny epoke, da begynner jeg med Taxol ukentlig i 12 uker. Jeg skal ærlig innrømme at jeg gruer meg noe vanvittig! Gruer meg til å ikke vite hvordan kroppen vil reagere. Det er den uvissheten som tærer på meg, som gjør meg nervøs. Det blir nok bedre når første kur er gjennomført.
Jeg har sugd til meg de fleste råd som en støvsuger. Ett av rådene de kloke hodene i Brystkraft kom med var å fikse neglene. Flere av de har opplevd å miste neglene under Taxol. De anbefaler derfor å trimme dem helt ned, så de ikke fliser seg så lett opp. Det andre tipset er mørk neglelakk. Jeg vet ikke helt hvorfor, men tenker det kan ikke skade å prøve. Anskaffet meg derfor sort neglelakk.
Vi sees nok igjen etter kuren negler! Håper vi.
Hendene mine er ekstremt tørr. En ting er at jeg alltid blir tørr på vinteren, eller når det generelt er kaldt ute. En annen ting er at cellegiften tørker inn hele kroppen. Jeg smører derfor hendene vær eneste kveld, det har hjulpet bittelitt. Må si jeg kommer til å savne neglene mine litt, man føler seg så naken uten.
Vi er ikke så jævla nøye, det som er kommet utenfor fjerner jeg senere.
Skitnervøs, men det skal nok gå bra! Spent på å se om jeg vil legge på meg av kortisonet (vannvekt). Kanskje jeg gjør som ei dame, å legger på meg 25 kg i vann! Det er godt over en halv meg det (ca 44 kg). Håper jeg slipper den delen, men det nytter vell ikke hva en håper eller ønsker. Jeg må nok bare bite tennene sammen å godta hva som skjer. Problemet er at jeg ikke har råd til å kjøpe nye klær om jeg går drastisk opp i vekt… Noen som har ei jævla feit pengebok som de gjerne låner bort? Du kan få pengeboka tilbake, slanket.
Er det noe jeg har lært fra Bi-Weekly support group på Reddit, ledet av NikkiPoP. Så er det at man skal ha en high (høydepunkt) som veier opp for din low (lavtpung). Jeg liker den ideen.
Høydepunktet denne gangen er at min bror og hans kone fikk en nydelig datter på søndag! <3 Fantastisk at et lite menneske kan komme ut av en annen kropp. Så utrolig nydelig! Hun blir ei sterk lita jente, suttet på tommelen straks hun kom til verden (i magen også) og løftet hodet bare en dag gammel. Min oppgave som tante er å skjemme bort mine tantunger. Jeg er like glad i dem begge to, og de begge skal bli like skjemt bort! Tenk at man er så heldig å får ta del av to fantastiske jenter sitt liv <3
Nervøs for torsdag! Men får vell bare stupe ut idet med hodet først!
